Vinden har snudd

Kronikkversjon til Klassekampen

Det skjer no store og raske endringar i verda. Russland har sett foten ned for vidare aust-utviding av det amerikanske strategar kallar USA sitt europeiske bruhovud for erobring av heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att. Høgdepunktet var konferansen i Beograd i oktober i fjor for å feire 60-årsdagen for starten på rørsla. Under møtet vedtok dei 105 statane som deltok ei utsegn der dei peikte på at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og særleg Kina si rolle i rørsla har ført til dette. Dei understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og innhaldet i FNpakta må følgjast av alle, og kritiserte dei som tar seg til rette i andre statar klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. I heile verda blir ho studert nøye. Alle bør lese ho. Ho varslar ei ny tid for berekraftig utvikling i verda. Dei gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent har mislukkast og at USA sin verdsdominans er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane. Dei må gi opp dette målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Utsegna slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Dette er ei realitetsorientering. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle ser at demokratiet i USA er eit pengestyrt oligarki og at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Utsegna set mot dette opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Dei bomba då eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det er utanfor sjølve målet med NATO som forsvarsallianse og innleie epoken då NATO blei ei aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart nedfelt i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Obama følgde opp – med fryktelege resultat for ofra. Trump ville nærme seg Russland, men leiarane i Det demokratiske partiet hindra det. Så var han dum og gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden følgjer begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Vinden snur. Vi kan følgje opp Putin og Xi Jinping si utsegna som opnar for fredeleg utvikling verda. Den store aggressoren, USA, må vende tilbake til seg sjølv, satse på velferd for sitt eige folk og ikkje bruke enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Alle bør no skunde på denne utviklinga. Vi må hindre at USA si aggressive framferd provoserer fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen for regimeendring igjen

Jeg har påpekt i flere artikler at Klassekampen, som skal være venstresidens avis, i stadig større grad befinner seg innenfor den columbisk-imperialistiske oppfatning av verden og fremmer interessene til USA-imperialismen og dens vasaller og kompradorer ved å fremstille historien fra perspektivet til dette imperiet.

Det siste eksempelet er dagens artikkel (17.12.21) med overskriften «Flere tusen protesterer mot gruvedrift, luftforurensing og makthavere i Serbia» og «Økologiopprør vinner fram». Og i artikkelen fremheves det at «mange» «ser på høstens demonstrasjoner som et opprør mot Vucics regime heller enn mot Rio Tinto». Der kom katten ut av sekken. Her skal det dreie seg om kamp for regimeendring.

Vi kan alle være enige i at forurensende gruver og industri og andre problemer, som strømkrise, må føre til protester og demonstrasjoner i et land. Det gjør det over alt. Men dette er dessverre ikke alltid det vesentlige i slike saker. For det er slik at store protester og demonstrasjoner som vi finner innenfor USA-imperialismens sfære aldri får lov til å få karakter av regimeendring. De blir tvert imot mest mulig oversett, som de gule vestene i Frankrike, og opprøret mot strømpriser i Norge. Spørsmålet om at makthaverne skal kastes kommer aldri frem her. Når det skjer i land utenfor USA-imperialismens kontroll er det helt annerledes.

Det som skjer i Serbia, har alle tegn på utenlandsk påvirkning for regimeendring. I artikkelen vises det blant annet til en rapport fra Global Alliance on Health and Pollution (GAHP) som fremheves som grunnlag for demonstrasjonene. La oss se på formålet med denne organisasjonen fra deres egen hjemmeside.

Hva er GAHP?
GAHP (Global Alliance on Health and Pollution) er et samarbeidsorgan som består av mer enn 60 medlemmer og dusinvis av observatører som tar til orde for ressurser og løsninger på forurensningsproblemer. GAHP ble dannet fordi aktører/byråer på internasjonalt og nasjonalt nivå anerkjenner at en samarbeidende, multi-stakeholder, multisektoriell tilnærming er nødvendig og kritisk for å håndtere den globale forurensningskrisen og de resulterende helsemessige og økonomiske konsekvensene.

