Her får vi en ny viktig tekst som er en del av den pågående marxistiske renessansen. (Merknad av Terje Valen, som har oversatt artikkelen under her på grunnlag av maskinoversettelse. Bok som anmeldes er Red Skin, White Masks av Glen Sean Coulthard.)
Monthly Review. Månedens anmeldelse: Marx and the Indigenous av John Bellamy Foster, Brett Clark og Hannah Holleman (1. februar 2020)
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved University of Oregon. Brett Clark er assisterende redaktør for Monthly Review og professor i sosiologi ved University of Utah. Hannah Holleman er direktør for Monthly Review Foundation og førsteamanuensis i sosiologi ved Amherst College.
«Vendingen mot urbefolkningen» i samfunnsteorien de siste tiårene, sammen med kritikken av den hvite nybyggerkolonialismen, har tatt opp igjen temaer som lenge har vært tilstede i marxiansk teori, men som ofte på overraskende måter har vært skilt fra Karl Marx» kritikk av kapitalisme, kolonialisme og imperialisme.1 En del av årsaken til denne frakoplingen er at de nåværende diskusjonene om bosetterkolonialisme har utviklet seg fra tradisjoner i postmodernistisk og postkolonial kulturteori som står fjernt fra historisk materialisme.2 Imidlertid er en dypere forklaring på kløften mellom nåværende vitenskapelig arbeid om bosetterkolonialisme og marxisme assosiert med påstandene fra noen venstrekritikere om at Marx’ arbeid er preget av følgende: (1) en uferdig og grov utviklingsteori og økonomisk determinisme; (2) en pro-kolonialistisk holdning; (3) en teleologisk (bestemt til å gå mot et mål som er fastsatt på forhånd) oppfatning av fremgang; og (4) prometeanisme[1] eller ekstrem produktivisme i forhold til miljøet.3 Slike anklager brukes ofte for å fremstille historisk materialisme som irrelevant eller til og med fiendtlig mot samtidige urfolks kamper og perspektiver.
I Red Skin, White Masks gir Glen Sean Coulthard et mer nyansert syn på Marx og urbefolkningen, og ved å ta utgangspunkt i sistnevntes kritikk av «såkalt primitiv akkumulering.» Coulthard insisterer på at «Marx’ teoretiske ramme» i denne forbindelse kan sees på som ekstremt «relevant for en omfattende forståelse av bosetter-kolonialisme og urfolksmotstand», men at dette krever at klassisk historisk materialisme «omformes i samtale med kritisk tenkning og praksis av urfolk selv. » Nærmere bestemt søker han å overskride det han mener er Marx» feilaktige synspunkter (1) om at slik ekspropriasjon er begrenset til kapitalismens førstadier, snarere enn å utgjøre en pågående prosess; (2) at det er en ensrettet utviklingslogikk som skal sidestilles med fremgang; og (3) at miljøet skal behandles som en gratis gave, slik at jord ikke blir sett på som utnyttet, bare mennesker.
Når vi tar denne kritikken på alvor går vi tilbake til de klassiske grunnlagene for marxiansk teori for å finne ut hvor – om noen steder – analysen gikk galt, hva som kan nyttig utledes av den, og hvordan vi kan konstruere (eller rekonstruere) en marxiansk kritikk av kolonialisme som er relevant for samtidens kamper. Gjennom denne vurderingen, tror vi, vil styrken til det klassiske historisk-materialistiske argumentet bli tydelig. Å gå tilbake til Marx og ta ham som utgangspunkt er avgjørende for å utvikle en materialistisk kritikk av kapitalisme og kolonialisme. Likevel finnes det ikke noe slikt som en fastlåst ortodoksi i historisk materialisme. Snarere har marxismen fra begynnelsen av blitt formet av folkelige revolusjonære tradisjoner. Som en praksisfilosofi som ikke bare var rettet mot å forstå verden, men også å endre den, kan historisk materialisme minst av alle ha råd til å være overhistorisk eller å neglisjere lærdommene fra nasjonale og folkelige kamper.5 «Ortodoksi» i marxismen, som Georg Lukács så berømt sa , “Refererer utelukkende til metode.” 6 Det er således den materialistiske, historiske og dialektiske metoden for klassisk marxisme som utgjør det nødvendige utgangspunktet for å engasjere seg i kritikken av kolonialismen, inkludert settlerkolonialismen, i dag.
Kolonialisme og ekspropriasjon
Coulthard hevder i Red Skin, White Masks at Marx’ teori om ekspropriasjon, som en historisk betingelse for kapitalistisk utvikling, først og fremst er opptatt av «den evige adskillelsen av arbeidere fra produksjonsmidlene» og ikke om det koloniale forholdet i seg selv. På samme måte blir vi fortalt at Marx» diskusjon om «The Modern Theory of Colonialism» (Den moderne koloniseringsteorien) i siste kapittel av bind 1 av Kapitalen bare var dedikert til å etablere hans teori om lønnsarbeid og kapital ved å peke på nødvendigheten av å fjerne arbeidere fra jorden og indikerer en generell mangel på bekymring for kolonialisme.
Med utgangspunkt i denne kritikken foreslår Coulthard at kritikken bør skifte fra et fokus hovedsakelig på kapitalforholdet til et som også fremhever det koloniale forholdet, og dermed overvinne Marx» ensidighet i denne forbindelse.7 Likevel, i kapittel 31 i Kapitalen, “The Genesis of the Industrial Capitalist” (Opprinnelsen til industrikapitalisten), peker Marx allerede på behovet for å betrakte det koloniale forholdet som noe som er et grunnlag under kapitalforholdet. Faktisk er han krystallklar i denne saken: «Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, utryddelse, slaveri og begravelse av urbefolkningen i gruver på dette kontinentet, begynnelsen av erobringen og plyndringen av India og omdannelsen av Afrika til et reservat for kommersiell jakt på svarte, er alle ting som kjennetegner starten på en tid med kapitalistisk produksjon. Disse idylliske prosedyrene er de viktigste øyeblikkene for opprinnelig akkumulering.»
Når Marx diskuterer de forskjellige inngjerdingene av allmenningen i England er det derfor ikke de forskjellige innhegningene til allmenningen i England, som ble diskutert i de tidlige kapitlene i del VIII i Kapitalen om «såkalt primitiv akkumulering», som utgjorde de viktigste øyeblikkene i den opprinnelige ekspropriasjon og opphavet til den industrielle kapitalisten. Det er heller plyndringen av hele verden utenfor Europa, som fokuserer på «utryddelse, slaveri og begravelse av urbefolkningen i gruver», som omfatter ranet av edle metaller, landområder og kroppene til urbefolkningen.9 Videre får de engelske hvite nybyggerkoloniene særegen kritikk for grusomhetene de påførte: Behandlingen av urbefolkningen var selvfølgelig på sitt frykteligste i plantasjekolonier som utelukkende var opprettet for eksporthandel, for eksempel Vestindia, og i rike og land med stor befolkning, som Mexico og India, der plyndring sto sentralt.
Men selv i det som virkelig kan kalles kolonier [eller bosetterkolonier – på spansk colono/a betyr bosetter], ble den primitive akkumuleringen kristne karakterens ikke sveket. I 1703 fastsatte de nøkterne eksponentene for protestantisme, puritanerne i New England, ved dekret fra deres forsamling en premie på £ 40 på hver indiansk skalp og hver fanget rødhud; i 1720 ble det satt en premie på £ 100 på hver skalp; i 1744, etter at Massachusetts Bay hadde utropt en bestemt stamme som opprørere, ble følgende priser fastsatt: for en mannlig skalp på 12 år og oppover, £ 100 i ny valuta, for en mannlig fange £ 105, for fangete kvinner og barn £ 50, for skalp av kvinner og barn £ 50.
Noen tiår senere tok kolonisystemet hevn over etterkommerne til de fromme pilegrimsfedrene, som hadde vokst uopphørlig i mellomtiden. På oppmoding fra engelskmennene, og for engelske penger, ble de tomahawked av rødhudene. Det britiske parlamentet erklærte at blodhunder og skalper var «midler som Gud og naturen hadde gitt i dets hånd.» 10 Marx gikk ikke glipp av at prisen på skalper var lik prisen på fanger, noe som betyr at folkemord, ikke slaveri, var hensikten.
