Stikkord: Rand Corporation rapport 2019

Norsk energipolitikk som del av USAs utenrikspolitikk for å stresse Russland

(Dette er en direkt oversettelse av konklusjonen på innledningen til Rand Corporation sin rapport med råd til USAs militære og politiske ledere fra 2019. Den viser at energipolitikken i Europa er en del av USAs politikk for å stresse Russland – en politikk som er underlagt den langsiktige strategien om destabilisering og regimeendring i Russland – og i alle fall svekking av landet. Det gjelder alle former for energi, både vannkraft, olje og gass og de såkalt fornybare kildene som vindkraft for eksempel. Her har vi sammenfall mellom kommersialisering av vannkraften og det veldige presset for å få bygget ut mer energi i Norge. Det har ikke noe med norske behov å gjøre og for såvidt heller ikke europeisk. Det er en del av USAs strategi for å svekke Russland. Dette har ikke kommet frem i den norske energidebatten til nå. I denne oppsummeringen er også med de andre viktigste metodene USA blir anbefalt å bruke for å stresse og svekke Russland. Jeg har uthevet teksten der dette er behandlet. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

Konklusjoner

Russlands  største  sårbarhet  i enhver  konkurranse  med  USA er landets  økonomi, som  er relativt  liten  og svært  avhengig av   energieksport. Det russiske lederskapets  største engstelse stammer  fra   regimets  stabilitet og holdbarhet.

 Russlands  største styrker er militær- og informasjonskrigføring.  Russland  har utplassert  avanserte luftforsvars-, artilleri- og missilsystemer  som  i stor grad  overgår  USAs og NATOs luftforsvar  og  artilleri-motvektskapasitet, som potensielt  krever at USAs   bakkestyrker må kjempe uten luftoverlegenhet og med dårligere  ildstøtte.  Russland  har også  tilpasset ny teknologi til gamle teknikker for feilinformasjon, undergraving og destabilisering.

De mest lovende  tiltakene  for å stresse Russland  er  de  som  direkte  adresserer  disse  sårbarhetene, bekymringene og styrkene, utnytter  svakhetsområder, mens de undergraver Russlands nåværende fordeler.

Fortsette å utvide USAs energiproduksjon i alle former, inkludert  fornybar energi, og oppmuntre andre land til å gjøre det samme vil  maksimere  presset  på  Russlands  eksportinntekter og dermed på landets nasjonale og  forsvarsbudsjetter.  Alene blant  de  mange  tiltakene  som er sett  på i denne  rapporten, kommer denne med minst kostnad  eller risiko.

Sanksjoner  kan også  begrense Russlands  økonomiske  potensial. For å være effektive må disse  imidlertid  være multilaterale, og involvere (i det minste) EU, som er Russlands  største  kunde og største teknologi- og kapitalkilde, større i alle disse  henseender enn USA.

Russlands kombinasjon av internettforbedret politisk spionasje  og informasjonsoperasjoner, kombinert med sin lange erfaring innen undergraving og propaganda, har skapt  både  et viktig  supplement til skjult og åpenlyst militære operasjoner og en uavhengig  evne til å diskreditere  og destabilisere  demokratiske  politiske  systemer. 

Men det russiske lederskapet nærer også frykt (sannsynligvis overdrevet) for USAs kapasitet  til å undermine det russiske systemet.  Å være troverdig truende kan være den  mest effektive  måten å  overtale  russiske ledere til å trappe  ned sin  egen  innsats  på dette  området. 

Å stille spørsmål ved legitimiteten til det russiske regimet, redusere  dets anseelse i inn-  og utland, og åpent støtte demokratisk endring vil sannsynligvis ikke skake i grunnlaget av den russiske staten, men kan være tilstrekkelig  til å sikre en form for gjensidig avspenning  på dette området  for  informasjonskrigføring.

