Europa: fanget i en felle

Posted by michael roberts July 24, 2022 Posted in marxism

(Maskinoversetting korrigert av Terje Valen.)

De store økonomiene nærmer seg en lavkonjunktur, hvis de ikke allerede er der; og likevel fortsetter inflasjonsrentene å stige (foreløpig). De siste undersøkelsene av forretningsaktivitet, kalt Purchasing Managers Indexes (PMIer), viser at både euroområdet og USA nå er i et område for lavkonjunktur (dvs. ethvert nivå under 50). De sammensatte PMIene (som setter sammen både industri og tjenester) for de store økonomiene i juli, viser:

USA 47.5 (nedgang)

Eurozone 49.4 (nedgang)

Japan 50.6 (bremser oppgangen)

Tyskland 48.0 (nedgang)

Storbritannia 52.8 (bremser oppgangen)

Ingen bør bli overrasket over hvordan eurosonens skårer, gitt virkningen av sanksjoner mot russisk energiimport. Noe som svekker industriproduksjonen i kjernen av Europa (se nedenfor). Tysklands industriproduksjon har minket i over tre måneder.

Det store sjokket var i USA. Den amerikanske sammensatte PMI falt også i til lavkonjunkturnivå med 47,5 i juli, ned kraftig fra 52,3 i juni og signaliserte et solid fall i produksjonen i privat sektor. Nedgangen var den sterkeste siden de første stadiene av pandemien i mai 2020, da både produsenter og tjenesteleverandører rapporterte om dempede etterspørselsforhold. Så akkurat som vi går inn i andre halvdel av 2022, synker amerikansk forretningsaktivitet.

Og ifølge det siste anslaget om reell BNP-vekst fra Atlanta Federal Reserve Bank, BNP NOW-modellen, i de tre månedene frem til juni, fikk den amerikanske økonomien en årlig rate på -1,6 %, likt med et tilsvarende fall på -1,6 % i første kvartal. Hvis dette anslaget bekreftes neste uke, vil det bety at USA teknisk sett var i lavkonjunktur.

Den nåværende responsen på denne påstanden er: Hvordan kan amerikansk økonomi være i lavkonjunktur eller nær den, når arbeidsledigheten er nær den laveste noe gang og lønningene fortsetter å stige? Men dette svaret er mildt sagt tvilsomt. For det første er det to målinger av sysselsetting for USA: lønnstallene og husholdningsundersøkelsen (en undersøkelse av husholdninger med jobber). Sistnevnte viser for tiden det motsatte av førstnevnte, nemlig et fall i antall amerikanere på jobb. I denne husholdningsundersøkelsen krympet arbeidsstyrken, og falt fra 164.376 millioner til 164.023 millioner, og deltakelsen (de i arbeid sammenlignet med den totale befolkningen i arbeidsfør alder) falt mer enn forventet til 62,2% – graf under.

De som krever arbeidsløshetstrygd for første gang (antall personer som krever kompensasjon fordi de er ute av arbeid) er nå i en jevn økning.

Og antall nye jobber som er tilgjengelig (kalt JOLTS) har nådd toppen.

For det andre, og viktigst, er at arbeidsløsheten er en etterslepende indikator i en lavkonjunktur. Den ledende indikatoren er bevegelsen i bedriftens fortjeneste og forretningsinvesteringer, etterfulgt av produksjon og deretter arbeidsledighet. Sysselsettingen kommer sist fordi den bare stiger helt til selskaper slutter å ta på seg mer arbeidskraft og begynner å redusere arbeidsstyrken. Og de gjør dette bare når lønnsomhet og produksjon begynner å falle bort. Og etter å ha nådd alle tiders topp, har fortjenestemarginene begynt å falle.

Under COVID-nedgangen steg overskuddet kraftig sammenliknet med lønningene og fungerte som drivkraft og skapte større stigning i inflasjonen. Nå begynner det å endre seg etter hvert som overskuddet presses av stigende komponentkostnader og svekket etterspørsel.

Men det er i Europa at bevisene for en direkte nedgang er mest overbevisende. Og det er ikke bare dataene om økonomisk vekst som støtter det. I tillegg står Europa overfor et stort press på energiproduksjon og import, da sanksjonene som anvendes på russisk gass- og oljeimport ikke vil bli tilstrekkelig kompensert av import fra andre steder.

Mange tyske produsenter advarer om at de må stenge produksjonen helt hvis energiinngangene tørker opp. Petr Cingr, administrerende direktør i Tysklands største ammoniakkproduserende selskap, og en nøkkelleverandør av gjødsel og drivstoff til dieselmotorer, advarte om de ødeleggende konsekvensene av en slutt på russiske gassforsyninger. «Vi må stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 til null.» Ifølge UBS-analytikere vil ingen gass til vinteren resultere i en «dyp nedgangskonjunktur» med en BNP-sammentrekning på 6 prosent innen utgangen av neste år. Tysklands Bundesbank har advart om at virkningene på globale leverandørkjeder av enhver russisk stenging vil øke den opprinnelige sjokkeffekten med to og en halv ganger. ThyssenKrupp, Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass for å drive ovnene kan «nedstengninger og tekniske skader på våre anlegg ikke utelukkes».

Og det er verre. Inflasjonen øker fortsatt i de fleste europeiske økonomier. Så den europeiske sentralbanken (ESB) har besluttet at den må handle for å øke renten kraftig. Den presset opp styringsrenten med 50 milliarder i forrige uke, mer enn ventet, og tok renten inn i positivt territorium for første gang på et tiår. Dagene med «kvantitative lettelser» er erstattet av «kvantitativ innstramming».

Men dette trekket kommer på det verste tidspunktet for land som Italia som er svært avhengig av russisk energi. I forrige uke ble den tidligere teknokraten, den italienske statsministeren Mario Draghi, tvunget til å gå av da flere partier i koalisjonsregjeringen trakk sin støtte; noen fordi de motsatte seg hans støtte til militær hjelp til Ukraina; og noen fordi de så sin sjanse til å vinne et valg. Italia har en svært høy offentlig gjeldsgrad i forhold til BNP.

Frem til nå har rentekostnadene ved å betjene gjelden vært lave fordi rentene har blitt holdt lave av ESB, som også har gitt milliarder av kreditt til eurosonens regjeringer. Men nå øker rentene, og investorene i italienske statsobligasjoner har blitt bekymret for at Italia (spesielt når en er uten en levedyktig regjering) kan finne det vanskelig å betjene denne gjelden. Så avkastningen på de italienske 10-årige obligasjonene steg til over 3,5%. Den italienske regjeringens fall truer også fordelingen av milliarder av euro fra EUs covid-tildelingsfond, som angivelig skal til Italia neste år for å øke den økonomiske veksten.

Så Europas økonomi går ned akkurat som ESB øker rentene for å kontrollere inflasjonen. Som jeg har forklart i tidligere innlegg, vil det ikke fungere å øke rentene for å kontrollere stigende inflasjon forårsaket av svakt tilbud og svak produktivitet, og med Ukraina-krigen, bortsett fra å provosere frem en nedgang.

ESB har nå tydd til et desperat tiltak for å innføre et overføringsbeskyttelsesinstrument (TPI), en ny form for kreditt som vil bli levert ut til regjeringer som Italia hvis obligasjonsprisene kollapser. Dette kan imidlertid aldri brukes fordi det vil bety at ESB vil gi åpen finansiering av Italias finansutgifter, noe som sannsynligvis vil være i strid med alle «Maastricht» -reglene for eurosonen.

ECB er fanget i det en analytiker kalte et «marerittscenario». Nestlederen for den Brussel-baserte økonomiske tenketanken Bruegel, Maria Demertzis, sa: «Risikoen foran oss er at på grunn av energikrisen kan euroområdet ende opp i lavkonjunktur, samtidig som ESB må fortsette å øke rentene hvis inflasjonen ikke kommer ned.» Krishna Guha, leder for politikk og sentralbankstrategi i den amerikanske investeringsbanken Evercore, sa: «Kombinasjonen av et bryggende gigantisk stagflasjonssjokk fra bruken av russisk naturgass som et våpen og en politisk krise i Italia er omtrent så nær en perfekt storm som man kan forestille seg for ESB.»

Noen harde tanker om post Ukraina

19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.

18. juni 2022

(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)

Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:

Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig. Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter. Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.

Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?

I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen. Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.

Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket, og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.

Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.

I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.

Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.

Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.

Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.

Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.

Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?

Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.

En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen. Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.

Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.

Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.

Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.

Ukrainas usannsynlige teorier om seier

For å forstå hva som skjer i verden må vi, ved siden av å være informert om de andre stormaktenes uttalelser, også være informert om vurderingene og diskusjonene i verdens mektigste tenketank, Council on Foreign Relations, som i realiteten utgjør den ledende kraften i USAs utenrikspolitikk, med tidsskriftet Foreign Affairs. Her er en artikkel derfra. Det er viktig å være klar over at dette er del av en diskusjon, der det også finnes representanter for andre meninger. Men det er viktig å vite at USAs virkelige herskere, det amerikanske plutokratiet, nå finner at det er på sin plass også å legge frem denne meningen og analysen.

Fantasien om russisk nederlag og argument for diplomati

Av Barry R. Posen

8. juli, 2022

Ukrainas president Vladimir Zelensky i Kiev, juli 2022

Den ukrainske presidentens pressetjeneste / Reuters

Når russiske styrker vinner terreng i Ukraina, ser det ut til at landets president og allierte alle er enige: Ukraina må kjempe videre til seier og gjenopprette førkrigs status quo. Russland vil avgi de territoriale gevinstene de har gjort siden februar. Ukraina vil verken anerkjenne annekteringen av Krim eller de løsrivelsesstatslene i Donbas og ville fortsette nedover veien mot medlemskap i EU og NATO.

For Russland vil et slikt utfall representere et klart nederlag. Gitt de enorme kostnadene det allerede har hatt, sammen med sannsynligheten for at vestlige økonomiske sanksjoner mot landet ikke ville bli avsluttet med det første, ville Moskva få mindre enn ingenting fra denne krigen. Faktisk ville det være på vei mot permanent svekking – eller i ordene til USAs forsvarsminister Lloyd Austin, «bli svekket i den grad at det ikke kan gjøre de tingene som har vært målet for invasjonen i Ukraina.»

Ukrainas støttespillere har foreslått to veier til seier. Den første fører gjennom Ukraina. Med hjelp fra Vesten argumenteres det for at Ukraina kan beseire Russland på slagmarken, enten ved å utmatte Russlands styrker eller utmanøvrere dem gjennom skarpe operasjoner. Den andre stien går gjennom Moskva. Med en kombinasjon av slagmarkgevinster og økonomisk press kan Vesten overbevise Russlands president Vladimir Putin om å avslutte krigen – eller overbevise noen i hans krets om at det er nødvending å erstatte ham.

Men begge teoriene om seier hviler på sviktende grunnlag. I Ukraina er den russiske hæren sannsynligvis sterk nok til å forsvare de fleste av sine gevinster. I Russland er økonomien selsvtendig nok, og Putins grep stramt nok til at presidenten heller ikke kan tvinges til å gi opp disse gevinstene. Det mest sannsynlige utfallet av den nåværende strategien er da ikke en ukrainsk triumf, men en lang, blodig og til slutt en krig uten avslutning. En uttrukket konflikt vil være kostbar ikke bare når det gjelder tap av menneskeliv og økonomisk skade, men også når det gjelder eskalering – inkludert potensiell bruk av atomvåpen.

Ukrainas ledere og dets støttespillere snakker som om seieren er rett rundt hjørnet. Men det synet ser i økende grad ut til å være en fantasi. Ukraina og Vesten bør derfor revurdere sine ambisjoner og skifte fra en strategi for å vinne krigen mot en mer realistisk tilnærming: å finne et diplomatisk kompromiss som avslutter kampene.

SEIER PÅ SLAGMARKEN?

Mange i Vesten hevder at krigen kan vinnes på bakken. I dette scenariet ville Ukraina ødelegge den russiske hærens kampmakt, noe som fikk russiske styrker til å trekke seg tilbake eller kollapse. Tidlig under krigen hevdet de som overdrev Ukrainas styrke at Russland kunne bli beseiret gjennom utmattelse. Enkel matematikk syntes å fortelle historien om en russisk hær på randen av sammenbrudd. I april anslo det britiske forsvarsdepartementet at 15.000 russiske soldater hadde blitt drept i Ukraina. Forutsatt at antallet sårede var tre ganger så høyt, noe som var den gjennomsnittlige erfaringen under andre verdenskrig, ville det antyde at rundt 60.000 russere hadde blitt slått ut av aksjon. Innledende vestlige estimater setter størrelsen på frontlinjen russisk styrke i Ukraina på 120 bataljon taktiske grupper, som totalt ville være på maksimalt 120.000 mennesker. Hvis disse tapsestimatene var riktige, ville styrken til de fleste russiske kampenheter ha falt under 50 prosent, et tall som eksperter antar at de gjør en kampenhet minst midlertidig ineffektiv.

Disse tidlige anslagene ser nå altfor optimistiske ut. Hvis de var nøyaktige, burde den russiske hæren ha kollapset nå. I stedet har den klart en sakte, men jevn gevinst i Donbas. Selv om det er mulig at utmattelsesteorien en dag kan vise seg å være riktig, virker det usannsynlig. Russerne ser ut til å ha lidd færre tap enn mange trodde, eller har likevel funnet en måte å holde mange av sine enheter opp til kampstyrke. På en eller annen måte finner de reserver, til tross for deres uttalte uvillighet til å sende nylige vernepliktige eller mobiliserte reservister til fronten. Og hvis de blir presset ytterliger, kunne de forlate den motviljen.

Hvis teorien om sammenbrudd gjennom utmattelse ser ut til allerede å ha mislyktes i den testen som virkelighet er, er det et annet alternativ: ukrainerne kan utmanøvrere russerne. Ukrainas styrker kunne slå fienden i mekanisert krigføring, med stridsvogner og tilhørende infanteri og artilleri, akkurat som Israel slo sine arabiske fiender i seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Verken Russland eller Ukraina har tilstrekkelige mekaniserte kampenheter til å forsvare sine enorme fronter tett, noe som i prinsippet betyr at begge sider skal være sårbare for raske, hardtslående mekaniserte angrep. Så langt ser det imidlertid ikke ut til at noen av sidene har tydd til slike taktikker. Russland kan finne ut at de ikke kan konsentrere krefter for slike angrep uten å bli observert av vestlig etterretning, og Ukraina kan lide av lignende granskning av russisk etterretning. Når det er sagt, kan en forsvarer som Ukraina lokke fienden til å forstrekke seg. Russiske styrker kunne finne sine flanker og forsyningslinjer sårbare for motangrep – som det ser ut til å ha skjedd i liten skala rundt Kiev i krigens tidlige kamper.

De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement.

Men akkurat som den russiske hæren neppe vil kollapse gjennom utmattelse, er det også usannsynlig at de vil tape ved å bli utmanøvrert. Russerne virker nå kloke på slike gambits som Ukraina prøvde tidlig. Og selv om detaljene er knappe, ser ikke Ukrainas nylige motangrep i Kherson-regionen ut til å innebære mye overraskelse eller manøvrering. Snarere ser de ut til å utvikle seg som den slags langsomme, slipende offensiver som russerne selv har drevet i Donbas. Det er usannsynlig at dette mønsteret vil forandre seg mye. Selv om ukrainerne, fordi de forsvarer sitt hjemland, er mer motiverte enn russerne, er det ingen grunn til å tro at de er iboende overlegen på mekanisert krigføring. Høyt niva på det krever mye planlegging og opplæring. Ja, ukrainerne har tjent på vestlig rådgivning, men Vesten selv kan være ute av praksis med slike operasjoner, etter ikke å ha ført mekanisert krigføring siden 2003, da USA invaderte Irak. Og siden 2014 har ukrainerne fokusert sin innsats på å forberede styrker for forsvar av befestede linjer i Donbas, ikke for mobil krigføring.

Enda viktigere er at et lands evne til å gjennomføre mekanisert krigføring samsvarer med den sosioøkonomiske utviklingen. Både tekniske og ledelsesmessige ferdigheter er nødvendig for å holde tusenvis av maskiner og elektroniske enheter i orden og for å koordinere fjerntliggende, raskt bevegelige kampenheter i sanntid. Ukraina og Russland har tilsvarende dyktige befolkninger å trekke sine soldater fra, så det er usannsynlig at førstnevnte har en fordel i mekanisert krigføring.