På denne måten understreket Marx at hovedmålet til de engelske bosetterkoloniene i Nord -Amerika var absolutt «utryddelse» av urbefolkningen. Som William Howitt forklarte i Colonization and Christianity: A Popular History of the Treatment of the Natives of the Europeans in all their Colonies (Colonization and Christianity – En folkelig historie om behandlingen av den opprinnelige befolkningen av europeerne i alle koloniene deres) (1838), som Marx først studerte i 1851, var den hvite nybyggerkolonialismen i det begynnende USA innrettet på utryddelse og fjerning av indianerstammene. Her siterte Howitt Abbé Raynals uttalelse om at målet for engelskmennene og franskmennene var «å utrydde» indianerne. 11
Howitt beskrev også «utryddelseskampanjene til general Jackson», og siterte Andrew Jacksons erklæring av 27. mars 1814, under hans militære kampanje mot de sørlige stammene, at han var «fast bestemt på å utrydde dem.» De indianske folkene, sa Howitt, «ble drevet ut i ødemarker eller til utslettelse.» Dette var skrevet på det tidspunktet da Trail of Tears og massiv fjerning av indianerne i Sørøst fant sted, avsluttet Howitt med ordene:
«Ingenting vil være i stand til å forhindre den endelige utdrivingen av disse sørlige stammene: de må passere Mississippi til den hvite befolkningen har økt tilstrekkelig til at det blir nødvendig å krysse Missouri; det vil da forblir bare to barrierer mellom indianerne og utslettelse – steinete fjell og Stillehavet. Når vi nå hører om disse stammene, handler det om en ny aggresjon mot dem – en nylig fordriving av en del av dem – og av triste indianere som beveger seg mot villmarken i vest.»12
I løpet av tiden han skrev Kapitalen, var Howitts bok Marx» hovedkilde om kolonibehandlingen, ikke bare av indianere, men også av urbefolkninger rundt om i verden. Ikke desto mindre, samtidig som han møtte Howitt, studerte Marx også William Prescotts History of the Conquest of Mexico (1843) og History of the Conquest of Peru (1847), og Thomas Fowell Buxtons The African Slave Trade and Its Remedy (1840), sammen med forskjellige verk om India.13 I 1850-årene gransket han nøye Herman Merivales Lectures on Colonization and Colonies (1841).14 I 1853 leste han Thomas Stamford Raffles» History of Java (1817), som Howitt også hadde støttet seg på for sin behandling av Java.15 Dette ble etterfulgt av studier av flere tilleggsverk om slaveri, referert til i Kapitalen.
Howitts Colonization and Christianity var mer enn fem hundre sider lang og inkluderte separate kapitler om kolonimaktenes behandling av urbefolkningen i forskjellige regioner rundt om i verden, med tolv kapitler viet til hvordan spanjolene og portugiserne oppførte seg i forhold til urbefolkninger i den nye verden, tre til de engelske nybyggerkolonistene og urbefolkningen i Nord-Amerika, to om «Behandlingen av indianerne i USA», fem om engelskmennene i India, en om engelskmennene i Kappkolonien i Sør-Afrika, en hver på nederlandsk i India og Indonesia (Java) og nederlandsk i Australia og øyene i Stillehavet, og en på franskmennene i sine kolonier.
Alt i alt var Colonization and Christianity det største kompendiet om kolonialismens globale grusomheter skrevet i sin tid. Den inneholdt rikelig med detaljer, ofte avhengig av kommersielle og offentlige rapporter. Som Marx skrev: «W. Howitt, en mann som spesialiserer seg på å være kristen, sier om det kristne kolonisystemet: «Barbariene og desperate uhyrlighetene til den såkalte kristne rase, i alle regioner i verden, og over alle folk de har vært i stand til å undertrykke, skal ikke se noe lignende av folk fra noen annen rase, hvor voldsom, uansett hvor ulært, og hvor hensynsløs de er når det gjelder barmhjertighet og skam, så lenge jorden består.'» 16 Gitt at Marx var opptatt av den rollen som den koloniale ekspropriasjonen av urfolks land og folk spilte i opprinnelsen til industrikapitalisten, fokuserte han sin behandling spesielt på nederlenderne og engelskmennene, de to landene som hadde ledet an i utviklingen av industriell kapitalisme. Med hensyn til nederlenderne bemerket Marx at i 1648, på høyden av sin makt, hadde Holland nesten total kontroll over den Øst-Indiske handel.
I Kapitalen konsentrerte han seg spesielt om den nederlandske rollen på Java som beskrevet av Raffles» History (mens han imidlertid støttet seg på tekster som hadde blitt fremhevet i Howitts Colonization and Christianity). Her ble rollen som organiserte «mann-stjelere», bestående av «tyven, tolkeren og selgeren», alle systematisk engasjert i «stjele menn» som deretter ble tvunget inn i lenker, gjemt bort i hemmelige fengsler og dratt til de ventende slaveskipene, nøye skildret. Som Marx bemerket: «Banjuwangi, en provins på Java, talte over 80 000 innbyggere i 1750 og bare 18 000 i 1811. »Det», utbrøt han i bitter ironi, «er fredelig handel!» På grunnlag av den koloniale ekspropriasjonen, hevdet Marx, steg den nederlandske republikkens «totale kapital» til et punkt i midten av det syttende århundre der den sannsynligvis overgikk hele resten av Europas kapital til sammen.17
Men den nederlandske kapitalismens koloniale barbari skulle overskrides i omfang av engelskmennene i det attende og nittende århundre. Marx, etter Howitt, forklarte at den britiske guvernøren i East India Company insisterte på sitt «eksklusive monopol» i handel med te, så vel som handel med Kina og Europa. Men favoriserte tjenestemenn i selskapet var i stand til å kontrollere monopolene på salt, opium, betel og andre varer, og dominerte kysthandelen. «Store formuer sprang opp som sopp på en dag», basert på noen av de mest ondskapsfulle former for ekspropriasjon i perioden.18
Med Howitt som kilde skrev Marx: «Mellom 1769 og 1770 skapte engelskmennene en hungersnød ved å kjøpe opp all risen og nekte å selge den igjen, bortsett fra til fabuløse priser.» 19 I en fotnote la han til: «I 1866 døde mer enn en million hinduer av sult bare i provinsen Orissa. Ikke desto mindre ble det gjort et forsøk på å berike den indiske [koloniale] statskassen med prisen for livsoppholdsmidlene som ble solgt til det sultende folket.» 20
Plyndringen var enorm. Marx skrev: «Skattene som ble erobret utenfor Europa ved utilslørt plyndring, slaveri og mord, strømmet tilbake til moderlandet.» Kolonisystemet «proklamerte profittskaping som menneskehetens ultimate og eneste formål». Spesielt slavehandelen skulle spille en sentral rolle i industrialiseringen av England og veksten av bomullsindustrien. Marx talte slaveskipene som drev Liverpool-handelen i årene frem til den industrielle revolusjonen, og sa: «I 1730 hyrte Liverpool 15 skip i slavehandelen; i 1751, 53; i 1760, 74; i 1770, 96; og i 1792, 132.» 21 Marx avslutter sitt kapittel om «Den industrielle kapitalismens opprinnelse» med uttalelsen om at «hvis penger, ifølge Augier, «kommer til verden med en medfødt blodflekk på det ene kinnet», kommer kapitalen dryppende med blod og skitt fra topp til tå, fra hver pore.» 22 Når man leser dette avsnittet, er det umulig å ikke også tenke på konklusjonen av Howitts Colonization and Christianity, som hadde påvirket Marx i en så ekstraordinær grad:
Det var ikke nok at landene i alle nyoppdagede regioner ble grepet av svindel eller vold; det var ikke nok at deres rettmessige innbyggere ble myrdet eller gjort til slaver; at de motbydelige lastene til folk som fremstiller seg som tilhengere av de reneste vesener, skal helles som en pest inn i disse nye landene. Det var ikke nok at millioner på millioner av fredelige vesener ble utryddet med ild, med sverd, med tunge byrder, med ond vold, i skadelige gruver og av uvante plager – av hunder, av menneskejegere og av sorg og fortvilelse. Det manglet likevel en verste forbrytelse som plasserte europeernes gjerninger hinsides all rivalisering i ondskapens sak. Og denne vederstyggeligheten uten like ble funnet i slavehandelen. De hadde tatt nesten alle andre land, men de kunne ikke gripe inn på de tørre områdene i Afrika. De kunne ikke beslaglegge landet, men de tok folket. De bestemte seg derfor for å ofre dem på gravene til de allerede omkomne amerikanerne. Å utgyte blod på blod, å stable bein på bein og forbannelser over forbannelser. Hva for en idé er det at – europeerne som står, med slaveriets piske i hendene, på beina til utryddede millioner på en halvkule og betrakter med nådeløse øyne sine ofre som er dradd fra en annen halvkule – som ikke arbeidet med svette, men med sitt hjertes blod, der jorden faktisk er støvet av myrdede generasjoner med ofre. Slik er hele historien om europeisk kolonisering.23
Etter utryddelsen og slaveriet var Marx» kritikk fokusert på det omfattende ranet som karakteriserte den primære ekspropriasjonen som lå under akkumuleringen av kapital i den merkantilistiske epoken og videre, som var sentral for kapitalismens utvikling.