Europeiske regjeringer  har vist  økende bekymring  over russisk cyber-undergraving.  Faktisk kan dette  problemet fremme europeisk støtte til ytterligere  sanksjoner mot Moskva, kanskje  enda  mer enn  bekymring  over russisk oppførsel  i Ukraina  eller Syria.

Det vilvære  vanskelig å øke kostnadene for Moskva av sine eksterne militære forpliktelser fordi de fleste av disse er i små områder ved siden av Russland og befolket med relativt pro-russiske befolkninger. Her gir geografi Russland eskalerings-dominans, noe som betyr at ethvert forsøk på  å fremme større lokal motstand kan møte en alvorlig avvisning, som vil være kostbar for USA prestisje og for sine lokale allierte i liv og områder. 

Syria kunne ha vært t mer lovende  grunnlag for å fremme lokal motstand mot  den  russiske tilstedeværelsen i 2015, men syriske opposisjonsstyrker har siden blitt slått ned av  regimet og videre infiltrert av al-Qaida-tilknyttede  ekstremister, noe som gjør dette til et lite attraktivt  forslag. Det er også alvorlige kostnader for regional og til og med europeisk stabilitet  i forlengelsen  av den syriske borgerkrigen. 

Flere amerikanske våpen og råd til det ukrainske militæret er det mest levedyktige av de  geopolitiske alternativene som vurderes, men enhver slik innsats må kalibreres nøye for å unngå  å utvide konflikten.  Russland søker ikke paritet med USA over hele det  militære spekteret, og videre  USA-fremskritt  på områder av  eksisterende overlegenhe  kan  føre til  lite russisk respons. Russland kommer for eksempel  ikke  til å utfordre USAs  dominan  av verdenshavene.  Målrettede  tiltak  fokusert på å true den  begrensed maritime tilgangen  Russland har til Arktis, Østersjøen og Svartehavet, kan imidlertid føre til  at Russland  investerer  i kostbare  og stort sett ineffektive    mottiltak.  Mulige USA  tiltak omfatter hyppigere patruljering  med  atomubåter nær de arktiske basene og utplassering av landbaserte og/eller luftbårne kryssermissiler nær  Svartehavskysten.    

Russland vil trolig føle seg  tvunget  til å matche enhver  økning  i USAs strategiske  kjernefysiske  evner.  Å  gå inn i et  slikt  våpenkappløp ville være det mest risikable av tiltakene  som er undersøkt  her. I tillegg utvidet USA  ballistisk  missilforsvar trolig trolig koste USA en god  del mer enn den  sannsynlige russiske responsen, som ville  være å  øke antall missiler og stridshoder. Det andre  området der Russland har opprettholdt paritet  og til og med oppnådd  overlegenhet, er i luftforsvar  og langdistanseangrep.

Her vil større USA investering i lengre rekkevidde antiluftforsvar,  mer avansert  elektronisk  krigføring, nye og lengre rekkevidde sjø-og luft-lansert cruise missiler, og mer eksotiske systemer med avanserte evner, trolig  føre til et dyrt russisk svar.  Basering av store ekstra AMERIKANSKE  bakkestyrker i Europa kan være nødvendige for avskrekking og vil trolig føre til  en russisk  styrkeposisjonsrespons,  spesielt hvis disse styrkene ble plassert nær Russland. Kostnadene for USA  vil trolig være høyere enn for Russland, mens  økende utplasseringer nær russiske grenser vil øke  spenningen, skape kontrovers  blant  NATO-medlemmene, og muligens provosere russiske reaksjoner andre steder.

Bortfallet av INF-traktaten vil være til begrenset nytte for NATO, gitt den store  fordelen USA har i sjølanserte kryssermissiler med tilsvarende rekkevidde,  som ikke er rammet av traktaten. Russiske brudd på denne traktaten kan føre til at USA trekker seg ut, og dette kan være en fordel vis-àvis Kina, men  å utplassere en ny  generasjon INF  missiler i Europa vil være dyre, politisk utfordrende og – avhengig av  missiltypen  – potensielt destabiliserende. De fleste  av trinnene som dekkes i denne  rapporten er  på en eller annen måte opptrappende, og de fleste vil trolig føre til en viss russisk moteskalering.