En mulig motargument er at Vesten kan forsyne Ukraina med så overlegen teknologi at det overgikk det beste fra russerne, og dermed hjelpe Kiev med å beseire sin fiende gjennom enten utmattelse eller mobil krigføring. Men denne teorien er også fantasifull. Russland har en tre-til-en fordel i befolkning og økonomisk produksjon, et gap som selv de høyeste teknologiske verktøyene ville være hardt presset til å lukke. Avanserte vestlige våpen, som Javelin og NLAW antitank guidede missiler, har sannsynligvis hjulpet Ukraina med å kreve høy pris fra russerne. Men så langt har denne teknologien i stor grad blitt brukt til å utnytte de taktiske fordelene som forsvarere allerede liker – dekning, skjuling og evnen til å kanalisere fiendtlige styrker gjennom naturlige og menneskeskapte hindringer. Det er mye vanskeligere å utnytte avansert teknologi for å gå på angrep mot en motstander som har en betydelig kvantitativ fordel, fordi det krever å overvinne både overlegne antall og de taktiske fordelene ved forsvar. Når det gjelder Ukraina, er det ikke åpenbart hvilken spesiell teknologi Vesten har som vil være så mye til nytte for det ukrainske militæret at det kan knekke russisk forsvar.

For å forstå vanskeligheten Ukraina står overfor, kan du vurdere Nazi-Tysklands fiasko i sin siste store offensiv under andre verdenskrig, slaget ved Bulge. I desember 1944 overrasket tyskerne de allierte i Ardennerskogen med en konsentrasjon av mekaniserte og infanteridivisjoner mot en tynt forsvart 80 kilometer lang strekning foran. De håpet å knuse det allierte forsvaret i Belgia, splitte de amerikanske og britiske hærene, ta den kritiske havnen i Antwerpen og stanse den allierte krigsinnsatsen. Wehrmacht veddet på at dens dyktighet i pansret krigføring, dens arbeidskrevende sammensatte lokale numeriske overlegenhet og dens avanserte pansrede kjøretøyteknologi ville overvinne de kombinerte fordelene som de amerikanske og britiske militærene hadde når det gjelder arbeidskraft, artilleri og luftmakt. Selv om tyskerne var i stand til å oppnå overraskelse og nøt noen dager med suksess, gikk operasjonen snart i stå. Vestlige kommandanter fant raskt ut hva som foregikk og de brukte effektivt sin materielle overlegenhet til å slå tilbake fremrykkingen. I dag synes noen å antyde at ukrainerne prøver en strategi som ligner tyskerne for å overvinne lignende begrensninger. Men det er ingen overbevisende grunn til å tro at ukrainerne vil klare seg bedre.

VINNER DU I MOSKVA?

Hvis Kiev ikke kan vinne på slagmarken i Ukraina, kan det kanskje oppnå en seier i Moskva. Dette, den andre hovedteorien om seier, forestiller seg at en kombinasjon av slagmark, utmattelse og økonomisk press kan fremkalle en beslutning fra Russlands side om å avslutte krigen og gi fra seg gevinsten.

I denne teorien mobiliserer slagmarkens utmattelse familiemedlemmene til drepte, skadde og lidende russiske soldater mot Putin, mens økonomisk press gjør livene til gjennomsnittlige russere stadig mer dystre. Putin ser sin popularitet avta og begynner å frykte at hans politiske karriere snart kan ta slutt hvis han ikke stopper krigen. Alternativt ser ikke Putin hvor rask slagmark utmattelse og økonomisk privatisering undergraver hans støtte, men andre i hans krets gjør det, og i sin egen nakne egeninteresse avsetter de og kanskje til og med henretter ham. Når de er ved makten, søker de etter fred. Uansett innrømmer Russland nederlag.

Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse.

Men denne veien til ukrainsk seier er også full av hindringer. For det første er Putin en veteran og ekspert innen etterretning som antagelig vet mye om konspirasjoner, inkludert hvordan man forsvarer seg mot dem. Dette alene gjør en strategi for regimeendring lite trolig, selv om det var noen i Moskva som var villige til å risikere livet for å prøve det. For det andre er det lite sannsynlig at det å presse den russiske økonomien vil gi tilstrekkelige innskrenkinger til å skape meningsfylt politisk press mot Putin. Vesten kan gjøre russernes liv litt gråere, og det kan frata russiske våpenprodusenter sofistikerte importerte elektroniske underkomponenter. Men det virker usannsynlig at disse tiltakene vil ryste Putin eller hans styre. Russland er et stort og folkerikt land, med rikelig dyrkbar jod, rikelig energiforsyning, mange andre naturressurser, og en stor, om enn datert, industriell base. USAs president Donald Trump prøvde og men klarte ikke å kvele Iran, et mye mindre og mindre utviklet, men like energiuavhengig land. Det er vanskelig å se hvordan den samme strategien vil virke mot Russland.

Den effekten tap vil ha på Putins beregninger av egne interesser er vanskeligere å vurdere. Igjen er det imidlertid grunn til å være skeptisk til at denne faktoren vil overbevise ham om å trekke seg tilbake. Stormakter pådrar seg ofte store krigstap i årevis, selv av spinkle grunner. USA gjorde det i Vietnam, Afghanistan og Irak; Sovjetunionen gjorde det i Afghanistan. Før Russlands invasjon i februar insisterte mange i Vesten på at ukrainerne skulle organisere seg for et geriljaopprør mot Russland. Håpet var at dette prospektet ville avskrekke et russisk angrep i utgangspunktet, eller, hvis ikke, akkurat kreve en så høy pris fra russiske styrker at de snart ville forlate landet. Et problem med denne strategien er at opprørerne selv må lide mye for privilegiet å pålegge en høy pris på sine okkupanter. Ukrainere kan være villige til å pådra seg smertefulle tap i en konvensjonell utmattelseskrig mot Russland, men det er ikke klart at de kan påføre nok smerte til å oppnå den seieren de ønsker.

Det er heller ikke klart at de kan tåle slike tap i lang tid. Selv de mest patriotiske soldatene kan gå tom for tålmodighet hvis kampene virker nytteløse. Hvis voksende tap krever at Ukraina kaster stadig mindre forberedte tropper inn i en håpløs kamp, vil støtten til en åpen utmattelseskrig svekkes ytterligere. Samtidig vil russerne sannsynligvis ha høy toleranse for smerte. Putin har kontrollert den innenlandske fortellingen om sin krig så godt at mange russiske borgere ser kampen på samme måte som han gjør – som en avgjørende kamp for nasjonal sikkerhet. Og Russland har flere mennesker enn Ukraina.

TIL FORHANDLINGSBORDET

Ingen kan med sikkerhet si at den russiske hæren ikke kan bli truffet hardt nok eller smart nok til å medføre en kollaps, eller at Russland ikke kan bli skadet nok til å få Putin til å overgi seg. Men disse resultatene er svært usannsynlige. For tiden er det mest sannsynlige resultatet etter måneder eller år med kamper en frontlinje nær de nåværende kamplinjene. Ukraina bør kunne stoppe russiske fremskritt, takket være sin svært motiverte kraft, infusjoner av vestlig støtte og de taktiske fordelene ved forsvaret. Likevel har Russland overlegne troppetall, og det, pluss de taktiske fordelene ved forsvar, bør tillate det å hindre ukrainske motangrep skapt for å reversere gevinsten. I Russland vil vestlige sanksjoner irritere befolkningen og sette tilbake økonomisk utvikling, men landets selvforsynte tilførsel av energi og råvarer bør hindre tiltakene i å oppnå noe mer enn det. I Vesten, i mellomtiden, kan befolkninger, som som har fått vansker på grunn av sikkerhetsskader av sanksjoner, selv miste tålmodigheten med krigen. Vestlig støtte til Ukraina kan bli mindre sjenerøs. Samlet peker disse faktorene på ett utfall: uavgjort på slagmarken.

Etter hvert som månedene og årene fortsetter, vil Russland og Ukraina begge ha lidd mye for å oppnå ikke så mye mer enn det hver allerede har oppnådd – begrensede og pyrriske territoriale gevinster for Russland, og en sterk, uavhengig og suveren regjering med kontroll over det meste av sitt førkrigsområde for Ukraina. På et tidspunkt vil de to landene sannsynligvis finne det hensiktsmessig å forhandle. Begge sider må erkjenne at dette må være sanne forhandlinger, der hver av dem må gi opp noe av verdi.

Hvis det er det mest sannsynlige utfallet, er det lite fornuftig for vestlige land å frakte enda flere våpen og penger inn i en krig som resulterer i mer død og ødeleggelse for hver uke som går. Ukrainas allierte bør fortsette å gi de ressursene som landet trenger for å forsvare seg mot ytterligere russiske angrep, men de bør ikke oppmuntre det til å bruke ressurser på motoffensive som sannsynligvis vil vise seg nytteløse. Vesten bør heller bevege seg mot forhandlingsbordet nå.

Det er bare én ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.

For å være sikker, diplomati ville være et eksperiment med usikre resultater. Men det samme er den fortsatte kampen som er nødvendig for å teste ukrainske og vestlige teorier om seier. Forskjellen mellom de to eksperimentene er at diplomatiet er billig. Foruten tid, flybilletter og kaffe, er de eneste kostnadene politiske. For eksempel kan deltakerne lekke detaljer om forhandlinger med det formål å diskreditere en eller annen leir, ødelegge et bestemt forslag og generere politisk opprobrium. Slike politiske kostnader blekner i forhold til kostnadene ved fortsatt krig.

Og disse kostnadene kan lett vokse. Krigen i Ukraina kan eskalere til å omfatte enda mer destruktive angrep fra begge sider. Russiske og NATO-enheter opererer i nærheten til sjøs og i luften, og ulykker er mulig. Andre stater, som Hviterussland og Moldova, kan bli trukket inn i krigen, med tilleggsrisiko for nabolandene i NATO. Enda mer skremmende har Russland mektige og mangfoldige atomstyrker, og om det kommer til et sammenbruddet av deres innsats i Ukraina kan det friste Putin til å bruke dem.

En fremforhandlet løsning på krigen vil uten tvil være vanskelig å oppnå, men konturene av et oppgjør er allerede synlige. Hver side må gjøre smertefulle innrømmelser. Ukraina måtte gi fra seg betydelig territorium og gjøre det skriftlig. Russland må gi fra seg noen av sine slagmarkgevinster og gi avkall på fremtidige territoriale krav. For å forhindre et fremtidig russisk angrep, ville Ukraina sikkert trenge sterke forsikringer om amerikansk og europeisk militær støtte, samt fortsatt militær hjelp (men som består hovedsakelig av defensive våpen og ikke angrepsvåpen). Russland må erkjenne legitimiteten til slike ordninger. Vesten må gå med på å slappe av mange av de økonomiske sanksjonene de har lagt på Russland. NATO og Russland må starte et nytt sett med forhandlinger for å begrense intensiteten av militære utplasseringer og interaksjoner langs sine respektive grenser. Amerikansk ledelse vil være avgjørende for en diplomatisk løsning. Fordi USA er Ukrainas viktigste støttespiller og arrangøren av Vestens økonomiske presskampanje mot Russland, har landet størst innflytelse over de to partiene.

Det er lettere å uttale disse prinsippene enn å hamre dem inn i de gjennomførbare bestemmelsene i en avtale. Men det er nettopp derfor forhandlingene bør starte før heller enn senere. De ukrainske og vestlige teoriene om seier er bygget på svak resonnement. I beste fall er de en kostbar aveny til en smertefull avtale seinere som etterlater mye ukrainsk territorium i russiske hender. Hvis dette er det beste som kan håpes etter ytterligere måneder eller år med kamp, så er det bare en ansvarlig ting å gjøre: søk en diplomatisk slutt på krigen nå.

BARRY R. POSEN er Ford International Professor of Political Science ved MIT. ( Massachusetts Institute of Technology.)

Mer av Barry R. Posen

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive biolabs i Ukraina

Juni 14, 2022 9: 52 AM CDT av Steve Sweeney

Etter måneder med fornektelse innrømmer USA å drive Ukraina biolabs

En kvinne viser det ukrainske flagget på toppen av en ødelagt russisk tank i Kiev, Ukraina, fredag 10. juni, 2022.

Washington har blitt oppfordret til å komme med sannheten om sitt biolabprogram i Ukraina etter at Forsvarsdepartementet innrømmet det eksisterer.

Pentagon sa torsdag at de har operert 46 biolabs i Ukraina som håndterer farlige patogener, etter tidligere å ha avvist anklagene som russisk propaganda.

Kina har sluttet seg til oppfordringer til USA om å forklare laboratorienes rolle og kapasitet etter Pentagons fantastiske snuoperasjon etter måneder med fornektelse.

I mars lekke de ut papirer som antydet at operasjonene i Ukraina var følsomme saker, mens Kiev angivelig ble blokkert fra å offentliggjørnoe om programmet.

Ifølge et dokument signert av de to nasjonene, er Ukraina forpliktet til å overføre de farlige patogenene til det amerikanske forsvarsdepartementet for biologisk forskning.

De som hadde reist bekymringer over biolabenes tilstedeværelse, har blitt avvist som konspirasjonsteoretikere og anklaget for å gulpe opp russisk desinformasjon.

Men kommentarer fra USAs viseutenriksminister Victoria Nuland i mars førte til ytterligere mistanker da hun så ut til å bekrefte det biologiske programmet, og sa at hun fryktet at laboratoriene ville «falle i russiske hender».

Kinas utenriksdepartements talsmann Zhao Lijian sa fredag at USA må forklare sin virksomhet og oppfordret den til å stoppe med «å være alene om å motsette seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for den biologiske våpenkonvensjonen (BWC)».

– Som jeg har understreket gang på gang, utfører USA flere biomilitære aktiviteter enn noe annet land i verden.

– Dessuten er USA det eneste landet som motsetter seg etableringen av en verifikasjonsmekanisme for BWC.

– Det internasjonale samfunnet har lenge vært bekymret for dette. I det siste har Russland videre avslørt USAs biomilitære aktiviteter i Ukraina og vist klart at USA har brutt BWC.

«Ifølge bestemmelsene i BWC er USA forpliktet til å avklare Russlands påstand for å gjenopprette det internasjonale samfunnets tillit til USAs overholdelse av BWC,» sa han.

Washington benekter russiske påstander om at de har eksperimentert på mennesker etter at det ble påstått at testing av patogener ble utført på psykiatriske pasienter fra Kharkiv.

USA har tidligere blitt anklaget for å ha deltatt i biologisk krigføring.

Den avdøde cubanske lederen Fidel Castro hevdet at USAs agenter hadde innført svinepest og denguefeber i landet, med en tidligere ukjent stamme av sistnevnte opprettet i et laboratorium.

Målet var å skape «flest mulig ofre», sier han.

Tidligere Daily Worker-korrespondent Alan Winnington og den australske journalisten Wilfred Burchett ble anklaget for forræderi og fikk passene sine kansellert etter å ha avslørt den amerikanske biologiske krigen i Korea på 1950-tallet.

Til tross for benektelsene konkluderte en internasjonal vitenskapelig kommisjon ledet av Cambridge Universitys professor Joseph Needham med at Kina og Nord-Korea hadde blitt utsatt for bakteriologiske våpen.

Korrigert fra maskinoversettelse av Terje Valen, 22.06.2022.

Zelenskyjs lederskap i nytt lys

Zelenskyjs lederskap i nytt lys: Hva det ikke snakkes om bak Putins invasjon

Et bilde som inneholder mann, person, tre, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Skrevet av Ola Tunander

8. June 2022

(Artikkel fra Ny Tids sommerutgave 2022.)

UKRAINA: Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon. Ukraina er et offer for dette brutale spillet. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav.

I 1990-93 ble Moskva gitt løfter om at NATO aldri ville bli utvidet mot øst. Likevel ble NATO utvidet med 14 land, og det på tross av innstendige russiske protester. Jeg lyttet selv til utenriksminister Jevgenij Primakovs kritikk av vestlig løftebrudd under et foredrag i Oslo i 1997. Fra og med 2008 sa Vladimir Putin at et NATO-medlemskap for Ukraina ville bli forhindret med alle midler, ikke fordi landet ville bli med i en «vestlig klubb», men fordi et NATO-medlemskap ville bli en plattform for fremskutte amerikanske våpen, også mulige atomvåpen, noen mil fra Moskva.

