Fra Roberts blogg https://thenextrecession.wordpress.com/2021/11/04/poverty-in-the-pandemic/
Den økonomiske nedgangen under COVID19-pandemien har økt fattigdommen over hele verden. JP Morgans økonomer har forsøkt å måle økningen i fattigdom ved hjelp av husholdningsinntekter og forbruksundersøkelsesdata fra Verdensbankens PovcalNet-database. JPM definerer de fattige (eller de i dyp fattigdom) de som å leve for mindre enn $2 per dag (som er det latterlig lave nivået i Verdensbanken); «de som er sårbare for å skli inn i fattigdom» som å leve på $2-$10 per dag (som egentlig er et bedre mål på fattigdom); «middelinntekt» er de som lever på $10-50 per dag (litt spillerom for livet); og deretter «høyinntekt» som lever på mer enn $50 per dag eller rundt $18 000 i året. Før COVID kunne omtrent halvparten av de 6,5 milliarder menneskene som bor i de såkalte «fremvoksende markedene» betraktes som «middelinntekt». Det betyr at minst 3 milliarder er i fryktelig fattigdom («økonomisk sårbare» eller verre).
Ved å bruke disse definisjonene finner JPM at det var en kraftig økning i global fattigdom i nedgangsperioden under COVID. Ut fra Verdensbankens data økte antallet i fattigdom (definert som å leve for mindre enn 1,90 USD per dag) med 97 millioner i 2020 – den første nettoøkningen i global fattigdom siden finanskrisen i Asia (Figur 3). En egen Pew Research Center-studie finner at pandemien presset 131 millioner mennesker inn i fattigdom. Og disse fattige er ikke bønder i landdistrikter, men urbane og ofte utdannede.
Økningen av fattige og det tilsvarende fallet i «middelinntekt»-befolkningen varierte fra land til land. Økonomier med de dypeste sammentrekningene i 2020 (som Peru og Argentina) opplevde de største nedgangene i «middelinntektsgruppen». Totalt sett var det de ‘sårbare’ som vokste mest (1,9 % poeng) som andel av befolkningen mens andelen av de som hadde middelinntekt ble redusert mest (-1,8 % poeng).
Noen land unngikk det verste. Kinas «først-inn-først-ut» COVID-19-erfaring ikke skjermet landet helt fra en miskning av over- og middelklassen, men det var bare en liten utvidelse av den fattigste befolkningen, ifølge Pew-estimater.
Før pandemien beregnet Pew at nesten 100 millioner mennesker utgjorde Indias middelinntektsbefolkning i 2020, med ytterligere 22 millioner i de øvre rekker av disse . Men pandemien rammet India hardt med et reelt BNP som gikk ned med 7 % i 2020, så mellom- og øvre middelbefolkningen led dramatisk (til sammen en nedgang på 39 millioner mennesker – figur 5). I mellomtiden ble svimlende 75 millioner mennesker beregnet til å ha falt ned i fattigdom – noe som utgjør nesten 60 % av den nye kloden.
I Kina hadde det vært et betydelig tillegg på 247 millioner mennesker til mellominntektsklassen fra 2011 til 2019. Og befolkningen i øvre middelinntekt hadde nesten firedoblet seg, fra 60 millioner til 234 millioner. På begge fronter hadde Kina alene stått for størstedelen av økningen i disse nivåene globalt. De fleste i India var i det globale lavinntektsnivået før pandemien. – rundt 1,2 milliarder mennesker som utgjør 30 % av verdens lavinntektsbefolkning.
I Kina er det nå flere mennesker i de globale mellom- og øvre middelinntektsnivåene enn i fattigdom og lavinntektsnivået. Selv om rundt 10 millioner mennesker i Kina anslås å ha falt ut av middelklassen i pandemiens nedtur, er dette en liten andel av de 504 millioner som var i middelklassen i forkant av pandemien. På samme måte er utvidelsen av lavinntektsnivået i Kina fra 611 millioner til 641 millioner eller antallet fattige fra 3 millioner til 4 millioner under pandemien relativt beskjedent i antall.
Når folk faller inn i dyp fattigdom, har de ingen midler til å støtte utdanningen sin og holde seg friske. Og det betyr, bortsett fra å lide under andre åpenbare konsekvenser, at deres produktivitet faller, noe som skader økonomien som helhet. I figur 6 finner vi at Kinas investering i utdanning og helse per person (PISA-score) er høy med over 2 standardavvik fra det globale gjennomsnittet og bedre enn noe annet «fremvoksende» land (selv de med høyere inntekt per innbygger som Singapore eller Korea).
Pandemien har vært en katastrofe for Indias folk, og har drevet millioner inn i dyp fattigdom, mens kineserne stort sett har unngått et fall ned i fattigdom. Faktisk har den kinesiske økonomien ekspandert mest blant de store økonomiene i de to årene siden slutten av 2019 og starten av pandemien – mer enn fire ganger utvidelsen i USA og seks ganger så stor som i India. De fleste større økonomier gikk faktisk tilbake.
Oversatt av Terje Valen, 04.11.21.