Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa at Russland og GCC-landene vil utvide sitt samarbeid på områder som økonomisk handel, forsvar, sikkerhet, energi og politikk.
Russlands utenriksminister Sergej Lavrov (2R), Omans utenriksminister Sayyid Badr bin Hamad bin Hamood Albusaidi (V) og generalsekretæren i Gulf Cooperation Council (GCC) Jasem Mohamed AlBudaiwi (2L) ankommer til en felles pressekonferanse etter et møte mellom Sergej Lavrov og hans kolleger fra GCCs medlemsland i Moskva 10.juli 2023. – NATALIA KOLESNIKOVA/POOL/AFP via Getty Images
Russlands utenriksminister Sergey Lavrov var vertskap for sine kolleger i Den arabiske gulf i Moskva på det sjette ministermøtet i den strategiske dialogen mellom Russland-Gulf Cooperation Council (GCC), der han ønsket velkommen den nylige tilnærmingen mellom dem og Iran.
– Vi hilser velkommen de skritt som er gjort for å normalisere arabisk-iranske relasjoner. Saudi-Arabia, som du vet, fornyet diplomatiske forbindelser med den islamske republikken Iran for ikke lenge siden. I det hele tatt skaper dette en mer positiv atmosfære i denne regionen, sa Lavrov etter møtet, ifølge det russiske utenriksdepartementet.
«Vi deler våre partneres holdning i søket etter et kompromiss, så vel som deres vilje til å vurdere interessene til hverandre og alle involverte parter,» sa han.
Jassim Muhammad Al-Budaiwi, generalsekretær i GCC, sa at båndene mellom GCC og Russland er sterke og tjener interessene til begge sider. Han var enig i Lavrovs vurdering om å strekke seg ut til Iran, selv om Saudi-Arabia og Kuwait nylig har kranglet over et gassfelt.
«Vi ser Iran som en broderlig nabo som vi har langvarige historiske forbindelser med som binder oss til en felles religion, islam, og de siste årene har vi strukket ut hånden for fred, toleranse, dialog og forståelse med våre iranske brødre.»
Den russiske toppdiplomaten sier den pågående borgerkrigen i Sudan også er en del av agendaen. – Vi har viet situasjonen i Sudan stor oppmerksomhet. … Vi, sammen med våre arabiske partnere, talte for å forhindre at situasjonen forverret seg og for raske, umiddelbare skritt for å stanse kampene, sa han. Russland har opparbeidet seg sterk innflytelse i det krigsherjede landet, og rapporter har bekreftet tilstedeværelsen av leiesoldatgruppen Wagner i Khartoum.
Lavrov sa at Russland og GCC-landene vil utvide sitt samarbeid sammen på områder som økonomisk handel, forsvar, sikkerhet, energi og politikk.
– Etter dagens møte ble det vedtatt en felles uttalelse og en felles handlingsplan for Russland og Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen for 2023-2028. Disse dokumentene vil være offentlige, sier han.
Lavrov adresserte også Russlands mangel på optimisme mot fornyelsen av korneksportavtalen fra Svartehavet på Moskva-møtet, og adresserte avtalen som ble etablert mellom Ukraina, Russland, Tyrkia og FN i juli i fjor for å opprettholde en trygg maritim passasje av korneksport fra ukrainske havner. Avtalen om å beskytte eksportruten til Svartehavet utløper mandag.
– Denne utrolige innsatsen har ikke gitt noe resultat i det hele tatt, sier han.
Kommentar fra oversetteren: Her finner vi bildet av den elefanten som ikke finnes i hovedstrømsmediene og Stortings-partienes analyse av det som skjer i Ukraina. Krigene der er provosert fram av USA og målet er å destabilisere og dele opp Russland, slik de klarte med Sovjet-Unionen. Men verden har forandret seg grunnleggende siden USA-imperiet klarte det. Derfor har de nå havnet i en klar tapsposisjon. Deres alternativ nå er å få til en storkrig på det eurasiske kontinent, og ikke bare en liten krig som den i Ukraina. Eller å slippe løs en verdenskrig som vil kunne utslette oss alle. Det kan skje fordi USA er det eneste landet i verden som har atomvåpen som en del av sin førsteslags-strategi. Men likevel er hovedtendensen i verden at fredskreftene, spesielt utenfor USA og vasallene i NATO og EU, styrker seg for hver måned som går.)
Av største relevans for krigen som utspiller seg i Ukraina, er oversiktsartikkelen nedenfor til Manlio Dinucci, først publisert av Global Research 25. mai 2019, som gir et sammendrag av en Rand-rapport med tittelen: Overextending and Unbalancing Russia. (Forstrekke og få Russland ut av balanse. T.V.)
Først publisert 7.november 2022
Tving motstanderen til å ekspandere hensynsløst for å få ham i ubalanse, og deretter ødelegge ham. Dette er ikke beskrivelsen av et judo-grep, men en plan mot Russland utarbeidet av Rand Corporation, den mest innflytelsesrike tenketanken i USA. Med en stab på tusenvis av eksperter presenterer Rand seg som verdens mest pålitelige kilde for etterretning og politisk analyse for lederne av USA og deres allierte.
Rand Corp er stolt av å ha bidratt til utarbeidelsen av den langsiktige strategien som gjorde det mulig for USA å vinne den kalde krigen, ved å tvinge Sovjetunionen til å konsumere sine egne økonomiske ressurser i den strategiske konfrontasjonen.
Ifølge deres analytikere er Russland fortsatt en mektig motstander for USA i visse grunnleggende sektorer. For å håndtere denne motstanden må USA og deres allierte føre en felles langsiktig strategi som utnytter Russlands sårbarheter. Så Rand analyserer de ulike måtene å ubalansere Russland på, og indikerer for hver sannsynligheten for suksess, fordelene, kostnadene og risikoen for USA.
Rand-analytikere anslår at Russlands største sårbarhet er økonomien, på grunn av landets store avhengighet av olje- og gasseksport. Inntektene fra denne eksporten kan reduseres ved å styrke sanksjonene og øke USAs energieksport. Målet er å tvinge Europa til å redusere sin import av russisk naturgass, og erstatte den med flytende naturgass som transporteres sjøveien fra andre land.
En annen måte å destabilisere den russiske økonomien på lang sikt er å oppmuntre til utvandring av kvalifisert personell, særlig unge russere med høy utdanning.
I den ideologiske sektoren og informasjonssektoren ville det være nødvendig å oppmuntre til intern strid og samtidig undergrave Russlands image i utlandet, ved å ekskludere det fra internasjonale fora og boikotte de internasjonale sportsbegivenhetene som det organiserer.
I den geopolitiske sektoren vil bevæpning av Ukraina gjøre det mulig for USA å utnytte det sentrale punktet i Russlands ytre sårbarhet, men dette må nøye beregnes for å holde Russland under press uten å gli inn i en stor konflikt, som de ville vinne.
I militærsektoren kan USA nyte høye fordeler, med lave kostnader og risiko, ved å øke antall landbaserte tropper fra NATO-landene som arbeider i en anti-russisk funksjon.
USA kan nyte høye sannsynligheter for suksess og høye fordeler, med moderate risikoer, spesielt ved å investere hovedsakelig i strategiske bombefly og langtrekkende angrepsmissiler rettet mot Russland.
Å forlate INF-traktaten og utplassere nye mellomdistanse kjernefysiske missiler i Europa som peker mot Russland, vil føre til høy sannsynlighet for suksess, men vil også utgjøre høy risiko.
Ved å kalibrere hvert alternativ for å oppnå ønsket effekt – konkluderer Rand-analytikerne – ville Russland ende opp med å betale den hardeste prisen i en konfrontasjon, men USA ville også måtte investere store ressurser, som derfor ikke lenger ville være tilgjengelige for andre mål. Dette er også et forhåndsvarsel om en kommende stor økning i USA/NATOs militærutgifter, til ulempe for sosialbudsjettene.
Dette er fremtiden som er planlagt for oss av Rand Corporation, den mest innflytelsesrike tenketanken til den dype staten – med andre ord det underjordiske senteret for reell makt som er grepet av de økonomiske, finansielle og militære oligarkiene – som bestemmer de strategiske valgene ikke bare for USA, men for hele den vestlige verden.
«Alternativene» fastsatt av planen er i virkeligheten ikke mer enn varianter av den samme krigsstrategien, der prisen i ofre og risikoer betales av oss alle.
This article was originally published on Il Manifesto. Translated by Pete Kimberley.
Manlio Dinucci is a Research Associate of the Centre for Research on Globalization.
RADHIKA DESAI: Hei alle sammen og velkommen til denne niende geopolitiske økonomitimen, det fjortende programmet om vår tids politiske og geopolitiske økonomi. Jeg er Radhika Desai.
MICHAEL HUDSON: Og jeg er Michael Hudson.
RADHIKA DESAI: Og i dag har vi en spesiell gjest, professor Mick Dunford. Mick er professor emeritus ved Sussex University og gjesteforsker ved Det kinesiske vitenskapsakademiet, og hans arbeid fokuserer på verdensutvikling, spesielt i Eurasia og Kina.
Mick skal hjelpe oss med å diskutere den politiske og geopolitiske økonomien i dag i Ukraina-konflikten. Konflikten drar ut. Den etterlengtede våroffensiven har startet og går ikke så bra.
Vestlig propaganda begynner å fremstille det vi vet i mange tilfeller er et blodbad for Ukraina som en triumf. President Zelenskyj flyr rundt i europeiske hovedsteder og får svært usikre løfter om hjelp.
Vestlige makter fyller Ukraina med det noen nylig kalte en dyrehage av uforenlige våpen og våpensystemer av ulik årgang.
EU fortsetter å innføre stadig nye sett med sanksjoner mens president Biden fortsetter å proklamere sin støtte til Ukrainas sak så lenge det tar å gjenvinne grensene fra 1991, som selvfølgelig inkluderer Krim.
Så alt dette skjer. Vi vet at det er mye som er rart med konflikten.
Og det vi ønsker å gjøre i dag, er å følge pengene i konflikten. Kriger utkjempes ikke bare med våpen, strategier og taktikk. Hærer marsjerer, som de sier, på magen.
Så hva er den politiske og geopolitiske økonomien i denne konflikten?
Mens hovedstrømspressen får det til å høres ut som om Vesten er involvert i konflikten helt altruistisk, og står opp for vestlige verdier og demokrati, selv om den forresten støtter en stadig mer fascistisk regjering i Kiev, fokuserer noen få kritiske kilder på profitten som blir gjort av våpenproduksjon.
Men det vi tror vi vil kunne vise i løpet av denne timen, er at faktisk er den underliggende politiske økonomien og den geopolitiske økonomien langt mer kompleks.
Så det vi har bestemt oss for å gjøre er å organisere samtalen etter land og region.
Så vi vil først diskutere punktene knyttet til Ukraina. Så kommer vi til Russland. Så kommer vi til Europa. Så drar vi til USA. Så skal vi diskutere Kina og så resten av verden.
Så det er omtrent sånn vi ønsker å gjøre det.
Og så begynner vi med Ukraina. Det jeg finner virkelig bemerkelsesverdig om hele den økonomiske situasjonen i Ukraina er at normalt når et land er i krig, forventer du at landet trekker sammen, at regjeringen skaper politikk som er egalitær.
Du vet, i løpet av konflikten i andre verdenskrig i Storbritannia var det snakk om rettferdige aksjer og like ofre.
Men det du finner i Ukraina nå, er helt motsatt. Det du ser i Ukraina er det vi kan kalle nyliberalisme på steroider.
Zelenskyj-regjeringen, selv om den fører en krig, som veldig ofte er en slags «mediekrig», men uansett er den virkelig og i krig, den kjemper mot en stor fiende.
I mellomtiden innfører regjeringen en lovgivning som er svært arbeiderfiendtlig. Den har forbudt opposisjonen som vil prøve å motstå det. Og det er å privatisere alle slags statlige eiendeler for å finansiere krigen.
Så du selger egentlig familiens sølv for å betale for en løpende utgift.
Og i tillegg inkluderer privatiseringene det veldig, veldig fruktbare landet Ukraina. Og det blir ikke privatisert til vanlige bønder eller noe. Tvert imot blir landet solgt til stor agribusiness.
Så hver gang du hører om, vet du, hvor presserende det er at ukrainsk korn må ut på verdensmarkedet, er det ikke interessen til vanlige bønder som blir beskyttet, ukrainske bønder. Tvert imot må disse store agribusinessene få sine produkter ut for salg. Så dette er hva som skjer.
Og på mange andre måter er også privat virksomhet dypt involvert. Hver gang det er et lån som blir gitt til Ukraina, er private aktører, store finansinstitusjoner involvert. Og selvfølgelig har IMF kanalisert penger til Ukraina på ulike måter og så videre.
Tror du ikke, Michael, er ikke det egentlig en ganske eksepsjonell tilstand for et land i krig?
MICHAEL HUDSON: Vel, det er det absolutt.
Og i pressediskusjonen hver dag handler det åpenbart om militæret, men den militære diskusjonen om hvorvidt det kommer til å bli et motangrep fra Ukraina, den militære situasjonen er, alt de egentlig snakker om er at Ukraina må oppnå en viss seier slik at de nå kan forhandle fred med russerne og installere nøyaktig den nyliberale politikken som du har beskrevet. Det er ingen måte det kan skje på.
Jeg tror vi i begynnelsen skal si hva den andre siden har å si. Og jeg tror Russlands utenriksminister Lavrov gjorde det klart den 4. mai.
[Lavrov] sa: «Alle forstår den geopolitiske karakteren av det som skjer, og alle forstår at uten å løse det viktigste geopolitiske problemet, som er Vestens ønske om å opprettholde sitt hegemoni og diktere til alle og all sin vilje, er det umulig å løse noen kriser, hverken i Ukraina eller i andre deler av verden.»
Så du kan se akkurat nå hvordan USA har forberedt seg på det. Hver dag, spesielt i New York Times og Washington Post, er det en liste over alle krigsforbrytelsene som Russland angivelig har begått i Ukraina, som begynner med falske massakrer, Bakhmut-massakren og alle angrepene.
Så USA samler en regning som nå New York Times sier er 2 billioner dollar som Ukraina må betale Vesten for å bli solvent når kampene er over.
Og USA sier: – Vel, vi forbereder allerede en krigsforbryterrettssak i Den internasjonale straffedomstolen mot Russland for hva dette kommer til å bli, en liste over skader for å anklage Russland slik at Ukraina kan begynne å betale.
Men selvfølgelig kommer krigsforbryterrettssaken til å ta år etter år. Og i mellomtiden er Ukraina nødt til å selge nøyaktig alle sine eiendeler som du har nevnt.
Det må selge landbruket til Monsanto. Det vil selge sine gassrettigheter til Chevron. USA har hyret BlackRock, Wall Street-firmaet, for å lage et repertoar av alle eiendelene Ukraina har og finne ut hvordan de kan bli solgt til amerikanske kjøpere.
Vel, hele spørsmålet er, hva vil skje? Vil det virkelig bli solgt?
Vel, hvordan kan det bli solgt hvis selgerne er en regjering som ble installert ved et statskupp, en regjering som faktisk selv har blitt en terroristregjering, og pengene som mottas for disse spesielle privilegiene faktisk blir overlevert til kleptokratene og til regjeringens tjenestemenn for å sette inn sine egne kontoer, og mye av det har faktisk blitt resirkulert til kampanjer for den amerikanske kongressen, de amerikanske senatorene og amerikanske politikere.
Og det er liksom et viktig økonomisk aspekt ved dette som ikke har blitt diskutert bortsett fra Hunter Bidens laptop, der han lovet å betale Hunter Biden og den store mannen, antagelig faren, for å fungere som lobbyister for Ukraina.
Og vi vet at mye av pengene som har blitt donert til Ukraina har blitt betalt av Ukraina til PR-byråer og lobbyister for å betale senatorer og representanter.
Men det er også slik at når du har BlackRock ansvarlig for nyliberalisering og oppdeling av den ukrainske økonomien, kan senatorene og kongressmedlemmene forvente kampanjebidrag ikke bare fra Ukraina, men fra BlackRock, fra Chevron, fra alle de andre selskapene som er i stand til å kjøpe et drap der.
Vel, hva er responsen?
Og jeg tror det jeg vil påpeke er at Russland åpenbart trenger sin egen straffedomstol.
Det trengs en skyggedomstol for å si: — Ja, selvfølgelig må overgriperen må betale oppreisning. Aggressoren i dette tilfellet er USA og NATO. Vi skylder penger. Vi er ikke betalingsmottakerne.
– Og disse eiendelene i Ukraina, spesielt i den russiske delen som nå er en del av Russland, er ikke opp til Ukraina å selge. De er våre eiendeler nå. De er russiske eiendeler. Og vi kommer ikke til å selge dem til Vesten, og vi kommer ikke til å installere et nyliberalt program som blir foreslått av Vesten.
Så det kommer åpenbart til å være en standoff i flere år.
Den konfrontasjonen vil måtte gå utover bare en internasjonal straffedomstol av det globale flertallet, men et helt sett av motinstitusjoner for å motvirke, for eksempel, IMF, som låner ut penger til Ukraina i strid med sine avtaleartikler, låner ut til et land i krig, låner ut til en regjering som er alt annet enn demokratisk for å utkjempe krigen.
Så jeg tror vi kan ha litt frem og tilbake her før vi er ferdig med Ukraina, men for å komme inn på dette, det faktum at den økonomiske løsningen bare kan avgjøres på slagmarken. Det er alle enige i.
USA forventer at Ukraina vinner nok på slagmarken til at de kan si, la oss stoppe og snakke.
Og Russland har gjort det veldig klart, vi kommer ikke til å stoppe og snakke. Vi kommer til å fortsette å sette våre nasjonale sikkerhetskrav først, og dette er ikke noe som kommer til å ende i år eller neste år eller til og med året etter.
RADHIKA DESAI: Mick, kan du gå videre.
MICK DUNFORD: Greit. Jeg vil bare plukke opp hva Michael sa om hvordan nyliberalismen blir sett på som veien fremover fra dette tidspunktet.
Og jeg vil gjøre det ved å snakke om hvordan nyliberalismen, måten en bestemt vei til overgang på, måten et land der etniske nasjonalister kom til makten gjennom en rekke påfølgende fargerevolusjoner, la grunnlaget, mye av grunnlaget for den nåværende krisen.
Jeg vil gjerne at Paul skal vise et lysbilde, hvis han vil.
Det er veldig interessant, vet du, at i 1991 så de ukrainske etniske nasjonalistene, som Gorbatsjov faktisk hadde advart Bush om, for seg at Ukraina veldig raskt ville bli et nytt Frankrike.
Det som faktisk skjedde, var at Ukraina på en måte faktisk gikk baklengs. I 1989 til 1991 var det en rekke transformasjoner i Europa der mange av de kommunistiske landene i Europa kollapset og foretok overganger til kapitalismen.
Og i 1989 var det et forsøk på fargerevolusjon, som mislyktes, i Kina.
Denne figuren viser bare veksten i BNP i en rekke av disse overgangslandene fra 1989. 1989 tilsvarer 100.
Av de østeuropeiske landene var Polen den som gjorde det best. I 2019 nådde den en indeks på 251,7. Men Polen mottok enorme summer i utjevningsfondstøtte fra EU.
Av disse landene var det Hviterussland som gjorde det nest best, som ikke vedtok en nyliberal vei.
Hvis du derimot ser på Ukraina, finner du at indeksen i 2019, rett før de store konsekvensene av den nåværende konflikten, men som åpenbart delvis reflekterer konflikten som startet i 2014, var på bare 56,8. 56% av hvor den var i 1989.
Det representerer en katastrofal økonomisk kollaps som følge av overgangsveien som ble vedtatt i landet.
Hvis man ser på Kina, registrerer jeg den kinesiske indeksen. Den kinesiske indeksen, som startet på 100 i 1989, var i 2019 1.480.
