De store økonomiene nærmer seg en lavkonjunktur,
hvis de ikke allerede er der; og likevel fortsetter inflasjonsrentene å stige
(foreløpig). De siste undersøkelsene av forretningsaktivitet, kalt
Purchasing Managers Indexes (PMIer), viser at både euroområdet og USA nå er i et
område for lavkonjunktur (dvs. ethvert nivå under 50). De sammensatte
PMIene (som setter sammen både industri og tjenester) for de store økonomiene i
juli, viser:
USA 47.5 (nedgang)
Eurozone 49.4 (nedgang)
Japan 50.6 (bremser oppgangen)
Tyskland 48.0 (nedgang)
Storbritannia 52.8 (bremser oppgangen)
Ingen bør bli overrasket over hvordan eurosonens
skårer, gitt virkningen av sanksjoner mot russisk energiimport. Noe som svekker
industriproduksjonen i kjernen av Europa (se nedenfor). Tysklands
industriproduksjon har minket i over tre måneder.
Det store sjokket var i USA. Den amerikanske
sammensatte PMI falt også i til lavkonjunkturnivå med 47,5 i juli, ned kraftig
fra 52,3 i juni og signaliserte et solid fall i produksjonen i privat sektor.
Nedgangen var den sterkeste siden de første stadiene av pandemien i mai 2020,
da både produsenter og tjenesteleverandører rapporterte om dempede
etterspørselsforhold. Så akkurat som vi går inn i andre halvdel av 2022, synker
amerikansk forretningsaktivitet.
Og ifølge det siste anslaget om reell
BNP-vekst fra Atlanta Federal Reserve Bank, BNP NOW-modellen, i de tre månedene
frem til juni, fikk den amerikanske økonomien en årlig rate på -1,6 %, likt med
et tilsvarende fall på -1,6 % i første kvartal. Hvis dette anslaget
bekreftes neste uke, vil det bety at USA teknisk sett var i lavkonjunktur.
Den nåværende responsen på denne påstanden
er: Hvordan kan amerikansk økonomi være i lavkonjunktur eller nær den, når
arbeidsledigheten er nær den laveste noe gang og lønningene fortsetter å
stige? Men dette svaret er mildt sagt tvilsomt. For det første er
det to målinger av sysselsetting for USA: lønnstallene og
husholdningsundersøkelsen (en undersøkelse av husholdninger med jobber).
Sistnevnte viser for tiden det motsatte av førstnevnte, nemlig et fall i antall
amerikanere på jobb. I denne husholdningsundersøkelsen krympet arbeidsstyrken,
og falt fra 164.376 millioner til 164.023 millioner, og deltakelsen (de
i arbeid sammenlignet med den totale befolkningen i arbeidsfør alder) falt mer
enn forventet til 62,2% – graf under.
De som krever arbeidsløshetstrygd for første
gang (antall personer som krever kompensasjon fordi de er ute av arbeid) er nå
i en jevn økning.
Og antall nye jobber som er tilgjengelig
(kalt JOLTS) har nådd toppen.
Men det er i Europa at bevisene for en
direkte nedgang er mest overbevisende. Og det er ikke bare dataene om
økonomisk vekst som støtter det. I tillegg står Europa overfor et stort
press på energiproduksjon og import, da sanksjonene som anvendes på russisk
gass- og oljeimport ikke vil bli tilstrekkelig kompensert av import fra andre
steder.
Mange tyske produsenter advarer om at de må
stenge produksjonen helt hvis energiinngangene tørker opp. Petr Cingr,
administrerende direktør i Tysklands største ammoniakkproduserende selskap, og
en nøkkelleverandør av gjødsel og drivstoff til dieselmotorer, advarte om de
ødeleggende konsekvensene av en slutt på russiske gassforsyninger. «Vi
må stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 til null.» Ifølge UBS-analytikere vil ingen gass til
vinteren resultere i en «dyp nedgangskonjunktur» med en BNP-sammentrekning på 6
prosent innen utgangen av neste år. Tysklands Bundesbank har advart om at
virkningene på globale leverandørkjeder av enhver russisk stenging vil øke den
opprinnelige sjokkeffekten med to og en halv ganger. ThyssenKrupp,
Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass for å drive ovnene
kan «nedstengninger og tekniske skader på våre anlegg ikke utelukkes».
Og det er verre. Inflasjonen øker
fortsatt i de fleste europeiske økonomier. Så den europeiske
sentralbanken (ESB) har besluttet at den må handle for å øke renten
kraftig. Den presset opp styringsrenten med 50 milliarder i forrige uke,
mer enn ventet, og tok renten inn i positivt territorium for første gang på et
tiår. Dagene med «kvantitative lettelser» er erstattet av
«kvantitativ innstramming».
Men dette trekket kommer på det verste
tidspunktet for land som Italia som er svært avhengig av russisk energi.
I forrige uke ble den tidligere teknokraten, den italienske statsministeren
Mario Draghi, tvunget til å gå av da flere partier i koalisjonsregjeringen
trakk sin støtte; noen fordi de motsatte seg hans støtte til militær hjelp til
Ukraina; og noen fordi de så sin sjanse til å vinne et valg. Italia har en
svært høy offentlig gjeldsgrad i forhold til BNP.
Frem til nå har rentekostnadene ved å
betjene gjelden vært lave fordi rentene har blitt holdt lave av ESB, som også
har gitt milliarder av kreditt til eurosonens regjeringer. Men nå øker
rentene, og investorene i italienske statsobligasjoner har blitt bekymret for
at Italia (spesielt når en er uten en levedyktig regjering) kan finne det
vanskelig å betjene denne gjelden. Så avkastningen på de italienske
10-årige obligasjonene steg til over 3,5%. Den italienske regjeringens
fall truer også fordelingen av milliarder av euro fra EUs covid-tildelingsfond,
som angivelig skal til Italia neste år for å øke den økonomiske veksten.
Så Europas økonomi går ned akkurat som ESB
øker rentene for å kontrollere inflasjonen. Som jeg har forklart i tidligere innlegg, vil
det ikke fungere å øke rentene for å kontrollere stigende inflasjon forårsaket
av svakt tilbud og svak produktivitet, og med Ukraina-krigen, bortsett fra å
provosere frem en nedgang.
ESB har nå tydd til et desperat tiltak for å
innføre et overføringsbeskyttelsesinstrument (TPI), en ny form for kreditt som
vil bli levert ut til regjeringer som Italia hvis obligasjonsprisene
kollapser. Dette kan imidlertid aldri brukes fordi det vil bety at ESB
vil gi åpen finansiering av Italias finansutgifter, noe som sannsynligvis vil
være i strid med alle «Maastricht» -reglene for eurosonen.
ECB er fanget i det en analytiker kalte et «marerittscenario». Nestlederen for den Brussel-baserte økonomiske
tenketanken Bruegel, Maria Demertzis, sa: «Risikoen foran oss er at på grunn
av energikrisen kan euroområdet ende opp i lavkonjunktur, samtidig som ESB må
fortsette å øke rentene hvis inflasjonen ikke kommer ned.» Krishna Guha, leder for politikk og
sentralbankstrategi i den amerikanske investeringsbanken Evercore, sa: «Kombinasjonen
av et bryggende gigantisk stagflasjonssjokk fra bruken av russisk naturgass som
et våpen og en politisk krise i Italia er omtrent så nær en perfekt storm som
man kan forestille seg for ESB.»
