(Dette er en direkt oversettelse av konklusjonen på innledningen til Rand Corporation sin rapport med råd til USAs militære og politiske ledere fra 2019. Den viser at energipolitikken i Europa er en del av USAs politikk for å stresse Russland – en politikk som er underlagt den langsiktige strategien om destabilisering og regimeendring i Russland – og i alle fall svekking av landet. Det gjelder alle former for energi, både vannkraft, olje og gass og de såkalt fornybare kildene som vindkraft for eksempel. Her har vi sammenfall mellom kommersialisering av vannkraften og det veldige presset for å få bygget ut mer energi i Norge. Det har ikke noe med norske behov å gjøre og for såvidt heller ikke europeisk. Det er en del av USAs strategi for å svekke Russland. Dette har ikke kommet frem i den norske energidebatten til nå. I denne oppsummeringen er også med de andre viktigste metodene USA blir anbefalt å bruke for å stresse og svekke Russland. Jeg har uthevet teksten der dette er behandlet. Kommentar av oversetter Terje Valen.)
Konklusjoner
Russlands største sårbarhet i enhver konkurranse med USA er landets økonomi, som er relativt liten og svært avhengig av energieksport. Det russiske lederskapets største engstelse stammer fra regimets stabilitet og holdbarhet.
Russlands største styrker er militær- og informasjonskrigføring. Russland har utplassert avanserte luftforsvars-, artilleri- og missilsystemer som i stor grad overgår USAs og NATOs luftforsvar og artilleri-motvektskapasitet, som potensielt krever at USAs bakkestyrker må kjempe uten luftoverlegenhet og med dårligere ildstøtte. Russland har også tilpasset ny teknologi til gamle teknikker for feilinformasjon, undergraving og destabilisering.
De mest lovende tiltakene for å stresse Russland er de som direkte adresserer disse sårbarhetene, bekymringene og styrkene, utnytter svakhetsområder, mens de undergraver Russlands nåværende fordeler.
Fortsette å utvide USAs energiproduksjon i alle former, inkludert fornybar energi, og oppmuntre andre land til å gjøre det samme vil maksimere presset på Russlands eksportinntekter og dermed på landets nasjonale og forsvarsbudsjetter. Alene blant de mange tiltakene som er sett på i denne rapporten, kommer denne med minst kostnad eller risiko.
Sanksjoner kan også begrense Russlands økonomiske potensial. For å være effektive må disse imidlertid være multilaterale, og involvere (i det minste) EU, som er Russlands største kunde og største teknologi- og kapitalkilde, større i alle disse henseender enn USA.
Russlands kombinasjon av internettforbedret politisk spionasje og informasjonsoperasjoner, kombinert med sin lange erfaring innen undergraving og propaganda, har skapt både et viktig supplement til skjult og åpenlyst militære operasjoner og en uavhengig evne til å diskreditere og destabilisere demokratiske politiske systemer.
Men det russiske lederskapet nærer også frykt (sannsynligvis overdrevet) for USAs kapasitet til å undermine det russiske systemet. Å være troverdig truende kan være den mest effektive måten å overtale russiske ledere til å trappe ned sin egen innsats på dette området.
Å stille spørsmål ved legitimiteten til det russiske regimet, redusere dets anseelse i inn- og utland, og åpent støtte demokratisk endring vil sannsynligvis ikke skake i grunnlaget av den russiske staten, men kan være tilstrekkelig til å sikre en form for gjensidig avspenning på dette området for informasjonskrigføring.
Europeiske regjeringer har vist økende bekymring over russisk cyber-undergraving. Faktisk kan dette problemet fremme europeisk støtte til ytterligere sanksjoner mot Moskva, kanskje enda mer enn bekymring over russisk oppførsel i Ukraina eller Syria.
Det vilvære vanskelig å øke kostnadene for Moskva av sine eksterne militære forpliktelser fordi de fleste av disse er i små områder ved siden av Russland og befolket med relativt pro-russiske befolkninger. Her gir geografi Russland eskalerings-dominans, noe som betyr at ethvert forsøk på å fremme større lokal motstand kan møte en alvorlig avvisning, som vil være kostbar for USA prestisje og for sine lokale allierte i liv og områder.
