De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.

Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.

I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid. Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.

En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.

I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA undergravingsarbeid og  kupp i Ukraina med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.

Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.

Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman, spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […] Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i] Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt fulgt opp med mange lignende.

Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler, sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991, forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den globale finanskapitalen utøver.»[ii] Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.

Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.

I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»

Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.

Feilvurdering 1 – Kinas vekst

En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del av  1900-tallet og fremover til 1. verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder fremveksten av USA som en verdensmakt.

Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens 500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10 bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa til Kina hadde gjort dette mulig.  

Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.

Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.

Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst

Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og kompradorer,[iv] europeiske vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.

Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.

Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer, såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v] selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et skrekkeksempel.

Feilvurdering 4 – vasallene lider

En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for, men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35, norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre utviding av USAs brohode i Europa.

Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten

En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer. Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.

Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021, med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi] Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]

Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid, med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens fascisme i de dominerte landene.[viii] Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et skalkeskjul for rein imperialisme.

Feilvurdering 6 – USAs hybris

Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste. Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3) gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.

Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på dette området.

Resultatene av feilvurderingene

Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA  opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.

En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall,  sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.

Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen, der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi] og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og lignende.

Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.

Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.

[i] Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.

[ii] Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene! Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke kunnskapene sine på rett side.

[iii] https://www.tvalen.no/2022/02/03/sammenfatning-av-lenin-om-imperialismen/

[iv] https://da.wikipedia.org/wiki/Kompradorborgerskab

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/rapport-fra-jubileumsmote-i-den-alliansefrie-bevegelsen-hosten-2021/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/02/02/intervju-med-venezuelas-utenriksminister-denis-moncada-etter-at-venezuela-forlot-oas/

[viii] Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler, side 20.

[ix] https://www.wikiwand.com/no/Kuppet_i_Iran_i_1953

[x] https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

[xi] https://www.tvalen.no/2022/02/02/viktig-utdrag-fra-fnpakten/

[xii] https://worldpopulationreview.com/country-rankings/incarceration-rates-by-country