Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ei anna viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag.

Den amerikanske admiralen, Alfred Thayer Mahan, var ein av dei fremste forkjemparane for det som vart kalla den  «sterke  utanrikspolitikken» i USA ut på 1800-talet.

Han arbeidde ut frå herskarklassen i USA sine behov og skreiv at økonomien i USA ikkje ville  være i stand til å absorbere dei enorme mengdene industrivarer og kommersielle varer som blei produsert innanlands, og han argumenterte for at USA burde søke nye marknader i utlandet.  Då måtte USA garantere tilgang til desse nye internasjonale marknadene. Han studerte korleis England hadde bygd sitt oversjøiske imperium og brukte erfaringane på forholda i USA.

I 1890 gav han ut boka The Influence of Sea Power upon History 1660-1783. Her samanfatta han dei prinsippa som blei grunnsteinen i USA sin moderne sjøforsvars-doktrine om overlegenheit på havet. I Naval Act frå 1890 blei det forlangt at USA skulle kunne møte ein mogeleg fiende på alle hav. Mahan definerte sjøkrigsmakt som ein krigsflåte pluss strategiske posisjonar i andre land og område, slik England hadde klart å få til. 

Det ville krevje tre ting: ein handelsflåte, som kunne bere amerikanske produkt til nye marknader over den «store motorvegen» på hava ; ein amerikansk slagskipsflåte for å skremme eller øydelegge rivaliserande flåtar; og eit nettverk av  marinebasar mellom USA og oversjøiske land  og på kysten av desse landa, som var i stand til å gi drivstoff og forsyningar til den større marinen, og halde oppe kommunikasjonslinjer mellom  USA og dei nye marknadene. I første omgang meinte han at USA måtte skaffe seg posisjonar i det Karibiske hav og i Stillehavet.

Han meinte også at nasjonar som ikkje fortsette den ekspansive misjonen sin ville gå mot undergangen. Dette er både ei fortsetting av metodane brukt under columbismen og ei oppsummering av trongen til den framveksande monopolkapitalen i USA fram mot 1900. Kapitalismen i verda gjekk då over i sin monopolistiske og imperialistiske fase – så og i USA.

På den tida då Mahan gav ut bøkene sine hadde USA allereie sikra seg einerett på aggresjon i Latin-Amerika ut frå den såkalla Monroe-doktrinen frå 1823 som sa at ingen andre nasjonar skulle ha dominans der. Det skulle USA ha aleine. Då indianarane var drepne og drive vekk frå heile USA, og vestkysten var reinska rundt 1850, med unnatak for nokre lommer inne i landet, var det eit sterkt driv for å fortsette ekspansjonen vestetter Stillehavet og Aust-Asia. Den amerikanske krigsflåten gjorde landgang i Japan i 1853. Så blei Midway-øyane, midt ute i Stillehavet, tatt i 1867 og Samoa i 1878. I det fredelege Hawaii blei endeleg tatt i 1898. Guam blei  og tatt i 1898, under krigen mot Spania.

Eksemplet Hawaii

Hawaii er eit typisk eksempel på den amerikanske aggresjonen som vi har sett over alt i verda etterpå. Ukraina er no, i 2022) eit nytt eksempel på ein slik metode. Kamehameha I, som herska over den eine øya Hawaii, erobra alle øyene for første gong, og etablerte kongeriket Hawaii i 1795. Kongedømmet var velståande og viktig ut frå landbruket sitt og den strategiske plasseringa i Stillehavet. Amerikanaren sette opp plantasjar for å dyrke sukker. Metodane deira for plantasjedrift kravde mykje arbeidskraft. Bølgjer av innvandraren, som slo seg ned, kom frå Japan, Kina og Filippinane for å jobbe på plantasjane. Regjeringa i Japan organiserte og ga spesiell beskyttelse til sitt folk, som utgjorde omtrent 25 prosent av folka på Hawaii i 1896. Det hawaiiske monarkiet oppmuntra dette multietniske samfunnet, og etablerte først eit konstitusjonelt monarki i 1840 som lova lik stemmerett uavhengig av rase, kjøn eller rikdom.

Amerikanaren i kongedømmet si regjering fekk skrive om grunnloven, og avgrensa makta til kong «David» Kalākaua. Dei tok og frå dei fleste innfødde hawaiarar og asiatiske borgarar retten til å stemme ved å sett høge krav til eigedom og inntekt. Dette ga ein stor fordel for plantasjeeigarane. Dronning Liliʻuokalani forsøkte å ta tilbake den makta kongen hadde hatt i 1893. Men då gjorde forretningsmenn med hjelp frå det amerikanske militæret eit kupp. Dronninga blei sett i husarrest. Mot dronninga sin vilje blei  Republikken Hawaii danna. Etter kort tid bestemde så den nye regjeringa at Hawaii skulle slutte seg til USA i 1898 som territoriet Hawaii. I 1959 ble øyene til staten Hawaii. Den amerikanske aggresjonen var fullbyrda.

Det store spranget ut i verda

Det store spranget ut verda kom med krigen mot Spania frå april til desember i 1898, der USA under påskott av å fri folka i dei spanske koloniane, la desse under seg. Vi har alt nemnd Guam. Mest kjend er underlegginga av Cuba, men verst var folkemordet på Filippinane då USA erobra den nyleg frie staten etter å ha fått hjelp av fridomskjemparane der til å jage ut spaniarane. Så kom den store underlegginga av landa rundt Det karibiske hav frå 1901 til 1934. I tida mellom 1901 og 1934 la også USA under seg dei karibiske landa oftast med bruk av militær makt. Det er skrive ei detaljert avhandling om denne tida som mange i Norge ikkje kjenner så mykje til. Av dei mange eksempla på korleis USA opererer for å nå dei ekspansjonistiske måla sine kan eg nemne det hemmelege samarbeidet med ei gruppe som arbeida for å få provinsen Panama rive laus frå Columbia. Då desse, med amerikansk hjelp hadde klart dette, tok amerikanarane over den reelle makta for å få kontroll over området slik at dei kunne bygge ein kanal mellom hava vest og aust for det amerikanske kontinentet. Dette var viktig både for handel og for å kunne flytte flåtestyrkar raskt mellom Stillehavs-sida og Atlanterhavs-sida. Kuppmakarane blei grundig lurt. Denne taktikken med å få andre til å gjere jobben for seg og sidan lure dei, er eit av dei viktige trekka ved den amerikanske aggresjonen.

I det store og heile har USA kjempa for å halde overherredømme over heile Latin-Amerika frå før denne tida og fram til i dag. Kvar gong nokon har klart å rive seg laus og begynt å bygge opp landet ut frå folka der sine behov, har USA kjempa som besett for å kaste dei. Mest kjend er vel det USA-støtte kuppet i Chile i 1973. I dag er det dei daudelege sanksjonane og forsøka på regimeendring i Venezuela som kanskje best viser USA sin aggresjon.  Men vi så det og i Bolivia for nokre år sidan og i Nicaragua for kort tid sidan. Då landet melde seg ut or den amerikanskdominerte OAS (Organization of American States) hevda USA straks at valet ikkje var gyldig og sette inn sine sanksjonar.

Den groteske okkupasjonen av Haiti ved hjelp av USA sin humanitære organisasjonar som øydelegg landet, er og eit eksempel frå i dag. Vi finn og fleire opplysningar okkupasjonen og om kampen frå folket på Haiti for å komme seg ut av denne situasjonen. Eg vil og nemne den dramatiske Operation Urgent Fury. Den 25. oktober overfell USA saman med seks små karibiske statar, som dei kontrollerer, den vesle øya Grenada. Dei brukte ei veke på få øya under kontroll. Den 2. november 1983 fordømde FN si Generalforsamling aksjonen som «eit klart brot på internasjonal lov med 108 mot 9 stemmer. Det kan vere verd å sjå på FN-vedtaket.

Men ut frå trongen til finansoligarkane i USA, slik Mahan samanfatte den, var det også viktig å ha basar på kysten av land på andre sida av dei store hava. Filippinane var den første av desse. Denne trongen har prega USA sin geopolitikk heilt fram til no. Eg skal ikkje dokumentere alt som viser dette. Men det er særs godt dokumentert i fleire bøker.^[i] Mahan si geo-imperialistiske tenking er framleis ein sentral del av USA sitt utanrikspolitiske arsenal. Mackinder er ein annan sentral del.

Halford Mackinder og erobring av verdsøya

Halford John Mackinder, som lanserte den geo-politisk teorien sin i eit innlegg han heldt i Royal Geografical Society i London i 1904, samanfatta forskinga og syna sine i boka Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction i 1919. Det ser ut til at boka ikkje fekk så stor merksemd før Mackinder gav ho ut att i 1942 då interessa for studia hans hadde dukka opp att fordi geo-strategane i USA diskuterte korleis dei skulle utvide området for si innflyting i verda etter 2. verdskrig. Nye utgåver kom i 1962 og 1981. Då Sovjet-Unionen var gått i oppløysing vaks interessa for tankane hans svært mykje og i 1996 gav det amerikanske Institute for National Strategic Studies ut boka att. I forordet seier dei at boka blei merka av at Hitler brukte tankane derifrå for å førebu utvidinga av det tyske territoriet. Men dei tok ho altså fram att i 1942, og dei allierte planleggarane brukte ho i sluttkampen mot Hitler og i 1996 då dei, som en eineståande supermakta, planla sitt endelege herredømme over heile Eurasia. Og så skriv presidenten i National Defense University, Ervin J. Rokke, i føreordet til 42-utgåva at «Sidan slutten på Den kalde krigen, mens regional strategisk hovudbry hadde erstatta problema frå tida med global bipolar konfrontasjon mellom to supermakter, blei relevansen til Mackinders studie tydeleg att.» ^[ii]

Mens Mahan var oppteken av korleis sjøstatar skulle sikre interessene sine i verda og meinte at kontroll med hava var nøkkelen til kontroll med verda, var Mackinder av ei anna meining. Han sa at tida for at hava var viktigast for herredømme i verda var ute, og at kontroll med landområda var avgjerande for overherredømme i verda. Han meinte at det fans eit «nav»-område (pivot area) i verda og dei som hadde herredømme her, ville kunne kontrollere heile verda. Han laga ei skisse som illustrerte teorien. Seinare kalla han pivot area for «hjertelandet». Utanfor hjertelandet låg eit område han kalla den indre marginale halvmånen og utanfor der kom den ytre øyrike halvmånen.

Vi ser at nav-området eller hjertelandet var mesteparten av det tidlegare Sovjet-Unionen og området ned i Iran.

Ut frå dette samanfatta han teorien sin i nokre enkle setningar:

Who rules East Europe commands the Heartland;

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

who rules the Heartland commands the World-Island;

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

who rules the World-Island commands the world.

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

Dette skreiv han i 1919 då han var travelt opptatt med den engelske intervensjonen i Russland for å slå ned revolusjonen der saman med hærane til dei lokale godseigarhærane og dei 13 andre landa som invaderte landet. Dette har sidan vore ein fast strategi for England heilt fram til i dag.

Nicolas J. Spykman

Nicolas J. Spykman videreutvikla tankane til Mahan og Mackinder. Spykman er kjend som den åndelege far til den såkalla «Containment doktrinen» som USA følgde i høve Sovjet-Unionen etter 2. verdskrig. Han skreiv ei bok medan han levde, America’s Strategy in World Politics, 1942 og ei lita svært interessant bok som blei gitt ut etter at Spykman døydde av kreft i 1943, The Geography of Peace. Han tok utgangspunkt både i Mahan og Mackinder sine teoriar og utforma ein ny doktrine for USA sin sikkerheit som stat. Han seier at Mackinder ikkje heilt hadde forstått England sin geopolitikk då dei dominerte verda. Denne politikken gjekk nemleg ikkje ut på å erobre hjertelandet, slik Mackinder skildra det, men på å hindre at nokon stat dominerte Eurasia. Derfor hadde England alltid støtta statar i Europa som kjempa mot dei statane som til ei kvar tid såg ut til å kunne vinne hegemoni aleine. Dessutan hadde dei også halde Russland i age ved å hindre dei å komme seg sørover slik at dei fekk tilgang til havet. Så Spykman sa at dei hadde brukt makta si på havet for å ta område i det som Mackinder kalla «den indre halvmånen» (som Spykman kalla «rimland») sør for dette området.

Wikipedia har tatt ut nokre sitat som dei meiner er typiske for Spykman si tenking. Her er eit av dei som kan vere verd å studere:

«Det er ikke mange tilfeller i historien som viser store og mektige stater som skaper allianser og organisasjoner for å begrense sin egen styrke. Stater er alltid engasjert i å dempe kraften i en annen stat. Sannheten i saken er at stater bare er interessert i en balanse som er i deres favør. Ikke en likevekt, men en sjenerøs margin er deres mål. Det er ingen reell sikkerhet i å være like sterk som en potensiell fiende; det er sikkerhet bare i å være litt sterkere. Det er ingen mulighet for handling hvis ens styrke er fullstendig kontrollert; Det er bare en sjanse for en positiv utenrikspolitikk hvis det er en maktmargin som fritt kan brukes. Uansett teori og rasjonalisering er det praktiske målet den konstante forbedringen av statens egen relative maktposisjon. Balansen som ønskes er den som nøytraliserer andre stater, slik at hjemstaten står fritt til å være den avgjørende kraften og den avgjørende stemmen.»

– frå America’s Strategy in World Politics

Ut frå den ovannemnde analysane erstatta han Mackinder sin formel:

Den som herskar over Aust-Europa, styrer hjertelandet

den som herskar over hjertelandet, styrer Verdsøya (det eurasisk-afrikanske området);

den som herskar over Verdsøya, styrer verda.

med

Den som kontrollerer Rimland styrer over Eurasia;

Den som styrer Eurasia kontrollerer verdas lagnader.

Det dreidde seg då om å opprette ei motmakt i India, Afghanistan, Iran, Tyrkia, Mellom-Austen og kyststatane i Europa, mot landet som kontrollerte hjertelandet, med andre ord å gjerde inn makta i hjertelandet, eller på engelsk «contain» og ut frå det blei denne politikken kalla «containment». I denne inngjerdinga hadde også Norge ei viktig rolle som ein stat med lang kystlinje og grense mot Sovjet-Unionen. Den staten som hadde makta over hava (Mahan) kunne klare det. Spykman trekte og inn flyvåpnet si rolle i slikt arbeid. For at det skulle vere operativt i denne samanhengen, måtte dei å flybasar nær rimland. Denne politikken var det Spykman meinte USA burde følgje når dei hadde vunne krigen, slik han meinte at dei ville. Viss vi ser på situasjonen i dag (2022) så er ikkje Spykman sin strategi mogleg lenger fordi dei ikkje har kontroll med dei landa som gjerder inn «hjertelandet». Difor er dei tilbake til Mackinder sin formel og er ute etter å erobre heile Aust-Europa for så å ta over Russland og etter kvart Kina, eller komme til ein avtale med Kina som gir USA den reelle makta. Dette er den geostrategiske bakgrunnen for det som skjer i Ukraina.

Situasjonen etter 2. verdskrig

Først må vi slå fast at 2. verdskrig blei vunne av Sovjet-Unionen, leia av kommunistpartiet og Stalin (mot Nazi-Tyskland), og Kina, leia av kommunistpartiet og Mao (mot Japan), med tap av 25 millionar menneske i det førstnemnde landet (utanfor parentesane) og 27 millionar i det sistnemnde, og dei fleste var sivile. Opp mot dette må vi sjå på dei som har blitt presentert som sigerherrane i den vestlege verda, det vil seie noko vi kan kalle anglo-amerikanismen. USA tapte rundt 300 000 menneske, og berre soldatar. D-dagen er ei drope i havet samanlikna med Kursk-slaget og dei andre slaga på austfronten i Europa, og den amerikanske krigen Stillehavet er det same i høve til innsatsen frå det kinesiske folket. Det er rett at USA bidrog med utstyr til dei allierte, også til Sovjet-Unionen. Men det var ikkje mykje våpen dei gav til dette landet, det var mest militære køyretøy. I Kina gjekk hjelpa til Chiang Kai-tsjek som lenge kjempa like mykje mot frigjeringshæren som var leia av det kinesiske kommunistpartiet, som mot dei japanske okkupantane. Til slutt måtte Mao ta han til fange for å tvinge han til berre å slås mot japanarane.

USA, som ikkje fekk øydelagt noko, men som tvert imot bygga opp ein enorm industri, dominert av krigsindustrien, opplevde krigen som ein gullalder. Dette har prega folk og leiarar i USA, dei har ikkje nokon erfaring med fiendtleg inntrenging på eige territorium. Heilt avgjerande for verdshistoria var det at krigen gav dei moglegheit til å bli den mektigast supermakta i verda. Og at våpenindustrien har ei dominerande rolle i heile industrien. Dette har prega USA sterkt heilt fram til i dag, og kanskje enno meir no når resten av produksjonsøkonomien i USA har blitt sett ut til Mexico og Kina osb. og minka mykje i USA sjølv.

USA hadde altså bygga opp ein enorm industri som var prega av krigsproduksjon, men der og mykje kunne bli brukt eller omstilla til bruk for fredelege formål. Den store frykta var at samanfallet av den store marknaden som var skapt under krigen, skulle forsvinne, og skape ein stor økonomisk krise i USA. Dei måtte sikre seg mange og store marknader i resten av verda, og Europa var viktigast. Dette arbeidet tok til allereie under krigen.

Det første målet etter krigen blei derfor å hindre at Sovjet-Unionen fekk tilgang til store delar av den vest-europeiske marknaden. Då det var klart at Sovjet kom til å vinne krigen var det viktig å opprette ein front i vest for å hindre at Sovjet kom til rykke heilt fram til Tyskland si vestgrense og dermed få i stand eit samarbeid etter krigen der Tyskland var ein del. Etter krigen var Sovjet-Unionen og kommunismen blitt svært populære fordi folk hadde sett kven det var som gjorde det meste av jobben både i den direkte kampen mot Nazi-Tyskland og i motstandskampane i dei forskjellige landa. Difor måtte både Sovjet-Unionen og kommunistane i Europa bli redusert slik at dei miste innflytinga si. Her var England, med Churchill i leiinga, ei viktig alliert for USA slik landet har vore heilt fram til no.

Det andre målet var å skape eit økonomisk-politisk system i Europa som gagna USA og gjorde dei til den dominerande makta der. Det hadde vore skrekken for geo-imperialistane i England i lang tid at det skulle oppstå eit maktsenter på fastlandet i Europa som kunne truge England si stilling i området. Dei hadde ført og støtta mange krigar for at dette ikkje skulle skje. Det var godt summert opp av Mackinder. Ut frå desse røynslene blei det i USA (og England) fort laga planar for ein stor ideologisk-politisk offensiv mot «kommunismen» og det blei oppretta organ som skulle sikre USA si militære leiing og si innflyting for å utnytte marknaden i Europa. Vi fekk Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdsbanken, NATO og Kol og stålunionen. Sistnemnde var utgangspunkt for den vidare utviklinga mot det som no er EU og som framleis er ein vasall under USA. Opninga av marknaden for USA blei kamuflert som hjelp gjennom Marshall-planen. Då Sovjet-Unionen ikkje ville legge seg inn under reglane frå USA, fekk ikkje dei noka hjelp og måtte bygge opp det svært øydelagde landet med eigne krefter. Noko dei klarte på forbausande kort tid, men med nye store offer.

Bruken av Spykman under Den kalde krigen

Nokre grunnleggande moment i politikken Spykman la fram, blei leiande for USA sin politikk under heile tida med Den kalde krigen, fram til Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Men då verdskrigen var slutt og herskarane i USA vurderte den nye situasjonen blei Spykman sine tankar omforma. For det første så ville John Foster Dulles ikkje ha noko containment. Han ville at USA skulle ta tilbake dei områda som Sovjet-Unionen hadde besett under krigen, roll back strategien. Vi skal sjå at denne politikken vann fram at då Sovjet-Unionen var oppløyst i 1991 og har blitt utvida slik at han no styrer USA sine affærar i Ukraina.

