Stikkord: USA

Vinden har snudd

Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.

Det er ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire 60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg til rette i andre statar var klar.

Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.

Med det understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.

Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.

Alle veit også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.

Samstundes skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av verda. Alle har  sett at USA-dominans med hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.

Mot dette set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens  og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.

Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.

No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling  verda. USA, verdas folks fiende nummer ein for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.

Terje Valen, laurdag 12. februar 2022.

Klassekampen går i «baret»

Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.

Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.

Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik  LA Times forklarte in 2016.

Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.

Det såkalte tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central Intelligence Agency (CIA) i USA.

En artikkel publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall. Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina. Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av USA.

WUC, med hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut av Uyghur American Association (UAA) og NED.  UHRP ble grunnlagt av UAA i 2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019,  ifølge Grayzone.

Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.

En annen stor undersøkelse av en av de mest sentrale rapportene er gjort av The Transnational Foundation for Peace & Future Research 6. august 2021.

Enkeltpersoner har også gått beskyldningene mot Kina etter i sømmene.

Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.

Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.

For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.

Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.

Terje Valen, torsdag 10. februar 2022.

«Vesten» si mjuke makt

Bergensavisen hadde 2.2.2022 eit to-siders oppslag der dei skreiv om at «OL-vertslandet får kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner». Den sentrale påstanden er at «Ifølge menneskerettsorganisasjoner har Kina internert over 1 million uigurar i leire i Xinjiang-provinsen, der de utsettes for tvangsarbeid, tvungen sterilisering, tortur og indoktrinering». Avisa viser særleg til Human Rights Watch.

Det burde i dag vere merkeleg at eit medium går på desse organisasjonane sine framstillingar. Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.

Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[i] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[ii] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet.[iii] Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.

I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[iv], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt.

Eit tidleg eksempel – Haiti

Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som begynte lenge før dei undersøkingane eg har vist til ovanfor, men som er typisk. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter sitt besøk i Washington.

Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.

Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.

Her ser vi noko av systemet.

Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga slik:

«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt  Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for  illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi  nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg,  må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det ideelle industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»

Hennings si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

I starten av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:

Tross alt så 1900-tallet ei rekke feil frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker.  Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i  geopolitikken frå 2000-tallet.  Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for    menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske»,  er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på  ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den  ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.

Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts-  og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste  intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennon åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.

På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser  og direkte koblingar til statlege og politiske  tenketankar dei siste åra,  har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til  vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse  «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira  marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.

Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat  har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn[v] for propagandaen for intervensjonar.»

Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.

Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar

Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:

I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg,  er psykologisk krigføring bruken  av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.

 I USA sitt  Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge  fienden sin vilje og evne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av  metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.

I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. Merknad frå T.V.)

Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt  eit viktig verktøy for  global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.

Når røyken  som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar.  Når  forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend,  kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]

Med dette er du oppmoda om så sjå nærare på undersøkingane av det humanitær-industrielle kompleks av NGOar.

Terje Valen, fredag 4. februar 2022.

[i] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[ii] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.usaid.gov/

[v] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp

[vi] https://www.goodreads.com/author/show/22877.Christopher_Simpson Her kan du sjå oversikt over Simpson sine viktige bøker.

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Simulacrum

[viii] https://www.sesamestreet.org/games

[ix] http://www.canadiannetworkoncuba.ca/brigade/

USAs og NATOs avleggse geo-politikk

De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.

Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.

I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid. Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.

En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.

I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA undergravingsarbeid og  kupp i Ukraina med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.

Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.

Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman, spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […] Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i] Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt fulgt opp med mange lignende.

Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler, sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991, forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den globale finanskapitalen utøver.»[ii] Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.

Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.

I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»

Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.

Feilvurdering 1 – Kinas vekst

En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del av  1900-tallet og fremover til 1. verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder fremveksten av USA som en verdensmakt.

Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens 500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10 bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa til Kina hadde gjort dette mulig.  

Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.

Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.

Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst

Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og kompradorer,[iv] europeiske vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.

Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.

Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer, såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v] selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et skrekkeksempel.

Feilvurdering 4 – vasallene lider

En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for, men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35, norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre utviding av USAs brohode i Europa.

Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten

En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer. Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.

Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021, med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi] Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]

Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid, med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens fascisme i de dominerte landene.[viii] Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et skalkeskjul for rein imperialisme.

Feilvurdering 6 – USAs hybris

Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste. Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.

Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på dette området.

Resultatene av feilvurderingene

Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA  opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.

En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall,  sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.

Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen, der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi] og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og lignende.

Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.

Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.

[i] Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.

[ii] Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene! Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke kunnskapene sine på rett side.

[iii] https://www.tvalen.no/2022/02/03/sammenfatning-av-lenin-om-imperialismen/

[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Kompradorborgerskab

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/rapport-fra-jubileumsmote-i-den-alliansefrie-bevegelsen-hosten-2021/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/02/02/intervju-med-venezuelas-utenriksminister-denis-moncada-etter-at-venezuela-forlot-oas/

[viii] Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler, side 20.

[ix] https://www.wikiwand.com/no/Kuppet_i_Iran_i_1953

[x] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[xi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/viktig-utdrag-fra-fnpakten/

[xii] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/incarceration-rates-by-country

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, etter at Venezuela forlot OAS

Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]

Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.

[i] https://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/

Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i  Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Klassekampen og USA som eksportør av demokrati

For snart et år siden (23.1.21) sendte jeg innlegget under her til Klassekampen. Det ble ikke tatt inn. Etter det har Klassekampen blitt et stadig tydeligere talerør for USAs historie om kamp for «demokrati» (dvs. regimeendring støttet av USA) både i Iran, Hviterussland og Russland og Kina (Hong Kong) og andre stater, med tilsvarende svartmaling av disse landene og deres leder. Heller ikke når det gjelder USA og dets vasallers (inkludert Norges) kamp for regimeendring i Syria, har Klassekampen klart å ta noe standpunkt for den syriske regjeringens beundringsverdige motstand og mot USA sin okkupasjon av den østlige og rikeste delen av landet ved hjelp av 45 000 godt betalte kurdiske leiesoldater, som det sto i Bergens Tidende 27.12.21. I dag betyr dette dessverre å stille seg på den internasjonale reaksjonens side i de kampene som føres mot USA-imperialismen og dens columbiske undertrykkings-, utryddings- og utbyttingssystem.

DNA-medlem Jette Christensen gir i Klassekampen 22. januar Joe Biden råd om at han må «gi amerikanerne tilbake troen på demokratiet», «de må oppleve at det virker». Dessuten må USA engasjere seg utenrikspolitisk og «gjenreise det demokratiske USA for å hindre videre tilbakegang i verden». Joe Biden sin hovedoppgave er å «vise at demokrati virker» etter at denne styreformen «systematisk er blitt bygget ned i det som har vært verdens største demokratieksportør».