En
båre er observert etter en masseskyting på Highland Park fjerde juli parade i
sentrum av Highland Park, Ill. AP Photo / Nam Y. Huh
Våpenvoldsarkivet har telt minst 314 masseskytinger i USA så langt i 2022.
Over 22.000 mennesker har omkommet på grunn av våpenvold totalt i 2022, ifølge Arkivet.
En ekspert sier til Insider at det er vanskelig å forutsi om dette året blir dødeligere enn i fjor.
USA er en uheldig ettersleper.
Mens folk over hele landet ber om
våpenreform – og familier av ofre for våpenvold vitnet for Kongressen i forrige måned om
strammere våpenkontrolllovgivning – fortsetter masseskytingene å skje, og i et
frenetisk tempo.
En drøy uke etter at president Joe Biden undertegnet en topartisansk våpenreformlov ,
ble seks mennesker drept og mer enn 30 andre
skadet etter en masseskyting under en parade på US Independence Day i Highland
Park i Illinois mandag. Myndighetene pågrep en 22 år gammel mann, som ble navngitt som
en person av interesse i forbindelse med hendelsen, etter en to timer lang
jakt.
Det var 13 masseskytinger den første helgen i juni,
mindre enn to uker etter at en skytter drepte 19 elever og to lærere på en
barneskole i Uvalde, Texas, som markerte den dødeligste
skoleskytingen siden Sandy Hook Elementary School i 2012.
Gun Violence Archive, en ideell organisasjon
som sporer skyting i USA, har registrert minst 314 masseskytinger i 2022 så
langt. Våpenvold totalt har drept minst 22.000 mennesker i USA i år så langt,
ifølge arkivets opptegnelser.
USA har langt flere slappe våpenlover og lite restriktiv politikk sammenlignet med andre land – den føderale retten til å eie et skytevåpen er til og med bakt inn i grunnloven via det andre tillegget. Våpenlover og forskrifter varierer også fra stat til stat. Noen stater har mer restriktive lover, mens noen tillater at folk eier mange flere våpen til beskyttelse og jakt.
«I et land som vårt… har vi mange
våpen, sier R. Thurman Barnes, assisterende direktør for Rutgers Universitys
New Jersey Gun Violence Research Center og fakultet ved Rutgers School of
Public Health, til Insider. «Og når du har så mange våpen som vi har – vi har flere våpen enn mennesker –
vil du ha mer våpenvold i alle dens former.»
Som et resultat har skytevåpen blitt en av
de ledende dødsårsakene for amerikanere i alle aldre, og ifølge Giffords Law Center er de også den ledende dødsårsaken for barn under
18 år.
Ulike kilder har forskjellige på
definisjonen av en masseskyting, men Gun Violence Archive og Congressional Research Service
definerer det som en hendelse der fire eller flere personer ble skutt, uten å
telle skytteren som et offer.
Denne tabellen inneholder navn, steder og
skadeinformasjon fra hver masseskyting Våpenvoldsarkivet har registrert i USA
så langt i 2022:
Våpenvoldsarkivet definerer masseskytinger som «fire
eller flere personer skutt og / eller drept i en enkelt hendelse, samtidig som
generell tid / sted ikke inkludert skytteren.» En tabell over hver masseskyting
i USA i 2022. Side 1 av 32 Tabell med 5 kolonner og 313 rader. Viser rad
1 til 10.
Til høyre er antall drepte og sårete.
I 2021 registrerte Gun Violence Archive 692 masseskytinger og fant ut at våpenvold
totalt drepte 45 010 mennesker.
Barnes fortalte Insider at det er vanskelig
å vite om det blir flere masseskytinger i 2022 sammenlignet med i fjor.
– Jeg tror det vi kan si er det tallet vi lander på i år, nok ikke kommer langt unna der vi har vært året før. Vi er i juni. Vi er over 220 masseskytinger, sa Barnes. «Det er min bønn at vi ikke når 600 pluss som vi hadde året før.»
19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.
18. juni 2022
(Korrigert maskinoversetting av Terje
Valen.)
Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:
Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig. Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter. Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.
Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting
gå?
I motsetning til Washingtons triumfalistiske
uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen. Enhver
langvarig skade på Russland er åpen for debatt.
Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket, og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.
Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.
I motsetning til optimistiske erklæringer
kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke
lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere
langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.
Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp
av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig
økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.
Europa oppfatter allerede USA som en fallerende
makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det
desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas
villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.
Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.
Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.
Europa vil gjennomgå en økende
identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil
bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av
europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO europeisk utenrikspolitikk, og Europa er
fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge
vil dette fortsette?
Vi ser nå hvordan massive amerikanske
sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige
banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på
amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske
instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke
Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av
dollaren som et våpen.
En av de mest urovekkende trekkene ved denne
usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige
medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig
og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i
karakteriseringen av Ukraina-krigen. Vesten har aldri før vært vitne til
en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske
perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole
på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett
maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt
i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i
Ukraina.
Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.
Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.
Dessverre for Washington viser det seg at nesten
hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten
kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige
argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig
nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av
resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få
nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.
Fra Michael Roberts blogg 13. juli 2022. Maskinoversetting korrigert av Terje Valen
Det er forvirring blant vanlige økonomer og beslutningstakere om de store økonomiene er på vei mot en lavkonjunktur, eller allerede er i en lavkonjunktur; eller vil unngå den helt. Flertallets syn, i hvert fall i USA, er sistnevnte. De med dette optimistiske synet argumenterer for at selv om inflasjonsrentene er høye, vil de begynne å falle det neste året, slik at den amerikanske sentralbanken unngår å øke styringsrentene for mye, opp til det punktet hvor den kan begrense investeringer og utgifter til forbruk. Samtidig er den amerikanske arbeidsledigheten svært lav og «arbeidsmarkedet» fortsatt sterkt. Et slikt scenario antyder neppe en resesjon. Hvem har hørt om en nedgang der det er full sysselsetting?, ifølge argumentet.
På den annen side er det pessimistiske synet at de store økonomiene allerede er i en lavkonjunktur som til slutt vil bli erkjent. Ser vi på modellene som måler ulike aspekter ved den økonomiske aktiviteten, ser det ut til at de store G7-økonomiene har nedgang i andre kvartal i år. Atlanta Fed Now-modellen setter nedgangen i USAs BNP til en årlig rate på 1,2%.
Og euroområdets ukentlige tracker antyder
også sammentrekning av omtrent årlig rate på 1% der.
Er det mulig å ha en lavkonjunktur og et
stramt arbeidsmarked samtidig? Amerikansk BNP falt reelt sett med -1,5 % årlig
rente i første kvartal og ser ut til å gjenta det i andre kvartal. Det er
en «teknisk resesjon», som det kalles. Men arbeidsledigheten er
3,6 %, nær rekordlave nivåer, og det har blitt skapt i gjennomsnitt 380.000
arbeidsplasser hver måned de siste fire månedene.