Men Dulles vann ikkje fram. Ein som protestere mot Dulles si linje var Brzezinski som vi skal sjå meir på etter kvart. Det var containment-linja til Spykman og George Frost Kennan som vann fram. Men Kennan utvida området for containment til å gjelde heile verda, ikkje bere rimlandet til Spykman. USA måtte ta kontroll med alle nye  stader der det dukka opp statar eller rørsler som kunne svekke USA sin dominans, mens Spykman, som skreiv den siste boka si i 1943, var oppteken av å få oppretta ein fredeleg situasjon der USA  og England kunne samarbeide med sine allierte, Kina og Russland, for å sørgje for at ingen statar på det eurasisk kontinentet fekk ei dominerande stilling der. Men når det gald Kina blei det etter kvart utvikla ein linje for å samarbeide med dei for å halde Sovjet-Unionen i sjakk. Mao sin artikkel frå 1964 som definerer Sovjet-Unionen som sosial-imperialistisk var til god hjelp for den overordna amerikanske geopolitikken i strevet etter å få kontroll med Mackinder sitt «hjerteland». Etter mi meining var det ein av Mao sin feile vurderingar, saman med «det store spranget» og «kulturrevolusjonen».

Men heller ikkje Kennan si endring av Spykman varte. Kennan sin teori gjekk i hovudsak ut på at inngjerdinga skulle skje utan våpenmakt, med hjelp økonomiske middel (Marshall-planen), ideologisk kamp mot «kommunismen» og diplomati. Men Paul Nitze, som kom etter Kennan, meinte at det måtte våpenmakt til. President Truman gjekk for dette, og så starta våpenkappløpet med dei daudelege prøvesprengingane av atomvåpen og alle andre følgjer. Her passar det at vi tar for oss Iran.

[i] David Horowitz Free World Colossus, 1964 – omsett til norsk i to bøker Den kalde krigen, 1964 og USA og den tredje verden, 1965. Horowitz har seinare blitt ein forsvarar for USA, men boka hans står seg ut frå kjeldene han har hatt. Michael Clare, War Without End – American Planning for the Next Vietnams, 1970. Fleire bøker av Leon Blum der den grundigaste er Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II, 1995 som er omsett til svensk med tittel CIA & USA:a verkliga utrikspolitik, 1998. Her trekk Blum fram 54 aggresjonar frå USA i heile verda sidan 1945. Ei nyare bok er Vijay Prashad Washington Bullets – A History of the CIA, Coups, And Assassinations, 2020.

[ii] Halford Mackinder Democratic Ideals and Reality – A Study in the Politics of Reconstruction, 1996, side xv.

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader samstundes med statskuppet. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som for en stor del bestod av russarhatande høgrenasjonalistar og nazistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok dei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning.

«Same kor oppkava vi er over det Russland har gjort kan vi ikkje ærleg tvile på at folkeavstemminga representerte viljen til det overveldigande fleirtalet av dei som budde der. Dermed har vi ikkje nokon anneksjon, for det føreset at det går føre seg ei valdeleg tileigning mot folkets vilje. Vi har snarare et åtskiljing. Det er ikkje tvil om at folkeavstemminga var forbode etter ukrainsk grunnlov,^[i] men var ikkje grunnloven gjennom eit fascistisk kupp og grunnlovsstridig avsetting av den rettmessige presidenten allereie for lenge sidan vorte sett ut or kraft?»

Forhistoria her er slikt at Krustsjov, utan å spørsje nokon om kva dei ønske, i 1954 gav Krim til Sovjetrepublikken Ukraina som eit eksempel på det gode tilhøvet mellom Unionen og republikken. Sidan alt var innan Sovjet-Unionen spelte det liten rolle då. Men då Sovjet-Unionen gjekk mot oppløysing erklærte Krim seg, kort tid før oppløysinga, som ein autonom republikk innan den ukrainske sovjet-republikk. Kort etter blei Sovjet-Unionen oppløyst og Krim vart innlemma i Ukraina. I 1994 erklærte Russland i si Budapest-uttale at Ukrainas grenser skulle vere ukrenkelege i motyting mot at Ukraina gav det gamle Sovjet-Unionen sine atomvåpen i Ukraina frå seg. Men for Russland er Krim med hamna i Sevastopol eit geostrategisk nøkkelområde. Det er berre frå her at Russland kan operere marineoperasjonar i Middelhavet. I 1997 kom landa til ei forståing om å dele flåten mellom landa og at Russlands marine skulle få bli på Krim til 2017. I 2010 forlenga president Janukovski dette til 2042 mot å få billigare gass frå Russland.

Samarbeidet mellom den nye ukrainske regjeringa som USA hadde sett inn og USA sin militæransvarlege gjekk svært godt. I september 2013 hadde USA-marinen sin infrastrukturstab i sikte ei ombygging av ein stor skulebygnad i Sevastopol, like ved den russiske marinebasen. Eit dokument på om lag hundre sider inneheldt alle detaljar, frå tekniske til økonomiske og ned til den minste detalj. Prisen var mellom 250 000 og 500 000 dollar og den som tok oppdraget skulle utføre arbeidet på 330 dagar. Kva var dette for noko? Ville USA bygge opp starten på ein base der og starte ein strid med Russland om dette? Etter folkeavstemminga forsvann denne moglegheita. Ikkje rart at Vesten bestemte seg for å ikkje å definere det som skjedde som ei åtskiljing, men som ein anneksjon og dermed kunne dei aktivisere eit varsel om krig, nemleg sanksjonar. Som Friedman hadde sagt: «Vi vil ikkje øydelegge den russiske føderasjonen, men berre såre han ved til dømes å tilføre han skade.»^[ii]

I mellomtida hadde det skjedd noko anna viktig på den geopolitiske fronten. Etter oppløysinga av Sovjet-Unionen i 1991 gjekk USA inn i ei rekkje av dei tidlegare sovjetiske republikkane og oppretta nokre militærbasar der. Men i 2014 var dei ute av alle desse. Forsøket på regimeendring i Kasakhstan i 2022 var eit mislukka forsøk på å snu denne utviklinga, saman med forsøket på det same i Kvite-Russland. No var Ukraina den einaste staten att som USA kunne bruke for å destabilisere Russland. Det viste og kor svak USA si politiske og diplomatiske stilling hadde blitt i regionen. Men dei gav seg sjølvsagt ikkje.

I juli 2014 vart John F. Tefft Amerikas representant i Moskva. Han hadde tidlegare fått seg eit namn i Ukraina, Georgia og Latvia som uroskapar og regime-endrar-ekspert. No skulle han vel gjere same jobben i Russland og vigle folk opp mot president Putin. Den 4. desember 2014 vedtok Kongressen i USA med overveldande fleirtal resolusjon 758: På slutten av eit langt synderegister til den Russiske føderasjonen som bestod av halvsannheiter og frekke løgner følgde 22 krav som tvinga Kongressen og presidenten til fiendtlege handlingar. Alt neste dag kalla Ron Paul, frå grunnfjellet i Kongressen og to gonger presidentkandidat for Demokratane, at resolusjonen var ei uaktsam krigserklæring mot Russland. Dokumenter var «16 sider krigspropaganda, som hadde fått sjølv neokons til å raudne av skam, viss dei var i stand til det».^[iii] Presidenten fekk i oppdrag å sjekke innsatsberedskapen til dei eigne stridskreftene og til dei andre NATO-statane og ta forpliktinga til kollektiv forsvar som ligg i bistandsklausulen alvorleg. I januar 2015 vedtok Europaunionen ein liknande resolusjon. Med det var EU med i USA sitt krigsteam, noko som ikkje var noko tema for hovudstraumsmedia. Denne uvanlege vasall-truskapen viser kor sterkt den transatlantiske lenka til USA ligg om Europa.

Den såkalla «Krim-aggresjonen» var nå eit velkomme påskott som dei kunne henge sanksjonar på; sjølv i 2020 tente denne som grunn for ein eksempellaus NATO-oppmarsj på Russlands grense mot avtalane frå 1990. Vi kan heller ikkje sjå bort frå at regimeendringa i Kiev også hadde som mål at ein skulle komme i konfrontasjon med Russland. Under eit besøk i Russland den 10. mai 2015 for å minnast sigeren over Nazi-Tyskland snakka ikkje Angela Merkel om det, men om den «kriminelle og folkerettsstridige aggresjonen»^[iv] – ikkje til Nazi-Tyskland, men til Russland.

Men den verkelege terroren var det Ukraina som stod for då den nyvalde presidenten Porosjenko i mai 2014 sett inn hæren mot borgarane i områda rundt Donets og Slavjansk under mottoet «Krig mot terror». Dei hadde som svar på Maidan-kuppet oppretta ein såkalla folkerepublikk i aust-Ukraina. IMF trykte på: Utan at regjeringa i Kiev hadde herredømme over det økonomisk sterkare utvikla aust-Ukraina ville dei ikkje få utbetalt pengar.

Då starta Ukraina-krigen, som no har vart i 8 år og i det siste har blitt utvida ved at Russland har gripe inn. 14 000 hadde blitt drepne før dette siste skjedde. Samstundes som denne krigen tok til i 2014 opptrappa dei vestlege statane, leia av regjeringar, dei hemmelege tenestene, mediekonserna, ein kamp om den offentlege meininga med målet om å skape ei massiv negativ stemning mot Russland. Dette begynte før og har nærast eksplodert under den vestleg krigspropagandaen etter at Russland greip inn. Det er ikkje tvil om at Moskva også følgde sin interessepolitikk i Ukraina. Men var det Kreml som stod for kuppet i 2014? Kva for rolle spelte USA/NATO sine geopolitiske ambisjonar?

Den tidlegare CIA-offiseren, Raymond McGovern var i tretti år, fram til 1990, ansvarleg for dei daglege briefingane i Det kvite hus. Men på grunn av regjeringa sitt misbruk og manipulasjon av informasjon for å rettferdiggjere ein aggresjonskrig mot Irak avslutta han engasjementet sitt i 2002. Og så slutta han og fleire tidlegare CIA-medarbeidarar seg i 2003 saman i Organisation Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) for å levere alternative analyser av dei geopolitiske konfliktane. Den gongen, som no fanst det folk i regjeringa og i media, han nemner særleg New York Times, som nørte opp til krig.^[v]

McGovern meiner at Russland ikkje hadde planar om å ta inn att Krim i Russland før det vestleg sponsa statskuppet mot ei regjeringa i Kiev som var vald slik forfatninga bestemmer. Han hadde og forståing for at Russland, med sine 25 millionar daude i 2. verdskrigen, meinte at sikkerheitsinteressene deira var rørt gjennom det som skjedde i Ukraina. Dessutan vekte det svært dårlege minner frå då den ukrainske nasjonalistleiaren Stephan Bandera samarbeidde med nazistane under 2. verdskrig. I dag driv høgrenasjonalistiske kreftene sitt uvesen i Ukraina, mens dei svingar NS-faner. McGovern nemner folk rundt Svoboda og Asov-regimentet, ein tungt væpna høgrenasjonalistisk militærorganisasjon. Sjølv om FN reknar desse gruppene som høgreekstreme, får vi i Vesten ikkje vite så mykje om dette, for det passar ikkje inn i det svart-kvitt biletet som blir skapt av det gode Ukraina og det vonde Russland.

Då det før NATO-toppmøtet i Wales i begynninga av september 2014 dukka opp satellitt-bilete frå USA som skulle vise russiske tropperørsler aust i Ukraina, skreiv McGovern eit ope brev til Angela Merkel der han advarte henne mot falske prov mot Russland. Sjølv om krigen fortsette forsvann dette mest heilt frå dei vestlege media og offentlegheita. Den 5. september 2014 var det oppnådd ein våpenstillstand formidla av OSSE kalla Minsk I. Men den vart broten. Så klarte regjeringssjefane i Tyskland, Russland og Frankrike med deltaking av dei stridande partane å komme fram til Minsk II avtalen den12. februar 2015. Men USA var ikkje med på dette. Og den dåverande tyske kanslaren, Angela (engelen) Merkel, har seinare medgitt at dei såkalla Minsk-avtalane berre var laga for syns skuld, slik at Vesten skulle få tid til å væpne Ukraina mot Russland.

I skuggen av krisen kunne USA, EU og NATO sørge for at regjeringa i Kiev høyrte på Washington og Brüssel. Det var tospannet Porosjenko/Jazenjuk som styrte. Stort sett nemnde ikkje media at Porosjenko mellom anna eigde eit rustningskonsern, ein fjernsynssendar, eit sjokoladekonsern og at Jazenjuk opphavleg var bankier med fleire opphald i USA. Mot denne bakgrunnen var det ikkje rart at den amerikanske investmentbankieren og tidlegare tilsett i USA sitt utanriksdepartement, Natalja Jaresko, blei ny fiansminister den 2. desember 2014, at georgiaren Alexander Kvitasjfili, med  erfaring frå privatiseringa av helsesektoren i Georgia, blei helseminister og at investmentbankieren Aivaras Abromavicius, frå Litauen, blei finansminister.

I 2015 kom den ettersøkte, tidlegare georgiske politikaren, Micheil Saakashjvili, til Ukraina der han blei tilsett som guvernør i det russiskspråkelege Odessa for å hjelpe til med å beleire Transnistria og blokkere dei frå Svartehavet. Han blei seinare dømd in absentia i Georgia til seks års fengsel.

Oppfølging av kuppet

Den permanente påverknaden på Ukraina frå Vesten etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst, som toppa seg med støtta til Maidan-kuppet, speler ikkje nokon rolle i vestlege media, korkje når det gjeld utviklinga i tid og årsaksforbindinga med hendingane eller sjølvbestemmingsretten til Krim-innbyggarane. Tvert imot blir det i Vesten stadig gjenteke einsidige argument, mens motargument blir tidd i hjel gjennom ein meiningsmanipulasjon og hjernevask som er typisk for særleg USAs og Englands psykologisk operasjonar (PSYOP). Dei nye NATO-medlemmene Estland, Lettland, Litauen og Polen spelte ei drivande rolle i NATO si opptrapping. Elitane der meiner at dei er trua av Russland og blir lett eit nytt verktøy som NATO bruker for å få basar og troppar tettare opp til russarane si grense. Noko som må virke svært trugande for Russland når dei der kjenner USA sin overordna strategi om erobring av «hjertelandet» og oppretting av fullstendig verdsdominans.

Høsten 2015 gjennomførte USA for først gong sidan Irak-krigen i 2003 ein stor militærmanøver, Trident Juncture, som varte i tre veker med 36 000 soldatar frå alle medlemsstatar i NATO. I sentrum stod Innsatsgruppe NATO Response Force (NRF) i et multinasjonalt, strategisk, operativt og taktisk rom som skulle prove styrken til militæralliansen. Offisielt sto ikkje øvinga i nokon samanheng med spenninga mellom Vesten og Russland. Øvinga skulle vise NATO sine evner til å føre ein rask krig til lands, i vatnet og lufta. Og den tyske generalen Richard Rossmanith sa at bodskapen var at «Alle bør tenke godt etter korleis dei omgåast med oss.» Dei tyske forfattarane av Svarteboka meiner at USA/NATO med denne øvinga openbart hadde begynt å sette verda i ein varig verdsomspennande krigstilstand, og at tyskarane sto i giv akt.

Opptrappinga frå USA/NATO-sida fortsette umerkeleg. I januar 2015 fortalte NATOs forsvarsminister om kjernevåpenstrategien og berre 14 dagar seinare, for første gong sidan Den kalde krigen, heldt så NATOs kjernevåpen plangruppe eit møte som fastla kjernefysiske målpunkt. USA skaffa pengar og den 22. september fortalte Frontal 21 at nye amerikanske atombomber var plassert på det tyske forsvarets flyplass Fliegerhorst Büchel i Rheinland Pfalz.

Nå skulle dei ikkje lenger unngå NATO-øvingar langt aust i Europa, nær Russland. Frå 7. til 17. juni 2016 gjekk det for seg ei stor øving nord i Polen, med det skremmelege namnet «Anakonda». Under den amerikanske borgarkrigen hadde nordstatsgeneral Sherman ført sin krig i sørstatane under dette slagordet. No samla «Anakonda» seg nord i Polen med over 31 000 soldatar frå Polen, Estland, Storbritannia, Canada, Litauen, Tsjekkia, Nederland, Ungarn og USA samt panserstyrkar frå Tyskland. Det blei øvd på forsvar mot angrep på eit land i Norden.

I 2016 hadde NATO begynt å forsterke seg nær den russiske grensa. Etter Krim blei det forlagd ein bataljon i Polen, i Litauen, Lettland og Estland. I Litauen overtok det tyske forsvaret leiinga i «forsterkinga av austflanken». For at det ikkje skal sjå ut som faste basar, skifter dei folk kva sjette månad. For Polen var det ikkje nok og dei bad om Trump å få ein panserdivisjon frå USA på den nybygga basen «Fort Trump». Polen ville betale to milliardar dollar for det. I Washington har dei ikkje gløymt kor entusiastisk Polen i januar 2017 hadde helsa velkommen bodskapen om at ein av dei amerikanske panserbrigadane på rundt 3500 amerikanske soldatar samt tilsvarande utrusting  kom frå Colorado til slesisk Zagan i nord-Tyskland, berre ti mil frå grensa til Polen. Personalet der blir skifta ut kvar 9 månad. Som regjeringa i USA og organisasjonar som EU og NATO deler Polen si haldning til Russland, derfor fekk dei den bilaterale militær-handelen i hamn.

Her er ein illustrasjon av USA sin aggressive plassering av militære styrker stadig nærare grensa til Russland fram til og med 2017. Men det har fortsett etter det.

I 2018 øvde NATO i Polen og Baltikum på forsvar mot russiske stridskrefter i den årlege NATO-manøveren med det fredelege namnet  Saber Strike (Sabelhogg). Der deltok rundt 18 000 soldatar frå 19 NATO-statar. Denne øvinga høyrer til ei rekke regelmessige øvingar i regionen. I tillegg har vi øvingane Noble Jump, Flaming Thunder, Iron Wolf. Midtpunktet for desse øvingane er regionen ved Kaliningrad. Denne russiske enklaven som grensar til Litauen er base for russiske rakettar av typen Iskander og knytt saman med Russlands allierte, Kvite-Russland, med ein korridor som berre er 10 mil brei, Suvalki-Korridoren. Etter det dei seier kan NATO berre halde Baltikum om denne korridoren er open, ifølge ein studie frå den amerikanske militære tenketanken RAND.^[vi]

Men den svære NATO-øvinga Defender i 2020 ville NATO-strategane stille alt anna i skuggen. Det skulle vere den største øvinga på 25 år i Tyskland, Polen, Litauen, Lettland, Estland og Georgia for å øve på den hurtige overføringa av 37 000 soldatar frå Polen og inn i Baltikum. I sentrum for dette sto Tyskland på grunn av den geografiske plasseringa. Forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer sa då at dei skulle vise «det spekteret av evner som vi har kan stille til disposisjon».^[vii]

No blei denne øvinga avlyst på grunn av covid-19, men i 2021 blei ho tatt opp att og fortsett i 2022. Dette kan alle lese om ved å søke på nettet. Forsvaret i USA sitt faktaark for øvinga i 2021 er instruktivt.^[viii] Ein reklamevideo viser kva dei øver på.^[ix] Europe Reloaded fortel oss om øvinga i 2022 og her viser dei til at Polen seriøst vurderer å invadere den vestlege delen av Ukraina for å ta att territorium dei har mist tidlegare.^[x] Så Polen har sine eigne ekspansive interesser som dei fremmar innanfor NATO. I Litauen finnast det også dei som ser på det gamle Stor-Litauen som noko å streve etter. På slutten av 1300-talet hadde nemleg Litauen utvida territoriet sitt slik at det etter erobringa av Kvite-Russland og Ukraina gjekk frå Austersjøen til Svartehavet.