Denne ekspropriasjonen ble utført i de hvite nybyggerkoloniene gjennom folkemordet på urbefolkningen og import av slaver. Dermed oppsto det det Coulthard har kalt en «strukturert fordrivelse». 24 Etter hvert som befolkningene ble fjernet, og etter hvert som disse områdene ble fylt med hvite innvandrere/nybyggere, ble problemet for kapitalen til slutt å fordrive nybyggerne også. Med hensyn til de hvite nybyggerkoloniene oppstod slik en debatt, – når de opprinnelige innbyggerne på jorden hadde blitt tilintetgjort eller utvandret – om de skadelige effektene for kaptalen av det forholdet at der var for mye land i forhold til befolkningen – der alle de engelske klassiske politiske økonomene deltok.
Denne tilstanden av underbefolkning i forhold til landet, og dermed den relative overfloden av sistnevnte, oppmuntret til direkte bearbeiding av jorden av en klasse småbønder befolket av de innkommende innvandrerne, og blokkerte dermed utviklingen av et eiendomsløst proletariat som var nødvendig for kapitalistisk industrialisering.25 Marx fokuserte her på arbeidet til Edward Gibbon Wakefield og andre talsmenn for «systematisk kolonisering» i de engelske hvite nybyggerkoloniene (hovedsakelig USA, Canada, Australia og New Zealand). Wakefield insisterte på behovet for at staten skulle skape høye priser på jord, gjennom statlig jordsalg og jordspekulasjon, for å utelukke nye bølger av innvandrerbosettere fra umiddelbart å bevege seg inn i grenseområdet og etablere seg som selvbergingsbønder eller småeiere. Disse skulles heller tvinges inn i proletarenes stilling.26 Det faktum at urbefolkningen knapt telte i det hele tatt i slike debatter blant de klassiske politiske økonomene i de engelske nybyggerkoloniene, var en refleksjon av den omstendighet at var fjerning av indianere fra landet var sett på som i stor grad oppnådd i Nord-Amerika i 1830-årene, selv om det fortsatte å utvikle seg med hver vestlig bevegelse av bostedere; mens den samme prosessen med fjerning av urbefolkninger også var kommet langt i Australia og på New Zealand.27
Det var i denne konteksten av «den moderne teorien om kolonialisme» som Wakefield tok til orde for, og om den politiske økonomien til nybyggerkolonialismen, at Marx skulle erklære på avslutningssiden av bind 1 av Kapitalen:
Vi er ikke her [på dette logiske punktet i argumentet] opptatt av kolonienes tilstand. Det eneste som interesserer oss er hemmeligheten som ble oppdaget i den nye verden av den politiske økonomien i den gamle verden, og som høylytt proklameres av den: at den kapitalistiske produksjons- og akkumulasjonsmåten, og derfor også den kapitalistiske privateiendommen, har som sin grunnleggende tilstand tilintetgjørelsen av den private eiendommen som hviler på individets eget arbeid; med andre ord, eksproprieringen av arbeideren.28
Dette bør ikke leses, som Coulthard forståelig nok gjør, som at Marx faktisk ikke var opptatt av realitetene i koloniale institusjoner og behandlingen av urbefolkninger, siden hans andre skrifter, inkludert Kapitalen selv, går mot en slik tolkning.29 Det er heller slik at Marx» kritikk, basert på Wakefield, antydet at fjerningen av urbefolkningen fra landet, for å bli erstattet av småbønder, til slutt ville føre til progressiv ekspropriasjon av småbøndene i de hvite nybyggerkoloniene også, som en betingelse for opprinnelsen til industriell kapitalisme.
Marx» undersøkelser av urfolks naturlige økonomier
Faktisk gikk Marx’ tilnærming til kolonialisme og urbefolkninger langt utover analysen av hans samtidige, inkludert Howitt, som hovedsakelig var opptatt av det moralske spørsmålet om den «kristne» virkningen av de vestlige kolonisatorene på urbefolkningen. Marx, derimot, var mye dypere interessert i de former for eiendom, produksjon, utveksling, kjønn, språk og materiell kultur som hadde preget urfolksnasjoner rundt om i verden før koloniseringen. Slik var hans undersøkelser i forhold til Amerika først og fremst viet til naturen til førcolumbiske urfolkssamfunn. Dette var tydelig fra hvor viktig Prescotts beskrivelse av inkaøkonomien i History of the Conquest of Peru antok i Marx» tenkning og som han kontinuerlig refererte til i Grundrisse og Kapitalen. Denne naturen kan stå for den avgjørende kategorien av «naturøkonomien», det vil si en utviklet, hovedsakelig kommunal, førbytte eller ikke-vare økonomi.30 Under inkaene hadde et individ «ingen makt til å fremmedgjøre (gi bort) eller legge noe til sine eiendeler» med hensyn til landet, som ble kommunalt holdt og omfordelt hvert år.31 I en diskusjon om overskuddsgenererende samfunn skulle Marx i bind 3 av Kapitalen referere til den «kunstig utviklede kommunismen til peruanerne [inkaene]». 32
Selv om det ofte har blitt påstått at Marx og Frederick Engels viste et unilineært utviklingsperspektiv som mente at kapitalismen spilte en historisk progressiv, om enn voldelig, rolle i sitt forhold til ikke-korresponderende samfunn, og dermed for de koloniale pålegg på «folkene uten [skriftlig] historie», så varte ikke slike ambivalente synspunkter med hensyn til kolonialisme til Marx var 40 år. På slutten av 1850-tallet og før Marx skrev Kapitalen, var det et avgjørende skifte i vektleggingen i hans og Engels» skrifter i retning forsvaret av urfolk og antikoloniale kamper, noe som førte til en sterk bekymring for og en anerkjennelse av den varige betydningen av ikke-kapitalistiske kulturelle formasjoner/produksjonsmåter.
Mye av drivkraften for dette perspektivskiftet var veksten av antikoloniale motstandskriger som kom fra urbefolkningen selv, nemlig det algirske opprøret mot fransk nybyggerkolonialisme, ledet av emir Abdelkader på 1830- og 40-tallet; Taipingopprøret 1850–64; det «indiske mytteriet» eller det Marx kalte «Sepoy-opprøret» i 1857–59; den nasjonalistiske kampen i Irland ledet av fenianerne på 1860-tallet og etter; og zulukrigen mot britene i 1879. I hvert av disse tilfellene skulle Marx og Engels ta parti for de innfødte antikoloniale kreftene.
I en artikkel fra 1853 om «The Future Results of British Rule in India» for New York Daily Tribune, hadde den trettifem år gamle Marx, som var gjennomsyret av revolusjonær optimisme, presentert britisk kolonialisme, på hegeliansk vis, som et «ubevisst verktøy for historien», som representerte, om enn i motstridende form, en universell bevegelse fremover innen historien generelt. Ikke desto mindre forble hans kritikk av kolonialismen akutt: «Den borgerlige sivilisasjonens dype hykleri og iboende barbari,» skrev han, «ligger avduket foran øynene våre, og vender seg fra sitt hjem, der det tar en respektabel form, til koloniene, der det fremtrer nakent.» Endrede historiske forhold skulle dessuten tillate at Marx» samlede revolusjonære kritikk av kolonialismen kom fullverdig frem bare fire år senere. I 1857, i et bidende svar på britisk kolonialisme i lys av det som har blitt kalt den første indiske uavhengighetskrigen, støttet Marx krigen for «nasjonal uavhengighet» organisert av den «revolusjonære ligaen» som forsøkte å kaste britene ut av India. Britisk kolonistyre, hevdet han, var basert på «prinsippet om å ødelegge nasjonalitet» gjennom tvangsdestruksjon så vel som andre midler. Fra da av var hovedvekten av hans analyse direkte fokusert på tilbakegangen snarere enn den «ubevisste» fremgangen knyttet til europeisk kolonistyre.33
I sine siste år satte Marx til side arbeidet med bind 2 og 3 av Kapitalen, ikke bare på grunn av denne direkte identifikasjonen med urfolksopprør, men også på grunn av den enorme tiden som han brukte på studiet av ikke-kapitalistiske samfunn og eiendomsformer. Spørsmålet om en mer fullstendig, mer revolusjonær kritikk av det kapitalistiske samfunnet reiste seg for Marx ved publiseringen av Charles Darwins On the Origin of Species og den tilsvarende fremveksten av antropologiske studier som dykker ned i tradisjonelle, innfødte kulturer og menneskelig forhistorie, som representerer det som har blitt kalt en «revolusjon i etnologisk tid». Det åpnet potensialet for en helt ny radikal forståelse av verden som han kunne bruke til å forandre den.34 Det var i denne perioden han lærte russisk for å studere landets populistiske litteratur og obshchina eller mir, bondelandsbykommunen.
Etter utgivelsen av bind 1 av Kapitalen utvidet Marx også sine økologiske studier, først og fremst i forhold til jordbruk.35 I økende grad ble imidlertid hans tid tatt opp av de nesten desperate undersøkelsene som hans massive Etnological Notebooks ble fyllt av.36 For Marx inkluderte disse studiene ledetråder ikke bare i forhold til fortiden, men også fremtiden. Marx» Etnological Notebooks inneholdt utdrag (og innskudd) fra de antropologiske verkene til Lewis Henry Morgan, John Budd Phear, Henry Sumner Maine og John Lubbock, utdrag i perioden fra 1880 til 1882.