Jeg vil at du bare skal tenke på disse to tallene. Du kan sammenligne Polen, 251,7, Hviterussland, 56,8, Kina, 1.480.
Så på en måte førte denne spesielle nyliberale veien til en økonomisk katastrofe.
Det førte også til en demografisk katastrofe fordi landet hadde 51,3 millioner mennesker i 1989, 1993. Det hadde falt til rundt 41 millioner innen 2014. I dag er det trolig rundt 31 millioner.
Rundt 5,5 millioner flyktninger er i Kina, ytterligere 4,5 millioner i EU.
Befolkningen har kollapset fordi dødsfall overstiger fødsler. Så det har svært små utsikter til å se vedvarende befolkningsvekst i årene som kommer.
Så på en måte ville jeg bare dokumentere disse økonomiske og demografiske aspektene ved en katastrofe som har ført til denne tragedien.
RADHIKA DESAI: Det er virkelig veldig viktig.
Det vi ser nå i sammenheng med krigen er at denne politikken faktisk blir ytterligere utviklet, blant annet av det faktum at Zelenskij-regjeringen har brukt krigen som unnskyldning for å forby all opposisjon, hvilket betyr at motstanden mot denne politikken ikke kan uttrykkes, vesentlig.
Og selvfølgelig, det du også sier om den demografiske kollapsen, både før og da under krigen, med så mange flyktninger i Russland og andre steder, tror jeg også viser at ironien i faktum er at alle som sier stå opp for Ukraina og vi skal forsvare Ukraina, faktisk bidrar til den systematiske ødeleggelsen av Ukraina.
Dette er en av ironiene i dagens situasjon.
En annen ting ved den typen politisk økonomi i alt dette, som virkelig slår meg som ekstremt, jeg mener, skandaløst hyklersk, sjokkerende hyklersk, er at alle våpnene som blir sendt, spesielt av USA, men også av andre land, de blir alltid fremstilt som, vi gir Ukraina våpen.
Ingen av disse våpnene blir gitt. USA og andre land selger disse våpnene. Og hvis Ukraina ikke kan betale, som det faktisk ikke kan, øker de gjelden sin.
På slutten av denne krigen vil enhver enhet som overlever som navnet Ukraina kunne bli sittende fast i, bli belemret med denne regningen.
Og jeg tror ikke alle pengene de vil konfiskere fra en eller annen russiske oligark, sentralbankreservene og hva ikke, vil komme noe sted i nærheten av det som trengs for å betale for dette.
Og så i hovedsak, uansett hvem som er igjen i Ukraina, vil måtte jobbe veldig hardt for å betale denne gjelden.
Og igjen, det er en gjeld, husk, som er pådratt for et helt illegitimt formål.
Ukraina var ikke veldig velstående, men det ville ha beholdt det lille 56,8% av sin 1989 velstand. Det ville de ha beholdt det vesentlige og kanskje til og med gjort det bedre hvis de hadde signert Minsk-avtalene.
Men Vesten, ved å egge Ukraina til ikke å signere Minsk-avtalene, har i hovedsak skapt denne situasjonen.
Og hva mer, vestlige selskaper, finans, agribusiness og alle slags vesen tjener i utgangspunktet allerede på det.
De profitterte, som Mick påpekte, allerede før denne konflikten begynte, gjennom alle fargerevolusjonene og gjennomføringen av nyliberal politikk og så videre, som sikkert går tilbake til 2014 og mye tidligere enn det også.
Men også i sammenheng med den nåværende krigen, mens krigen pågår, mens landet er i krig, tjener vestlige selskaper på å kjøpe opp produktive eiendeler og i hovedsak utnytte ukrainsk arbeidskraft i hovedsak med en arbeidslovgivning som er helt konstruert til fordel for store selskaper.
MICHAEL HUDSON: Vel, spørsmålet er, hva skal Ukraina bli etter alt dette?
Når du snakker om nyliberalismen, er det ingen måte at dette nyliberale programmet kan brukes på i Donetsk eller Luhansk eller Odessa, hvis det blir overtatt.
Så det vi snakker om er en slags røff tilstand i Ukraina der det er mulig at selv Luhansk kan bli overlatt til Polen. Det kommer til å bli skåret opp.
Så argumentet kommer til å være: Hva slags Ukraina skal betale denne gjelden?
Og absolutt alle avtaler som proxy-regjeringen har gjort og enhver gjeld de har kjørt inn i, kan bli forkastet på grunn av odiøs gjeld.
Nå, selvfølgelig, hvis USA innfører en marionettregjering, et klientoligarki, kommer de ikke til å reise spørsmålet om motbydelig gjeld.
Som du nettopp påpekte, er det politiske systemet slik at arbeiderpartiet ikke har noen representasjon der.
Så du ville ha et Ukraina som har mistet halvparten av befolkningen som bor i utlandet nå, og det er ingenting å gå tilbake til for dem.
Og store deler av befolkningen er russisktalende. Så det kommer til å være bokstavelig talt noe som egentlig ikke er et land.
Du kan tenke på det som en økonomisk enhet som på en eller annen måte kontrollerer råmaterialene vi har nevnt, landet som ikke er forgiftet av urankuler og gjort radioaktivt.
Du snakker om et slags, ikke egentlig et land. Selv definisjonen av hvordan man skal sette inn de nye lovene må avvente en løsning av de politiske grensene som jeg ikke ser skjer innen overskuelig fremtid.
RADHIKA DESAI: Så absolutt. Jeg mener, i utgangspunktet er det vi alle ender opp med å si at krigen rett og slett har vært anledningen til ytterligere akselerasjon av nyliberal transformasjon av Ukraina, det er det Vesten får.
I mellomtiden blir selvfølgelig vanlige ukrainere, mange av dem kanskje til og med ganske idealistiske, registrert for å gå og kjempe og dø for en sak som ikke engang er årsaken til deres frigjøring, men en årsak til ødeleggelsen av landet deres.
Jeg mener, dette er den forferdelige situasjonen i Ukraina. Kanskje hvis vi er ferdige med Ukraina, kan vi, Mick, ville du legge til noe mer om Ukraina?
MICK DUNFORD: Jeg mener, nei, det eneste jeg ville ha lagt til er at, hvis du ser på Mariupol, mener jeg, det er allerede en ganske betydelig prosess med gjenoppbygging av boliger, med folk som får ny innkvartering.
Det har vært ganske store investeringer i transportinfrastruktur. Det har vært forsøk på å løse problemene med vannforsyningen på Krim.
Så jeg mistenker at de delene av Ukraina som har blitt en del av Russland, godt kan se veldig betydelige offentlige investeringer for å prøve å, vel, så mye har blitt ødelagt, å faktisk gjenopprette infrastrukturen og begynne å gjenopprette offentlige tjenester og kanskje å få noen av disse økonomiske aktivitetene til å fungere igjen for å gi folk levebrød.
Men det vil åpenbart innebære massive finansielle investeringer og svært nøye planlegging.
RADHIKA DESAI: Absolutt, og det er en god overgang til vårt neste emne, som er Russland. Så vil jeg si, hva er de mest generelle tingene du kan si om situasjonen i Russland?
Vel, husk at da konflikten begynte, hevdet president Biden at han skulle innføre slike sanksjoner som skulle føre til, hva var, hvordan sa han det? At vi skulle redusere rubelen til ruiner og at vi skulle sette den russiske økonomien tilbake, massivt ødelegge den russiske økonomien.
I stedet har vi sett at den russiske økonomien faktisk har vist seg veldig motstandsdyktig. Og faktisk, på mange måter, har sanksjonene vært boomeranging, de forårsaker mer skade for påleggerne av sanksjonene, enten det er EU eller USA selv, spesielt dollarsystemet og så videre, i stedet for å skade Russland.
Så Russland har vist seg motstandsdyktig mot sanksjoner.
Og denne historien i seg selv går også tilbake til 2014, for i 2014, som folk kanskje husker, ble det pålagt en første gruppe sanksjoner mot Russland.
Og som svar på disse sanksjonene tok den russiske regjeringen en rekke økonomiske initiativer for i hovedsak å motvirke sanksjoner.
Og en av de store suksesshistoriene med den sanksjonssikringen var faktisk den russiske landbrukssektoren, som faktisk har vært, har vist seg å være en suksesshistorie.
Og Russland er i dag en stor eksportør, ikke bare av korn og matvarer og så videre, men det eksporterer også gjødsel, som vi så i en tidligere fase av konflikten, da det var stor bekymring for forstyrrelsen av forsyninger av gjødsel fra Russland.
Og Russland har også, i løpet av det siste året eller så, vist en evne til å holde produksjonen oppe.
En av de andre tingene som slår meg er at i Vesten, med alle våpnene som blir levert og solgt til Ukraina, har lagrene blitt tømt, mens Russland har vist en evne til å fortsette å produsere våpen og i hovedsak å vinne kriger i Russland.
Så i den forstand, og det siste poenget jeg vil gjøre er at alt dette har blitt gjort i en sammenheng der regjeringen har trappet opp sitt nivå av statlig intervensjon for å skape en mer produktiv økonomi, for åbli mer av en utviklingsstat, selv om mange mange i Russland hevder at ikke nok har blitt gjort på denne fronten, og mer kan gjøres.
Sentralbankenes politikk, den russiske sentralbankens politikk kan være mer anti-nyliberal enn de er.
Regjeringen kan også i hovedsak mobilisere økonomien på krigsfot.
Og faktisk, i stedet for IMFs spådom om at den russiske økonomien ville bli satt tilbake med om lag 12 til 14% ble den til slutt, i 2022, satt tilbake med bare 2%.
Men mange vil hevde, Sergei Glazyev er en av dem, som faktisk sier at hvis du mobiliserer økonomien mer, ville du ikke bare ikke ha et tilbakeslag på bare 2%, noe som absolutt er noe å feire, men faktisk ha en russisk økonomisk oppgang, noe som fortsatt kan være mulig.
MICHAEL HUDSON: Vel, det Russland ønsker å gjøre er å snu det som kommer til å bli en seier militært i Ukraina til en samlet ny økonomisk orden. Det er det både Putin og Lavrov har snakket om.
Og de har også pekt på at økonomiske og politiske løsninger i Ukraina-konflikten går sammen.
Så Russland kommer helt i utgangspunktet til å be Ukraina og USA om å innrømme at den falske massakren i Bucha og andre anklager om krigsforbrytelser ble forfalsket.
Og Russland kommer til, håper jeg, å lage sin egen liste over ukrainske, amerikanske og britiske krigsforbrytelser mot Ukraina, inkludert nå utarmet uran, og presentere sin egen regning for penger som skyldes, som sannsynligvis vil være mye mer.
Det vil være en hel krangel om hvem som startet krigen.
Startet krigen i 2014 med statskuppet?
Eller startet det med oppbyggingen av ukrainske styrker for å angripe Luhansk og Donetsk like før februar i fjor?
Eller begynte det bare med at Russland kom inn som alle amerikanske offisielle dokumenter sier, uprovosert?
Vel, krigsforbryterrettssaken kommer til å bli drevet av russerne, sannsynligvis med andre land i det globale sør, land med verdensmajoritet, Kina og andre.
Målet vil også være å restrukturere ikke bare NATO-Ukraina, men NATO-Kina og USAs forbindelser med det globale flertallet helt.
Og det Russland innser er at uansett hva som kommer ut av dette, kan enhver fredsavtale som forhandles bare etableres på slagmarken. Derfor har ikke Russland råd til å tape krigen.
Og hvorfor i New York Times, Mr. Friedman kommer ut og sier, Russland har nå utvidet helt til spissen av NATO. Det er Russland som ekspanderer til NATO i stedet for at NATO utvider seg til Russland.
Så jeg tror det Russland kommer til å komme ut med er sin egen Monroe-doktrine.
Og det kommer til å si, hold deg unna Svartehavet og hold deg også ute av det nordlige Stillehavet.
De kan koordinere dette med Kina, og holde utenlandske skip ute av Kinastredet. Ukraina-krigen kommer til å sette en hel modell for hva som skjer i Taiwan, i Kina og over hele verden, langt utenfor Ukraina.
Og USA har i hovedsak tatt besittelsene til russiske oligarker. Og vi har snakket om å ta Russlands reserver.
Og disse beholdningene til russiske oligarker ble kjøpt med pengene som de betalte de privatiserte selskapene til amerikanske og utenlandske låntakere.
Så Russland kan økonomisk svare ved å annullere alle utenlandske beholdninger av russiske aksjer som eies av amerikanske innehavere og NATO-innehavere.
Si: – Vent litt, du har ikke bare stjålet fra Ukraina, du har stjålet i Russland. La oss få et globalt oppgjør av alt dette.
– Du gjorde mot Russland først det du gjorde mot Ukraina. Vi kommer til å kansellere alle aksjer og obligasjoner som skyldes amerikanske og NATO-eiere. Bare annuller dem for å reversere salget av den russiske industrien.
Og det kan være en modell for det samme som skal gjøres mot Ukraina i beregningen av skader og erstatninger som USA, Storbritannia og Tyskland skylder Ukraina.
RADHIKA DESAI: Mick, kan du gå videre.
MICK DUNFORD: Ja, jeg mener, Michael snakket om en ny økonomisk orden.
Jeg synes det er ganske interessant å spørre hvorfor han gjorde det, når Russland fra 1990-årene la frem forslag om økonomisk integrering av Eurasia fra Lisboa til Vladivostok, når de snakket om udelelig sikkerhet, når de forventet at de muntlige og skriftlige forpliktelsene som ble gitt til Gorbatsjov med hensyn til ikke-utvidelse av NATO ville bli respektert, og når vi nå lærer av Jeffrey Sachs at NATO begynte å planlegge inkluderingen, selv av Ukraina i 1991, 1992, som er forbløffende.
Men på en måte ble disse konstruktive forslagene avvist av USA og også av EU. Et viktig spørsmål man må stille er hvorfor.
Jeg mener, åpenbart er det mange grunner, og det er kompliserte forklaringer, men det er klart at det denne konflikten har gjort, er at den har forstyrret Belts and Road Initiativet, den har delt Russland og Tyskland.
Det er åpenbart ment å forhindre fremveksten av en betydelig eurasisk landmakt som kan utfordre USAs lederskap.
Når det gjelder EU, er EU bare interessert i økonomisk integrasjon på sine vilkår, noe som betyr at den respekterer sine verdier, men hva den mener med sine verdier er en politisk orden der det er lett å blande seg inn eksternt, og en økonomisk orden der alle ressurser i hovedsak er tilgjengelige for salg til alle og enhver, som har en tendens til å nekte mindre utviklede deler av verden utsiktene til å engasjere seg i en form for utvikling for å innhent Vesten.
Jeg tror det er i lys av bitter erfaringen at Russland har formulert en ny utenrikspolitikk, og at ny utenrikspolitikk er ekstremt interessant fordi den på den ene siden innebærer en reorientering av Russland mot øst, etablering av tettere forbindelser med Øst-Asia, med Sørøst-Asia, med India.
Men den innebærer også en omdefinering av Russland som en «sivilisasjonsstat».
Jeg mener, i lang tid, siden Peter den store, har Russland på en måte modellert seg på Vesten, og jeg tror det er Vestens ugjerninger som faktisk har overbevist om at det må være en annen vei fremover.
Og på en måte er denne forestillingen om en sivilisasjonsstat et begrep som også brukes i forhold til Kina, du kan bruke det i forhold til India, i forhold til landene i den islamske verden.
Og det som er ganske interessant med det er hvis du faktisk sier, se på Øst-Asia. Inntil 1894, var Øst-Asia i fred i 300 år.
Hvis du bare ser på Kina, var det fred i 500 år. Disse landene engasjerte seg ikke i former for ekstern ekspansjon og kolonialisme.
Så på en måte er det en dyp forskjell mellom hva slags sivilisasjon eller verdier disse østasiatiske sivilisasjonene har og den vestlige sivilisasjonen der kapitalismen oppsto med imperialisme og kolonialisme.
Og på en måte er det knyttet til en radikalt annerledes oppfatning av den internasjonale orden som jeg tror Russland nå har sluttet seg til i sitt nære forhold til Kina, og spesielt når det gjelder måten de har definert sin nye utenrikspolitikk på.
Og det er på en måte et håp om at vi alle, i årene som kommer, kan komme til å leve i en fredeligere verden der vi ikke hele tiden står overfor en rekke kriger som vi har vært i utgangspunktet de siste 500 årene, siden fremveksten av vestlig kolonialisme og imperialisme.
RADHIKA DESAI: Nei, det er akkurat det ordet. Ordet du avsluttet med er akkurat det jeg skulle snakke om, fordi det handler om imperialisme.
Du sa at Jeffrey Sachs bemerket at amerikanerne allerede i 1990 og 1991 planla å integrere Ukraina i NATO, osv.
Grunnen er at det som i hovedsak har styrt verden, det som har bestemt hvordan de forskjellige delene av verden forholder seg til hverandre de siste par hundre årene, har vært vestlig imperialisme.
Hvorfor har vi vestlig imperialisme? På grunn av vestlig kapitalisme.
Hva er hensikten med vestlig imperialisme?
Å stadig åpne opp flere og flere deler av verden slik at vestlige selskaper basert i Vesten kunne ha tilgang til markeder, til investeringsmuligheter og profittmuligheter og billig arbeidskraft og billige materialer.
Russland har alltid blitt sett på som en stor gevinst for Vesten.
I hovedsak har den angloamerikanske interessen, så å si, den såkalte liberale og mest aggressivt imperialistiske interessen til Vesten, alltid sett på Russland som for stort og derfor noe som bør brytes ned.
Og dette er også viktig.
Det er også viktig å snakke om dette fordi vestlig imperialisme ofte blir ignorert mens vi alltid blir fortalt om det russiske imperiet eller det kinesiske imperiet, at disse landene er imperialistiske.
Men som dere helt riktig har påpekt, så har disse sivilisasjonene levd fredelig og de har vært vant til å leve fredelig i århundrer.
Mens det du har sett med utbruddet av vestlig kapitalisme ikke er noe annet enn endeløs krig. Og hensikten med disse krigene er akkurat dette.
Så jeg tror det, og jeg liker også å lage en, jeg mener, jeg er helt enig med deg i at selvfølgelig, siden Peter den store og Katarina den store, så Russland til Vesten.
Men hensikten med å se til Vesten var faktisk ikke å modellere seg på Vesten, men heller å i hovedsak samarbeide med Vesten for å skape russisk velstand.
Men fordi Vesten er imperialistisk, er det nettopp denne velstanden som ikke var mulig i nært forhold til Vesten.
Derfor var toppen av russisk produktiv prestasjon under Sovjetunionen, da det faktisk ikke var forbundet med Vesten.
Så sånn sett vil jeg si at det Russland har innsett nå, og det var veldig tydelig under mitt siste besøk i Russland, to kjappe mimringer.
For det første deltok vi på en stor økonomisk konferanse, og selv for to eller tre år siden ville den konferansen ha vært dominert av nyliberale intellektuelle.
Denne gangen var det overveldende flertallet av talerne avgjort anti-nyliberale.
Det var et par nyliberalister, men de var liksom en eller to i et hav av generell konsensus om å skape en utviklingsstat i Russland, ha tettere forbindelser med Kina og bevege seg bort fra Vesten.
Så det er nummer én.
Nummer to, en annen konferanse jeg deltok på, begynte ved talerstolen.
Igjen fant dette sted i nyliberalismens hjem i Russland, som er Higher School of Economics, som ble opprettet etter 1991 nettopp for å være en slags bikube for nyliberal tenkning.
Det var her sesjonen begynte med at lederen, i hovedsak den første taleren, i hovedsak sa at når denne krigen slutter, vil Russland ikke lenger vende seg mot Vesten.
Det kapittelet er ferdig. Russland ser østover.