I tillegg til de spesifikke risikoene forbundet med hvert tiltak, er det en fremtredende ytterligere risiko knyttet til en generelt intensivert konkurranse med en atomvåpenmotstander som vi må vurdere.  Derfor må hvert tiltak  planlegges bevisst og kalibreres nøye for å oppnå ønsket effekt. 

Til slutt, selv om Russland ville bære  kostnadene ved denne økt  konkurransen mindre lett enn    USA, ville begge sider måtte avlede nasjonale ressurser fra andre  formål.   Å stresse  Russland for sin  egen skyld er i de fleste tilfeller ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere trinnene som er skissert  her.  Snarere må disse vurderes i den bredere konteksten av  nasjonal politikk basert på forsvar, avskrekking, og – der amerikanske og russiske interesser stemmer overens –  samarbeid.

Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, fredag 21. oktober 2022.                                

Rand Coporation – stresse Russland fra fordelaktig grunn

(Dette er en direkte oversettelse av første del av kapittel fire i Rand Corporation sin anbefaling til det amerikanske militærapparatet og politikere utgitt i 2019. Innholdsfortegnelsen er interessant i seg selv. I tillegg til anbefalingene gir kapittelet også viktige opplysninger om deler av USA utenrikspolitikk andre steder  verden. Jeg har oversatt extend med stresse. Grunnbetydningen av extend er, ifølge Oxford Shorter Dictionary å strekke, men med en underbetydning å få til å anstrenge seg til det ytterste. Tall for noter står ved begynnelse av avsnitt, mens notene i seg selv er satt opp etter det som var de opprinnelige sidene i dokumentet. Merknad og oversettelse ved Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.)

KAPITTEL FIRE
Geopolitiske tiltak
Kanskje den mest bokstavelige måten å stresse Russland på ville være å øke kostnadene ved deres utenlandske forpliktelser. Så tidlig som på 1940-tallet foreslo George Kennan – oppdemningens far – at Sovjetunionen allerede var overbelastet, og at de militære, økonomiske og politiske kostnadene ved å opprettholde deres imperium til slutt ville være en av faktorene som førte til reform eller sammenbrudd av det kommunistiske systemet. Russland i dag er langt mindre stresset enn det gamle Sovjetunionen. Dens hjemlige befolkning er mye mer homogen, med etniske russere som utgjør mer enn 77 prosent av befolkningen.


1 Dens eksterne forpliktelser er langt mer begrensede, og omfatter bare små biter av Ukraina, Georgia og Moldova og en større del av Syria. USA har gitt begrenset støtte til Russlands motstand i begge land og kan komme til å gjøre mer, og dermed drive opp russiske kostnader. Proxy-konkurranse av denne typen er ikke ny. Faktisk karakteriserte dette det «store spillet» i mellomstatlige relasjoner i flere århundrer, da aspirerende globale krefter kolliderte over motstridende innflytelsessfærer. Fornyelsen av slik manøvrering markerer en tilbakevending til en form for geopolitisk konkurranse som noen analytikere hevder tok en kort pause etter slutten av den kalde krigen, da USA sto tilbake som den eneste supermakten og ideologien til det liberale demokratiet så ut til å herske på topp.

1CIA, «Russland», The World Factbook, 6. november 2017.
2 Se for eksempel Walter Russell Mead, «The Return of Geopolitics: The Revenge of theRevisionist Powers», Foreign Affairs, mai–juni 2014.

