Hvorfor Washington hele tiden mislykkes i Midt-Østen.
Foreign Affairs er det ledende amerikanske tidsskrift om internasjonal politikk og gis ut av Council on Foreign Relations, som er en privat tankesmie i New York. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1922. Her diskutere nå åpent saker som er helt fraværende i den norske debatten om USAs rolle i verden. Norske journalister bør begynne å lese Foreign Affairs, som er ansette som det fremste organ for politisk debatt i USA.
The False Promise of Regime Change
Why Washington Keeps Failing in the Middle East
October 7, 2020
TVs oversettelse:
Siden 1950- tallet har USA forsøkt å styrte regjeringer i det videre Midt-Øsen en gang hvert tiår, i gjennomsnitt. Det har gjort det i Afghanistan (to ganger), Irak, Egypt, Libya og Syria – en liste som inneholder bare de tilfellene der fjerningen av landets ledere og omformingen av det politiske systemet der, var målet med USA sin politikk og der Washington gjorde langvarige anstrengelser for å oppnå dette. Motivene bak disse intervensjonene variert vilt, slik som Washingtons metoder også har gjort. I noen tilfeller finansierte de kupp, i andre invaderte og okkuperte de et land og andre stolte de på diplomati, retorikk og sanksjoner.
Men alle disse forsøkene har en ting felles, de mislyktes. Hver eneste av dem. Hver gang overvurderte de trusselen mot USA, undervurderte utfordringene med å fjerne et regime, og stolte på optimistiske forsikringer fra folk i eksil som hadde liten makt. I hvert tilfelle, unntatt i Syra, (der regimet klarte å beholde makten), erklærte USA for tidlig seier, mislyktes med å forutset hva som uvergerlig ville følge etter regimets fall og måtte til slutt selv bære de massive menneskelige og finansielle kostnadene i tiår fremover.
Så spør de hvorfor regimeendring i Midt-Østen er så vanskelige osv.
Dette er nå åpent kjent og debattert i USA i dag. Alle i det «internasjonale samfunnet» vet om dette. Inkludert NRK og de norske avisene. Men her regjerer desinformasjonen om USAs rolle i verden.
Ellers oppsummerte avdøde Leon Blum historien mer helhetlig i boken Americas Deadliest Export, Democracy, The Truth about US Foreing Policy and Everything Else som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen følgende:
«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA
- Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
- Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
- Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
- Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»
Dette er altså den allierte som skal sikre fred og sikkerhet i Norge og resten av verden og som skal være vår fremste støttespiller. Hva er det vi støtter når vi støtter oss på USA?
Terje Valen, 09 oktober 2020.
Den engelske teksten.
Since the 1950s, the United States has tried to oust governments in the broader Middle East -once every decade, on average. It has done so in Iran, Afghanistan (twice), Iraq, Egypt, Libya, and Syria—a list that includes only the instances in which the removal of a country’s leaders and the transformation of its political system were the goals of U.S. policy and Washington made sustained efforts to achieve them. The motives behind those interventions varied widely, as have Washington’s methods: in some cases sponsoring a coup, in others invading and occupying a country, and in others relying on diplomacy, rhetoric, and santions.
All these attempts, however, have one thing in common: they failed. In every case, American policymakers overstated the threat faced by the United States, underestimated the challenges of ousting a regime, and embraced the optimistic assurances of exiles or local actors with little power. In every case but that of Syria (where the regime held on to power), the United States prematurely declared victory, failed to anticipate the chaos that would inevitably ensue after regime collapse, and ultimately found itself bearing massive human and financial costs for decades to come.
Why is regime change in the Middle East so hard? And why do U.S. leaders and pundits keep thinking they can get it right? There are no easy answers to those questions, and it is important to acknowledge that in every case, the alternatives to regime change were unappealing. But as U.S. policymakers contemplate the challenges of dealing with this vexing region, they should see the patterns of self-delusion and misjudgment that have time and again made regime change so tempting—and, ultimately, so disastrous.