Avdøde Leon Blum oppsummerte historien om denne eksporten av demokrati i de godt dokumenterte bøkene The Truth about US Foreign Policy and Everything Else (Sannheten om USAs utenrikspolitikk og alt annet), Americas Deadliest Export, Democracy, (Amerikas dødeligste eksport, demokrati), som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen:  

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

  • Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
  • Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
  • Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dette er USAs linje for å fremme demokrati hjemme og ute og vi har sett at det har fortsatt etter 2013 da Blum skrev sin bok. Det er dette som de fine ordene til Joe Biden betyr når de oversettes til virkelighet. Dette er den politikken som USA bruker for «snarest å redde den regelbaserte internasjonale verdensorden» som det heter i redaksjonens sammenfattende kommentar til Christensens innlegg. Det triste er at hele den offisielle norske utenrikspolitikken bygger på denne illusjonen om USA som demokratiforkjemper, når alle egentlig vet at de som styrer USA kjemper for å opprettholde et verdensherrevelde som overklassen der tjener grovt på og som svært mange både innenfor og utenfor USA lider kraftig under.

Terje Valen, 28.12.21. terje@tvalen.no  

                                   

Absurde juletregaver til England?

Norge sender hvert år juletrær til England som takk for den hjelpen de ga Norge i forbindelse med okkupasjonen fra Nazi-Tyskland. I seg selv er det ikke noe galt i det. Men hvem var det som beseiret Tyskland under denne krigen? Det var Sovjet-Unionen, ledet av kommunistpartiet der, med Stalin i spissen. Sovjet-Unionen frigjorde til og med den nordligste delen av landet vårt direkte og trakk seg så ut av landet.

Hvem sørget for seieren?

Hvis vi ser på antall som ble drept under krigen forstår vi bedre hvilken innsats de forskjellige statene ytte for å kjempe ned Nazi-Tyskland. Storbritannia ofret 480 000 soldater og 67 800 sivile (1,14 % av befolkningen) og disse tallene er ganske pålitelige. USA ofret 516 800 (inkludert 1700 sivile) både under kampene i Europa og i Asia. Frankrike ofret 512 000 soldater og 267 000 sivile (2,06 % av befolkningen). Sovjetunionen ofret 10 700 000 soldater og 16 400 000 sivile (inkludert 1 000 000 jøder), (16,08 % av befolkningen). Norge ofret litt over 10 000 soldater, sjømenn og andre sivile (rundt 4 % av befolkningen) og fikk ødelagt litt industri (mens annen industri ble bygget opp) og en del bebyggelse, bortsett fra raseringen av Finnmark. Det var 100 000 sovjetiske krigsfanger i tvangsarbeid i Norge under krigen og av disse døde 13 700 etter det som kan registreres. Som vi ser ofret Sovjetunionen flere liv for å bygge opp infrastruktur, som for det meste kom til nytte etter krigen, enn det Norge ofret til sammen.

Vi kan også merke oss at Kina, under ledelse av Kinas kommunistparti under ledelse av Mao, ofret 3 800 000 soldater og 16 100 000 sivile i kampen mot Tysklands allierte, Japan (et tall som sikkert er ganske mye for lavt), til sammen over 20 000 000 og 3,86 % av sin enorme befolkning. Ødeleggelsene var der også enorme fordi Japan hadde en strategi som sa, drep alt, brenn alt, ødelegg alt slik det også foregikk på den europeiske østfronten.

Storbritannia fikk ødelagt en (forholdsvis liten) del av London under Blitzen, Frankrike fikk også ødelagt noe før landet var okkupert, mens USA var helt uskadet og fikk bygget opp en enorm industri rundt produksjon for krigen og la grunnlaget for å bli den ledende supermakt i verden som etter hvert klarte å legge nesten hele verden under sin dominans. Sovjetunionen fikk ødelagt fullstendig 40 000 landsbyer og flere byer ble utsatt for store skader, samt fabrikker for sivil produksjon de de ikke hadde klart å få evakuert bak Ural. De måtte bygge opp igjen alt dette etter krigen. Også det en umenneskelig innsats som de lyktes med rundt 1950 til tross for enorme sanksjoner fra USA og «Vesten».

Når vi vet dette så vet vi også at de vestlige stormaktene sin betydning når det gjaldt å bekjempe Nazi-Tyskland med allierte var relativt marginal. I mytene som verserer nå, fremstilles det som om D-dagen og den amerikanske innsatsen i Stillehavet var de avgjørende vendingene av krigen, mens disse vendingene i virkeligheten skjedde etter enorme sovjetisk og kinesiske offensiver som i realiteten knuste motstanden til angriperne.

Før 2. verdenskrig var det også kommunismespøkelset som dominerte norsk forsvarspolitikk. Til tross for den aggressive utenrikspolitikken til Hitler valgte å ikke se dette landet som noen trussel mot oss. Dessuten tenkte mange at England enten ville hindre noe slikt eller komme her først og beskytte oss. Det var en viktig grunn til at det var så lett for tyskerne å komme seg i land her.

Gjentar historien seg i litt andre former?

I dag gjentar det hele seg. Vi har et forsvar som systematisk er bygget opp på USAs falske påstander om at Russland er en aggressiv makt som utgjør noen fare for oss. Dette til tross for USA sin allment svært aggressive utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig med en rekke økonomiske og væpnete kriger på samvittigheten bygget på soleklare løgner om aggressiviteten hos de som blir angrepet, og et belte av militære baser i land som grenser opp til Russland, pluss stadig utbygging av disse basene, må med forslag om at Norge også skal «få» fire slike. Og til tross for det USA-støttete kuppet i Ukraina for å få demontert Russland sin største marinebase for få satt opp en egen base der, på territorium som egentlig har tilhørt Russland lenge. Noe liknende ville det ha vært om Russland hadde støttet et russiskvennlig kupp i Mexico og bygget en stor marinebase på grensen til USA. Hva hadde USA gjort da – bare jamfør med da Sovjet ville plassere raketter på Cuba og USA truet med atomkrig for å få stanset det.

