I forrige innlegg på denne bloggen finner du Kinas innstilling til krig og fred. Kina går etter fred alle steder det er mulig. I innlegget under her finner du en liten del av en artikkel i Foreign Affairs som er organet til USA-oligarkenes viktigste tenketank The Council on Foreign Relations. Den viser litt av innstillingen der i gården.
Det er viktig å være oppmerksom på at Taiwan ble okkupert fra Kina av Japan under 2. verdenskrig. I Kina støttet USA hæren til Chiang Kai tsjek under denne krigen. Da krigen var slutt kjempet denne hæren fremdeles mot frigjøringshæren ledet av Mao og det kinesiske kommunistpartiet. Da Chiang sin styrker var drevet helt til kysten i syd sørget USA for å de ble transportert over til Taiwan slik at USA fikk en vasallstat like ved Kinas kyst. Dette er samme politikk som ble satt ut i livet i Korea og Vietnam. Sør i Korea klarte USA å få seg en vasallstat på det aurasiske fastland. I Vietnam mislyktes de.
I våre dager fortsetter de samme politikken Ukraina. Vasallstaten Ukraina brukes nå til å angripe og svekke Russland, for at USA kan fortsette sin strategiske linje for å herske over hele det eurasiske kontinent. Akkurat som vasallstatene i NATO/EU, Sør-Korea og Sør- Vietnam, samt mujahedin i Afghanistan og jihadistene i Syria har blitt brukt for samme formål.
Det er viktig å være klar over at den regelbaserte verdensorden som USA går inn for og som definerer våre «vestlige verdier» er USAs rett og makt til å bruke hele verden til beste for det amerikanske oligarkiet og alle som tjener på støtte dette prosjektet. I dag skjer det et svært opprør mot denne verdensordenen fra alle hele den delen av verden som er utenfor USA-imperiet sine klør og de som ønsker å slippe ut – det skal være land som representerer rundt 90 prosent av verdens befolkning.
Det er også dette imperiet som er sikringen for at nedbrytingen av velferden inne i vasallstatene også kan fortsette, pluss industrieventyr som ødelegger mennesker og natur under slagordet «den grønne vending». Her er ikke det vesentlige å redde menneskenes livsmiljø, men å karre til seg mest mulig penger fra felleskassene gjennom subsidier osv. Det er en ødeleggende snylterkapitalisme i full utvikling. Det er dette systemet USA har hjulpet de lokale politiske lederne i Ukraina å innføre der. Det er dette systemet den nåværende regjeringen i Ukraina kjemper for å hjelpe USA med å innføre igjen i Russland slik de klarte på 1990-tallet.
Under her finner du en liten del av en artikkel fra siste nr. av Foreign Affairs (31. mars, 2023) av SETH G. JONES som er Senior Vice President and Director of the International Security Program at the Center for Strategic and International Studies. Hele artikkelen ligger bak betalingsmur.
«Krigen i Ukraina ga en av de første indikasjonene på at det var et problem med den amerikanske forsvarsindustrielle basen. Etter Russlands invasjon forsynte USA det ukrainske militæret med en rekke våpen, fra Javelin antiarmor systemer til High Mobility Artillery Rocket Systems (HIMARS) og Stinger antiaircraft systemer. Denne bistanden var avgjørende for å hjelpe det ukrainske militæret med å stoppe Russlands invasjon. Men hjelpen kostet. Hastigheten som soldater bruker ammunisjon i Ukraina har belastet den amerikanske forsvarsindustrielle basen.
Ett år inn i Ukraina-kampen nådde amerikansk militærbistand svimlende $ 32 milliarder. Mange av våpensystemene og ammunisjonen kom direkte fra amerikanske varelager, og tømte landets lagre. USA, for eksempel, forsynte Ukraina med over 8,500 Javelin antitank-systemer, 1,600 Stinger antiaircraft-systemer og 38 HIMARS mellom februar 2022 og mars 2023. Å gi denne hjelpen var den riktige avgjørelsen fordi det bidro til å forhindre en vellykket russisk invasjon av Ukraina. Men dette er systemer USA kunne ha brukt til å trene amerikanske tropper eller å lagre i Indo-Stillehavet for en fremtidig krig.
Antallet Javeliner som ble overført til Ukraina i løpet av de første seks månedene av krigen, er det samme antallet som USA normalt ville produsert over syv år. Dette volumet anstrengte Javelin-produksjonslinjen, som trengte en stor tilførsel av finansiering fra forsvarsdepartementet for å fylle på nytt. Selv ved akselererte produksjonshastigheter vil det sannsynligvis ta flere år å fylle opp beholdningen av Javeliner, Stingers og andre etterspurte varer. I tillegg kan hastigheten som flere våpensystemer eksporteres – som Javelins, Stingers, HIMARS, Guided Multiple Launch Rocket Systems (GMLRS) og Harpoon antiship missiler – bety at det ikke vil være nok ammunisjon på lager for å matche kravene i amerikanske krigsplaner for Kina og Russland.
Mer generelt har krigen i Ukraina vist at stormaktskriger – spesielt utmattelseskriger – er industrikonflikter. Innsatsen for å utplassere, bevæpne, mate og forsyne styrker er en monumental oppgave, og det massive forbruket av utstyr, systemer, kjøretøy og ammunisjon krever en storskala industriell base for forsyninger. Noen dager har det russiske militæret avfyrt 50.000 artillerigranater mot ukrainske militære og sivile stillinger. Ukraina brenner også gjennom ammunisjon i et vanvittig tempo, og skyter like mange 155 millimeter runder på fem dager som USA produserer på en måned. I mellomtiden har jagerfly, hovedstridsvogner, artilleri og droner også blitt ødelagt eller har brutt ned og må stadig byttes ut eller repareres.