Dette kapitlet beskriver seks mulige amerikanske trekk i den nåværende geopolitiske konkurransen: å gi dødelige våpen til Ukraina, gjenoppta støtte til de syriske opprørerne, fremme regimeskifte i Hviterussland, utnytte armenske og azerbadjanske spenninger, intensivere oppmerksomheten mot Sentral-Asia og isolere Transnistria (en russisk-okkupert enklave i Moldova). Det er flere andre mulige geopolitiske trekk som diskuteres i annen RAND-forskning, men som ikke er direkte evaluert her – inkludert å styrke NATOs forhold til Sverige og Finland, legge press på Russlands krav i Arktis, og kontrollere Russlands forsøk på å øke sin innflytelse i Asia.

3Å intensivere utfordringen med russisk militært nærvær og operasjoner i utlandet kan få flere konsekvenser. Det kan føre til at Russland trekker seg fra noen av disse forpliktelsene, noe som kan være en viktig seier for USA, men vil gjøre det motsatte av å stresse Russland – noe som snarere får landet til å trekke seg sammen, kanskje til et mer forsvarlig perimeter. Krim, Øst-Ukraina og Syria trekkes ut av det russiske forsvarsbudsjettet. Alternativt, og mer sannsynlig, kan Russland invadere, muligens ta mer av Ukraina, støtte ytterligere fremskritt fra Damaskus-regimet, eller faktisk okkupere et vaklende Hviterussland. Slike tiltak vil trolig påføre ytterligere alvorlige belastninger på russisk forsvar og økonomisk kapasitet, men vil også representere et alvorlig tilbakeslag for USAs politikk. Gitt dette spekteret av mulige svar, vil eventuelle amerikanske trekk av den typen som er beskrevet i dette kapitlet måtte kalibreres nøye og anspores innenfor noen større politiske rammer.

Tiltak 1: Gi dødelig hjelp til Ukraina
Den 21. november 2013 brøt det ut protester på Maidan-plassen etter at president Janukovitsj – under press fra Moskva – avviste en
(Noter)
3 Se Stephanie Pezard, Abbie Tingstad, Kristin Van Abel og Scott Stephenson, Maintaining Arctic Cooperation with Russia: Planning for Regional Change in the Far North, SantaMonica, California: RAND Corporation, RR-1731-RC, 2017; Christopher S. Chivvis, Raphael S.Cohen, Bryan Frederick, Daniel S. Hamilton, F. Stephen Larrabee og Bonny Lin, NATOsNortheastern Flanke: Emerging Opportunities for Engagement, Santa Monica, California: RAND Cor-poration, RR-1467-AF, 2017.
(Noter slutt.)

assosieringsavtale med EU.  

4 Mer enn 100 demonstranter ble drept i løpet av de neste månedene, og Janukovitsj-regimet falt sammen i februar 2014.

  5 I løpet av få dager inntok russiske tropper Krims flyplass og andre strategiske steder i en stort sett ublodig invasjon, og 96 prosent av Krim-velgerne – hvorav mange er etnisk russiske – stemte i en folkeavstemning, skjemmet av beskyldninger om svindel, for å løsrive seg fra Ukraina og slutte seg til Russland, den 16. mars 2014.

6 I Donbass-regionen i Øst-Ukraina startet en russisk-inspirert intervensjon på samme måte, men gikk ikke like knirkefritt. Væpnede separatister beslagla viktige bygninger i regionen i april 2014 og holdt senere folkeavstemninger, der befolkninger av Donetsk og Luhansk stemte overveldende (henholdsvis 89 prosent og 96 prosent av de som stemte) for uavhengighet.

7 Denne gangen kjempet imidlertid Ukraina tilbake. Den nyvalgte ukrainske president Petro Porosjenko beordret en «antiterroroperasjon» rettet mot separatistene den sommeren. 8 Innen begynnelsen av 2017 sto anslagsvis 60.000 Ukrainare overfor anslagsvis 40.000 russiskstøttede separatiststyrker – inkludert anslagsvis 5.000 russiske soldater – i en konflikt som hittil har kostet rundt 10.000 mennesker livet.
9
USA og dets europeiske allierte påla Russland økonomiske sanksjoner og ga Ukraina økonomisk og ikke-dødelig militær hjelp. I 2014 autoriserte Kongressen militær og økonomisk bistand i henhold til Ukraina Freedom Support Act.