I 2012 initierte Pure Earth alliansen sammen representanter fra Verdensbanken, UNEP, UNDP, UNIDO, Asian Development Bank, EU-kommisjonen, miljø- og helsedepartementene i mange lav- og mellominntektsland for å formulere strategier for å håndtere forurensning og helse i skala. GAHP har bevist sin effektivitet og ble innlemmet som en stiftelse i 2019 i Genève, Sveits.

Det vi ser er altså at denne såkalte miljøvennlige bevegelsen er en del av et enormt nettverk av FN-organer og NGOer, Verdensbanken og andre som nå arbeider for USA-imperialismen og de største finanskapitalene der, og for det nye økonomiske systemet som finanskapitalen skal innføre for å innlemme alt og alle i sin profittverden – stakeholderkapitalismen. Det finnes store undersøkelser av virkelige grave-journalister som viser i detalj hvordan de forskjellige typer frivillige ikke-statlige organisasjoner har blitt oppkjøpt og lagt inn under storfinansen. Global Alliance on Health and Pollution er en av de organisasjonene som er opprettet for å arbeide for finanskapitalens miljøpolitikk og regimeendringer til fordel for denne kapitalen.

Derfor finner vi ikke det vesentlige ved det som nå skjer i Serbia på miljøfronten, at det er et miljøopprør, men at det skal brukes i kampen for regimeendring. Hvorfor det?

Serbia er det eneste landet som USA-EU ikke klarte å underlegge seg da de knuste Jugoslavia under Balkankrigen på 1990-tallet. Det var hovedstaden i dette landet (daværende Jugoslavia) som huset oppstarten av Den alliansefrie bevegelsen i 1961 og som også huset denne alliansen sitt møte ved 60-årsjubileet for opprettelsen i 2021. Der var da 105 nasjoner til stede som fulgte opp den uavhengige linjen fra Bandung-konferansen i 1955 og faktisk det korrekte innholdet i FNpakten fra 1945 og som Norge tilsluttet seg i 1946. For å motsette seg USAs såkalte regelstyrte verdensorden, som gir USA-imperialismen rett til å intervenere og utøve aggresjon mot ethvert land som ikke vil underordne seg, anbefalte denne store konferansen at de skulle reises en bevegelse for å gjenopplive FN ut fra innholdet i dets pakt.

I en rapport[i] fra Beogradkonferansen i 2021 vises det til at:

De fleste mediene ignorerte minnetoppmøtet for alliansefrie bevegelsen i Beograd. De som rapporterte fra toppmøtet, presenterte den alliansefrie bevegelsen som et historisk fenomen som har mistet makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at folket skal tro.

I virkeligheten er den alliansefrie bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, avanserer den tredje verden-prosjektet i dag, mer enn det gjorde i sin klassiske periode, i den praktiske gjennomføringen av sine mål.

Videre, med oppsamling av erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i den alliansefrie bevegelsen.

De etablerte maktene vil ikke at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Vi kan også merke oss at norsk wikipedia setter sluttdato for Den alliansefrie bevegelsen til da Den kalde krigen tok slutt. De har ikke fått med seg den nye oppstarten på Havannamøtet i 2006 og den store utviklingen etter dette. Så har heller ikke Klassekampen.

Klassekampen har i hele sin utenriksdekning heller ikke funnet plass for den store nye fremveksten av bevegelsen for frie uavhengige stater som Bandungkonferansen i 1955 og dannelsen av Den alliansefrie bevegelsen var starten på. En bevegelse som virkelig kan utfordre USA-imperialismens aggresjonspolitikk.

Hvis disse statene lykkes med sin plan for å få FN til å fungere etter sin pakt vil det få slutt på at FNs og dets organers systematisk brukes for å fremme finanskapitalens og USA-imperialismens interesser. Serbia har en sentral rolle i denne bevegelsen. Denne fredsbevegelsen er det viktig for USA-imperialismen og dets vasaller å knuse.