I mellomtida har USA, etter at Biden blei president, lagt opp til ei ny rekke med USA-basar langs grensa til Russland. Dei fire basane som Regjeringa i Norge skal ta stilling til (og seinare vedtatt) inngår i denne aggressive manøveren. Det same gjer den store opprustinga og nye medlemskap i NATO, pluss at USA sin president, Biden, pressar på for å få Proxy-krigen sin i Ukraina til å vare så lenge som mogleg og spanderer ufattelege summar på dette, mens infrastrukturen i hans eige land forfell og ein stadig større del av folket fell ned i fattigdom og svelt og vasallane i Europa tar byrdene for å støtte USA sitt verdsherrevelde mot sine eignee nasjonale interesser.

Her er ei synleggjering frå ein kar i Donets (frå 2017) av Russland sine militærbasar rundt USA dersom dei hadde skapt den same situasjonen for USA som USA har sett Russland i. Korleis hadde USA då reagert ut frå sine sikkerheitsinteresser? Teksten er på fransk, men han viser altså til tenkte russiske militære installasjonar nær USA og verkelege amerikanske militære installasjonar rundt Russland.

Etter dette er det klart at USA har strevd etter å legge Ukraina inn under sitt verdsherredømme i lang tid for å svekke Russland og førebu eit regimeskifte også der. Før den siste utvidinga av Ukraina-krigen såg vi også arbeid for og forsøk på regimeskifte både i Russland sjølv (Navalny) i Kvite-Russland og i Kasakhstan. Alle desse stadene var det mislukka. Då Zelenski så gjekk inn for ei rask innmelding i NATO og erklærte at han skulle ta att Krim og dertil samla store troppestyrkar aust i landet gjekk den store alarmen i Kreml. Då dei ukrainske styrkane så intensiverte den pågåande krigen med dei russisktalande i Donbass-området, var alle raude linjer for Russlands sikkerheit trakka over.

Samstundes ville dei russisktalande ukrainarane i aust, i Donets og Luhansk ha slutt på den 8 år lange undertrykkinga og krigen mot dei frå regjeringa i Kiev. Dei erklærte seg som sjølvstendige statar og folkeforsamlinga i Russland godkjende dette.

Så lanserte Russland med Putins eigne ord, ein avgrensa militær operasjon inne i dei nyoppretta Donbass-republikkane for hjelpe dei med å få slutt på den år lange krigen mot dei og for å, som han erklærte, demilitarisere og denazifisere Ukraina. Han var svært tydeleg på at det ikkje var snakk om nokon okkupasjon eller overtaking av styringa i Ukraina slik USA i røynda hadde gjort. For Russland er eit nøytralt Ukraina ope både mot aust og vest det beste. Men for USA, med sin politikk for verdsdominans, er ikkje dette aktuelt.

Krigshandlingane har vore ført med stor forsiktigheit frå Russland for å råke sivilfolket minst mogleg. Og det er eit svært avgrensa området som er direkte ramma. Viss vi ser på heile Ukraina med sine store landområde med over 450 byar, er det ikkje store prosenten som har vore i nokon krigssone. Sjølv i Kiev var krigssona stort sett nordvest i forstadane der Russland på førehand hadde erklært at det var eit område med væpna nazistar. Byen Mariupol, som ligg Donets, var eit hovudkvarter for den nazistiske og høgreekstreme Azov-brigaden. Og noko liknande galdt dei ukrainske troppane som beleira dei nye republikkane i aust. I desse troppane var og prosenten av nazistar og ultrahøgre stor. Dette har vore dei område der det meste av krigshandlingane har gått føre seg. Og dei russisktalande i desse områda ser på det som ei frigjering frå angrepa til dei ukrainske troppane.

Men i dei vestlege media. som skal forme den offentlege opinionen der etter USA sine geostrategisk mål, er det sjølvsagt at det måtte skapast ein annan historie for det som skjedde. Ein krig er alltid grueleg og medfører lidinga og daud, det er ein måte å løyse konfliktar på som menneska må få slutt på. Men krigar skjer og då blir det skapt forskjellige historier om krigane. I

kkje alle er med på USA/NATO si forteljing. Det er 40 land i verda som er med på USA sine sanksjonar mot Russland, dei fleste er med i NATO. Dei har berre om lag 13 prosent av folka på kloden. Der er historia om utviklinga i verda og krigane der fortald ut frå behova til dei rikaste menneska i verda og dei mest imperialistiske statane som også eig alle dei store media. Difor var det ikkje noko særleg oppstuss då USA drap 500 000 ungar gjennom sanksjonane sine mot Irak før krigen der og når dei dreiv sin stadfortredar-krig i Syria, med kanskje ein million drepne og rundt ti millionar flyktningar. Og det har ikkje vore noko oppstuss om ein halv million drepne i Saudi-Arabia sin USA-støtta krig i Jemen, svært mange av dei born. Dette skulle ikkje sette kjenslene våre i sving, for det passa ikkje USA. Så mykje oppstuss rundt Israel sine brutale åtak på Gaza har vi heller ikkje sett. Det tyder at reaksjonen vår på krigshandlingane i Ukraina som til no har tatt mindre enn 4000 sivile liv, er heilt ute av proporsjon. Det er sjølvsagt ille at både soldatar og sivile blir drepne i krigar, same kor det er, og at vi vil ha slutt på slikt. Men elles er det kort sagt slik at dei som får ros og støtte i «våre» massemedia er dei som gagnar USA sin kamp for verdsherrevelde, mens media går til angrep på dei som yter motstand mot dette og vil utvikle sjølvstendige statar som kan ha fordelaktige kontaktar både aust og vest, nord og sør.

Det vi får høyre og sjå i våre media om Ukraina viser nokre av dei lidingane som folk blir utsett for no, men det viste ikkje kva folk i Donets og Luhansk var utsett for i de 8 år lange krigen som gjekk før dette og drap 14 000 menneske. Og ikkje noko om bakgrunn og årsaker til det som no skjer. Vi reagerer alle på desse lidingane. Men opp i medynken og raseriet mot den som har bestemt Russland sin innmarsj i Ukraina, må vi og bruke fornufta og finne bakgrunn og historiske samanhengar og proporsjonar. Då må vi verkeleg ha i minne Machiavelli si erfaring: «Ikkje den som først grip til våpen er opphav til ulukka, men den som gjer det naudsynt». Og vi må skjønne erfaringa til Bob Marley som gjorde at han laga Babylon system.

Eg har vore initiativtakar til Antikrigs Initiativet i Norge. Utgangspunktet for det er at vi må finne andre løysingar enn krig på konfliktar i verda. Desse løysingane ligg i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar. Dei ligg ikkje i USA sin regelbestemte orden. Det er ein orden der USA herskar over verda og bestemmer kva reglar som skal følgjast. Dette gjennomsyrer alle dei historiene som vi får servert frå kjelder som er eigd av dei superrike oligarkane i USA og USA sine såkalla «allierte» i NATO og EU som deira eigne fremste strategar ser på som «vasallar» (Brzezinski). Men sanninga er det ikkje. Det som har utløyst denne krigen og som held liv i han no er USA som bruker alle dei kan i kampen for sitt verdsherrevelde. Som FN si generalforsamling gjorde, er det på sin plass å beklage djupt den russiske aggresjonen, og vi må arbeide for å få slutt på han så snart som mogeleg, men vi må og forstå han og kvifor han skjedde, og vi må ikkje slutte oss til USA sine geostrategiske mål med å ofre Ukraina for svekke og få til regimeendring i Russland.

For få heile biletet må du også vite korleis resten av verda organiserer seg mot USA sitt negative verdsherredømme. Det finn du noko om her og her.

Terje Valen, måndag 23. mai 2022.

[i] Sjå www.infosperber.ch/FreiheitRecht/Russland-hat-die-Krim-nicht-annektiert

[ii] Sjå Wolfgang Effenberger og Willy Wimmer Wiederkehr der Hasardeure, 2014, side 450. I tilvisninga frå boka Schwarzbuch EU & NATO står det at boka kom ut i 2016. Då var det ei anna bok av Effenberger som kom ut, nemleg Geo-Imperialismus, men den er på berre 368 sider, så eg går ut frå at årstalet i tilvisninga er feil.

[iii] Sjå Sandra Tjong: Republikanaren Ron Paul klagar på at: «Kongressen i USA erklærer Russland krig». Focus av 9. desember 2014.

[iv] Sjå www.youtube.com/watch?v=CY7b23L_NME frå tida 10.50.

[v] Sjå https://de.wikipedia.org/wiki/Ray_McGovern. Uttalt 2. september 2020.

[vi] Sjå Der Spiegel frå 3. juni 2018.

[vii] Sitert etter Deutschlandfunk av 24. mars 2020,

[viii] https://www.europeafrica.army.mil/Portals/19/documents/Fact%20Sheets/DE21%20Factsheet20210408.pdf?ver=MSNGt2ZEXgeLOxMkAtPSqQ%3d%3d

[ix] https://d34w7g4gy10iej.cloudfront.net/video/2106/DOD_108412966/DOD_108412966-1024×576-1769k.mp4

[x] https://www.europereloaded.com/tag/defender-europe-2022-de22/

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Difor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»^[i]

Vi skal merke oss ordet «arena». Det tyder kampplass. Så her er det ikkje eigentleg snakk om sjakkspel, men ein geo-strategisk kamp der dei forskjellige aktørane blir sett på som sjakkbrikker i eit spel. Og det er om å gjere å vinne spelet, med minst mogleg bruk av ressursar, men med alle dei ressursane som til sjuande og sist må til om det ikkje går utan det.

Så tar han opp den eineståande historiske karakteren som pregar den amerikanske forrangen eller leiarstillinga (primacy) i verda. Dette gjer mellom anna at «ikkje noko større eurasisk problem kan bli løyst utan at Amerika deltar eller om det er mot USA sine interesser».^[ii] «Korleis USA både manipulerer og tar omsyn til dei viktigaste spelarane på det eurasiske sjakkbrettet og korleis USA styrer Eurasia sine nøkkel-omdreiings-punkt vil være kritisk for kor lenge og stabil USA si leiande rolle vil vare.» Så repeterer han kort dei punkt han har utarbeida tidlegare i boka og går over til ein tidsanalyse.

For det første det usannsynleg at USA si rolle som verdas fremste supermakt vil bli utfordra av nokon enkelt utfordrar innan ein generasjon – 1997 til 2027. Ingen stat vil kunne utfordre USA sin kraft på dei militære, økonomiske, teknologiske eller kulturelle felta. Og dei einaste alternativet til Amerikas globale leiarskap innan den framtida vi kan sjå for oss vil vere internasjonalt anarki. Difor har USA blitt verdas «uunnverlege nasjon» som president Clinton formulerte det.

Min kommentar er at dette sjølvsagt er den forblinda trua på USA som noko eksepsjonelt i verda. Det er eit columbisk og eigentleg rasistisk haldning som sjølvsagt er øydeleggande på sikt. For det tillèt ikkje at nokon annan nasjon enn ein sjefsnasjon, kan løyse verda sine problem. Det tillèt ikkje på nokon måte likeverdig samarbeid til felles beste. Samarbeidet må alltid vere basert på at USA har makta. Difor er også USA djupt hata av dei undertrykte og utbytta folka og landa i heile verda.

Det første problemet som USA må løyse, skriv han, er å få assimilert Russland inn i ein større einskap av europeisk samarbeid som også vil gi sjølvgåande uavhengigheit til dei naboane som nett har danna suverene statar. Men korleis Ukraina og Usbekistan vil klare seg (og Kazakhstan) er usikkert viss ikkje USA kan halde merksemda si på dei.

Det skulle og vere mogleg å få ei stor rimeleg ordning med Kina, men den kan bli øydelagt av ein krise i høve Taiwan. Då kunne Kina bli ei aggressiv makt som øydela maktbalansen i området og ein fare for USA.

Ettersom USAs overmakt vil minke med tida må dei prioritere å leie veksten i dei andre regionale maktene på ein slik måte at dei ikkje truer Amerikas globale forrang. Først må USA sørge for at ikkje ein enkelt stat eller statar som slår seg saman kan true forrangen. Så må USA prøve å få til meir samarbeid mellom statane under USA si leiing og skape eit samarbeidande transeurasisk tryggingssystem. Til slutt, på svært lang sikt bør dette samarbeidet leie til eit globalt samarbeid etter same mønster, med USA i leiinga.

I aust må USA i første omgang utøve eit velvillig amerikansk hegemoni som gjer at dei andre ikkje er mota på å utfordre for mykje. Det skal dei gjere ved å sørgje for at kostnadene ved noko slikt blir for høge, men også ved å ikkje true dei livsviktige interessene til potensielle regionale aspirantar. Her er det snakk om partnarskap med Kina og dei europeiske statane og eit Russland som han håpar vil vende seg mot Europa.

Eit vidare Europa og større NATO vil tene både USAs kortsiktige og langsiktige interesser. Det er om å gjere å samle all statane vest for Russland for også å få dei inn i folden etter kvart. Eit nytt Europa tar form og viss dette nye Europa skal bli ein geopolitisk del av det «euro-atlantiske» rom er utvidinga av NATO vesentleg.

Får ikkje USA til dette kan det freiste Russland til å verkeleggjere visse geopolitiske håp i Sentral-Europa. Så går han inn på fleire måtar dei kan bruke for å få Russland inn under varig leiing av USA. På denne tida var det jo den USA-frelste Jeltsin som styrte i landet, så Brzezinski såg store moglegheiter her. Han strekar under at for det enormt store Russland vil eit desentralisert politisk system, basert på den frie marknaden, vere det som best kan sleppe laus det store kreative potensial som ligger både i det russiske folket og landets enorme ressursar.

Men den USA-leia nyliberale øydelegginga av den russiske økonomien på denne tida, og kva det tydde for russarane sitt syn på USA har han ikkje noko merksemd på. Men vi kan jo vite kva den frie marknaden i Russland verkeleg førte til mellom 1991 og 2003. Økonomen Stephen Shenfield (som er ganske kritisk til Russland) blei sitert i Business Week International, 5. oktober 1998. Han skreiv då bok om Russland si framtid. På grunnlag av studiar av russiske statstikkar kom han fram til at brutto nasjonalprodukt hadde falle med 45 % frå 1989 til 1997. Investering i realkapital fall med 92 % i same periode og netto produktiv investering var blitt negativ. Produksjonen av olje hadde minka med 50 %. All infrastruktur i landet, frå elektrisitetsverk over jernbanar til kloakksystem fortsette å forfalle. De skjedde samstundes som to tredelar av budsjettet måtte brukast for å betale ned gjeld. Reallønna fall med 78 % frå 1989 ti 1997 og to tredelar av dei som formelt sett var i jobb ikkje fekk full betaling, eller betalinga var mange månader forseinka. Ut frå fleire undersøkingar konkluderte han med at 40 % av folkesetnaden var i alvorleg naud og leid av kronisk underernæring. 40 % av ungane var kronisk sjuke og 60 % leid av vitaminmangel. Talet på offisielt registrert tuberkuløse  var nær 100 000 og omtrent 2 millionar var smitta. Taler på registrerte syfilistilfelle hadde eksploderte frå 8000 i 1990 til 450 000 i 1997. Forventa levealder for vaksne menn hadde falle til under det som han var for 100 år sidan (57 år) og talet på barn født kvart år hadde falle med 50 % frå midt på 80-talet.

Min kommentar er at dette var det russiske folket sitt møte med den kapitalistiske frikonkurransen og dei amerikanske rådgjevarane til USA-venen Jeltsin som let alt dette skje. Og det er ikkje meir enn 20 år sidan russarane opplevde dette og så opplevde at landet klarte å reise seg att då Putin tok makta i år 2000, sette dei griske oligarkane på plass og fekk i gang ein imponerande snuoperasjon.

Shenfield såg denne tida som ein økonomisk katastrofe for Russland som berre kunne samanliknast med 2. verdskrigen. Han samanliknar også perioden med det folk i USA gjekk gjennom under det store depresjonen etter børskrakket i 1929. Viss vi vurderer dette no, så var det verre enn 2. verdskrigen, for då vart det også bygga opp mykje nytt bortanfor Uralfjella og folket sigra i den store fedrelandskrigen. Dei hadde ein stat som sto klar til å bygge landet opp att osb. No var dei mest sett tilbake til tsartida mange stader. Og dei tala vi ser ovanfor overgår reell statikk frå den store depresjonen, der det trass alt blei sett i verk New Deal og andre tiltak.

Brzezinski vil også at USA ikkje opptrer for trugande ovafor Russland, og ikkje militariserer nye NATO-land. For å hjelpe Russland vidare på denne vegen vil det vere viktig at USA også hjelper dei tidlegare sovjet-republikkane til å komme inn i det amerikanske systemet.

Så understrekar han at konsolideringa av eit uavhengig Ukraina som definerer seg om til ein sentral-europeisk stat og går i gang med ein tettare integrering med Sentral-Europa, er ein kritisk viktig komponent i Russlands-politikken. Det er det også å bringe fram nærare forhold til slike strategisk viktige omdreiingsstatar som Aserbajdsjan og Usbekistan i tillegg til å opne opp Sentral-Asia (til tross for russiske hinder) mot den globale økonomien. Tyrkia må dei  halde seg inne med og dei må prøve å få til ei forståing med Iran. I denne delen snakkar han om oljeressursar og oljeleidningar. India må dei og prøve å komme på betre fot med for å halde Kina meir under kontroll.

Så seier han noko viktig, nemleg at geopolitisk pluralisme (under amerikansk leiing) ikkje vil vere mogleg utan ei djupare strategisk forståing mellom USA og Kina. Derfor må dei jobbe myke med det og ikkje la Taiwan-saka hindre dette. Det han er redd for, er som tidlegare nemnd, ein slags allianse mellom Kina, Russland og Iran, men han har ikkje nokon tru på at det kan skje.

Han meiner at det vil ta svært lang tid for Kina å bli ei global makt og ser for seg at Kina vil bli integrert i USA sitt verdssystem. Vurderinga er at Kina ikkje vil vere i stand til å trekke til seg massive utanlandske investeringar som var heilt naudsynt for veksten der slik at det kunne få ei leiande regional rolle. Utan strategisk forståing mellom USA og Kina som dei austre ankeret i USA innblanding i Eurasia, ville ikkje USA ha ein geo-strategi inne på sjølve Asia. Min kommentar er at denne strategiske vurderinga var ein hovudgrunn til at amerikanske føretak kunne gå så massivt inn med investeringar i Kina og skape grunnlaget for den utrulege veksten der. Ein av grunnane til å halde seg inne med Kina var sjølvsagt at USA ikkje hadde noko bruhovud i aust, slik dei hadde (og har) med Europa i vest.

Han ser også for seg at USA i eit lengre perspektiv ikkje vil kunne vere den einaste supermakta og landet då kanskje må finne seg i ei multipolar verd på lang sikt. Men innan eit rimeleg tidsspenn må USA gjere alt dei kan for bli leiande. Så seier han noko svært viktig. «Demokratisering er skadeleg for mobilisering for eit imperium.» Eg meinar et dette har blitt særleg tydeleg i USA sin bruk av jihadistar i fleire land, og til og med nazistar i Ukraina. Og vi ser det i den store svekkinga av demokratiet i landa i Europa som kom med bygginga av EU og alt som har skjedd vidare fram til no. Samstundes blir det stadig klårare at helsespørsmål og miljøpolitikk opnar for svekking av demokratiet i verdas statar og oppretting av meir fascistiske styringsmetodar utanfor demokratisk kontroll.

Brzezinsksi klagar også på at mange i USA er isolasjonistar og vil ha fred og at det vil bli vanskeleg å mobilisere dei til fordel for ein politikk for å skape eit verdsimperium. Mens berre 13 prosent av amerikanarane ønskte at USA  skulle vere den einaste supermakta og leie verda i å løyse problema, ville 74 prosent at USA tok sin rettferdige del i forsøka på å løyse internasjonale problem saman med andre land. Det einaste som kunne endre dette var at dei fekk eit verkeleg massivt ytre trugsmål som blei oppfatta slik av svært mange. Dette har då USA jobba med å skape sidan då.

Brzezinskis sluttord

Det er passande å avslutte den første delen av dette essayet med ei omsetting av den siste sida i boka hans.