(Noter.)
104
Vincent L. Morelli, Ukraina: Aktuelle spørsmål og amerikansk politikk, Washington, DC: Congres-sional Research Service, RL33460, 3. januar 2017, s. 2.
5 Morelli, 2017, s. 2.
6 Morrelli, 2017, s. 3.
7 Morelli, 2017, s. 21–22.
8 Morrelli, 2017, s. 22.
9 «Sett i stykker: Ukrainas ledere kan gi opp å gjenforene landet», Economist, 11. februar 2017. For en detaljert analyse av Russlands operasjoner på både Krim og Donbass, se Michael Kofman, Katya Migacheva, Brian Nichiporuk, Andrew Radin, OlesyaTkacheva og Jenny Oberholtzer, Lessons from Russia’s Operations in Crimea and Eastern Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1498-A, 2017.

10 Offentlig lov 113-272, Ukraina Freedom Support Act, 18. desember 2014; Morelli, 2017,s. i–ii.

(Noter slutt.)

Fra da og gjennom regnskapsåret (FY) 2016 ga USA 600 millioner dollar i sikkerhetsassistanse.

11 Disse midlene har blitt brukt til å trene ukrainske militære styrker og gitt ikke-dødelig militært utstyr, inkludert kontraartilleri og kontramortarradarer, sikre kommunikasjoner, logistikksystemer, taktisk ubemannet rekognoseringsfly og medisinsk utstyr.

12 Under toppmøtet i Wales i 2014 ble NATO også enige om å hjelpe Ukraina med kommando, kontroll, kommunikasjon og datamaskiner, logistikk, cyberforsvar, militært personell og medisinske støttespørsmål.
13
USA kan øke sin militære assistanse til Ukraina – både når det gjelder kvantitet og kvalitet på våpnene. I et åpent brev til president Trump den 2. februar 2017 oppfordret senator JohnMcCain ham til å «gi defensiv dødelig bistand til Ukraina for å forsvare deres territorium mot ytterligere brudd fra Russland og dets separat-ist stedfortredere» som svar på økningen i vold i Øst-Ukraina.
14
McCains uttalelse var et ekko av et brev fra minoritetslederen i Demokratene i februar 2015, senator Dick Durbin, og senator Rob Portman fra Ohio Republi-can, som også oppfordret USA til å levere antitankmissiler til Ukraina.

15 I desember 2017 godkjente USA salg av «defensive» dødelige våpen til Ukraina, selv om de ikke spesifiserte hvilke våpen som falt i kategorien.

16
USA kan også bli mer tydelig i sin støtte til NATO-medlemskap for Ukraina. Noen amerikanske politikere – inkludert den republikanske senator og 2016 presidentkandidat, Marco Rubio –

(Noter.)
11 Morelli, 2017, s. 38.
12 Morelli, 2017, s. 38.
13 Morelli, 2017, s. 36.
14 John McCain, «SASC-formann John McCain oppfordrer president Trump til å gi forsvarsstyrkende dødelig bistand til Ukraina», 2. februar 2017.
15 Richard Durbin, «Durbin, Portman Lead Bipartisan Senators Calling for Increased Military Assistance to Ukraina», 3. februar 2015. Utenforstående analytikere har presset på for at USA også skal gi slik hjelp. Se for eksempel Jeffrey Mankoff og Andrew Kuchins, «Russia, Ukraina, and US Policy Options: A Briefing Memo», Center for Strategic and International Studies, januar 2015, s. 8.
16 «USA sier de vil gi Ukraina «defensiv» hjelp», Reuters, 22. desember 2017.