Putin sier at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962.

Men i vest ble Russland neglisjert. Putin sier nå at dette er en trussel «mot vår stats eksistens», slik USA oppfattet de sovjetiske rakettene på Cuba i 1962. I en vanlig tolkning av folkeretten gir ikke dette rett til en krig, like lite som de sovjetiske rakettene i 1962 kunne legitimere en amerikansk blokade eller krig. Men ifølge en amerikansk tolkning er et slikt preemptivt angrep legitimt. Den rettslige tolkningen er omstridt. The Guardian skrev nylig at det var helt forutsigelig at en NATO-utvidelse til syvende og sist ville ende opp i en krig. Da NATOs Jens Stoltenbergs 8. januar sa at det var opp til Ukraina selv å velge, var dette i praksis en krigserklæring. 20. januar skrev jeg i Klassekampen at vi går som «søvngjengere» mot en ny krig.

Vladimir Putin sa i sin tale 24. februar, på dagen for Russlands invasjon, at Vesten har vegret seg for å samtale om Russlands sikkerhet, og at Russland er blitt nødt til å handle. Han beskrev fem mål til grunn for invasjonen: 1) forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina; 2) forhindre ukrainske atomvåpen; 3) støtte de russiskspråklige republikkene Donetsk og Lugansk (som hadde bedt om russisk hjelp); 4) Ukrainas «demilitarisering» og 5) «avnazifisering».

I mediene blir det ofte sagt at Putins mål har vært et regimeskifte eller en okkupasjon, men dette er ifølge Putins tale ikke eksplisitte russiske mål. Man kan hevde at krigen har sin egen logikk, men Moskvas erfaring fra den kalde krigens Polen og Afghanistan gjør neppe en okkupasjon til et russisk alternativ. Ifølge amerikansk militær teori burde Russland ha gått inn med i det minste fem ganger så store styrker for å kunne okkupere landet, og det vet også de russiske generalene. Da Moskva ville okkupere et land (Tsjekkoslovakia 1968) gikk man inn med mer enn ti ganger så store styrker per innbygger. Militære eksperter vet at de russiske styrkene i Ukraina aldri ville gi Putin mulighet å okkupere landet. En russisk «Quisling-regjering» er heller ikke en mulighet. Den ville ha krevd en okkupasjon. En deling av Ukraina i øst og vest er mulig, men neppe hva Moskva vil ha. For Russland dreier det seg om fem meget begrensede krav:

1 NATO

Moskva vil ha garantier fra Washington og Kyiv om at Ukraina aldri vil bli med i NATO. Men USA har stadig støttet opp om et medlemskap, på tross av at alle visste at det ville lede til krig. I 2014 sa Henry Kissinger at Ukraina burde akseptere en «finsk løsning», en pakt som kan gi landet nøytralitet, men med full tilgang til vestlig økonomi (se «vennskaps- og bistandspakten» 1948).

En signatur her hadde løst problemet. Men USA var ikke interessert. 10. november 2021 ble det opprettet et «charter for strategisk partnerskap» mellom USA og Ukraina som ville åpne for Kyiv i NATO. Bill Clintons assisterende forsvarsminister Chas Freeman sa at Ukraina i praksis ble en del av NATO. Putin sa at Moskva var nødt til å gripe inn for å forhindre et fait accompli. Det synes som om USA bevisst gjorde alt for å trigge en russisk invasjon.

2 Atomvåpen

Ukrainas ambassadør til Berlin, Andrij Melnyk, sa i april 2021 at Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO. Russisk etterretning hevdet at Ukraina arbeidet med å utvikle atomvåpen, og at «USA visste om det». President Volodymyr Zelenskyj sa i sin tale i München 19. februar i år at Ukraina ville forlate sin atomvåpenfrie status (Budapest-memorandumet). Slikt sier man ikke hvis man ikke er nær ved å ha atomvåpen (Japan, som i praksis har atomvåpen, har ikke sagt at de forlater denne status).

Ukraina ville utvikle atomvåpen hvis man ikke ble tatt opp i NATO.

I Moskva gikk alarmen. Fem dager senere, på morgenen for invasjonen, sa Putin: «De søker å skaffe atomvåpen, vi vil ikke la dette skje.» Invasjonen ble satt i gang umiddelbart. Det kan forklare hvorfor russiske styrker, til å begynne med, var mindre forberedt enn de ukrainske. En skjult utvikling av atomvåpen skjer ofte i atomkraftverk, og russerne prioriterte tidlig å ta kontroll over et par atomkraftverk. Men spørsmålet er: Hvorfor kom Zelenskyj med denne uttalelsen i en slik spent situasjon? Han burde ha visst at dette ville trigge et russisk angrep. Hadde noen lurt eller instruert ham til å si det?

3 Donetsk og Lugansk

Krigen i det østlige Ukraina har pågått i 8 år med mer enn 13 000 døde, inklusive 3000-4000 sivile, og 1,5 millioner ukrainske flyktninger til Russland. Dette har vært en av Europas mest langvarige kriger. Etter fransk-tysk megling skrev Ukraina, Russland og OSSE i 2105 under Minsk-avtalen som ga relativ autonomi for Donetsk og Lugansk. Men sikkerhetstjenestene i Ukraina har ikke gitt sin støtte til avtalen. Høyreradikale styrker har fortsatt å bombe. De har i praksis hatt veto over presidentens beslutninger.

Fra 16. februar i år startet de, ifølge OSSE, en ny bombeoffensiv mot disse østlige områdene som innledning til en invasjon. 60 000 – 100 000 ukrainske styrker var samlet langs grensen. Russiske myndigheter la frem ukrainske dokumenter fra januar i år som sier at Ukraina fra 28. februar ville invadere Donetsk og Lugansk. 24. februar sa Putin at situasjonen var uholdbar for den russiskspråklige befolkningen. Man måtte slå til preemptivt. Denne operasjonen fikk i oppgave å avslutte den åtte år lange krigen. Spørsmålet er: Hvorfor planla Ukraina for en militær operasjon som de visste ville trigge et umiddelbart russisk angrep?

4 Masseødeleggelsesvåpen

CIA har siden 2015 trent tusenvis ukrainske paramilitære styrker for å kunne møte et russisk angrep. Pentagon sa at man hadde forberedt ukrainske styrker på krigen med Russland i åtte år. Fra 2017 bygget USA opp en betydelig militær infrastruktur i Ukraina, som om landet var med i NATO. USA lot Ukraina utvikle atomvåpen, og Pentagon har støttet mer enn elleve biologiske laboratorier i Ukraina, som hadde til oppgave å blant annet utvikle dødelige bakterier og virus som kunne benyttes militært. Bevis for disse laboratoriene har eksistert i flere år, og de var definitivt rettet mot Russland. Viseutenriksminister Victoria Nuland sa 8. mars, under ed, i en senatshøring: «Vi er nå meget urolige for at russiske tropper […] vil søke å få kontroll [slik at disse biologiske stoffene] kan falle i russiske styrkers hender.» Dette dreide seg ikke om sivil biologisk forskning, men om dokumentert produksjon av dødelige våpen (se artikkel nedenfor). Putin hevdet at Russland ville slå ut ikke bare slike våpensystemer, men alle offensive våpensystemer for å stoppe Ukrainas krig i øst, men kanskje enda viktigere, for å redusere risikoen for et katastrofalt amerikansk angrep på Moskva. Russland påstår nå å ha slått ut flere tusen militære anlegg i Ukraina. Denne delen av operasjonen synes å gå mot sin avslutning.

5 Azovbataljonen

Et siste mål med operasjonen sies å være en «avnazifisering» av Ukraina. Dette målet har ikke blitt tatt på alvor i Vesten. Nazistiske og fascistiske grupper har bare hatt noen få prosent i valgene. De er tilsynelatende marginale, men de har hatt en sterk stilling i sikkerhetstjenestene og i det militære. De har drevet mye av krigen i Donetsk og Lugansk. Azovbataljonen med sine nazisymboler hadde hovedkvarter i Mariupol. Den ble ledet av radikale nazister som Andrij Biletskyj og ble tatt opp i Ukrainas nasjonalgarde. Det betyr at de hadde støtte på det høyeste nivå. Andrij Parubij og Oleg Tjahnybok grunnla det ukrainske nazistpartiet i 1991. Deres «Joseph Goebbels Political Research Center» byttet senere navn til noe mer opportunt.

Zelenskijs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, som ville dra inn NATO.

Parubij var kommandant for Maidan, sekretær i det nasjonale sikkerhetsråd i 2014 og leder for parlamentet. Tjahnybok, en av de tre lederne for Maidan, fikk inn fire ministre i regjeringen, inkludert forsvarsministeren. Dmytro Jarosj ble rådgiver for forsvarsstabssjefen i 2015. Nazistene har ikke hatt høye stemmetall, men de har mobilisert titusentalls aktivister, vært meget voldelige og lyktes i å forhindre enhver fredelig løsning på konflikten i øst. Yehvan Karas, lederen for den nazistiske gruppen C14 (tidligere ungdoms-parti til Tyahnyboks parti), fortalte media at de bare hadde 8–10 % av folket på Maidan, men de sto for 90 % av effektiviteten. De tvang presidenten til å flykte. «Vi har startet en krig [med Russland]», sier Karas. Vestlige stater gir oss våpen fordi «vi liker å drepe». En fred synes å kreve en marginalisering og avvæpning av disse gruppene.

USA

Et første spørsmål: Hvorfor gjorde USA alt for å få Russland til å intervenere i Ukraina – med forberedelser for en NATO-utvidelse og for et ukrainsk angrep på Donetsk og Lugansk? Det ville med nødvendighet trigge en russisk krig i Ukraina. Poenget er at umiddelbart etter at Russland intervenerte, slo USA til med sanksjoner som var forberedt i måneder før invasjonen. Ifølge Adam Schiff, leder for Kongressens etterretningskomité, ville USA ha en krig mot Russland i Ukraina for å ta knekken på Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken sier at krigen kan fortsette året ut. USAs forsvarssjef sier at krigen vil kunne vare i flere år. USA deltar med etterretning og ledelse og med massiv våpenstøtte. USA vil kort sagt «slåss til siste ukrainer», for å sitere tidligere assisterende forsvarsminister Chas Freeman. USA vil ha en russisk krig som Russland ikke kan overleve, for å tvinge frem et regimeskifte i Russland.

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

SMAIL DOGAN-WE ARE WITH YOU. SE LIBEX.EU

Ukraina

Et annet spørsmål: Hvorfor ville den ukrainske ledelsen ha en krig? Dette er tilsynelatende vanskeligere å skjønne. Hvorfor arbeidet Zelenskyj for at Ukraina skulle bli med i NATO, bli til en atomvåpenmakt og ta Donetsk og Lugansk med makt, når alt dette definitivt ville trigge en russisk invasjon som ville ødelegge Ukraina? Kanskje finner vi forklaringen i den strategiske tenkingen til Zelenskyjs militære rådgiver Oleksij Arestovytsj. Han argumenterte allerede i 2019 for en storkrig med Russland, for å unngå at Ukraina om et titalls år blir absorbert av Russland. Han sa: «Sannsynligheten er 99,9 prosent for at prisen for å bli med i NATO er en storkrig med Russland», og han beskrev detaljert hvordan denne krigen ville utvikle seg, akkurat som vi har sett den seneste tiden. Han fortsatte: «Selvfølgelig [er det beste] en storkrig med Russland og NATO-medlemskap som en følge av Russlands tap.» Når det gjelder taktikk, anbefaler Arestovytsj taktikken til islamistgruppen ISIL, som benytter seg av grusomhet mot egne sivile. At titusentalls ukrainere vil dø, er ikke Arestovytsjs problem.

For meg setter dette Zelenskyjs lederskap i et nytt lys. Zelenskyj vant en overlegen seier med 73 prosent av stemmene i presidentvalget i 2019 med et program for en fredelig løsning på krisen i Donetsk og Lugansk. Da han tiltrådte som president, gjentok han dette. Men umiddelbart etter sa nazistlederen Dmytro Jarosj at hvis Zelenskyj holder fast ved dette, vil han «henge i et tre i Khresjatyk» (hovedgaten i Kyiv). Zelenskyj ble nødt til å fortsette krigen. Azovbataljonen ble trent av amerikanske styrker. Krigen hadde med all sannsynlighet kunnet forhindres med en implementering av Minsk-avtalen og med en signatur som garanterte «ukrainsk nøytralitet». Men USA ville ikke akseptere disse vilkårene. USA vil ha en krig, og de vil «slåss til siste ukrainer».

Et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap» ville ha svekket USAs rolle i Europa.

Det kanskje viktigste med hele denne strategien var å inkludere Nord Stream II i sanksjonene for å stoppe en gjensidig tysk-russisk avhengighet: et tysk-russisk «gass- og industrifellesskap». Det ville ha svekket USAs rolle i Europa og latt Europa vokse sammen i et nytt «kull- og stålfellesskap», noe som kunne forhindret en fremtidig krig i Europa. Krigen i Ukraina dreier seg om Europas sikkerhetsarkitektur. Og målet med USAs provokative politikk var ikke først og fremst krigen, men sanksjonene som ville følge krigen. Ukraina er et offer for dette brutale spillet.

Statens eksistens

Russland hadde neppe kalkulert med en så vel forberedt sanksjonsoffensiv som vi har sett de siste månedene. Russland behandles nå som en ulydig guttunge. En venn av meg sa en gang at «om en hund blir trengt inn i et hjørne, biter den».

«Historien viser at økonomiske kriger ofte er blitt til virkelige kriger», har den tidligere russiske presidenten Dimitrij Medvedev uttalt. Kremls talsmann Dmitrij Peskov uttalte til CNN at atomvåpen kunne settes inn ved «trussel mot statens eksistens», og USAs oppførsel i Ukraina er blitt beskrevet av president Putin som en trussel «to the very existence of our state and to its sovereignty». Dette kan ende riktig ille.

Artikkelens referanser:

Det lengre intervjuet med Arestovytsj om en krig med Russland finnes på https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8

Intervjuene om ISIL m.m. finnes på flere steder: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250

Robert Gates, 1997. From the Shadows – The Ultimate Insider’s Story of Five Presidents and How They Won the Cold War (New York: Touchstone, Simon & Schuster), pp. 143-149.

Brzezinski on intervention in Afghanistan (Translated from Le Nouvel Observateur, 15-21 January 1998).

Conversations with Lieutenant General Vladimir Cheremnikh, PRIO seminar 1994.

Transcript: Vladimir Putin’s Televised Address on Ukraine, Blomberg, 24 February 2022.

U.S.-Ukraine Charter on Strategic Partnership, US Department of State, 10 November 2021. https://www.state.gov/u-s-ukraine-charter-on-strategic-partnership/

Henry A. Kissinger, «How the Ukraine Crisis Ends», The Washington Post, 6 March 2014 https://www.washingtonpost.com/opinions/henry-kissinger-to-settle-the-ukraine-crisis-start-at-the-end/2014/03/05/46dad868-a496-11e3-8466-d34c451760b9_story.html

John Paul Rathbone, et al., «Military briefing: Russia rethinks line of attack», Financial Times, 1 March 2022. https://www.ft.com/content/88c4e349-9179-4bce-85d4-9d772304b13b

BBC News, «Ukraine Crisis: Transcripts of leaked Nuland- Pyatt call», 7 February, 2014. https://www.bbc.com/news/world-europe-26079957

Zach Dorfman, “CIA-trained Ukrainian paramilitaries may take a central role if Russia invades”, Yahoo News, 13 January 2022. https://www.yahoo.com/news/cia-trained-ukrainian-paramilitaries-may-take-central-role-if-russia-invades-185258008.html

Rudling, Per Anders, «The Return of the Ukrainian Far Right: The Case of VO Svoboda», in Ruth Wodak & John E. Richardson, Analysing Fascist Discourse (New York: Routledge, 2012), s. 228-255.