De ekstremt godt betalte økonomene i
investeringsbanken, Goldman Sachs, prøver å forene disse avvikende
indikatorene. Det er sant, hevder de, at noen BNP-sporingsanslag nå
anslår negativ BNP-vekst i andre kvartal, noe som vil utløse tommelfingerregelen
om at to fjerdedeler av negativ vekst utgjør en resesjon. Men de påpeker at
indikatorene på sysselsetting, reell personlig inntekt mindre overføringer og
bruttonasjonalinntekt alle har fortsatt å øke. Og de finner det «historisk
uvanlig at arbeidsmarkedet er så sterkt som det er i dag, selv helt i
begynnelsen av en lavkonjunktur. Spesielt har lønningene i utenom jordbruk
vokst omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere
nedgangstider. Lønningene i jordbruk har, ut
fra årsberegning, vokst med 3,0 % de siste tre månedene og 3,7 % de siste seks,
omtrent dobbelt så mye som det typiske tempoet ved starten av tidligere
nedgangstider.
Men Jan Hatzius, sjeføkonom i USA hos
Goldman Sachs, sa at det er «ingen tvil om at en nedgang i arbeidsmarkedet
er i gang», og la til at «ledige stillinger avtar og oppsigelser øker, arbeidsløshetstrygd
stiger, ISM-sysselsettingsindeksene i industri og tjenester har falt til lavkonjunktur-nivåer,
og mange børsnoterte selskaper har kunngjort ansettelsesfrys eller avmatninger».
Det tyder på at arbeidsledigheten er en etterslepende indikator når en nedgang
kommer. Faktisk ville det være i tråd med en marxistisk analyse av nedturer.
For først avtar lønnsomheten, særlig i produktivsektoren og deretter
overskuddet totalt sett. Dette fører til fall i investeringene i selskapene og
deretter permittering av arbeidskraft og redusert lønn.
G7-økonomene innrømmer at batteriet av økonomiske indikatorer, som de ser på, nå antyder en negativ utvikling de siste månedene.
G7 konkluderer med at det er 30 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon i løpet at et år, men 48 % sannsynlighet for å gå inn i en resesjon neste år – det er med andre ord mer eller mindre sannsynlig innen 2023, men ikke ennå. For dem «har vi ingen resesjon i vår basislinjeprognose, men vi venter fortsatt godt under konsensusveksten og ser økt resesjonsrisiko.»
Som jeg har referert til i flere tidligere poster, hvis statsobligasjonens
«avkastningskurve» inverterer, er det en relativt pålitelig indikator
på en fremtidig lavkonjunktur. «Rentekurven» måler forskjellen
mellom renten opptjent på en statsobligasjon med for eksempel ti års levetid
eller løpetid og renten på en obligasjon på bare tre måneder eller ett
år. Normalt forventer noen som investerer i en langsiktig obligasjon en
høyere rente fordi pengene deres ikke vil bli betalt tilbake på lengre
tid. Så rentekurven er vanligvis positiv, det vil si at renten på den
langsiktige obligasjonen er høyere enn på den kortsiktige obligasjonen. Men noen ganger går det omvendt fordi
obligasjonsinvestorer forventer en resesjon og dermed setter pengene sine inn i
langsiktige statsobligasjoner som den sikreste måten å beskytte pengene sine
på. Så avkastningskurven «inverterer».
Når det skjer og kurven blir omsnudd, ser lavkonjunkturen ut til å følge innen et år eller så. Den amerikanske statsobligasjonskurven for 10 år-2 år er nå invertert. Forrige gang det skjedde var i 2019 da de store økonomiene så ut til å være på vei mot en nedgang uansett, like før COVID-pandemien.
Den skremmende tanken for amerikansk økonomi
er at hvis inflasjonen holder seg høy og arbeidsledigheten holder seg lav, kan
det ta to nedgangskonjunkturer å drepe inflasjonen og knuse arbeidsplasser, det
endelige målet for Fed og myndighetene. Det var det som skjedde mellom
1980-82 – en dobbel-dip nedgang.
Dette gjelder den amerikanske økonomien, der oppgangen fra COVID-nedgangen har vært størst blant de store økonomiene – selv om det ikke sier for mye. Situasjonen er mye verre i stillestående Japan (se min siste post) og i Europa der Russland-Ukraina-krisen fører til en stor energikrise. Faktisk ser krigen og sanksjonene mot Russland ut til å utløse en nedgang av store proporsjoner i eurosonen .
Russisk gasseksport er allerede ned med en tredjedel fra et år siden, og bare 40% av rørledningskapasiteten i Nord Stream1 brukes. Når vinteren nærmer seg, vil etterspørselen etter gass i Europa dobles, noe som fører til en alvorlig mangel for industriell produksjon og oppvarming av boliger. Det alene kan trekke eurosonens økonomi ned med 1,5-2,8 % av BNP, ifølge noen anslag. Og en kraftig oppgang i prisen på naturgass olje vil kunne drive inflasjonen helt opp i tosifrede tall innen midten av vinteren.
Hovedrørledningen for russisk gass til EU
gjennom Ukraina er for tiden nede for ti dagers vedlikehold. Men hvis Russland
bestemmer seg for at Nord Stream1-rørledningen ikke skal bringes tilbake på
nettet – helt eller delvis – kan ting bli mye verre.
Russland selger nå mer olje enn før de
invaderte Ukraina. Så Russlands overskudd på driftsbalansen vil trolig
være over 160 milliarder dollar (mer enn 3,5 ganger året før), med mer olje
solgt til Kina og India for å kompensere for fallet til Europa.
Men det som kan utløse en enda dypere
resesjon i Europa og globalt, ville være om G7/NATO-landene går videre med sin
plan om å innføre pristak på russisk olje. Den eneste måten G7 ser
hvordan man kan få ned oljeprisen og frata Russland oljeinntektene for å
finansiere krigen, er å prise russisk olje. Grensen vil antagelig bli satt
mellom kostnadene ved å produsere Urals (si $ 40 / fat) og den nåværende
rabatterte salgsprisen på $ 80 / fat.
Denne planen kommer imidlertid ikke til å
fungere. Land som India, Kina, Indonesia og en rekke andre kommer ikke
til å bli med i et kartell som straffer seg selv enten de liker Russland eller
ikke. Gitt at tilbuds- og etterspørselsbalansen i de globale
oljemarkedene er svært stram, vil det å slå ut hele eller deler av russisk
produksjon medføre at de globale prisene øker kraftig. Og Russland kan
godt gjengjelde ved å stanse all oljeeksport til enten EU eller alle
aktørene i cap-ordningen. Videre vil ordningen med å bruke
fraktforsikring for å håndheve grensen på russiske laster bety at både Russland
og noen konsumerende stater vil sette opp sine egne statssponsede forsikringsordninger
(som Kina gjorde med Iran og som det russiske nasjonale
gjenforsikringsselskapet gjør for russisk sjøfrakt nå).
