19. juni 2022 av Graham E. Fuller (grahamefuller.com) tidligere nestleder i National Intelligence Council i CIA med ansvar for globale etterretningsestimater.
18. juni 2022
(Korrigert maskinoversetting av Terje Valen.)
Krigen i Ukraina har holdt på lenge nok nå til å avsløre visse klare baner. For det første to grunnleggende realiteter:
- Putin skal dømmes for å ha startet denne krigen, og det samme gjelder praktisk talt enhver leder som starter enhver krig. Putin kan betegnes som en krigsforbryter – i godt selskap med George W. Bush som har drept langt større antall enn Putin.
- En sekundær fordømmelse tilhører USA (NATO) for bevisst å provosere en krig med Russland ved uforsonlig å føre frem sin fiendtlige militære organisasjon, til tross for Moskvas gjentatte varsler om å krysse røde linjer, helt opp til Russlands porter. Denne krigen behøvde ikke å ha skjedd om den ukrainske nøytraliteten, á la Finland og Østerrike, hadde blitt akseptert. I stedet har Washington oppfordret til klart russisk nederlag.
Når krigen nærmer seg slutten, hvor vil ting gå?
I motsetning til Washingtons triumfalistiske uttalelser vinner Russland krigen, Ukraina har tapt krigen. Enhver langvarig skade på Russland er åpen for debatt.
Amerikanske sanksjoner mot Russland har vist seg å være langt mer ødeleggende for Europa enn til Russland. Verdensøkonomien har blitt svekket, og mange utviklingsland står overfor alvorlig matmangel og risiko for utbredt sult.
Det er allerede dype sprekker i den europeiske fasaden av såkalt «NATO-enhet». Vest-Europa vil i økende grad angre dagen da de blindt fulgte den amerikanske Pied Piper til krig mot Russland. Faktisk er dette ikke en ukrainsk-russisk krig, men en amerikansk-russisk krig kjempet ved proxy til den siste ukrainske soldat.
I motsetning til optimistiske erklæringer kan NATO faktisk til slutt komme til å bli svekket. Vesteuropeere vil tenke lenge og hardt om visdommen og de dype kostnadene ved å provosere frem dypere langsiktige konfrontasjoner med Russland eller andre «konkurrenter» til USA.
Europa vil før eller senere gå tilbake til kjøp av billig russisk energi. Russland ligger på dørstokken og et naturlig økonomisk forhold til Russland vil følge med overveldende logikk til slutt.
Europa oppfatter allerede USA som en fallerende makt med en uberegnelig og hyklersk utenrikspolitisk «visjon» basert på det desperate behovet for å bevare «amerikansk lederskap» i verden. Amerikas villighet til å gå til krig med dette formål blir stadig farligere for andre.
Washington har også gjort det klart at Europa må gå med på en «ideologisk» kamp mot Kina i en slags prometevsk kamp for «demokrati mot autoritært styre». Men dette er ikke noe annet enn en klassisk kamp for makt over hele kloden. Og Europa har enda mindre råd til å gå blindt inn i konfrontasjon med Kina – en «trussel» som først og fremst oppfattes av Washington, men som likevel er lite overbevisende for mange europeiske stater og store deler av verden.
Kinas belte- og vei-initiativ er kanskje det mest ambisiøse økonomiske og geopolitiske prosjektet i verdenshistorien. Det forbinder allerede Kina med Europa med jernbane og over sjø. Europeisk utelukkelse fra Belt and Road-prosjektet vil koste det dyrt. Vær oppmerksom på at beltet og veien går rett gjennom Russland. Det er umulig for Europa å lukke dørene til Russland samtidig som tilgangen til dette eurasiske megaprosjektet opprettholdes. Dermed har et Europa, som oppfatter USA som allerede er i tilbakegang, liten tilskynding til å bli med i tiltak mot Kina. Slutten på Ukraina-krigen vil føre til seriøs revurdering i Europa om fordelene ved å fremme Washingtons desperate forsøk på å opprettholde sitt globale hegemoni.
Europa vil gjennomgå en økende identitetskrise for å bestemme sin fremtidige globale rolle. Vesteuropeere vil bli lei av underdanigheten under den 75 år lange amerikanske dominansen av europeisk utenrikspolitikk. Akkurat nå er NATO europeisk utenrikspolitikk, og Europa er fortsatt uforklarlig bekymret for å hevde enhver uavhengig stemme. Hvor lenge vil dette fortsette?