I 1879 hentet han også de etnologiske studiene til den unge russiske sosiologen Maxim Kovalevsky – som Marx selv hadde fostret – fra et bokmanuskript, Communal Landownership: The Causes, Course and Consequences of its Dissolution, som forfatteren hadde sendt til ham. Sammen med disse studiene fylte Marx notatbøkene sine med undersøkelser av den russiske kommunen, indisk historie og verdenshistorie. (Marx» notater fra 1880–81 om verdenshistorien fra verkene til Carlo Giuseppe Guglielmo Botta og Friedrich Christoph Schlosser, bestående av fire utdrag notatbøker, er rundt ettusen syvhundre sider lange.) 37 I 1880–81 tok han ned passasjer fra James William B. Moneys Java; Or; How to Manage a Colony (1861). Marx og Engels studerte også Hubert Howe Bancrofts The Native Races of the Pacific States of North America (fem bind), med særlig oppmerksomhet på stammene i sørøstlige Alaska og det nordvestlige Stillehav.38 Marx tok svært omfattende kommenterte utdrag fra Morgans mesterverk Ancient Society, som var basert på sistnevntes studier av urfolksamerikanere i USA (og som Morgan hadde skrevet et tidligere arbeid, League of the Ho-De»-No-Sau-Nee, eller Iroquois).39 Engels skulle senere komponere sin Origin of the Family, Private Property, and the State (1884) basert på Morgans Ancient Society, Marx» notater om Morgan og andre kilder.40
Da han studerte Morgans arbeid, fokuserte Marx – som angitt i hans vertikale linjer på sidene i notatbøkene hans med vekt på bestemte passasjer – først og fremst på: (1) det kommunale, konsanguine (slektskapsbaserte) samfunnet, inkludert dets grunnlag i gens eller klanen, dets demokratiske form og relative likestilling av kvinner; og (2) de tilknyttede kommunale eiendomsformene, som konstituerer den naturlige økonomien med sin ikke-varehandel. Marx var også oppmerksom på avlingene som ble dyrket og former for jordbruk.41 «Alle medlemmer av irokeser-gensen,» skrev han, og trakk på Morgan, var «personlig frie, forpliktet til å forsvare hverandres frihet».42
Som Franklin Rosemont skrev i «Karl Marx and the Iroquois«,
Fremhever Marx side etter side med passasjer som er vilt fjernt fra det som vanligvis betraktes som «standardtemaene» i hans arbeid. Dermed finner vi at han tar opp det klokkeformede huset til kyststammene i Venezuela; fabrikasjonen av Iroquois belter «ved hjelp av fint garn laget av filamenter av alm og basttre bark»; «den peruanske legenden om Manco Capac og Mama Ocllo, solens barn»; gravskikker til Tuscarora; Shawnee-troen på sjelevandring; «uskreven litteratur med myter, legender og tradisjoner»; de begynnende vitenskapene til landsbyindianerne i sørvest; Popul Vuh, den hellige bok av den gamle Quiche Maya; bruk av pinnsvinpigger i ornamentering; indisk spill og «dans [som en] form for tilbedelse.» 43
I tillegg til rikelige notater om irokeserne fra Morgan, tok Marx også detaljerte notater om Delaware, Mohegan, Cree, Shawnee, Creek, Chickasaw, Choctaw, Cherokee, Seminole, Dakota, Pawnee, Fox, Blackfoot og mange andre stammer. Hele tiden var han interessert i «kunstutøvelse» av de forskjellige indianerstammene/nasjonene.44 Marx unngikk en strengt unilineær forestilling om evolusjonær utvikling. Faktisk var hans studier hele tiden fokusert på rekonstitueringen av gamle former for innfødte og ikke-kapitalistiske samfunn på et høyt historisk nivå, hjulpet av utholdenheten i tidligere kulturer/kulturelle former.45 «Morgans livlige beretning om irokeserne,» skriver Rosemont, «ga ham [Marx] en levende bevissthet om urfolks aktualitet, og kanskje til og med et glimt av den da uante muligheten for at slike folk kunne gi sine egne bidrag til det globale kamp for menneskelig frigjøring.» 46
Faktisk ble Marx betatt av Morgans påstand om at den gamle gens, som eksemplifisert av Iroquois, inneholdt den kommunale kjernen som skulle reproduseres på et høyere plan av foreningssamfunnet i fremtiden. Med Morgans ord, slik som de ble skrevet ned og understreket av Marx: «Det [et høyere samfunnsplan] vil være en vekkelse, i en høyere form, av friheten, likheten og brorskapet til de gamle gentes [felles slektskapssamfunn].» 47 Dette lignet Marx» tidligere syn, som ble uttalt i et brev til Engels i 1868, om at det var nødvendig «å se forbi middelalderen og inn i alle folks primitive tidsalder – og dette korresponderer med den sosialistiske tendensen, selv om disse lærde mennene [Georg Ludwig von Mauer, kjent for sine studier av det tidlige tyske kommunale samfunn, og Jakob Grimm, Filologen og kulturhistorikeren] ikke har noen anelse om at de [de «primitive» fellesskapsformene] er knyttet til den [den sosialistiske tendensen].
Og de blir da overrasket over å finne det som er det nyeste i det som er eldst. 48 Den samme generelle historiske logikken er til stede i Marx» utdrag om urfolk-kulturer i Latin-Amerika fra Kovalevskys Communal Landownership. Her var Marx spesielt interessert i urfolks produksjon, oppløsningen av dette under påvirkning av spanjolene, og de påfølgende formene for koloniherredømme.49 I sine notater om den spanske koloniale behandlingen av innfødte amerikanere skrev Marx altså (kursiven i dette tilfellet står for hans innlegg): «Den opprinnelige spanske politikken for å utrydde den røde mann. Etter plyndring av gullet etc. som de fant, er indianerne dømt til å jobbe i gruvene. Med nedgangen i verdien av gull og sølv, vender spanjolene seg til jordbruk og gjør indianerne til slaver som dyrker land for dem». 50
En lignende undersøkelse av effekten av kolonisering på kommunale produksjonsformer kan sees i Marx notater og skrifter med hensyn til Algerie og India. I sine kommenterte utdrag fra Kovalevsky om Algerie observerte Marx (via Kovalevsky) at «århundrer med arabisk, tyrkisk, endelig fransk styre, bortsett fra i den siste perioden … var ikke i stand til å bryte opp den konsanguineale [slektskapsbaserte] organisasjonen og prinsippene om udelelighet og umistelig eierskap av land.» 51 Ikke desto mindre,
var franskmennenes første bekymring etter erobringen av en del av Algerie å erklære den største delen av det erobrede territoriet for å være den (franske) regjeringens eiendom. Louis-Philippe, som etterfølger av imamen … griper ikke bare den domaniale eiendommen [landeiendommen], men også alt land som ikke er under jordbearbeiding, inkludert felles beite, skog og udyrket land…. På denne måten: på den ene siden <er> de tidligere kommunale grunneierne presset ned i stillingen som midlertidige brukere av regjeringsland; på den annen side < er det> ran med makt av betydelige deler av territoriet som er brukt av klanene, og derpå utplassering av europeiske kolonister …. De kommunale landområdene – under Louis Philippe – ble satt av til fri disposisjon for den militær-sivile administrasjonen som ble opprettet i kolonien.52 Hertil
Den franske ekspropriasjonen av fellesområdene ble gjort offisiell ved den beryktede loven av 1873, «som endelig hadde etablert privat eiendom av land; hver araber kunne nå fritt disponere over den tomten som var satt til side for ham som privat eiendom; resultatet vil bli: ekspropriasjonen av den innfødte befolkningens jord av europeiske kolonister og spekulanter.» Det var ingen tvil for Marx eller Kovalevsky om at dette utgjorde et «direkte ran!» Marx skriver i sine notater: «Ekspropriasjonen av araberne er hensikten med loven: 1) for å gi franskmennene så mye land som mulig; 2) ved å rive araberne vekk fra deres naturlige bånd til jorden for å bryte klanforeningenes siste styrke og dermed bli oppløst, og dermed enhver fare for opprør. 53
Kovalevsky og Marx hevdet at for å gripe algeriernes fellesland og gjøre dem til privat eiendom, fremmet den franske regjeringen ideen om at monarken eller kolonistaten var den rettmessige arvingen til alle kommunale landområder så vel som skog og udyrkede landområder – en politikk som også ble vedtatt av engelskmennene i India og mest kjent argumentert for av James Mill, som Marx meget godt kjente arbeidene til.54
I et forsøk på å gjenopprette sin helse tilbrakte Marx to måneder i Alger i 1882, året før sin død og bare noen få år etter å ha skrevet ned sine utdrag fra Kovalevsky i Algerie. I sine brev til sin datter, Laura Lafargue, erklærte han sin beundring for algeriske muslimer for «den absolutte likestillingen i deres sosiale samkvem …. Likevel vil de gå til ødeleggelse og ruin UTEN EN REVOLUSJONÆR BEVEGELSE.» 55
I Marx» utdrag fra Kovalevsky finner vi også observasjonen at i Punjab, i Nord-India, «ved «pantsettelse» eller «fremmedgjøring» – sanksjonert ved lov – arbeider den engelske regjeringen med oppløsning … av bøndenes kollektive eiendom, deres endelige ekspropriasjon, utviklingen av fellesjord til ågerens private eiendom.» 56 I en kommentar (via Kovalevsky) om «storbøndenes ran av bøndenes kommunale og private eiendom», bemerket Marx i sine notatbøker at dette førte til «en hel rekke lokale bondeopprør mot «godseierne’». 57
Mens han reflekterte over den engelske kolonipolitikken i India, skrev Marx i sitt «Utkast til brev til Vera Zasulich» at «undertrykkelsen av kommunalt landeierskap ikke var noe annet enn en handling av engelsk vandalisme som drev urbefolkningen bakover i stedet for fremover.» 58 Engelskmennene, anerkjente han, kunne skilles fra alle tidligere okkupanter i India fordi de ikke hadde vedlikeholdt irrigasjon, kanaler, demninger, reservoarer, dreneringssystemer, kornlagringsenheter og annen offentlig infrastruktur, og dermed satt scenen for massiv hungersnød. I sine notater i 1867 fra en spesialrapport om Orissa-hungersnøden utført for Underhuset, understreket Marx at «tendensen til en økende dyrking» hadde resultert i «fornektelse av naturlige skoger», noe som gjorde «årstidene mer alvorlige og oversvømmelser raskere og mer omfattende».