«Kort sagt, USAs politikk må, utan unnskyldning, vere tosidig: å fortsette Amerikas eigen dominerande stilling i minst ein generasjon og helst lenger; og å skape eit geopolitisk rammeverk som kan motstå dei uunngåelege sjokka og slitasjen frå sosialpolitisk endring når vi utviklar oss til den geopolitiske kjernen av delt ansvar for fredeleg global leiing. Ein forlenga fase med gradvis utvida samarbeid med dei viktige eurasiske partnarane, som både er stimulert og mekla av Amerika kan også hjelpe fram føresetnader for ein eventuell oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen. Ei ny fordeling av ansvar og privilegia kan då bygge på dei endra realitetane i utviklinga av den globale makta, som er så drastisk forskjellig frå 1945.

Dette strevet vil ha den historiske tilleggsfordelen at den kan nyte godt av  eit nytt nett av globale lenker som veks eksponentielt utanfor det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet. Det nettet – som er vevd av multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett – skapar alt eit uformelt globalt system og er indre positiv til meir institusjonalisert og inkluderande globalt samarbeid.

I løpet av dei neste tiåra kan derfor ein fungerande struktur av globalt samarbeid, grunnlagt på geopolitiske realitetar stige fram og gradvis ta på seg kappen til verdas dåverande «regent» som for tida har tatt på seg byrden av ansvar for verdens stabilitet og fred. Geostrategisk suksess med å oppnå dette kunne representere ein passande arv frå Amerikas rolle som den første og einaste verkeleg globale supermakt.»

Her har det leiande finansoligarkiet i USA, som driv ei oppkjøpt regjering der, lansert sine viktigaste planar for framtida. Dei skal styrke USA si rolle som herre over heile verda for etter kvart å skape eit overstatleg globalt organ som er bygga på samarbeid mellom «multinasjonale føretak, NGOar (ikkje statlege organisasjonar der mange har transnasjonal karakter) og vitskapelege samfunn og som er forsterka av internett» og «oppgradering av den eksisterande og stadig meir avleggse FN-strukturen» som skal kunne overta for «det meir tradisjonelle nasjonalstat systemet».

Det vi har sett i perioden frå 1997 til i dag er at USA ikkje har fått til det overherredømmet over Eurasia som dei har jobba for på meir fredeleg vis. Dei har derfor måtte forsøke det med undergraving av statar der dei ikkje har kontroll, regimeendringar, kupp og krigar der dei også har vore flinke til å få andre til å slås for seg, og det ser vi det siste utslaget av i Ukraina no (våren 2022.)

Men samstundes har dei arbeidd intenst også på den andre fronten, nemleg å skape globale organ, som er dominert av finanseliten, og som set nasjonalstatane på sidelinja. Det første store eksempelet har vi fått med WHO, som nett er dominert av desse kreftene, og den verdsomspennande covid-politikken som overstyrte dei nasjonale planane for å handsame pandemiar. Demokratiske prosessar blei sett på sidelinja og det blei gjort grove inngrep i folk sine liv, som også ser ut til å bli ført vidare med såkalla vaksinepass og førebyggande masketvang (etter forslag i Tyskland) fra oktober til mars. WHO er no svært nært knytt til medisinmonopola og dei store finansorganisasjonane i verda og dette har blitt skjerpa etter at Bill Gates har kjøpt seg solid inn i organisasjonen.

Det andre store eksempelet er den forserte oppbygginga av NGOar under leiing av USA og deira finansoligarkar. Mest kjend er vel Soros sitt store framstøyt for å skape slike organisasjonar nokre år etter at Brzezinski gav ut boka si. Desse var særleg aktive i USA sitt undergravingsarbeid i Ukraina. Viss ikkje Putin hadde vist slike organisasjonar ut av Russland, så hadde vi kanskje hatt same utviklinga der. Og så har vi Avaaz^[iii] si store rolle for å få til angrepet på Libya. Det er ikkje rart at dei vil kalle dei som avslører desse heilt opne planane til finanseliten i USA og deira følgjarar, som konspirasjonsteoretikarar. Desse sistnemnde driv faktisk ikkje avsløring av konspirasjonar i det heile, dei avslører klart offentleg formulert planar som blir forsøkt sett ut i livet, mens innbyggarane i den columbiske verda får instruksjon om ikkje sjå, ikkje høyre, ikkje vite, ikkje protestere, berre gå inn i den nye verdsordninga styrt av finanseliten over hovudet på nasjonane. Derfor – inn i EU og inn i NATO og gud nåde den som seier noko sant om covid-politikken.

Vesten si «mjuke makt»

Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten» si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.

Cory Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.^[iv] Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.^[v] For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I Haiti er det ein grueleg realitet, slik det også er i Idlib i Syria. Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend. Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.

I dag veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International, Otpor og hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID^[vi], CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på verdsherreveldet sitt. Ein artikkel av Ana Otasevic i Le monde diplomatique si desemberutgåve 2019 viser og mange detaljar om korleis regimeendringar blir leia.^[vii]

Eit tidleg eksempel – Haiti

USA-imperialismen si gruelege framferd i Latin-Amerika er det mange som kjenner litt til. Ein meir ukjend del er den første erobringa av landa rundt Det karibisk hav^[viii]. Eg skal først sjå på ei utvikling i Haiti som eg har skrive meir om andre stader^[ix], og som er typisk. Aristides var ein religiøs nasjonal politikar som prøvde å få Haiti ut av USA sitt grep. Han fekk svi for det. Vi begynner med då Aristides i 1994 kom tilbake til Haiti etter eit besøk i Washington.

Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.

Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å forme om jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne  å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigne fjørfeproduksjon.

Her ser vi noko av systemet når folk og land kjem inn under USA sitt verdsherrevelde.

Morningstar si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

Morningstar samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga av NGOane slik:

«Denne undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt  Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for  illusorisk «grøn økonomi» og den nye utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi  nå lever i ei verd som er bortanfor det som er farleg,  må samfunnet vere klar over, vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det humanitær-industrielle komplekset må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og grunnlaget for imperiet sin dominans.»

Hennings si samanfatning om det humanitær-industrielle kompleks

I starten av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:

Tross alt så 1900-tallet ei rekke tiltak frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker.  Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i  geopolitikken frå 2000-tallet.  Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for    menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske»,  er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på  ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den  ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.

Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts-  og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste  intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennom åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.

På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser  og direkte koplingar til statlege og politiske  tenketankar dei siste åra,  har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til  vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse  «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira  marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.

Problemet er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat  har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk agenda og blitt verkelege mellommenn^[x] for propagandaen for intervensjonar.»

Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.

Morningstar viser også korleis nettsamfunnet Avaaz var svært viktig for å få sett i gang USA og andre (medrekna Norge) sitt angrep på Libya, samstundes som ho nøstar opp kven som driv denne og mange andre slike organisasjonar.^[xi]

Taber si innleiing til Morningstar sine undersøkingar

Innleiing til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:

I den nyskapande studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher Simpson[vi] at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg kultur og medvit. Som Simpson merka seg,  er psykologisk krigføring bruken  av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.

I USA sitt  Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge  fienden sin vilje og si emne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av  metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.

I tiåra sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar. (Merknad frå T.V.)

Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt  eit viktig verktøy for  global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.

Når røyken  som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar.  Når  forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend,  kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]

[i] Same verk, side 194.

[ii] Same stad.

[iii] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[iv] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/10/avaaz-imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war/

[v] https://www.ukcolumn.org/article/smart-power-human-rights-industrial-complex

[vi] https://www.usaid.gov/

[vii] https://www.tvalen.no/2022/05/05/nokkelferdige-regimeendringer/

[viii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA-imperialismen%20i%20Latin-Amerika%20fra%201901%20til%201934.pdf

[ix] https://www.tvalen.no/2021/10/26/kampar-for-a-komme-ut-or-columbismen-sitt-famntak-haiti-som-eksempel/

[x] I den engelske teksten står det clearinghouses. Derfor kan den verkelege definisjonen av dette omgrepet vere verd å sjå på: https://www.investopedia.com/terms/c/clearinghouse.asp

[xi] https://www.wrongkindofgreen.org/2012/09/24/imperialist-pimps-of-militarism-protectors-of-the-oligarchy-trusted-facilitators-of-war-part-ii-section-i/

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland med dei tidlegare russiske republikkane, etter 1991. Så skriv han at USA har stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og dessutan påverknaden frå Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste.

Konklusjonen var at Amerika sin dominans kvilte på eit velutvikla system med alliansar og koalisjonar som IMF, Verdsbanken, NATO og samarbeide med Japan (som han også karakteriserer som eit amerikansk protektorat) samt den nye Asia- Pacific Economic Cooperation Forum (APEC), og dessutan USA si deltaking i Europa sine saker. I tillegg er det prosedyrar i verda som tar seg av konsensus når det gjeld styringa, men som er dominert av USA.

Han samanfattar det heile med at USA i motsetnad til tidlegare imperia er eit stort og samansett  system og ikkje ein hierarkisk pyramide. Makta blir utøvd gjennom forhandling, dialog, spreiing av idear og arbeid for formell semje, sjølv om makta til sjuande og sist spring ut av ei kjelde, nemleg USA. USA sitt overherredømme har skapt ein ny internasjonal orden, med sine eigne reglar, som ikkje berre kopierer, men institusjonaliserer utanlands mange av trekka til det amerikanske systemet inne i landet.

Geopolitisk er Brzezinsksis grunnleggande standpunkt at USA må dominere det eurasiske kontinent for å sikre seg sjølv. Det er der maktspelet må spelast og det i samsvar med USA sine eigne reglar.

Det eurasiske sjakkbrettet

I andre kapittel av boka si legg Brzezinski difor ut det han kallar det eurasiske sjakkbrettet. Kapitelet startar slik: «For Amerika er Eurasia den viktigaste geopolitiske vinninga.» «…Amerikas globale førsteplass avheng direkte av kor lenge og kor effektivt denne forrangen på det eurasiske kontinent kan haldast oppe.» Legg merke til at han bruker omgrepet Amerika om USA, sjølv om Amerika omfattar eit todelt kontinent der USA berre utgjer ein del.

Dette er også litt typisk for USA. På grunn av den allmenne bruken av dette omgrepet for USA, så fell eg og for det innimellom.

Om USA si eigenforståing av rolla si i verda sluttar Brzezinski seg til uttalen frå den politiske vitskapsmannen, Samuel P. Huntington, frå Harvard universitetet i 1993. «Ei verd utan leiinga frå USA vil vere ei verd med meir vald og uorden og mindre demokrati og økonomisk vekst enn ei verd der USA har meir innflyting enn noko anna land for å innverke på dei globale affærane. Ei varig internasjonal forrang for USA er sentralt for velferda og sikkerheita til amerikanarane og til framtida for fridom, demokrati og opne økonomiar og internasjonal orden i verda.»^[i]

I denne samanhengen er det kritisk korleis Amerika «styrer» Eurasia, skriv Brzezinski. For Eurasia er verdas største kontinent og verdas geopolitiske akse. Ei makt som kontrollerer Eurasia ville kontrollere to av verdas tre mest framskridne og økonomisk produktive regionar. Vi treng berre sjå på kartet for å finne at kontroll over Eurasia mest automatisk vil føre med seg Afrika si underordning og gjere den vestlege halvkula og Oseania til geopolitiske utkantar i høve verdas sentrale kontinent.

Legg merke til at Brzezinski aldri rører seg utanfor den geoimperialistiske tenkeboksen. Han kan i det heile ikkje tenkje at de finnast statar og økonomiske system der globalt samkvem og global handel kan skje utan at nokon påtvingar dei andre sin regelbaserte verdsordning. Det vil seie at han projiserer USA sin eigen imperialisme over på dei landa som ikkje vil ha han og som sjølv ikkje er imperialistiske i det heile.

Han viser så til at Eurasia har om lag 75 % av folka i verda, at mesteparten av den fysiske rikdommen i verda er der og både i føretaka og under jorda. Eurasia står for 60 % av verdas BNP og om lag 3 fjerdedelar av verda sine kjende energiressursar. Etter USA finn vi dei seks nest største økonomiane og dei seks nest største våpenmaktene i Eurasia. Konklusjonen er at alle dei potensielt politiske og/eller utfordrarane til USA si forrang, er eurasiske. Samla sett er Eurasia si makt svært mykje overlegen den amerikanske, men heldigvis er Eurasia for stort til å bli ein politiske einskap.

Difor er Eurasia det sjakkbrettet der kampen om global forrang fortsett å spele seg ut. Så delar han «sjakkbrettet» i fire område.

Slik er området for spelet om Eurasia, skriv Brzezinski. Så seier han at vilkåra for amerikansk kontroll med heile spelet er fleire. Eit vilkår er at Middle space, det vil stort sett seie Russland, kan bli dradd inn i innflytings-området til det veksande/ekspanderande West der Amerika har ei leiande stilling.

Dette er det grunnleggande trekket i USA sin europa-politikk og politikken med å overta styringa i Ukraina. Det er ein del i den store planen for å få Russland inn under USA sitt verdsherrevelde. Det er fordi dei i Russland kjenner denne politikken at dei kjende seg tvungen til å stanse USA/NATO/EU si opprustning og nazifisering av Ukraina.

Dei andre vilkåra som Brzezinski legg vekt på er at South ikkje blir dominert av ein enkelt spelar og at East ikkje blir sameint på ein måte som bidrar til at USA blir kasta ut frå basane sine utanfor kysten. Så lenge situasjonen er slik vil USA vinne fram i spelet. Men, seier han, dersom Middle space støyter frå seg West og blir eit einskapleg område, og anten får kontroll med South eller oppnår ein allianse med ein større austleg aktør, så blir Amerikas leiarstilling i Eurasia dramatisk innskrenka. Til metodane seier han at manøvrering, diplomati, koalisjonsbygging, få statar til å slutte seg til USA-sida og svært overlagd bruk av dei politiske aktiva ein har, har blitt dei viktigaste ingrediensane for å lukkast med å utøve geostrategisk makt på det eurasiske sjakkbrettet.

Så viser han til Harold Mackinders slagord om at dei som herskar over Aust-Europa bestemmer over sentraleuropeiske hjertelandet og dei som herskar over hjertelandet bestemmer over Verdsøya, dvs. seie Eurasia, og den som herskar over Eurasia bestemmer over verda.

For å sikre USA-dominans over verda må altså USA herske over desse delane av Eurasia. Først må dei sikre seg heile vest. Så må dei sikre seg Middle space eller Russland. Dette har vore utgangspunktet for USA sin politikk i dette området i lange tider, og blei særleg aktuell etter at Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing. Brzezinski peiker ut to skritt for å hindre at ein rival til Amerika kan vekse fram i dette området.

Først må dei identifisere dei geostrategisk dynamiske eurasiske statane som har makt til så skape ei potensiell endring i den internasjonale maktdistribusjonen og dessutan sette fingeren på dei geopolitisk kritiske eurasiske statane som er plassert slik og har ein slik eksistens at dei har omdannande innverknad på dei meir aktive geostrategiske spelarane eller på regionale forhold.

Så må ein utforme spesifikke politikkar for USA slik at dei kan hindre, få med seg, og/eller kontrollere dei statane som er aktuelle etter det som er sagt ovanfor, for å halde oppe og fremje livsviktige amerikanske interesser og sjå for seg ein meir omfattande geostrategi som dannar eit samspel med dei meir spesifikke politikkane til USA i global skala.

Han samanfattar det heile i det han kallar ein meir brutal terminologi som går tilbake til den meir brutale tida med gamle imperia: «dei tre store krava i imperiet sin geostrategi er å hindre samarbeid og halde oppe sikkerheits-avhengigheit blant vasallane, å halde dei som betalar tributt medgjerlege og sørgje for at barbarane ikkje slår seg saman». Vi kan vel seie at det første og andre har dei førebels klart, men det tredje og viktigaste har dei ikkje lukkast med.

Så identifiserer han fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske omdreiingspunkt (der dei to siste kanskje også kvalifiserer som spelarar) på det eurasiske kartet. Spelarane er Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India, mens Storbritannia, Japan og Indonesia som er viktige land, ikkje kvalifiserer. Dei som spelar ei rolle som viktige geopolitiske omdreiingspunkt er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør Korea, Tyrkia og Iran der dei sist også er geopolitisk aktive. Av desse er spesielt viktig at USA får kontroll over Ukraina, og Sør Korea er viktig å halde på for USA i aust.

Så vurderer han desse landa kvar for seg. Frankrike og Tyskland er gode spelarar for USA som vil utvide NATO og EU austetter. Russland, som på denne tida framleis eigentleg var innan USA sin interessesfære, var svak og ville kanskje bli det i lang tid, men spørsmålet var om landet ville vere USA sin ven eller fiende.

Kina ser han og som ein av dei største spelarane og landet vil etter kvart, med aukande økonomisk utvikling, få større geopolitisk innverknad. India er den mektigaste av dei sørasiatiske statane og ser seg om ein rival til Kina. Men India er ikkje så mykje å bekymre seg om som Kina og Russland.

Ut frå dette stiller han fleire spørsmål som kva slags Europa vil USA ha, kva slags Russland er i Amerikas interesse og kva kan USA gjere med det, kva er prospektet for at det oppstår ei nytt «Balkan» i Sentral-Asia og kva kan USA gjere for å minske risken for det, kva rolle skal USA oppmuntre Kina til å ha og kva vil det medføre for USA og Japan og til slutt kva slags nye eurasiske koalisjonar er mogleg som er farlegast for USA sine interesser og kva må gjerast for å hindre dei.

Svara er at USA vil ha eit Europa som reelt sette er styrt av USA, men finn seg vel til rette med det. USA bør prøve å utvikle forholdet sitt til Russland vidare frå slik det var under Jeltsin, med demokratisering som tillét USA-kapitalen og det amerikanske politiske systemet der. Skal USA hjelpe Russland med å bli sterkt att, eller vil det då også fjerne seg frå USA. Når det gjeld Ukraina og Aserbajdsjan så må Russland få komme seg på beina att for å utvikle eit demokrati av USA-typen, men dersom det fører til at Russland bli for sterkt i seg sjølv (Brzezinski kallar det at dei vinn att det potensialet sitt til å bli eit imperium) er det ikkje bra for USA sin dominans. Han lurer så på om dei kan få Russland inn i NATO. Då vil USA sikre mykje av dominansen sin på heile kontinentet. Så seier han litt om korleis ein skal hindre Sentral-Eurasia i å bli eit nytt Balkan. Når det gjeld Kina vil det mest gunstige å få landet med i eit demokratisk fritt marknads-system. Men det kan jo hende at dette ikkje skjer og Kina veks seg mektig utan det. Då er det om å gjere å passe på at Kina berre får ei rolle som regional stormakt og ikkje i verdsmakt. Det farlegaste scenario for USA er at Kina, Russland og kanskje Iran finn saman i ein «antihegemonisk» koalisjon. Det vil seie en koalisjon som ikkje er dominert av USA. Det vil krevje mykje dyktig diplomati frå USA for å hindre at dette skjer. Det vil også vere farleg om Russland og Tyskland finn fram til eit samarbeid.

No, i etterkant, (våren 2022) veit vi at Kina, Russland og Iran faktisk har inngått samarbeid. Det er svært øydeleggande for USA sin plan om verdsherredømme. Dermed blir Ukraina ekstra viktig.

Europa si rolle – bruhovud for og vasall under USA

I kapittel 3 skriv Brzezinski om USA sitt demokratisk bruhovud på det eurasiske kontinent. Forfattaren er nøye med bruken av ord og omgrep. Bruhovud tyder ifølge Oxford Shorter Dictonary omsett til norsk av underteikna: «ei første posisjon som er oppretta bortanfor eit naturleg skilje, som ei elv eller eit hav til dømes. Meininga er at bruhovudet skal brukast for å samle styrke til å utvide seg og i ta makt over heile området». Europa kan vi då sjå på (slik som Brzezinski sjølv vurderer det) som USA sitt bruhovud på det eurasiske kontinent. Brzezinski skriv at Europa er USA sin naturlege allierte av mange grunnar og det tener også som utgangspunkt for det Brzezinski kallar den stadige utvidinga av demokrati djupare inn i Eurasia. Ei slik utviding av systemet i Frankrike og Tyskland til landa austover vil ha ei magnetisk tiltrekking på land som Ukraina, Kvite-Russland og Russland. Etter kvart kunne ei slik utvikling føre til at Europa blei ein av dei livsviktige pilarane i ein USA-sponsa større europeisk struktur av sikkerheit og samarbeid.