Og sesjonen ble avsluttet med at lederen sa at faktum er at Russland ikke ønsker å komme nærmere Vesten. Vesten er kjedelig. Østen er der alt skjer.
Så i den forstand, ja, Washington-konsensusen har nå blitt universelt avvist, og det langvarige spørsmålet om Russland er europeisk eller eurasisk har blitt avgjørende avgjort.
Så i denne forstand vil jeg si at det er mange trender som i hovedsak beveger seg i en anti-nyliberal retning.
Det er plass til mer, og jeg tror Russland kan komme ut av dette som et mye mer produktivt samfunn, forutsatt at det ikke bare klarer å bygge motstandskraft mot sanksjoner, men faktisk lære hvordan en blandet –
Grafen viste at Kina i perioden siden 1989 i hovedsak har økt sitt BNP med nesten 15 ganger. Andre land som Russland kan også gjøre det. Russland har mye potensial, men de må ha den rette politikken.
Og jeg tror dette er retningen som den nåværende situasjonen presser Russland i. Og selvfølgelig, som dere begge påpekte, dette skaper en, vi kaller det noen ganger en multipolar verden.
Det splitter absolutt verden vekk fra Vesten og skaper nye relasjoner mellom land, spesielt nærheten mellom Russland og Kina er veldig viktig her.
MICHAEL HUDSON: Vel, den ukrainske og russiske situasjonen har på mange måter snudd opp ned på hele imperialismens tradisjonelle pådriv.
Du og jeg har snakket i flere tiår om at imperialisme er økonomisk.
Og selv da Karl Marx snakket om britisk ekspansjon inn i India, holdt han en tale for chartistene og sa: Vel, i det minste kommer engelsk imperialisme til å bryte ned tilbakeliggenheten til India og andre land. Og det kommer til å introdusere kapitalismen. Og det vil være det første skrittet mot sosialisme i disse landene.
Dette er ikke hva som skjer i Ukraina eller skjedde i den nyliberale oppløsningen av Russland.
Og faktisk kan du se på Ukraina og Russland de siste 30 årene og si at hele den geopolitiske teorien om økonomisk prioritet, ideen om at økonomi driver politikk, ikke ser ut til å være tilfelle i dag.
Verken industri eller arbeidskraft tjener på det.
Du ser at Tyskland allerede er enige om å subsidiere de høye gass- og oljeprisene for å støtte kjøp av flytende LNG-gass fra USA. Det er seks ganger prisen som Russland tok betalt. Det er ikke økonomisk.
Du har tysk industri der de ikke klarer å stoppe demonteringen som skjer ved at energihandelen og matvarehandelen med Russland blir demontert, det var det som ga tysk industri sitt konkurransefortrinn. Det er nå borte. Og det er irreversibelt.
Ikke på grunn av noe av det president Putin sier, vi vender oss østover. Men fordi USAs krav om å gjøre Europa til et klientoligarkier har gjort det irreversibelt.
Hvis den tyske regjeringen støtter industrien ved å si: – Ok, vi skal gi penger til industrien slik at den kan stole helt på USA for materialer vi pleide å importere fra Russland, da, gitt det faktum at vi må balansere budsjettet vårt i henhold til EU-reglene, må vi kutte ned sosiale utgifter.
– Spesielt nå som vi må øke våre våpenutgifter kraftig for å erstatte alle de gamle foreldede våpnene som vi har sendt til Ukraina med splitter nye amerikanske våpen, kommer det virkelig ikke til å være noen mulighet for et sosialdemokratisk økonomisk program i Tyskland.
Vel, det er vanskelig å si hvordan økonomisk egeninteresse rettferdiggjør denne inversjonen, denne reverseringen av europeisk politikk, fordi det har ført til USAs ødeleggelse av tysk industri. Og ikke bare det, men ved å ødelegge tysk industri har du ødelagt etterspørselen etter faglært arbeidskraft.
Kommer vi til å se tysk arbeidskraft emigrere akkurat som den har fra de baltiske statene, 20 prosent tap i befolkningen fra Latvia, Estland og Litauen?
Men det er en annen ting som også Europa har tapt på dette. Og når Russland og Kina vender seg bort fra Europa, vender de seg ikke bort fra det Europa som var i ferd med å bli sosialdemokratisk, fra det Europa som faktisk holdt frem idealer i tidligere tider, men fra det faktum at Europa ikke lenger er sosialdemokratisk.
Europa har mistet sin tidligere sosialistiske arbeiderpolitikk. Tysklands Linke-parti har brutt opp over Ukraina-krigen, og USAs politiske innblanding har gjort Europas sosialdemokratiske og arbeiderpartier til nyliberale stedfortredere, Tony Blairismen i tysk politikk og fransk politikk og over hele Europa.
Så resultatet er at ikke bare et klient politisk oligarki, men også en klient politisk arbeidskraft. Det er ingen arbeiderbevegelse i Europa som kan motsette seg det som skjer her.
Hva om økonomi styrte europeisk politikk? Vel, etter 1991 håpet Europa i det minste å få økonomisk dominans over Sentral-Europa, Russland, og, som du påpekte, Ukraina. Men nå mister det Eurasia.
Annalena Baerbock sier at enhver form for handel er en risiko. Og hvis du handler med Russland eller Kina, sa hun, da tar du risikoen for at de kan gjøre mot Europa hva USA gjør mot resten av verden.
De kan kutte deg med sanksjoner og forstyrre økonomien din ved å nekte å eksportere til deg. Og Europa kan bare være trygt hvis det ikke eksporterer, importerer alt det trenger fra Kina eller Russland eller resten av den globale majoriteten.
Bare USA kan stoles på for å hjelpe Europa med å utvikle seg, akkurat som det hjalp Tyskland med å utvikle seg ved å sprenge Nord Stream-rørledningene og omstrukturere sin energihandel.
Så dette er galskapen i det Tysklands utenriksminister selv sier.
Jeg vet ikke hvordan du noen gang kan si at dette er en økonomisk forklaring på ting. Faktum er at det er etnisk og rasistisk hat mot Russland. Det er nazisme. Det er ikke sosialdemokrati.
Europa har nå omfavnet nazismen, og jeg tror dette best symboliseres i helgen ved at Zelenskyj møter paven med to nazisymboler på skjorten, bare for å gjøre det veldig klart, hei, kanskje vi kan gjenopprette den pavelige nazipakten fra 1930-tallet og den røde linjen og alt.
Så Europa har mistet sin lønnsomme investeringsfremtid med Russland, og nå ser det ut til at det går slik overfor Kina også, og det er helt knyttet til USA.
Hvordan forklarer du det økonomisk når det gjelder egeninteresse? Det kan du ikke.
RADHIKA DESAI: Mick, vi diskuterer fortsatt Russland, ikke sant?
MICHAEL HUDSON: Vel, det er Europa også.
MICK DUNFORD: Jeg begynte å snakke om Europa. Kan du vise det andre lysbildet? Jeg skal komme med en kommentar.
Michael snakket nettopp om hvordan noen av beslutningene, de ekstraordinære beslutningene som er tatt av de politiske lederne i europeiske land, og hvordan det fullstendige fraværet av enhver strategisk autonomi i Europa har ført til handlinger som gjør en dårlig situasjon verre.
De gjør en dårlig situasjon verre i den forstand at de har forstyrret forholdet til Russland, spesielt energiforhold, matforhold, og også de-risking genererer alvorlige risikoer der Europa er veldig, veldig avhengig av en hel rekke innsatsvarer som faktisk produseres i Kina og leveres til europeisk industri av Kina.
Europeisk industri, og faktisk alle G7-industriene, står overfor alvorlige utfordringer i alle fall som til en viss grad er knyttet til det faktum at nyliberalismen etter den økonomiske krisen på 1970-tallet på en måte ble vedtatt som en løsning.
Det ble vedtatt som en løsning i den forstand at når du så denne offshoring av industrien, så du faktisk økning i lønnsomheten til selskaper som offshoret.
Men hvis du faktisk ser på produktivitetsveksten i G7-landene, er dette den gjennomsnittlige produktivitetsveksten, arbeidsproduktiviteten, timeproduktiviteten, du kan se at den i utgangspunktet har gått jevnt nedover.
Så på en måte har den økonomiske ytelsen til G7, som inkluderer en rekke store europeiske land og selvfølgelig USA, Canada og så videre, gradvis falt.
Og det har gått ned på grunn av en nedgang i produktive investeringer, noe som delvis gjenspeiler lønnsomhetshensyn og den relative lønnsomheten av investeringer i finansiell virksomhet og en hel rekke spekulative aktiviteter knyttet til eiendom og til aksjemarkeder og så videre.
Så den første utfordringen som Europa allerede står overfor, er på en måte utfordringen med å overvinne den relative nedgangen i produktiviteten.
Men i forsøket på å møte denne utfordringen ved å handle på den måten de har gjort de siste årene, og på en måte bli en slags del av verden som er nesten fullstendig dominert av USA og av dets interesser, har Europa gjort seg selv betydelig skade.
Jeg tror den andre tingen som er veldig slående med det som skjer når det gjelder Europa, er at på grunn av måten verdensordenen endrer seg på, er den typen ressurser som er tilgjengelige for de tidligere kolonimaktene mer redusert.
Så i den situasjonen søker USA å gripe en mye større andel av disse ressursene for seg selv ved å kreve at Europa, for eksempel, kjøper dyr amerikansk energi i stedet for russisk energi gjennom nye tiltak som er utformet for å kanskje oppmuntre til flytting av europeisk industri i USA.
Så på en måte er det du ser en slags inter-imperialistisk rivalisering mellom Europa og USA, med USA som utnytter sin dominerende posisjon for å sikre et større volum av ressurser for seg selv.
RADHIKA DESAI: Absolutt, Mick.
Du bruker begrepet inter-imperialistisk rivalisering, men jeg vil si at i hovedsak går tilbake til selv det 19. århundre og absolutt i det 20. århundre, har USA alltid ønsket å i hovedsak begrense eller rulle tilbake europeiske imperialismer for å åpne opp verdensøkonomien for seg selv.
Det har alltid vært målet. Det fortsetter å forsøke dette, selv om det selvfølgelig er lenger unna realisering enn noen gang før. Resten av verdensøkonomien vender seg bort fra dem.
Vi er i utgangspunktet nå i gang med å diskutere Europa. Og jeg vil si et par ting om det.
Men jeg ville si en siste ting om Russland før vi forlater det emnet helt.
Og det er at i utgangspunktet kan det som skjer nå forklares med hva som skjedde med det postkommunistiske Russland.
I hovedsak ble Russland kastet ut i økonomisk kaos og tilbakegang på 1990-tallet under sjokkterapien. Og på 2000-tallet, under Putins ledelse, klarte Putin å stabilisere Russland i betydelig grad.
Men allerede da var det veldig klart at hvis Vesten fikk det som de ville, så var det dette som ville skje med Russland igjen, det som skjedde med Russland på 1990-tallet.
Og i løpet av perioden de neste to tiårene prøvde Putin-regjeringen å si til Vesten at: – Se, vi vil gjerne ha et godt forhold til deg, men ikke på de betingelsene. Du må akseptere våre egne interesser og naturligvis økonomiske interesser, sikkerhetsinteresser og så videre.
Og muligheten for i hovedsak å prøve å ha et mer balansert forhold til Vesten har blitt ødelagt. Vesten har i utgangspunktet nektet det. Det har fortsatt å utvide NATO.
Så nå denne avgjørende reorienteringen av Russland, erkjennelsen av at Vesten ikke lenger har noe å tilby Russland som er verdifullt. Dette er, du vet, dette har den historien.
Når jeg kommer til Europa, er overskriften når det gjelder å diskutere hva som skjer i Europa, er de gale?
Hvorfor fører de en slik selvmordspolitikk der deres industrielle base blir ødelagt, som Michael, påpekte du.
Og også industribasen blir ødelagt nå ganske aktivt med ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningen, avskjæringen av den mest fornuftige energikilden for Europa, som er energi fra Russland.
Og så gjøre Europa avhengig av energi fra USA, som ikke bare er dyrere, og dermed skaper økonomiske problemer, men også setter Europa tilbake fra klimamålene fordi importert LNG, LNG sendt fra USA til Europa vil ha et karbonavtrykk som er 8 til 10 ganger høyere enn naturgass som leveres via rørledning fra Russland.
Så på alle disse måtene synes europeerne å være innstilt på en grad av selvdestruksjon som jeg synes er fantastisk. Og jeg forstår fortsatt ikke helt hva som animerer det.
Men jeg kan sikkert vite to ting. For det første er det betydelig offentlig misnøye.
Og nummer to, det er også en antatt, jeg mener, jeg tror det er en rimelig grad av misnøye i eliteklassene fordi industrialistenes interesser også blir ødelagt.
Så hva som kommer til å skje i Europa er et åpent spørsmål.
Vi kan absolutt se europeerne, de kan ha gått sammen med, eller i det minste kan de ha syntes å gå sammen med USA med å innføre sanksjoner og så videre.
Men hvis du ser nøye på sanksjonene, er de også utformet for å minimere virkningen på Europa.
Og faktum er at Europas avhengighet av russisk energi kan ha blitt redusert, men russisk energi pumpes fortsatt til Europa mens vi snakker.
Men når det gjelder å utvide denne fiendtligheten som nå blir styrt fra Europa til Russland, kan vi se at europeerne absolutt nøler og ser på det. Så det er den dimensjonen.
Vi må se hvor lenge denne enheten som Vesten har proklamert, samholdet de har funnet over konflikten om Ukraina, hvor lenge den vil vare og hvor lenge det vil vare før den økonomiske skaden som blir påført Europa i hovedsak vil produsere en slags pushback.
MICHAEL HUDSON: Vel, Radhika, du stilte spørsmålet, er de gale?
Vel, på en måte, ja, de er i den forstand at du og jeg har gått på Rosa Luxemburg-stiftelsens møter i Berlin, og jeg har tilbrakt ganske mye tid i Øst-Tyskland.
De ble traumatisert av den sovjetiske okkupasjonen der, så traumatisert at det nesten er en tankeløs motstand mot alt Russland gjør.
Og det er denne anti-russiske følelsen som Amerika har vært i stand til å vifte og oppmuntre som har fått tyskerne til å si: Ja, vi er villige til å ofre vår industri. Vi så hva som skjedde under Russland. La oss nå vende oss til USA.
Å ikke innse at det USA gjør kommer til å bli like ille som det som skjedde i Øst-Tyskland. De avlyttet Angela Merkels telefoner. Det er fortsatt telefonavlytting.
Min viktigste kilde til russisk informasjon er Johnsons Russland-liste.
Johnson dro nettopp til Frankrike og Tyskland for å ta en ferie for to uker siden og sa at han var overrasket over å finne at du ikke kan få tilgang til RT eller russiske nyheter på internett. Alt er blokkert. Det er total tankekontroll i Europa.
Dette er igjen en total inversjon av alt som skulle være demokratisk. Og dette skyves til det virkelig vanvittige punktet at når Baerbock sier: Alt vi importerer fra Russland eller Kina kan potensielt brukes til militæret.
– Hvis du importerer russisk mat, kan det brukes til å mate russiske soldater for å kjempe i Ukraina. Og slik at maten er militær. Vi kan ikke stole på det for nasjonale sikkerhetsformål.
— Vi må følge nederlenderne og ikke tillate eksport av ultrafiolette skannemaskiner til informasjonsteknologibrikker. Vi må virkelig bryte all handel.
Vel, som du vet, når så mye handel allerede er med Russland og Kina og Eurasia, vil det å ha en skarp avskjæring bety en langvarig depresjon der.
Og det er ingenting som tyder på at en europeisk depresjon kommer til å føre til en venstreorientert løsning.
Hvis USA får det som de vil, vil det føre til en nazistisk løsning fra 1930, akkurat som USA har fremmet i Ukraina og i de andre landene de har tatt videre.
Så Europa kan ende opp med å se ut som et latinamerikansk diktatur, som Chile under Pinochet.
MICK DUNFORD: Man må også erkjenne at strukturen i økonomiene i Europa, du vet, i noen henseender har noen paralleller med strukturen i økonomiene i Nord-Amerika.
Det er økonomier med svært høye BNP, men faktisk overdriver deres BNP enormt deres virkelige formue på mange måter, delvis fordi BNP inkluderer alle slags input.
Det inkluderer en hel rekke immaterielle tjenester, du vet, som i utgangspunktet stammer fra immaterielle eiendeler som er knyttet til hva opphavsrett, patent, varemerker, immaterielle rettigheter og kontroll av forsyningskjeder.
Så en betydelig mengde europeisk rikdom kommer på en måte også fra den slags kilder.
Denne kontrollen over IP, for eksempel, er forbundet med overdrevne markeringer, høye tjenestebetalinger.
Det forhindrer spredning av teknologier, av produkter som kan gi betydelige bidrag til forbedring av menneskers levebrød over hele verden fordi de forblir så dyre.
Faktisk vet vi at det som på en måte driver utviklingen er den raske diffusjonen, adopsjonen, repetisjonen av investeringer. Men dette systemet, vet du, forhindrer det.
Men dette systemet er et som genererer store husleier, vet du, for økonomisk avanserte land, og knyttet til disse husleiene er mange interesser som ikke er knyttet til produksjonsindustrien, og kanskje som synes forberedt på å ofre den og ofre menneskene som jobber i den for å bevare en alternativ form for fremtid.
For meg er den verden neppe levedyktig utenfor en slags kolonial og imperialistisk verdensorden.
Og i den forstand er jeg helt enig i det du sier om naiviteten og den tilsynelatende dumheten, grove dumheten til mange av lederne i europeiske land.
RADHIKA DESAI: Nei, akkurat. Og du gjør et veldig viktig poeng, Mick.
BNP i mange vestlige land, spesielt USA, er kraftig overdrevet av de grunnene du oppgir. Og også fordi særlig finans utgjør en så stor del av dette.
Og i hovedsak, hva er økonomi? Finans er faktisk ikke produksjon. Finans innebærer bare overføring av rikdom fra noen til andre.
Så i en viss forstand blir nettopp det som skader den amerikanske økonomien, som skaper ulikhet, faktisk regnet som økonomisk rikdom.
Og selvfølgelig fordeler systemet det å gi økonomisk fortjeneste til bare et lite antall mennesker for å nyte arbeidet til andre mennesker for nesten ingenting. Jeg mener, det er egentlig det det er.
Jeg vil også si en annen ting, som åpenbart er en av de logiske følgene av det vi alle har sagt, er at det er viktig – i dag viste du grafen over arbeidsproduktivitet.
Hva ville være nødvendig for å snu det? Hva ville være nødvendig for å øke arbeidsproduktiviteten i europeiske land, vestlige land mer generelt?
Det ville være en slags næringspolitikk. Det ville være et sett med politikk som er helt motsatt av nyliberalisme, pengepolitikk, finanspolitikk, industripolitikk, alt det motsatte av nyliberalisme.
Men etter 40 år med nyliberalisme er det et viktig spørsmål om disse landene noen gang kommer til å være i stand til å gjennomføre en seriøs industripolitikk.
Selve strukturen i disse samfunnene, forholdet mellom stater og kapitalistiske klasser har endret seg i en slik grad.
Så i økende grad har jeg lagt merke til at både i USA og i Europa blir industripolitikken gjenopplivet som et diskusjonstema. Alle sier at vi trenger næringspolitikk.
Men hvis du ser nøye etter, hvis du leser mellom linjene, er det som går for industripolitikk i hovedsak en politikk som er nyliberalisme, det vil si å gi flere og flere subsidier til store selskaper.
Så under rubrikken industripolitikk diskuterer tyskerne i hovedsak om de skal gi subsidier til IBM eller til noen tyske produsenter eller hva har du. Men det er alt det er.
Og det er ikke næringspolitikk. Det er bare fortsettelsen av nyliberalismen.