Langt fra å tvinge Russland til å underkaste
seg NATO-krav, er det mer sannsynlig at oljepristaket vil drive oljeprisen til
nær 200 dollar per fat. Det ville utløse en global nedtur. Den
tyske sentralbanken, Bundesbank, regner med at det reelle BNP i Tyskland kan
stupe så mye som 4-5% pts fra sin tidligere vekstrate.
Ikke rart euroen har falt til nær paritet
med amerikanske dollar i valutamarkedene, det laveste nivået siden 2002.
Sentralbankene planlegger for tiden å heve
sine «styringsrenter» med om lag 2-4 prosentpoeng det neste året. Det er
ikke mye sammenlignet med det som ble gjort for å kontrollere inflasjonen
tilbake i 1979-81. Men inflasjonen var mye høyere da. Det vil
trolig fortsatt være nok til å stoppe opplån til produktive investeringer og husholdningsutgifter.
Boliglånsrentene vil stige for å presse boligmarkedet.
Det viktigste er at stigende globale renter
trolig vil provosere frem enda flere gjeldskriser i det globale sør.
Samlet gjeld i disse fattige landene er allerede på rekordhøyt nivå med
gjennomsnittlig 207 % av BNP. Statsgjelden, på 64% av BNP, er på sitt høyeste
nivå på tre tiår, og om lag halvparten av den er denominert i utenlandsk
valuta, og mer enn to femtedeler holdes av utenlandske investorer som kan
trekke seg ut. Om lag 60% av de fattigste landene er allerede i, eller med høy
risiko for, gjeldsproblemer. Dette har allerede ført til sammenbruddet av den srilankiske økonomien
og fjerningen av den korrupte regjeringen der.
Og som jeg har skissert i mange tidligere poster, er bedriftsgjelden i de store avanserte landene også på et rekordhøyt nivå, der så mye som 20% av selskapene har en inntekt som ligger under kostnadene ved å betjene gjelden sin – de såkalte «zombie» -selskapene. Dette er fortsatt en tikkende tidsbombe for en nedsmelting av foretaksgjeld. Og nedtellingen tikker nærmere null.
For å forstå hva som skjer i verden må vi, ved siden av å være informert om de andre stormaktenes uttalelser, også være informert om vurderingene og diskusjonene i verdens mektigste tenketank, Council on Foreign Relations, som i realiteten utgjør den ledende kraften i USAs utenrikspolitikk, med tidsskriftet Foreign Affairs. Her er en artikkel derfra. Det er viktig å være klar over at dette er del av en diskusjon, der det også finnes representanter for andre meninger. Men det er viktig å vite at USAs virkelige herskere, det amerikanske plutokratiet, nå finner at det er på sin plass også å legge frem denne meningen og analysen.
Fantasien om russisk
nederlag og argument for diplomati
Ukrainas president Vladimir Zelensky i Kiev, juli 2022
Den ukrainske presidentens pressetjeneste / Reuters
Når russiske styrker vinner terreng i
Ukraina, ser det ut til at landets president og allierte alle er enige: Ukraina
må kjempe videre til seier og gjenopprette førkrigs status quo. Russland vil avgi
de territoriale gevinstene de har gjort siden februar. Ukraina vil verken
anerkjenne annekteringen av Krim eller de løsrivelsesstatslene i Donbas og
ville fortsette nedover veien mot medlemskap i EU og NATO.
For Russland vil et slikt utfall representere et klart nederlag. Gitt de enorme kostnadene det allerede har hatt, sammen med sannsynligheten for at vestlige økonomiske sanksjoner mot landet ikke ville bli avsluttet med det første, ville Moskva få mindre enn ingenting fra denne krigen. Faktisk ville det være på vei mot permanent svekking – eller i ordene til USAs forsvarsminister Lloyd Austin, «bli svekket i den grad at det ikke kan gjøre de tingene som har vært målet for invasjonen i Ukraina.»
Ukrainas støttespillere har foreslått to
veier til seier. Den første fører gjennom Ukraina. Med hjelp fra Vesten argumenteres
det for at Ukraina kan beseire Russland på slagmarken, enten ved å utmatte
Russlands styrker eller utmanøvrere dem gjennom skarpe operasjoner. Den andre
stien går gjennom Moskva. Med en kombinasjon av slagmarkgevinster og økonomisk
press kan Vesten overbevise Russlands president Vladimir Putin om å avslutte
krigen – eller overbevise noen i hans krets om at det er nødvending å erstatte
ham.
Men begge teoriene om seier hviler på sviktende
grunnlag. I Ukraina er den russiske hæren sannsynligvis sterk nok til å
forsvare de fleste av sine gevinster. I Russland er økonomien selsvtendig nok,
og Putins grep stramt nok til at presidenten heller ikke kan tvinges til å gi
opp disse gevinstene. Det mest sannsynlige utfallet av den nåværende strategien
er da ikke en ukrainsk triumf, men en lang, blodig og til slutt en krig uten
avslutning. En uttrukket konflikt vil være kostbar ikke bare når det gjelder
tap av menneskeliv og økonomisk skade, men også når det gjelder eskalering –
inkludert potensiell bruk av atomvåpen.
Ukrainas ledere og dets støttespillere
snakker som om seieren er rett rundt hjørnet. Men det synet ser i økende grad
ut til å være en fantasi. Ukraina og Vesten bør derfor revurdere sine
ambisjoner og skifte fra en strategi for å vinne krigen mot en mer realistisk
tilnærming: å finne et diplomatisk kompromiss som avslutter kampene.
SEIER PÅ SLAGMARKEN?
Mange i Vesten hevder at krigen kan vinnes
på bakken. I dette scenariet ville Ukraina ødelegge den russiske hærens
kampmakt, noe som fikk russiske styrker til å trekke seg tilbake eller
kollapse. Tidlig under krigen hevdet de som overdrev Ukrainas styrke at
Russland kunne bli beseiret gjennom utmattelse. Enkel matematikk syntes å
fortelle historien om en russisk hær på randen av sammenbrudd. I april anslo
det britiske forsvarsdepartementet at 15.000 russiske soldater hadde blitt
drept i Ukraina. Forutsatt at antallet sårede var tre ganger så høyt, noe som
var den gjennomsnittlige erfaringen under andre verdenskrig, ville det antyde
at rundt 60.000 russere hadde blitt slått ut av aksjon. Innledende vestlige
estimater setter størrelsen på frontlinjen russisk styrke i Ukraina på 120
bataljon taktiske grupper, som totalt ville være på maksimalt 120.000
mennesker. Hvis disse tapsestimatene var riktige, ville styrken til de fleste
russiske kampenheter ha falt under 50 prosent, et tall som eksperter antar at
de gjør en kampenhet minst midlertidig ineffektiv.
Disse tidlige anslagene ser nå altfor
optimistiske ut. Hvis de var nøyaktige, burde den russiske hæren ha kollapset
nå. I stedet har den klart en sakte, men jevn gevinst i Donbas. Selv om det er
mulig at utmattelsesteorien en dag kan vise seg å være riktig, virker det
usannsynlig. Russerne ser ut til å ha lidd færre tap enn mange trodde, eller
har likevel funnet en måte å holde mange av sine enheter opp til kampstyrke. På
en eller annen måte finner de reserver, til tross for deres uttalte uvillighet
til å sende nylige vernepliktige eller mobiliserte reservister til fronten. Og
hvis de blir presset ytterliger, kunne de forlate den motviljen.