I alle sine ulike behandlinger av naturøkonomier og innfødte kulturelle formasjoner – mest dramatisk i den russiske bondekommunens eller obshchinas fremtidige betydning – så Marx alltid slike urfolks- og ikke-kapitalistiske samfunn som reflekterer en lang kamp for fri menneskelig utvikling, en som inkluderte kampen for overlevelse av urfolkssamfunn og kontroll over sine egne land og liv.
Med utgangspunkt i Jacques Derridas Spectres of Marx (Marx’ spøkelser) og dermed indirekte på Marx, har Gerald Vizenor understreket begrepet overlevelse i møte med terror og folkemord som et eksempel på urfolkserfaringen. «Innfødt overlevelse er en aktiv følelse av tilstedeværelse over fravær …. Overlevelseshistorier er fornektinger av dominans, forringelser, påtvingelser, de uutholdelige følelsene av tragedie og arven av offer. Det er en aktiv motstand og avvisning.» 60
Marxismen og urbefolkningen
Mesteparten av kritikken av marxismen for dens manglende forståelse av urfolks kulturer og kamper er uspesifikk, og tilskriver bare historisk materialisme en økonomisk og teknologisk determinisme, en ukritisk forpliktelse til utviklingstro, en ekstrem fremming av stadig større produksjon fremfor alt annet (det vil si produktivitet), og en vektlegging av proletariatet på bekostning av bønder og urfolk.
Selv om dette definitivt er trekk ved visse marxistiske tradisjoner, hvorav noen til og med har spilt dominerende roller, karakteriserer de knapt tanken til Marx eller Engels, eller til kritiske revolusjonære tradisjoner i marxismen mer generelt.
Riktignok inntok Engels en noe tragisk holdning til urfolksamfunn, og lovpriste dem i enda større grad enn Marx, mens han noen ganger skrev som om deres død var uunngåelig på grunn av svakhetene i stammeformen av samfunn som var fanget innenfor sine egne begrensninger og måtte vike for andre former for kulturell organisering, som allerede var manifestert i motstridende form i Iroquois-konføderasjonen.61 I motsetning til dette var Marx» mer nyanserte tilnærming både mer spørrende til urfolkskulturer – for eksempel ved å vise reservasjoner med hensyn til påstander om full likestilling blant irokeserne – og samtidig mer åpen for ideen om at urfolkskulturer kunne vedvare og rekonstituere seg gjennom historiske kamper.62 Likevel var det meste av Marx» forfatterskap i så henseende ukjent, inkludert hans Etnological Notebooks, og det var Engels» tragiske tilnærming som seiret i Den andre internasjonale i arbeidet til noen av Marx» arvinger som Paul Lafargue, Karl Kautsky og Georgi Plekhanov, men i en mye mer teknologisk deterministisk og rigid utviklingsorientert form enn det som kan tilskrives Engels (langt mindre Marx).63 Likevel anses ingen av disse epigonene i dag for å være eksemplarisk for klassisk marxistisk tenkning. Av langt mer varig betydning er Rosa Luxemburgs sterke forsvar av urfolks- og naturøkonomiene, V. I. Lenins insistering på alle folks nasjonale selvbestemmelse, og José Carlos Mariáteguis rike sammenveving av marxisme og urfolksholdning – som alle pekte på en dypere kritikk av eurosentrisk kapitalistisk utvikling.64
Marxismen har ikke bare inspirert nasjonale frigjøringsbevegelser i hele periferien av den kapitalistiske verdensøkonomien, men fra begynnelsen av 1950-tallet og inn på 1970-tallet var det store forsøk på å integrere den marxianske teorien med indianske kamper i arbeidet til figurer som Eleanor Burke Leacock, Patricia Albers, Bruce Johansen, Roberto Maestas, Lawrence David Weiss, Howard Adams og andre.65 Som Johansen understreket skyldte marxismen selv urfolkskulturer mye på grunn av Marx og Engels studie av irokeserne via Morgan.66
I nyere tid har bevegelsen for sosialisme i den bolivianske revolusjonen hentet mye av sin vitalitet fra en lokalspråklig revolusjonær tradisjon forankret i både marxisme og urfolksholdning.67 For tiden er det en ny blomstring av arbeid som oppstår fra både marxistiske og innfødte revolusjonære tradisjoner. Coulthards gjennombruddsarbeid i Red Skin, White Masks smir en rik syntese mellom Marx, Frantz Fanon og urfolksperspektiver i hans radikale avvisning av «anerkjennelsens koloniale politikk». Allan Greers briljante skildring av indianske eiendomsformer og kolonial fordrivelse i det tidligmoderne Nord-Amerika i hans Property and Dispossession er organisk knyttet til forskningen til figurer som Morgan, Marx og Engels.68 Roxanne Dunbar-Ortiz tilbyr en marxistisk-innfødt analyse av hvordan grunnleggelsen av USA og dens pågående ekspansjon er forankret i «ideologien om hvitt overherredømme, den utbredte praksisen med afrikansk slaveri, og en politikk for folkemord og landtyveri.» 69 I The Apocalypse of Settler Colonialism forklarer Gerald Horne hvordan folkemord på urfolk og den ikke mindre forferdelige utviklingen av slaveriet var sammenflettet i fremveksten av kapitalismens system for verdensherredømme. Nick Estes gir en fremragende historie om århundrene med urfolks motstand og revolusjonær utholdenhet, og «graver seg ned i», som Marx» muldvarp, som en del av «historiens lengre bevegelse». 70 Det skal bemerkes at dagens utbredte kritikk av nybyggerkolonialismen ble innledet av marxianske behandlinger av emnet innen imperialismeteorien i arbeidet til tenkere som Marx, Engels, Luxemburg, Arghiri Emmanuel, Harry Magdoff, Dunbar-Ortiz og Moshé Machover.71
I alle disse verkene, som stammer fra historisk materialisme, er det lagt vekt på tvungen ekspropriasjon/fordrivelse av urfolkskulturer som en pågående prosess – en prosess der kolonialisme, snarere enn bare å være et element fra fortiden, fortsetter å være integrert i den kapitalistiske dominering av folk og land. Ut av dette strømmer en ukuelig motstand som tar mange forskjellige former, men likevel nekter å avta.