Hvorfor? Fordi nyliberalismen, til tross for alt snakket om frie markeder og frihandel, hele tiden bare har handlet om regjeringer som favoriserer store selskaper ved å gi dem alle slags godbiter, billig kreditt, privatisering av eiendeler til utsalgspriser slik at disse selskapene blir stadig større, gi dem subsidier i FoU-navnet, og selvfølgelig tilby alle slags andre tjenester.
Så egentlig virker det som om veien ut av alt dette for Europa også kommer til å bli veldig vanskelig, selv om det oppstår krefter som er fast bestemt på å forsøke å forsøke det.
MICHAEL HUDSON: Det du har beskrevet som nyliberalisme er akkurat det Mick har kalt en rentenistpolitikk. Og en rentenistpolitikk later til å være økonomisk vekst, men den er virkelig administrasjonsutgifter.
RADHIKA DESAI: Absolutt. Så vi vil avslutte denne niende geopolitiske økonomitimen. Og vi sees neste gang. Vi vil fortsette denne diskusjonen da. Bye-bye.
(Republisert fra Geopolitical Economy med tillatelse fra forfatter eller representant)
En eksperts synspunkt på en aktuell hendelse. Fra Magasinet Foreign Policy. (Maskinoversettelse redigert av Terje Valen.)
En BRICS-valuta kan ryste dollarens dominans
De-dollariseringens øyeblikk kan endelig være her.
Av Joseph W. Sullivan, seniorrådgiver i Lindsey Group og tidligere spesialrådgiver og stabsøkonom ved Det hvite hus» råd for økonomiske rådgivere under Trump-administrasjonen.
Kinas president Xi Jinping (R) og Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva håndhilser i Beijing.
Kinas president Xi Jinping (R) og Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva håndhilser i Beijing 14. Ken Ishii/Pool/AFP via Getty Images
24. april 2023 kl. 14:00
Snakk om de-dollarisering er i luften. I forrige måned, i New Delhi, sa Alexander Babakov, nestleder i Russlands statsduma, at Russland nå leder utviklingen av en ny valuta. Den skal brukes til grensehandel av BRICS-nasjonene: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Noen uker senere, i Beijing, meldte Brasils president, Luiz Inàcio Lula da Silva, seg inn. «Hver kveld,» sa han, spør han seg selv «hvorfor alle land må basere sin handel på dollaren.»
Denne utviklingen kompliserer narrativet om at dollarens regjeringstid er stabil fordi det er de enøyde pengene i et land med blinde individuelle konkurrenter som euro, yen og yuan. Som en økonom uttrykte det: «Europa er et museum, Japan er et sykehjem, og Kina er et fengsel.» Han tar ikke feil. Men en BRICS-utstedt valuta ville være annerledes. Det ville være som en ny union av kommende misnøye som, på skalaen av BNP, nå kollektivt oppveier ikke bare den regjerende hegemonen, USA, men hele G-7-vektklassen til sammen.
Utenlandske regjeringer som ønsker å frigjøre seg fra avhengigheten av amerikanske dollar er alt annet enn nye. Murring i utenlandske hovedsteder om et ønske om å detronisere dollaren har skapt overskrifter siden 1960-tallet. Men praten har ennå ikke blitt til resultater. Med ett mål brukes dollaren nå i 84,3 prosent av grensehandelen – sammenlignet med bare 4,5 prosent for den kinesiske yuanen. Og Kremls vanemessige bruk av løgner som et instrument for statsmakt gir grunn til skepsis til alt Russland sier. På en rekke praktiske spørsmål, som hvor mye de andre BRICS-nasjonene er ombord med Babakovs forslag, er svarene foreløpig uklare.
Likevel, i det minste basert på økonomien, er utsiktene til suksess for en BRICS-utstedt valuta nye. Uansett hvor tidlige planer for det er, og uansett hvor mange praktiske spørsmål som forblir ubesvarte, kan en slik valuta virkelig fjerne den amerikanske dollaren som reservevaluta for BRICS-medlemmer. I motsetning til konkurrenter foreslått tidligere, som en digital yuan, har denne hypotetiske valutaen faktisk potensial til å tilrane seg, eller i det minste riste, dollarens plass på tronen.
La oss kalle den hypotetiske valutaen bric.
Hvis BRICS bare brukte bric for internasjonal handel, ville de fjerne en hindring som nå forpurrer deres innsats for å unnslippe dollarhegemoni. Disse anstrengelsene tar nå ofte form av bilaterale avtaler for å denominere handel med ikke-dollarvalutaer, som yuan, nå den viktigste valutaen for handel mellom Kina og Russland. Hindringen? Russland er ikke villig til å hente resten av sin import fra Kina. Så etter bilaterale transaksjoner mellom de to landene, har Russland en tendens til å ønske å parkere inntektene i dollar-denominerte eiendeler for å kjøpe resten av importen fra resten av verden, som fortsatt bruker dollaren til handel.
Hvis Kina og Russland bare brukte BRIC for handel, ville Russland imidlertid ikke ha behov for å parkere inntektene fra bilateral handel i dollar. Tross alt ville Russland bruke brics, ikke dollar, for å kjøpe resten av importen. Skriv inn endelig de-dollarisering.
Er det realistisk å forestille seg at BRICS bare bruker bric for handel? Ja.
For det første kunne de finansiere hele importregningen av seg selv. I 2022 hadde BRICS som helhet et handelsoverskudd, også kjent som et overskudd på betalingsbalansen, på 387 milliarder dollar – hovedsakelig takket være Kina.
BRICS vil også være klar til å oppnå et nivå av selvforsyning i internasjonal handel som har unngått verdens andre valutaunioner. Fordi en BRICS-valutaunion – ulik noen før den – ikke ville være blant landene som var forent av felles territoriale grenser, ville medlemmene sannsynligvis være i stand til å produsere et bredere spekter av varer enn noen eksisterende monetær union. En artefakt av geografisk mangfold, som er en åpning for en grad av selvforsyning som smertelig har unngått valutaunioner definert av geografisk konsentrasjon, som eurosonen, også hjemsted for et handelsunderskudd på $ 476 milliarder i 2022.
Men BRICS ville ikke engang behøve å handle bare med hverandre. Fordi hvert medlem av BRICS-grupperingen er en økonomisk tungvekter i sin egen region, vil land rundt om i verden sannsynligvis være villige til å gjøre forretninger i bric. Hvis Thailand følte seg tvunget til å bruke bric til å gjøre forretninger med Kina, kunne Brasils importører fortsatt kjøpe reker fra thailandske eksportører, og holde Thailands reker på Brasils menyer. Varer produsert i ett land kan også omgå handelsrestriksjoner mellom to land ved å bli eksportert til, og deretter reeksportert fra, et tredjeland. Det er ofte en konsekvens av nye handelsrestriksjoner, som tariffer. Hvis USA boikottet bilateral handel med Kina i stedet for handel med Kina, kunne barna fortsette å leke med kinesiskproduserte leker som ble eksport til land som Vietnam og deretter eksport til USA.
I forrige innlegg på denne bloggen finner du Kinas innstilling til krig og fred. Kina går etter fred alle steder det er mulig. I innlegget under her finner du en liten del av en artikkel i Foreign Affairs som er organet til USA-oligarkenes viktigste tenketank The Council on Foreign Relations. Den viser litt av innstillingen der i gården.
Det er viktig å være oppmerksom på at Taiwan ble okkupert fra Kina av Japan under 2. verdenskrig. I Kina støttet USA hæren til Chiang Kai tsjek under denne krigen. Da krigen var slutt kjempet denne hæren fremdeles mot frigjøringshæren ledet av Mao og det kinesiske kommunistpartiet. Da Chiang sin styrker var drevet helt til kysten i syd sørget USA for å de ble transportert over til Taiwan slik at USA fikk en vasallstat like ved Kinas kyst. Dette er samme politikk som ble satt ut i livet i Korea og Vietnam. Sør i Korea klarte USA å få seg en vasallstat på det aurasiske fastland. I Vietnam mislyktes de.
I våre dager fortsetter de samme politikken Ukraina. Vasallstaten Ukraina brukes nå til å angripe og svekke Russland, for at USA kan fortsette sin strategiske linje for å herske over hele det eurasiske kontinent. Akkurat som vasallstatene i NATO/EU, Sør-Korea og Sør- Vietnam, samt mujahedin i Afghanistan og jihadistene i Syria har blitt brukt for samme formål.
Det er viktig å være klar over at den regelbaserte verdensorden som USA går inn for og som definerer våre «vestlige verdier» er USAs rett og makt til å bruke hele verden til beste for det amerikanske oligarkiet og alle som tjener på støtte dette prosjektet. I dag skjer det et svært opprør mot denne verdensordenen fra alle hele den delen av verden som er utenfor USA-imperiet sine klør og de som ønsker å slippe ut – det skal være land som representerer rundt 90 prosent av verdens befolkning.
Det er også dette imperiet som er sikringen for at nedbrytingen av velferden inne i vasallstatene også kan fortsette, pluss industrieventyr som ødelegger mennesker og natur under slagordet «den grønne vending». Her er ikke det vesentlige å redde menneskenes livsmiljø, men å karre til seg mest mulig penger fra felleskassene gjennom subsidier osv. Det er en ødeleggende snylterkapitalisme i full utvikling. Det er dette systemet USA har hjulpet de lokale politiske lederne i Ukraina å innføre der. Det er dette systemet den nåværende regjeringen i Ukraina kjemper for å hjelpe USA med å innføre igjen i Russland slik de klarte på 1990-tallet.
Under her finner du en liten del av en artikkel fra siste nr. av Foreign Affairs (31. mars, 2023) av SETH G. JONES som er Senior Vice President and Director of the International Security Program at the Center for Strategic and International Studies. Hele artikkelen ligger bak betalingsmur.
«Krigen i Ukraina ga en av de første indikasjonene på at det var et problem med den amerikanske forsvarsindustrielle basen. Etter Russlands invasjon forsynte USA det ukrainske militæret med en rekke våpen, fra Javelin antiarmor systemer til High Mobility Artillery Rocket Systems (HIMARS) og Stinger antiaircraft systemer. Denne bistanden var avgjørende for å hjelpe det ukrainske militæret med å stoppe Russlands invasjon. Men hjelpen kostet. Hastigheten som soldater bruker ammunisjon i Ukraina har belastet den amerikanske forsvarsindustrielle basen.
Ett år inn i Ukraina-kampen nådde amerikansk militærbistand svimlende $ 32 milliarder. Mange av våpensystemene og ammunisjonen kom direkte fra amerikanske varelager, og tømte landets lagre. USA, for eksempel, forsynte Ukraina med over 8,500 Javelin antitank-systemer, 1,600 Stinger antiaircraft-systemer og 38 HIMARS mellom februar 2022 og mars 2023. Å gi denne hjelpen var den riktige avgjørelsen fordi det bidro til å forhindre en vellykket russisk invasjon av Ukraina. Men dette er systemer USA kunne ha brukt til å trene amerikanske tropper eller å lagre i Indo-Stillehavet for en fremtidig krig.
Antallet Javeliner som ble overført til Ukraina i løpet av de første seks månedene av krigen, er det samme antallet som USA normalt ville produsert over syv år. Dette volumet anstrengte Javelin-produksjonslinjen, som trengte en stor tilførsel av finansiering fra forsvarsdepartementet for å fylle på nytt. Selv ved akselererte produksjonshastigheter vil det sannsynligvis ta flere år å fylle opp beholdningen av Javeliner, Stingers og andre etterspurte varer. I tillegg kan hastigheten som flere våpensystemer eksporteres – som Javelins, Stingers, HIMARS, Guided Multiple Launch Rocket Systems (GMLRS) og Harpoon antiship missiler – bety at det ikke vil være nok ammunisjon på lager for å matche kravene i amerikanske krigsplaner for Kina og Russland.
Mer generelt har krigen i Ukraina vist at stormaktskriger – spesielt utmattelseskriger – er industrikonflikter. Innsatsen for å utplassere, bevæpne, mate og forsyne styrker er en monumental oppgave, og det massive forbruket av utstyr, systemer, kjøretøy og ammunisjon krever en storskala industriell base for forsyninger. Noen dager har det russiske militæret avfyrt 50.000 artillerigranater mot ukrainske militære og sivile stillinger. Ukraina brenner også gjennom ammunisjon i et vanvittig tempo, og skyter like mange 155 millimeter runder på fem dager som USA produserer på en måned. I mellomtiden har jagerfly, hovedstridsvogner, artilleri og droner også blitt ødelagt eller har brutt ned og må stadig byttes ut eller repareres.
FLERE MISSILER
Den amerikanske forsvarsindustrielle basen ville møte enda større utfordringer hvis det brøt ut krig i Asia. For å bidra til å forstå kompleksiteten og utfordringene i en krig i Taiwanstredet, gjennomførte CSIS to dusin gjentakelser av simulering av en kinesisk invasjon av Taiwan. I krigsspillet spilte pensjonerte militære offiserer og sivile eksperter rollene som militære ledere fra Kina, Japan, Taiwan, USA og andre deltakere. Ved hjelp av et operativt kart over det vestlige Stillehavet og et kart over Taiwan for bakkekamp, byttet spillerne på å gjennomføre militære handlinger, for eksempel å skyte ballistiske missiler og utplassere hangarskip.
I praktisk talt hver eneste gjentakelse av krigsspillet brukte USA mer enn 5.000 langdistansemissiler av forskjellige typer i løpet av tre uker med konflikt. Blant de viktigste ammunisjonene for å hindre en kinesisk beslagleggelse av hele Taiwan er langtrekkende presisjonsmissiler, inkludert missiler avfyrt av amerikanske ubåter, og disse gikk raskt tom i krigsspillet. Det samme gjelder skipsbasert ammunisjon, som SM-6, som også vil bli brukt i store mengder i en slik konflikt.
Antiship cruise missiler tilbyr en nyttig casestudie. I hver gjentakelse av CSIS-krigsspillet brukte USA sin beholdning av antiship cruisemissiler i løpet av den første uken av konflikten. Disse missilene var spesielt nyttige på grunn av deres evne til å angripe kinesiske marinestyrker fra utenfor rekkevidden av kinesisk luftforsvar. Disse luftforsvarssystemene vil sannsynligvis være formidable – spesielt tidlig i en konflikt – og kan være i stand til å forhindre at de fleste fly beveger seg nær nok til å slippe kortdistanseammunisjon. Bombefly som ble brukt i krigsspillet brukte vanligvis disse ammunisjonene fordi de kunne være basert utenfor rekkevidden til kinesiske missiler.
Krigen i Ukraina har vist at stormaktskriger er industrikonflikter
Det finnes ingen raske løsninger for å øke produksjonskapasiteten for missiler for å møte disse behovene, men det er desto større grunn til å starte nå. Det første trinnet er å stimulere amerikanske forsvarsselskaper til å bygge mer. Men disse firmaene er generelt uvillige til å øke våpenproduksjonen og ta økonomiske risikoer uten å ha kontrakter på plass, spesielt flerårige. Gitt de store kapital- og personellinvesteringene som kreves, er det ikke en god forretningsbeslutning å produsere mer ammunisjon eller våpen uten et klart etterspørselssignal og klare økonomiske forpliktelser fra den amerikanske regjeringen. Selv om forsvarsdepartementet signerer flerårige kontrakter for skip og fly, signerer det vanligvis ikke flerårige kontrakter for mange typer ammunisjon. I tillegg kutter de amerikanske militære tjenestene ofte ammunisjon fra sine budsjetter på slutten av hvert regnskapsår for å gi plass til andre prioriteringer eller for å fikse problemer som oppstår under anskaffelsen av større våpensystemer.
Begrensninger i arbeidsstyrken og forsyningskjeden hindrer også selskaper i å øke produksjonen av våpensystemer og ammunisjon som ville være nødvendig i en stor krig. Bedrifter må ansette, trene og beholde arbeidere. Videre er forsyningskjeder for den amerikanske forsvarssektoren ikke så sikre som de burde være. I noen tilfeller gjør bare et enkelt selskap en nøkkelkomponent. Javelin, for eksempel, er avhengig av en rakettmotor som for tiden produseres utelukkende av selskapet Aerojet Rocketdyne. Bare ett selskap, Williams International, bygger turbofanmotorer for de fleste cruisemissiler.
Det er også betydelige sårbarheter med noen sjeldne jordmetaller, som Kina har et nesten monopol på, som er kritiske for produksjon av ulike missiler og ammunisjon. Kina dominerer de avanserte batteriforsyningskjedene over hele verden, inkludert raffinering av kobolt, kobber, litium og nikkel, samt produksjon av anoder, separatorer og elektrolytter. Kina er verdensledende innen støpte produkter, som brukes i de fleste militære plattformer og ammunisjon fra skip til missiler. Beijing produserer mer enn de neste ni landene til sammen, inkludert over fem ganger så mye som USA. Forsvarsdepartementet er avhengig av utenlandske regjeringer, inkludert Kina, for store støpte og smidde produkter, som brukes i noen forsvarssystemer og maskinverktøy.
Endelig er ledetid en betydelig begrensning. Missiler, rombaserte systemer og skip står overfor de lengste erstatningstidene. Det kan ta omtrent to år å produsere mange typer missiler, og dette er vanligvis basert på tiden som trengs for å levere de første missilene – ikke de siste.
Et lite utdrag av artikkelen, maskinoversatt med små korrigeringer av Terje Valen.
Fra Abelow, Benjamins bok How the West Brought War to Ukraine: Understanding How U.S. and NATO Policies Led to Crisis, War, and the Risk of Nuclear Disaster (pp. 9-10). Siland Press. Kindle edition.
I nesten 200 år, som begynte med utformingen av Monroe-doktrinen i 1823, har USA hevdet sikkerhetskrav over nesten hele den vestlige halvkule. Enhver utenlandsk makt som plasserer militære styrker i nærheten av amerikansk territorium vet at den krysser en rød linje. USAs politikk legemliggjør dermed en overbevisning om at hvor en potensiell motstander plasserer sine styrker er avgjørende viktig. Faktisk er denne oppfatningen hjørnesteinen i USAs utenriks- og militærpolitikk, og dens brudd anses som grunnlag for krig.
Likevel, når det gjelder Russland, har USA og dets NATO-allierte handlet i flere tiår uten hensyn til det samme prinsippet. De har gradvis fremmet utplasseringen av sine militære styrker mot Russland, til og med til landets grenser. De har gjort det med utilstrekkelig oppmerksomhet for, og noen ganger mangel på respekt for, hvordan russiske ledere kan oppfatte denne fremgangen. Hadde Russland tatt lignende tiltak med hensyn til USAs territorium – for eksempel ved å plassere sine militære styrker i Canada eller Mexico – ville Washington ha gått til krig og rettferdiggjort den krigen som et defensivt svar på en fremmed makts militære intervensjon.
Sett gjennom denne linsen blir Russlands invasjon av Ukraina ikke bedømt som den hemningsløse ekspansjonismen til en ondskapsfull russisk leder, men som en voldelig og ødeleggende reaksjon på en misforstått vestlig politikk: et forsøk på å gjenopprette en sone rundt Russlands vestlige grense som er fri for offensive trusler fra USA og dets allierte. Etter å ha misforstått hvorfor Russland invaderte Ukraina, baserer Vesten nå eksistensielle beslutninger på falske premisser.
Ved å gjøre det, utdyper den krisen og kan gå i søvne mot atomkrig. Dette argumentet, som jeg nå presenterer i detalj, er basert på analyser av en rekke forskere, myndighetspersoner og militære observatører, som jeg alle introduserer og siterer fra under presentasjonen. Disse inkluderer John Mearsheimer, Stephen F. Cohen, Richard Sakwa, Gilbert Doctorow, George F. Kennan, Chas Freeman, Douglas Macgregor og Brennan Deveraux.
Fra BRICSs offisielle opplysningsside. Forteller om hvordan de fremvoksende økonomiene ser på verdensutviklingen i 2022 og perspektivene for 2023. Noe å merke seg for hjemlige radikale. Oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse.