Vi ser nå hvordan massive amerikanske sanksjoner mot Russland, inkludert inndragning av russiske midler i vestlige banker, får det meste av verden til å revurdere visdommen ved å stole helt på amerikanske dollar inn i fremtiden. Diversifisering av internasjonale økonomiske instrumenter ligger allerede i kortene og vil bare fortsette å svekke Washingtons en gang dominerende økonomiske posisjon og dens ensidige bruk av dollaren som et våpen.
En av de mest urovekkende trekkene ved denne usa-russiske kampen i Ukraina har vært den ytterste korrupsjonen av uavhengige medier. Faktisk har Washington vunnet informasjonen og propagandakrigen fullstendig og dirigert alle vestlige medier til å synge fra samme salmebok i karakteriseringen av Ukraina-krigen. Vesten har aldri før vært vitne til en slik fullstendig påtvinging av et lands ideologisk drevne geopolitiske perspektiv hjemme hos seg selv. Heller ikke den russiske pressen er til å stole på. Midt i en giftig antirussisk propagandabarriere som jeg aldri har sett maken til i løpet av mine kalde krigerdager, må seriøse analytikere grave dypt i disse dager for å få en objektiv forståelse av hva som faktisk foregår i Ukraina.
Det kan være at denne amerikanske mediedominansen, som benekter nesten alle alternative stemmer, bare var noe kortvarig i anledning hendelsene i Ukraina. Men europeiske eliter kommer kanskje sakte til erkjennelsen av at de har blitt presset inn i denne posisjonen av total «enstemmighet»; sprekker begynner allerede å dukke opp i fasaden av «EU og NATO-enhet». Men den farligere logiske forbindelsen er at en ekte uavhengig fri presse i stor grad forsvinner når vi går inn i fremtidige globale kriser og faller i hendene på bedriftsdominerte medier som står nær politiske kretser som alle manipulerer fortellingen til sine egne formål, noe som nå blir styrket av elektroniske sosiale medier. Når vi beveger oss inn i en forutsigbart større og farligere ustabilitetskrise gjennom global oppvarming, med flyktningstrømmer, naturkatastrofer og sannsynlige nye pandemier, blir streng stats- og bedriftsdominans i vestlige medier svært farlig for demokratiets fremtid. Vi hører ikke lenger alternative stemmer om Ukraina i dag.
Til slutt har Russlands geopolitiske karakter sannsynligvis nå avgjørende vippet mot Eurasia. Russerne har i århundrer søkt å bli akseptert i Europa, men har konsekvent blitt holdt på avstand. Vesten vil ikke diskutere en ny strategisk og sikkerhetsarkitektur. Ukraina har rett og slett intensivert denne trenden. Russiske eliter har nå ikke lenger noe annet alternativ enn å akseptere at den økonomiske fremtiden ligger i Stillehavet der Vladivostok ligger bare en eller to timer unna med fly fra de enorme økonomiene i Beijing, Tokyo og Seoul. Kina og Russland har nå blitt presset stadig tettere sammen på en avgjørende måte, spesielt av felles interesse av å blokkere USAs frihet til ensidig militær og økonomisk intervensjon rundt om i verden. At USA kan splitte det russisk og kinesisk samarbeidet, som USA selv har skapt, er en fantasi. Russland ligger vitenskapelig langt fremme, har rikelig energi, er rik på sjeldne mineraler og metaller, mens global oppvarming vil øke landbrukspotensialet i Sibir. Kina har kapitalen, markedene og arbeidskraften for å bidra til det som blir et naturlig partnerskap over hele Eurasia.
Dessverre for Washington viser det seg at nesten hver eneste av de forventninger man har hatt til denne krigen, er feil. Vesten kan faktisk komme til å se tilbake på dette øyeblikket som det endelige argumentet mot å følge Washingtons søken etter global dominans gjennom stadig nye og farligere og skadeligere konfrontasjoner med Eurasia. Og det meste av resten av verden – Latin-Amerika, India, Midtøsten og Afrika – finner få nasjonale interesser i denne fundamentalt amerikanske krigen mot Russland.