Konklusjon: Den antikoloniale/antikapitalistiske revolusjonen
I Red Skins, White Masks argumenterer Coulthard «med hensyn til Marx, for at tre spørsmål må tas opp i hans arbeid for å gjøre hans skrifter om kolonialisme relevante for å analysere forholdet mellom urfolk og liberale nybyggere». For det første: «Marx» tese om primitiv akkumulasjon må renskes for sin tidsmessige karakter», som begrenser den til de tidlige stadiene av den kapitalistiske dannelsen. For det andre må Marx» argument «renskes for sin normative utviklingsmessige karakter». For det tredje må den marxistiske tilnærmingen til kolonikapitalismen kvitte seg med sin tilknytning utelukkende til makt og vold, og heller ses i lys av systemets «evne til å produsere livsformer som får nybyggerkolonialismens konstitutive hierarkier til å virke naturlige».72 Coulthards tre spørsmål er faktisk betingelser for enhver form for levedyktig historisk-materialistisk analyse av urfolks erfaringer i nybyggerkoloniale (eller mer generelt koloniale og postkoloniale) sammenhenger. Det foregående argumentet bør antyde at den etterlyste gjenoppbyggingen og gjenopprettingen av klassisk marxistisk teori allerede finner sted.73
Som nyere forskning har demonstrert er det i denne forbindelse viktig å merke seg at Marx ikke hadde «en tese om primitiv akkumulasjon» som sådan, men snarere en kritikk av det han kalte «barnehagefortellingen» om primær akkumulering basert på avholdenhet som karakteriserte borgerlige økonomer, som han erstattet ekspropriasjonsbegrepet med.74 Marx» tilnærming til ekspropriasjon var heller ikke tidsmessig låst. Ekspropriasjon ble snarere sett på som kontinuerlig å produsere og reprodusere bakgrunnsforholdene der kapitalen opererte. I diskusjonen om ekspropriasjonsprosessen i del VIII av bind 1 av Kapitalen om «Såkalt primitiv akkumulasjon» refererte Marx derfor ikke bare til den fjerne fortiden, men også til det som for ham var nåtiden som historie: innhegningene i Skottland i 1814–48 satt i sving av hertuginnen av Sutherland, omdanningen av sauevandringer til hjorteskoger (uten trær) på 1860-tallet i England, og hungersnøden i provinsen Orissa i India i 1866, som følge av engelsk styre.75 Slik ekspropriasjon ble på ingen måte sett på som begrenset til førindustriell eller tidlig industriell tid.
Viktigere var Marx» avvisning av et enkelt, unilineært «normativt utviklingsorientert» perspektiv med hensyn til kolonisering. I sin analyse av urbefolkninger i Amerika, Afrika og Asia, delvis fra slutten av 1850-tallet av, dykket han kontinuerlig inn i de kommunale eiendomsformene og kulturelle og språklige basene til disse samfunnene, med ideen om at historien ikke bare var lineær. For ham var kolonialismen i seg selv noe sekundær fordi urbefolkningens former for kultur og eiendomforble historisk levende. Det var på dette grunnlaget at Marx og Engels fra slutten av trettiårene tok parti for de forskjellige opprørene til urfolk over hele verden, forsvarte deres revolusjoner og erkjente at de representerte noe vitalt kulturelt og som gikk imot kapitalismens vareøkonomi i form av menneskelig fellesskap og eiendomsformer. Til tross for Marx» og Engels» tendens til en «normativ utviklingalisme» i tjueårene, hadde grunnen tydeligvis forskjøvet seg for dem lenge før de forlot trettiårene. Som Engels skrev i 1890, ble den opprinnelige materialistiske historieoppfatningen utvidet i Marx og hans egne senere skrifter, siden det ble anerkjent at «hele historien må studeres på nytt». Dette inkluderte historien til den ikke-europeiske verden. Med ordene til sosiologen Michael R. Krätke
ga Marx ikke rom for euro-sentrismen; han betraktet på ingen måte verdenshistorien synonymt med «europeisk historie»…. Han studerte historien til Lilleasia, Den nære Østen og Midtøsten, den islamske verden, Amerika og Asia (med tre fokussentre: India, Kina og Sentral-Asia). Han studerte kolonihistorien til de viktigste kolonimaktene, og faktisk også historien til landene kolonisert av europeerne (Nord-Amerika, Latin-Amerika, Indonesia, Nord-Afrika).76
I alt arbeidet sitt beveget Marx seg bort fra et eurosentrisk og utviklingsmessig betrakningsmåte. Hans oppmerksomhet på nybyggerkolonialisme nådde inn i urfolks historie og kultur, han identifiserte seg med deres motstand, og så i deres fortid (og nåtid) muligheten for en bredere verdensfremtid.
Spørsmålet om hvordan det koloniforholdet, når det først er implantert, forsterker seg selv ideologisk gjennom «sin evne til å produsere livsformer som får nybygger-kolonialismens konstituerende hierarkier til å virke naturlige» er et rike der Fanon, som Coulthard sier, er en mer nyttig guide enn Marx.77 Likevel er det uten tvil bare en kort avstand fra Marx» rasende fordømmelser via Kovalevsky av den franske nybyggerkolonialismens «Skamløse!»-manipulasjon og mangel på anerkjennelse av islamsk lov for å rettferdiggjøre ekspropriering av det algeriske folkets «klankommunale» land, til Fanons skarpe insistering – med den fulle kraften av den algirske nasjonale frigjøringskampen på 1950-tallet foran seg (og med Hegel og Marx på leppene) – på en revolusjonær anerkjennelsesendring:
Jeg ber om at jeg blir tatt i betraktning på grunnlag av mitt ønske. Jeg er ikke bare her-nå, låst i min tinglighet. Jeg ønsker et annet sted og noe annet. Jeg krever at det tas hensyn til min motstridende aktivitet i den grad jeg forfølger noe annet enn livet, i den grad jeg kjemper for fødselen av en menneskelig verden, med andre ord en verden av gjensidige anerkjennelser. Den som er motvillig til å gjenkjenne meg er imot meg. I en hard kamp er jeg villig til å føle dødens grøss, den irreversible utryddelsen, men også det umuliges mulighet.78
Noter
1. Kerstin Knopf, «The Turn Towards the Indigenous», American Studies 60, nr. 2/3 (2016): 179–200.
2. Se Sagar Sanyal, «Marxism and Post-Colonial Theory», Marxist Left Re-view 18 (2019).
3. Se for eksempel essayene i Ward Churchill, red., Marxism and Native Americans (Boston: South End, 1999); Russell Lawrence Barsh, «Contemporary Marxist Theory and Native American Reality», American Indian Quarterly12, nr. 3 (sommeren 1988): 187–211; Glen Sean Coulthard, Red Skins, White Masks: Rejecting the Colonial Politics of Recognition (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2014), 9–10.
4. Coulthard, Red Skin, White Masks, 6–15. For et svært omfattende svar på forestillingen om at landet bare ble tatt som en «gratis gave», uten tilknytning til utnyttelse/ekspropriasjon, i marxiansk teori, se John Bellamy Foster og Brett Clark, The Robbery of Nature (New York: Monthly Review Press, 2020).
5. Om Marx» formaning mot å behandle historisk materialisme som «suprahistorical», se Karl Marx, «A Letter to the Editorial Board of Otechestvennye Zapiski», i Late Marx and the Russian Road, red. Teodor Shanin (New York: Monthly Review Press, 1983), 136.
6. Georg Lukács, Historie og klassebevissthet (Cambridge, MA: MIT Press, 1968), 1. Norsk utgave Historie og klassebevissthet – Studier i marxistisk dialektikk, oversatt av Stein Rafoss og Harald Berntsen og utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 1971
7. Coulthard, Red Skin, White Masks, 9–11,
8. Karl Marx, Kapitalen, bind 1 (London: Penguin, 1976), 915, uthevelse tilføyd.
9. Marx, Kapitalen, bind 1, 871, 915; John Bellamy Foster og Brett Clark, «The Expropriation of Nature», Monthly Review 69, nr. 10 (2018): 1–27.
10. Marx, Kapitalen, bind 1, 917–18; William Howitt, Colonization and Christianity: A Popular History of the Treatment of the Natives by Europeans in All Their Colonies (London: Longman, Orme, Brown, Green, and Longmans, 1838), 346–49, 378–79. I likhet med Marx brukte Engels begrepet kolonier for å referere til «land okkupert av en europeisk befolkning», spesielt USA, Canada, Australia og Kappkolonien i Sør-Afrika – en kategori som nybyggerkolonialisme nå brukes for. Engels indikerte også at de hvite nybyggerkoloniene ville være de første som ble uavhengige fra moderlandet. Se Karl Marx og Frederick Engels, Collected Works (MECW) (New York: International Publishers, 1975), bind 46, 322.
11. Howitt, Colonization and Christianity, 403–5,
12. Howitt, Colonization and Christianity, 403–4, 414. «Fjerning» av indianere, skrev Merivale i sitt kapittel om «Savage Races», som representerer synet på hvit nybyggerkolonialisme, «er … uunngåelig, bare et midlertidig middel for permanente onder, og må gjennomgående gjentas. Herman Merivale, Lectures on Colonization and Colonies (London: Longman, Orme, Brown, Green, and Longmans, 1841), 508–9 – sitater her er til den andre utgaven av 1861, gjengitt av Oxford University Press i 1928.
13. William H. Prescott, History of the Conquest of Mexico/History of the Conquest of Peru (New York: Modern Library, ingen dato [opprinnelig utgitt separat i 1843/1847]); Thomas Fowell Buxton, The African Slave Trade and Its Remedy (London: John Murray, 1840); Hal Draper, red., Marx-Engels Glossary (New York: Schocken, 1986), 36, 167.
14. Karl Marx, Grundrisse (London: Penguin, 1973), 833.15. Sir Thomas Stamford Raffles, The History of Java (i to bind), 2. utg. (London; John Murray, 1830).