Fredag, desember 30, 2022
Lucas Leiroz, forsker i samfunnsvitenskap ved Rural Federal University of Rio de Janeiro; geopolitisk konsulent.
«2022 «var fullt av geopolitisk viktige hendelser. Til tross for å være et år preget av konflikter, eskalering av spenninger og høy risiko, var det samtidig merket av en ekstremt betydelig multipolar utvikling.
Året begynte midt i økende spenninger mellom Russland og Ukraina, som fortsatte å forverres og utvikle seg til en åpen konflikt. På slutten av 2021, i økende grad ved å følge vestlig anti-russisk paranoia, begynte Kiev en ny kampanje med overdreven militarisering, noe som medførte betydelig risiko for russisk nasjonal sikkerhet. Det ukrainske nynazistregimet promoterte også en eskalering av borgerkrigen, og ifølge flere etterretningsrapporter utgitt av den russiske regjeringen ville det planlegge en «endelig løsning» på borgerkrigen i øst, med den absolutte utryddelsen av Donbass» motstand.
For å stoppe denne volden og nøytralisere risikoen for sin egen sikkerhet, lanserte Moskva den 24. februar en spesiell militæroperasjon for å demilitarisere og avnazisifisere Ukraina. Med det intervenerte Moskva endelig i den åtte år lange konflikten mellom etniske russere og ukrainske nynazistiske styrker, og brakte håp til folket i Donbass.
Til å begynne med nektet NATO å delta aktivt i konflikten, og sendte bare økonomisk og humanitær hjelp. Men situasjonen begynte å endre seg i april, da de første våpenpakkene ble sendt til Kiev. Moskva ignorerte trekket for å unngå eskalering, og deretter begynte Atlanterhavsalliansen en bølge av systematiske våpenforsendelser, og begynte å delta aktivt i konflikten – som nå ikke er noe annet enn en NATO-proxykrig mot Russland.
Russland er åpenbart overlegen militært, med Ukraina som ikke har noen sjanse til seier. Men den vestlige insisteringen på å sende våpen, i stedet for å megle fred, gjør det mulig for ukrainerne å forlenge konflikten, selv uten å gjøre militære fremskritt. Videre anslås det at en tredjedel av soldatene som for tiden er i kamp på ukrainsk side er utenlandske leiesoldater, inkludert pensjonerte NATO-soldater – noe som viser at Vesten faktisk er i krig med Russland.
I denne politikken for antirussisk aggresjon adlyder USAs allierte Washingtons ordre, selv uten å dra nytte av det. Året avsluttes med vinteren som kommer til Europa og genererer en enestående energikrise, da EU bestemte seg for å følge politikken med økonomiske sanksjoner, som har blitt oppmuntret av USA mot Russland siden begynnelsen av operasjonen i Ukraina. USA, Storbritannia og EU fremmer alle slags boikotter mot Moskva, mens den fremvoksende verden på den annen side avviser denne antistrategiske politikken og bygger en orden mer og mer basert på pragmatisme og solidaritet.
Planen om å boikotte den russiske økonomien med tvang gikk helt galt, da sanksjonene tvang frem enda større integrasjon mellom Russland, Kina og India – og følgelig mellom disse landene og alle andre fremvoksende partnere som opprettholder nære bånd med dem. Videre har den nåværende situasjonen akselerert de-dollariseringsprosessen, med Russland som for tiden handler energi og olje i rubler.
Uten sjanse til seier i Ukraina, tyr Vesten til angrep på sine fiender i andre deler av verden. I august besøkte Nancy Pelosi, USAs speaker i Representantenes hus, Taiwan og krenket kinesisk suverenitet over øya, da Beijing formelt hadde forbudt besøket. Saken genererte en uforlignelig sikkerhetskrise, der Kina responderte på amerikansk provokasjon gjennom militære advarselsøvelser i Taiwanstredet. Faktisk er det fare for eskalering i nær fremtid, og USA lover veldig uansvarlig å støtte Taiwan militært dersom Kina intervenerer på øya, noe som setter verden i alvorlig fare.
Samtidig prøver USA for enhver pris å skape sosialt kaos i Kina på andre måter. Det oppfordres for eksempel til protester mot den kinesiske helsepolitikken. Målet er å destabilisere landet på alle mulige måter. Noe lignende skjer i Iran, der et forsøk på fargerevolusjon ble startet i oktober, med voldelige protester som fant sted, selv med bruk av skytevåpen og terrormetoder av «demonstrantene».
Som en dominoeffekt har også andre sikkerhetskriser blitt forverret den siste tiden. For eksempel begynte aserbajdsjanske terrorister veisperringer og genererte en humanitær krise i Artsakh-regionen, samt startet flere provokasjoner mot russiske fredsbevarere. Et annet punkt med konstant friksjon har vært Kosovo, der væpnede grupper har angrepet serbiske styrker og ikke respektert eksisterende fredskonvensjoner.
I alle tilfeller er det vi kan se en enkel prosess med forsøk fra pro-vestlige styrker på å skape kaos i så mange regioner som mulig for å prøve å oppnå seire andre steder enn Ukraina, der russerne opprettholder kontroll over den militære situasjonen. De fleste av disse destabiliserings- og boikottforsøkene har blitt nøytralisert, men risikoen for eskalering og fremveksten av nye konflikter er reell.
Faktisk vil verdenssituasjonen bare stabilisere seg når USA innser at den unipolare verdensordenen ikke lenger kan opprettholdes. 2022 var fødselsåret for multipolaritet, da fremvoksende land kom sammen for å si nei til vestlige sanksjoner og fortsette å handle fritt med Russland og Kina. Det er åpenbart at BRICS er en nøkkelspiller i denne verdensovergangen, som vi kan se med den økende interessen fra nye land for å bli med i gruppen.
I 2023 vil situasjonen sikkert fortsette i samme retning. Geopolitiske endringer har en tendens til å være positive for land til fordel for multipolaritet, men prosessen med å konsolidere disse endringene vil bli gjort med mye kamp og konflikt, da Vesten vil motstå så mye som mulig, med alle sine midler. På et tidspunkt vil imidlertid Vesten måtte innrømme sitt nederlag og forhandle med de fremvoksende landene om en fredelig reformulering av den globale orden.
Månedens gjennomgang i dette nummeret av Monthly Review er Isaac and Tamara Deutscher Memorial Lecture, «The Return of the Dialectics of Nature: The Struggle for Freedom as Necessity», gitt av John Bellamy Foster, opprinnelig publisert høsten 2022 i Historical Materialism og tilpasset for dette magasinet. Deutschers minneforelesning holdes av mottakeren av Deutschers minnepris, tildelt Foster i 2020 for hans bok The Return of Nature: Socialism and Ecology (Monthly Review Press, 2020). Publiseringen av Deutscher-forelesningen i Historisk materialisme ble ledsaget av en episode av Historical Materialism Podcast, med tittelen «Marxisme og klimakrisen», tilgjengelig online via nettstedet Monthly Review Press.
De MR lesere som ønsker å abonnere på historisk materialisme bør sende sine bestillinger via e-post til kundeservice [at] brill.com. Vennligst sørg for å inkludere i forespørselen din: Individuelt abonnement på historisk materialisme for enten volum 30 eller 31, enten du vil ha en trykt utgave eller e-bare, din fulle postadresse og rabattkoden 70997. Priser for 2022 (Volum 30): EUR 79 / USD 96. Priser for 2023 (Volum 31): EUR 83 / USD 101.
Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien utgitt av Joe Biden-administrasjonen i oktober 2022 er et krigersk dokument som representerer et drastisk skifte fra Interim National Security Strategic Guidance, utstedt av samme administrasjon året før. I sitt forord til 2022-rapporten erklærer Biden: «Æraen etter Den kalde krigen er definitivt over» og har blitt erstattet av en «strategisk konkurranse» mellom de globale stormaktene: en kamp mellom demokrati og autokrati om kontroll over verden. Selv om «autokrati» dukket opp en gang i administrasjonens 2021 Interim National Security Strategic Guidance, forekommer den nå på praktisk talt hver side, noe som gjenspeiler den nye ideologien fra den kalde krigen som implementeres av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten (National Security Strategy, oktober 2022 og Interim National Security Strategic Guidance, mars 2021, begge tilgjengelige på whitehouse.gov).
I denne siste nasjonale sikkerhetsstrategien for USA er ideologien dermed igjen i forkant, selv om den ikke artikuleres i form av kapitalisme versus kommunisme, som den var i den gamle kalde krigen, men snarere demokrati versus autokrati, som definerer den nye kalde krigen. Lederne av den autokratiske leiren, som utpekt av Washington, er Folkerepublikken Kina og Russland, etterfulgt av «mindre autokratiske makter» som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Cuba og Nicaragua (11, 41). Disse nasjonene beskyldes for enten aktivt å føre eller på annen måte støtte krig, imperialisme, «folkemord», menneskerettighetsbrudd og forstyrrelse av frie markeder, med sikte på å velte den «regelbaserte internasjonale orden» som er satt på plass gjennom flere tiår med uovertruffen amerikansk hegemoni over verdensøkonomien (8). Etablerte institusjoner og normer – som USA-dominerte militærallianser over hele verden, det eksisterende oljeprisregimet, dollarhegemoni og «styrkemultiplikatoren» i det globale finanssystemet representert av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – er alle under angrep (20).
Autokratiene sies å ha som mål å gjøre «verden trygg for aggresjon og undertrykkelse». I mellomtiden er Washington, den skinnende byen på høyden, leder ikke bare for verdens formelle demokratier, men også for alle de «andre» nasjonene som, selv om de ikke på noen måte demokratier, støtter den USA-dominerte, regelbaserte internasjonale orden og dermed får æresdemokratisk status (18).
I sin midlertidige nasjonale sikkerhetsstrategiske veiledning for 2021 ble USAs hovedmotstander på verdensscenen referert til som Kina. Men i sin 2022-rapport – under dekke av fortsatt aksept av Ett Kina-politikken (som anerkjenner Ett Kina, men med to styrende systemer) – karakteriseres den store amerikanske fienden nå gjennom hele rapporten som Kina, i motsetning til Kina som helhet (inkludert Taiwan). På denne måten er Biden-administrasjonen i stand til å understreke sin militære støtte til Taiwan, samtidig som den sterkt antyder at Taipei representerer den passende styringsstrukturen for hele Kina (et synspunkt som går tilbake til tidligere kaldkrigspolitikk, da «Det røde Kina» var fienden). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien understreker de «dype forskjellene» Washington har «med Det kinesiske kommunistpartiet» og faktisk hele sitt «system», og legger ikke skjul på sitt brennende ønske om regimeskifte i Kina (25).
Med Bidens ord har Kina alene både «intensjonen og i økende grad evnen til å omforme den internasjonale orden» på måter som strider mot den USA-dominerte, regelbaserte orden (3). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien anklager åpent (og falskt) Kina for «folkemord» og for å være en internasjonal aggressor (24). Kina, i kraft av sitt styringssystem under Det kinesiske kommunistpartiet, er utpekt som en «ikke-markedsaktør» i alle sine transaksjoner, og fremmer «undertrykkelse hjemme og tvang i utlandet», bryter aksepterte økonomiske regler og «eksporterer en illiberal modell for internasjonal orden» (3, 8, 14, 34). For Biden-administrasjonen er det viktigste amerikanske strategiske målet å «utkonkurrere» Kina. Men den nye nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart at dette først og fremst skal være med militære midler, og tvinger Kina til å avlede sine ressurser i den retningen og presse den ved hjelp av de mer enn 400 amerikanske militærbasene som nesten fullstendig omgir den, sammen med utvidelsen av Quad- og AUKUS-alliansene støttet av Global NATO. Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi krever derfor en ytterligere militarisering av Det Indiske hav-Stillehavet, og de landene som befinner seg på «frontlinjene» av «Kinas tvang» (23–24; John Pilger, «Atombombing på 75,» Consortium News, August 3, 2020).
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022 er enda mer voldsom når det gjelder Russland. Ifølge den amerikanske regjeringens forskningskontor har Washington gjennomført 251 militære intervensjoner (ikke inkludert mange operasjoner mot opprør) på fem kontinenter siden Sovjetunionens fall i 1991 (Ben Norton, «USA lanserte 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798», Multipolarista, 13. september 2022). Ikke desto mindre antyder den nye nasjonale sikkerhetsstrategien at det er Russland som står i spissen for «imperialistisk utenrikspolitikk» i verden i dag. Denne anklagen er basert på (1) Russlands militære operasjon, motsatt av USAs, i Syria; og (2) om Russlands intervensjon i Ukraina på sin egen vestlige grense, i opposisjon til den amerikanske stedfortrederkrigen der (25). For å styrke sin sak utelukker Bidens nasjonale sikkerhetsråd fra rapporten enhver referanse overhodet til det USA-styrte Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014, eller til borgerkrigen som umiddelbart fulgte mellom Kiev (støttet av USA/NATO) og den russisktalende befolkningen i øst og sør i landet (støttet av Russland). I stedet blir leserne presentert for fiksjonen om at krigen startet med «Russlands invasjon av Ukraina i 2014». Rapporten stempler deretter 2022-krigen som å stamme fra «Russlands videre invasjon av Ukraina» (25, 36, 39, 44). Ikke en eneste setning er inkludert om direkte amerikansk / NATO-involvering i krigen eller om dens rolle i å provosere den, selv til det punktet å utelukke enhver eksplisitt omtale av de massive amerikanske / NATO-våpenforsendelsene til Ukraina. Det er heller ingen henvisning til NATO-utvidelse siden 1997. Med denne nesten fullstendige slettingen av historien antar anklagen om at den russiske intervensjonen i 2022 var «uprovosert» og «imperialistisk» en fantastisk form som burde sette selv de mest stridige amerikanske krigshaukene i forlegenhet.
I 2022-rapporten fra Bidens nasjonale sikkerhetsråd heter det eksplisitt at «vi søker ikke en ny kald krig» (9). Likevel søker selve dokumentet å rettferdiggjøre nettopp det, samtidig som det gir støtet til et nytt atomvåpenkappløp (9). Det eksplisitte målet med den nye amerikanske imperialistiske storstrategien er å beseire både Kina og Russland ved å utøve kontroll over det «ytre miljøet» til begge, presse dem utenfra ved hjelp av økonomiske/finansielle sanksjoner og økende militært press (9). Kina blir sett på som den største trusselen totalt sett, mens Russland må knuses først.
Når det gjelder USA selv, argumenterer den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 for en eliminering av barrierene mellom amerikansk utenriks-/militærpolitikk og innenrikspolitikk, som må «integreres», effektivt militarisere/verdipapirisere hele samfunnet, og spesielt teknologi- og kommunikasjonssektoren (11). Målet er å utnytte hele landet til den nye kalde krigens kamp. Det nasjonale sikkerhetsrådet understreker faktisk behovet for å skape et nytt «forsvarsøkosystem», som ser ut til å være en altomfattende Pentagon-kapitalisme oppfattet som en organisk enhet med et eget liv (20).
Hva alt dette indikerer er at Washington for tiden er engasjert i å føre en ny kald krig i det tjueførste århundre, berettiget som et demokratis kamp mot autokrati – en kamp som truer med å være langt farligere enn motparten i det tjuende århundre (se John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, USA fører en ny kald krig [Trikontinental, 13. september 2022; også kommende fra Monthly Review Press som Washingtons nye kalde krig]).
Det er derfor ikke overraskende at Biden i samme øyeblikk som Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 skulle offentliggjøres, for en gruppe velstående politiske givere reiste spøkelset om nukleært «Armageddon», som følge av den ytterligere eskaleringen av proxy-krigen mellom USA og NATO i Ukraina (David North, «Biden advarer: Forbered deg på kjernefysisk armageddon », World Socialist Website, 7. oktober 2022). Som den marxistiske filosofen Herbert Marcuse en gang spurte: «Tjener ikke trusselen om en atomkatastrofe som kan utslette menneskeheten til å beskytte nettopp de kreftene som opprettholder denne faren?» (Marcuse, Onedimentional man [Boston: Beacon, 1964), ix).
Det som er desperat behov i denne situasjonen er en massiv gjenoppliving av den globale fredsbevegelsen som tar sikte på å styre verden bort fra utryddelse og rettet mot etableringen av et nytt samfunn basert på materiell likhet og økologisk bærekraft av hensyn til hele kjeden av menneskelige generasjoner. Det er ikke tid til å vente.
(Scholz artikkel og Putins tale oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse. Dette er historisk sett viktige tekster og hvilke beskrivelse av fakta og politiske synspunkter som vinner frem vil bestemme verdens skjebne i dette hundreåret.)
Scholz sin artikkel
Foreign Affairs, januar-februar 2023
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz under et TV-intervju på Bali, Indonesia, november 2022. Kay Nietfeld / Getty Bilder.
Verden står overfor et Zeitenwende (tidsskifte), et epokegjørende tektonisk skifte. Russlands angrepskrig mot Ukraina har satt en stopper for en æra. Nye makter har oppstått eller gjenoppstått, inkludert et økonomisk sterkt og politisk selvhevdende Kina. I denne nye multipolare verden konkurrerer forskjellige land og regjeringsmodeller om makt og innflytelse.
For sin del gjør Tyskland alt de kan for å forsvare og fremme en internasjonal orden basert på prinsippene i FN-pakten. Dens demokrati, sikkerhet og velstand er avhengig av bindende makt til felles regler. Det er derfor tyskerne er fast bestemt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet som våre allierte forventer at vi skal være, en brobygger innen EU og en talsmann for multilaterale løsninger på globale problemer. Dette er den eneste måten for Tyskland å lykkes med å navigere i vår tids geopolitiske splittelser.
Zeitenwende går utover krigen i Ukraina og utover spørsmålet om europeisk sikkerhet. Det sentrale spørsmålet er dette: Hvordan kan vi, som europeere og som EU, forbli uavhengige aktører i en stadig mer multipolar verden?
For mesteparten av verden har de tre tiårene siden jernteppet falt vært en periode med relativ fred og velstand. Teknologiske fremskritt har skapt et enestående nivå av sammenkobling og samarbeid. Økende internasjonal handel, verdensomspennende verdi- og produksjonskjeder og uovertruffen utveksling av mennesker og kunnskap over landegrensene har brakt over en milliard mennesker ut av fattigdom. Viktigst er at modige borgere over hele verden har feid bort diktaturer og ettpartistyre. Deres lengsel etter frihet, verdighet og demokrati endret historiens gang. To ødeleggende verdenskriger og mye lidelse – mye av det forårsaket av mitt land – ble etterfulgt av mer enn fire tiår med spenning og konfrontasjon i skyggen av mulig kjernefysisk utslettelse. Men på 1990-tallet så det ut til at en mer motstandsdyktig verdensorden endelig hadde fått fotfeste.
Spesielt tyskere kunne telle sine velsignelser. I november 1989 ble Berlinmuren revet ned av de modige innbyggerne i Øst-Tyskland. Bare 11 måneder senere ble landet gjenforent, takket være fremsynte politikere og støtte fra partnere i både vest og øst. Til slutt kan «det som hører sammen», vokse sammen», som den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt formulerte det kort tid etter at muren falt.
Disse ordene gjaldt ikke bare Tyskland, men også Europa som helhet. Tidligere medlemmer av Warszawapakten valgte å bli allierte i Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO) og medlemmer av EU. «Europa helt og fritt», i formuleringen av George H. W. Bush, den amerikanske presidenten på den tiden, virket ikke lenger som et ubegrunnet håp. I denne nye tiden virket det mulig at Russland ville bli en partner for Vesten i stedet for motstanderen som Sovjetunionen hadde vært. Som et resultat krympet de fleste europeiske land sine hærer og kuttet sine forsvarsbudsjetter. For Tyskland var begrunnelsen enkel: Hvorfor opprettholde en stor forsvarsstyrke på rundt 500.000 soldater når alle våre naboer så ut til å være venner eller partnere?