Derfor er regimeendring i Serbia for å innsette et styre som USA kan få kontroll over, svært ønskelig for finanskapitalen i vest og USA-imperialismen med dens vasaller – inkludert overklassen i Norge. Og nå får de i stadig større grad Klassekampen med på slep fordi dens journalister og de som får innlegg i avisen stort sett ikke har grep om de vesentlige endringer og utviklingstendenser i verden, men surrer mer og mer rundt innenfor det verdensbildet som USA-imperialismen gjennom sin enorme mediemakt og sitt store nett av påvirkningsagenter, prøve å presse på oss alle. Journalistene blir fanget av livet i maurtuen og ser ikke fjellet den ligger på. Det er første bud for desinformasjon. I dag er det ikke finanskapitalens miljøkamp som kan redde verden, men seier i kampen mot USA-imperialismen.

Noe av bakgrunnen for dette innlegget finner du her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.htm

Eksempel på NGOenes rolle i verden finner du her: https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

Terje Valen, fredag 17. desember 2021.

[i] https://newcoldwar.org/non-aligned-movement-commemorates-60-years/

Absurde juletregaver til England?

Norge sender hvert år juletrær til England som takk for den hjelpen de ga Norge i forbindelse med okkupasjonen fra Nazi-Tyskland. I seg selv er det ikke noe galt i det. Men hvem var det som beseiret Tyskland under denne krigen? Det var Sovjet-Unionen, ledet av kommunistpartiet der, med Stalin i spissen. Sovjet-Unionen frigjorde til og med den nordligste delen av landet vårt direkte og trakk seg så ut av landet.

Hvem sørget for seieren?

Hvis vi ser på antall som ble drept under krigen forstår vi bedre hvilken innsats de forskjellige statene ytte for å kjempe ned Nazi-Tyskland. Storbritannia ofret 480 000 soldater og 67 800 sivile (1,14 % av befolkningen) og disse tallene er ganske pålitelige. USA ofret 516 800 (inkludert 1700 sivile) både under kampene i Europa og i Asia. Frankrike ofret 512 000 soldater og 267 000 sivile (2,06 % av befolkningen). Sovjetunionen ofret 10 700 000 soldater og 16 400 000 sivile (inkludert 1 000 000 jøder), (16,08 % av befolkningen). Norge ofret litt over 10 000 soldater, sjømenn og andre sivile (rundt 4 % av befolkningen) og fikk ødelagt litt industri (mens annen industri ble bygget opp) og en del bebyggelse, bortsett fra raseringen av Finnmark. Det var 100 000 sovjetiske krigsfanger i tvangsarbeid i Norge under krigen og av disse døde 13 700 etter det som kan registreres. Som vi ser ofret Sovjetunionen flere liv for å bygge opp infrastruktur, som for det meste kom til nytte etter krigen, enn det Norge ofret til sammen.

Vi kan også merke oss at Kina, under ledelse av Kinas kommunistparti under ledelse av Mao, ofret 3 800 000 soldater og 16 100 000 sivile i kampen mot Tysklands allierte, Japan (et tall som sikkert er ganske mye for lavt), til sammen over 20 000 000 og 3,86 % av sin enorme befolkning. Ødeleggelsene var der også enorme fordi Japan hadde en strategi som sa, drep alt, brenn alt, ødelegg alt slik det også foregikk på den europeiske østfronten.

Storbritannia fikk ødelagt en (forholdsvis liten) del av London under Blitzen, Frankrike fikk også ødelagt noe før landet var okkupert, mens USA var helt uskadet og fikk bygget opp en enorm industri rundt produksjon for krigen og la grunnlaget for å bli den ledende supermakt i verden som etter hvert klarte å legge nesten hele verden under sin dominans. Sovjetunionen fikk ødelagt fullstendig 40 000 landsbyer og flere byer ble utsatt for store skader, samt fabrikker for sivil produksjon de de ikke hadde klart å få evakuert bak Ural. De måtte bygge opp igjen alt dette etter krigen. Også det en umenneskelig innsats som de lyktes med rundt 1950 til tross for enorme sanksjoner fra USA og «Vesten».