(Noter slutt.)

støttet denne tilnærmingen tidligere, og Ukrainas president Poroshenko lovet nylig å holde en folkeavstemning om saken i nær fremtid.

17 Mens NATOs krav om enstemmighet gjør det lite sannsynlig at Ukraina kan få medlemskap i overskuelig fremtid, kan det å bruke denne muligheten øke den ukrainske besluttsomheten samtidig som Russland fordobler sin innsats for å forhindre en slik utvikling.

Fordeler
Å øke USAs bistand til Ukraina, inkludert dødelig militærhjelp, vil trolig øke kostnadene for Russland, både i blod og skatt, for å holde Donbass-regionen. Mer russisk hjelp til disse utbryterne og en ytterligere russisk troppetilstedeværelse vil trolig bli krevd, noe som vil føre til større utgifter, tap av utstyr og russiske tap. Det siste kan bli ganske kontroversielt hjemme, som det gjorde da Sovjet invaderte Afghanistan.To andre noe mer spekulative fordeler kan springe ut fra en økt amerikansk forpliktelse. Land andre steder som ser til USA for sin sikkerhet, kan bli oppmuntret. Noen av disse statene kan finne nye grunner til å unngå å utvikle sine egne atomvåpen. I Budapest-memorandumet fra desember 1994 ga USA, Storbritannia og Russland det nylig suverene Ukraina sikkerhets-«forsikringer» i bytte mot at Ukraina ga opp deres kjernefysiske arsenal på 4.000 stridshoder.

18 Tiltak fra USA for å gjøre godt igjen disse forsikringene kan styrke troverdigheten til formelle og uformelle sikkerhetsgarantier som USA har gittandre partnere rundt om i verden, og kan redusere det behovet de mener de har egne kjernefysiske avskrekkingsmidler. Disse fordelene ville imidlertid bare påløpe hvis den ekstra amerikanske bistanden faktisk gjorde det mulig for Ukraina å seire i konflikten med Russland. Videre tviler noen forskere på

17 Marco Rubio, «Min visjon for Europa,» Politico, 17. februar 2015; «Ukrainas Porosjenko plansegger folkeavstemning om NATO-medlemskap: Tyske medier», Reuters, 1. februar 2017.
18 Den russiske føderasjon, USA og Storbritannia, «Budapest Memo-randums on Security Assurances», Budapest, 1994; David S. Yost, «Budapest-memoet og Russlands intervensjon i Ukraina», International Affairs, bind 91, nr. 3, 2015, s. 514.

om dobling av støtten til Ukraina vil ha mye å si om global kjernefysisk ikke-spredning basert på argumentet om at landenes beslutninger om å utvikle atomvåpen ofte er svært lokaliserte og kontekstspesifikke.
19
Risikoer
En økning i amerikansk sikkerhetsassistanse til Ukraina vil trolig føre til en tilsvarende økning i både russisk bistand til separatistene og russiske militære styrker i Ukraina, og dermed opprettholde konflikt på et noe høyere intensitetsnivå.  

20 Generalløytnant Ben Hodges, den tidligere kommanderende generalen for U.S. Army Europe, argumenterte mot å gi Javelin anti-tank missiler til Ukraina av presist denne grunn.  
21
Alternativt kan Russland motvirke, begå flere grusomheter og presse dem dypere inn i Ukraina. Russland kan til og med komme USAs handling i forkjøpet, og eskalere før ytterligere amerikansk hjelp kommer. Slik eskaleringer kan stresse Russland; Øst-Ukraina er allerede en kostnad. Å ta mer av Ukraina kan bare øke byrden, om enn på bekostning av det ukrainske folket. Et slikt trekk kan imidlertid også bli en betydelig kostnad for Ukraina og for USAs prestisje og troverdighet. Dette kan føre til uforholdsmessig store ukrainske tap, territorielle tap og flyktningstrømmer. Det kan til og med føre Ukraina inn i en ufordelaktig fred. Noen analytikere hevder at Russland mangler ressurser til å ta konflikten. Ivan Medynskyi fra det Kiev-baserte Institute for World Policy hevdet: «Krig er dyrt. Fallende oljepriser, økonomisk nedgang, sanksjoner og en kampanje i Syria (som med all sannsynlighet vil fortsette i 2016) gir lite rom for en ny storstilt militær manøver fra Russland.»