UNHCR Operational Update, Ukraine, December 2016 UNHCR Ukraine Operational Update – December 2016.pdf

United Nations, Meetings Coverage and Press Releases, «Concerned about Ongoing Militarization of Crimea, Human Rights Violations in Eastern Ukraine, Speakers Tell General Assembly Minsk Agreements Must Be Fully Implemented», 20 February 2020.

Poroshenko seeks U.N. peacekeeping, The Ukrainian Weekly, 1 March 2019 https://www.ukrweekly.com/uwwp/newsbriefs-182/

OSCE Daily Report 40/2022, 21 February 2022 https://www.osce.org/files/2022-02-20-21%20Daily%20Report_ENG.pdf?itok=82567

Tim Korso, «Russian Intelligence Chief Says Intel Showed Ukraine Was Working on Nukes, US Knew About It», Sputnik News, 3 March 2022.

«Ukrainischer Botschafter droht mit atomarer Aufrüstung», Der Spiegel, 15 April 2021.

«Zelensky’s full speech at Munich Security Conference», The Kyiv Independent, 9 March 2022.

Ministry of Defence of Ukraine, «Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff», 5 April 2015. Dmytro Yarosh appointed as Advisor to Chief of General Staff | Міноборони (mil.gov.ua)

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret

Krigen i Ukraina markerer slutten på det amerikanske århundret. «Det som er igjen er en dampende haug med dollarpålydende gjeld»

Av Mike Whitney

Global Research, 9. juni 2022

Region: USA

Tema: Global økonomi

Et bilde som inneholder skriver

Automatisk generert beskrivelse

– Den voldsomme konfrontasjonen i Ukraina viser at vi snakker om mye mer enn skjebnen til regimet i Kiev. Hele verdensordenens arkitektur står på spill.» Sergei Naryshkin , direktør for Russlands utenriksetterretning.

***

Her er din «reservevaluta»-tanke for dagen: Hver amerikanske dollar er en sjekk skrevet på en konto som er overtrukket med 30 billioner dollar.

Det er sant. Den «fulle på tro og ære» til det amerikanske finansdepartementet er i stor grad en myte holdt sammen av et institusjonelt rammeverk som hviler på et fundament av ren sand. Faktisk er USD ikke verdt papiret den er trykt på; det er en IOU som flagrer avgårde i et hav av rødt blekk .

Det eneste som hindrer USD fra å forsvinne inn i eteren, er tilliten til godtroende mennesker som fortsetter å akseptere den som lovlig betalingsmiddel.

Men hvorfor forblir folk trygge på dollaren når dens feil er kjent for alle? Tross alt er USAs nasjonale gjeld på 30 billioner dollar neppe noen hemmelighet, og heller ikke de ytterligere 9 billionene dollar som er stablet opp på Feds balanse. Det er en stealth-gjeld som det amerikanske folket er helt uvitende om, men som de er ansvarlige for likevel.

For å svare på det spørsmålet, må vi se på hvordan systemet faktisk fungerer og hvordan dollaren støttes opp av de mange institusjonene som ble opprettet etter andre verdenskrig. Disse institusjonene gir et miljø for å gjennomføre historiens lengste og mest åpenbare svindel, utveksling av høye seddelproduserte varer, råvarer og hardt arbeid mot lapper med grønt papir med døde presidenter på .

Man kan bare undre seg over genialiteten til eliten som laget denne svindelen og deretter påtvangt massene den i stort sett uten et pip av protest. Selvfølgelig er systemet ledsaget av ulike håndhevelsesmekanismer som raskt fjerner alle som prøver å enten bryte seg fri fra dollaren eller, Gud hjelpe oss, lage et alternativt system totalt. (Saddam Hussein og Muammar Qaddafi kommer til tankene.) Men faktum er – bortsett fra det institusjonelle rammeverket og den hensynsløse utryddelsen av dollarmotstandere – er det ingen grunn til at menneskeheten skal forbli koblet til en valuta som er begravd under et fjell av gjeld og hvis reell verdi er praktisk talt ukjent.

Det var ikke alltid slik. Det var en tid da dollaren var den sterkeste valutaen i verden og fortjente sin plass på toppen av haugen. Etter første verdenskrig var USA «eieren av størstedelen av verdens gull», og det var grunnen til at en internasjonal delegasjon «bestemte at verdens valutaer ikke lenger ville være knyttet til gull, men kunne knyttes til den amerikanske dollaren, «fordi dollaren vi seg selv var knyttet til gull.» Her er mer fra en artikkel hos Investopedia:

«Arrangementet ble kjent som Bretton Woods-avtalen. Den etablerte sentralbankenes autoritet, som ville opprettholde faste valutakurser mellom deres valutaer og dollar. På sin side ville USA løse inn amerikanske dollar for gull på forespørsel .

Den amerikanske dollaren ble offisielt kronet som verdens reservevaluta og ble støttet av verdens største gullreserver takket være Bretton Woods-avtalen. I stedet for gullreserver akkumulerte andre land reserver på amerikanske dollar. Når de trengte et sted å lagre dollarene sine, begynte landene å kjøpe amerikanske statspapirer, som de anså for å være en trygg butikk med penger.

Etterspørselen etter statspapirer, kombinert med underskuddsutgiftene som var nødvendige for å finansiere Vietnamkrigen og Great Societys innenlandske programmer, fikk USA til å oversvømme markedet med papirpenger …

Etterspørselen etter gull var slik at president Richard Nixon ble tvunget til å gripe inn og koble dollaren fra gull, noe som førte til de flytende valutakursene som eksisterer i dag. Selv om det har vært perioder med stagflasjon, som er definert som høy inflasjon og høy arbeidsledighet, har den amerikanske dollaren forblitt verdens reservevaluta.» ( «Hvordan den amerikanske dollaren ble verdens reservevaluta» , Investopedia)

Men nå er gullet borte og det som er igjen er en dampende haug med gjeld. Så, hvordan i all verden har dollaren klart å bevare sin status som verdens fremste valuta?

Tilhengere av dollarsystemet vil fortelle deg at det har noe å gjøre med «størrelsen og styrken til den amerikanske økonomien og dominansen til de amerikanske finansmarkedene.» Men det er tull.

Sannheten er at reservevalutastatus ikke har noe å gjøre med «størrelsen og styrken» til USAs post-industrielle, serviceorienterte, bobledrevne, tredje-verden-hulls-økonomi. Det har heller ikke noe å gjøre med den påståtte sikkerheten til amerikanske statsobligasjoner» som – ved siden av dollaren – er tidenes største Ponzi-flam.

Den virkelige grunnen til at dollaren har forblitt verdens fremste valuta er på grunn av kartelliseringen av sentralbanken.

De vestlige sentralbankene er et de facto-monopol drevet av en liten kabal av personer som koordinerer og samarbeider om pengepolitikken for å bevare sitt maniske dødsgrep om finansmarkedene og den globale økonomien. Det er en monetær mafia og – som George Carlin berømt sa: «Du og jeg er ikke i den. Du og jeg er ikke i den store klubben.» Bunnlinjen: Det er den nådeløse manipulasjonen av renter, prognoser og kvantitative lettelser (QE) som har holdt dollaren på sin høye, men ufortjente plass.

Den kommende globale økonomiske revolusjonen: Russland følger den amerikanske lekeboken

Men alt dette er i ferd med å endre seg utelukkende på grunn av Bidens hensynsløse utenrikspolitikk som tvinger kritiske aktører i den globale økonomien til å lage sitt eget rivaliserende system. Dette er en ekte tragedie for Vesten som har hatt et århundre med ustanselig rikdomsutvinning fra utviklingsland.

Nå – på grunn av de økonomiske sanksjonene mot Russland – dukker det opp en helt ny ordre der dollaren vil bli erstattet med nasjonale valutaer (behandlet gjennom et uavhengig finansielt oppgjørssystem) i bilaterale handelsavtaler inntil – senere i år – Russland lanserer en utveksling- handlet råvarestøttet valuta som vil bli brukt av handelspartnere i Asia og Afrika.

Washingtons tyveri av Russlands utenlandsreserver i april satte turbo på den nåværende prosessen som ble ytterligere fremskyndet ved å utestenge Russland fra utenlandske markeder. Kort sagt, amerikanske økonomiske sanksjoner og boikotter har utvidet ikke-dollarsonen med mange størrelsesordener og tvunget frem en ny monetær orden.

Hvor dumt er det? I flere tiår har USA drevet en svindel der de bytter inn fiskeinnpaknings-valutaen sin mot ting av ekte verdi. (olje, produserte varer og arbeidskraft) Men nå har Biden-troppen skrotet det systemet helt og delt verden inn i stridende leire.

Men hvorfor?

Å straffe Russland, er det det?

Ja det er det.

Men hvis det er tilfelle, bør vi da ikke prøve å finne ut om sanksjonene faktisk fungerer eller ikke før vi hensynsløst endrer systemet?

For sent til det. Krigen mot Russland har begynt og de tidlige resultatene strømmer allerede inn. Bare se på hvordan vi har ødelagt Russlands valuta, rubelen. Det er sjokkerende! Her er scoopet fra en artikkel på CBS:

«Den russiske rubelen er den valutaen som gir best resultater i verden i år…

To måneder etter at rubelens verdi falt til mindre enn en amerikansk krone midt i de raskeste, tøffeste økonomiske sanksjonene i moderne historie, har Russlands valuta fått en forbløffende snuoperasjon. Rubelen har hoppet 40 % mot dollaren siden januar.

Normalt vil et land som står overfor internasjonale sanksjoner og en stor militær konflikt se investorer på flukt og en jevn strøm av kapital, noe som får valutaen til å falle…

Rubelens motstandskraft betyr at Russland er delvis isolert fra virkningene av de økonomiske straffer som vestlige nasjoner har pålagt etter invasjonen av Ukraina…» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Hva? Du mener angrepet på rubelen ikke fungerte likevel?

Ser sikkert slik ut. Men det betyr ikke at sanksjonene er en fiasko. Å nei. Bare se på effekten de har hatt på russiske råvarer. Eksportkvitteringer er langt nede, ikke sant? Her er mer fra CBS:

«Råvareprisene er for tiden skyhøye, og selv om det er et fall i volumet av russisk eksport på grunn av embargoer og sanksjoner, mer enn kompenserer økningen i råvareprisene for disse fallet,» sa Tatiana Orlova, ledende økonom i fremvoksende markeder ved Oxford økonomi.

Russland trekker inn nesten 20 milliarder dollar i måneden fra energieksport. Siden slutten av mars har mange utenlandske kjøpere etterkommet et krav om å betale for energi i rubler, og presset opp valutaens verdi.» (» Russlands rubel er den sterkeste valutaen i verden i år «, CBS News)

Du tuller med meg? Du mener rubelen stiger og Putin håver inn mer deig på varer enn noen gang før?

Jepp, og det er samme avtale med Russlands handelsoverskudd. Ta en titt på dette utdraget fra en artikkel i The Economist:

«Russlands eksport … har holdt seg overraskende bra, inkludert den som er rettet mot Vesten. Sanksjoner gjør at salget av olje og gass til det meste av verden kan fortsette uavbrutt. Og en økning i energiprisene har økt inntektene ytterligere.

Som et resultat forventer analytikere at Russlands handelsoverskudd vil nå rekordhøye i de kommende månedene. IMF regner med at i 2022 kan overskuddet på driftsbalansen, som inkluderer handel og noen finansstrømmer, komme inn på 250 milliarder dollar (15 % av fjorårets BNP), mer enn det dobbelte av 120 milliarder dollar registrert i 2021. At sanksjoner har økt Russlands handelsoverskudd, og dermed bidratt til å finansiere krigen, er skuffende, sier Vistesen. Ribakova regner med at virkningen av økonomiske sanksjoner kan ha nådd sine grenser. En beslutning om å stramme inn handelssanksjonene må komme neste gang.

Men det kan ta tid før slike tiltak trer i kraft. Selv om EU vedtar sitt forslag om å forby russisk olje, vil embargoen bli faset inn så sakte at blokkens oljeimport fra Russland vil falle med bare 19 % i år, sier Liam Peach fra Capital Economics, et konsulentselskap. Den fulle virkningen av disse sanksjonene vil merkes først ved starten av 2023 – da vil Putin ha samlet milliarder for å finansiere krigen sin.» (» Russland er på vei mot et rekordoverskudd på handelsbalansen» , The Economist)

La meg få dette på det rene: Sanksjonene skader faktisk USA og hjelper Russland, så ekspertene mener vi bør innføre flere sanksjoner? Er det det?

Nettopp. Nå som vi har skutt oss selv i foten, mener ekspertene det vil være lurt å skyte den andre også.

Er jeg den eneste som er slått av galskapen i denne politikken? Sjekk ut dette klippet fra en artikkel på RT:

» Russland kan tjene rekordhøye 100 milliarder dollar på gasssalg til europeiske land i 2022 på grunn av den kraftige økningen i energiprisene, rapporterte den franske avisen Les Echos denne uken, som siterer Citibank-analytikere.

Ifølge avisen vil de anslåtte inntektene fra gassalg være nesten dobbelt så mye som i fjor. Analysen tar ikke hensyn til fortjeneste fra salg av andre russiske råvarer, som olje, kull og andre mineraler.

Les Echos rapporterer at til tross for sanksjoner og advarsler om en omfattende embargo mot russisk energi, fortsetter de 27 EU-landene å sende omtrent 200 millioner dollar per dag til Gazprom. ( «Russiske gassinntekter anslås å nå nye høyder» , RT)

Så inntektene fra gass- og oljesalg oversvømmer bokstavelig talt Moskvas kasser som aldri før. I mellomtiden har energiprisene i EU og Amerika skutt i været til 40-års høyder.

Kan du se hvor kontraproduktiv denne politikken er?

EU synker inn i resesjon, forsyningslinjene har blitt alvorlig forstyrret, matmangelen vokser stadig, og gass- og oljeprisene er gjennom taket. Etter enhver objektiv standard har sanksjonene ikke bare sviktet, men slått spektakulært tilbake. Kan ikke Biden-folket se skaden de gjør? Er de fullstendig skilt fra virkeligheten?

Tenk om ukrainerne bruker Bidens nye artilleribatteri (HIMARS) til å beskytte byer i Russland? Hva så?

Så tar Putin av seg hanskene og stenger strømmen av hydrokarboner til Europa umiddelbart. Det er det som kommer til å skje hvis Washington fortsetter å eskalere. Du kan satse på det. Hvis Russlands «spesielle militæroperasjon» plutselig blir en krig, vil lysene over hele Europa bli mørke, hjemmene vil begynne å fryse, fabrikkene vil bli stille, og kontinentet vil gli hodestups inn i en langvarig og smertefull depresjon.

Er det noen i Washington som tenker på disse tingene, eller er de alle så fulle av sine egne presseklipp at de helt har mistet kontakten med virkeligheten?

Her er mer fra en artikkel på RT:

«Selv om det kollektive Vesten fortsetter å insistere – mot all observerbar virkelighet – at konflikten i Ukraina går bra for Kiev, blir store medier stadig mer urolige med situasjonen på den økonomiske fronten. Flere og flere observatører innrømmer at embargoene som er pålagt av USA og dets allierte ikke knuser den russiske økonomien, som opprinnelig ment, men snarere deres egen. …

«Russland vinner den økonomiske krigen,» erklærte Guardians økonomiredaktør Larry Elliott torsdag. «Det er nå tre måneder siden vesten startet sin økonomiske krig mot Russland, og det går ikke etter planen. Tvert imot, ting går veldig dårlig, skrev han…

I et essay fra 30. mai sa Guardian-spaltist Simon Jenkins også at embargoen hadde mislyktes …

Som Jenkins påpeker, har sanksjonene faktisk hevet prisen på russisk eksport som olje og korn – og dermed beriket, snarere enn å utarme, Moskva, samtidig som europeere mangler gass og afrikanere går tom for mat. ” ( “Ettersom sanksjonene ikke virker og Russlands fremmarsj fortsetter, endrer vestlige medier sin melodi til Ukraina” , RT)

Fikk du med deg den delen om «Russland som vinner den økonomiske krigen»? Hva tror du det betyr i praksis?

Betyr det at Washingtons mislykkede forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni ved å «svekke» Russland faktisk legger enorme belastninger på den transatlantiske alliansen og NATO som vil utløse en re-kalibrering av forholdet som fører til en trassig avvisning av det «regelbaserte systemet».”