Verden er ikke dømt til nok en gang å skilles i konkurrerende blokker.
Fokuset i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk skiftet raskt mot andre presserende trusler. Balkan-krigene og etterdønningene av 9/11-angrepene i 2001, inkludert krigene i Afghanistan og Irak, økte betydningen av regional og global krisehåndtering. Solidariteten innen NATO forble imidlertid intakt: 9/11-angrepene førte til den første beslutningen om å utløse Artikkel 5, klausulen om gjensidig forsvar i Den nordatlantiske traktat, og i to tiår kjempet NATO-styrker mot terrorisme skulder ved skulder i Afghanistan.
Tysklands næringsliv trakk sine egne konklusjoner av det nye historieforløpet. Jernteppets fall og en stadig mer integrert global økonomi åpnet nye muligheter og markeder, særlig i landene i den tidligere østblokken, men også i andre land med fremvoksende økonomier, særlig Kina. Russland, med sine enorme ressurser av energi og andre råvarer, hadde vist seg å være en pålitelig leverandør under den kalde krigen, og det virket fornuftig, i det minste i begynnelsen, å utvide det lovende partnerskapet i fredstid.
Det russiske lederskapet opplevde imidlertid oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Warszawapakten og trakk konklusjoner som skilte seg skarpt fra lederne i Berlin og andre europeiske hovedsteder. I stedet for å se den fredelige omveltningen av kommunistisk styre som en mulighet for mer frihet og demokrati, har Russlands president Vladimir Putin kalt det «den største geopolitiske katastrofen i det tjuende århundre». Den økonomiske og politiske uroen i deler av det post-sovjetiske rommet på 1990-tallet forverret bare følelsen av tap og angst som mange russiske borgere til denne dagen forbinder med Sovjetunionens slutt.
Det var i dette miljøet at autoritarisme og imperialistiske ambisjoner begynte å gjenoppstå. I 2007 holdt Putin en aggressiv tale på sikkerhetskonferansen i München, der han latterliggjorde den regelbaserte internasjonale orden som bare et redskap for amerikansk dominans. Året etter startet Russland en krig mot Georgia. I 2014 okkuperte og annekterte Russland Krim og sendte sine styrker inn i deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina, i direkte strid med folkeretten og Moskvas egne traktatforpliktelser. Årene som fulgte så Kreml undergrave våpenkontrollavtaler og utvide sine militære kapasiteter, forgifte og myrde russiske dissidenter, slå ned på sivilsamfunnet og gjennomføre en brutal militær intervensjon til støtte for Assad-regimet i Syria. Steg for steg valgte Putins Russland en vei som tok landet lenger fra Europa og videre fra en samarbeidende, fredelig orden.
IMPERIET SLÅR TILBAKE
I løpet av de åtte årene som fulgte den ulovlige annekteringen av Krim og utbruddet av konflikt i Øst-Ukraina, fokuserte Tyskland og dets europeiske og internasjonale partnere i G-7 på å sikre Ukrainas suverenitet og politiske uavhengighet, forhindre ytterligere eskalering fra Russland og gjenopprette og bevare fred i Europa. Tilnærmingen som ble valgt var en kombinasjon av politisk og økonomisk press som koblet restriktive tiltak mot Russland med dialog. Sammen med Frankrike engasjerte Tyskland seg i det såkalte Normandie-formatet som førte til Minsk-avtalene og den tilsvarende Minsk-prosessen, som krevde at Russland og Ukraina skulle forplikte seg til en våpenhvile og ta en rekke andre skritt. Til tross for tilbakeslag og mangel på tillit mellom Moskva og Kyiv, holdt Tyskland og Frankrike prosessen i gang. Men et revisjonistisk Russland gjorde det umulig for diplomatiet å lykkes.
Russlands brutale angrep på Ukraina i februar 2022 innledet deretter en fundamentalt ny virkelighet: imperialismen hadde vendt tilbake til Europa. Russland bruker noen av de mest grusomme militære metodene i det tjuende århundre og forårsaker ubeskrivelig lidelse i Ukraina. Titusener av ukrainske soldater og sivile har allerede mistet livet; mange flere har blitt såret eller traumatisert. Millioner av ukrainske borgere har måttet flykte fra sine hjem, og søker tilflukt i Polen og andre europeiske land; en million av dem har kommet til Tyskland. Russisk artilleri, missiler og bomber har redusert ukrainske hjem, skoler og sykehus til ruiner. Mariupol, Irpin, Kherson, Izyum: disse stedene vil for alltid tjene til å minne verden om Russlands forbrytelser – og gjerningsmennene må stilles for retten.
Men virkningen av Russlands krig går utover Ukraina. Da Putin ga ordre om å angripe, knuste han en europeisk og internasjonal fredsarkitektur som det hadde tatt flere tiår å bygge. Under Putins ledelse har Russland trosset selv de mest grunnleggende prinsippene i folkeretten som er nedfelt i FN-pakten: avkall på bruk av makt som et middel til internasjonal politikk og løftet om å respektere uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til alle land. Russland fungerer som en imperialistisk makt, og søker nå å tegne om grenser med makt og å dele verden, nok en gang, i blokker og innflytelsessfærer.
ET STERKERE EUROPA
Verden må ikke la Putin få viljen sin; Russlands revansjeimperialisme må stoppes. Den avgjørende rollen for Tyskland for øyeblikket er å trappe opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i vårt militære, styrke den europeiske forsvarsindustrien, styrke vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, og trene og utstyre Ukrainas væpnede styrker.
Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder, vil gjenspeile dette faktum. I de siste tre tiårene har beslutninger om Tysklands sikkerhet og utstyret til landets væpnede styrker blitt tatt på bakgrunn av et Europa i fred. Nå vil det styrende spørsmålet være hvilke trusler vi og våre allierte må møte i Europa, mest umiddelbart fra Russland. Disse inkluderer potensielle angrep på alliert territorium, cyberkrigføring, og til og med den fjerne sjansen for et atomangrep, som Putin ikke så subtilt har truet med.
Det transatlantiske partnerskapet er og er fortsatt avgjørende for å møte disse utfordringene. USAs president Joe Biden og hans administrasjon fortjener ros for å bygge og investere i sterke partnerskap og allianser over hele verden. Et balansert, transatlantisk partnerskap krever imidlertid også at Tyskland og Europa spiller aktive roller. En av de første beslutningene som min regjering tok i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina, var å utpeke et spesialfond på omtrent 100 milliarder dollar for å bedre utstyre våre væpnede styrker, Bundeswehr. Vi endret til og med grunnloven vår for å opprette dette fondet. Denne beslutningen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955. Våre soldater vil få den politiske støtten, materiellet og evnene de trenger for å forsvare vårt land og våre allierte. Målet er et Bundeswehr som vi og våre allierte kan stole på. For å oppnå det, vil Tyskland investere to prosent av vårt bruttonasjonalprodukt i vårt forsvar.
Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022
Wolfgang Rattay / Reuters
Disse endringene gjenspeiler et nytt tankesett i det tyske samfunnet. I dag er et stort flertall av tyskerne enige om at landet deres trenger en hær som er i stand til og klar til å avskrekke sine motstandere og forsvare seg selv og sine allierte. Tyskerne står sammen med ukrainerne når de forsvarer landet sitt mot russisk aggresjon. Fra 2014 til 2020 var Tyskland Ukrainas største kilde til private investeringer og statsstøtte kombinert. Og siden Russlands invasjon begynte, har Tyskland økt sin økonomiske og humanitære støtte til Ukraina og har bidratt til å koordinere den internasjonale responsen mens han holdt presidentskapet i G-7.
Zeitenwende fikk også min regjering til å revurdere et tiår gammelt, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig utkjempet mellom to land. I mine utvekslinger med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har jeg gjort en ting veldig klart: Tyskland vil opprettholde sin innsats for å støtte Ukraina så lenge det er nødvendig. Det Ukraina trenger mest i dag er artilleri- og luftforsvarssystemer, og det er nettopp det Tyskland leverer, i tett koordinering med våre allierte og partnere. Tysk støtte til Ukraina inkluderer også antitankvåpen, pansrede troppebærere, luftvernkanoner og missiler, og motbatteriradarsystemer. Et nytt EU-oppdrag vil tilby trening for opptil 15.000 ukrainske tropper, inkludert opptil 5.000 – en hel brigade – i Tyskland. I mellomtiden har Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Slovenia levert eller har lovet å levere rundt 100 sovjetiske stridsvogner til Ukraina; Tyskland vil på sin side gi disse landene oppussede tyske stridsvogner. På denne måten mottar Ukraina stridsvogner som ukrainske styrker kjenner godt og har erfaring med å bruke, og som lett kan integreres i Ukrainas eksisterende logistikk- og vedlikeholdsordninger.
NATOs handlinger må ikke føre til en direkte konfrontasjon med Russland, men alliansen må på en troverdig måte avskrekke ytterligere russisk aggresjon. For dette formål har Tyskland betydelig økt sin tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, forsterket den tysk-ledede NATO-kampgruppen i Litauen og utpekt en brigade for å sikre landets sikkerhet. Tyskland bidrar også med tropper til NATOs kampgruppe i Slovakia, og det tyske luftforsvaret hjelper til med å overvåke og sikre luftrommet i Estland og Polen. I mellomtiden har den tyske marinen deltatt i NATOs avskrekkings- og forsvarsaktiviteter i Østersjøen. Tyskland vil også bidra med en pansret divisjon, så vel som betydelige luft- og marineressurser (alle i stater med høy beredskap) til NATOs nye styrkemodell, som er utformet for å bedre alliansens evne til å reagere raskt på enhver situasjon. Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs kjernefysiske delingsordninger, blant annet ved å kjøpe F-35-jagerfly med dobbel kapasitet.
Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium mot enhver mulig aggresjon. Vi vil respektere NATOs høytidelige løfte om at et angrep på en alliert vil bli betraktet som et angrep på hele alliansen. Vi har også gjort det klart for Russland at deres nylige retorikk om atomvåpen er hensynsløs og uansvarlig. Da jeg besøkte Beijing i november, var Kinas president Xi Jinping og jeg enige om at det var uakseptabelt å true med bruk av atomvåpen, og at bruken av slike forferdelige våpen ville krysse en rød linje som menneskeheten med rette har trukket. Putin bør markere disse ordene.
Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium.
Blant de mange feilberegningene Putin har gjort, er hans veddemål om at invasjonen av Ukraina vil belaste forholdet mellom hans motstandere. Faktisk har det motsatte skjedd: EU og den transatlantiske alliansen er sterkere enn noen gang før. Ingen steder er dette tydeligere enn i de enestående økonomiske sanksjonene som Russland står overfor. Det var klart fra begynnelsen av krigen at disse sanksjonene måtte være på plass i lang tid, ettersom effektiviteten øker for hver uke som går. Putin må forstå at ikke en eneste sanksjon vil bli opphevet dersom Russland prøver å diktere vilkårene i en fredsavtale.
Alle lederne i G-7-landene har berømmet Zelenskyjs beredskap for en rettferdig fred som respekterer Ukrainas territorielle integritet og suverenitet og sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg i fremtiden. I samordning med våre partnere står Tyskland klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsløsning etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere ulovlig annektering av ukrainsk territorium, dårlig forkledd av falske folkeavstemninger. For å få slutt på denne krigen må Russland trekke tilbake sine tropper.
BRA FOR KLIMAET, DÅRLIG FOR RUSSLAND
Russlands krig har ikke bare forent EU, NATO og G-7 i opposisjon til hans aggresjon; det har også katalysert endringer i økonomisk og energipolitikk som vil skade Russland i det lange løp – og gi et løft til den viktige overgangen til ren energi som allerede var i gang. Rett etter at jeg tiltrådte som tysk kansler i desember 2021, spurte jeg rådgiverne mine om vi hadde en plan på plass dersom Russland skulle bestemme seg for å stoppe sine gassleveranser til Europa. Svaret var nei, selv om vi var blitt farlig avhengige av russiske gassleveranser.
Vi begynte umiddelbart å forberede oss på det verste scenarioet. I dagene før Russlands fullskala invasjon av Ukraina suspenderte Tyskland sertifiseringen av Nord Stream 2-rørledningen, som var satt til å øke russiske gassforsyninger til Europa betydelig. I februar 2022 var planene allerede på bordet for å importere flytende naturgass fra det globale markedet utenfor Europa – og i løpet av de kommende månedene vil de første flytende LNG-terminalene tas i bruk på den tyske kysten.
Det verste scenarioet materialiserte seg snart, da Putin bestemte seg for å bruke energi til våpen ved å kutte forsyninger til Tyskland og resten av Europa. Men Tyskland har nå fullstendig faset ut importen av russisk kull, og EUs import av russisk olje vil snart ta slutt. Vi har lært vår lekse: Europas sikkerhet er avhengig av å diversifisere sine energileverandører og ruter og på å investere i energiuavhengighet. I september kjørte sabotasjen av Nord Stream-rørledningene hjem den meldingen.
For å bygge bro over potensiell energimangel i Tyskland og Europa som helhet, bringer min regjering kullkraftverk midlertidig tilbake på nettet og lar tyske atomkraftverk operere lenger enn opprinnelig planlagt. Vi har også pålagt at privateide gasslagringsanlegg oppfyller gradvis høyere minimumsfyllingsnivåer. I dag er anleggene våre helt fulle, mens nivåene på denne tiden i fjor var uvanlig lave. Dette er et godt grunnlag for Tyskland og Europa for å komme seg gjennom vinteren uten gassmangel.
Russlands krig viste oss at å nå disse ambisiøse målene også er nødvendig for å forsvare vår sikkerhet og uavhengighet, samt Europas sikkerhet og uavhengighet. Å bevege seg bort fra fossile energikilder vil øke etterspørselen etter elektrisitet og grønt hydrogen, og Tyskland forbereder seg på det utfallet ved massivt å øke skiftet til fornybare energikilder som vind- og solenergi. Våre mål er klare: innen 2030 skal minst 80 prosent av elektrisiteten tyskerne bruker være generert av fornybar energi, og innen 2045 skal Tyskland oppnå netto null klimagassutslipp, eller «klimanøytralitet».
PUTINS VERSTE MARERITT
Putin ønsket å dele Europa inn i innflytelsessoner og å dele verden inn i blokker av stormakter og vasallstater. I stedet har hans krig bare tjent til å fremme EU. I Det europeiske råd i juni 2022 ga EU Ukraina og Moldova status som «kandidatland» og bekreftet på nytt at Georgias fremtid ligger hos Europa. Vi ble også enige om at EUs tiltredelse av alle de seks landene på Vest-Balkan endelig må bli en realitet, et mål som jeg er personlig forpliktet til. Det er derfor jeg har gjenopplivet den såkalte Berlin-prosessen for det vestlige Balkan, som har til hensikt å utdype samarbeidet i regionen, bringe landene og deres borgere tettere sammen og forberede dem på EU-integrasjon.
Det er viktig å erkjenne at det vil være vanskelig å utvide EU og integrere nye medlemmer; Ingenting ville være verre enn å gi millioner av mennesker falskt håp. Men veien er åpen, og målet er klart: et EU som vil bestå av over 500 millioner frie borgere, som representerer det største indre markedet i verden, som vil sette globale standarder for handel, vekst, klimaendringer og miljøvern, og som vil være vert for ledende forskningsinstitutter og innovative bedrifter – en familie av stabile demokratier som nyter enestående sosial velferd og offentlig infrastruktur.
Når EU beveger seg mot dette målet, vil motstanderne fortsette å prøve å drive kiler mellom medlemmene. Putin har aldri akseptert EU som politisk aktør. Tross alt er EU – en union av frie, suverene, demokratiske stater basert på rettsstaten – antitesen til hans imperialistiske og autokratiske kleptokrati.
Putin og andre vil forsøke å vende våre egne åpne, demokratiske systemer mot oss, gjennom desinformasjonskampanjer og påvirkningshandel. Europeiske borgere har et bredt spekter av synspunkter, og europeiske politiske ledere diskuterer og krangler noen ganger om den rette veien fremover, spesielt under geopolitiske og økonomiske utfordringer. Men disse egenskapene til våre åpne samfunn er funksjoner, ikke feil; de er essensen av demokratisk beslutningstaking. Vårt mål i dag er imidlertid å slutte rekkene på viktige områder der uenighet vil gjøre Europa mer sårbart for utenlandsk innblanding. Avgjørende for dette oppdraget er et stadig tettere samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, som deler den samme visjonen om et sterkt og suverent EU.
Nicolás Ortega
Mer generelt må EU overvinne gamle konflikter og finne nye løsninger. Europeisk migrasjons- og finanspolitikk er eksempler på dette. Folk vil fortsette å komme til Europa, og Europa trenger innvandrere, så EU må utarbeide en innvandringsstrategi som er pragmatisk og i tråd med verdiene. Dette betyr å redusere irregulær migrasjon og samtidig styrke juridiske veier til Europa, spesielt for fagarbeiderne som våre arbeidsmarkeder trenger. Når det gjelder finanspolitikken, har unionen etablert et gjenopprettings- og motstandsfond som også vil bidra til å løse dagens utfordringer som følge av høye energipriser. Unionen må også fjerne egoistiske blokkeringstaktikker i sine beslutningsprosesser ved å eliminere de enkelte landenes mulighet til å nedlegge veto mot visse tiltak. Etter hvert som EU ekspanderer og blir en geopolitisk aktør, vil raske beslutninger være nøkkelen til suksess. Av den grunn har Tyskland foreslått gradvis å utvide praksisen med å ta beslutninger ved flertallsavstemning til områder som i dag faller inn under enstemmighetsregelen, som EUs utenrikspolitikk og skatt.
Europa må også fortsette å ta større ansvar for egen sikkerhet og trenger en koordinert og integrert tilnærming for å bygge opp sin forsvarsevne. For eksempel opererer de militære i EUs medlemsland for mange forskjellige våpensystemer, noe som skaper praktisk og økonomisk ineffektivitet. For å løse disse problemene må EU endre sine interne byråkratiske prosedyrer, noe som vil kreve modige politiske beslutninger; EUs medlemsland, inkludert Tyskland, må endre sin nasjonale politikk og forskrifter for eksport av fellesproduserte militære systemer.
Et felt der Europa raskt trenger å gjøre fremskritt, er forsvar i luft- og romdomenene. Det er derfor Tyskland vil styrke sitt luftforsvar i de kommende årene, som en del av NATO-rammen, ved å anskaffe ytterligere evner. Jeg åpnet dette initiativet for våre europeiske naboer, og resultatet er European Sky Shield Initiative, som 14 andre europeiske stater sluttet seg til i oktober i fjor. Felles luftvern i Europa vil være mer effektivt og kostnadseffektivt enn om vi alle gjør det alene, og det er et fremragende eksempel på hva det vil si å styrke den europeiske pilaren i NATO.
NATO er den ultimate garantisten for euro-atlantisk sikkerhet, og dens styrke vil bare vokse med tillegg av to velstående demokratier, Finland og Sverige, som medlemmer. Men NATO blir også sterkere når dens europeiske medlemmer uavhengig tar skritt mot større kompatibilitet mellom sine forsvarsstrukturer, innenfor rammen av EU.
KINA-UTFORDRINGEN – OG VIDERE
Russlands angrepskrig kunne ha utløst Zeitenwende, men de tektoniske skiftene stikker mye dypere. Historien endte ikke, som noen spådde, med den kalde krigen. Men historien gjentar seg heller ikke. Mange antar at vi er på randen av en epoke med bipolaritet i den internasjonale orden. De ser begynnelsen på en ny kald krig nærme seg, en som vil sette USA opp mot Kina.