22 Ifølge dette synet har Russland ganske enkelt ikke råd til

(Noter.)

19 Se for eksempel Robert Einhorn, «Ukraina, Security Assurances, and Nonproliferation», Washington Quarterly, våren 2015, s. 47–72.

20 Yost, 2015, s. 528.
21 Ivan Medynskyi, USAs dødelige våpen for Ukraina: Mekanismer og konsekvenser, Kiev, Ukraina: Institutt for verdenspolitikk, januar 2016, s. 6.

22 Medynskyi, 2016, s. 7–8.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 101
å opprettholde en stedfortrederkrig i Ukraina, selv om dette, gitt Russlands størrelse og presset det legger på Ukraina, kan være en altfor optimistisk antakelse. Det er også en viss risiko for at våpen levert til ukrainerne havner i feil hender. En RAND-studie utført for Ukrainas president fant grunner til bekymring for muligheten for vestlig militærhjelp. Mens Ukraina har blitt nedsmurt av russiske propagandapåstander om at de feilhåndterte vestlig militærhjelp, fant RAND-teamet også at «Ukrainas papirsystemer for sporing av utstyr er utdaterte og sårbare for korrupsjon».

23 Videre uttrykte RAND-teamet også bekymring for at vestlig militært utstyr, uten reformer i Ukrainas forsvarsindustri, kunne bli brukt på en annen måte og komme inn på det internasjonale markedet i konkurranse med amerikanske leverandører.  

24 Til slutt konkluderte teamet: «Oppfatningen av feilbruk eller korrupsjon, uansett virkelighet, er tilstrekkelig til å avskrekke givere som ellers kan gi gratis utstyr eller forsyninger, og å gjøre USA eller andre tjenestemenn som er bekymret for at Ukraina ikke kan stoles på med høyteknologiske systemer.»

25 RAND-teamet konkluderte imidlertid også med at disse problemene kan løses og ga anbefalinger til Ukraina om hvordan de skulle overvinnes. På den annen side er Ukraina absolutt en mer kapabel og pålitelig partner enn andre som USA har gitt dødelig utstyr til – for eksempel den anti-russiske afghanske mujahidin på 1980-tallet. Man kan forestille seg en skjult amerikansk innsats for å forsyne Ukraina med våpen av ikke-amerikansk opprinnelse, men slike anstrengelser vil sannsynligvis ikke forbli hemmelige lenge; videre kan Ukraina trolig skaffe seg slike våpen selv på det åpne markedet.
(Noter.
23 Olga Oliker, Lynn E. Davis, Keith Crane, Andrew Radin, Celeste Gventer, SusanneSondergaard, James T. Quinlivan, Stephan B. Seabrook, Jacopo Bellasio, Bryan Frederick, Andriy Bega og Jakub Hlavka, Security Sector Reform in Ukraina, Santa Monica, California: RAND Corporation, RR-1475-1-UIA, 2016, s. 91.
24 Oliker et al., 2016, s. 86.
25 Oliker et al., 2016, s. 91.

(Noter slutt.)

Til slutt, hvis USA skulle øke bistanden til Ukraina mot rådene fra deres viktigste europeiske allierte, kan det true europeisk støtte til det russiske sanksjonsregimet, som er mer avhengig av europeisk tilslutning enn av amerikansk tilslutning. Mens NATO-medlemmene som er lokalisert nær Russland, slik som Polen, generelt har en mer agressiv tilnærming til Ukraina, er de fleste vesteuropeiske regjeringer fortsatt forsiktige. Ifølge en Pew-undersøkelse fra 2015 var 59 prosent av franskmennene, 65 prosent av italienerne, 66 prosent av spanjolene og 77 prosent av tyskerne imot at NATO sendte våpen til Ukraina.

