Gå til innhaldet
- Det utviklete kapitalistiske jordbruket og det økende arealet til byer og tettsteder gjør at de ville dyrene sine områder blir kolonisert og at ville dyr kommer nærmere området med mange mennesker. Dette gjør at virus fra dyrene lettere kan komme over til mennesker og forårsake sykdommer, epidemier og pandemier.
- Det kapitalistiske industrijordbruket er nå i ferd med å undergrave grunnlaget for hele vårt liv, nemlig en sunn matproduksjon som kan opprettholdes over tid. Årsaken er at den antagonistiske motsetningen mellom kapitalistisk drift og en utvikling av jordbruket som kan sikre mat til jordens befolkning, manifesterer seg stadig klarere og mer ødeleggende. Vi trenger en kraftig utvikling av jordbruk som drives etter skånsomme og jordforbedrende metoder, med mange flere folk enn det som er tilfelle nå.
- Systemet med «just in time» har medført at lagre har blitt bygget ned. Årsaken er at dette systemet øker omslagshastigheten på kapitalen og derved skaper mer profitt. Dette er også grunnen til de fleste miljøødeleggende vei- og bro-prosjektene for raskere og økende varetransport på vei, som er populære i visse kretser nå.
- Hvis vi skulle få kriser der transporten av fòr og matvarer mellom land delvis bryter sammen har vi heller ikke tilstrekkelig selvforsyning eller lagre av flere av disse produktene. I denne situasjonen kan det blir sult til og med i Norge. Vi må bygge opp en høyere grad av selvforsyning.
- En høyere grad av selvforsyning gjelder og mer innenlandsk produksjon av mange typer forbruksvarer. Noe som helt fra 1970-tallet av har blitt satt bort til såkalte lavkostland.
- Etter midten av 1980-tallet har offentlige tjenester, inkludert helsetjenester og sykehustjenester blitt områder for sparing og forretningsmessig drift. Dette har svekket beredskapen mot epidemier og pandemier i stor grad. Hverken kapasitet eller lagre av viktig utsyr har vært på et nivå som kunne ha ført til at pandemien kunne ha vært kontrollert uten den brutale nedstengningen av hele samfunnet med viktige økonomiske funksjoner og store negative konsekvenser. Sparingen er en politikk for å få ned kostnadene til arbeidskraften og det som denne skal betjene gjennom skatter og avgifter. Det har vært en villet politikk for å holde profittnivået for de store finansmonopolene oppe.
- Noen finansmonopoler har tjent på nedstengningen i forbindelse med krisen. Det er viktig å se hvilke monopoler dette er. Disse har hatt objektiv interesse av coronakrisen.
- Svært mange mellomstore og mindre kapitaler (foretak) har tapt og fått store problemer på grunn av nedstengningen.
- Så å si alle lønnsarbeidere har tapt på krisen.
- For at ikke krisen skulle velte hele det kapitalistiske systemet måtte den frie flyt av kapital, arbeidskraft, tjenester og finansoverføringer oppheves og underlegges statlig kontroll. Dette viser at det nåværende kapitalistiske systemet er helt avhengig av en stat som kan velte utgiftene ved å opprettholde det, over på det store flertallet av lønnsarbeidere som betaler de skattene som skal dekke tapene som statene dekker for foretakene.
- Helt grunnleggende borgerlig-demokratiske retter, som i Norge er nedfelt i Grunnloven, er blitt satt til side under krisen i alle land der en har stengt ned.
- Vi kan ikke møte kommende kriser med å stenge ned samfunnet på den måten det har skjedd nå. Virkningene blir for ødeleggende på andre områder.
- Så lenge det kapitalistiske profittsystemet, som i realiteten er dyp krise uten cronakrise, er fremherskende er det lite sannsynlig at kommende kriser av samme eller annen art (økonomiske, økologiske og andre kriser) kan løses på annen måte enn gjennom despotiske styreformer. Og selv da vil tiltak innen systemets grenser ikke kunne føre til noen grunnleggende endring til det bedre. Dette fordi profittmålet er overordnet over alle andre mål, til syvende og sist.
- En oppheving av profittsystemet kan gjøre det mulig å finne løsninger som fungerer. En kommunisme i Karl Marx ånd (ikke avatarene som har tatt navnet og etter hver forkastet innholdet).