Vi må også se på USAs økonomiske krig mot alle stater som ikke vil underordne seg under deres system. Bare i Venezuela regner en med at USAs økonomiske krig mot landet krever 10 000 liv hvert år. De samme, og kanskje høyere tall, kan vi finne i forbindelse med sanksjoner mot en rekke andre land. Dette betyr at USAs president er direkte ansvarlig for massemord i stor målestokk og det ikke bare gjennom de ikke-legale droneangrepene. Og England og andre NATO-land er med på dansen, med den norske statsledelsen på slep. Det som i virkeligheten skjer er at USA mobiliserer alle krefter det kan for å knuse regimer som ikke vil ha sitt lands politikk diktert av denne supermakten. Nå er vi i en svært farlig situasjon, fordi motstanderne mot denne politikken internasjonal er blitt så sterke at USA kan tenkes å gå til storkrig på det eurasiske kontinent for å redde sitt verdesherrevelde. Det er disse forberedelsene som nå kamufleres bak den demoniseringen av de landene som vil beholde sin nasjonale sjølstendighet i verden. Og amerikanske baser på norsk jord er en del av forberedelsene til en slik krig.

La oss takke Russland – send juletrær til dem også

Som et oppegående og selvstendig folk er det minste vi kan gjøre å avvise USAs demonisering av Russland og Putin. Så bør vi i forbindelse med julen sende en bunke med juletrær til Russland, som var kjernen i det gamle Sovjetunionen, og takke dem for at de reddet oss fra nazismen og som en heder til de 100 000 russiske krigsfangene som, under de mest bestialske forhold, ble tvunget av tyskerne til å bygge landet vårt og de minst 13 700 av de som måtte ofre livet for det.

Terje Valen, torsdag 2. desember 2021.

USA og kuppet i Sudan

Jeg har oversatt en artikkel fra Foreign Affairs[i] om kuppet i Sudan og USA. Artikkelen er fra 11. november. Derfor er ikke den siste utviklingen i saken med her. Den avsatte statsminister Abdallah Hamdok er nå kommer tilbake til Sudan i sin gamle post, men det betyr ikke at politikken til general al-Burhan blir skiplet. Derimot fratar det «verdenssamfunnet» påskudd for å gå til økonomisk krig mot regimet og fjerner mye av grunnlaget for de «demokratiske kreftene sine demonstrasjoner. Dermed styrker generalen sin posisjon.

Foreign Affairs er organ for The Council of Foreign Relations, som også er kalt Wall Street’s Think Tank, dvs. et organ for finanskapitalen i USA. (Se note i.) Det er viktig å følge med i Foreign Affairs for alle som vil kjenne til standpunkter, synspunkter og debatter som de ledende krefter i USA-imperialismen vil at vi skal få innsikt i og som kan styrke USA-imperialismen.  En annen sak er det her også ofte kommer fram fakta om USA-imperialismen som hovedstrømsmediene ikke gir oss innsikt i.

Før vi går løs på lesningen trengs noen begrepsavklaringer. Det første vi må ha klart for oss er at Democracy er USA’s Deadliest Export. (Demokrati er USAs dødeligste eksport.) Som William Blum så tydelig har vist gjennom sine bøker,[ii] er denne eksporten en brekkstang for at USA kan få satt i gang regimeendringer som åpner land for amerikansk kapital og lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med påfølgende vilkår for slanke de offentlig utgifter og privatisere næringslivet og annet. Noe som fører til store ulemper og vansker for det arbeidende folket. Vi må også vite at det var nettopp dette den avsatte statsminister Abdalla Hamdok hadde gått inn for, fra 2019, og at det hadde skapt store problemer både for staten og folk flest i Sudan. Det var også den virkelige grunnen til at han ble avsatt av det andre ledende medlem i regjeringen, general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, som i realiteten hadde den reelle makten i landet også før kuppet.

Vi skal særlig legge merke til at forfatteren betegner Afghanistan som et land med en demokratisk regjering, mens det var kjøpt og betalt av USA, og hele landet sin økonomi var så ødelagt av den amerikanske okkupasjonen at hele statsbudsjettet ett år var basert utelukkende på penger utenfra. Etter hvert var også en god del av landet var drevet av de såkalte hjelpeorganisasjonene, som i praksis utfører oppgaver for å opprettholde okkupasjonen. Her kan vi jamføre med situasjonen på Haiti.[iii] En grundig avdekking av NGOenes nye rolle, som ledende aktører er gjort av Cory Moningstar.[iv]

Når forfatteren snakker om fred så betyr det PAX AMERICANA, en fred under USAs herredømme.

Så skal vi vite at når USA snakker om overgang til demokrati i Sudan i 2019 og at befolkningen der frigjør seg, så betyr det de som støtter USAs arbeid for et nytt regimeskifte, slik at de kan gjenopprette den kontrollen som de klarte å ta over i landet fra 2019.

Ellers kan det være passende å også lese en artikkel i avisen Le Monde om kuppet som jeg har oversatt.[v]

Countering Sudan’s Coup

The United States Faces a Crucial Test in Khartoum

(Hvordan gå mot kuppet i Sudan – USA står overfor en avgjørende prøve i Khartoum)[vi]

By Alex de Waal

November 11, 2021

Bare to år etter Sudans historiske demokratiske overgang, har kuppet til den sudanesiske hæren 25. oktober stoppet landets vaklende skritt mot stabilitet. I ukene etter at han tok kontroll over regjeringen, har general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker, oppløst sivile institusjoner og holdt den avsatte statsministeren Abdalla Hamdok og andre ledende politikere i varetekt. I mellomtiden har titusenvis av sudanesere modig gått ut i gatene i protest og iscenesatt en generalstreik midt i matmangel og voldsom inflasjon.[vii]

Like viktig kan imidlertid være hva Burhans handlinger betyr for USAs diplomati i regionen. I motsetning til sin forgjenger, har president Joe Biden gjort Afrikas Horn til en prioritet, ved å utnevne en spesiell utsending, Jeffrey Feltman, for å utvikle og gjennomføre en strategi for å bringe fred[viii] til den urolige regionen. USA hadde også støttet Sudans begynnende demokrati med økonomisk bistand, lånegarantier og bistand til institusjonsbygging og reform av sikkerhetssektoren. Likevel overrasket kuppet Washington tilsynelatende, bare timer etter at Feltman møtte Burhan i Khartoum og understreket Washingtons sterke forpliktelse til de eksisterende avtalene mellom sivile og militære lederskap.

Som en direkte avvisning av USA, har Burhans maktgrep ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag. Burhan ble sannsynligvis oppmuntret av USAs tilbaketrekning fra Afghanistan og av Etiopias statsminister Abiy Ahmeds avvisning av USAs innsats for å få slutt på krigen og den humanitære krisen i landet.[ix] Nå truer generalen med å oppheve enda en ny, demokratisk regjering som hadde blitt støttet av USA, til en ikke-så-hemmelig tilfredsstillelse for Russland, Kina og fremtidige autokrater rundt om i verden.