Hvis teorien om sammenbrudd gjennom
utmattelse ser ut til allerede å ha mislyktes i den testen som virkelighet er,
er det et annet alternativ: ukrainerne kan utmanøvrere russerne. Ukrainas
styrker kunne slå fienden i mekanisert krigføring, med stridsvogner og
tilhørende infanteri og artilleri, akkurat som Israel slo sine arabiske fiender
i seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Verken Russland eller
Ukraina har tilstrekkelige mekaniserte kampenheter til å forsvare sine enorme
fronter tett, noe som i prinsippet betyr at begge sider skal være sårbare for
raske, hardtslående mekaniserte angrep. Så langt ser det imidlertid ikke ut til
at noen av sidene har tydd til slike taktikker. Russland kan finne ut at de
ikke kan konsentrere krefter for slike angrep uten å bli observert av vestlig
etterretning, og Ukraina kan lide av lignende granskning av russisk
etterretning. Når det er sagt, kan en forsvarer som Ukraina lokke fienden til å
forstrekke seg. Russiske styrker kunne finne sine flanker og forsyningslinjer
sårbare for motangrep – som det ser ut til å ha skjedd i liten skala rundt Kiev
i krigens tidlige kamper.
De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak
resonnement.
Men akkurat som den russiske hæren neppe vil
kollapse gjennom utmattelse, er det også usannsynlig at de vil tape ved å bli
utmanøvrert. Russerne virker nå kloke på slike gambits som Ukraina prøvde
tidlig. Og selv om detaljene er knappe, ser ikke Ukrainas nylige motangrep i
Kherson-regionen ut til å innebære mye overraskelse eller manøvrering. Snarere
ser de ut til å utvikle seg som den slags langsomme, slipende offensiver som
russerne selv har drevet i Donbas. Det er usannsynlig at dette mønsteret vil
forandre seg mye. Selv om ukrainerne, fordi de forsvarer sitt hjemland, er mer
motiverte enn russerne, er det ingen grunn til å tro at de er iboende overlegen
på mekanisert krigføring. Høyt niva på det krever mye planlegging og opplæring.
Ja, ukrainerne har tjent på vestlig rådgivning, men Vesten selv kan være ute av
praksis med slike operasjoner, etter ikke å ha ført mekanisert krigføring siden
2003, da USA invaderte Irak. Og siden 2014 har ukrainerne fokusert sin innsats
på å forberede styrker for forsvar av befestede linjer i Donbas, ikke for mobil
krigføring.
Enda viktigere er at et lands evne til å gjennomføre
mekanisert krigføring samsvarer med den sosioøkonomiske utviklingen. Både
tekniske og ledelsesmessige ferdigheter er nødvendig for å holde tusenvis av
maskiner og elektroniske enheter i orden og for å koordinere fjerntliggende,
raskt bevegelige kampenheter i sanntid. Ukraina og Russland har tilsvarende
dyktige befolkninger å trekke sine soldater fra, så det er usannsynlig at
førstnevnte har en fordel i mekanisert krigføring.
En mulig motargument er at Vesten kan
forsyne Ukraina med så overlegen teknologi at det overgikk det beste fra
russerne, og dermed hjelpe Kiev med å beseire sin fiende gjennom enten
utmattelse eller mobil krigføring. Men denne teorien er også fantasifull. Russland
har en tre-til-en fordel i befolkning og økonomisk produksjon, et gap som selv
de høyeste teknologiske verktøyene ville være hardt presset til å lukke.
Avanserte vestlige våpen, som Javelin og NLAW antitank guidede missiler, har
sannsynligvis hjulpet Ukraina med å kreve høy pris fra russerne. Men så langt
har denne teknologien i stor grad blitt brukt til å utnytte de taktiske
fordelene som forsvarere allerede liker – dekning, skjuling og evnen til å
kanalisere fiendtlige styrker gjennom naturlige og menneskeskapte hindringer.
Det er mye vanskeligere å utnytte avansert teknologi for å gå på angrep mot en
motstander som har en betydelig kvantitativ fordel, fordi det krever å
overvinne både overlegne antall og de taktiske fordelene ved forsvar. Når det
gjelder Ukraina, er det ikke åpenbart hvilken spesiell teknologi Vesten har som
vil være så mye til nytte for det ukrainske militæret at det kan knekke russisk
forsvar.
For å forstå vanskeligheten Ukraina står
overfor, kan du vurdere Nazi-Tysklands fiasko i sin siste store offensiv under
andre verdenskrig, slaget ved Bulge. I desember 1944 overrasket tyskerne de
allierte i Ardennerskogen med en konsentrasjon av mekaniserte og
infanteridivisjoner mot en tynt forsvart 80 kilometer lang strekning foran. De
håpet å knuse det allierte forsvaret i Belgia, splitte de amerikanske og
britiske hærene, ta den kritiske havnen i Antwerpen og stanse den allierte
krigsinnsatsen. Wehrmacht veddet på at dens dyktighet i pansret krigføring,
dens arbeidskrevende sammensatte lokale numeriske overlegenhet og dens
avanserte pansrede kjøretøyteknologi ville overvinne de kombinerte fordelene
som de amerikanske og britiske militærene hadde når det gjelder arbeidskraft,
artilleri og luftmakt. Selv om tyskerne var i stand til å oppnå overraskelse og
nøt noen dager med suksess, gikk operasjonen snart i stå. Vestlige kommandanter
fant raskt ut hva som foregikk og de brukte effektivt sin materielle
overlegenhet til å slå tilbake fremrykkingen. I dag synes noen å antyde at
ukrainerne prøver en strategi som ligner tyskerne for å overvinne lignende
begrensninger. Men det er ingen overbevisende grunn til å tro at ukrainerne vil
klare seg bedre.
VINNER DU I MOSKVA?
Hvis Kiev ikke kan vinne på slagmarken i
Ukraina, kan det kanskje oppnå en seier i Moskva. Dette, den andre hovedteorien
om seier, forestiller seg at en kombinasjon av slagmark, utmattelse og
økonomisk press kan fremkalle en beslutning fra Russlands side om å avslutte
krigen og gi fra seg gevinsten.
I denne teorien mobiliserer slagmarkens
utmattelse familiemedlemmene til drepte, skadde og lidende russiske soldater
mot Putin, mens økonomisk press gjør livene til gjennomsnittlige russere stadig
mer dystre. Putin ser sin popularitet avta og begynner å frykte at hans
politiske karriere snart kan ta slutt hvis han ikke stopper krigen. Alternativt
ser ikke Putin hvor rask slagmark utmattelse og økonomisk privatisering
undergraver hans støtte, men andre i hans krets gjør det, og i sin egen nakne
egeninteresse avsetter de og kanskje til og med henretter ham. Når de er ved
makten, søker de etter fred. Uansett innrømmer Russland nederlag.
Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis
kampene virker nytteløse.