Er det det det betyr? Kommer Europa til å dele seg med Washington og la Amerika synke under sitt hav av rødt blekk på 30 billioner dollar?

Ja, det er akkurat det det betyr.

Uncle Sam’s 30 Year Bender

Tilhengere av Washingtons proxy-krig har ingen anelse om omfanget av feilen deres eller hvor mye skade de påfører sitt eget land. Ukraina-tilbakeslaget er kulminasjonen av 30 år med blodige intervensjoner som har brakt oss til et vippepunkt der nasjonens formuer er i ferd med å ta en dramatisk vending til det verre . Etter hvert som dollarsonen krymper, vil levestandarden synke, arbeidsledigheten vil stige, og økonomien vil gå inn i en nedadgående dødsspiral.

Washington har sterkt undervurdert sin sårbarhet for katastrofale geopolitiske tilbakeslag som er i ferd med å bringe det nye amerikanske århundret til en rask og uutholdelig slutt.

En klok leder ville gjøre alt i sin makt for å trekke oss tilbake fra randen.

Merknad til leserne: Vennligst klikk på deleknappene over eller under. Følg oss på Instagram, Twitter og Facebook. Gjenpost og del gjerne Global Research-artikler.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på The Unz Review .

Michael Whitney er en kjent geopolitisk og sosial analytiker basert i Washington State. Han startet sin karriere som uavhengig borger-journalist i 2002 med en forpliktelse til ærlig journalistikk, sosial rettferdighet og verdensfred.

Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).

Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research

Dei lange linjene i USAs geopolitikk¨

Kapittel i ii iii iv v vi vii viii ix x xi

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 1

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 2

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og Sør-Afrika. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 3

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 4

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 5

Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman

Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 6

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)^[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 7

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991. Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese vidare.

Dei lange linje i USAs geopolitikk 9

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»^[i] Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Ukraina som eksempel

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,

Building church and university, Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually. Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler^[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.

Ei sentral oppfølging av denne teksten som tar opp korleis verdas undertrykte folk og land no reiser seg att er også viktig å lese.

Dei lange linjene i USA sin geopolitikk 3

Kapittel i ii iii iv v vi vii viii ix x xi

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.

Den amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste forkjemparane for det som vart kalla den «sterke utanrikspolitikken» i USA ut på 1800-talet.

Han arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA ikkje ville være i stand til å absorbere dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i utlandet. Då måtte USA garantere tilgang til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.

I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til.

Det ville krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit nettverk av marinebasar mellom USA og oversjøiske land og på kysten av desse landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom USA og dei nye marknadene. I første omgang meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i Stillehavet.

Han meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og imperialistiske fase – så og i USA.

På den tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane, midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii blei endeleg tatt i 1898. Guam blei og tatt i 1898, under krigen mot Spania.

Eksemplet Hawaii

Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.

Amerikanaren i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei Republikken Hawaii danna. Etter kort tid bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske aggresjonen var fullbyrda.

Det store spranget ut i verda

Det store spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg. Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane. Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til 1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne tida som mange i Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige trekka ved den amerikanske aggresjonen.

I det store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon. Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var gyldig og sette inn sine sanksjonar.

Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske Operation Urgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.

Men ut frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava. Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette. Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.^[i] Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.

Halford Mackinder og erobring av verdsøya

Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» ^[ii]

Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.

Map of the "Heartland Theory", as published by Mackinder in 1904.

Vi ser at nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen og området ned i Iran.

Ut frå dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:

Who rules East Europe commands the Heartland;

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

who rules the Heartland commands the World-Island;

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

who rules the World-Island commands the world.

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

Dette skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.

Nicolas J. Spykman

Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla «Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2. verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette området.

Wikipedia har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her er eit av dei som kan vere verd å studere:

«Det er ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt, men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere. Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert; Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»

– frå America’s Strategy in World Politics

Ut frå den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

med

Den som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;

Den som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.

Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.

Situasjonen etter 2. verdskrig

Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.

USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.

USA hadde altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen, skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette arbeidet tok til allereie under krigen.

Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.

Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.

Bruken av Spykman under Den kalde krigen

Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.

Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».

Men heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.

[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.

[ii] Halford Mackinder Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side xv.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Kapittel i ii iii iv v vi vii viii ix x xi

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader samstundes med statskuppet. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som for en stor del bestod av russarhatande høgrenasjonalistar og nazistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok dei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning.

«Same kor oppkava vi er over det Russland har gjort kan vi ikkje ærleg tvile på at folkeavstemminga representerte viljen til det overveldigande fleirtalet av dei som budde der. Dermed har vi ikkje nokon anneksjon, for det føreset at det går føre seg ei valdeleg tileigning mot folkets vilje. Vi har snarare et åtskiljing. Det er ikkje tvil om at folkeavstemminga var forbode etter ukrainsk grunnlov,^[i] men var ikkje grunnloven gjennom eit fascistisk kupp og grunnlovsstridig avsetting av den rettmessige presidenten allereie for lenge sidan vorte sett ut or kraft?»

Forhistoria her er slikt at Krustsjov, utan å spørsje nokon om kva dei ønske, i 1954 gav Krim til Sovjetrepublikken Ukraina som eit eksempel på det gode tilhøvet mellom Unionen og republikken. Sidan alt var innan Sovjet-Unionen spelte det liten rolle då. Men då Sovjet-Unionen gjekk mot oppløysing erklærte Krim seg, kort tid før oppløysinga, som ein autonom republikk innan den ukrainske sovjet-republikk. Kort etter blei Sovjet-Unionen oppløyst og Krim vart innlemma i Ukraina. I 1994 erklærte Russland i si Budapest-uttale at Ukrainas grenser skulle vere ukrenkelege i motyting mot at Ukraina gav det gamle Sovjet-Unionen sine atomvåpen i Ukraina frå seg. Men for Russland er Krim med hamna i Sevastopol eit geostrategisk nøkkelområde. Det er berre frå her at Russland kan operere marineoperasjonar i Middelhavet. I 1997 kom landa til ei forståing om å dele flåten mellom landa og at Russlands marine skulle få bli på Krim til 2017. I 2010 forlenga president Janukovski dette til 2042 mot å få billigare gass frå Russland.

Samarbeidet mellom den nye ukrainske regjeringa som USA hadde sett inn og USA sin militæransvarlege gjekk svært godt. I september 2013 hadde USA-marinen sin infrastrukturstab i sikte ei ombygging av ein stor skulebygnad i Sevastopol, like ved den russiske marinebasen. Eit dokument på om lag hundre sider inneheldt alle detaljar, frå tekniske til økonomiske og ned til den minste detalj. Prisen var mellom 250 000 og 500 000 dollar og den som tok oppdraget skulle utføre arbeidet på 330 dagar. Kva var dette for noko? Ville USA bygge opp starten på ein base der og starte ein strid med Russland om dette? Etter folkeavstemminga forsvann denne moglegheita. Ikkje rart at Vesten bestemte seg for å ikkje å definere det som skjedde som ei åtskiljing, men som ein anneksjon og dermed kunne dei aktivisere eit varsel om krig, nemleg sanksjonar. Som Friedman hadde sagt: «Vi vil ikkje øydelegge den russiske føderasjonen, men berre såre han ved til dømes å tilføre han skade.»^[ii]

I mellomtida hadde det skjedd noko anna viktig på den geopolitiske fronten. Etter oppløysinga av Sovjet-Unionen i 1991 gjekk USA inn i ei rekkje av dei tidlegare sovjetiske republikkane og oppretta nokre militærbasar der. Men i 2014 var dei ute av alle desse. Forsøket på regimeendring i Kasakhstan i 2022 var eit mislukka forsøk på å snu denne utviklinga, saman med forsøket på det same i Kvite-Russland. No var Ukraina den einaste staten att som USA kunne bruke for å destabilisere Russland. Det viste og kor svak USA si politiske og diplomatiske stilling hadde blitt i regionen. Men dei gav seg sjølvsagt ikkje.

I juli 2014 vart John F. Tefft Amerikas representant i Moskva. Han hadde tidlegare fått seg eit namn i Ukraina, Georgia og Latvia som uroskapar og regime-endrar-ekspert. No skulle han vel gjere same jobben i Russland og vigle folk opp mot president Putin. Den 4. desember 2014 vedtok Kongressen i USA med overveldande fleirtal resolusjon 758: På slutten av eit langt synderegister til den Russiske føderasjonen som bestod av halvsannheiter og frekke løgner følgde 22 krav som tvinga Kongressen og presidenten til fiendtlege handlingar. Alt neste dag kalla Ron Paul, frå grunnfjellet i Kongressen og to gonger presidentkandidat for Demokratane, at resolusjonen var ei uaktsam krigserklæring mot Russland. Dokumenter var «16 sider krigspropaganda, som hadde fått sjølv neokons til å raudne av skam, viss dei var i stand til det».^[iii] Presidenten fekk i oppdrag å sjekke innsatsberedskapen til dei eigne stridskreftene og til dei andre NATO-statane og ta forpliktinga til kollektiv forsvar som ligg i bistandsklausulen alvorleg. I januar 2015 vedtok Europaunionen ein liknande resolusjon. Med det var EU med i USA sitt krigsteam, noko som ikkje var noko tema for hovudstraumsmedia. Denne uvanlege vasall-truskapen viser kor sterkt den transatlantiske lenka til USA ligg om Europa.

Den såkalla «Krim-aggresjonen» var nå eit velkomme påskott som dei kunne henge sanksjonar på; sjølv i 2020 tente denne som grunn for ein eksempellaus NATO-oppmarsj på Russlands grense mot avtalane frå 1990. Vi kan heller ikkje sjå bort frå at regimeendringa i Kiev også hadde som mål at ein skulle komme i konfrontasjon med Russland. Under eit besøk i Russland den 10. mai 2015 for å minnast sigeren over Nazi-Tyskland snakka ikkje Angela Merkel om det, men om den «kriminelle og folkerettsstridige aggresjonen»^[iv] – ikkje til Nazi-Tyskland, men til Russland.

Men den verkelege terroren var det Ukraina som stod for då den nyvalde presidenten Porosjenko i mai 2014 sett inn hæren mot borgarane i områda rundt Donets og Slavjansk under mottoet «Krig mot terror». Dei hadde som svar på Maidan-kuppet oppretta ein såkalla folkerepublikk i aust-Ukraina. IMF trykte på: Utan at regjeringa i Kiev hadde herredømme over det økonomisk sterkare utvikla aust-Ukraina ville dei ikkje få utbetalt pengar.

Då starta Ukraina-krigen, som no har vart i 8 år og i det siste har blitt utvida ved at Russland har gripe inn. 14 000 hadde blitt drepne før dette siste skjedde. Samstundes som denne krigen tok til i 2014 opptrappa dei vestlege statane, leia av regjeringar, dei hemmelege tenestene, mediekonserna, ein kamp om den offentlege meininga med målet om å skape ei massiv negativ stemning mot Russland. Dette begynte før og har nærast eksplodert under den vestleg krigspropagandaen etter at Russland greip inn. Det er ikkje tvil om at Moskva også følgde sin interessepolitikk i Ukraina. Men var det Kreml som stod for kuppet i 2014? Kva for rolle spelte USA/NATO sine geopolitiske ambisjonar?

Den tidlegare CIA-offiseren, Raymond McGovern var i tretti år, fram til 1990, ansvarleg for dei daglege briefingane i Det kvite hus. Men på grunn av regjeringa sitt misbruk og manipulasjon av informasjon for å rettferdiggjere ein aggresjonskrig mot Irak avslutta han engasjementet sitt i 2002. Og så slutta han og fleire tidlegare CIA-medarbeidarar seg i 2003 saman i Organisation Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) for å levere alternative analyser av dei geopolitiske konfliktane. Den gongen, som no fanst det folk i regjeringa og i media, han nemner særleg New York Times, som nørte opp til krig.^[v]

McGovern meiner at Russland ikkje hadde planar om å ta inn att Krim i Russland før det vestleg sponsa statskuppet mot ei regjeringa i Kiev som var vald slik forfatninga bestemmer. Han hadde og forståing for at Russland, med sine 25 millionar daude i 2. verdskrigen, meinte at sikkerheitsinteressene deira var rørt gjennom det som skjedde i Ukraina. Dessutan vekte det svært dårlege minner frå då den ukrainske nasjonalistleiaren Stephan Bandera samarbeidde med nazistane under 2. verdskrig. I dag driv høgrenasjonalistiske kreftene sitt uvesen i Ukraina, mens dei svingar NS-faner. McGovern nemner folk rundt Svoboda og Asov-regimentet, ein tungt væpna høgrenasjonalistisk militærorganisasjon. Sjølv om FN reknar desse gruppene som høgreekstreme, får vi i Vesten ikkje vite så mykje om dette, for det passar ikkje inn i det svart-kvitt biletet som blir skapt av det gode Ukraina og det vonde Russland.

Då det før NATO-toppmøtet i Wales i begynninga av september 2014 dukka opp satellitt-bilete frå USA som skulle vise russiske tropperørsler aust i Ukraina, skreiv McGovern eit ope brev til Angela Merkel der han advarte henne mot falske prov mot Russland. Sjølv om krigen fortsette forsvann dette mest heilt frå dei vestlege media og offentlegheita. Den 5. september 2014 var det oppnådd ein våpenstillstand formidla av OSSE kalla Minsk I. Men den vart broten. Så klarte regjeringssjefane i Tyskland, Russland og Frankrike med deltaking av dei stridande partane å komme fram til Minsk II avtalen den12. februar 2015. Men USA var ikkje med på dette. Og den dåverande tyske kanslaren, Angela (engelen) Merkel, har seinare medgitt at dei såkalla Minsk-avtalane berre var laga for syns skuld, slik at Vesten skulle få tid til å væpne Ukraina mot Russland.

I skuggen av krisen kunne USA, EU og NATO sørge for at regjeringa i Kiev høyrte på Washington og Brüssel. Det var tospannet Porosjenko/Jazenjuk som styrte. Stort sett nemnde ikkje media at Porosjenko mellom anna eigde eit rustningskonsern, ein fjernsynssendar, eit sjokoladekonsern og at Jazenjuk opphavleg var bankier med fleire opphald i USA. Mot denne bakgrunnen var det ikkje rart at den amerikanske investmentbankieren og tidlegare tilsett i USA sitt utanriksdepartement, Natalja Jaresko, blei ny fiansminister den 2. desember 2014, at georgiaren Alexander Kvitasjfili, med erfaring frå privatiseringa av helsesektoren i Georgia, blei helseminister og at investmentbankieren Aivaras Abromavicius, frå Litauen, blei finansminister.

I 2015 kom den ettersøkte, tidlegare georgiske politikaren, Micheil Saakashjvili, til Ukraina der han blei tilsett som guvernør i det russiskspråkelege Odessa for å hjelpe til med å beleire Transnistria og blokkere dei frå Svartehavet. Han blei seinare dømd in absentia i Georgia til seks års fengsel.

Oppfølging av kuppet

Den permanente påverknaden på Ukraina frå Vesten etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst, som toppa seg med støtta til Maidan-kuppet, speler ikkje nokon rolle i vestlege media, korkje når det gjeld utviklinga i tid og årsaksforbindinga med hendingane eller sjølvbestemmingsretten til Krim-innbyggarane. Tvert imot blir det i Vesten stadig gjenteke einsidige argument, mens motargument blir tidd i hjel gjennom ein meiningsmanipulasjon og hjernevask som er typisk for særleg USAs og Englands psykologisk operasjonar (PSYOP). Dei nye NATO-medlemmene Estland, Lettland, Litauen og Polen spelte ei drivande rolle i NATO si opptrapping. Elitane der meiner at dei er trua av Russland og blir lett eit nytt verktøy som NATO bruker for å få basar og troppar tettare opp til russarane si grense. Noko som må virke svært trugande for Russland når dei der kjenner USA sin overordna strategi om erobring av «hjertelandet» og oppretting av fullstendig verdsdominans.