Et slikt utfall er imidlertid neppe forhåndsbestemt. I motsetning til andre skjøre aspirerende demokratier over hele Midtøsten de siste årene, opprettholder Sudan et sterkt diplomatisk forhold til USA. Avgjørende for Washingtons innflytelse er om viktige allierte i regionen – Egypt, Israel, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – er ombord. Hvorvidt Biden-administrasjonen er villig til å iverksette raske tiltak for å gjenopprette Sudans demokratiske overgang, vil være en avgjørende test på dens evne til å forme politiske resultater på Afrikas Horn og Rødehavsarenaen og av Bidens stadig mer sårbare demokratiagenda over hele verden.

«Dette er ikke et kupp»

Ved å innta den kjente holdningen til Sudans tidligere militærdiktatorer, har Burhan forsøkt å projisere et bilde av styrke og stabilitet. Blant de forvirrende tingene generalen sa morgenen han tok makten, var: «Dette er ikke et kupp.» Hans påstand har vært at han som både sjef for de sudanesiske væpnede styrker og formann for Det suverene råd – et slags kollektivt presidentskap – allerede er de facto statsoverhode. I tradisjonen med nasjonalistiske hæroffiserer som går inn for å redde nasjonen fra krise – noe som har skjedd tre ganger i Sudans 65-årige historie som en uavhengig stat – hevder Burhan at han er den legitime vokteren av Sudans overgang og at de sivile har mislyktes.

Få i eller utenfor Sudan har latt seg lure av denne holdningen. Ettersom den sudanesiske offentligheten har protestert kraftig, har Den afrikanske union suspendert Sudans medlemskap på grunn av et «konstitusjonelt regjeringsskifte». Burhan har heller ikke tilbudt en troverdig løsning på noen av Sudans mange presserende utfordringer, inkludert stabilisering av økonomien, fullføring av arbeidet med å bringe de to største opprørsgruppene inn i fjorårets Juba-fredsavtale, og møte folkelige krav om en raskere overgang til demokrati.

Faktisk er det en mye enklere forklaring på Burhans maktovertakelse. Ifølge den konstitusjonelle erklæringen fra 2019, som er veikartet for Sudans overgang til demokrati, skulle Burhan trekke seg fra sitt formannskap i Det suverene råd 19. november, og overlevere det til en sivil leder. Det er tydelig at han ikke var forberedt på å ta dette skrittet. Men han ser også ut til å ha vært uforberedt på omfanget av folkelig fiendtlighet mot overtakelsen hans.

Burhans maktgrep har ytterligere satt spørsmålstegn ved amerikansk innflytelse i et allerede ustabilt nabolag.

Stilt overfor utsiktene til fornyet militærstyre, har et stort antall sundanesere vært fast bestemt på å bevare landets bemerkelsesverdige første skritt mot offentlig frihet og ansvarlig regjering. Styrkene for frihet og endring har drevet protestene – den brede koalisjonen av profesjonelle grupper, politiske partier og sivilsamfunnsorganisasjoner, så vel som nabolagskomiteer, som organiserte de ikke-voldelige protestene som felte det tidligere regimet til president Omar al-Bashir i april 2019. Denne dyktige og motstandsdyktige demokratibevegelsen har gjentatte ganger vist seg at de ikke lar seg kue av militæret. Etter en massakre av de væpnede styrkene på mer enn 100 demonstranter, to måneder etter Bashirs fall, mobiliserte FFC en «millionmarsj» som tvang generalene til å forhandle. Og 30. oktober, bare fem dager etter kuppet, arrangerte FFC trassig nok en «millionmarsj» som førte til hundretusenvis av protester i byer over hele Sudan, til tross for en Internett-nedleggelse pålagt av militæret. FFC står også bak generalstreiken.

Demonstrantenes sentrale krav er en umiddelbar tilbakevending til sivilt styre og fjerning av hæren fra den politiske ledelsen. Hamdok, som tidligere har blitt kritisert for sine harde innstramminger og sin preferanse for konsensusbygging som har gått over i ubesluttsomhet, har også fått ny støtte siden kuppet. Selv om han fortsatt sitter i husarrest, har han nektet å gå tilbake på oppfordringen om å gjenopprette styringsformelen før 25. oktober, og han har fremstått som en samlende skikkelse blant demonstrantene og den sentrale aktøren i arbeidet med å forhandle om en reversering av kuppet.

Hvis FFC og dets støttespillere lykkes med å gjenopprette Hamdok til embetet, vil de oppfordre ham til å ta radikale skritt for å avvikle militærets makt. For to år siden bøyde Burhan seg under det kombinerte presset fra gatedemonstrasjoner og USA-ledet internasjonalt press. Sudanesiske demokrater håper at den samme kombinasjonen vil fungere i dag. Men denne gangen viser generalene seg å være en tøffere nøtt å knekke.

Mellom en maktperson og hardt sted å være

I teorien har USA sterke verktøy til rådighet for å presse på for en reversering av kuppet. Burhans største svakhet – og Washingtons største styrke – er at Sudan sårt trenger penger. Generalen kan henvende seg til Gulf-statene for midlertidig støtte, men beløpene som trengs for å redde økonomien er langt større enn det saudierne og emiratisene er klare til å gi. Biden-administrasjonen har allerede besluttet å «sette på pause» 700 millioner dollar i bistand som svar på kuppet. Men den kan også bruke en mye større økonomisk redningspakke som innflytelse. Omlegging av Sudans gjeld på 70 milliarder dollar vil for eksempel kreve samarbeid fra USA, som med sine europeiske allierte har en kontrollerende eierandel i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet.

Avskåret fra vestlige givere kunne Burhan opprettholde sitt regime på salg av gull, fortjeneste fra militæreide selskaper og avtaler med Russland for å skaffe leiesoldater. Men USA kan svare med økonomiske sanksjoner: Skulle Biden-administrasjonen påberope seg Global Magnitsky Act, kan disse aktivitetene raskt bli stengt. USA kan også fremskynde planene for å avdekke ulovlige strømmer av mineraler som fraktes ut av landet gjennom Khartoum internasjonale lufthavn. Et lovforslag for to partier har blitt fremmet i kongressen, hvis medlemmer har bedt USAs utenriksminister om å «umiddelbart identifisere kuppledere, deres medskyldige og muliggjørere for vurdering av målrettede sanksjoner».

Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Vanskeligere kan være å overtale viktige amerikanske allierte i regionen til å motsette seg militærstyre. Til tross for Den afrikanske unions faste standpunkt mot kuppet, er flere regjeringer mer komfortable med Burhan enn med den sivile ledelsen. Timer etter at Burhan møtte Feltman, fløy han til Kairo og fikk endelig godkjenning for et militært overtak fra den egyptiske presidenten (og tidligere general) Abdel Fattah el-Sisi, en gammel venn. Og Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater er også vanlige tilhengere av militære sterke menn, selv i en sak som Sudans, der militæret har nære bånd til islamistiske grupper, mens demokratene er sterkt anti-islamistiske. Israel handlet direkte med Burhan om forhandlingene for at Sudan skal etablere diplomatiske forbindelser i 2020.

Feltmans diplomati har fokusert på å få disse Midtøsten-allierte til å innrette seg med USA ved å ikke anerkjenne den nye regjeringen. Så langt har dette vært moderat vellykket. Under amerikansk press har ingen arabiske land støttet Burhan, og Den arabiske liga – i en uvanlig divergens med den egyptiske regjeringen – har fordømt kuppet.

Paradoksalt nok gir Sudans farlige økonomi Burhan et kort å spille: han kan grave i og påberope seg sannsynligheten for en matsikkerhetskrise og sammenbruddet av Juba-fredsavtalen hvis bistand ikke kommer. Burhans «støtte meg eller ting kan bli verre»-argumentet er overfladisk plausibelt på grunn av trusselen om et økonomisk sammenbrudd som fører til sivil uorden. Men Sudans historie viser at en sterk autoritær leder ikke betyr et sterkt, stabilt land – faktisk tvert imot.

Skyggen av Bashir

Mange sudanesere ser på kuppet som en kontrarevolusjon – en retur til dagene til Sudans mangeårige sterke president, Omar al-Bashir. Ikke bare hadde Burhan og hærledelsen fremtredende stillinger under Bashir, de tjente også på «den dype staten» som han brukte for å opprettholde sitt styre. Under hans regime drev nettverk av militære offiserer og islamister skyggefulle virksomheter som inkluderte våpenproduksjon, gullhandel og hvitvasking av penger, i tillegg til å kontrollere en rekke legitime selskaper som vant lukrative bygge- og import-eksportkontrakter. Hamdoks tiltak for å demontere disse nettverkene kan faktisk ha ansporet til overtakelsen. Siden han tok makten, har Burhan løslatt noen av de ledende skikkelsene i det tidligere regimet fra fengselet, hvor de ventet på rettssak på grunn av korrupsjonsanklager. Han har også utnevnt gamle kumpaner til nøkkelstillinger som kontrollerer finans, olje og mineraler.

For alle som levde gjennom den tidligere epoken, er dette illevarslende trekk. Bashir varte i tre tiår ved makten gjennom dyktig ledelse av landets forskjellige fraksjoner. Hans valgkretser inkluderte islamistene, som i årenes løp byttet ut sine radikale prinsipper mot å ta del i kapitalismens bekvemmeligheter; militære og sikkerhetsoffiserer, som tjente på korrupte forretninger; og provinssjefer og militsledere, som ble betalt for å gjøre sine len etter regjeringens vilje. I stedet for å engasjere seg i de legitime kravene fra sør-sudanere, darfurianere og andre grupper som lider av beryktede ulikheter i rikdom og makt, gjorde Bashir sudanesisk politikk til en basar der rivaliserende medlemmer av eliten konkurrerte om personlige belønninger.

I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

I mellomtiden ble klagene til den generelle befolkningen svekket og vokste. I Sør-Sudan endte lokale krigsherrer betalt av regjeringen for å undertrykke misnøye opp med å stille seg på side med opprøreren Sudan People’s Liberation Army og støtte løsrivelse. I Darfur brakte den mektigste paramilitære sjefen – general Mohamed “Hemedti” Dagolo – troppene sine til Khartoum, hvor han har blitt en sentral maktmegler. Og da hæren og sikkerheten slukte så mye som 60 prosent av offentlige utgifter, var økonomisk krise uunngåelig.

Selv etter 2019, med en ny sivil ledelse installert i Khartoum, forble det landlige Sudan styrt av hæren, paramilitære og stammehøvdinger. Under Burhan og Hemedti har nye voldelige konflikter utspilt seg mellom arabiske og ikke-arabiske grupper i Darfur og andre avsidesliggende regioner, med mer enn 400 000 mennesker på flukt i år.

Med sin lite overbevisende snakk om stabilitet, søker Burhan å gjenopplive politikken fra Bashir-tiden. Hvis soldatene får lov til å sette vilkårene for en kompromissavtale med de sivile, kan vi være sikre på at Sudans svulstige militærbudsjett ikke vil bli berørt og militærets dype innblanding i økonomien vil forbli, kveler det frie markedet og nærer korrupsjon. Provinsielle sterke menn vil blomstre. Urørt kan Burhan-regimet ta Sudan tilbake til sine mørkeste dager med kleptokratisk militarisme og endeløs konflikt.

Finne en vei ut

Et bedre resultat er fortsatt mulig. I den andre uken i november falt en lovende kompromissformel for å gjeninnsette Hamdok i spissen for et nytt sivilt kabinett på grunn av Burhans uforsonlighet. Generalen nektet å gi fra seg kontrollen over de strategiske eiendelene til økonomien og gjeninnføre den sivile komiteen som hadde demontert den korrupte kapitalismen til det forrige regimet. Ved å vise Burhans sanne farger, gir imidlertid disse handlingene også en sterk begrunnelse for USA og dets allierte til å ta avgjørende grep mot militærets finanser, inkludert målrettede sanksjoner.

Samtidig har Burhan ikke råd til å miste folkelig støtte fullstendig og vet at bruk av makt mot demonstranter – som nå inkluderer brede tverrsnitt av befolkningen – vil bety ruin. Hamdok og FFC kan tilby noen beskjedne kompromisser for Burhan for å redde ansikt og også styrke Sudans overgang – for eksempel ved å etablere den lenge forsinkede lovgivende forsamlingen med en balansert representasjon av politiske partier og kanskje til og med noen militære representanter. Å sende Bashir til Den internasjonale straffedomstolen i Haag er et splittende skritt; som en del av et politisk oppgjør, kan han møte rettferdighet i Sudan i stedet.