Men denne veien til ukrainsk seier er også full
av hindringer. For det første er Putin en veteran og ekspert innen etterretning
som antagelig vet mye om konspirasjoner, inkludert hvordan man forsvarer seg
mot dem. Dette alene gjør en strategi for regimeendring lite trolig, selv om
det var noen i Moskva som var villige til å risikere livet for å prøve det. For
det andre er det lite sannsynlig at det å presse den russiske økonomien vil gi
tilstrekkelige innskrenkinger til å skape meningsfylt politisk press mot Putin.
Vesten kan gjøre russernes liv litt gråere, og det kan frata russiske
våpenprodusenter sofistikerte importerte elektroniske underkomponenter. Men det
virker usannsynlig at disse tiltakene vil ryste Putin eller hans styre.
Russland er et stort og folkerikt land, med rikelig dyrkbar jod, rikelig
energiforsyning, mange andre naturressurser, og en stor, om enn datert,
industriell base. USAs president Donald Trump prøvde og men klarte ikke å kvele
Iran, et mye mindre og mindre utviklet, men like energiuavhengig land. Det er
vanskelig å se hvordan den samme strategien vil virke mot Russland.
Den effekten tap vil ha på Putins
beregninger av egne interesser er vanskeligere å vurdere. Igjen er det
imidlertid grunn til å være skeptisk til at denne faktoren vil overbevise ham
om å trekke seg tilbake. Stormakter pådrar seg ofte store krigstap i årevis,
selv av spinkle grunner. USA gjorde det i Vietnam, Afghanistan og Irak;
Sovjetunionen gjorde det i Afghanistan. Før Russlands invasjon i februar
insisterte mange i Vesten på at ukrainerne skulle organisere seg for et
geriljaopprør mot Russland. Håpet var at dette prospektet ville avskrekke et
russisk angrep i utgangspunktet, eller, hvis ikke, akkurat kreve en så høy pris
fra russiske styrker at de snart ville forlate landet. Et problem med
denne strategien er at opprørerne selv må lide mye for privilegiet å pålegge en
høy pris på sine okkupanter. Ukrainere kan være villige til å pådra seg
smertefulle tap i en konvensjonell utmattelseskrig mot Russland, men det er
ikke klart at de kan påføre nok smerte til å oppnå den seieren de ønsker.
Det er heller ikke klart at de kan tåle
slike tap i lang tid. Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for
tålmodighet hvis kampene virker nytteløse. Hvis voksende tap krever at Ukraina
kaster stadig mindre forberedte tropper inn i en håpløs kamp, vil støtten til
en åpen utmattelseskrig svekkes ytterligere. Samtidig vil russerne
sannsynligvis ha høy toleranse for smerte. Putin har kontrollert den
innenlandske fortellingen om sin krig så godt at mange russiske borgere ser
kampen på samme måte som han gjør – som en avgjørende kamp for nasjonal
sikkerhet. Og Russland har flere mennesker enn Ukraina.
TIL FORHANDLINGSBORDET
Ingen kan med sikkerhet si at den russiske
hæren ikke kan bli truffet hardt nok eller smart nok til å medføre en kollaps,
eller at Russland ikke kan bli skadet nok til å få Putin til å overgi seg. Men
disse resultatene er svært usannsynlige. For tiden er det mest sannsynlige
resultatet etter måneder eller år med kamper en frontlinje nær de nåværende
kamplinjene. Ukraina bør kunne stoppe russiske fremskritt, takket være sin
svært motiverte kraft, infusjoner av vestlig støtte og de taktiske fordelene
ved forsvaret. Likevel har Russland overlegne troppetall, og det, pluss de
taktiske fordelene ved forsvar, bør tillate det å hindre ukrainske motangrep skapt
for å reversere gevinsten. I Russland vil vestlige sanksjoner irritere
befolkningen og sette tilbake økonomisk utvikling, men landets selvforsynte
tilførsel av energi og råvarer bør hindre tiltakene i å oppnå noe mer enn det.
I Vesten, i mellomtiden, kan befolkninger, som som har fått vansker på grunn av
sikkerhetsskader av sanksjoner, selv miste tålmodigheten med krigen. Vestlig
støtte til Ukraina kan bli mindre sjenerøs. Samlet peker disse faktorene på ett
utfall: uavgjort på slagmarken.
Etter hvert som månedene og årene
fortsetter, vil Russland og Ukraina begge ha lidd mye for å oppnå ikke så mye
mer enn det hver allerede har oppnådd – begrensede og pyrriske territoriale
gevinster for Russland, og en sterk, uavhengig og suveren regjering med
kontroll over det meste av sitt førkrigsområde for Ukraina. På et tidspunkt vil
de to landene sannsynligvis finne det hensiktsmessig å forhandle. Begge sider
må erkjenne at dette må være sanne forhandlinger, der hver av dem må gi opp noe
av verdi.
Hvis det er det mest sannsynlige utfallet,
er det lite fornuftig for vestlige land å frakte enda flere våpen og penger inn
i en krig som resulterer i mer død og ødeleggelse for hver uke som går.
Ukrainas allierte bør fortsette å gi de ressursene som landet trenger for å
forsvare seg mot ytterligere russiske angrep, men de bør ikke oppmuntre det til
å bruke ressurser på motoffensive som sannsynligvis vil vise seg nytteløse.
Vesten bør heller bevege seg mot forhandlingsbordet nå.
Det er bare én ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på
krigen nå.
For å være sikker, diplomati ville være et
eksperiment med usikre resultater. Men det samme er den fortsatte kampen som er
nødvendig for å teste ukrainske og vestlige teorier om seier. Forskjellen
mellom de to eksperimentene er at diplomatiet er billig. Foruten tid,
flybilletter og kaffe, er de eneste kostnadene politiske. For eksempel kan
deltakerne lekke detaljer om forhandlinger med det formål å diskreditere en
eller annen leir, ødelegge et bestemt forslag og generere politisk opprobrium.
Slike politiske kostnader blekner i forhold til kostnadene ved fortsatt krig.
Og disse kostnadene kan lett vokse. Krigen i
Ukraina kan eskalere til å omfatte enda mer destruktive angrep fra begge sider.
Russiske og NATO-enheter opererer i nærheten til sjøs og i luften, og ulykker
er mulig. Andre stater, som Hviterussland og Moldova, kan bli trukket inn i
krigen, med tilleggsrisiko for nabolandene i NATO. Enda mer skremmende har
Russland mektige og mangfoldige atomstyrker, og om det kommer til et
sammenbruddet av deres innsats i Ukraina kan det friste Putin til å bruke dem.
En fremforhandlet løsning på krigen vil uten
tvil være vanskelig å oppnå, men konturene av et oppgjør er allerede synlige.
Hver side må gjøre smertefulle innrømmelser. Ukraina måtte gi fra seg betydelig
territorium og gjøre det skriftlig. Russland må gi fra seg noen av sine
slagmarkgevinster og gi avkall på fremtidige territoriale krav. For å forhindre
et fremtidig russisk angrep, ville Ukraina sikkert trenge sterke forsikringer
om amerikansk og europeisk militær støtte, samt fortsatt militær hjelp (men som
består hovedsakelig av defensive våpen og ikke angrepsvåpen). Russland må
erkjenne legitimiteten til slike ordninger. Vesten må gå med på å slappe av
mange av de økonomiske sanksjonene de har lagt på Russland. NATO og Russland må
starte et nytt sett med forhandlinger for å begrense intensiteten av militære
utplasseringer og interaksjoner langs sine respektive grenser. Amerikansk
ledelse vil være avgjørende for en diplomatisk løsning. Fordi USA er Ukrainas
viktigste støttespiller og arrangøren av Vestens økonomiske presskampanje mot
Russland, har landet størst innflytelse over de to partiene.