Høsten 2015 gjennomførte USA for først gong sidan Irak-krigen i 2003 ein stor militærmanøver, Trident Juncture, som varte i tre veker med 36 000 soldatar frå alle medlemsstatar i NATO. I sentrum stod Innsatsgruppe NATO Response Force (NRF) i et multinasjonalt, strategisk, operativt og taktisk rom som skulle prove styrken til militæralliansen. Offisielt sto ikkje øvinga i nokon samanheng med spenninga mellom Vesten og Russland. Øvinga skulle vise NATO sine evner til å føre ein rask krig til lands, i vatnet og lufta. Og den tyske generalen Richard Rossmanith sa at bodskapen var at «Alle bør tenke godt etter korleis dei omgåast med oss.» Dei tyske forfattarane av Svarteboka meiner at USA/NATO med denne øvinga openbart hadde begynt å sette verda i ein varig verdsomspennande krigstilstand, og at tyskarane sto i giv akt.

Opptrappinga frå USA/NATO-sida fortsette umerkeleg. I januar 2015 fortalte NATOs forsvarsminister om kjernevåpenstrategien og berre 14 dagar seinare, for første gong sidan Den kalde krigen, heldt så NATOs kjernevåpen plangruppe eit møte som fastla kjernefysiske målpunkt. USA skaffa pengar og den 22. september fortalte Frontal 21 at nye amerikanske atombomber var plassert på det tyske forsvarets flyplass Fliegerhorst Büchel i Rheinland Pfalz.

Nå skulle dei ikkje lenger unngå NATO-øvingar langt aust i Europa, nær Russland. Frå 7. til 17. juni 2016 gjekk det for seg ei stor øving nord i Polen, med det skremmelege namnet «Anakonda». Under den amerikanske borgarkrigen hadde nordstatsgeneral Sherman ført sin krig i sørstatane under dette slagordet. No samla «Anakonda» seg nord i Polen med over 31 000 soldatar frå Polen, Estland, Storbritannia, Canada, Litauen, Tsjekkia, Nederland, Ungarn og USA samt panserstyrkar frå Tyskland. Det blei øvd på forsvar mot angrep på eit land i Norden.

I 2016 hadde NATO begynt å forsterke seg nær den russiske grensa. Etter Krim blei det forlagd ein bataljon i Polen, i Litauen, Lettland og Estland. I Litauen overtok det tyske forsvaret leiinga i «forsterkinga av austflanken». For at det ikkje skal sjå ut som faste basar, skifter dei folk kva sjette månad. For Polen var det ikkje nok og dei bad om Trump å få ein panserdivisjon frå USA på den nybygga basen «Fort Trump». Polen ville betale to milliardar dollar for det. I Washington har dei ikkje gløymt kor entusiastisk Polen i januar 2017 hadde helsa velkommen bodskapen om at ein av dei amerikanske panserbrigadane på rundt 3500 amerikanske soldatar samt tilsvarande utrusting kom frå Colorado til slesisk Zagan i nord-Tyskland, berre ti mil frå grensa til Polen. Personalet der blir skifta ut kvar 9 månad. Som regjeringa i USA og organisasjonar som EU og NATO deler Polen si haldning til Russland, derfor fekk dei den bilaterale militær-handelen i hamn.

Her er ein illustrasjon av USA sin aggressive plassering av militære styrker stadig nærare grensa til Russland fram til og med 2017. Men det har fortsett etter det.

I 2018 øvde NATO i Polen og Baltikum på forsvar mot russiske stridskrefter i den årlege NATO-manøveren med det fredelege namnet Saber Strike (Sabelhogg). Der deltok rundt 18 000 soldatar frå 19 NATO-statar. Denne øvinga høyrer til ei rekke regelmessige øvingar i regionen. I tillegg har vi øvingane Noble Jump, Flaming Thunder, Iron Wolf. Midtpunktet for desse øvingane er regionen ved Kaliningrad. Denne russiske enklaven som grensar til Litauen er base for russiske rakettar av typen Iskander og knytt saman med Russlands allierte, Kvite-Russland, med ein korridor som berre er 10 mil brei, Suvalki-Korridoren. Etter det dei seier kan NATO berre halde Baltikum om denne korridoren er open, ifølge ein studie frå den amerikanske militære tenketanken RAND.^[vi]

Men den svære NATO-øvinga Defender i 2020 ville NATO-strategane stille alt anna i skuggen. Det skulle vere den største øvinga på 25 år i Tyskland, Polen, Litauen, Lettland, Estland og Georgia for å øve på den hurtige overføringa av 37 000 soldatar frå Polen og inn i Baltikum. I sentrum for dette sto Tyskland på grunn av den geografiske plasseringa. Forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer sa då at dei skulle vise «det spekteret av evner som vi har kan stille til disposisjon».^[vii]

No blei denne øvinga avlyst på grunn av covid-19, men i 2021 blei ho tatt opp att og fortsett i 2022. Dette kan alle lese om ved å søke på nettet. Forsvaret i USA sitt faktaark for øvinga i 2021 er instruktivt.^[viii] Ein reklamevideo viser kva dei øver på.^[ix] Europe Reloaded fortel oss om øvinga i 2022 og her viser dei til at Polen seriøst vurderer å invadere den vestlege delen av Ukraina for å ta att territorium dei har mist tidlegare.^[x] Så Polen har sine eigne ekspansive interesser som dei fremmar innanfor NATO. I Litauen finnast det også dei som ser på det gamle Stor-Litauen som noko å streve etter. På slutten av 1300-talet hadde nemleg Litauen utvida territoriet sitt slik at det etter erobringa av Kvite-Russland og Ukraina gjekk frå Austersjøen til Svartehavet.

I mellomtida har USA, etter at Biden blei president, lagt opp til ei ny rekke med USA-basar langs grensa til Russland. Dei fire basane som Regjeringa i Norge skal ta stilling til (og seinare vedtatt) inngår i denne aggressive manøveren. Det same gjer den store opprustinga og nye medlemskap i NATO, pluss at USA sin president, Biden, pressar på for å få Proxy-krigen sin i Ukraina til å vare så lenge som mogleg og spanderer ufattelege summar på dette, mens infrastrukturen i hans eige land forfell og ein stadig større del av folket fell ned i fattigdom og svelt og vasallane i Europa tar byrdene for å støtte USA sitt verdsherrevelde mot sine eignee nasjonale interesser.

Her er ei synleggjering frå ein kar i Donets (frå 2017) av Russland sine militærbasar rundt USA dersom dei hadde skapt den same situasjonen for USA som USA har sett Russland i. Korleis hadde USA då reagert ut frå sine sikkerheitsinteresser? Teksten er på fransk, men han viser altså til tenkte russiske militære installasjonar nær USA og verkelege amerikanske militære installasjonar rundt Russland.

Etter dette er det klart at USA har strevd etter å legge Ukraina inn under sitt verdsherredømme i lang tid for å svekke Russland og førebu eit regimeskifte også der. Før den siste utvidinga av Ukraina-krigen såg vi også arbeid for og forsøk på regimeskifte både i Russland sjølv (Navalny) i Kvite-Russland og i Kasakhstan. Alle desse stadene var det mislukka. Då Zelenski så gjekk inn for ei rask innmelding i NATO og erklærte at han skulle ta att Krim og dertil samla store troppestyrkar aust i landet gjekk den store alarmen i Kreml. Då dei ukrainske styrkane så intensiverte den pågåande krigen med dei russisktalande i Donbass-området, var alle raude linjer for Russlands sikkerheit trakka over.

Samstundes ville dei russisktalande ukrainarane i aust, i Donets og Luhansk ha slutt på den 8 år lange undertrykkinga og krigen mot dei frå regjeringa i Kiev. Dei erklærte seg som sjølvstendige statar og folkeforsamlinga i Russland godkjende dette.

Så lanserte Russland med Putins eigne ord, ein avgrensa militær operasjon inne i dei nyoppretta Donbass-republikkane for hjelpe dei med å få slutt på den år lange krigen mot dei og for å, som han erklærte, demilitarisere og denazifisere Ukraina. Han var svært tydeleg på at det ikkje var snakk om nokon okkupasjon eller overtaking av styringa i Ukraina slik USA i røynda hadde gjort. For Russland er eit nøytralt Ukraina ope både mot aust og vest det beste. Men for USA, med sin politikk for verdsdominans, er ikkje dette aktuelt.

Krigshandlingane har vore ført med stor forsiktigheit frå Russland for å råke sivilfolket minst mogleg. Og det er eit svært avgrensa området som er direkte ramma. Viss vi ser på heile Ukraina med sine store landområde med over 450 byar, er det ikkje store prosenten som har vore i nokon krigssone. Sjølv i Kiev var krigssona stort sett nordvest i forstadane der Russland på førehand hadde erklært at det var eit område med væpna nazistar. Byen Mariupol, som ligg Donets, var eit hovudkvarter for den nazistiske og høgreekstreme Azov-brigaden. Og noko liknande galdt dei ukrainske troppane som beleira dei nye republikkane i aust. I desse troppane var og prosenten av nazistar og ultrahøgre stor. Dette har vore dei område der det meste av krigshandlingane har gått føre seg. Og dei russisktalande i desse områda ser på det som ei frigjering frå angrepa til dei ukrainske troppane.

Men i dei vestlege media. som skal forme den offentlege opinionen der etter USA sine geostrategisk mål, er det sjølvsagt at det måtte skapast ein annan historie for det som skjedde. Ein krig er alltid grueleg og medfører lidinga og daud, det er ein måte å løyse konfliktar på som menneska må få slutt på. Men krigar skjer og då blir det skapt forskjellige historier om krigane. I

kkje alle er med på USA/NATO si forteljing. Det er 40 land i verda som er med på USA sine sanksjonar mot Russland, dei fleste er med i NATO. Dei har berre om lag 13 prosent av folka på kloden. Der er historia om utviklinga i verda og krigane der fortald ut frå behova til dei rikaste menneska i verda og dei mest imperialistiske statane som også eig alle dei store media. Difor var det ikkje noko særleg oppstuss då USA drap 500 000 ungar gjennom sanksjonane sine mot Irak før krigen der og når dei dreiv sin stadfortredar-krig i Syria, med kanskje ein million drepne og rundt ti millionar flyktningar. Og det har ikkje vore noko oppstuss om ein halv million drepne i Saudi-Arabia sin USA-støtta krig i Jemen, svært mange av dei born. Dette skulle ikkje sette kjenslene våre i sving, for det passa ikkje USA. Så mykje oppstuss rundt Israel sine brutale åtak på Gaza har vi heller ikkje sett. Det tyder at reaksjonen vår på krigshandlingane i Ukraina som til no har tatt mindre enn 4000 sivile liv, er heilt ute av proporsjon. Det er sjølvsagt ille at både soldatar og sivile blir drepne i krigar, same kor det er, og at vi vil ha slutt på slikt. Men elles er det kort sagt slik at dei som får ros og støtte i «våre» massemedia er dei som gagnar USA sin kamp for verdsherrevelde, mens media går til angrep på dei som yter motstand mot dette og vil utvikle sjølvstendige statar som kan ha fordelaktige kontaktar både aust og vest, nord og sør.

Det vi får høyre og sjå i våre media om Ukraina viser nokre av dei lidingane som folk blir utsett for no, men det viste ikkje kva folk i Donets og Luhansk var utsett for i de 8 år lange krigen som gjekk før dette og drap 14 000 menneske. Og ikkje noko om bakgrunn og årsaker til det som no skjer. Vi reagerer alle på desse lidingane. Men opp i medynken og raseriet mot den som har bestemt Russland sin innmarsj i Ukraina, må vi og bruke fornufta og finne bakgrunn og historiske samanhengar og proporsjonar. Då må vi verkeleg ha i minne Machiavelli si erfaring: «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Og vi må skjønne erfaringa til Bob Marley som gjorde at han laga Babylon system.

Eg har vore initiativtakar til Antikrigs Initiativet i Norge. Utgangspunktet for det er at vi må finne andre løysingar enn krig på konfliktar i verda. Desse løysingane ligg i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar. Dei ligg ikkje i USA sin regelbestemte orden. Det er ein orden der USA herskar over verda og bestemmer kva reglar som skal følgjast. Dette gjennomsyrer alle dei historiene som vi får servert frå kjelder som er eigd av dei superrike oligarkane i USA og USA sine såkalla «allierte» i NATO og EU som deira eigne fremste strategar ser på som «vasallar» (Brzezinski). Men sanninga er det ikkje. Det som har utløyst denne krigen og som held liv i han no er USA som bruker alle dei kan i kampen for sitt verdsherrevelde. Som FN si generalforsamling gjorde, er det på sin plass å beklage djupt den russiske aggresjonen, og vi må arbeide for å få slutt på han så snart som mogeleg, men vi må og forstå han og kvifor han skjedde, og vi må ikkje slutte oss til USA sine geostrategiske mål med å ofre Ukraina for svekke og få til regimeendring i Russland.

For få heile biletet må du også vite korleis resten av verda organiserer seg mot USA sitt negative verdsherredømme. Det finn du noko om her og her.

Terje Valen, måndag 23. mai 2022.

[i] Sjå www.infosperber.ch/FreiheitRecht/Russland-hat-die-Krim-nicht-annektiert

[ii] Sjå Wolfgang Effenberger og Willy Wimmer Wiederkehr der Hasardeure, 2014, side 450. I tilvisninga frå boka Schwarzbuch EU & NATO står det at boka kom ut i 2016. Då var det ei anna bok av Effenberger som kom ut, nemleg Geo-Imperialismus, men den er på berre 368 sider, så eg går ut frå at årstalet i tilvisninga er feil.

[iii] Sjå Sandra Tjong: Republikanaren Ron Paul klagar på at: «Kongressen i USA erklærer Russland krig». Focus av 9. desember 2014.

[iv] Sjå www.youtube.com/watch?v=CY7b23L_NME frå tida 10.50.

[v] Sjå https://de.wikipedia.org/wiki/Ray_McGovern. Uttalt 2. september 2020.

[vi] Sjå Der Spiegel frå 3. juni 2018.

[vii] Sitert etter Deutschlandfunk av 24. mars 2020,

[viii] https://www.europeafrica.army.mil/Portals/19/documents/Fact%20Sheets/DE21%20Factsheet20210408.pdf?ver=MSNGt2ZEXgeLOxMkAtPSqQ%3d%3d

[ix] https://d34w7g4gy10iej.cloudfront.net/video/2106/DOD_108412966/DOD_108412966-1024×576-1769k.mp4

[x] https://www.europereloaded.com/tag/defender-europe-2022-de22/

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Kapittel i ii iii iv v vi vii viii ix x xi

Ukraina som eksempel

Med grunnlag i dei ni foregåande kapitla kan vi no sjå nærare på, og forstå betre, det som skjer i Ukraina i 2022.

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire; Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer; Syg blod av offeret,

Building church and university; Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually; Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar i landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Den litt lengre forhistoria ligg i dei ni første kapitla i denne teksten. Men no skal eg samanfatte forskinga om den litt nærare forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler^[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020.

Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Sidan 1994 er han tilsett ved Institutt für Kultur- und Sozialanthripologie og etter 2001 som professor. I 2012 blei han president for det Antropologiske selskap i Wien og i 2016 blei han president for PaN (Partner aller Nationen), ein paraplyorganisasjon som jobba for mellomfolkeleg forståing og omfatta alle østerriks-utanlandske selskap med 127 bilaterale vennskapsforeiningar. Det vitskaplege arbeidet hans omfattar talrike bøker og langt over 300 artiklar.

Effenberger er født i 1944. Då han var 18 tok han til med offisersutdanning i Bundeswehr. Så studerte han til byggingeniør og som kaptein i ingeniørgreina i forsvaret fekk han djupare innsikt i det «kjernefysiske slagfeltet» i Europa som USA førebudde. Etter 12 år i tenesta studerte han politikkvitenskap og høgare utdanning i bygg og matematikk i München og underviste til år 2000 i fagskulen for byggteknikk. Sidan då har han publisert bøker og artiklar om yngre tysk historie og USA sin geopolitikk. På zeitgeist forlagt her han gjeve ut Deutsche und Juden vor 1939, Wiederkehr der Hasardeure og trilogien Europas Verhängnis 14/18 (Europas lagnad 14/18). At hsn har skreve svarteboka er (eg hadde nærast sagt) sjølvsagt ikkje nemnde i wikipedia.

Men her er altså ei samanfatning, med merknader frå underteikna, av deira forsking om innleiinga til Ukrainakrigen og då meinte dei ikkje den noverande, men den som tok til i 2014 mot Donbas og Luhansk.