I ukene etter kuppet har USA også antydet at det er åpent for en viss grad av kompromiss. I en diskusjon ved U.S. Institute of Peace 2. november, understreket Feltman at Washingtons drivende prioritet er stabilitet. I en uttalelse dagen etter understreket «fireren» av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, USA og Storbritannia at enhver regjering i Sudan må være forpliktet til grunnlovserklæringen fra 2019 og fredsavtalen for Juba «som grunnlaget for videre dialog om hvordan gjenopprette og opprettholde et ekte sivil-militært partnerskap. . . .» Dette er kortere enn et utvetydig krav om å gjenopprette sivilt styre og avviser spørsmålet om Burhans overlevering av makten denne måneden.

Hvis USA håper å stoppe Burhan og gi støtte til Sudans beleirede demokratibevegelse, må de handle raskt. Ved å bruke sitt hovedinstrument for å presse Burhan – finans – kan Washington, med støtte fra sine Midtøsten og europeiske allierte, sette generalene på en vanskelig plass. Samtidig, ved å bygge en enhetlig internasjonal diplomatisk front for å støtte Den Afrikanske Unions prinsipielle motstand mot et grunnlovsstridig regjeringsskifte og støtte det sudanesiske folks krav om sivilt styre, kan USA bringe Burhan tilbake til bordet. Uten et slikt engasjement risikerer Sudan imidlertid å miste all fremgangen det har gjort. I tillegg til Sudans fremtid, står troverdigheten til USAs forpliktelse til demokrati på spill.

    ALEX DE WAAL er administrerende direktør for World Peace Foundation ved Fletcher School, Tufts University. Oversa

[i] Foreign Affairs er organ for organisasjonen til den virkelige makteliten i USA The Council on Foreign Relations. En grundig innføring i denne organisasjonen og dens makt finner du i Wall Street’s Think Tank – The Council on Foreign Relations and the Empire of Neoliberal Geopolitics, 1976-2014, utgitt i 2015 av Laurence H. Shoup. Joel Kovel som skrev The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the Word skriver dette om boken: «In any event, nobody can claim to understand U.S. imperialism without reference to Shoup’s masterful work.» (Der i hvert fall slik at ingen kan påstå at de forstår USA-imperialismen uten a referere til Shoups mesterlige verk.) I denne boken er det påvist i detalj hvordan The Council of Foreign Relationa styrer USAs «folkevalgte» organer, som Kongressen og Senatet, pluss selvfølgelig regjeringen, og har sine folk i en utallig rekke posisjoner der de er drivende for USAs utenriks-, og faktisk også, innenrikspolitikk. Vi kan for eksempel nevne at Cecilie Hellestveit var tilknyttet denne organisasjonen da hun skrev sin bok om Syria, En liten krig i en stor verden. Det borger for at hennes arbeid ikke går på tvers av USAs utenrikspolitikk og dette landets bilde av verden, og dermed fremstiller historien og hendelsene i det vesentlige ut fra USAs interesser. Det er viktig å være oppmerksom på – i det vesentlige – for det tillatt med noen kritiske posisjoner bare de ikke rokker ved hovedbildet som The Council of Foreign Realtions og dermed regjeringen i USA vil ha formidlet. Det er vesentlig at denne organisasjonen virkelig har midlene til å kjøpe verdens glupeste hoder, viss de holder seg innenfor visse politiske grenser, dvs. de grensene som organisasjonen og regjeringen i USA setter.

[ii] CIA & USA’s verkliga utrikspolitikk, Epsilon Press, 1998, som er en oversettelse av Killing Hope fra 1995.

Rogue State – A guide til the Worlds’ Only Superpower fra 2000 og

America’s Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else fra 2014. Her er grundig dokumentert hvordan USA under dekke av kamp for demokrati over alt i verden, invaderer, driver økonomisk krig mot, og jobber med regimeendringen, for å fremme USAs egeninteresse. Det fører til uendelige lidelser for folk over hele kloden.

[iii] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[iv] https://www.theartofannihilation.com/ An introduction to Morningstar’s body of work. By Jay Taber at Intercontinental Cry.

In his seminal study Science of Coercion, Christopher Simpson observed that communication might be understood as both the conduit for and the actual substance of human culture and consciousness. As Simpson noted, psychological warfare is the application of mass communication to modern social conflict.

In the U.S. Army War College manual on psychological warfare, the stated objective is to destroy the will and ability of the enemy to fight by depriving them of the support of allies and neutrals. Some of the methods used in the manual are sowing dissension, distrust, fear and hopelessness.

In the decades since these publications were first published, a new form of psywar has emerged in the form of false hope. With unlimited funding and organizational support from foundations like Ford, Rockefeller, Gates and Soros, U.S. Government propaganda now has a vast new army of non-profits that, along with corporate media and academia, serve as both a third wing of mass consciousness and a fifth column for destabilization campaigns worldwide.

As Cory Morningstar captures The Simulacrum in her multi-part series on the non-profit industrial complex, domesticating the populace is a fait accompli, and the only question remaining is what will happen if and when capitalist activism is seen for what it is. By following the money from aristocratic derivatives to embodiments of false hope like Avaaz, MoveOn, and Change, Morningstar steps through the looking glass to expose how NGOs have become a key tool of global dominance using social media as a means of social manipulation.

When the smoke generated by phony progressives clears, all that is left is an industrial wasteland of false hope and real threats. When the betrayals of NGOs like Amnesty International and Human Rights Watch are known, we can finally begin to exercise our responsibilities. Until then, programs like Democracy Now remain little more than adult versions of Sesame Street for the toy Che brigades.

(En introduksjon til Morningstars arbeid. Av Jay Taber på Intercontinental Cry. I sin banebrytende studie Science of Coercion observerte Christopher Simpson at kommunikasjon kan bli forstått som både kanalen for og det virkelige innholdet i menneskelig kultur og bevissthet. Som Simpson bemerket, er psykologisk krigføring bruken av massekommunikasjon i moderne sosial konflikt. I U.S. Army War College-håndboken om psykologisk krigføring er det uttalte målet å ødelegge fiendens vilje og evne til å kjempe ved å frata dem støtte fra allierte og nøytrale. Noen av metodene som brukes i manualen er å så uenighet, mistillit, frykt og håpløshet. I tiårene siden disse publikasjonene først ble publisert, har en ny form for psywar dukket opp i form av falskt håp. Med ubegrenset finansiering og organisatorisk støtte fra stiftelser som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USAs regjeringspropaganda nå en enorm ny hær av ideelle organisasjoner som, sammen med bedriftsmedier og akademia, fungerer som både en tredje fløy av massebevissthet og en femte kolonne for destabiliseringskampanjer over hele verden. Mens Cory Morningstar fanger The Simulacrum i sin flerdelte serie om det ideelle ikke-profitt industrikomplekset, er å tilvenne befolkningen til et fullført faktum, og det eneste spørsmålet som gjenstår er hva som vil skje hvis og når kapitalistisk aktivisme blir sett for hva den er. Ved å følge pengene fra aristokratiske derivater til legemliggjørelser av falskt håp som Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glasset for å avsløre hvordan frivillige organisasjoner har blitt et nøkkelverktøy for global dominans ved å bruke sosiale medier som et middel for sosial manipulasjon. Når røyken som genereres av falske progressive forsvinner, er alt som gjenstår en industriødemark av falskt håp og reelle trusler. Når svikene til frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch er kjent, kan vi endelig begynne å utøve vårt ansvar. Inntil da forblir programmer som Democracy Now lite mer enn voksne versjoner av Sesame Street for leketøy Che-brigadene.)