Det er lettere å uttale disse prinsippene enn å hamre dem inn i de gjennomførbare bestemmelsene i en avtale. Men det er nettopp derfor forhandlingene bør starte før heller enn senere. De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement. I beste fall er de en kostbar aveny til en smertefull avtale seinere som etterlater mye ukrainsk territorium i russiske hender. Hvis dette er det beste som kan håpes etter ytterligere måneder eller år med kamp, så er det bare en ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.
BARRY R. POSEN er Ford International Professor of Political Science ved MIT. ( Massachusetts Institute of Technology.)
En
kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev,
Ukraina, fredag 10. juni, 2022.
Washington har blitt oppfordret til å komme
med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet
innrømmet det eksisterer.
Pentagon sa torsdag at de har operert 46
biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist
anklagene som russisk propaganda.
Kina har sluttet seg til oppfordringer til
USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske
snuoperasjon etter måneder med fornektelse.
I mars lekke de ut papirer som antydet at
operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra
å offentliggjørnoe om programmet.
Ifølge et dokument signert av de to
nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det
amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.
De som hadde reist bekymringer over
biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og
anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.
Men kommentarer fra USAs
viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da
hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at
laboratoriene ville «falle i russiske hender».
Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao
Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å
stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en
verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».
– Som jeg har understreket gang på gang,
utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.
– Dessuten er USA det eneste landet som
motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.
– Det internasjonale samfunnet har lenge
vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs
biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.
«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA
forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det
internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.
Washington benekter russiske påstander om at
de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av
patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.
USA har tidligere blitt anklaget for å ha
deltatt i biologisk krigføring.
Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro
hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en
tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.
Målet var å skape «flest mulig ofre», sier
han.
Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan
Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for
forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske
biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.
Til tross for benektelsene konkluderte en
internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor
Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske
våpen.
Korrigert fra maskinoversettelse av Terje
Valen, 22.06.2022.
UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde
alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale
spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.
I
1990-93 ble Moskva
gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble
NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester.
Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij
Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i
1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina
ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en
«vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for
fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.
Putin
sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de
sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.
Men i
vest ble Russland
neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens»,
slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning
av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske
rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge
en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige
tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig
at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs
Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var
dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi
går som «søvngjengere» mot en ny krig.
Vladimir
Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har
vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt
til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en
NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte
de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk
hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».
I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:
1 NATO
Moskva
vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina
aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på
tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry
Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som
kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se
«vennskaps- og bistandspakten» 1948).
En signatur
her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble
det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som
ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas
Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt
til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA
bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.
2 Atomvåpen
Ukrainas
ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville
utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning
hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det».
President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at
Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt
sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har
atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).
Ukraina
ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.
I Moskva
gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker
å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang
umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var
mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte
i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par
atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i
en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk
angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?
3 Donetsk og Lugansk
Krigen i
det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive
3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette
har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev
Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi
for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin
støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i
praksis hatt veto over presidentens beslutninger.
Fra 16.
februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige
områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var
samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra
januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og
Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den
russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen
fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor
planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et
umiddelbart russisk angrep?
4 Masseødeleggelsesvåpen
CIA har
siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et
russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen
med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær
infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle
atomvåpen, og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier
i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og
virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert
i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister
Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget
urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse
biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg
ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige
våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike
våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i
øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt
amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen
militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin
avslutning.
5 Azovbataljonen
Et siste
mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina.
Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske
grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende
marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det
militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med
sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale
nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det
betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok
grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political
Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.
Zelenskijs
militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en
storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.
Parubij
var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i
2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk
inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj
ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye
stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige
og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan
Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til
Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan,
men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte.
«Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss
våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og
avvæpning av disse gruppene.
USA
Et første
spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina
– med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk
og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina.
Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner
som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for
Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina
for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at
krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i
flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA
vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende
forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan
overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.
SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU
Ukraina
Et
annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er
tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at
Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og
Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som
ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske
tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han
argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina
om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9
prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han
beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har
sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig
med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder
taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter
seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke
Arestovytsjs problem.
For meg
setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen
seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en
fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som
president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro
Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i
Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen.
Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all
sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med
en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere
disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».
Et
tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i
Europa.
Det
kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i
sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk
«gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt
Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne
forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas
sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og
fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for
dette brutale spillet.
Statens eksistens
Russland
hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett
de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg
sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».
«Historien
viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den
tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann
Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot
statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president
Putin som en trussel «to the very existence of our state
and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.
Artikkelens
referanser:
Det
lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8
Intervjuene
om ISIL m.m. finnes på flere steder:
https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250
Robert
Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents
and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp.
143-149.
Brzezinski
on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21
January 1998).
Conversations
with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.
Transcript:
Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.
Rudling,
Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in
Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York:
Routledge, 2012), s. 228-255.
United
Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing
Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers
Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February
2020.
– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.
***
Her er
din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en
sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.
Det er
sant. Den «fulle på tro og ære»
til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av
et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er
USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde
i et hav av rødt blekk .
Det
eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende
mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.
Men
hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross
alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og
heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds
balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende
om, men som de er ansvarlige for likevel.
For å
svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og
hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter
andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre
historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte
varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter
på .
Man kan
bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og
deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig
er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som
prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et
alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til
tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den
hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at
menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av
gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.
Det var
ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i
verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig
var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var
grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer
ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske
dollaren, «fordi dollaren vi seg
selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:
«Arrangementet
ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes
autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar.
På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .
Den
amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble
støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I
stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar.
Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe
amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med
penger.
Etterspørselen
etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å
finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA
til å oversvømme markedet med papirpenger …
Etterspørselen
etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn
og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som
eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er
definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren
forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens
reservevaluta» , Investopedia)
Men nå
er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så,
hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens
fremste valuta?
Tilhengere
av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen
og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske
finansmarkedene.» Men det er tull.
Sannheten
er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken»
til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi.
Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske
statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.
Den
virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på
grunn av kartelliseringen av sentralbanken.
De
vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer
som koordinerer og samarbeider om
pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den
globale økonomien. Det er
en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du
og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse
manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har
holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.
Men alt
dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse
utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å
lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt
et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.
Nå –
på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny
ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom
et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil –
senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som
vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.
Washingtons
tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende
prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra
utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og
boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget
frem en ny monetær orden.
Hvor
dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen
sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har
Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.
Men
hvorfor?
Å
straffe Russland, er det det?
Ja det
er det.
Men hvis
det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk
fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?