FLERE MISSILER
Den amerikanske forsvarsindustrielle basen ville møte enda større utfordringer hvis det brøt ut krig i Asia. For å bidra til å forstå kompleksiteten og utfordringene i en krig i Taiwanstredet, gjennomførte CSIS to dusin gjentakelser av simulering av en kinesisk invasjon av Taiwan. I krigsspillet spilte pensjonerte militære offiserer og sivile eksperter rollene som militære ledere fra Kina, Japan, Taiwan, USA og andre deltakere. Ved hjelp av et operativt kart over det vestlige Stillehavet og et kart over Taiwan for bakkekamp, byttet spillerne på å gjennomføre militære handlinger, for eksempel å skyte ballistiske missiler og utplassere hangarskip.
I praktisk talt hver eneste gjentakelse av krigsspillet brukte USA mer enn 5.000 langdistansemissiler av forskjellige typer i løpet av tre uker med konflikt. Blant de viktigste ammunisjonene for å hindre en kinesisk beslagleggelse av hele Taiwan er langtrekkende presisjonsmissiler, inkludert missiler avfyrt av amerikanske ubåter, og disse gikk raskt tom i krigsspillet. Det samme gjelder skipsbasert ammunisjon, som SM-6, som også vil bli brukt i store mengder i en slik konflikt.
Antiship cruise missiler tilbyr en nyttig casestudie. I hver gjentakelse av CSIS-krigsspillet brukte USA sin beholdning av antiship cruisemissiler i løpet av den første uken av konflikten. Disse missilene var spesielt nyttige på grunn av deres evne til å angripe kinesiske marinestyrker fra utenfor rekkevidden av kinesisk luftforsvar. Disse luftforsvarssystemene vil sannsynligvis være formidable – spesielt tidlig i en konflikt – og kan være i stand til å forhindre at de fleste fly beveger seg nær nok til å slippe kortdistanseammunisjon. Bombefly som ble brukt i krigsspillet brukte vanligvis disse ammunisjonene fordi de kunne være basert utenfor rekkevidden til kinesiske missiler.
Krigen i Ukraina har vist at stormaktskriger er industrikonflikter
Det finnes ingen raske løsninger for å øke produksjonskapasiteten for missiler for å møte disse behovene, men det er desto større grunn til å starte nå. Det første trinnet er å stimulere amerikanske forsvarsselskaper til å bygge mer. Men disse firmaene er generelt uvillige til å øke våpenproduksjonen og ta økonomiske risikoer uten å ha kontrakter på plass, spesielt flerårige. Gitt de store kapital- og personellinvesteringene som kreves, er det ikke en god forretningsbeslutning å produsere mer ammunisjon eller våpen uten et klart etterspørselssignal og klare økonomiske forpliktelser fra den amerikanske regjeringen. Selv om forsvarsdepartementet signerer flerårige kontrakter for skip og fly, signerer det vanligvis ikke flerårige kontrakter for mange typer ammunisjon. I tillegg kutter de amerikanske militære tjenestene ofte ammunisjon fra sine budsjetter på slutten av hvert regnskapsår for å gi plass til andre prioriteringer eller for å fikse problemer som oppstår under anskaffelsen av større våpensystemer.
Begrensninger i arbeidsstyrken og forsyningskjeden hindrer også selskaper i å øke produksjonen av våpensystemer og ammunisjon som ville være nødvendig i en stor krig. Bedrifter må ansette, trene og beholde arbeidere. Videre er forsyningskjeder for den amerikanske forsvarssektoren ikke så sikre som de burde være. I noen tilfeller gjør bare et enkelt selskap en nøkkelkomponent. Javelin, for eksempel, er avhengig av en rakettmotor som for tiden produseres utelukkende av selskapet Aerojet Rocketdyne. Bare ett selskap, Williams International, bygger turbofanmotorer for de fleste cruisemissiler.
Det er også betydelige sårbarheter med noen sjeldne jordmetaller, som Kina har et nesten monopol på, som er kritiske for produksjon av ulike missiler og ammunisjon. Kina dominerer de avanserte batteriforsyningskjedene over hele verden, inkludert raffinering av kobolt, kobber, litium og nikkel, samt produksjon av anoder, separatorer og elektrolytter. Kina er verdensledende innen støpte produkter, som brukes i de fleste militære plattformer og ammunisjon fra skip til missiler. Beijing produserer mer enn de neste ni landene til sammen, inkludert over fem ganger så mye som USA. Forsvarsdepartementet er avhengig av utenlandske regjeringer, inkludert Kina, for store støpte og smidde produkter, som brukes i noen forsvarssystemer og maskinverktøy.
Endelig er ledetid en betydelig begrensning. Missiler, rombaserte systemer og skip står overfor de lengste erstatningstidene. Det kan ta omtrent to år å produsere mange typer missiler, og dette er vanligvis basert på tiden som trengs for å levere de første missilene – ikke de siste.
Et lite utdrag av artikkelen, maskinoversatt med små korrigeringer av Terje Valen.