Syria kunne ha vært t mer lovende grunnlag for å fremme lokal motstand mot den russiske tilstedeværelsen i 2015, men syriske opposisjonsstyrker har siden blitt slått ned av regimet og videre infiltrert av al-Qaida-tilknyttede ekstremister, noe som gjør dette til et lite attraktivt forslag. Det er også alvorlige kostnader for regional og til og med europeisk stabilitet i forlengelsen av den syriske borgerkrigen.
Flere amerikanske våpen og råd til det ukrainske militæret er det mest levedyktige av de geopolitiske alternativene som vurderes, men enhver slik innsats må kalibreres nøye for å unngå å utvide konflikten. Russland søker ikke paritet med USA over hele det militære spekteret, og videre USA-fremskritt på områder av eksisterende overlegenhe kan føre til lite russisk respons. Russland kommer for eksempel ikke til å utfordre USAs dominan av verdenshavene. Målrettede tiltak fokusert på å true den begrensed maritime tilgangen Russland har til Arktis, Østersjøen og Svartehavet, kan imidlertid føre til at Russland investerer i kostbare og stort sett ineffektive mottiltak. Mulige USA tiltak omfatter hyppigere patruljering med atomubåter nær de arktiske basene og utplassering av landbaserte og/eller luftbårne kryssermissiler nær Svartehavskysten.
Russland vil trolig føle seg tvunget til å matche enhver økning i USAs strategiske kjernefysiske evner. Å gå inn i et slikt våpenkappløp ville være det mest risikable av tiltakene som er undersøkt her. I tillegg utvidet USA ballistisk missilforsvar trolig trolig koste USA en god del mer enn den sannsynlige russiske responsen, som ville være å øke antall missiler og stridshoder. Det andre området der Russland har opprettholdt paritet og til og med oppnådd overlegenhet, er i luftforsvar og langdistanseangrep.
Her vil større USA investering i lengre rekkevidde antiluftforsvar, mer avansert elektronisk krigføring, nye og lengre rekkevidde sjø-og luft-lansert cruise missiler, og mer eksotiske systemer med avanserte evner, trolig føre til et dyrt russisk svar. Basering av store ekstra AMERIKANSKE bakkestyrker i Europa kan være nødvendige for avskrekking og vil trolig føre til en russisk styrkeposisjonsrespons, spesielt hvis disse styrkene ble plassert nær Russland. Kostnadene for USA vil trolig være høyere enn for Russland, mens økende utplasseringer nær russiske grenser vil øke spenningen, skape kontrovers blant NATO-medlemmene, og muligens provosere russiske reaksjoner andre steder.
Bortfallet av INF-traktaten vil være til begrenset nytte for NATO, gitt den store fordelen USA har i sjølanserte kryssermissiler med tilsvarende rekkevidde, som ikke er rammet av traktaten. Russiske brudd på denne traktaten kan føre til at USA trekker seg ut, og dette kan være en fordel vis-àvis Kina, men å utplassere en ny generasjon INF missiler i Europa vil være dyre, politisk utfordrende og – avhengig av missiltypen – potensielt destabiliserende. De fleste av trinnene som dekkes i denne rapporten er på en eller annen måte opptrappende, og de fleste vil trolig føre til en viss russisk moteskalering.
I tillegg til de spesifikke risikoene forbundet med hvert tiltak, er det en fremtredende ytterligere risiko knyttet til en generelt intensivert konkurranse med en atomvåpenmotstander som vi må vurdere. Derfor må hvert tiltak planlegges bevisst og kalibreres nøye for å oppnå ønsket effekt.
Til slutt, selv om Russland ville bære kostnadene ved denne økt konkurransen mindre lett enn USA, ville begge sider måtte avlede nasjonale ressurser fra andre formål. Å stresse Russland for sin egen skyld er i de fleste tilfeller ikke et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere trinnene som er skissert her. Snarere må disse vurderes i den bredere konteksten av nasjonal politikk basert på forsvar, avskrekking, og – der amerikanske og russiske interesser stemmer overens – samarbeid.
Oversettelse og kommentar ved Terje Valen, fredag 21. oktober 2022.