Som vi veit er det ikkje alltid at den som går til vald, har skulda for dette. Vi som har undervist i skulen i rundt 40 år kjenner godt til det. Nokre elevar slår seg saman og plagar ein av dei andre. Til slutt sprekk det for vedkommande og han eller ho forsvarar seg med vald. Dei smartaste plageåndene kan også halde seg meir i bakgrunnen og få andre til å gjere «grovarbeidet» slik at desse får svi når læraren kjem. Dette gjeld ikkje berre på det personlege planet. Ein som godt kjende maktstriden mellom bystatane i det seinare Italia og seinare har tent som læremeister for mange «fyrstar» skreiv til dømes «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Det var Machiavelli.

I sjakkboka si skreiv Brzezinski at «Ukraina er ei ny og viktig rute på det eurasiske sjakkbrettet, det er eit geopolitisk omdreiings- og midtpunkt fordi den blotte eksistensen til dette landet bidreg til Russlands omskaping. Utan Ukraina er Russland ikkje eit eurasisk rike meir.» Konklusjonen er sjølvsagt at Ukraina ikkje må vere ein uavhengig stat som kan samarbeide med Russland. Dette er sjølve det grunnleggande punktet i USA sin langvarige politikk for å ta frå Ukraina landet sitt reelle sjølvstende.

Ein start på historia

Alt i Storbritannia sin geopolitikk før 1. verdskrig, nett som for amerikanarane etter 2. verdskrig og særleg etter oppløysinga av Sovjet-Unionen, har Ukraina spelt ein nøkkelrolle. Det er det nest største landet i Europa etter Russland og det grenser mot svært mange land: Polen, Ungarn, Slovakia, Kvite-Russland og Russland. I sør grenser det til Svartehavet. Den lange austlege grensa mot Russland spelar ei avgjerande rolle i krig om aust-Ukraina.

Landet er på mange måtar delt mellom vest og aust. I vest har det vore påverka av habsburgarane, jordbruk og katolisisme og dei snakkar ukrainsk. I aust har det vore påverka av tsar-styret, ortodoks kyrkje, tungindustri og dei snakkar russisk. I tillegg er Odessa eit område der dei russisktalande er i fleirtal. Desse historiske forskjellane og nærleiken dei russisktalande har til Russland og familieband mellom landa, har gjort det vanskeleg for strategane i Det kvite hus å føre Ukraina inn under deira leiing.

Målet til USA har heile tida vore å gjere Ukraina til ein vasall på linje med dei andre statane dei kontrollerer i Vest-Europa, medrekna Norge (slik Brzezinski heilt korrekt slår fast i sjakkboka si). Men Ukraina har dei bygga opp til ein heilt spesiell type vasall, ein som kan vere i fronten i arbeidet for å svekke Russland og førebu regimeendring der. Så er spørsmålet – kva er det overordna motivet? Heilt frå 1871 var hovudfaren for England at det oppstod eit sameina og oppetterstrevande Tyskland og dei brukte alle middel for å hindre dette. Midla kjenner vi godt. Det var økonomiske krigar og handelskrigar, intrigar og målretta destabiliserings-tiltak. Bismarck sjølv uttrykte det klart «Englands interesse er at Det tyske riket har eit dårleg tilhøve til Russland, vår interesse er at vi står oss så godt med dei, som omstenda gjer mogleg».

Meir enn hundre år seinare blei dette følgd opp av George Friedman, leiar av den amerikanske tenketanken Stratfor då ha gjorde det tydeleg at USA ikkje hadde noko forhold til Europa, dei har forhold til enkeltstatar. Så kom han til det viktige punktet: «Altså, den urgamle, urglobale interessa til USA, som vi har ført krigar for å fleire hundreår – den 1. og 2. verdskrigen og en kalde krigen – var tilhøvet mellom Tyskland og Russland. Viss dei finn saman er dei den einaste makta som kan truge oss, og difor var det i vår interesse å sørge for at det ikkje skjedde.»^[ii] Ut frå dette må USA hindre at Tyskland og Russland finn saman, difor må dei få konfrontasjonen med Russland til å fortsette. Friedman samanlikna USA med Romerriket som ikkje sendte eigne soldatar utanfor grenseområda mot fiendane sine, men sette inn sine hjelparar der som tok dei krigane som måtte til. Dei imperia som sendte sine eigne soldatar ut i krigar i desse områda gjekk til grunne, til dømes Hitlers Tredje Rike. Difor måtte man gå fram med list. Og det gjorde USA. Gjennom fargerevolusjonar opna dei slusene for krigen. Heilt etter dreieboka slik ho var samanfatta i det offisielle amerikanske forsvarsdokumentet Tradoc 525-5 frå 1994. TRADOC United States Army si «Training and Doctrine Command» er ei av dei viktigaste retningslinjene for den amerikanske hærleiinga.

Her er tanken at ein i tida mellom 1990 og 2010 gjennom ein periode der USA sørga for uro og opprør, med krise, konflikt og krig skulle komme seg over til eit hundreår med delt forståing mellom verdas statar, gjennom informasjonsteknologi – og få ein ny periode med relativ fred, alt sjølvsagt under leiing av USA. Dette er nett slik også Brzezinski legg det fram, men ifølge boka meiner han at dei har ein sjanse til å gjere dette utan at det kjem til krig. Då skal vi hugse på at boka, som også er meint for allmenta, skjuler den mørke sida under USA si demokratiske og frie overflate som kjem fram i dei verkelege militære planane som er hemmelegstempla når dei kjem ut.

Når vi kjenner regelen uro, opprør, krise, konflikt og krig forstår vi meir av USA sin politikk etter den Kalde krigen. I Ukraina er det særleg tydeleg: Opprør (Maidan), krise (Sloviansk), konflikt (Krim) og endeleg krig, som først var avgrensa til Øst-Ukraina.

Dette er understreka av den såkalla Wolfowitz-doktrinen alt året etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing:

For å verne Washingtons unike status som einaste supermakt etter Sovjetunionens samanbrot, skreiv Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utanrikspolitikk. Læra seier:

«Vårt første mål er å forhindre at ein en ny rival kjem att, anten på territoriet til det tidlegare Sovjetunionen eller andre stader, som utgjer en trussel av storleiken på det som Sovjetunionen tidlegare sto for. Dette er ei dominerande vurdering som ligg til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krev at vi forsøker å forhindre at ein kvar fiendtleg makt dominerer ein region som har nok ressursar under konsolidert kontroll som er tilstrekkeleg til å generere global makt.»

Dette blir følgd opp av nyare dokument.

Først kan vi sjå på «TRADOC 525-3-1: Win in a Complex World 2020-2040 frå 2014. Dette dokumentet har blitt kalla blåbok for den tredje verdskrig frå USAs hær. Den viktigaste trusselen mot USA sin sikkerheit blei i dette dokumentet karakterisert som Russland og Kina, så kom Nord-Korea og Iran og først på tredjeplass kom faren for terror. Ein skulle ikkje legge opp til direkte erobring av desse landa, men føre ein dobbeltstrategi med destabilisering og bygging av innflyting gjennom NGOar (Ikkje statlege humanitære organisasjonar). Vi ser er her opplegg som kan forklare uroa i Hong Kong, forsøka på destabilisering av Russland (Navalny), Kasakhstan og Kvite-Russland (Svetlana Tikhanovskaja) og Xinjiang. Her er ei biletsamling frå dokumentet slik det er gjeve at av Effenberger.^[iii] Vi kan legge merke til biletet nedst til venstre der krigsområda er teikna opp.

Et bilde som inneholder tekst, avis, skjermbilde

Automatisk generert beskrivelse

Vi kan her sjå at det meste av dei svarte felta, som USA ville kontrollere, no er utanfor deira kontroll. Det er eit stort tilbakeslag for deira mål om verdsherrevelde.

Så kan vi nemne Pentagons eigen tenketank RAND Corporation sitt strategi-dokument frå 2019 Extending Russia – Competing from Advantageous Ground. Her er oversikt over Kap. 4 i dokumentet:

Som vi ser er det det her lagt opp til å gi daudeleg hjelp til Ukraina. USA si rolle i Syria blir og avslørt og arbeidet for regimeendring i Kvite-Russland.

Men USA si interesse for Ukraina går, etter at dei tok til seg teorien til Mackinder om «hjertelandet», mykje lengre tilbake enn dette. Frigjevne CIA-dokument viser til dømes at dei har jobba med ukrainske nasjonalistar heilt sidan 1946. MI6, Storbritannia si utanlands-etterretning, har det same. Noko av dette blir også tatt opp og dokumentert i Oliver Stones film om Ukraina, som du gjerne kan sjå.

USA sin økonomiske stønad til Ukraina

Her kan vi også sjå på USA sin økonomiske stønad til Ukraina. Dei har brukte enorme pengesummar i Ukraina, og spesielt med løyvingar til og opprusting av det ukrainske militæret. I tida 1991-2014 brukte USA ifølge U.S. Congressional Research Service ca. 4-5 milliardar dollar på militær-assistanse til Ukraina.

Sidan 2014 har USA brukt enda meir pengar i Ukraina – i perioden 2014-2021 brukte de 2,5 milliarder dollar, og med siste årets løyvingar på omlag 1 milliard dollar samt amerikansk UDs vedtak i februar 2022 om ytterlegare 350 millionær dollar blir totalsummen sidan 2014 omlag 3,8 milliardar dollar. Oppå dette har Ukraina fått meir enn 1 milliard dollar frå NATO Trust Fund der mellom anna Italia er med. Dei store summane frå USA, NATO og fleire til Ukraina førte til at Ukrainas militær-budsjett gjekk frå 3 % av GDP i 2014 til 6 % i 2022, tilsvarande meir enn 11 milliardar dollar.

Til samanlikning har Russland eit budsjett på vel 60 milliardar dollar og USA på rundt 520 milliardar, og det skal opp til 800 milliardar i 2023. Kina sitt forsvarsbudsjett er på 145 milliardar.

Victoria Nuland, den gang viseutanriksminister, erkjente opent ved fleire høve dei store pengesummane til Ukraina, mellom anna dei 5 milliardane dollar, med grunngjevinga «…for å fremme demokrati». Her er ein 8 minuttars pressebriefing der ho, med mange fyndord, fortel om USAs innsats for å «…bygge demokratiske ferdigheiter og institusjonar i Ukraina».

Oransjerevolusjonen og følgjene

Så skal vi sjå nærare på Oransjerevolusjonen. Det som utløyste den såkalla «oransjerevolusjonen» var presidentvalet i Ukraina i 2004. På den eine sida hadde vi den Russlands-vennlege Victor Janukovski, på den andre sida Victor A. Justsjenko som var Vesten sitt val. Han hadde lovd at han skulle rive i stykkar ein plan for eit euro-asiatisk økonomisk rom det Russland var sentral. Trass vestleg støtte vann ikkje Justsjenko fram. I andre valomgang vann Janukovski. Både tilhengarane av Justsjenko og OSSE hevda at det hadde skjedd valfusk og meir enn 100 000 personar strøymde til Maidan-plassen og protesterte. Protesten spreidde seg raskt til byane i vest. Etter at Janukovski sin valsiger var offisiell organiserte Justsjenko-fraksjonen generalstreik og sittande blokadar for å hindre regjeringa å komme i arbeid.

Avisa The Guardian sin korrespondent, Ian Traynors, som hadde jobba mange år i Russland, skreiv i 2014 at det blei utvikla ein metode i Jugoslavia for å styrte Slobodan Milosevic som og blei brukt i «Roserevolusjonen» i Georgia.^[iv] I Ukraina var studentrørsla Pora engasjert – lik den serbiske regimeendringsrørsla Optor som fekk den provestlege Vojislav Kostunia til makta. Den samsvarande rørsla i Georgia kalla seg Kmara, i Kvite-Russland Subr. I alle tilfelle vart desse rørslene opplært, finansiert og leia av profesjonelle «rådgjevarar» som det stod vestlege regjeringar, agentur og organisasjonar bak. Vi kan nemne Konrad Adenauers stifting, Utanriksdepartementet i USA og USAID i samarbeid med National Democratic Institute, International Republican Institute, organisasjonen Freedom House og George Soros’ Open Society Institute.

I Le Monde diplomatique har også Ana Otašević skrive om dette i to artiklar. Den eine har overskrifta Nøkkelferdige regimeendringar og den andre En prototype for oransjerevolusjon i Ukraina. Her viser ho korleis USA finansierer grupper som jobbar profesjonelt med regimeendringar, og slikt skjer berre der USA treng det. Dei to artiklane er særleg relevante i høve den 8 år lange krigen i Ukraina der Russland no har gripe direkte inn etter at USA har jobbe målmedvete i fleire år for å væpne regimet der til kamp mot aust.

Dei samordna aksjonane var i første omgang vellukka. Ved det neste valet i desember 2004 fekk dei Justsjeko innsett og i april 2005 skreiv han og NATOs sekretær Jaap de Hoop Scheffer under på ein avtale om førebuing til å ta opp Ukraina i NATO. Det var ikkje lenger snakk om å halde fast på fyndordet om «landet som var nøytralt». Ein av dei som hadde jobba for Oransjerevolusjonen, Oleksander Schnirkov, som var medarbeidar i institutt for internasjonale saker i Kiev uttalte då at «Denne samlinga hadde revolusjonær karakter … For først gong har ein anerkjend (at) Ukraina vil og kan vere atlantisk».

Ein annan følgje av oransjerevolusjonen var at nazismen blei framelska att i Ukraina. Ein artikkel frå Le Monde diplomatique frå 2007 fortel om at den ukrainske nazismen og høgrenasjonalismen ble slept laus så tidleg som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglarar finansiert av USA og andre vestlege land. Etter dette har disse politiske retningane som har blitt oppmuntra av de ukrainske leiarane, stadig vokse i omfang og innflyting. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden sidan Tyskland og Østerrike før 2. Verdskrig. Akkurat som den gong har inspirasjonen komme frå USA. USA var det stor føregangslandet i raseforsking. Ein bibliografi over emnet som blei utarbeidd før 1900 kunne vise til over 2000 titlar. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fekk innført den rasistiske, amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skreiv i 1916 boka The great race. Den blei omsett til tysk i 1925 og blei ein viktig inspirasjon for Hitler som skreiv til Grant og sa at han hylla boka som «min bibel». Kort etter gav han ut sitt eige hovudverk Mein Kampf. Dette er nøye omhandla i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er omsett til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022.

I boka Leaving World War II Behind frå 2020 gav David Swanson, som er Executive Director of World Beyond War ein imponerande gjennomgong av korleis leiande politikarar og finansfolk i USA støtta Hitler og bygginga av nazismen i Tyskland i mellomkrigstida. Det var i USA at raseteoriane blei utvikla til ein leiande ideologi. Det var i USA den endelege løysinga på problemet med den opphavlege folkesetnaden blei sett ut i livet då dei drap rundt 98 prosent av denne. Det var i USA at dei par hundre tusen som overlevede folkemordet blei samla i konsentrasjonsleirar og overletne til seg sjølv på dei dårlegaste områda i landet. Alt dette var ein stor inspirasjon for nazistane i Tyskland. Det var dessutan i USA at den enorme segregeringa og undertrykkinga av slavane frå Afrika og deira etterkommarar fann stad, noko som har fortsett fram til i dag. Dessuten finansierte og væpna USA nazistane i Tyskland. Dette finn vi mellom anna dokumentert i Edwin Blacks bok IBM and the Holocaust: Strategic Alliance Between Nazi Germany and America’s Most Powerful Corporation frå 2001. Her viser han at IBM medvite og med entusiasme utvikla heile data-systemet og datamaskinene for å identifisere, organisere, plage, sterilisere, transportere og utrydde folk – medrekna system for å produsere nummera som bli tatovert på ofra sine armar. IBM lease datamaskinar til nazistane, lærte dei opp i bruken og dreiv regelmessig service på maskinane og visste svært godt kva dei blei brukt til. Leiinga i IBM hadde og tette band til nazi-regimet.