Den brutale sanninga, skriv han, er at Vest-Europa og i veksande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat, der dei allierte statane minner om dei gamle vasallane og dei tributt-pliktige. Dette er ikkje sunt korkje for Amerika eller dei europeiske nasjonane. Derfor ønskjer Brzezinski at desse vasallane skal verte meir samarbeidande statar, men framleis under leiing av USA. Vi skjøner jo, med den svarte, skjulte sida av USA sin geo-imperialisme at dette eigentleg ikkje er mogeleg. Difor er situasjonen framleis slik Brzezinski teikna han opp i 1997.

Så tar Brzezinski opp viktigheita av at NATO utvidar seg austover. Først var det litt vanskeleg å få Frankrike entusiastisk for dette, mens Tyskland var på linje. Etter krigen kunne dei, under paraplyen til USA, ta eit meir open leiarstilling i Sentral-Europa utan å truge naboane sine samstundes. Dette gjorde at Frankrike også etter kvart ville komme på linje. Sambandet med USA var både eit slags sertifikat på god oppførsel og det forsikra naboane i Europa elles at eit nærare samarbeid med Tyskland var eit nærare samarbeid med USA. Det gjorde at Tyskland no kunne fremme assimileringa av Sentral-Europa, som før var innan Sovjet-sfæren, inn i dei europeisk (amerikanske) strukturane. Dette ville ikkje vere det gamle Mellom-Europa til den tyske imperialismen, men eit meir velmeinande samkvem for økonomisk fornying stimulert av tyske investeringar og handel. Samstundes kunne Tyskland fungere som sponsor for den eventuelle formelle innlemminga av det nye Midt-Europa i EU og NATO. Tyskland blei i røynde ein klar apostel for austleg utviding. Dei foreslo at EU skulle bli utvida innan år 2000 og at femtiårsdagen for danninga av NATO var passande for å utvide NATO austetter.

Den sentrale saka for USA er å konstruere eit Europa basert på den fransk-tyske kontakten. Eit Europa som kan fungere men blir lenka til USA og det gjer det mogeleg å utvide området for det samarbeidande, demokratiske internasjonale systemet som den effektive utføringa av USA sin fyrsterang er så avhengig av.

Så skriv han om kor avhengige Europa er av USA for ikkje å bli fangar av dei sosiale sidene ved politikken sin. Det at Europa har komme seg på fote att økonomisk har skjult dei meir langsiktige kostnadane med den tilsynelatande suksessen. Desse kostnadane er øydeleggande både økonomisk og politisk. Kva er så problemet? Brzezinski ordlegg seg slik: «Den politiske legitimitetskrisen og krisen når det gjelder økonomisk vitalitet som Vest-Europa står overfor i stadig sterkare grad, men ikkje klarer å løyse, ligge djupt rotfesta i den omfattande stats-støtta sosiale strukturen.» Dette er det sentrale bodskapet hans. Så seier han at dette «fremmar paternalisme, proteksjonisme og sneversyn. Og at «resultatet er ein kulturell tilstand som kombinerer vellystigheit med åndeleg tomheit – ein tilstand som kan bli utnytta av nasjonalistiske ekstremistar eller dogmatiske ideologar»^[ii]. Denne tilstanden kan, viss den vinn fram vise seg å vere daudeleg for demokratiet og ideen om Europa.» Konklusjonen er at problemet berre kan bli løyst på kontinentalt grunnlag. Det er utgangspunktet for USA si støtte til Europa Unionen (EU) der nedbygging av velferd og avvikling av det nasjonale demokratiet, som har gjort dette mogleg, er målet.

Det som må til, og som Brzezinski var ein varm tilhengar av, er det nyliberale systemet for arbeidsliv og sosiale ordningar som vi finn i USA og som landa i Europa stadig meir har hengd seg på. Europaunionen (EU) er eit mektig verktøy for denne utviklinga og, som vi no har sett, for USA sin geo-imperialisme for å dominere heile det eurasiske kontinentet.

Eg tenkjer at dette er eit viktig moment som den norske EU-motstanden ikkje har tatt inn over seg. EU er ein reiskap for USA sine planer om å få overherredømme over heile Eurasia. Det tyder at EU er ein krigsunion og ikkje noko fredsprosjekt. Noko som først viste seg på Balkan.

Men dette tyder også noko meir. Det tyder at USA gir beskjed til EU at dei europeiske sosialstatane som blei bygd opp etter 2. verdskrigen på nasjonalt grunnlag, må demonterast, og at velfungerande statar berre kan utvikle seg i eit eurasisk rom som USA herskar over. Ut frå dette tar han også opp faren for at Tyskland skal begynne å føre sin eigne nasjonale politikk (som mellom anna kan leie til meir samarbeid med Russland), eller at heile EU skal begynne å utvikle seg slik at USA ikkje har herredømmet der, men i staden blir ein rival.

Han konkluderer heile diskusjonen (med seg sjølv) med at det vesentlege punktet når det gjeld NATO-utvidinga er at prosessen er tett knytt saman med utvidinga av Europa sjølv. Viss EU skal bli eit geografisk større samfunn, med ein meir samstemt fransk-tysk kjerne og mindre integrerte ytre lag – og om eit slik Europa vil basere tryggleiken sin på ein fortsett allianse med Amerika, så følgjer det at det mest utsette geopolitiske området, Sentral-Europa, ikkje kan bli demonstrativt utelukka frå å delta i den kjensla av tryggleik som resten av Europa nyter gjennom NATO. Difor må Amerika arbeide særleg nært med Tyskland for å få til ein utviding austetter i Europa. Amerikansk-tysk samarbeid og leiarskap saman er vesentleg når det gjeld dette.^[iii]

Så seier han at denne utvidinga kan finne stad dersom USA og Tyskland saman oppmuntrar dei andre NATO-statane til å ble samde om dette og anten forhandle fram ei semje med Russland eller handle kraftfullt med den korrekte overtydinga at konstruksjonen av Europa ikkje kan bli underordna russiske protestar. Til sjuande og sist er det som står på spel i dette strevet Amerikas langsiktige leiande rolle i Europa. Eit nytt Europa tar form, og viss dette nye Europa skal fortsette å vere ein del av eit «Nord-Atlantisk» rom, er utvidinga av NATO vesentleg. Sant å seie er ein omfattande politikk for heile Eurasia ikkje mogleg viss strevet etter å utvide NATO, som har blitt lansert av USA, stansar opp eller bli svekka.^[iv]

Botnlinja som vegleier den stadige utvidinga av Europa må vere det bodet at ikkje nokon stat utanfor det transatlantiske system har rett til å legge ned veto mot deltakinga av ein kvar kvalifisert stat i det europeiske systemet – og dermed det transatlantiske tryggleiksystemet og at ingen europeisk stat kan bli utelukka frå EU eller NATO.

Så set Brzezinski opp ein tidstabell for utvidinga. Innan 1999 vil dei første nye medlemmene ha blitt innlemma i NATO, sjølv om medlemskap i EU vil kome noko seinare.

EU vil i mellomtida ta initiativ ovafor dei baltiske statane og NATO vil samstundes arbeide for å få desse med der pluss Romania. Andre Balkan-statar kan også bli med.

Så kjem turen til Sverige og Finland.

Ein stad mellom 2005 og 2010 bør Ukraina bli klar for alvorlege forhandlingar med både EU og NATO ut frå at Ukraina er ei av dei sentrale statane som USA må ha kontroll over fordi det er den austlege delen av den «kritiske demokratiske kjernen for europeisk tryggleik» slik denne illustrasjonen frå boka om det eurasiske sjakkbrettet viser.

Brzezinski skriv at dette har med den europeiske tryggleiken å gjere. Men det er sjølvsagt ein påstand som ikkje heldt vatn. Dersom ikkje USA hadde vore fast bestemd på dei skulle ha makta over Eurasia, så hadde europearane løyst tryggleiksspørsmålet sjølv, nett med meir samarbeid med mellom anna Russland. Noko som Russland har streva med å få til.

Det er USA sin geo-imperialistiske politikk som har skapt fiendskapen og tryggleikssituasjonen i Europa. Det er deira kamp for verdsherredømme som krev konfliktar, undergraving, kupp og regimeendringar og krigar på «vårt» eurasiske kontinentet. Det er faktisk ikkje USA sitt kontinent. Dei har sitt eige, men har ein utanrikspolitikk som krev at deira tryggleiksinteresser ikkje går mot Mexico og Canada, men mot land tusenvis av mil vekke, som altså Ukraina og Russland. Og så manipulerer dei den offentlege meininga til at tru at dette er noko naudsynt. Men det er berre naudsynt ut frå USA sine geo-politiske mål, verdsdominans ved å dominere det eurasiske kontinent.

Alle som har følgt med i utviklinga av historia ser at denne politikken, som dei leiande i USA (og Europa) tok til seg, har blitt sett ut i livet med stor konsekvens. Då Ukraina ikkje hadde kome inn i USA-sfæren under den såkalla kastanje-revolusjonen i 2004, som var sterkt inspirert av amerikansk-leia NGO-ar, fortsette sjølvsagt undergravingsarbeidet i mange år.

I 2014 følte USA at dei hadde bygd opp nok støtte i landet til å lansere eit kupp der dei fjerna den lovleg valde presidenten og sette inn sin marionett. Då kunne arbeidet med å sette USA sin langsiktige plan for å legge Ukraina inn i EU og NATO verkeleg begynne. Eit problem med dette statskuppet var at USA hadde alliert seg med krefter som såg på russarar, eller rettare, slavarar, som undermenneske. Dermed vart det straks etter kuppet sett i verk kraftig diskriminering av desse. Det førte til at dei begynte å forsvare seg militært. Då dei forsøkte å forsvare den stort sett russisktalande byen Maruipol sør i Donets-fylket blei dei nedkjempa av den klart nazistiske Azov-bataljonen^[v] saman med sterkt høgrenasjonale styrker. Dei har sidan hatt den viktigaste basen sin her. Det er hovudgrunnen til dei harde kampane nett her etter at Russland rykka inn i Donets i 2022.

Da Zelenski vart vald til president med 73 % av stemmene, på eit program om fredeleg løysing av tilhøvet til dei austlege fylka og Russland, var han i utgangspunktet eit problem for USA. Viss han fekk til dette ville målet til USA med å ta makta over heile Eurasia kunne gleppe. Men dei fekk han snart inn på linja si fordi dei allereie var så tungt inne i heile det ukrainske styringssystemet.

Då han så begynte å agere som ein verkeleg marionett for USA med forslag om å melde Ukraina inn i NATO, for at USA skulle få oppfylt sin plan, blei situasjonen for Russland, som visste at dei var neste brikke etter Ukraina som skulle falle i USA sitt eurasiske sjakkspel, ekstremt prekær. Dette kunne dei lese direkte ut av amerikanske militære planar.

Alle som vil kan det, men i dag har den offentlege meininga i Vesten blitt så fanga i media sitt femte filter, skapinga av det «vonde» Russland og den «vonde» Putin og den «gode» USA-marionetten, Zelenski, at til å med å ta utgangspunkt i USA sine eigne, skrivne planar, eller å refererer russiske kjelder som hevdar dette, i utgangspunktet blir dømd som russisk «propaganda». Det «vonde» skal knusast, det er berre det som driv usann propaganda, same kva som blir sagt derifrå. Dette har blitt nivået på det intellektuelle livet i Norge og innan resten av USA-systemet.

Det går sjølvsagt ikkje an å ta opp heile innhaldet i heile Brzezinski si bok her. Men eg vil også sjå på det området han kallar det eurasiske Balkan.

Det var for dette området, innanfor den grå streken, USA vedtok sin lov om Silkevegen i 1999 for å følgje opp Brzezinskis strategi. USA gir altså ekstra-territoriale lovar som skal gjelde utanfor USA sjølv. Det kan være verd å lese han. Derfor viser eg til ein kopi.^[vi] Han blei «oppfriska» med ein ny lov i 2006. Loven gir eit opplegg for korleis USA skal få kontroll over denne delen av verda. Det folkerettsstridige angrepet på Serbia og bombinga der i 1999 kom like etter at denne loven var vedtatt, og innleia den epoken i USA sin geo-imperialisme som framleis er rådande. Men med samarbeidet mellom Russland, Kina og Iran og utbygginga av Kinas nye silkeveg-prosjekt er moglegheitene til å få alle statane i silkevegbeltet inn i USA sin fold no ikkje mogleg utan at USA først får kontroll over Russland. Det er dette proxy-krigen i Ukraina, no i mai 2022, dreier seg om.

Men lat oss sjå på korleis USA sin viktigaste strateg i siste del av 2000-talet og byrjinga av 2100-talet ser på dette området. Først skal vi merke oss kva han seier om ressursane i området.  Han tar utgangspunkt i at verdas behov for olje vil vekse kraftig fram mot 2015 og mesteparten av auken vil komme i Det fjerne aust. Og området har reservar av naturgass og olje som langt overgår dei i Kuwait, Mexico-golfen og Nordsjøen.

Etter ein lang diskusjon om historia, den etniske samansetninga og den geopolitisk rolla til dei forskjellige statane kjem Brzezinski fram til at «dei statane som fortener USA sin sterkaste geopolitiske støtte er Aserbajdsjan, Usbekistan, og (utanfor denne regionen) Ukraina fordi alle er definert som strategiske omdreiingspunkt. Det er særleg slik at Kievs rolle styrkar argumentet at Ukraina er den mest kritiske staten, i den grad det dreiar seg om Russlands framtidige utvikling. Samstundes fortener også Kazakhstan, ut frå storleiken, det økonomiske potensial og geografisk viktige plassering, også velovervegd internasjonal støtte og spesielt langvarig økonomisk assistanse. Med tida kan økonomisk vekst i Kazakhstan hjelpe til med å slå bru over den etniske splittinga som gjer dette sentral-asiatiske «skjoldet» så sårbar for russisk press. Når det gjeld Aserbajdsjan er det sårbart og det har vidare regionale komplikasjonar fordi dette landet også er eit geopolitisk omdreiingspunkt. Vi kan beskrive det som den livsviktig naudsynte «korken» som kontrollerer tilgang til den «flaska» som inneheld rikdommane i området i og rundt Det kaspiske hav og Sentral-Asia. USA si rolle i området, skriv Brzezinski, er å oppnå og konsolidere ein regional balanse mellom russiske, tyrkiske, iranske og kinesiske interesser. Sjølvsagt under leiing av USA.

Viss vi ser på dei siste åras utvikling har USA ikkje klart noko av dette. Derimot ser det ut som om det er Kina som klarer det, saman med Russland og Iran. Men då ikkje med mål å kreve at desse statane legg seg inn under dei, eller blir tvinga til deira orden og styringsmåte. Dette er eit grueleg tilbakeslag for USA sine overordna geo-strategiske mål som er dominans på det eurasisk kontinent. USA er stort sett spelt ut økonomisk, og har ikkje anna att en regimeendringar som dei har prøvd både i Russland, i Kazakhstan, og (utanfor området Kvite-Russland), eller å få til krigar som gjer Russland veikare slik at dei kan få til regimeendring der.

I kapittel 6 tar han for seg «Ankeret i fjern-austen». Her skal eg berre nemne nokre av dei viktige konklusjonane hans. «Oppgåva for amerikansk politikk er å sikre at Japan (som han kallar USA sitt protektorat) får meir mektig internasjonal og global innflyting, lik det Canada har. Ein stat som er respektert for den konstruktive bruken av rikdommen og makta si, men ein som er korkje frykta eller avskydd. Samstundes som vi må sørge for at Japan går i denne retninga må vi og sikre at Kina blir ein regionalt leiande makt, utan å skiple ein stabil triangulær balanse av aust-asiatiske makter. Dei store oppgåvene for USA er å kanalisere Japan sin energi i internasjonal retning og styre kinesisk makt slik at han held seg på eit regionalt nivå.^[vii] Elles er det viktig å halde på Sør-Korea som er einaste bruhovudet USA har på den austlege delen av det eurasiske kontinent og USA skal krevje at Kina ikkje kan få tilbake Taiwan før dei har innført USA sin type demokrati. Vi må vel no (2022) kunne seie at USA har mislukkast monumentalt med dei store oppgåvene. Det kjem av ei stor undervurdering av Kina som vi skal sjå litt på. Først skal vi sjå ein illustrasjon av den økonomiske utviklinga i dette landet ut frå forretningsbladet Fortunes årlege oversikt over dei største føretaka i verda.

Her ser vi ein oversikt frå forretningsbladet Fortune i 2021 over dei 500 største føretaka i verda. I 1990 hadde Kina eit føretak blant desse. Då Brzezinski skreiv sjakk-boka si i 1997 hadde dei fått nokre få føretak på lista. Men på berre litt over 20 år seinare hadde dei altså 143 (vel eit dusin av desse var lokalisert i Taiwan, men med mange av anlegga sine i fastlands-Kina). USA hadde 167 på lista i 1990, men berre 122 i 2021. Elles ser vi at «taparane» var Japan og Storbritannia.

Når det gjeld nominelt brutto nasjonalprodukt er det framleis større i USA (litt under 23 mrd i 2021) enn i Kina (litt under 17 mrd i 2021), men rekna et kjøpekraftsparitet som det heiter gjekk Kina (ca. 27 mrd i 2021) forbi USA (ca. 23 mrd i 2021) i 2010. India ligg her på tredjeplass med vel 10 mrd. På grunn av dei mange folka i Kina er BNP per innbyggar litt over 10 000 dollar i året, mens talet i USA er vel 64 000. Norge ligg litt over USA, mens Monaco ligg på topp med vel 163 000 dollar per hovud. Det tyder at Kina framleis faktisk er eit utviklingsland. Det er også gjort undersøkingar som viser at det flyt større verdiar ut frå Kina til USA og andre rikare land, enn det kjem inn til Kina frå desse.

Vel så viktig som å samanlikne BNP er det nok å samanlikne produksjonskapasiteten i Kina og USA. Dette er litt gamle tall, men representative.

Så konklusjonen er at Kina har vakse frå ein økonomisk dverg til ein kjempe på under ein generasjon. Ikkje rart at Brzezinski tok feil her. Tre bøker som fortel meir i detalj om utviklinga i verda er Peter Frankopan New Silk Roads – The Present and Future of the World, 2018, Prag Khanna The Furure is Asian – Global Order in the Twenty-First Century, 2019 og Kishore Mahburani^[viii] Le jour où la Chine va gagner – La fin de la suprématie américaine, 2020. Sistnemnde var mellom anna President i United Nations Security Council frå januar 2001 til mai 2002. Dei to første forfattarane representer opplyste vestlege synsmåtar, den siste opplyste austlege og vestvennlege synsmåtar. Dette må sjølvsagt prøvast opp mot kinesiske og nyare kjelder.^[ix] Mykje har skjedd også etter 2020. Eg går ikkje så mykje inn på dette her ettersom hovudformålet er å avdekke USA sine utanrikspolitiske mål.

[i] Samuel P. Hutington. «Why International Primacy Matters,» International Security (våren 1993), side 83.

[ii] Brzezinski The Grand Chessboard, 1997, side 73.

[iii] Same verk, side 79.

[iv] Same verk side 80.

[v] Sjølv om Wikipedia også er skjemma av den amerikanske media-systemet finn vi likevel her ein del saklege opplysningar om Azov og rørsla som ho spring ut av. Talet på medlemmer må vi nok ta med ein stor klype salt i ei tid der USA er svært opptatt av å få dette fenomenet til å sjå så uvesentleg ut som mogleg. At Azov forsvarte Mariupol etter det USA-leia kuppet i 2014 er vel også strengt tatt ei forskjønning av rolla deira her https://en.wikipedia.org/wiki/Azov_Battalion

[vi] https://www.eso.org/gen-fac/pubs/astclim/espas/maidanak/silkroad.html

[vii] Brzezinski, 1997, side 185.