[The article above titled “Through the Looking Glass” was published by Intercontinental Cry on September 11, 2012. Jay Taber is an associate scholar of the Center for World Indigenous Studies, an author, a correspondent to Fourth World Eye, and a contributing editor of Fourth World Journal. Since 1994, he has served as the administrative director of Public Good Project.]

[Artikkelen ovenfor, med tittelen «Through the Looking Glass», ble publisert av Intercontinental Cry 11. september 2012. Jay Taber er førsteamanuensis ved Center for World Indigenous Studies, forfatter, korrespondent til Fourth World Eye og en medvirkende redaktør av Fourth World Journal. Siden 1994 har han fungert som administrativ direktør for Public Good Project.]

[v] https://www.tvalen.no/2021/11/08/i-sudan-et-kupp-pa-bakgrunn-av-geopolitiske-og-regionale-maktkamper/

[vi] https://www.foreignaffairs.com/articles/sudan/2021-11-11/countering-sudans-coup

[vii] Det er denne situasjonen som er forårsaket av de vilkårene som Det internasjonale pengefondet og verdensbanken satte for å gi lå fra 2019, da USA sin innflytelse ble fremherskende gjennom deres støttespiller, den sivile statsministeren, Abdalla Hamdok, som før kuppet delte makten med general Abdel Fattah al-Burhan, sjefen for Sudans væpnede styrker. Legg merke til at forfatteren forteller oss hvilket politisk press dette legger på Sudans regjering. De tiltakene som forfatteren påpeker at USA kan bruke avslører jo i virkeligheten deres økonomisk krig mot land som ikke vil danse etter deres pipe (de som de kaller demokrati). Et vilkår som også ble satt for at Sudan skulle få lån i 2019, var at landet skulle si opp en gunstig utviklingsavtale med Kina, som ikke hadde den slags bindinger.

[viii] Pax Americana – det er fred under USAs herredømme.

[ix] Abyi har etter hvert vist at han ikke er en nikkedukke for USA. Han har blant annet sluttet Etopia til Kinas silkevei-prosjekt – og altså avslått USAs «hjelp» til å slå ned tigray-opprøret.

I Sudan, et kupp på bakgrunn av geopolitiske og regionale maktkamper

Innledning

Dette er overskriften på en artikkel i Le Monde som gir mange gode opplysninger om den geopolitiske situasjonen i Sudan og kuppet. Jeg oversetter først artikkelen og gir så noen anticolumbiske kommentarer til denne. For leserne av dette kan det  være nyttig også å lese https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/  og https://www.tvalen.no/2021/10/31/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel-2/

Jeg trekker frem denne artikkelen i Le Monde for å vise at Klassekampen igjen har en utenriksartikkel der hovedinnholdet som blir sammenfattet i en overskrift, Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill,[i] gir et helt feil bilde av situasjonen. Analyseartikkelen nevner ikke den geopolitiske bakgrunnen i det hele tatt. Hadde journalisten gjort det ville hun ha måttet ta frem at det sentrale er at det USA var på full fart inn i Sudan igjen etter å ha vært stengt ute i over 30  år. Det er jo USA sin mann i overgangsregjeringen i landet, Abdallah Hamdok, som har blitt satt på sidelinjen. Det blir gjort etter at han har inngått avtaler med USA ved Det internasjonale pengefondet (IMF) om lån på fondets betingelser, noe som har betydd nedskjæring av statlige ytelser og arbeid for privatisering. Som Wahab selv skriver i sin artikkel, så førte dette til at prisene steg og arbeidsledigheten økte. De protestene som hun sier, uteble har nå manifestert seg i at han blitt kastet. En annen sak er at han også sa opp en gunstig avtale med Kina før han sendte inn USA og deres IMF, et av organene som USA bruker for å dominere verden.

Så til oversettelsen:

Oversettelse

Maktovertakelsen av hæren forankrer Egypts innflytelse hos generalene og kommer til å avvise USA, som er svært engasjert i at den demokratiske overgangen skal fortsette.

Av Jean-Philippe Rémy, Le Monde

Lagt ut 27. oktober 2021 kl. 11.08 – Oppdatert 29. oktober 2021 kl. 17.29.

Une photo publiée par la page Facebook officielle de la présidence égyptienne le 6 mars 2021 montre le président égyptien Abdel Fattah Al-Sissi (à gauche) et le chef du Conseil souverain du Soudan, le général le général Abdel Fattah Al-Bourhane,  lors d’une conférence de presse à Khartoum. – / AFP

Sjelden har et statskupp, som plasserte general Abdel Fattah Al-Bourhane i spissen for landet vært, så varslet og forventet som det som ble utført av militæret i Sudan mandag 25. oktober. Og de som håpet å motsette seg det, med USA i spissen, klarte ikke å gjøre det. Selvfølgelig er den sudanesiske situasjonen kompleks. Teknisk sett styrte general Al-Bourhane landet allerede før kuppet, men i en situasjon med tvungen maktdeling, og innenfor rammen av institusjoner knyttet til en overgangstidsplan, noe som betydde at han potensielt skulle ha sluttet, – fra 17. november, – til fordel for en sivil leder.

Verken hæren, eller dens allierte inne i landet, eller noen av dens eksterne allierte, med Egypt i spissen, hadde bestemt seg for denne overdragelsen halvveis i overgangsperioden (som skal avsluttes i 2023 med valg), fordi det ville bety å tape evt. sjansen til å forbli ved makten. De går derfor for å utfordre USA, som er for overgangen, og for å stille spørsmål ved maktbalansen og alliansene på Afrikas Horn der ytre påvirkninger en mange.