Ein annan som finansierte Hitler var Henry Ford. Dette rapporterte New York Times allereie i 1922 (20. desember). Hitler hadde bilete av Ford på kontoret sitt og fleire bøker av Ford. Her kan eg ikkje gå inn på heile historie, men Henry Ford var ein stor rasist. Hitler skreiv rosande om han i Mein Kampf og i 1938, etterat alle visste kva for grusomt regime Nazi-Tyskland var tok Henry Ford mot Storkorset med en tyske ørn, nazi-regimets høyeste utmerkelse for utlendinger. Hjelpa frå Ford var også meir direkte. Av dei 350 000 motoriserte kjøretøya i den tyske hæren var omlag ein tredel laga av Ford-fabrikkar i Tyskland der det også arbeidde krigsfangar. Familien Dupont var ein av dei rikaste i USA. Presidenten i DuPont Company, Irénée Dupont trudde på raseforskinga og kvit overherredømme og grunnla høgre-radikale grupper. Charles Higham skreiv i 1983 om han i boka Trading With the Enemy. Han seier at Irénée var heilt oppslukt av Hitlers prinsipp. Han heldt ein tale til American Chemical Society 7. september 1926 der han gjekk inn for ein rase av supermenn som dei skulle skape ved å sprøyte inn i dei spesielle stoff når dei var ungar. Han var også ei like stor antisemitt som Hitler. Dupont hadde også mykje aksjar i General Motors og dette firmaet pløya millionar av dollar inn i IG Farben og sine eigne Opel-fabrikkar i Tyskland og finansierte nazipartiet før det kom til makta. GM produserte lastebilar, armerte bilar og tanks for nazistane. I ei bok utgjeven av tyske historikarar i 2000 skriv dei at GM og Ford «produserte mesteparten av lastebilane som blei bestilt av dei væpna styrkane i Tyskland» og Opel begynte å produsere krigsfly og motorar i dei første månadene av krigen. Dupont hadde også interesser i to føretak som og var del av IG Farben, som produserte Zyklon B, gassen som blei brukt for å myrde over ein million menneske. Elles var finansfolk i USA djupt inne i finansieringa av IG Farben som produserte mykje som nazistane trengte til sitt militærvesen. International Telephone an Telegraph Corporation (ITT) finansierte Gestapo og hadde leiaren for Gestapos counterintellingence i styret sitt. ITT produserte også ei mengd produkt for Tyskland endå då Tyskland var i krig med USA. Swanson seier at dette berre er eit lite eksempel på dei omlag 150 amerikanske selskap som dreiv forretningar med Nazi-Tyskland. Han nemner også Coca Cola, Union Carbide, Westinghouse, General Electric, Goodrich, Singer, Easman, Kodak, Texaco, Alcoa og Chrysler. Og alt eg godt dokumentert. Roosevelt og regjeringa i USA visste kva som gjekk føre seg, men desse foretaka var store og også viktige for USA, så dei fekk fortsette med sine tiltak i Tyskland. Fleire har også vurderte det slik at utan den amerianske hjelpen ville Hitler ikkje ha klare å ruste opp landet og å å gå til krig i det heile. Albert Speer, som var Hitlers arkitekt og minister for opprusting sa at Hitler, utan dei syntetiske oljene som blei gjort tilgjengeleg av amerikanske føretak , «aldri ville ha tenkt at han kunne invadere Polen». Alt dette og mykje meir er dokumentert i dei første sju kapitla i Swanson si bok. Men tilbake til Ukraina.

Her var det den amerikanskfinansiert regimeendringa i 2004 som opna slusene for den nye framveksten av nazismen i Ukraina som ble slept laus i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjeringsdagen frå nazismen. Ei retning som var forbode då Ukraina var ein del av Sovjetunionen.

Men det var ikkje sikkert at det ukrainske folket ville dette. Tyngdepunktet for denne haldninga låg i den vestlege delen. Regjeringa batt seg til WTO (Verdas handelsorganisasjon) og dermed opna dei dørene for vestleg kapital som kunne tene pengar der – utan overgangsfrist eller særtiltak. Kredittar frå Det internasjonale pengefondet bringa alt i 2004 Ukraina i avhengigheit av vestleg kapital. Kredittvilkåra inneheld privatisering av bustadar, stigning i skatt på folket og fjerning av alle sosiale stønadstiltak: den vanlege liberaløkonomiske sjokkterapi. Det vestlege draumeparet, Jusjtsjenko, og ministerpresidenten, Timotsjenko, dreiv ein Russlands-fiendtleg kurs og reviderte dei russiske fordelane ved gaskjøp. Frå januar 2009 var nye gassleveransar kopla til verdsmarknadsprisen. No måtte EU halde den nasjonalistiske og nyliberale regjeringa under armane.

Den nyliberale politikken var ei total ulukke og det prega valkampen som tok til i 2010. Victor Janukovski stilte til val på eit program om eit blokkfritt Ukraina og signaliserte dermed at han ville gå tilbake til politikken under Kutsjma, som saman med gunstige kredittvilkår i 1990-åra, hadde ført til den lengste fasen med økonomisk oppsving i Ukraina. I 2010 fekk Ukraina den kreditten som Justsjenko og Timosjenko hadde forhandla fram. Eit sentralt vilkår var «reform» i trygdesystemet. Ein slik politikk ville har ført til massiv senking i trygder gjennom privatisering og inntrenging av utanlandsk kapital. Dessutan dikterte Det internasjonale pengefondet at løner og pensjonar skulle frysast og at dei skulle senke støtta til drivstoff og varme. Den nye regjeringa under Mykola Asarow innstilte derfor på våren 2011 samarbeidet med pengefondet og ei tredje utbetaling av dei 15 milliard dollar med kreditt blei ikkje betalt ut. Den einsidige bindinga til Vesten blei stadig meir lukka att då Vesten fekk vist det sanne andletet sitt. Ukraina begynte å stå fram som ein sjølvstendig stat.

I september 2010 fekk Ukraina ein 4-millionar dollars kreditt frå Folkerepublikken Kina for å bygge infrastruktur. I juli følgde ein kreditt på samla over 4,5 milliardar dollar til utvikling av Ukrainas jordbruk. Dessutan kunne dei få til ei massiv utviding av eksporten av jordbruksprodukt til Kina. I 2013 omfatta det eit eksportvolum på over 4,5 millionar tonn korn. I tillegg til dei økonomiske komponentane kom også nokre militære. Alt i 1999 hadde Kina kjøpt eit hangarskip frå Ukraina. Det hadde, etter overhaling, den første prøveturen sin i 2011. Dessutan var det kjøp av kampjetfly. Og gassturbinar til Kina sine mest moderne destroyarar blei importert frå Ukraina alt frå 1990.

På denne tida opna Ukraina seg også mot dei alliansefrie landa, frå Sør-Amerika til Kina. Chavez i Venezuela og Janukovski (i sitt første år i stillinga) avtalte at dei venezuelanske oljefelta skulle opnast for ukrainske investeringar. Dei blei og samde om at dei skulle sørge for at Kvite-Russland fekk olje i transitt via Ukraina og dei skulle få kunne kjøpt Antonov fly gjennom Venezuela. Ved statsvitjinga i India i desember 2012 bygde Ukraina ut dei økonomiske forholda sine med ei rekke avtalar. I fokus for interessa sto, slik som når det gald Kina, samarbeidet med rustningsforetaka øst i Ukraina.

I innlandspolitikken og i den økonomiske politikken satsa regjeringa under Janukovski på å styrke middelklassen og forbetre tilhøva for arbeidarane. Det var heilt motsett den nyliberale politikken til den førre regjeringa og deira einsidige tilknyting til EU og NATO. For Janukovski førte heller ikkje ein einsidig politikk i tilhøvet til aust og vest. I november 2013 underteikna han til dømes ein avtale med det amerikanske energi-konsernet Chevron om kjøp av skifergass. Fracking-metoden skulle utnyttast for at Ukraina skulle bli uavhengig av gass frå Russland innan 2020. Som vi ser er det her ikkje snakk om å legge seg inn under Russland, men å gjere det som tente folket i Ukraina best.

Tospannet Janukovski/Asarow favoriserte ei tilnærming til den Eurasiske Union der statane Armenia, Kvite-Russland, Kasakhstan og Russland var med i 2013. Frå EU kom det ein brysk beskjed om at dei ikkje ville kunne komme inn i EU om dei følgde dette sporet. Det var ikkje mange som forstod at denne kompromisslause haldninga kunne føre Ukraina i armane på Russland.

Så avslutta Janukovski 21. november alle prosessar som hadde med medlemsskap i EU å gjere. Hovudgrunnen var at EU hadde kopla politikken sin til Det internasjonale pengefondet og i samband med det kravde dei ein massiv devaluering av pengevesenet i Ukraina saman med frysing av løner, pensjonar og sosialutgifter. Vidare såg EU for seg at Ukraina einsidig skulle knyte seg til EU-marknaden. Med den førebels stansen bad Janukovski om finansiell hjelp frå EU og IMF for å redde den svekka staten i Ukraina. Han fekk avslag og vende seg til Russland. Med ei erklæring at han ikkje ville gjere ein avtale med EU senka Russland prisen på råolje med ein tredel og sa at dei ville kjøpe 15 milliardar i ukrainske statspapir. Tre milliardar hadde komme til Ukraina før Janukovski blei styrta gjennom eit statskupp. Alle desse hendingane var heilt imot USA sine geopolitiske interesser. Eit alliansefritt Ukraina som fekk utvikle seg på eigne vilkår kunne dei sjølvsagt ikkje tole, nett på same måte som andre land i verda som har prøvd dette utan at dei har hatt kraft til motstå aggresjonen frå USA.

Statskuppet i 2014

Etter at Janukovski hadde stansa arbeidet med medlemskap i EU vart det demonstrasjonar på Maidanplassen i Kiev frå forskjellige opposisjonsgrupper. Der blei dei møtte med en brutal politiinnsats og fleire fekk sympati med dei. Frå vest i Ukraina reiste mange til Kiev for å delta i demonstrasjonane.

Like etter 21. november reiste Janukovski til Kina for å bringa vidare dei ukrainsk-kinesiske forretningane. Den 5. desember blei langsiktige kontraktar underteikna angåande økonomi og politikk. Bygging av ei djuphavn nær byen Jevpatorija på Krim skulle finansierast med mange milliardar dollar. I tillegg kom investeringar og oppdrag for rundt 8 milliardar. Kreditten frå Folkerepublikken Kina til Ukraina frå 2009 til 2013 var til saman på rundt 16,5 milliardar US-dollar.

Det som hadde skjedd var at Ukraina var i ferd med å vike av frå USA/EU sine planar om å få landet inn under sitt herredømme. Regjeringa i Ukraina sikta seg inn på ei meir uavhengig stilling der dei hadde opna kanalar til både Vesten og Austen. Dette hadde vore den ideelle løysinga for å ta vare på freden i Europa.

Men demonstrasjonane på Maidan fortsette, vestlege politikarar sverma til Ukraina for å støtte og fremme uroa, nett etter oppskrifta frå Tradoc 525-5. Den tyske utanriksministeren fekk løyve av regjeringa i Kiev til å opptre på plassen. Det var som om den tyske regjeringa hadde gjeve den russiske utanriksministeren, Lavrov, løyve til å komme til Berlin og tale der for å styrte ho. Den amerikanske «hauken» John MacCain talte og strålte på Euro-Maidan.

Et bilde som inneholder tekst, gammel

Automatisk generert beskrivelse

Den norske utanriksministeren, Børge Brende, var fleire gongar i Ukraina. Victoria Nuland frå det amerikanske utanriksdepartementet delte ut «cakes» til demonstrantane. Dette er ofte omsett med kakar, men var nok heller data-cakes for å lette bruken av data for demonstrantane.

Men det fortsette ikkje med «cakes». Maidan-rørsla vart i stadig større grad væpna og her spelte høgreorienterte og nazistiske grupper og Høgre Sektor ei stor rolle. I dei vestlege media vart dette bagatellisert eller avvist som russisk propaganda. Men den leiande EU-byråkraten Günther Verheugen^[v] fann tydelege ord: «Heimesida til Svoboda er ein sann funnstad for «folkeleg» ideologi slik han tidlegare hadde vist seg i Nazi-Tyskland.^[vi] Ho er gjennomsyra av jøde-hat og Polen-hat. Det er den reine nasjonalisme, svært overdriven nasjonalisme. Dei roper på atomvåpen for Ukraina.»^[vii] Det kan vere verd å lese heile intervjuet med han som du finn i ovannemnde note.

Nuland gjekk ikkje inn i historia fordi ho røpte at USA hadde gitt 5 milliardar i regimeendringsstønad, men på grunn av at ho uttalte «fuck EU» i ein samtale med USAs utsending Geoffrey Pyatt, som blei avlytta av dei russiske hemmeleg tenestene, der ho også sa at «Jaz is our man» Jazenjuk er vår mann. Angela Merkel hadde nemleg eit anna forslag, boksaren Vitali Klitschko som ministerpresident i Ukraina. Det blei Arsenij Jazenjuk. Han stifta i 2007 Open Ukraine Fundation som var finansiert av amerikanske, engelske og andre partnarar, mellom anna USAs Ukraine Fundation (USUF), utanriksdepartementet i USA, NATO, Chatham House, Swedbank, Black Sea Trust for Regional Cooperation, gjennom eit prosjekt av det tyske Marshall-fondet og National Endowment for Democracy (NED), saman med den ukrainske Victor-Pinchuk-stiftinga.^[viii] Nulands verksemd i vekene før kuppet viste klart korleis USA leia førebuingane til regimeendringa i Ukraina.

Den 20. februar blei det opptrapping på Maidan med samanstøytar mellom væpne opprørarar, særleg frå Høgre Sektor og politiet. I ein dokumentasjon i ARD-magasinet Monitor frå 10. april vart det vist at det blei skote i ryggen på demonstrantar frå hotell Ukraina som var okkupert av opposisjonen. Kva som eigentleg skjedde der blei aldri oppklart. I stillinga som statsadvokat sette dei inn ein av leiarane i Svoboda.

Den 21./22. februar blei parlamentet okkupert under leiing av Høgre sektoren. Presidenten flykta for livet i retning Russland. Det vart gjennomført eit val for å avsette han, men det fekk ikkje det naudsynte tre fjerdedels fleirtal som grunnlova krev. Men grunnlova vart sett ut or spel og dei sette inn ein ny president, som planlagd. President Obama erklærte tilfreds at «Vi, USA, har formidla ein avtale til maktovergang». ^[ix] Maktovergang er sjølvsagt det vi kallar regimeskifte. Då er ikkje grunnlov og demokratiske spelereglar noko å snakke om.

[i] Sjå den ufullstendige engelske wikipedia-artikkelen https://en.wikipedia.org/wiki/Hermann_M%C3%BCckler og den tyske https://de.wikipedia.org/wiki/Hermann_M%C3%BCckler

[ii] www.youtube.com/watch?v=gcj8xN»UDc, spelt klokka 0.30-1.50 den 12. februar 2020.

[iii] Wolfgang Effenberger Schwartzbuch EU & NATO, side 360.

[iv] Sjå The Guardian frå 26. november 2004.

[v] https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%BCnter_Verheugen

[vi] Völkisch etter Stor tysk-norsk ordbok, 2. utgave, 2011. Sjå også wikipedia som er relativt presis her https://en.wikipedia.org/wiki/V%C3%B6lkisch_movement

[vii] www.deutschlandfunk.de/verhaeltnis-eu-russland-gefhar-einer-spiralr-nach-unten.694.de.html?dram:article_id=280378

[viii] https://www.yahoo.com/news/victor-pinchuk-mueller-investigating-ukrainian-082809214.html?guccounter=1&guce_referrer=aHR0cHM6Ly9kdWNrZHVja2dvLmNvbS8&guce_referrer_sig=AQAAAFvGr7xJVLbj3-kHXn_ie_NFl0vCAB77rDYrEOIvFw-DQXw0_M0dyXi-cB6kD8uAyFAE1WaFyRfOBAbclEJNxoKm2jyysncSJZ-LYTiSLjc4c-9AxfKvPlywwvZHngOc0z-UYz0ml-qo7ICCyiBQEHbwXJYAQUcsN5s96hDCG3NW

[ix] Sitat http://cnnpressroom.blogs.cnn.com/2015/02/01/pres-obama-on-fareed-zakaria-gps-cnn-exclusive/ frå 9. november 2019. Eit langt og interessant intervju som Zakaria gjorde med Obama i India.