[viii] https://en.wikipedia.org/wiki/Kishore_Mahbubani

[ix] Viss du vil sette deg inn i noko av dette er bokserien Reading China Series som kom i 2121 med titlene China in History and Reality, What Kind of Party is the CCP, What Era is China in, What Kind of Democracy is China’s Democray, What is the Chinese Dream, What is the Path of Socialism with Chinese Characteristics. Dessutan har vi fem bind med Xi Jinping sine talar frå 2012 og frametter. Dessutan er avisa Global Times sentral.

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)^[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan.

Ved hjelp av undercover operasjonar skulle dei sovjetiske troppane i Afghanistan bli tvinga til å trekke seg ut av landet. «Denne no mest opne støtte frå imperiet begynte straks med ein drastisk forsyning med militære middel – i 1987 steig det til 65 000 tonn i året saman med ein endelaus straum av spesialistar frå CIA og Pentagon som fór langs hovudvegen ved Rawalpindi i Pakistan reiste til dei hemmelege hovudkvartera til det pakistanske ISI. Der trefte spesialistane frå CIA agentar frå dei pakistanske hemmelege tenestene og hjelpte dei med planlegging av dei afghanske opprørane sine operasjonar.»^[ii]

Amerikanske krigsskip peila inn to iranske passasjerfly med pilegrimar til Mekka og varsla at dei ville skyte den ned. Iran klaga og kalla det eit klårt brot på folkeretten, men eit år seinare, den 3. juli 1988 skaut USA sin kryssar, USS Vincennes,ned eit anna iransk passasjerfly med pilegrimar som flaug 10 000 meter over iransk havområde. Alle 275 pilegrimane blei drepne. Kapteinen på USS Vincennes fekk Legion-of-Merit-Orden for «ualminneleg pliktoppfyllande innsats» av George W. Bush.

I 1989 trekte dei sovjetiske troppane seg ut or Afghanistan. Men der var det no 100 000 vel utdanna jihadistiske krigarar. Desse brukte USA til undergraving i Afrika, Sør-Aust Asia, Sentral-Asia, i Nære Austen og på to hovudfrontar – på Balkan og i Tsjetsjenia. Mestedelen av Muhjahedin frå Afghanistan saman med leiarar som Schmil Bassayew og Ibn al-Chattab blei opplært i CIA-finansierte treningsleirar i Afghanistan og Pakistan. Dei blei sett inn i Tsjetsjenia for å få kontroll over ei viktig oljeleidning der. Seinare forsøkte England og USA å bruke dei for å få til opprør i Xinjiang og lausriving frå Kina. I april 1992 fekk dei til eit opprør i byen Baren som førte til 22 daude. Opprøret var leia av Free East Turkestan Movement, ein pan-tyrkisk rørsle med opphav i Kirgisistan og Kasakhstan. Medlemene var uigurar og kirgisarar som hadde blitt opplært og fått våpen av Muhjahedin frå Afghanistan.

I desember 1992 heldt National Congress of Turks of East Turkestan (Xinjiang) den først konferansen sin i Istanbul. Leiaren for konferansen var Isa Yusef Alptekin som hadde leia ein blodig uigur-opprør mot kinesarane i 1945, då kinesarane kjempa mot Japan. Alptekin sa til kongress-deltakarane at no når Sovjet-Unionen hadde falle så hadde tida for samanfall og oppløysing av det kinesiske imperiet komme og at dei venta hjelp frå vårt elska Tyrkia, dei nye republikkane etter Sovjet-Unionen, andre som hadde same religion og menneskeheita generelt, for å stoppa Kina. Det var nye opprør av same gruppa i 1997 og i 2009 då 10 000 militante jihadistar var jaga frå Pakistan av hæren der. 1000 av desse var uigurar og dei var då kjernen i terror-åtak i Urmqi, hovudstaden i Xingjian Uigur Autonome region der minst 156 menneske blei drepne og over 1000 såra.

 Så seint som i 2013-14 var det terror-angrep i Kina. 2014 var dei eit terror-åtak i Kunming i Kina den 1. mars der i underkant av eit dusin terroristar angrep folk på jernbanestasjonen med knivar og machetar og drap 29 menneske og såra meir enn 140. Angrepet blei utførd av islamistiske uiguriske krigarar frå al-Qaida sitt terror-nettverk. Mange av dei jihadistiske uigurane som var opplært i Pakistan og Afghanistan deltok også i krigen på Balkan og i krigen mot Assad i Syria. Då dei hadde tapt der kom fleire, som ikkje hadde flykta til Idlib, tilbake til Xinjiang og var ein sikkerheitstrussel der.

Alt dette er ein følgje av Reagan sin Afghanistan-politikk. Saman med resten av AKP var eg ein ivrig støttespelar til krigen mot Sovjet i Afghanistan. Det er ein av dei største tabbane eg har gjort. Men den gongen visste eg ikkje om det hemmelege spelet til USA i området. Det er akkurat som mange venstreorienterte folk har støtta krigen mot Assad i Syria og støttar USA sin marionett Zelenski i Ukraina. Likevel er deira feil større, for i denne krigen har det vore spreidd mykje opplysningar om USA, England og Frankrike sitt spel i her. Men dei som har støtta kampen mot ein Assad eller ein Zelenski har heller trudd på falske nyhende frå USA og England sine NGOar og deira systematisk oppbygde propaganda-grupper i området og elles.^[iii]

Ny geo-strategisk situasjon

Berre nokre år etter at Sovjet-Unionen trekte troppane sine ut or Afghanistan gjekk heile unionen i oppløysing. Det var ei enorm svekking av den anti-columbiske rørsla i verda. Russland og nokre av dei tidlegare sovjetiske republikkane blei då i stor grad tatt over av rådgjevarar frå «Vesten», med sin nyliberale resept. Det førte til at dei som blei oligarkar tok mykje makt. Saman med utlendingane røva dei så landet som i løpet av vel eit tiår nærast blei sett tilbake meir enn eit halvt hundreår. Denne tida har vi ikkje fått vite så mykje som så difor har eg skrive ein lengre tekst om det.

Med dette var den geo-strategiske situasjonen i verda endra på drastisk vis og USA slo til for å utnytte dette på beste vis. Paul Wolfowitz som var stadfortredande forsvarsminister under Donald Rumsfeld, sette då høge mål for landet. 18. februar 1992 sette han i målet i det først utkastet til «Defence Planning Guidance, USA som den einaste supermakta i verda». New York Times fekk tak i dokumentet, som var hemmeleg, og offentleggjorde innhaldet den 8. mars 1992 under tittelen «Utdrag frå Pentagons plan: Hindre at ein ny rival kjem fram att». I hovudsak var innhaldet at verdssituasjonen hadde endra seg dramatisk sidan Sovjet-Imperiet hadde falle saman, og med det var kommunismen diskreditert som ein ideologi med verdsinnflyting. USA og dei alliert hadde også sigra over Irak i krigen der. Det viste USA sin styrke. Dessutan hadde det blitt oppretta eit integrert system der Tyskland og Japan var integrert i det amerikansk-leia sikkerheitssystemet og det var skapt ein «Fredssone». Det siste kravde at USA kunne vise til overlegenheit i våpenmakt.

Så var det viktig å sørge for at ingen fiendtleg makt fekk ei dominerande rolle i viktige regionar som Vest-Europa, Aust-Asia, området til det tidlegare Sovjet og Sørvest-Asia. USA måtte sørge for at den vestlege type demokrati og liberalistisk økonomi vann fram. Ein måtte finne fram til mekanismar som kunne skremme makter frå å få ei større regional og global rolle. Dei måtte også passe på at konfliktar blei løyst slik at dei verdiane som USA meinte dei stod for skulle haldast oppe. Alle stader på kloden der USA kunne bli utfordra måtte dei passe på at nøkkelregionar ikkje blei overtatt av ei fiendtleg makt. For å halde oppe sikkerheita i Europa fortsette NATO å vere det viktigaste instrumentet og ein avgjerande kanal for USA si innflyting i området. Så var det avgjerande viktig å utvide NATO og EU austover. Paul Wolfowitz understreka også at USA kunne bli tvinga til «forkjøpsangrep» for å hindre utvikling av masseøydeleggingsvåpen i fiendtlege statar.^[iv] Her var dei altså tilbake til Truman sin roll back strategi. For det fine arbeidet med dette fekk Wolfowitz seinare posten som president for Verdsbanken.

Eksemplet Balkan

USA starta løynde operasjonar på Balkan seinast i 1994. Dette har dei også prøvd å halde skjult. Men oftast kjem sanninga fram etter kvart. På Balkan var taktikken å skape konflikt mellom dei kristelege serbarane og dei bosniske og albanske muslimane. Difor USA satsa til dømes på å bygge opp islamske brigadar i Bosnia. I 1994 sette president Bill Clinton i gong dei løynde operasjonane i Bosnia på oppmoding frå den utpeikte CIA-sjefen, Anthony Lake, og USA si utsending i Kroatia, Peter Galbraith, spelte, slik Los Angeles Times skreiv, «ei sentral rolle i høve den drastiske veksten av iransk innverknad i Bosnia» og at «Også andre muslimske statar var med på dette, saman med radikale muslimgrupper».

I 1997 offentleggjorde Det republikanske parti i Kongressen eit dokument der Clinton-regjeringa fekk framlagt at «dei hadde bidradd til å skape ein basis for militante islamistar i Bosnia». Noko som leidde til rekruttering av tusenvis av Muhjahedin frå den muslimske verda gjennom det såkalla «Militante islamske nettverk». «Mest urovekkande for SFOR-misjonen (Stabiliserings-styrkane) og, det som var viktigare, for tryggleiken til det amerikanske personalet som tente i Bosnia, var det at Clinton-regjeringa hadde vegra seg for å innrømme ovafor Kongressen og det amerikanske folk kva for rolle USA hadde spelt i leveringa av våpen frå Iran til den muslimskdominerte regjeringa i Sarajevo.»

Det vart prova at USA brukte islamske krigarar i Bosnia for sine geopolitiske mål, ved hjelp av humanitære og ikkje-regjerings-organisasjonar (NGOar), noko som i høg grad vart halde skjult for folka i Europa.

Engasjementet til Clinton-regjeringa når det gald å skaffe fram våpen for det islamske nettverket gjekk så langt at USA-tilsette sjølv utførte inspeksjonen av våpenleveringar frå Iran. The Third World Relief Agency (TWRA), ein halvhumanitær organisasjon i Sudan, hjelpte til med å skaffe våpen til Bosnia. TWRA skulle ha forbindingar til mesteparten av dei islamittiske terrornettverka, til dømes til sheik Omar Abdel Rahman (dømd som bakmann i angrepet på World Trade Center i 1993) og Osama bin Laden, ein velhavande saudisk emigrant som skal ha finansiert ei rekke militante grupper.»^[v]

Hovudlinjer i USA sin utanrikspolitikk etter 7/11

Det var ikkje tilfeldig at boka til Mackinder vart gitt ut att av militæret i USA i 1996. Det hadde då for det første skjedd ei svært stor geo-politisk endring i verda. Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing i 1991. Så hadde Kina opna mykje meir for utanlandske investeringar på denne tida. Det gjorde at herskarklassen i USA såg nye sjansar til å få kontroll med heile det eurasisk kontinentet. Vi fekk sjarlatanen Fukyama med sin påstand om at vi no hadde komme inn i ein slags tilstand der historia var slutt og der vi med Hegels ord hadde fått ein varig «universell, permanent kapital».

Det var då Zbigniev Brzezinski arbeidde med si bok, The Grand Chessboard, 1997 der han la fram ein strategiplan som USA faktisk har prøvd å følgje stort sett fram til i dag, men som altså har fått store tilbakeslag. Han tar då utgangspunkt i Mahan og Mackinder sine teoriar samt utviklinga av desse.

Out-of-area for NATO

Før eg går vidare til Brzezinski skal eg berre kort nemne nokre viktige trekk av USA sin folkerettsstridige utanrikspolitikk under og etter bombinga av Serbia i 1999. Denne bombinga var del av ein større strategi, som eg kjem tilbake til. Men han blei lagt fram fem dagar før bombinga i form av Lova om Silkevegstrategien som gjekk ut på at USA skulle ta kontroll over ein brei korridor frå Middelhavet til Sentral-Asia. Dei landa som lova galdt var Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Det er også verd å merke seg at Xinjiang var eit viktig område på Silkevegen. 

Loven blei oppdatert i 2006 og USA har prøvd å følgje han sidan. Alle geostrategiske hendingar frå 1999 og frametter må vi sjå i lys av strategien som styrte den lova og at eit av USA sine mål heile tida har vore å ta hegemoni i heile silkevegområdet. Likevel vart dette ein fiasko. Etter at USA hadde fått oppretta militære basar i fleire av desse landa var dei alle ute att før 2015.

9/11

Så må vi nemne 9/11. Dette førte til ei ny utvikling av USA sin strategi for å herske over verda som den einaste supermakta. USA si rolle blei no å vere klar til innsats over store delar av verda. Under president George W. Bush kom Wolfowitz tilbake i staden for Donald Rumsfeld. Under valkampen i 2000 hadde Wolfowitz fått laga eit nytt strategisk dokument for the New American Century med tittel Rebuilding America’s Defenses. Strategy, Forces and Resources for a New Century. Robert Kagan frå Carnegie Endowment for International Peace og William Cristol frå The Weekly Standard fekk jobben med å utforme ein politikk ut frå at USA skulle vere tydeleg overlegen i høve til alle andre statar.

Det var ikkje så lett å få alle med på dette. Heller ikkje dei europeiske NATO-allierte som då måtte finne seg i at USA blei permanent på Balkan til dømes. Målet til USA-leiarane ville kunne ta lang tid å oppnå. Derfor skreiv dei i dokumentet sitt: «Omformingsprosessen vil sannsynlegvis bli ein langvarig prosess […] unnateke om vi fekk ei katastrofal, katalyserande hending – som eit nytt Pearl Harbour.»^[vi]

Same dag som terrorangrepet på World Trade Center i New York og mot Pentagon 11. september 2001 snakka George W. Bush om ein «krig mot Amerika» og forkynte at regjeringa ikkje ville skilje mellom terroristane og deira hjelparar. Sjølv om terroren føreset ein statleg motstandar for å erklære krig så skreiv Bush, i følgje Washington Post, i dagboka si at no «skjedde det 21. hundreårets Pearl Harbour – vi trur det var Osama bin Laden».

Med oppløysinga av Sovjet-Unionen og den «Pearl Harbour»-liknande hendinga mot World Trade Center hadde USA fått eit påskott til å sette politikken sin for full verdsdominans raskt ut i livet. Frå denne dagen var USA i krig mot terror. Det vil seie at terror som vanlegvis skal handsamast av det nasjonale politiet, blei eit påskott for å krige mot alle statar, organisasjonar og personar der USA fann det passande.

President Obama følgde opp denne linja og skreiv om korleis han ville ordne det i praksis alt under valkampen i boka Mot til å håpe. Der gjekk han inn for større krigsbudsjett og styrking av militæret så dei kunne bli sett inn alle stader der terrorismen truga. Historikaren Tony Judt skreiv at denne strategien ikkje ville lukkast fordi det var noko amerikanarane ikkje hadde skjøna – kor provinsielt USA var. Han peika på at USA ikkje visste korleis resten av verda såg på dei. Dette ville føre til at USA forstrekte seg på stadig farlegare vis og dei ville ikkje kunne klare å bygge eit imperium som kunne vare.^[vii] I følgje Judt kunne USA berre føre krig eller true med krig, same kven det var mot. Denne avgrensinga kjende korkje der romerske eller britiske imperiet.

Eit tydeleg teikn på at Judt har rett er den enorme militærbasen, Camp Bondsteel, som USA bygga i Kosovo. Under bygginga, den 24. juli 2001 vitja president Bush basen og understreka kor viktig basen var: «Vi strevar etter ei verd med toleranse og friheit. Frå Kosovo til Kashmir, får Midt-Austen til Nord-Irland er friheit det definerte målet for vår verd. Og å tene det setter her eit døme for heile verda.»^[viii] Willy Wimmer, forsvarspolitisk talsperson for CDU/CSU frå 1985 til 1992, skreiv i eit brev til Kanslar Gerd Schröder i høve Konferansen i Bratislava 2001, som drøfta felles utviding av NATO og EU austetter: «Den amerikanske sida synst, medvite og med vilje, i global samanheng, og for å nå sine mål, å ville oppheve den internasjonale rettsordninga som har blitt utvikla gjennom to krigar i førre hundreåret.»^[ix] Det han viste til var sjølvsagt USA si regelordna verd.

Arktis

Etter dette følgde den historia som no har enda i Ukraina. Eg skal ikkje gå gjennom det nett her, men trekke fram noko som er interessant for Norge, nemleg USA sine planar for Arktis. USA erklærte seg som «arktisk nasjon» i president Georg W. Bush sitt president-direktiv 66 av 9. januar 2009. Her står det at «USA har store og grunnleggande nasjonale sikkerheitsinteresser i Arktis» og under «implementering» sto det at «for å sikre USAs interesser må USA sørge for eit suverent USA-nærvær på sjøen i Arktis.^[x] Grunnen til dette var klimaendringar som gjorde området meir interessant både som sjøfartslei og som område for å hente ressursar. EU-kommisjonen skreiv også at Arktis, på grunn av dei store olje- og gassressursane, kunne betre energisituasjonen i Europa monaleg.^[xi] Det kan jo her passe å minne oss på at Russland har meir enn 50 % av landområdet som grensar til Arktis og nett på den sida der sjøfart er mest aktuelt. NATO-militærøvingar nord i Norge, Sverige og Finland er mellom anna innretta på desse måla til USA og EU. Store flyøvingar som kjem berre fem minutt frå St. Petersburg har funne stad. Basar i Norge står klare til å ta imot krigsfly frå NATO. Dei nye basane som USA vil ha i landet går inn i denne aggressive strategien mot Russland. NATO-medlemsskap for Sverige og Finland vil vere ein del av USA sin politikk for å erobre hegemoni også over sjørutene i Arktis

Litt om Obama

Eg skal heller ikkje sei så mykje om tida under president Obama her, men berre slå fast i tillegg til alle krigane han starta og dronedrapa, så bygde USA, under han, opp styrkane sine mykje i Stillehavet etter kvart som Kina utvikla seg til ei økonomisk stormakt. Han lurte også land i den islamske verda opp i stry. Først blei det planlagd regimeendring i Iran, så blei det bestemt at Gadaffi skulle styrtast i ein felles appell frå Obama, David Cameron og Nicolas Sarkozy i Washingon Post, Times og Le Figaro.^[xii] I Syria væpna og finansierte CIA og USA-allierte som Qatar og Saudi-Arabia islamistiske ekstremistar som så blei kjende som Daesh (IS) eller Al-Nusra-Fronten. Rundt 40 statar finansierte IS sin terrormilits.^[xiii] Til slutt berre nemner eg førebels det USA-støtta kuppet i Ukraina og samarbeidet med nazistane der for å gjennomføre det og gjere det umogleg for folka aust i landet å vere ein del av Ukraina. Folka på Krim-halvøya ville heller ikkje inn under det nye styret, og valde å slutte seg til Russland. Då kjem eg tilbake den toneangjevande geo-strategen Brzezinski.

The Grand Chessboard

Vi skal nå gå til The Grand Chessboard, 1997, ny utgåve med etterord av Brzezinski i 1916. Den tyske utgåva kom i 1999 med tittelen Die einzige Weltmach. Eg nemner den fordi dei der har ei innleiing som samanfatter forfattarens prosjekt.

«I ein strålande strategisk analyse forklarer Brzezinski kvifor amerikansk hegemoni er føresetnaden for fred, velstand og demokrati i verden, og korleis Amerika må oppføre seg for å kunne for å halde oppe posisjonen sin som ei verdsmakt.»

Med dette kan vi med ein gong sjå kvifor alle Brzezinskis analyser må vere feil. Føresetnaden for fred, velstand og demokrati i verda er nemleg avhengig av at USA ikkje dominerer verda. Dette har den alliansefrie rørsla, som no har 120 medlemsstatar og fleire venlege observatørar som Kina, sagt sidan ho blei oppretta i Beograd i 1961. Kva er de Brzezinski har oversett? Jau, det er den mørke undersida av det amerikanske demokratiet. Det dekker jo over en realisme med folkemord, slaveri, rasisme og utbytting.