Spillet som for tiden spilles i denne delen av verden involverer både amerikanske ambisjoner om å motarbeide Kina, Russlands ambisjoner om å utvide sitt innflytelsesområde, samt målene til Gulf-landene, Tyrkia og andre mindre synlige aktører, for hvem det økende kaoset gir gunstige muligheter. Etiopia, som allerede er i krig, søker febrilsk støtte utenfra, spesielt i Tyrkia. Den skjøre somaliske makten er på randen av kollaps. Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer. Fra nå av begynner en ny fase, på bakgrunn av at kampene for innflytelse går foran folkenes ambisjoner.

«Normalisering» av forholdet til Israel

Siden en ikke-voldelig folkelig bevegelse i 2019 hadde lyktes med å knekke den tidligere diktatoren Omar Al-Bashir etter tretti år med islamsk-militært styre, har landet blitt styrt av overgangsmyndigheter. Et utøvende organ, Suverenitetsrådet, hvor både sivile og soldater satt til mandag morgen, hadde som oppgave å lede nasjonen frem til valget, samtidig som den lot den administreres, dag for dag, av en regjering som sies å være av teknokrater.

Det var med denne styringsformen at Sudan nettopp hadde gjenvunnet sin plass på den internasjonale scenen, etter tiår med isolasjon. I denne sammenhengen hadde han signert, i januar 2021, de såkalte «Abraham»-avtalene for en tilnærming til Israel og fått løftet om økonomisk bistand fra USA, noen uker etter at Khartoum ble trukket fra den amerikanske listen av stater som blir anklaget for finansiere terrorisme. Det var allerede general Al-Bourhane som hadde tatt det første offisielle skrittet, da han kunngjorde i februar 2020 i Kampala, Uganda, «normaliseringen» av forholdet til den Israel. Planen var altså geopolitisk, og favoriserte planene til Washington, en alliert av Israel.

Når han nå har kommandoen over landet alene, gjentok generalen tirsdag sin støtte til denne normaliseringen, og ser ut til å sende en indirekte melding til USA. Men ved å arrestere nesten alle regjeringsmedlemmene på mandag – med statsminister Abdallah Hamdok som den første – og dermed kutte av den demokratiske overgangen, endrer det hele retningen. Tirsdag kveld ble Mr. Hamdok hentet hjem, i en falsk løslatelse da han fortsatt ikke var fri til å bevege seg.

Triumf for den egyptiske viljen

Med makten nå konsentrert i hendene på én, general Al-Bourhane, er det ikke en innvielse, men en trussel om implosjon som dukker opp. Med ordene til en regional observatør, er mandagens putsch «bare semifinalen. Det vi må vente på nå er finalen.» Dette betyr en forutsigbar konfrontasjon mellom ambisjonene til generalene som står bak Abdel Fattah Al-Bourhane og Mohammed Hamdan Daglo, kjent som «Hemetti», sjef for Rapid Support Forces, spesielt mot en bakgrunn av divergerende tilnærminger til spørsmålet om Etiopia.

Dette statskuppet ser først ut til å være en triumf for egyptiske interesser. Dro ikke general Abdel Fattah Al-Bourhane til Kairo for å rapportere der om planene hans til president Abdel Fattah Al-Sisi – eller tok ordrene hans der – rett før overgangsmyndighetene ble styrtet, slik som samstemte regionale og internasjonale kilder bekrefter? I flere måneder, ifølge mange observatører i regionen, ønsket Egypt, støttet av Gulf-landene, å se at det sivile eventyret under overgangen ble avsluttet med en overtakelse av hæren. Med fare for å konfrontere USA og, i mindre grad, europeerne.

Noen anticolumbiske[ii] kommentarer

For alle som kjenner litt til den internasjonale situasjonen og historien til Sudan og den politiske situasjonen der gjennom den siste tiden, er det klart at kuppet er en del av et pågående opprør mot USA sin innflytelse i regionen. Under den forrige diktatoren, Omar al-Bashir, som styrte i 30 år hadde USA liten innflytelse. USA brukte sanksjoner istedenfor støtte til landet da. Dette endret seg fra 2017 og det som har skjedd etterpå har tatt preg av det. USA har rykket frem sine posisjoner i landet. Det viser seg blant annet ved at den sivile leder i overgangsperioden, Abdalla Hamdok, har fått inn Det internasjonale pengefondet som har krevd sin «reformer» for å gi lån. Disse reformene går alltid ut på statlige innsparinger og mest mulig privatisering.

En nøkkelformulering for å forstå at USA var i ferd med å befeste sin posisjon i landet var «Bare Sudan hadde blitt sett på som et stabilt område under utvikling og et utstillingsvindu for demokratiets dyder i nesten to år, i den grad at det hadde fått enestående betydning på internasjonale radarer.» Dette er en del av USA-imperialismens reklame for sin inngripen i andre land og for deres humanitære invasjoner, som på Haiti. Klassekampens journalist har gått på limpinnen og kaller dette for at «Sudanerne klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ …». Nei, det var USA som var ferd med feste sitt grep om landet, med de fryktelige konsekvenser det alltid får.

Det som skjer i Sudan, er et utslag av det samme som skjer i store deler av dette området nå. Egypt hevder sin uavhengighet av USA, i Etiopia kan det se ut som Tigray-styrkene kan kaste fredsprisvinner Abyi[iii]. Han har vært USAs mann. Det var derfor USA sin vasallstat Norge ga ham Nobels fredspris. Men USA har her satset på to hester og har åpnet forbindelser til Tigraystyrkene også. Abyi kan ha blitt for plagsom da han meldte Etiopia på Kinas silkebelte opplegg og åpnet for at landet har større handel med Kina enn med USA. I Jemen går det heller ikke USAs vei. Vi ser altså konturene av den geopolitiske kontinentalforskyvning som nå skjer ved at den ledende columbiske staten USA, får stadig større problemer med å holde oppe makten sin. Dette er en følge av Kinas enorme vekst og økende anseelse i alle de såkalte «utviklingsland», og mange andre, blant annet fordi de hevder prinsippet om ikke å blande seg i andre staters styre og stell som et hovedprinsipp for sin utenrikspolitikk og handel. Og det er gledelig og peker frem mot en fredeligere og bedre verden.

Oversettelse, understreking og kommentarer av Terje Valen, mandag 8. november 2021.

[i] Amal A. Wahab (ANALYSE), Sudanere klarte å skape et sivilt samfunnsalternativ, men ble ofre for skittent spill –  Erkefiender gikk sammen, Klassekampen, lørdag 30. oktober 2021, sidene 32-33.

[ii] Se for eksempel https://www.tvalen.no/2021/06/23/slutten-pa-den-columbiske-epoken/

[iii] https://no.wikipedia.org/wiki/Abiy_Ahmed