Jeg abonnerer ikke på dette synet. I stedet tror jeg at det vi er vitne til er slutten på en eksepsjonell fase av globaliseringen, et historisk skifte akselerert av, men ikke helt resultat av, eksterne sjokk som Covid-19-pandemien og Russlands krig i Ukraina. I løpet av den eksepsjonelle fasen opplevde Nord-Amerika og Europa 30 år med stabil vekst, høy sysselsetting og lav inflasjon, og USA ble verdens avgjørende makt – en rolle landet vil beholde i det tjueførste århundre.
Men under globaliseringens fase etter den kalde krigen ble Kina også en global aktør, slik landet hadde vært i tidligere lange perioder av verdenshistorien. Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet. Men heller ikke Kinas voksende makt rettferdiggjør påstander om hegemoni i Asia og utover. Ingen land er bakgården til noe annet – og det gjelder Europa like mye som det gjør for Asia og alle andre regioner. Under mitt nylige besøk i Beijing uttrykte jeg fast støtte til den regelbaserte internasjonale orden, som nedfelt i FN-pakten, så vel som for åpen og rettferdig handel. I samarbeid med sine europeiske partnere vil Tyskland fortsette å kreve like konkurransevilkår for europeiske og kinesiske selskaper. Kina gjør for lite i denne forbindelse og har tatt en merkbar dreining mot isolasjon og bort fra åpenhet.
I Beijing reiste jeg også bekymringer over den økende usikkerheten i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet og stilte spørsmål ved Kinas tilnærming til menneskerettigheter og individuelle friheter. Respekt for grunnleggende rettigheter og friheter kan aldri være et «internt anliggende» for enkeltstater fordi hvert medlemsland i FN lover å opprettholde dem.
Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022
Wolfgang Rattay / Reuters
I mellomtiden, mens Kina og landene i Nord-Amerika og Europa tilpasser seg de skiftende realitetene i globaliseringens nye fase, blir mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika som muliggjorde eksepsjonell vekst tidligere ved å produsere varer og råvarer til lave kostnader, nå gradvis mer velstående og har sin egen etterspørsel etter ressurser, varer og tjenester. Disse regionene har all rett til å gripe mulighetene som globaliseringen tilbyr og å kreve en sterkere rolle i globale saker i tråd med deres økende økonomiske og demografiske vekt. Det utgjør ingen trussel mot borgere i Europa eller Nord-Amerika. Tvert imot bør vi oppmuntre disse regionenes større deltakelse i og integrering i den internasjonale orden. Dette er den beste måten å holde multilateralismen i live i en multipolar verden.
Derfor investerer Tyskland og EU i nye partnerskap og utvider eksisterende med mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika. Mange av dem deler en grunnleggende egenskap med oss: De er også demokratier. Dette fellesskapet spiller en avgjørende rolle – ikke fordi vi tar sikte på å sette demokratier opp mot autoritære stater, noe som bare vil bidra til en ny global dikotomi, men fordi deling av demokratiske verdier og systemer vil hjelpe oss med å definere felles prioriteringer og oppnå felles mål i den nye multipolare virkeligheten i det tjueførste århundre. Vi kunne alle ha blitt kapitalister (med mulig unntak av Nord-Korea og en liten håndfull andre land), for å omskrive et argument økonomen Branko Milanovic kom med for noen år siden. Men det gjør en stor forskjell om kapitalismen er organisert på en liberal, demokratisk måte eller langs autoritære linjer.
Ta den globale responsen på COVID-19. Tidlig i pandemien hevdet noen at autoritære stater ville vise seg å være flinkere til krisehåndtering, siden de kan planlegge bedre på lang sikt og kan ta tøffe beslutninger raskere. Men autoritære lands pandemi-meritter støtter neppe det synet. I mellomtiden ble de mest effektive COVID-19-vaksinene og farmasøytiske behandlingene alle utviklet i frie demokratier. Dessuten, i motsetning til autoritære stater, har demokratier muligheten til å korrigere seg selv når borgere uttrykker sine synspunkter fritt og velger sine politiske ledere. Den konstante debatten og spørsmålsstillingen i våre samfunn, parlamenter og frie medier kan noen ganger føles utmattende. Men det er det som gjør systemene våre mer motstandsdyktige i det lange løp.
Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet.
Frihet, likhet, rettssikkerhet og ethvert menneskes verdighet er verdier som ikke er eksklusive for det som tradisjonelt har blitt forstått som Vesten. Snarere deles de av borgere og regjeringer over hele verden, og FN-pakten bekrefter dem som grunnleggende menneskerettigheter i sin innledning. Men autokratiske og autoritære regimer utfordrer eller fornekter ofte disse rettighetene og prinsippene. For å forsvare dem må landene i EU, inkludert Tyskland, samarbeide tettere med demokratier utenfor Vesten, slik det tradisjonelt er definert. Tidligere har vi påstått å behandle landene i Asia, Afrika, Karibia og Latin-Amerika som likeverdige. Men altfor ofte har våre ord ikke blitt støttet av gjerninger. Dette må endres. Under Tysklands presidentskap i G-7 har gruppen koordinert sin agenda tett med Indonesia, som har G-20-presidentskapet. Vi har også involvert i våre overveielser Senegal, som har presidentskapet i Den afrikanske union; Argentina, som har presidentskapet i Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater; vår G-20 partner Sør-Afrika; og India, som vil holde G-20 presidentskapet neste år.
Til slutt, i en multipolar verden, må dialog og samarbeid strekke seg utover den demokratiske komfortsonen. USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi anerkjenner med rette behovet for å engasjere seg med «land som ikke omfavner demokratiske institusjoner, men som likevel er avhengige av og støtter et regelbasert internasjonalt system». Verdens demokratier må samarbeide med disse landene for å forsvare og opprettholde en global orden som binder makt til regler og som konfronterer revisjonistiske handlinger som Russlands aggresjonskrig. Dette arbeidet vil kreve pragmatisme og en grad av ydmykhet.
Reisen mot den demokratiske friheten vi nyter i dag har vært full av tilbakeslag og feil. Likevel ble visse rettigheter og prinsipper etablert og akseptert for århundrer siden. Habeas corpus, beskyttelsen mot vilkårlig frihetsberøvelse, er en slik grunnleggende rettighet – og ble først anerkjent, ikke av en demokratisk regjering, men av det eneveldige monarkiet til kong Karl II av England. Like viktig er det grunnleggende prinsippet om at ingen land kan ta med makt det som tilhører naboen. Respekt for disse grunnleggende rettighetene og prinsippene bør kreves av alle stater, uavhengig av deres interne politiske systemer.
Perioder med relativ fred og velstand i menneskets historie, som den som det meste av verden opplevde i den tidlige tiden etter den kalde krigen, trenger ikke være sjeldne mellomspill eller bare avvik fra en historisk norm der brute force dikterer reglene. Og selv om vi ikke kan skru klokken tilbake, kan vi likevel skru tilbake bølgen av aggresjon og imperialisme. Dagens komplekse, multipolare verden gjør denne oppgaven mer utfordrende. For å gjennomføre det, må Tyskland og dets partnere i EU, USA, G-7 og NATO beskytte våre åpne samfunn, stå opp for våre demokratiske verdier og styrke våre allianser og partnerskap. Men vi må også unngå fristelsen til igjen å dele verden inn i blokker. Dette betyr å gjøre sitt ytterste for å bygge nye partnerskap, pragmatisk og uten ideologiske skylapper. I dagens tett sammenkoblede verden krever målet om å fremme fred, velstand og menneskelig frihet et annet tankesett og forskjellige verktøy. Å utvikle den tankegangen og disse verktøyene er til syvende og sist hva Zeitenwende handler om.
Nedenfor er hele teksten til Vladimir Putins tale, publisert av Kremls offisielle nettside:
Borgere av Russland, borgere av Donetsk og Lugansk folks republikker, innbyggere i Zaporozhye og Kherson-regionene, varamedlemmer i statsderemaen, senatorer i Russland,
Som dere vet, har folkeavstemninger blitt holdt i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og Zaporozhye og Kherson-regionene. Stemmesedlene er talt opp og resultatene er offentliggjort. Folket har tatt sitt utvetydige valg.
I dag vil vi signere traktater om tiltredelsen av Folkerepublikken Donetsk, Lugansk, Zaporozhye-regionen og Kherson-regionen til Russland. Jeg er ikke i tvil om at Forbundsforsamlingen vil støtte de konstitusjonelle lovene om tiltredelse til Russland og etableringen av fire nye regioner, våre nye konstituerende enheter i Russland, fordi dette er viljen til millioner av mennesker.
Det er utvilsomt deres rett, en iboende rettighet forseglet i artikkel 1 i FN-pakten, som direkte angir prinsippet om like rettigheter og folkenes selvbestemmelse.
Jeg gjentar, det er en iboende rettighet for folket. Det er basert på vår historiske tilhørighet, og det er den retten som førte generasjoner av våre forgjengere, de som bygde og forsvarte Russland i århundrer siden perioden med det gamle Rus, til seier.
Her i Novorossiya kjempet [Pyotr] Rumyantsev, [Alexander] Suvorov og [Fjodor] Ushakov sine kamper, og Catherine the Great og [Grigory] Potemkin grunnla nye byer. Våre bestefedre og oldefedre kjempet her til den bitre enden under den store patriotiske krigen.
Vi vil alltid huske heltene fra den russiske våren, de som nektet å akseptere det nynazistiske statskuppet i Ukraina i 2014, alle de som døde for retten til å snakke morsmålet sitt, for å bevare sin kultur, tradisjoner og religion, og for selve retten til å leve. Vi husker soldatene i Donbass, martyrene til «Odessa Khatyn», ofrene for umenneskelige terrorangrep utført av Kiev-regimet. Vi minnes frivillige og militsmenn, sivile, barn, kvinner, pensjonister, russere, ukrainere, folk av ulike nasjonaliteter; populær leder av Donetsk, Alexander Zakharchenko; militære kommandanter Arsen Pavlov og Vladimir Zhoga, Olga Kochura og Alexei Mozgovoy; aktor i Lugansk-republikken Sergei Gorenko; fallskjermjeger Nurmagomed Gadzhimagomedov og alle våre soldater og offiserer som døde en helts død under den spesielle militære operasjonen. De er helter. Helter av store Russland. Vennligst bli med meg i et minutts stillhet for å hedre deres minne.
Bak valget til millioner av innbyggere i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, i Zaporozhye og Kherson-regionene, er vår felles skjebne og tusenårige historie. Folk har gitt denne åndelige forbindelsen videre til sine barn og barnebarn. Til tross for alle prøvelsene de utholdt, bar de kjærligheten til Russland gjennom årene. Dette er noe ingen kan ødelegge. Det er derfor både eldre generasjoner og unge mennesker – de som ble født etter Sovjetunionens tragiske sammenbrudd – har stemt for vår enhet, for vår felles fremtid.
I 1991 i Belovezhskaya Pushcha tok representanter for partieliten på den tiden en beslutning om å avslutte Sovjetunionen uten å spørre vanlige borgere hva de ville, og folk fant seg plutselig avskåret fra hjemlandet. Dette rev i stykker og lemlestet vårt nasjonale fellesskap og utløste en nasjonal katastrofe. Akkurat som regjeringen stille avgrenset grensene til sovjetrepublikker, som handlet bak kulissene etter 1917-revolusjonen, ødela Sovjetunionens siste ledere, i motsetning til det direkte uttrykket for flertallet av folks vilje i folkeavstemningen i 1991, vårt store land, og fikk ganske enkelt folket i de tidligere republikkene til å møte dette som et oppnådd faktum.
Jeg kan innrømme at de ikke engang visste hva de gjorde og hvilke konsekvenser deres handlinger ville få til slutt. Men det spiller ingen rolle nå. Det er ikke noe Sovjetunionen lenger; vi kan ikke vende tilbake til fortiden. Egentlig trenger ikke Russland det lenger i dag; Dette er ikke vår ambisjon. Men det er ikke noe sterkere enn besluttsomheten til millioner av mennesker som ved sin kultur, religion, tradisjoner og språk anser seg som en del av Russland, hvis forfedre bodde i et enkelt land i århundrer. Det er ikke noe sterkere enn deres vilje til å vende tilbake til sitt sanne historiske hjemland.
I åtte lange år ble folk i Donbass utsatt for folkemord, beskytning og blokader; i Kherson og Zaporozhye ble det ført en kriminell politikk for å dyrke hat mot Russland, for alt russisk. Også under folkeavstemningene truet Kiev-regimet skolelærere, kvinner som jobbet i valgkommisjoner med represalier og død. Kiev truet millioner av mennesker som kom for å uttrykke sin vilje med undertrykkelse. Men folket i Donbass, Zaporozhye og Kherson var ikke ødelagte, og de hadde sitt å si.
Jeg vil at myndighetene i Kiev og deres sanne ledere i Vesten skal høre meg nå, og jeg vil at alle skal huske dette: Menneskene som bor i Lugansk og Donetsk, i Kherson og Zaporozhye har blitt våre borgere, for alltid.
Vi oppfordrer Kiev-regimet til umiddelbart å inngå våpenhvile og avslutte alle fiendtligheter; for å avslutte krigen den slapp løs tilbake i 2014 og å gå tilbake til forhandlingsbordet. Vi er klare for dette, som vi har sagt mer enn en gang. Men valget til folket i Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson vil ikke bli diskutert. Beslutningen er tatt, og Russland vil ikke forråde den. Kievs nåværende myndigheter bør respektere dette frie uttrykket for folkets vilje; det er ingen annen måte. Dette er den eneste veien til fred.
Vi vil forsvare landet vårt med alle krefter og ressurser vi har, og vi vil gjøre alt vi kan for å sikre sikkerheten til vårt folk. Dette er vår nasjons store frigjørende oppdrag.
Vi vil definitivt gjenoppbygge de ødelagte byene og tettstedene, boligbyggene, skolene, sykehusene, teatrene og museene. Vi vil gjenopprette og utvikle industrielle bedrifter, fabrikker, infrastruktur, samt trygd, pensjon, helsevesen og utdanningssystemer.
Vi vil helt sikkert jobbe for å forbedre sikkerhetsnivået. Sammen vil vi sørge for at innbyggerne i de nye regionene kan føle støtte fra hele Russlands folk, fra hele nasjonen, alle republikkene, territoriene og regionene i vårt enorme moderland.
Venner, kolleger.
I dag vil jeg gjerne henvende meg til våre soldater og offiserer som deltar i den spesielle militære operasjonen, krigerne i Donbass og Novorossiya, de som dro til militære rekrutteringskontorer etter å ha mottatt et innkallingspapir under den utøvende ordren om delvis mobilisering, og de som gjorde dette frivillig, og svarte på hjertets kall. Jeg vil gjerne henvende meg til deres foreldre, koner og barn, for å fortelle dem hva vårt folk kjemper for, hva slags fiende vi står overfor, og hvem som presser verden inn i nye kriger og kriser og får blodflekkede fordeler av denne tragedien.
Våre landsmenn, våre brødre og søstre i Ukraina, som er en del av vårt forente folk, har med egne øyne sett hva den herskende klassen i det såkalte Vesten har forberedt for menneskeheten som helhet. De har droppet maskene og vist hva de egentlig er laget av.
Da Sovjetunionen kollapset, bestemte Vesten seg for at verden og vi alle skulle tiltre dens diktater permanent. I 1991 trodde Vesten at Russland aldri ville reise seg etter slike sjokk og ville falle i stykker på egen hånd. Dette skjedde nesten. Vi husker det forferdelige 1990-tallet, sultne, kalde og håpløse. Men Russland ble stående, våknet til liv, vokste seg sterkere og inntok sin rettmessige plass i verden.
I mellomtiden fortsatte og fortsetter Vesten å lete etter en ny sjanse til å slå et slag mot oss, for å svekke og bryte opp Russland, som de alltid har drømt om, for å splitte vår stat og sette våre folk mot hverandre, og å dømme dem til fattigdom og utryddelse. De kan ikke sove rolig når de vet at det er et så stort land med dette enorme territoriet i verden, med sin naturrikdom, ressurser og folk som ikke kan og ikke vil lyde andre.
Vesten er klar til å krysse hver linje for å bevare det nykoloniale systemet som gjør det mulig å leve av verden, å plyndre det takket være dominansen av dollar og teknologi, for å samle en faktisk trubutt fra menneskeheten, for å trekke ut sin primære kilde til ufortjent velstand, leien betalt til hegemonen. Bevaring av denne livrenten er deres viktigste, virkelige og absolutt selviske motivasjon. Dette er grunnen til at total avskaffing av suverenitet er i deres interesse. Dette forklarer deres aggresjon mot uavhengige stater, tradisjonelle verdier og autentiske kulturer, deres forsøk på å undergrave internasjonale og integrasjonsprosesser, nye globale valutaer og teknologiske utviklingssentre de ikke kan kontrollere. Det er kritisk viktig for dem å tvinge alle land til å overgi sin suverenitet til USA.
I enkelte land er de herskende elitene enige om å gjøre dette frivillig, frivillig er de enige om å bli vasaller; andre blir bestukket eller skremt. Og hvis dette ikke fungerer, ødelegger de hele stater, etterlater seg humanitære katastrofer, ødeleggelser, ruinerer, millioner av ødelagte og ødelagte menneskeliv, terroristenklaver, sosiale katastrofesoner, protektorater, kolonier og halvkolonier. De bryr seg ikke. Alt de bryr seg om er sin egen fordel.
Jeg vil igjen understreke at deres umettelighet og besluttsomhet om å bevare sin uhemmede dominans er de virkelige årsakene til hybridkrigen som det kollektive Vesten fører mot Russland. De vil ikke at vi skal være frie; de vil at vi skal være en koloni. De ønsker ikke likeverdig samarbeid; de vil plyndre. De ønsker ikke å se oss et fritt samfunn, men en masse sjelløse slaver.
De ser vår tanke og vår filosofi som en direkte trussel. Det er derfor de målretter våre filosofer for mord. Vår kultur og kunst utgjør en fare for dem, så de prøver å forby dem. Vår utvikling og velstand er også en trussel mot dem fordi konkurransen vokser. De verken ønsker eller trenger Russland, men det gjør vi.
Jeg vil gjerne minne dere på at tidligere har ambisjoner om verdensherredømme gjentatte ganger blitt knust av mot motet og motstandskraften til vårt folk. Russland vil alltid være Russland. Vi vil fortsette å forsvare våre verdier og vårt moderland.
Vesten regner med straffrihet, på å kunne slippe unna med hva som helst. Faktisk var dette virkelig tilfelle inntil nylig. Strategiske sikkerhetsavtaler har blitt kastet; Avtaler oppnådd på høyeste politiske nivå har blitt brutt; faste løfter om ikke å utvide NATO østover banet vei for skittent bedrag så snart våre tidligere ledere kjøpte seg inn i dem; Missilforsvar, traktater om mellomdistanse og missiler med kortere rekkevidde har blitt ensidig demontert under usannsynlige påskudd.
Og alt vi hører er at Vesten insisterer på en regelbasert orden. Hvor kom det fra da? Hvem har noen gang sett disse reglene? Hvem var enig eller godkjente dem? Hør, dette er bare mye tull, fullstendig svik, dobbeltmoral eller til og med trippelstandarder! De må tro at vi er mindre begavet.
Russland er en stor tusen år gammel makt, en hel sivilisasjon, og den kommer ikke til å leve etter slike provisoriske, falske regler.
Det var det såkalte Vesten som trampet på prinsippet om ukrenkelighet av grenser, og nå bestemmer den etter eget skjønn hvem som har rett til selvbestemmelse og hvem som ikke gjør det, hvem som er uverdig for det. Det er uklart hva deres beslutninger er basert på eller hvem som ga dem rett til å bestemme i utgangspunktet. De bare antok det.
Det er derfor valget av folket på Krim, Sevastopol, Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson gjør dem så rasende sinte. Vesten har ingen moralsk rett til å legge vekt på, eller til og med uttale et ord om demokratifrihet. Det har den ikke, og det har den aldri hatt.