Likevel er det viktig å sjå på teoriane hans fordi dei på mange måtar samanfattar dei amerikanske herskarane sin politikk. Brzezinski var ein tilhengar av Mackinder sine analyser og teoriar. Han meinte at USA måtte hindre at det utvikla seg ei makt på det eurasiske kontinent som kunne utfordre USA sin globale maktstilling. Han hadde ein idé om at berre USA kunne hindre at det utvikla seg eit kaos i dette området. Difor såg han på Eurasia som eit sjakkbrett der den globale kampen om leiinga i verda sto. Det var grunnleggande å halde på Europa som «Amerikas uunnverlege bruhovud på det eurasiske kontinent.»^[xiv]

Det Brzezinski ønska var å få til eit samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USA si leiing. For å klare dette måtte ein hindre at det vaks fram statar i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. Då han skreiv boka i 1997 rekna han med at dette kunne gå ganske greitt. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløyst og USA hadde stor makt i Russland og hadde etablert seg i dei tidlegare sovjetrepublikkane i sør. Samtidig såg det då ut til at Russland ville bruke lang tid på å reise seg som ein stormakt att, om dei nokon gong kom til å klare det. I tillegg meinte han at Russland under Jeltsin ville være open for det nyliberale systemet som USA og andre vestlege land, som USA kontrollerte, jobba med å innføre der. Dessutan var den økonomiske utviklinga i Kina komme ganske kort, USA hadde eit godt forhold til landet, noko Brzezinski hadde jobba for, og landet hadde opna opp for utanlandske investeringar.

I boka slo Brzezinski fast at Vest-Europa og i aukande grad Mellom-Europa i høg grad hadde blitt eit amerikansk protektorat der dei allierte statane minner om vasallar og tributtpliktige og at Japan var eit amerikansk protektorat. Så skal eg gå inn på nokre detaljar i strategien hans som har fått store følgjer og har det den dag i dag, sjølv om Brzezinski sjølv har kome med andre tankar seinare.

USA – eit hegemoni av ein ny type

I The Grand Chessboard begynner Brzezinzki med å skissere hovedtrekk i USA sin ekspansive historie til det vart den einerådande supermakta frå 1991 då Sovjet-Unionen gjekk i oppløysing. Det gjorde det mogleg å bli eineherskar over eit globalt imperium, det første av denne typen i historia til alle dei store imperia i verda. Så går han over til å skissere historia til dei andre store imperia i verdshistoria. Han skriv at Amerikas globale leiarrolle på nokre vis minner om tidlegare imperia, sjølv om dei ikkje var så store om USA sitt. Desse imperia sikra makta si gjennom eit hierarki av vasallar, tributtpliktige, protektorat, koloniar, mens dei såg på dei utanfor imperiet som barbarar. Så går han nærare inn på  organiseringa av det romerske imperiet. Det vaks gjennom 200 år ved utviding av territoriet nordetter og så både vestetter og søraustetter og ved effektiv maritim kontroll over heile kystlinja rundt Middelhavet. Roma sjølv var eit einskapleg politisk område og ein sjølvforsynt økonomi. Imperiemakt blei utøva medvete og målretta gjennom eit komplekst system av veger og sjøleier som gjekk ut frå den viktigaste byen, hovudstaden Roma, og som gjorde det mogleg å omdisponere og konsentrere dei romerske legionane som var stasjonert i vasall-statane og tributt-provinsane. På si høgd var talet på legionærar stasjonert utanfor landet ikkje meir enn 300 000 mann som var desto meir daudelege ut frå kor overlegen dei var på grunn av taktikken sin og våpenkrafta og senteret si emne til dirigere dei relativt hurtig omgruppering.

Så føyer han til at Roms overherredømme også hadde ei anne kjelde, nemleg ein strategisk realitet Civis Romanus sum. Eg er ein romersk borgar var den høgast moglege sjølvdefinisjonen, ei kjelde til byrgskap og noko å strekke seg etter for mange. Det var ein opphøgd status til det romerske imperiet som rettferdiggjorde imperiemaktas oppfatning av ein misjon. Det gjorde det lettare for dei rundt, ikkje berre å underlegge seg imperiet, men også bli ein del av det.

Denne makta varte i tre hundre år. Så lenge imperiet klarte å halde oppe sin indre livskraft og einskap kunne ikkje verda utanfor konkurrere. Det var tre hovudgrunnar til at imperiet fall saman. For det første blei det for stort til at det kunne bli styrt frå eit senter. For det andre førte ein lang periode av hybris til ein hedonisme som gradvis saug ut den politiske eliten si vilje til stordom. For det tredje var det og ein varig inflasjon som undergrev systemet sin kapasitet til å hald seg opp utan sosiale offer som borgarane ikkje lenger var villige til å gjere.

(Som historikar må eg vel seie at det er fleire viktige grunnar til at imperiet fall saman, enn det Brzezinski her regnar opp. Det har først og fremst å gjere med med utviklinga av dei forskjellige klassane i Roma, men nok om det. T.V.)

Han ser på fleire store riker og ein av observasjonane hans er at mest alle desse store imperia hadde eit særskild syn på seg sjølv som noko spesielt som gjorde dei overlegne ovafor dei som var utanfor imperiet.

Det undra meg kanskje litt at han ikkje nemnde kong Kyros som skapte det store persiske imperiet på 500-talet før vår tid. Nokon meiner at han vart mønsteret for alle seinare imperiebyggarar og ein sentral side ved imperiet hans var at det var så stort at han ikkje kunne styre det med eigne middel. Difor kjøpte han opp stormenn i forskjellige delar av riket og sette dei som styrarar. Oppgåva deira var å krevje inn skatt og hindre og/eller slå ned opprør. Det var starten på dei som seinare vart kalla satrapar. Men Kyros skal jo ha vore ein av inspiratorane for dei som skreiv den amerikanske fridomserklæringa og grunnlova der, med demokrati og likskap mellom menneske som grunnlag.

Columbismen

Så set Brzezinski eit skilje ved Columbus og seier at frå 1492 klarte folk  frå den vesle ytre delen av det eurasiske kontinentet, med eit relativt lågt folketal, å vinne verkeleg global dominans ved hjelp av sjømakt. Her omtalar han starten på det eg har kalla den columbiske epoken, med omgrepet columbismen for ideologiar, metodar og kva helst anna som blei brukt for å vinne og halde på denne globale dominansen. Han gjennomgår så korleis forskjellige statar til forskjellige tider hadde leia arbeidet med å legge under seg stadig større delar av verda. Han meiner at Frankrike var dominerande etter Spania, Portugal. Hadde Napoleon sigra i krigstoga sine kunne Frankrike ha blitt dominerande på kontinentet og dermed kunne denne staten ha vorte ei dominerande global makt. Men han tapte og frå 1815 tok England den rolla fram til 2. verdskrigen. Sjølv meiner eg  no at dei eigentleg vann han under 7-årskrigen 1756-1763. Napoleonskrigen var meir et mellomspel før det vart heilt klart.

Men sjølv ikkje England hadde verkeleg global makt. Dei hadde ikkje hegemoni i Europa, men klarte å halde ein maktbalanse der. Opp mot dette ser han at utstrekninga og omfanget og gjennomtrenginga av den amerikanske global makta i 1997 som eineståande. Grunnlaget for dette var for det først materiell ved at USA sto for 50 % av verdas brutto nasjonalprodukt like etter 2. verdskrig, mens det seinare hadde stabilisert seg på rundt 30 (fram til 1997). Ingen andre statar hadde vore i nærleiken. Og enno viktigare, USA hadde vore i spissen for den vitskaplege utviklinga i verda, noko som han meinte kom til å vare lenge. Kort sagt, skriv han, var USA overlegen på dei fire avgjerande områda når det gald global makt: militært, økonomisk, teknologisk og kulturelt.

Ein kommentar kan vere på sin plass her. For det første er dei fleste seriøse militæranlytikarane i dag samde om at Russland har opparbeida eit stort forsprang på USA i rakett-teknologi, så det militære forspranget er ikkje så sjølvklart lenger. For det andre er det økonomien. I 1998 var BNP i USA 9 milliardar dollar. Då var BNP i Kina i nærleiken av 1 milliard dollar. I 2020 var BNP i USA rundt 21 milliardar dollar medan BNP i Kina var over 14 milliardar dollar. Det er litt over ei fordobling i USA og ein auke på 14 gongar i Kina. Målt etter kjøpekraft var BNP for USA i 2020 på 15,8 milliard dollar og for Kina på 18,3 milliard dollar. Industriproduksjonen var i USA i 1997 på litt under 1,4 milliardar dollar og i 2019 på 2,3 milliardar. Industriproduksjonens del av BNP var på 16 % i 1997 og på 11 % i 2019. For Kina finn eg først tal frå 2003. Då var industriproduksjonen på 626 millionar dollar. I 2020 var han på 3,9 milliardar dollar. Dette er ein gigantisk auke på svært kort tid – berre 17 år. Industriproduksjonen var då på vel 26 % av BNP. Det tyder at Kina er ein industriell gigant ved sidan av USA. For det tredje har no Kina ein innsats på det teknologisk-vitskapelege feltet som langt overgår det USA satsar. For det fjerde har glansen av den amerikanske kulturen bleikna kraftig dei siste tiåra. Dette vil sette Brzezinski sine analysar i perspektiv og seier meir om det strategiske styrkeforholdet i verda enn mykje anna.

Så meinte han at USA si globale makt blir utøvd på ein særskild amerikansk måte som er eit spegelbilete av USA sine eigne erfaringar med pluralismen både i samfunnet og det politiske systemet. Her ser vi att korleis han skjuler den mørke aggresjons- og folkemordsida. Det er den grunnleggande veikskapen i analysane hans og i heile den amerikanske utanrikspolitikken. Denne sida må dei halde skjult for at ikkje USA skal bli avslørt som verdas mest aggressive stat. Dei har eit enormt propaganda-apparat som jobbar heiltid med det. Difor er om lag alt som kjem gjennom dette apparatet, villeiande. Og difor klarer dei ikkje å sjå røynda i verda, noko dei også hindrar vasallane og gjere. Men utanfor denne avlukka verda ligg omlag 150 andre land som ser den inngrodde rasismen i USA og USA sin enormt skadelege økonomiske politikk i dei landa dei tar kontroll med, og etter innmarsjen i Kongress-bygninga i Washington har også trua på at USA har noko godt politisk system bleikna mykje. Dessutan veit heile verda at dei såkalla folkevalde i USA er oppkjøpt av dei store finansføretaka og det militær-industrielle-mediale kompleks. Kort sagt USA er ikkje noko å trakte etter lenger.

[i] Avklassifisert 22. april 2010.

[ii] Steve Coll The Washington Post, 19. juli 1992.

[iii] Opplysningane om USA sin bruk av Mujhedin er i hovedsak tatt frå Wolfgang Effenberger Geo-Imperialismus Die Zerstörung der Welt, 2016, frå EIR nr. 16, 12. april, 1996, «Pan-Turks target China’s Xinjiang», frå EIR 14. mars 1997, «’Uighur-Card’ used to break up China, frå EIR 13. juli, 2009, Asia NEWS digest «Xinjiang Riots: British Destabilization of Asia, og EIR Ivestigative Team 18. april, 2014, «Xinjiang’s Uhigur Jihadists and the Wahabi Empire of al Qaeda».

[iv] Sjå https://www.hsfk.de/fileadmin/HSFK/hsfk_downloads/report0704.pdf En tysk studie av Paul Wolfowitz og hans politikk frå Hessische Stiftung – Friedens- og Konflikt-Forschung

Max Lenz/Erich Marcks Das Bismarck-Jahr, 1915

[v] Pressemelding frå Kongressen, Republikanarane sin partikomité (RCP), U.S. Congress: «Clinton-Approved Iranian Arms Transfers Help Turn Bosnia into Militant Islamic base», Washingon D.C.,; sjå og Washington Post, 22. september 1996 og Shay: Islamic Terror, 2009, side 172, fotnote 22.

[vi] Effenberger viser til denne lenka www.newamericancentury.org/RebuildingAmericasDefenses.pdf (avklassifisert 15. november 2008) men ho finnast ikkje lenger så dokumentet kan du finne her https://archive.org/details/RebuildingAmericasDefenses . Historia til dokumentet og ei kritisk vurdering kan du lese her: https://www.antiwar.com/orig/stockbauer1.html

[vii] Tony Judt i Standard-intervju: «USA trur at alle vil vere som dei.» 2. oktober 2002.

[viii] President Bush den 24. juli på Camp Bondsteel, på http://www.whitehouse.gov/news/releases/2001/07/20010724-1.html 23. juli 2008. Denne lenken fører heller ikke frem til rett sted, men du finner det her: https://edition.cnn.com/2001/WORLD/europe/07/24/bush.speech/index.html

[ix] Effenberger/Wimmer: Wiederkehr der Hasardöre, 2014, side 548.

[x] National Security Presidential Directive and Homeland Security Presidential Directive, 9. januar 2009: http://www.fas.org/irp/offdocs/nspd/nspd-66.htm

[xi] Melding frå Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet: DenEuropeiske Union og Arktis, KOM (2008) 763 endelig, Brüssel, 20. november 2008, side 7.

[xii] Effenberger: Das amerikanische Jahrhundert, del 2: Wiederkehr des Geo-Imperialismus, side 237.

[xiii] Friederike Beck: «Wer finanziert den IS?, i Kopp Online, på info.kopp-verlag.de/hintergruende/geostrategie/friederike-beck/wer-finanziert-den-is.html (halde 23. april 2016.) Fant ikkje denne sida.

[xiv] Zbigniew Brzezinski Die einzige Weltmacht, 2001, side 91. Dette er den tyske utgåva av The Grand Chessboard, 1997.

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah, og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke.

Lederen for denne bevegelsen ble den store nasjonale frihetskjemper, Mohammad Mossadegh. Irans kamp for frigjøring fra imperialistisk-columbisk dominans begynner. Mossadegh har en lang historie som forkjemper for å bygge opp en mer sosial og uavhengig Iransk stat. Etter krigen var sjahen en svoren samarbeidspartner med USA og vestlige makter.

Mossadegh arbeidet for å få til sosiale reformer og jordreform og for å frata sjahen makt. Ett av de store stridsspørsmålene var England sin kontroll med Det anglo-iranske oljeselskap. Det meste av inntektene fra oljen som dette selskapet produserte ble innkassert av England. Etter en politisk kamp lyktes det Mossadegh å få gjennom et vedtak i den iranske nasjonalforsamlingen om nasjonaliseringen av oljen. Det førte til at England ble en fiende av ham og hans bevegelse. Først var det snakk om invasjon, noe USA gikk mot fordi de mente at det kunne føre til at Sovjet grep inn. Etter hvert ble USA også stadig mer engstelig for sin posisjon i landet fordi Mossadegh skjøv deres venn, sjahen, stadig mer til side og begynte å skifte ut USA-sjah-vennlige offiserer, med nasjonstilhengere.

Det vanlige imperialistiske motstøtet kommer – CIA-kupp

Så begynte England og USA å utarbeide planer for et kupp som skulle sørge for regimeendring. Englands store rolle lå på propagandafronten, slik det fremdeles gjorde og gjør, for eksempel i forbindelse med Syria (det store desinformasjonsopplegget deres) og Russland (forgiftingssaken) og i dag, Syria. De startet en kampanje for å svartmale Mossadeqh. Engelsk wikipedia har en ganske grundig og godt dokumentert tekst om denne saken. Den er verd å lese. Noen punkter skal tas opp her. Det ble laget en plan for å avsette Mosaddegh. Den britiske regjeringen hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs politikk og var spesielt bitre over tapet av deres kontroll over den iranske oljeindustrien. Gjentatte forsøk på å nå et forlik hadde mislyktes, og i oktober 1952 erklærte Mossadegh Storbritannia som en fiende og kuttet alle diplomatiske forbindelser. De gikk også til økonomiske sanksjoner mot Iran.

Siden 1935 hadde Anglo-Persian Oil Company hatt eksklusive rettigheter til iransk olje. Tidligere, i 1914, hadde den britiske regjeringen kjøpt 51% av aksjene og ble majoritetsaksjonær. Etter at den britiske kongelige marinen konverterte skipene sine til å bruke olje som drivstoff, ble selskapet ansett som avgjørende for britisk nasjonal sikkerhet, og selskapets overskudd lettet delvis Storbritannias budsjettunderskudd. Mange iranere mislikte selskapets privilegier og krevde en rettferdig andel av dets inntekter. Oppslukt av en rekke problemer etter andre verdenskrig, klarte ikke Storbritannia å løse problemet på egenhånd og så mot USA for å avgjøre saken. Opprinnelig hadde USA motsatt seg britisk politikk. Etter at mekling hadde mislyktes flere ganger for å få til et oppgjør, konkluderte den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson med at britene var «destruktive og fast bestemt på en herske-eller-ruin-politikk i Iran.

Den amerikanske posisjonen endret seg på slutten av 1952 da Dwight D. Eisenhower ble valgt til USAs president. I november og desember foreslo britiske etterretningstjenestemenn overfor amerikansk etterretning at statsminister Mossadegh skulle avsettes. Den britiske statsministeren, Winston Churchill, foreslo for den påtroppende Eisenhower-administrasjonen at Mossadegh, til tross for sin åpne avsky mot kommunismen, var, eller ville bli, avhengig av det pro-sovjetiske Tudehpartiet, noe som resulterte i at Iran ‘i økende grad vendte seg mot kommunismen’ og den sovjetiske sfæren i en tid da frykten for Sovjet hadde blitt pisket opp av vestlig propaganda under den kalde krigen.

Etter at Eisenhower-administrasjonen hadde tiltrådt i sine verv tidlig i 1953, ble USA og Storbritannia enige om å samarbeide for Mossadeghs fjerning og begynte offentlig å fordømme Mossadeghs politikk for Iran som skadelig for landet. I mellomtiden ble den allerede prekære alliansen mellom Mossadegh og Kashani brutt i januar 1953, da Kashani motsatte seg Mossadeghs krav om at hans økte fullmakter skulle forlenges for en periode på ett år. Til slutt, for å eliminere Mossadeghs trussel om å forstyrre den billige oljeforsyningen til Vesten og tilbaketrekking av lønnsomme oljereserver fra hendene til vestlige selskaper, gjorde USA et forsøk på å avsette ham.

I mars 1953 instruerte utenriksminister John Foster Dulles’ Central Intelligence Agency (CIA), som ble ledet av hans yngre bror Allen Dulles, til å utarbeide planer for å styrte Mossadegh. 5. april 1953 godkjente Allen Dulles at 1 million dollar skulle brukes «på noen måte som ville føre til Mossadeghs fall». Snart begynte CIAs Teheran-stasjon å starte en propagandakampanje mot Mossadegh. Til slutt, ifølge The New York Times, møttes amerikanske og britiske etterretningstjenestemenn igjen tidlig i juni, denne gangen i Beirut, og la siste hånd på strategien. Like etterpå, ifølge hans senere publiserte beretninger, ankom sjefen for CIAs avdeling for nære Østen og Afrika, Kermit Roosevelt, Jr., barnebarnet til USAs president Theodore Roosevelt, til Teheran for å lede det.

I 2000 publiserte The New York Times delvis et lekket CIA-dokument med tittelen Clandestine Service History – Overthrow of Premier Mossadegh of Iran – November 1952 – August 1953. Plottet, kjent som Operasjon Ajax, gikk ut på å overbevise Irans monark om å utstede et dekret om å avskjedige Mossadegh fra vervet, slik han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var livredd for å forsøke et så farlig upopulært og risikabelt trekk mot Mossadegh. Det ville kreve mye overtalelse og mange amerikanske finansierte møter, som inkluderte å bestikke søsteren Ashraf med en minkfrakk og penger, for å få han til å ombestemme seg. Mossadegh ble klar over planene mot ham og ble stadig mer på vakt mot konspiratorer som opptrådte i hans regjering.