16. Marx, Kapitalen, bind 1, 916.
17. Marx, Kapitalen, bind 1, 916, 918; Raffles, The History of Java, bind 2, xcvi–civ; Howitt, Colonization and Christianity, 194–201. I Kapitalen synes Marx å ha støttet seg på Howitts behandling av nederlenderne på Java – som er basert på Raffles» History of Java – snarere enn på Raffles» arbeid direkte (som Marx hadde lest), siden alle fakta han refererer til er sitert i Howitt og med lignende språk.
18. For en kritisk historie om Det britiske ostindiske kompani, se Ramkrishna Mukherjee, The Rise and Fall of the East India Company (New York: Monthly Re-view Press, 1974).
19. Marx, Kapitalen, bind 1, 917; Howitt, Colonization and Christianity, 255–56, 268–71.
20. Marx, Kapitalen, bind 1, 917; Karl Marx og Frederick Engels, Marx/Engels Gesamtausgabe (MEGA), IV, 18 (Berlin: Walter de Gruyter, 2019), 670–74, 731; Mike Davis, Late Victorian Holocausts (London: Verso, 2001).
21. Marx, Capital, bind 1, 918, 924–25; se også Sven Beckert, Empire of Cotton(New York: Vintage, 2014).
22. Marx, Capital, bind 1, 925–26.
23. Howitt, Colonization and Christianity, 501–3,
24. Coulthard, Red Skin, White Masks, 7.
25. Se Donald Winch, Classical Political Economy and Colonies (Cambridge, MA: Harvard University Press, 1965); A. G. L. Shaw, Storbritannia og koloniene (London: Methuen and Co., 1970).
26. Merivale, Lectures on Colonization and Colonies, 387–89; Edward Gibbon Wakefield, red., A View of the Art of Colonization (Oxford: Oxford University Press, 1814); Edward Gibbon Wakefield, red., England and America (New York: Harper and Brothers, 1834).
27. «An Indigenous Timeline,» New South Wales Government, tilgjengelig på http://teachingheritage.nsw.edu.au; Moshé Machover kaller dette «ekskluderingskolonisering» for å understreke effektene på urbefolkningen. Se Moshé Machover, «Colonialism and the Natives», Weekly Worker 1087 (2015).
28. Marx, Capital, bind 1, 940.
29. Coulthard, Red Skin, White Masks, 10–11.
30. «The Struggle Against Natural Economy» er tittelen på et kapittel i Rosa Luxemburgs Kapitalakkumulasjonen, som utvikler argumenter med hensyn til Marx og Maxim Kovalevskys kolonisering av naturøkonomier. Se Rosa Luxemburg, The Accumulation of Capital (New York: Monthly Review Press, 1951), 368–85. Om begrepet natural økonomi i Marx og Luxemburg, se Scott Cook, Understanding Commodity Economies (New York: Rowman and Littlefield, 2004), 114, 130–31, 151.
31. Prescott, History of the Conquest of Mexico/History of the Conquest of Peru, 756–57.
32. Karl Marx, Capital, bind 2 (London: Penguin, 1978), 196, 226; Marx, Capital, bind 3, (London: Penguin, 1981), 1017.
33. Sunti Kumar Ghosh, «Marx on India», Monthly Review 35, nr. 8 (January 1984): 39–53; Karl Marx og Frederick Engels, The First Indian War on Independence, 1857–1859 (Moskva: Progress Publishers, 1968), 20, 35, 47, 92–93, 140; Karl Marx, Notes on Indian History (664–1858) (Moskva: Progress Publishers, ingen dato), 150; Marx og Engels, Collected Works (MECW), bind 18, 60–70, 212–13; Frederick Engels, The Origin of the Family, Private Property, and the State (New York: International Publishers, 1970), 159–60. Se også Kenzo Mohri, «Marx og «Underdevelopment», Monthly Review 30, nr. 11 (april 1979): 32–42; Horace B. Davis, Nationalism and Socialism (New York: Monthly Review Press, 1967), 63–69; John Bellamy Foster, «Marx and Internationalism», Monthly Review 52, nr. 3 (juli–august 2000): 11–13; Umberto Melotti, Marx and the Third World (London: Macmillan Press, 1977); Eric. R. Wolf, Europe and the People Without History (Berkeley: University of California Press, 1982). Selv om Engels i tjueårene mente at den franske invasjonen av Algerie førte til sivilisasjonens fremgang, beveget han seg bort fra denne posisjonen i slutten av trettiårene, roste Abdelkader i sin artikkel fra 1857 for New American Cyclopedia og hevdet at «fransk overherredømme» i Algerie var «illusorisk» i møte med algeriernes uavhengighet og motstand. Marx and Engels, Collected Works (MECW), bind 18, 60–70. Marx» begrep om den asiatiske produksjonsmåten, et begrep som han forlot etter 1859, var basert på tidligere klassiske politisk-økonomiske skrifter av James Mill, John Stuart Mill og Richard Jones som til slutt utviklet seg til en kompleks teori om spesifisiteten til produksjonsmåter i Asia, spesielt India, som overskrider den tidligere forestillingen om at disse samfunnene var preget av stagnasjon. Videre avvek selve ideen om en asiatisk produksjonsmåte, som Marx utviklet, fra enhver enlinjet teori om utvikling, og reiste spørsmålet om alternative veier. Se Krader, The Asian Mode of Production, 5–7, 183, 292; John Bellamy Foster og Hannah Holleman, «Weber and the Environment», American Journal of Sociology117, nr. 8 (2012): 1640–41,
34. Om «revolusjonen i etnologisk tid», se Thomas Trautmann, Lewis Henry Morgan and the Invention of Kinship (Berkeley: University of California Press, 1987), 35, 197, 220, 227, 264; John Bellamy Foster, Marx’s Ecology (New York: Monthly Review Press, 2000), 212–21. Om Marx» eget svar på revolusjonen i etnologisk tid, se Marx og Engels, Collected Works (MECW), bind 42, 557.
35. Se Kohei Saito, Karl Marx» Ecosocialism (New York: Monthly Review Press, 2017).
36. Karl Marx, Etnological Notebooks, red. Lawrence Krader (Assen, Nederland: Van Gorcum og Co., 1974). Mye av det som utgjorde Marx» Etnological Notebooks gjenstår fortsatt å bli publisert.
37. Karl Marx, «Exerpts from M. M. Kovalevsky», vedlegg til Lawrence Krader, The Asiatic Mode of Production (Assen, Nederland: Van Gorcum and Co., 1975); Peter Hudis, «Marx Among the Muslims», Capitalism Nature Socialism 15, nr. 4 (2004): 58; Michael R. Krätke «Marx and World History», International Review of Social History 63 (2018): 91–125. Tittelen på Kovalevskys arbeid brukt i teksten her følger oversettelsen i James D. White, Karl Marx and the Origins of Dialectical Materialism (New York: St. Martin’s, 1996), 260. Se også L. S. Gamayunov og R. A. Ulyanovsky, The Work of the Russian Sociologist M. M. Kovalevsky, «Communal Landholding, the Causes, Ways and Consequences of Its Disintegration», og K. Marx» Criticism of the Work (Moscow: Oriental Literature Publishing House, 1960).
38. Kevin B. Anderson, Marx at the Margins (Chicago: University of Chicago Press, 2010), 218–19. Marx, Etnological Notebooks, 183, 431; Marx og Engels, Collected Works (MECW), bind 46, 394–95; Hubert Howe Bancroft, The Native Races of the Pacific States of North America (fem bind, 1875), se spesielt bind 1, 109; Engels, The Origin of the Family, Private Property, and the State, 218.
39. Lewis Henry Morgan, Ancient Society (New York: World Publishing Co., 1963); Lewis Henry Morgan, Iroquois League (New York: Carol Communications, 1962). I League of the Iroquois skrev Morgan: «Det er ingen liten forbrytelse mot menneskeheten å beslaglegge samlingsplassene og eiendommen til et helt samfunn, og uten kompensasjon og mot deres vilje,» med henvisning til Ogden Land Companys beslagleggelse av irokesernes landområder.
40. Engels, The Origin of the Family, Private Property, and the State, 71–73.
41. Lawrence Krader, introduksjon til Etnological Notebooks, av Karl Marx, 24–28.
42. Marx, Etnological Notebooks, 150. Som Marx bemerket her, kalte irokeserne seg selv «Folk i Det lange hus» (168).
43. Franklin Rosemont, «Karl Marx and the Iroquois», i Arsenal: Surrealist Subversion, av Nelson Algren et al (Chicago: Black Swan, 1989), 205.