Når vi vet dette så vet vi også at de vestlige stormaktene sin betydning når det gjaldt å bekjempe Nazi-Tyskland med allierte var relativt marginal. I mytene som verserer nå, fremstilles det som om D-dagen og den amerikanske innsatsen i Stillehavet var de avgjørende vendingene av krigen, mens disse vendingene i virkeligheten skjedde etter enorme sovjetisk og kinesiske offensiver som i realiteten knuste motstanden til angriperne.

Før 2. verdenskrig var det også kommunismespøkelset som dominerte norsk forsvarspolitikk. Til tross for den aggressive utenrikspolitikken til Hitler valgte å ikke se dette landet som noen trussel mot oss. Dessuten tenkte mange at England enten ville hindre noe slikt eller komme her først og beskytte oss. Det var en viktig grunn til at det var så lett for tyskerne å komme seg i land her.

Gjentar historien seg i litt andre former?

I dag gjentar det hele seg. Vi har et forsvar som systematisk er bygget opp på USAs falske påstander om at Russland er en aggressiv makt som utgjør noen fare for oss. Dette til tross for USA sin allment svært aggressive utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig med en rekke økonomiske og væpnete kriger på samvittigheten bygget på soleklare løgner om aggressiviteten hos de som blir angrepet, og et belte av militære baser i land som grenser opp til Russland, pluss stadig utbygging av disse basene, må med forslag om at Norge også skal «få» fire slike. Og til tross for det USA-støttete kuppet i Ukraina for å få demontert Russland sin største marinebase for få satt opp en egen base der, på territorium som egentlig har tilhørt Russland lenge. Noe liknende ville det ha vært om Russland hadde støttet et russiskvennlig kupp i Mexico og bygget en stor marinebase på grensen til USA. Hva hadde USA gjort da – bare jamfør med da Sovjet ville plassere raketter på Cuba og USA truet med atomkrig for å få stanset det.

Vi må også se på USAs økonomiske krig mot alle stater som ikke vil underordne seg under deres system. Bare i Venezuela regner en med at USAs økonomiske krig mot landet krever 10 000 liv hvert år. De samme, og kanskje høyere tall, kan vi finne i forbindelse med sanksjoner mot en rekke andre land. Dette betyr at USAs president er direkte ansvarlig for massemord i stor målestokk og det ikke bare gjennom de ikke-legale droneangrepene. Og England og andre NATO-land er med på dansen, med den norske statsledelsen på slep. Det som i virkeligheten skjer er at USA mobiliserer alle krefter det kan for å knuse regimer som ikke vil ha sitt lands politikk diktert av denne supermakten. Nå er vi i en svært farlig situasjon, fordi motstanderne mot denne politikken internasjonal er blitt så sterke at USA kan tenkes å gå til storkrig på det eurasiske kontinent for å redde sitt verdesherrevelde. Det er disse forberedelsene som nå kamufleres bak den demoniseringen av de landene som vil beholde sin nasjonale sjølstendighet i verden. Og amerikanske baser på norsk jord er en del av forberedelsene til en slik krig.

La oss takke Russland – send juletrær til dem også

Som et oppegående og selvstendig folk er det minste vi kan gjøre å avvise USAs demonisering av Russland og Putin. Så bør vi i forbindelse med julen sende en bunke med juletrær til Russland, som var kjernen i det gamle Sovjetunionen, og takke dem for at de reddet oss fra nazismen og som en heder til de 100 000 russiske krigsfangene som, under de mest bestialske forhold, ble tvunget av tyskerne til å bygge landet vårt og de minst 13 700 av de som måtte ofre livet for det.

Terje Valen, torsdag 2. desember 2021.