I følge Dr. Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten, truet iranske CIA-operatører, som utga seg for å være sosialister og nasjonalister, tidlig i august muslimske ledere med «alvorlig straff hvis de motarbeidet Mossadegh», og ga dermed inntrykk av at Mossadegh snart ville slå ned på opposisjon, og vekket anti-Mossadegh-stemninger i det religiøse samfunnet. Det ble så holdt en folkeavstemning for å oppløse parlamentet og gi statsministeren makt til å utstede lover ble forelagt velgerne, og dette ble vedtatt med 99 prosent for, (2.043.300 stemmer for og 1300 stemmer mot). Ifølge Mark J. Gasiorowski, «Var det separate valglokaler for ja- og nei-stemmer, noe som ga skarp kritikk av Mossadegh» og den «kontroversielle folkeavstemningen … ga CIAs propagandakampanje, for å fremstille Mossadegh som en antidemokratisk diktator, et lett mål». På eller rundt 16. august ble parlamentet suspendert på ubestemt tid, og Mossadeghs krisefullmakter ble utvidet. Avklassifiserte dokumenter utgitt av CIA i 2017 avslørte at – etter at sjahen hadde flyktet til Italia – mente CIA-hovedkvarteret at kuppet hadde mislyktes. De sendte et telegram som avbrøt operasjonene til Roosevelt 18. august 1953, men Roosevelt ignorerte det.

I august 1953 gikk sjahen til slutt med på å styrte Mossadegh, etter at Roosevelt sa at USA ville fortsette med eller uten ham. Sjahen avskjediget formelt statsministeren i et skriftlig dekret, en handling som var blitt en del av grunnloven under grunnlovsforsamlingen i 1949, sammenkalt under krigslov, da monarkiets makt ble økt på forskjellige måter av sjahen selv. Som en forholdsregel fløy han til Bagdad og gjemte seg derfra trygt i Roma. Han signerte faktisk to dekreter, det ene avskjediget Mossadegh og det andre nominerte CIAs valg, general Fazlollah Zahedi, som statsminister. Disse dekretene, kalt Farmāns, ble spesifikt diktert av Donald Wilber, CIA-arkitekten for planen, og ble utformet som en viktig del av Wilbers strategi for å gi legitimitet til kuppet, slik det kan leses i selve planen som ble avklassifisert, som bærer navnet hans. Teherans despot, Shaban Jafari, spilte en stor rolle for å styrte Mossadegh.

Snart fant massive folkelige protester, hjulpet av Roosevelts team, sted over hele byen og andre steder med sammensvorne som var klare til å hjelpe i kuppet. Anti- og pro-monarkiske demonstranter, begge betalt av Roosevelt, kolliderte voldsomt i gatene, plyndret og brant moskeer og aviser, og etterlot nesten 300 døde. Den pro-monarkiske ledelsen var utvalgt, skjult og til slutt sluppet løs i rett øyeblikk av CIA-teamet, ledet av den pensjonerte hærgeneralen og tidligere innenriksminister i Mossadeghs kabinett, Fazlollah Zahedi. Despoten slo seg 19. august 1953 (28. Mordad) sammen med forbrytere som Rashidian-brødrene og den lokale Shaban Jafari, for å få overtaket. Militæret ble med på stikkord: pro-Shah-tankregimenter stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens, etter Roosevelts signal, ifølge boken hans. Mossadegh klarte å flykte fra mobben som satte i gang med å ransake huset hans, og dagen etter overga han seg til general Zahedi, som i mellomtiden ble satt opp av CIA med et provisorisk hovedkvarter ved Offisersklubben. Mossadegh ble arrestert i Offisersklubben og overført til et militærfengsel kort tid etter.

22. august kom sjahen tilbake fra Roma. Zahedis nye regjering nådde snart en avtale med utenlandske oljeselskaper om å danne et konsortium og «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedene i betydelige mengder», og ga USA og Storbritannia brorparten av de gjenopprettede britiske beholdningene. Til gjengjeld finansierte USA massivt Shahens regjering som var et resultat av kuppet, frem til Shahen ble styrtet i 1979. Så snart kuppet lyktes, ble mange av Mossadeghs tidligere medarbeidere og støttespillere stilt for retten, fengslet og torturert. Noen ble dømt til døden og henrettet. Utenriksministeren og den nærmeste medarbeideren til Mossadegh, Hossein Fatemi, ble henrettet etter ordre fra sjahens militærdomstol. Ordren ble utført av eksekusjonspelotongen 10. november 1954. Dette var noe fra wikipedia.

Flere detaljer om kuppet

Dette gir noen hovedpunkter i det som skjedde, men skjuler selvfølgelig også mye. William Blum skriver inn flere avslørende detaljer som også er viktig for å forstå de såkalte demokratiopprør i Ukraina, Hong Kong og andre steder. Det første om skjedde var at USA og England fortalte sjahen at han hadde deres støtte i hans maktkamp med Mossadegh og at de var villige til å gi alle militær og politisk støtte som han trengte. Så overtalte de sjahen til å utstede en keiserlig forordning som avskjediget Mossadegh som statsminister og satte inn Fazlollah Zahedi isteden, en general som britene hadde fengslet under 2. verdenskrig for å ha samarbeidet med nazistene. Vi ser at USAs historie angående samarbeid med nazister for å få til regimeendringer ikke er noe spesielt.

Så gikk sjahens sendebud hjem til Mossadegh og leverte papiret. Sendebudet måtte levere dekretet til en tjener som underskrev på at det var mottatt. Mossadegh gikk ikke av og hevdet at kun parlamentet kunne avsette ham, og følgende morgen holdt han en radiotale der han sa at sjahen hadde blitt oppmuntret av «utenlandske elementer» og gjort et forsøk på statskupp. Han utpekte Zahedi som forræder og ville ha ham arrestert, men amerikanerne hadde gjemt ham vekk. Sjahen ble livredd og flyktet, med dronningen Farah Diba, via Bagdad til Rom uten å ha fått pakket en eneste veske.

Amerikaneren Kermit Roosevelt, som spilte en sentral rolle i alt som skjedde her, brød seg ikke om at sjahen var vekk. Han fikk utstedt et keiserlig dekret som rettet seg til allmennheten, og sendte to av sine iranske agenter til viktige generaler for å vinne deres støtte. Det fulgte en kraftig massedemonstrasjon til støtte for Mossadegh. Blant demonstrantene var det folk som arbeidet for amerikanerne. Den amerikanske forskeren og forfatteren Richard Cotton, som var knyttet til CIA skriver at disse agentene ble sendt «ut på gatene for å agere som Tudehmedlemmer (kommunister). De var mer enn bare provokatører og «agerte som stormtropper og Tudeh-medlemmer som slengte stein på moskeer og prester.» Målet var å stemple Tudeh, og gjennom det Mossadegh, som antireligiøs. Det Tudeh-partiet virkelig gjorde var å be Mossadegh om å danne en felles front og gi dem våpen for å forsvare det iranske demokratiet.

Det var da Mossadegh gjorde den avgjørende tabben som felte ham. Han ble oppsøkt av den amerikanske ambassadøren, Henderson, som sa at han måtte stanse demonstrasjonene, ellers ville han trekke alle amerikanere ut av Iran. Mossadegh sa at han ikke måtte gjøre det fordi det da ville se ut som om hans regjering ikke hadde kontroll over landet. Derfor ga han ordre til å stanse demonstrasjonene, og det ble gjort med harde midler av politiet og hæren. Dagen etter gjennomførte Roosevelts iranske agenter en demonstrasjon gjennom Teherans gater. Med en kasse på omtrent en million dollar, som fantes i et kassaskap på den amerikanske ambassaden, hadde de «ekstremt kompetente profesjonelle ‘organisatorene’, om Roosevelt kalte dem, som ikke hadde noen vansker med å kjøpe seg en folkemengde og sannsynligvis bare trengte å bruke litt av pengene på det. (I de ulike versjonene av CIAs rolle i Iran varierer CIAs kostnader for å styrte Mossadegh fra 10 000 dollar til 19 millioner. Den siste summen er kommet frem ut fra rapporter om at CIA var innblandet i store bestikkelser til parlamentsmedlemmer og andre innflytelsesrike iranere for å få deres støtte til å styrte statsministeren.

Snart kunne man se mengder av mennesker kommer ut av basarene og de ble ledet sirkusartister og idrettsmenn for å dra til seg folks oppmerksomhet. Demonstrantene viftet med paroler og skrek «lenge leve sjahen». Langs toget samlet tilhenger og andre mennesker til det og gjentok slagordene». Langs vegen brøt en del demonstranter ut av rekkene for å angripe bygninger som huste aviser og politiske grupper som var for Mossadegh og det som tilhørte kommunistpartiet. Det ble delt ut sedler som var smykket med sjahens portrett. Over Teheran radio kom det en melding om at sjahens ordre om at Mossadegh skulle styrtes hadde blitt gjennomført og at den nye statsministeren nå hadde makten. Det var selvfølgelig ikke sant.

Så kommer en fantastisk episode. Roosevelt støtte tilfeldigvis på en ledende offiser fra flyvåpenet som var i mengden. Han spurte om denne kunne skaffe han en stridsvogn og å føre «den nye statsminister» til Mossadeghs hus på passende måte. Roosevelt, som skrev en bok om dette, underslår at det foran Mossadeghs hus foregikk en hard kamp som varte i ni timer og der det ble rapportert at rundt 300 ble drept, før Mossadeghs styrker ble nedkjempet. Slik klarte USA og England å styrte den svært populære godseier og nasjonalist og få til et regimeskifte. Her er avdekket det samme som har skjedd og nå skjer flere steder i verden der USA vil nedkjempe alle forsøk på å komme seg ut av deres dominans. Etterpå ble de som hadde støttet Mossadegh, fengslet, torturert og til dels henrettet. Mossadegh sjøl ble fengslet, sluppet ut etter en viss tid og satt i husarrest på livstid. Der var han til han døde.

Elles har Michel Lüders skrive 40 sider om dette i boka Die scheinheilige Supermacht frå 2021, i eit kapittel kalla «Skurkestaten Iran».

Resultat av kuppet

I de neste 25 årene var Iran trofast USAs nærmeste allierte i den tredje verden og det i en grad som skulle ha forskrekket til å med den nøytrale Mossadegh. Sjahen stilte bokstavelig talt hele Iran til USAs disposisjon for USAs militære og deres etterretningstjeneste under den kalde krigen, som et vindu som kunne åpnes mot Sovjetunionen. Elektronisk avlytting og radarstasjoner ble opprettet nær den sovjetiske grensen. Amerikanske fly brukte Iran som base for overvåkningsturer inn over Sovjet. Spioner tok seg inn over den sovjetiske grensen og amerikanske installasjoner ble en del av det iranske landskapet.

Ett år etter kuppet hadde den iranske regjeringen undertegnet en kontrakt med flere oljeselskap. Engelskmennene mistet den eneretten de tidligere hadde hatt og fikk nå rett til 40 prosent av oljen, mens 40 prosent til gikk til amerikanske oljeselskap og resten til andre land. Kermit Roosevelt forlot COA i 1958 og begynte å jobbe for det amerikanske oljeselskapet Gulf, som også deltok på norsk sokkel. Han ble sjef for Gulfs kontakter med den amerikanske regjeringen og andre regjeringer og hadde en del samarbeid med sjahen. I 1960 ble han utnevnt til direktør for Gulf. Da han sluttet der startet han et konsulentfirma, Down and Roosevelt, som ifølge rapporter fikk 116 000 dollar per år, pluss omkostninger, for sine tjenester overfor den iranske regjeringen.

Blum nevner en rekke andre forbindelser og personer som er knyttet til denne historien som blant annet viser at John Forster Dulles og broren Allen var sterkt involvert i firma som tjente godt på regimeskiftet (Standard Oil Company). Seinere skrev journalist Jack Anderson, at Rockefeller-familien som kontrollerte Standard Oil, hadde «hjulpet til med arrangementet for CIA-kuppet som styrtet Mossadegh».

Anderson hadde også en liste over forskjellige fordeler som sjahen ga denne familien ved sette inn en svært stor del av sin personlige formue i Chase Manhattan Bank og ved å gi foretak styrt av Rockefeller-familien store bygge-ordrer i Iran. Etter kuppet finansierte USA sjahen til han ble styrtet i tillegg til at de også brukte store summer på å bestikke religiøse leder fra 1953 til 1977 da president Carter plutselig stoppet overførslene. En vel plassert kilde sier at det ble brukt så mye som 400 millioner dollar per år for dette, men det er nok satt for høyt. En antar at slutten på pengestrømmen til de gudfryktige mennene var en av årsakene til at sjahen ble styrtet.

Sjahen åpnet landet for utenlandske investeringer og fikk på det grunnlaget i gang en økonomisk utvikling med stor økning i BNP. Men utviklingen skapte også større forskjeller i det iranske samfunnet og var mot interessene til mange hjemlige forretningsfolk og religiøse. For å holde «orden» på landet brukte sjahen sine hemmelige tjenester, SAVAK, til å overvåke, fengsle, torturere og henrette motstandere. Det skal ha vært oppimot 60 000 ansatte i tjenesten som infiltrerte alle organisasjoner i landet. I sine siste år begynt sjahen også å føre en litt mer selvstendig politikk over for USA, blant annet med kontakter til Sovjet, Kina og gjennom handel med Japan. Etter som årene gikk og motstanden mot sjahen økte ble han stadig med despotisk i sitt styresett. Folket demonstrerte mot ham i lange tider og mange ble fengslet og drept.

Etter at sjahen var styrtet var Iran sin stilling egentlig ikke så dårlig. De hadde store oljereserver og kunne bruke overskudd på salg av disse til å styrke og utvikle staten. Men dette ble i stor grad blokkert av England og USA. Som en del av hans forsøk på å modernisere Iran og gi det iranske folket en ikke-islamsk identitet, begynte sjah Mohammad Reza helt bevisst å feire iransk historie før den arabiske erobringen med et spesielt fokus på den akamenidiske perioden. I oktober 1971 markerte han årsdagen for 2500 år med kontinuerlig persisk monarki siden grunnleggelsen av det akamenidiske riket av Kyros den store. Samtidig med denne feiringen endret Mohammad Reza målestokken for den iranske kalenderen fra hegiraen til begynnelsen av det første persiske riket, målt fra Kyros den stores kroning. Det var altså Shah Mohammad Reza som trakk frem Kyros for å støtte opp om sitt eget despoti under USAs og Englands vinger. Det var selvfølgelig ingen annen likhet enn at de begge slo brutalt og blodig ned på all motstand. Men Sjahen var jo ikke noen erobrer, han var tvert imot en nikkedukke under USAs imperium.

Det antiimperialistiske opprøret som kastet imperialistene ut av Iran

Den økende motstanden mot sjahen førte til det islamske opprøret som for alvor tok Iran ut av klørne til USA-imperialismen. Siden har landet vært angrepet på alle mulige måter. Det islamske styret slo ned alle politiske tendenser som kunne skape splittelse i staten. Det førte til at det kommunistvennlig Tudeh-partiet og deres sympatisører, som hadde støttet og deltatt i revolusjonen, blei skarpt forfulgt, noen ble drept, mange ble satt fengsel. Det skjedde også med andre opposisjonelle. I sin grunnlov slår styret i Iran fast det deres revolusjon var en antiimperialistisk revolusjon og at de aldri vil finne seg i å bli lagt inn under imperialistisk styre utenfra igjen. Da USA støttet Iraks leder, Saddam Hussain, i hans angrep for å destabilisere Iran, som de har støttet Zelenski i hans angrep på Donets og Luhansk, slo de tilbake med alle sine krefter og klarte å hindre destabilisering.

I dag spiller Iran en viktig rolle i den viktige nye utviklingen av Den alliansefrie bevegelsen som konsoliderte seg på ny under sitt møte i Havanna i 2006 og det store møtet i Beograd for å markere 60-årsjubileeet for dannelsen av denne bevegelsen som samlet 105 stater og som følger opp prinsippene fra den gang. Disse prinsippene fremhever at alle stater skal følge folkeretten som tar utgangpunkt i selvstendige og likestilte stater, forbud mot angrep på andre stater og innblanding i deres indre anliggender og utvikling av arbeid for å fremme samarbeid og fred. Iran er og av de statene som blir utsatt for USA økonomiske krigføring og har dannet Venner av FN-traktaten slik også møtet i Den alliansefrie bevegelsen anbefalte. Jeg har laget en grundig fremstilling av denne utviklingen. Dette oppfatter selvfølgelig USA som et angrep på sin «regelbaserte verdensorden» som går ut på at USA lager reglene og alle andre skal følge dem. Og hvis de ikke gjør det, så får de smake imperiets vrede akkurat som opposisjonen mot Kyros fikk smake den gangen for lenge siden i det persiske storriket.

Så kan vi ta med siste utviklinga i desse tilhøva^[i]. I høve verknaden av USA sine sanksjonar og mangelen på hjelp under coronaen blei mange iranarar, som gjerne hadde hatt ei provestleg haldning, grundig desillusjonert. Samstundes miste USA sine vestlege vasallar dei økonomiske posisjonane sine i høve Iran. Sanksjonane som USA kravde, ramma, i tillegg til Iran sjølv, først og fremst USA sine «allierte», nett som sanksjonane mot Russland gjer no. Dette medverka til at Kina kunne få betre kontakt med landet. Dei gjekk inn med investeringar og hjelp og i løpet av kort tid har dei fått nærast monopolstilling innan talrike område av iransk økonomi.

Då leiaren i Kina, Xi Jinping, kom på vitjing i landet i 2016 offentleggjorde dei ti bilaterale økonomiavtalar på til saman rundt 600 milliardar dollar, som skulle vare fram til 2026. Kina utfordra ikkje sanksjonane direkte, men omgjekk dei diskret. Kina har særleg gått inn i store infrastrukturprosjekt, energiøkonomi og i produksjonsføretak. Forretningane blir ikkje gjort i dollar, men i rubel og renminbi og til dels gull. Alle dei tre landa Iran, Russland og Kina er utsett for vestlege sanksjonar. Dei reagerer med å lausrive seg meir og meir frå dollarøkonomien og USA sin finansielle verdsdominans. På sikt jobbar dei med ein ny motmodell til petro-dollar-systemet som utfordrar USA-dollaren sin verdsleiande posisjon. Med sanksjonane mot Russland i høve deira direkte økonomiske krig og nytting av Ukraina sitt militære som proxymakt, utviklar denne tendensen seg vidare.

I juli 2020 meldte fleire aviser at Kina og Iran hadde gått inn i eit nytt strategisk partnarskap både økonomisk og militært. Ut frå dette skulle Kina dei neste 25 åra investere 400 milliardar dollar på fleire område, mellom anna energisektoren, bankvesenet, telekommunikasjon, hamner, jernbanar og dusinvis andre prosjekt. Mot dette fekk Kina fordelsvilkår på kjøp av iransk olje og gas, for minst 25 år.

Så skjedde det at India intensiverte dei diplomatiske banda til Iran. Det viktigaste prosjektet der for India er utvikling av hamnebyen Chabahar søraust i Iran som ligg ikkje så langt frå grensa til Pakistan og ikkje meir enn 1000 sjømil frå Mumbai. I 2016, parallelt med Xi si vitjing i Iran hadde Iran, India og Afghanistan også avtalt ein transportkorridor slik at India kunne sende varer om Chahabar til Afghanistan og Sentral-Asia og omgå Pakistan som India ofte har eit dårleg tilhøve til. Når eg skriv dette har nett Iran og Venezuela også inngått nokre avtalar om samarbeid.

Samstundes har det vorte laga avtalar mellom Iran og Russland om samarbeid på nokre felt og Iran har kjøpt det russiske luftforsvarssystemet S-300 og dei kan bruke mot moderne krigsfly. Iran har og sendt opp ein interkontinental rakett som dei har utvikla til tross for alle sanksjonar. Denne kan nå fleire mål i området, som til dømes Israel.

[i] Sjå Michael Lüders Die scheinheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten müssen, 2021, sidene 227-231.