44. Marx, Etnological Notebooks, 174–86,
45. Krader, introduksjon til Etnological Notebooks, 14.
46. Rosemont, «Karl Marx and Iroquois», 207.
47. Marx, Etnological Notebooks, 139.
48. Marx og Engels, Collected Works (MECW), bind 42, 557–59.
49. Marx omfattende korrespondanse med Kovalevsky ble brent av Kovalevskys venn, økonomen I. I. Ivanyukov, som de hadde blitt betrodd mens Kovalevsky var på en tur til utlandet. Ivanyukov fikk panikk og fryktet at huset hans ville bli gjennomsøkt av politiet og ødelegge brevene – en frykt som viste seg å være overdrevet. White, Karl Marx og den intellektuelle opprinnelsen til dialektisk materialisme, 262.
50. Marx sitert i Kevin Anderson, Marx at the Margins, 221
51. Marx, «Excerps From M. M. Kovalevsky,» 400.
52. Marx, «Excerps From M. M. Kovalevsky», 406–7. Kursiv og parenteser i originalen.
53. Marx, «Excerps From M. M. Kovalevsky», 411–12,
54. Draper, red., Marx-Engels Glossary, 142. Om James Mills forvrengte syn på India, se Mukherjee, The Rise and Fall of the East India Company.
55. Karl Marx til Laura Lafargue, 13. april 1882, Collected Works (MECW), bind 46, 242; Hudis, «Marx Among the Muslims», 67; Raya Dunayevskaya, Rosa Luxemburg, Women’s Liberation, and Marx’s Philosophy of Revolution (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1991), 191.
56. Marx, «Excerpts from M. M. Kovalev-himmelen,» 410.
57. Marx, » Excerpts from M. M. Kovalev-himmelen,» 387.
58. Karl Marx, «Draft letters to Vera Zasulich», i Late Marx And The Russian Road, 118.
59. Marx, « Excerpts from M. M. Kovalev-himmelen,» 387; Marx og Engels, The First Indian War of Independence, 34–35; Marx og Engels, MEGA, IV, 18, 670–74; Marx, Kapitalen, bind 1, 650; Marx og Engels, Collected Works (MECW), bind 46, 63–64.
60. Gerald Vizenor, «Aesthetics of Survivance Excerpts from M. M. Kovalev-himmelen, red. Gerald Vizenor (Lincoln: University of Nebraska Press, 2008), 1, 11, 20–21; James Mackay, «Ghosts in the Gaps«, i Survivance, 256–57; Jacques Derrida, Spectres of Marx (London: Routledge, 2006), xviii. Spørsmålet om overlevelse peker på det virkelige kulturdrapet på urfolk nasjoner, en prosess som går hånd i hånd med folkemord og vedvarer som en del av en fortsatt kolonisering. Se spesielt James V. Fenelon, Culturicide, Resistance og Survival of the Lakota («Sioux Nation«) (New York: Garland, 1998).
61. Se Engels, The Origin of the Family, Private Property, and the State, 159–60; David Bedford og Danielle Irving, The Tragedy of Progress: Marxism, Modernity and the Aboriginal Question (Halifax, Nova Scotia: Fernwood, 2001), 76–78. I prinsippet var det svært liten forskjell mellom Marx og Engels» synspunkter, som begge håpet på motstand, overlevelse og rekonstituering av innfødte kommunale kulturer.
62. Anderson, Marx at the Margins, 201–2, 226–30; Dunajevskaja, Rosa Luxemburg, Women’s Liberation and Marx’s Philosophy of Revolution, 180–83; Rosemont, «Karl Marx og irokeserne», 205–6,
63. Maurice Bloch, Marxism and Anthropology (Oxford: Oxford University Press, 1983), 99–107,
64. Luxemburg, The Accumulation of Capital, 368–85; V. I. Lenin, The Right of Nations to Self-determination (Moskva: Progress Publishers, 1975); José Carlos Mariátegui, José Carlos Mariátegui: An Anthology, red. Harry E. Vanden og Marc Becker (New York: Monthly Review Press, 2011); Samir Amin, Eurocentrism (New York: Monthly Review Press, 2009).
65. Eleanor Leacock, introduksjon til Morgan, Ancient Society, Ii–Ixx; Leacock, Myths of Male Dominance (New York: Monthly Review Press, 1982); Patricia C. Albers, «Autonomy and Dependency in the Lives of Dakota Women», Gjennomgang av radikal politisk økonomi 17, nr. 3 (1985): 109–34; Bruce Johansen og Roberto Maestas, Wasi’chu: The Continuing Indian Wars (New York: Monthly Review Press, 1979); Lawrence David Weiss, The Development of Capitalism in the Navajo Nation. A Political-Economic History (Minneapolis: MEP Publications, 1984); Howard Adams, Prison of Grass (Saskatoon: Femte hus, 1989); Bedford og Irving, The Tragedy of Progress. For nyere relaterte bidrag om rasekapitalisme og nybyggerkolonialisme, se Roxanne Dunbar-Ortiz, An Indigenous Peoples» History of America (Bos-ton: Beacon, 2014); Gerald Horne, The Apocalypse of Settler Colonialism (New York: Monthly Review Press, 2018). Om gjenoppblomstringen av marxisk-relatert forskning på indianere i antropologi på 1950- til 70-tallet, se Patricia C. Albers, «Labor and Exchange in American Indian History» i A Companion to American Indian History, red. Philip J. Deloria og Neal Salisbury (Oxford: Blackwell, 2004), 269–86; Samuel W. Rose, «Marxisme og produksjonsmåte ifølge antropologien i det innfødte Nord-Amerika», Focaal Blog, No-Vember 17, 2015.
66. Johansen, Wasi’chu, 33,
67. Álvaro García Linera, «Indianismo og marxisme: The Missed Encounter Between Two Revolutionary Principles,» MR On-line, 31 januar 2008.
68. Allan Greer, Property and Dispossession: Natives, Empires and Land in Early Modern America (Cambridge: Cambridge University Press, 2018).
69. Dunbar-Ortiz, An Indigenous People’s History of America, 2; Gerald Horne, Settlerkolonialismens apokalypse, 7–18,
70. Nick Estes, Our History is the Future: Standing Rock versus Dakota Access Pipeline, and the Long Tradition of Indigenous Resistance (New York: Verso, 2019), 18.
71. Arghiri Emmanuel, «White Settler Colonialism and the Myth of Investment Imperialism», New Left Review 73 (1972): 35–57; Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1978), 19–20; Roxanne Dunbar-Ortiz, «Aboriginal People and Imperialism in the Western Hemisphere», Monthly Review 44, nr. 4 (september 1992): 1–13; Machover, «Colonialism and the Natives.»
72. Coulthard, Red Skin, White Masks, 151–52,
73. Dette gjelder også en fjerde sak som Coulthard reiser med hensyn til Marx og økologi. Her refererer han (selv om han anerkjenner avvikende tolkinger) til forestillingen om at «Marx perspektiver på naturen fulgte en instrumentell rasjonalitet som ikke plasserte noen egenverdi på landet eller naturen i-seg-selv, og at dette senere førte ham til ukritisk å kjempe for en ideologi av produktivitet og uholdbar økonomisk fremgang.» Coulthard, Red Skin, White Masks, 13–14. Imidlertid har forskning i marxistisk økologi i det minste de siste tjue årene definitivt motbevist slike feilaktige myter om Marx teori med det resultat at mye av den beste marxistiske arbeidsteorien og praksis går i samme retning som Coulthard selv. Om dette spørsmålet, se Paul Burkett, Marx and Nature (New York: St. Martin’s, 1999); Foster, Marx’s Ekologi; John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard York, The Ecological Rift (New York: Monthly Review Press, 2010); Saito, Karl Marx’s Ecososialism; Hannah Holleman, Dustbowls of Empire Støvskåler av Empire (New Haven: Yale University Press, 2018); og Foster og Clark, The Robbery of Nature.
74. Marx, Kapitalen, bind 1, 871, 874. Marx refererte til «såkalt opprinnelig akkumulasjon», og understreket at det ikke var akkumulasjon i det hele tatt som det ble referert til, men ekspropriering av eiendomskrav eller krav på land, eiendom og til og med legemer – det vil si ran. Det var heller ikke å anse som «primitivt» – en feiloversettelse, bedre gjengitt som opprinnelig. Se John Bellamy Foster, Brett Clark og Hannah Holleman, «Capitalism and Robbery», Monthly Review 71, nr. 7 (desember 2019): 1–5,
75. Marx, Capital, bind 1, 891–92, 894, 917,
76. Krätke, «Marx and World History», 104,
77. Coulthard, Red Skin, White Masks, 152,
78. Marx, «Excerps from M. M. Kovalevsky,» 407; Frantz Fanon, Black Skin, White Masks (New York: Grove, 2008), 191–98. Passasjen fra Fanon her er hentet fra avsnittet «The Black Man and Hegel.» Epigrafen som åpner det følgende kapittelet er av Marx.
[1] Prometheanisme er et begrep som ble popularisert av den politiske teoretiker, John Dryzek, for å beskrive en innstilling til naturen der en oppfatter jorden som en ressurs som hovedsakelige er noe nyttig som er bestemt av menneskelige behov og interesser og der miljøproblemer blir løst gjennom menneskelig innovasjon.