Vestlige eliter nekter ikke bare nasjonal suverenitet og folkerett. Deres hegemoni har uttalte trekk av totalitarisme, despoti og apartheid. De deler skamløst verden inn i sine vasaller – de såkalte siviliserte landene – og alle de andre, som ifølge dagens vestlige rasister bør føyes til listen over barbarer og villmenn. Falske merkelapper som «røverland» eller «autoritært regime» er allerede tilgjengelig, og brukes til å stigmatisere hele nasjoner og stater, noe som ikke er noe nytt. Det er ikke noe nytt i dette: Innerst inne har de vestlige elitene forblitt de samme kolonisatorene. De diskriminerer og deler folk inn i toppsjiktet og resten.
Vi har aldri gått med på og vil aldri gå med på slik politisk nasjonalisme og rasisme. Hva annet, om ikke rasisme, blir russofobien spredt over hele verden? Hva, om ikke rasisme, er Vestens dogmatiske overbevisning om at dens sivilisasjon og nyliberale kultur er en udiskutabel modell for hele verden å følge? «Dere er enten med oss eller mot oss.» Det høres til og med rart ut.
Vestlige eliter legger til og med skylden for sine egne historiske forbrytelser på alle andre, og krever at innbyggerne i andre land og andre folk bekjenner ting de ikke har noe å gjøre med i det hele tatt, for eksempel perioden med koloniale erobringer.
Det er verdt å minne Vesten om at den begynte sin koloniale politikk tilbake i middelalderen, etterfulgt av den verdensomspennende slavehandelen, folkemordet på indianske stammer i Amerika, plyndringen av India og Afrika, Englands og Frankrikes kriger mot Kina, med det resultat at det ble tvunget til å åpne sine havner for opiumshandelen. Det de gjorde var å få hele nasjoner hekta på narkotika og målrettet utryddet hele etniske grupper for å ta land og ressurser, jakte på mennesker som dyr. Dette er i strid med menneskets natur, sannhet, frihet og rettferdighet.
Mens vi – vi er stolte over at i det 20. århundre ledet vårt land den anti-koloniale bevegelsen, som åpnet opp muligheter for mange folk rundt om i verden til å gjøre fremskritt, redusere fattigdom og ulikhet, og bekjempe sult og sykdom.
For å understreke, en av grunnene til den århundre gamle russofobien, de vestlige elitenes utilslørte fiendskap mot Russland, er nettopp det faktum at vi ikke tillot dem å rane oss i perioden med koloniale erobringer og tvang europeerne til å handle med oss på gjensidig fordelaktige vilkår. Dette ble oppnådd ved å skape en sterk sentralisert stat i Russland, som vokste og ble sterkere basert på de store moralske verdiene til ortodoks kristendom, islam, jødedom og buddhisme, samt russisk kultur og det russiske ordet som var åpent for alle.
Det var mange planer om å invadere Russland. Slike forsøk ble gjort i tiden for problemer på 1800-tallet og i perioden med prøvelser etter 1917-revolusjonen. Alle mislyktes. Vesten klarte å ta tak i Russlands rikdom først på slutten av det 20. århundre, da staten hadde blitt ødelagt. De kalte oss venner og partnere, men de behandlet oss som en koloni, ved hjelp av ulike ordninger for å pumpe billioner av dollar ut av landet. Vi husker. Vi har ikke glemt noe.
For noen dager siden erklærte folk i Donetsk og Lugansk, Kherson og Zaporozhye sin støtte til å gjenopprette vår historiske enhet. Takk!
Vestlige land har sagt i århundrer at de bringer frihet og demokrati til andre nasjoner. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. I stedet for å bringe demokrati undertrykte og utnyttet de folk, og i stedet for å gi frihet gjorde de folk slaver og undertrykte. Den unipolare verden er iboende antidemokratisk og ufri; den er falsk og hyklersk tvers igjennom.
USA er det eneste landet i verden som har brukt atomvåpen to ganger, og ødelagt byene Hiroshima og Nagasaki i Japan. Og de skapte presedens.
Husk at under andre verdenskrig reduserte USA og Storbritannia Dresden, Hamburg, Köln og mange andre tyske byer til ruiner, uten den minste militære nødvendighet. Det ble gjort prangende og, for å gjenta, uten noen militær nødvendighet. De hadde bare ett mål, som med atombombingen av japanske byer: å skremme landet vårt og resten av verden.
USA etterlot seg et dypt arr fra minnet om folket i Korea og Vietnam med sine teppebombinger og bruk av napalm og kjemiske våpen.
Det fortsetter faktisk å okkupere Tyskland, Japan, Republikken Korea og andre land, som de kynisk refererer til som likeverdige og allierte. Se nå, hva slags allianse er det? Hele verden vet at de øverste tjenestemennene i disse landene blir spionert på, og at deres kontorer og hjem er avlyttet. Det er en skam, en skam for de som gjør dette og for de som, i likhet med slaver, stille og saktmodig svelger denne arrogante oppførselen.
De kaller ordrene og truslene de kommer med mot sine vasaller euro-atlantisk solidaritet, og etableringen av biologiske våpen og bruk av menneskelige testpersoner, inkludert i Ukraina, edel medisinsk forskning.
Det er deres destruktive politikk, kriger og plyndring som har sluppet løs dagens massive bølge av migranter. Millioner av mennesker utholder vanskeligheter og ydmykelser eller dør av de tusener som prøver å nå Europa.
De eksporterer korn fra Ukraina nå. Hvor tar de det under dekke av å sikre matsikkerheten til de fattigste landene? Hvor går den? De tar det til de samme europeiske landene. Bare fem prosent er levert til de fattigste landene. Mer juks og nakent bedrag igjen.
I virkeligheten bruker den amerikanske eliten disse menneskenes tragedie til å svekke sine rivaler, til å ødelegge nasjonalstatene. Dette gjelder for Europa og for identitetene til Frankrike, Italia, Spania og andre land med århundrer lange historier.
Washington krever flere og flere sanksjoner mot Russland, og flertallet av europeiske politikere går lydig med på det. De forstår tydelig at ved å presse EU til å gi fullstendig opp russisk energi og andre ressurser, presser USA praktisk talt Europa mot avindustrialisering i et forsøk på å få tak i hele det europeiske markedet. Disse europeiske elitene forstår alt – de gjør det, men de foretrekker å tjene andres interesser. Dette er ikke lenger servilitet, men direkte svik mot deres egne folk. Gud velsigne, det er opp til dem.
Men angelsakserne mener sanksjoner ikke lenger er nok, og nå har de vendt seg til undergraving. Det virker utrolig, men det er et faktum – ved å forårsake eksplosjoner på Nord Streams internasjonale gassrørledninger som passerer langs bunnen av Østersjøen, har de faktisk begynt å ødelegge hele Europas energiinfrastruktur. Det er klart for alle hvem som er ansvarlige. De som tjener på det, er selvfølgelig ansvarlige.
USAs diktater støttes av rå makt, med knyttneveloven. Noen ganger er det vakkert innpakket, noen ganger er det ingen innpakning i det hele tatt, men kjernen er den samme – knyttneveloven. Derfor utplassering og vedlikehold av hundrevis av militærbaser i alle verdenshjørner, NATO-utvidelse, og forsøk på å snekre sammen nye militære allianser, slik som AUKUS og lignende. Mye blir gjort for å skape en militærpolitisk kjede i Washington-Seoul-Tokyo. Alle stater som har eller streber etter ekte strategisk suverenitet og er i stand til å utfordre vestlig hegemoni, blir automatisk erklært fiender.
Dette er prinsippene som ligger til grunn for USAs og NATOs militære doktriner som krever total dominans. Vestlige eliter presenterer sine nykolonialistiske planer med samme hykleri, hevder fredelige intensjoner, snakker om en slags avskrekking. Dette unnvikende ordet migrerer fra en strategi til en annen, men betyr egentlig bare en ting – å undergrave alle suverene maktsentre.
Vi har allerede hørt om avskrekkingen av Russland, Kina og Iran. Jeg tror neste i rekken er andre land i Asia, Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, samt nåværende amerikanske partnere og allierte. Tross alt vet vi at når de er misfornøyde, innfører de sanksjoner mot sine allierte også – mot denne eller den banken eller selskapet. Dette er deres praksis, og de vil utvide den. De har alt i sikte, inkludert våre nærmeste naboer – CIS-landene.
Samtidig har Vesten tydeligvis vært engasjert i ønsketenkning i lang tid. Ved å lansere sanksjonenes blitzkrieg mot Russland, for eksempel, trodde de at de igjen kunne stille opp hele verden på deres kommando. Som det viser seg, begeistrer imidlertid ikke et slikt lyst prospekt alle – annet enn komplette politiske masochister og beundrere av andre ukonvensjonelle former for internasjonale relasjoner. De fleste stater nekter å «snappe en hilsen» og velger i stedet den fornuftige veien for samarbeid med Russland.
Vesten forventet tydeligvis ikke en slik ulydighet. De var rett og slett vant til å handle i henhold til en mal, for å ta tak i hva de vil, ved utpressing, bestikkelser, trusler og overbeviste seg selv om at disse metodene ville fungere for alltid, som om de hadde fossilisert tidligere.
Slik selvtillit er et direkte produkt ikke bare av det beryktede begrepet eksepsjonalisme – selv om det aldri slutter å forbløffe – men også av den virkelige «informasjonssulten» i Vesten. Sannheten har druknet i et hav av myter, illusjoner og forfalskninger, ved hjelp av ekstremt aggressiv propaganda, som ligner på Goebbels. Jo mer utrolig løgnen er, jo raskere vil folk tro det – det er slik de opererer, i henhold til dette prinsippet.
Men folk kan ikke mates med trykte dollar og euro. Dere kan ikke mate dem med disse papirbitene, og den virtuelle, oppblåste kapitaliseringen av vestlige sosiale medieselskaper kan ikke varme opp hjemmene deres. Alt jeg sier er viktig. Og det jeg nettopp sa er ikke mindre: dere kan ikke mate noen med papir – dere trenger mat; Og dere kan ikke varme opp noens hjem med disse oppblåste kapitaliseringene – dere trenger energi.
Derfor må politikerne i Europa overbevise sine medborgere om å spise mindre, ta en dusj sjeldnere og kle seg varmere hjemme. Og de som begynner å stille rettferdige spørsmål som «Hvorfor er det faktisk det?» blir umiddelbart erklært fiender, ekstremister og radikale. De peker tilbake på Russland og sier: det er kilden til alle dine problemer. Flere løgner.
Jeg vil spesielt merke meg det faktum at det er all grunn til å tro at de vestlige elitene ikke kommer til å lete etter konstruktive veier ut av den globale mat- og energikrisen som de og de alene har skylden for, som et resultat av deres langsiktige politikk, som går tilbake lenge før vår spesielle militære operasjon i Ukraina, i Donbass. De har ingen intensjon om å løse problemene med urettferdighet og ulikhet. Jeg er redd de heller vil bruke andre formler de er mer komfortable med.
Og her er det viktig å huske at Vesten reddet seg ut av sine utfordringer i begynnelsen av det 20. århundre med første verdenskrig. Og krisen på 1980-tallet – ting toppet seg på 1980-tallet igjen –Vesten kom uskadd ut av den i stor grad ved å tilegne seg arven og ressursene til det kollapsede og nedlagte Sovjetunionen. Det er et faktum.
Nå, for å frigjøre seg fra det nyeste nettet av utfordringer, må de demontere Russland så vel som andre stater som velger en selvstendig utviklingsvei, for enhver pris, for å kunne plyndre andre nasjoners rikdom ytterligere og bruke den til å lappe sine egne hull. Hvis dette ikke skjer, kan jeg ikke utelukke at de vil prøve å utløse et sammenbrudd av hele systemet, og skylde alt på det, eller, Gud forby, bestemme seg for å bruke den gamle formelen for økonomisk vekst gjennom krig.
Russland er klar over sitt ansvar overfor det internasjonale samfunnet og vil gjøre sitt ytterste for å sikre at kjøligere hoder råder.
Den nåværende nykoloniale modellen er til syvende og sist dømt; så mye er åpenbart. Men jeg gjentar at dens virkelige mestere vil klamre seg til den til slutten. De har rett og slett ingenting å tilby verden, bortsett fra å opprettholde det samme systemet med plyndring og pengeutpressing.
De gir faen i den naturlige retten til milliarder av mennesker, flertallet av menneskeheten, til frihet og rettferdighet, retten til å bestemme sin egen fremtid. De har allerede gått videre til den radikale fornektelsen av moralske, religiøse og familieverdier.
La oss svare på noen veldig enkle spørsmål for oss selv. Nå vil jeg gjerne komme tilbake til det jeg sa og ønsker å henvende meg til også alle borgere i landet – ikke bare kollegene som er i salen – men alle borgere i Russland: vil vi ha her, i vårt land, i Russland, «foreldre nummer én, foreldre nummer to og foreldre nummer tre» (de har helt mistet det!) i stedet for mor og far? Vil vi at skolene våre skal pålegge barna våre, fra deres tidligste dager på skolen, perversjoner som fører til nedbrytning og utryddelse? Ønsker vi å tromme inn i hodene deres ideene om at visse andre kjønn eksisterer sammen med kvinner og menn, og å tilby dem kjønnsoverføringskirurgi? Er det det vi ønsker for vårt land og våre barn? Alt dette er uakseptabelt for oss. Vi har en egen fremtid.
La meg gjenta at de vestlige elitenes diktatur retter seg mot alle samfunn, inkludert innbyggerne i vestlige land selv. Dette er en utfordring for alle. Denne fullstendige forsakelsen av hva det vil si å være menneske, omveltningen av tro og tradisjonelle verdier, og undertrykkelsen av frihet kommer til å ligne en «religion i revers» – ren satanisme. Jesus Kristus avslørte falske messiaser og sa i Bergprekenen: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» Disse giftige fruktene er allerede åpenbare for folk, og ikke bare i vårt land, men også i alle land, inkludert mange mennesker i Vesten selv.
Verden har gått inn i en periode med en grunnleggende, revolusjonær transformasjon. Nye maktsentra vokser frem. De representerer flertallet – flertallet! – av det internasjonale samfunnet. De er klare til ikke bare å erklære sine interesser, men også å beskytte dem. De ser i multipolaritet en mulighet til å styrke sin suverenitet, noe som betyr å få ekte frihet, historiske utsikter og retten til sine egne uavhengige, kreative og særegne former for utvikling, til en harmonisk prosess.
Som jeg allerede har sagt, har vi mange likesinnede mennesker i Europa og USA, og vi føler og ser deres støtte. En i hovedsak frigjørende, antikolonial bevegelse mot unipolart hegemoni tar form i de mest mangfoldige land og samfunn. Dens kraft vil bare vokse med tiden. Det er denne kraften som vil bestemme vår fremtidige geopolitiske virkelighet.
Venner
I dag kjemper vi for en rettferdig og fri vei, først og fremst for oss selv, for Russland, for å etterlate diktat og despoti i fortiden. Jeg er overbevist om at land og folk forstår at en politikk basert på eksepsjonalismen til hvem det måtte være og undertrykkelse av andre kulturer og folk er iboende kriminell, og at vi må lukke dette skammelige kapittelet. Det pågående sammenbruddet av vestlig hegemoni er irreversibelt. Og jeg gjentar: ting vil aldri bli det samme.
Slagmarken som skjebnen og historien har kalt oss til, er en slagmark for vårt folk, for det store historiske Russland. For det store historiske Russland, for fremtidige generasjoner, våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte dem mot slaveri og monstrøse eksperimenter som er utformet for å lamme deres sinn og sjel.
I dag kjemper vi for at det aldri skal skje for noen at Russland, vårt folk, vårt språk eller vår kultur kan slettes fra historien. I dag trenger vi et konsolidert samfunn, og denne konsolideringen kan bare baseres på suverenitet, frihet, skapelse og rettferdighet. Våre verdier er medmenneskelighet, barmhjertighet og medfølelse.
Og jeg vil avslutte med ordene til en sann patriot Ivan Ilyin: «Hvis jeg anser Russland som mitt moderland, betyr det at jeg elsker som russer, tenker og tenker, synger og snakker som en russer; at jeg tror på det russiske folks åndelige styrke. Dens ånd er min ånd; dens skjebne er min skjebne; dens lidelse er min sorg; og dens velstand er min glede.»
Bak disse ordene står et strålende åndelig valg, som i mer enn tusen år med russisk statskap ble fulgt av mange generasjoner av våre forfedre. I dag tar vi dette valget; innbyggerne i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og innbyggerne i Zaporozhye og Kherson-regionene har gjort dette valget. De tok valget om å være sammen med sitt folk, å være sammen med sitt moderland, å ta del i dets skjebne og å seire sammen med det.
MOSKVA, 6. /TASS/. Den unipolare verdensorden og dens nøkkelattributt – Vestens dominans – hører fortiden til. Den nordlige halvkule har sett en retur til den kalde krigen og konfrontasjonen mellom de to polene – USA og NATO på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre, sa presidenten for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner (IMEMO), Alexander Dynkin, ved åpningen av Primakov Readings internasjonale ekspertforum tirsdag.
En unipolar verden med sin måte å styre globalt på, som trosser mangfoldet i den moderne verden og fremveksten av andre ikke-vestlige stater, hører fortiden til. Det er for tidlig å bedømme hva strukturen i en fremtidig verdensorden vil være. Det er imidlertid åpenbart at den kalde krigen er tilbake på den nordlige halvkule. En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa han.
Ekspansjon og motstand
Dynkin understreket at «NATOs endeløse utvidelse østover har støtt på Russlands motstand».
«I sine forsøk på å beholde sin dominerende posisjon i verden og opprettholde sitt nåværende nivå av innenlandsk forbruk, har USA på bare to tiår av det 21. århundre ødelagt 16 store avtaler og institusjoner for global styring – de som gjelder våpenkontroll, klima, global økonomi og Arktis,» fortsatte han. «De likviderte internasjonale traktatene og organisasjonene hadde ett fellestrekk – enten fraværet av amerikansk dominans, eller prioritets- eller konsensusprinsippet for aktivitet.»
Dynkin sa at denne «triste sannheten» indikerer at politiske realiteter som ikke passer inn i de vestlige ideologiske fortellingene blir neglisjert, mens «den mest profesjonelle ekspertisen ofte forblir uutnyttet på grunn av ublu geostrategiske fordeler».
«Årsaken til disse feilene kan blant annet sees i besettelsen med den utelukkende vestlig-sentriske modellen for strategisk planlegging og forsøk på å bygge scenariene for verdensutvikling helt på europeisk eller transatlantisk historisk erfaring. Irak, Syria, Libya og den afghanske katastrofen var de dramatiske milepælene i en slik ideologisk stahet og fortsatt trossing av virkeligheten. Nå er det Øst-Europas og Ukrainas tur, sier forskeren.
Intra-vestlige feil
Dynkin pekte på det han beskrev som «dramatiske endringer» på gang i innenrikspolitikken i vestlige samfunn.
– Ulikheten har vokst de siste 40 årene. Opprinnelig begrenset til den humanitære sfæren, har ulikhet nå også fått miljømessige, epidemiologiske og digitale dimensjoner. I hele perioden som gjennomgås har den globale indeksen for menneskelig utvikling vært på vei ned to år på rad. I 2020 og 2021 var det nede i mer enn 90% av landene rundt om i verden, «påpekte Dynkin. Dette er også et klart tegn på at den sosiale kontrakten som har vært i kraft i århundrer i den utviklede delen av verden, nå er utløpt. I samsvar med denne kontrakten var hver neste generasjon mer velstående enn den forrige. I gjennomsnitt var barn mer vellykkede enn foreldrene sine. I disse dager fungerer denne sosiale kontraktsformelen langt bedre i Eurasia enn i det euro-atlantiske området, noe som er veldig godt sett i Vietnam, Usbekistan, India, Malaysia og så videre.