26 Faktisk, ifølge rapportering fra den tyske avisen Der Spiegel, så tidligere NATO Supreme allied commander, general Philip Breedlove, på den tyske regjeringen som en av de største hindringene for å øke hjelpen til Ukraina.  

27
Merkelig nok viste den samme undersøkelsen fra 2015 noe høyere nivåer av europeisk støtte til at Ukraina skulle bli med i NATO. Dette forslaget hadde flertallsstøtte i Storbritannia, Europa, Polen, Frankrike og Spania.

28 57 prosent av tyskerne var imidlertid imot dette, og NATO opererer ved konsensus, noe som betyr at ethvert forslag om å ta Ukraina inn i Alliansen må få ufravikelig støtte.  

29
Mer høylytt amerikansk støtte til NATO-medlemskap for Ukraina vil trolig styrke både ukrainsk moral og russisk avskrekkingsvirksomhet for å hindre en slik utvikling, og dermed kanskje ytterligere stresse Russlands forpliktelse og kostnader. Et slikt trekk vil også skape begeistring innen NATO, og svekke det som ellers har vært en felles front i opposisjon til russisk aggresjon.

(Noter.)
26 Katie Simmons, Bruce Stokes og Jacob Poushter, «NATO Public Opinion: Wary ofRussia, Leery of Action on Ukraina», Pew Research Center, 10. juni 2015.
27 Christoph Schult og Klaus Wiegrefe, «Network Close to NATO Military Leader Fueled Ukraina Conflict», Der Spiegel, den 28. juli 2016.
28 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.
29 Simmons, Stokes og Poushter, 2015.

(Noter slutt.)

Geopolitiske tiltak 103

Sannsynlighet for suksess

Øst-Ukraina er allerede en betydelig belastning på russiske ressurser, forverret av de medfølgende vestlige sanksjonene. Økende amerikansk militærhjelp vil sikkert drive opp de russiske kostnadene, men å gjøre det vil også øke tapet av ukrainske liv og territorium eller resultere i en ufordelaktig fredsløsning. Dette vil generelt bli sett på som et tilsvarende tilbakeslag for amerikansk politikk.

Konklusjon
Muligheten for å øke USAs militære bistand til Ukraina må evalueres hovedsakelig på om det kan bidra til å avslutte konflikten på akseptable vilkår  for USA i stedet for bare på kostnader det påfører Moskva. Å øke amerikansk bistand som en del av en bredere diplomatisk strategi for å få en løsning kan være fornuftig, men å kalibrere nivået på bistanden for å gi den ønskede effekten samtidig som man unngår en skadelig opptrapping på den andre siden vil være utfordrende.

Tiltak 2: Øk støtten til de syriske opprørerne
Syria er en annen slagmark der russiske kostnader kan bli drevet opp av mer amerikansk støtte til lokale – i dette tilfellet anti-regime-styrker. Den syriske borgerkrigen begynte i mars 2011 som en utvekst av den arabiske våren. Den satte først og fremst sunnimuslimske opprørere – støttet av USA og Gulfstatene – opp mot den iranske og russisk-støttede allawittregjeringen til al-Assad, hvis familie har styrt Syria siden 1970. Russland har gitt Assad-regimet økonomisk og militær støtte gjennom årene og trappet opp støtten etter borgerkrigen i 2011.

I september 2015 begynte Russland direkte militæraksjon i Syria – rettet mot opprørsgrupper, noen støttet av USA, med luftangrep – under dekke av å bekjempe terrorisme.  

(Dette avsnittet er lengre, men avsluttes her. T.V.)

Oversettelse og kommentarer av Terje Valen, lørdag 15. oktober 2022.