For sent
til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer
allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det
er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:
«Den
russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…
To
måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i
de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands
valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren
siden januar.
Normalt
vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær
konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får
valutaen til å falle…
Rubelens
motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske
straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av
Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år
«, CBS News)
Hva? Du
mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?
Ser
sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se
på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede,
ikke sant? Her er mer fra CBS:
«Råvareprisene
er for tiden skyhøye, og selv
om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og
sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse
fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved
Oxford økonomi.
Russland
trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har
mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler,
og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år
«, CBS News)
Du
tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer
enn noen gang før?
Jepp, og
det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette
utdraget fra en artikkel i The Economist:
«Russlands
eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot
Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan
fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene
ytterligere.
Som et
resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå
rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan
overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer,
komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det
dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt
Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er
skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske
sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn
handelssanksjonene må komme neste gang.
Men det
kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å
forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport
fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital
Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil
merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å
finansiere krigen sin.» (» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på
handelsbalansen» , The Economist)
La meg
få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så
ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?
Nettopp.
Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å
skyte den andre også.
Er jeg
den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet
fra en artikkel på RT:
» Russland
kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i
2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den
franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.
Ifølge
avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som
i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske
råvarer, som olje, kull og andre mineraler.
Les
Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende
embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200
millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder»
, RT)
Så
inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser
som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været
til 40-års høyder.
Kan du
se hvor kontraproduktiv denne politikken er?
EU
synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret,
matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard
har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke
Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?
Tenk om
ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i
Russland? Hva så?
Så tar
Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa
umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å
eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle
militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli
mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet
vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.
Er det
noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av
sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?
Her er
mer fra en artikkel på RT:
«Selv
om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar
virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier
stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere
observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke
knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen. …
«Russland
vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry
Elliott
torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot
Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig,
skrev han…
I et
essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde
mislyktes …
Fikk du
med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva
tror du det betyr i praksis?
Betyr
det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni
ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske
alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til
en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”
Er det
det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke
under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?
Ja, det
er akkurat det det betyr.
Uncle Sam’s 30 Year Bender
Tilhengere
av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller
hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er
kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et
vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til
det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke,
arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående
dødsspiral.
Washington
har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag
som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og
uutholdelig slutt.
En klok
leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.
*
Merknad
til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på
Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global
Research-artikler.
Denne
artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .
Michael
Whitney er en
kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet
sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til
ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.
Han er
forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).
Den opprinnelige kilden til
denne artikkelen er Global Research
For å
forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi
må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til
den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin
utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda.
Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om Eit anticolumbisk
blikk på historia og Verdens undertrykte
folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk
i noko meir detalj. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 2
Tidleg historie
Før 1776
var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som
gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i
England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada
og Sør-Afrika. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 3
Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan
Då
landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn
ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare
ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då
kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin
utanrikspolitikk fram til i dag. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 4
Eksempelet Iran
Eg skal
no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans
historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på
bokmål.
Under 2.
verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og
amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og
sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt.
Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk
Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut
av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang
reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse
ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 5
Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman
Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 6
USA sin bruk av muslimske jihadistar
Reagan
var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise
Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit
effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans
valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i
Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei
blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National
Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka
støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i
Afghanistan. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 7
Management of consent
Det er
viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er
det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence,
ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk
av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å
oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk
omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på
den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese
vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 8
Meir frå «det store sjakkbrettet»
Det USA
gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si)
tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991.
Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå
sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne
«analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen,
den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas
framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den
amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese
vidare.
Dei lange linje i USAs
geopolitikk 9
Brzezinskis konklusjon
I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i]Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 10
Ukraina som eksempel
«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»
(Nicolo
Machiavelli.)
De
Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren,
fallande imperiet,
Suckin’
the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,
Building
church and university, Byggar skule og universitet,
Deceiving
the people continually. Narrar folket ustanseleg.
(Bob
Marley, Babylon System.)
Innleiing
Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.
Dei lange linjene i USAs
geopolitikk 11
Krim og starten på
Ukraina-krigen
Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.
Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan
Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.
Den
amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste
forkjemparane for det som vart kalla den
«sterke utanrikspolitikken» i USA
ut på 1800-talet.
Han
arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA
ikkje ville være i stand til å absorbere
dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert
innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i
utlandet. Då måtte USA garantere tilgang
til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde
bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.
I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til.
Det ville
krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye
marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk
slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit
nettverk av marinebasar mellom USA og
oversjøiske land og på kysten av desse
landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større
marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom USA og dei nye marknadene. I første omgang
meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i
Stillehavet.
Han
meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville
gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under
columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen
i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og
imperialistiske fase – så og i USA.
På den
tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på
aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa
at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då
indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska
rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv
for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den
amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane,
midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii
blei endeleg tatt i 1898. Guam blei og
tatt i 1898, under krigen mot Spania.
Eksemplet Hawaii
Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.
Amerikanaren
i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til
kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar
og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og
inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani
forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde
forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga
blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei Republikken Hawaii danna. Etter kort tid
bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som
territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske
aggresjonen var fullbyrda.
Det store spranget ut i verda
Det store
spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der
USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg.
Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie
staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane.
Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til
1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa
oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne
tida som mange i
Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer
for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet
med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då
desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den
reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal
mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både
for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og
Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få
andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige
trekka ved den amerikanske aggresjonen.
I det
store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile
Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å
rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA
kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i
Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på
regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon. Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan
og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte
OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var
gyldig og sette inn sine sanksjonar.
Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske OperationUrgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.
Men ut
frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også
viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava.
Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin
geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette.
Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.[i]
Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt
utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.
Halford Mackinder og erobring av verdsøya
Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» [ii]
Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.
Vi ser at
nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen
og området ned i Iran.
Ut frå
dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:
Who rules East Europe commands the Heartland;
Den som herskar over Aust-Europa, styrer
hjertelandet
who rules the Heartland commands the
World-Island;
den som herskar over hjertelandet, styrer
Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);
who rules the World-Island commands the world.
den som herskar over Verdsøya, styrer verda.
Dette
skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i
Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale
godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan
vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.
Nicolas J. Spykman
Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan
og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla
«Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2.
verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World
Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at
Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok
utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine
for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde
forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk
nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å
hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta
statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å
kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å
hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman
sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder
kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette
området.
Wikipedia
har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her
er eit av dei som kan vere verd å studere:
«Det er
ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper
allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er
alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at
stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt,
men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like
sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere.
Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert;
Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin
som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet
den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som
ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til
å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»
– frå America’s
Strategy in World Politics
Ut frå
den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:
Den som
herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet
den som
herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);
den som
herskar over Verdsøya, styrer verda.
med
Den
som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;
Den
som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.
Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.
Situasjonen etter 2. verdskrig
Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.
USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.
USA hadde
altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og
mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store
frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen,
skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg
mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette
arbeidet tok til allereie under krigen.
Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.
Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.
Bruken av Spykman under Den kalde krigen
Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.
Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».
Men
heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i
hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske
middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for
dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av
atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.
[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.
[ii] Halford Mackinder Democratic
Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side
xv.
