Stikkord: columbismen

Ny bok om det epokegjerande geopolitiske skiftet

Først og sist opplysningar om korleis du kan skaffe deg boka.

Boka er på 300 sider. Du kan kjøpe ho ved å gå til min butikk på tvalen.no

Du kan og sende SMS med navn og postadresse til 93231315 og vipse kr. 365 til same mobilnr. eller sette på konto 0540 04 78467. (Pris for ei bok = kr. 250,-, + pakking og porto kr. 115 = sum kr. 365.)

Bur du i Oslo kan du no spørje etter boka på Tronsmo bokhandel. Prisen der vil vere kr. 350,-. Bur du utanfor Norge må du sjekke porto og legge det til norske kr. 250.-.

Vi lever i ei tid med enorme geopolitiske endringar. Heile det vel 500 år gamle systemet med koloniar og nykoloniar, som tok til med Columbus si landing på dei karibiske øyene, er i ferd med å gå i oppløysing. Det tyder at dei koloniserande landa rundt Nord-Atlanteren er i ferd med å misse den enorme overføringa av verdiar frå koloniar og nykoloniar som byggar på undertrykking, røveri og ulike bytteforhold osb. Sagt på litt grovare vis tyder det slutten på «kvitt» overherredømme i verda.

Dette tyder at vi lever i ei tid der den «kvite» verda må nyorientere seg. Den nye tida krev nye analysar og ny forståing av verda. Dei gamle analysane om imperialismen, verdssituasjonen og dei forskjellige landa og leiarane må utviklast vidare. Innhaldet i denne boka er eit forsøk på å prøve å forstå det som går føre seg, slik at det blir lettare å ta standpunkt og gå inn for den beste politikken og dei beste handlingane gjennom dei enorme endringane vi no opplever.

Denne boka gir deg grunnlag for å forstå verda på ein måte som er på tvers av verdsbiletet til dei koloniale og nykoloniale verdsherskarane som dominerer media våre. Boka tar opp og fortel om innhaldet i og utviklinga av det eg kallar den columbiske epoken, heile perioden med oversjøiske imperia, frå Columbus landa på dei karibiske øyene til i dag. Det er mykje vekt på kampane som dei undertrykte landa og folka har ført og dei metodane som herskarane over imperia har brukt og bruker for å halde på overherredømmet sitt. Særleg tida etter Sovjet-Unionen si oppløysing har fått mykje plass. USA sin geostrategi er gjennomgått i ganske stor detalj. Her finn du, mellom anna, ei mengd opplysningar om desse tilhøva, som er tilgjengeleg på engelsk, fransk, tysk og spansk, men som ikkje slepp til i den vestlege «kvite» verda sine media og kanskje særleg ikkje i dei norske.

Terje Valen, fredag 14. april 2023.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk¨

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 1

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Men her skal eg ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 2

Tidleg historie

Før 1776 var USA ein del av England. Det vil seie at det var engelske undersåttar som gjennomførte den første delen av folkemordet mot indianarane og Parlamentet i England var ansvarleg. Det same gald elles både Australia, New Zealand, Canada og Sør-Afrika. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 3

Dei store strategane – Admiral Alfred Thayer Mahan

Då landområdet i Nord-Amerika var sikra (i farten kriga USA også til seg meir enn ein tredel av Mexico og kjøpte opp Alaska) førde også herskarane i USA vidare ein annan viktig røynsle frå England. Dei såg på seg som ein sjøstat. Og då kjem vi til den først store geo-politikaren som har prega USA sin utanrikspolitikk fram til i dag. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 4

Eksempelet Iran

Eg skal no sette inn siste del av ein lengre artikkel (som inneheld notar) om Irans historie frå dei tidlegaste tidene fram til rundt 1990, han er skriven på bokmål.

Under 2. verdenskrig støttet Iran først Tyskland, men da sovjetiske og britiske (og amerikanske i 1942) styrker rykket inn i august 1941 abdiserte Riza sjah og sønnen Muhammad Riza Pahlavi, han vi kjenner som sjahen av Iran, ble innsatt. Han styrte under engelsk-amerikansk formynderskap resten av krigen. Så gikk Iran med i krigen på alliert side. Engelske og sovjetiske tropper trakk seg ut av landet etter krigen. Sjahen åpnet landet for vestlig kapital og satte i gang reformer som møtte 7 motstand både fra småbønder, forretningsfolk og religiøse ledere. En bevegelse for selvstendighet økte stadig i styrke. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 5

Brzezinski bygger på Mahan, Mackinder og Spykman

Så går vi tilbake til hovudforteljinga. Frå den russiske revolusjonen og frametter til tida etter 2. verdskrig låg ein stor del av det eurasiske kontinentet i Sovjet-Unionen. Etter 1949 låg ein annan stor del av kontinentet under Kina. Begge desse områda var då utanfor USA sin kontroll og berre ein viktig del av det vestlege Eurasia kunne bli dominert av USA, samt Sør-Korea og sjølvsagt det okkuperte Japan som blei omdanna til ein lydig vasall. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 6

USA sin bruk av muslimske jihadistar

Reagan var ein kompromisslaus antikommunist. Med dei nye Pershing II og Cruise Missiles håpte han å avgrense ein atomkrig til Europa og å kunne utføre eit effektivt avgjerande slag. Ved sidan av atomvåpen var det andre våpenet hans valdelege islamistar. Gjennom kontakt med Mohammed Zia ul-Haq og Hamid Gul i Pakistan klarte dei å få 100 000 islamistar gjennom Koran-skuler der dei blei opplært til jihad i Afghanistan. Den 27. mars underteikna han National Security Directive Number 16 (NSDD 166.)[i] Det gav ordre til forsterka støtte til Muhjahedin og avdekka det nye målet med den hemmeleg krigen i Afghanistan. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 7

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt propaganda-apparat. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 8

Meir frå «det store sjakkbrettet»

Det USA gjer for å leie verda, skriv Brzezinski, er å kooptere (ta inn i gruppa si) tidlegare rivalar, som Tyskland og Japan etter krigen, og Russland etter 1991. Så har USA stor innflyting på avhengige utanlandske elitar gjennom appellen frå sine demokratiske prinsipp og institusjonar. Same veikskapen finn vi i denne «analysen» og. Så trekk han fram at USA dominerer den globale kommunikasjonen, den folkelege underhaldninga, massekulturen og påverknaden av Amerikas framskridne teknologi og militære rekkevidd. I tillegg nemner han den amerikanske business-modellen som mange meinte var den beste. Lese vidare.

Dei lange linje i USAs geopolitikk 9

Brzezinskis konklusjon

I det sjuande og siste kapittelet i boka om det store sjakkbrettet, Eurasia, samanfattar han heile tankerekka si. «Tida har komme for USA å formulere og sette ut i livet ein samanhengande, omfattande, og langsiktig geostrategi for heile Eurasia. Denne trongen spring ut av samverknaden mellom to grunnleggande realitetar: Amerika er no den einaste globale supermakta og Eurasia er verdas sentrale arena. Derfor vil det som skjer med fordelinga av makt på det eurasiske kontinent være av avgjerande viktigheit når det gjeld Amerikas forrang og historiske arv.»[i] Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 10

Ukraina som eksempel

«Det er ikkje den som først grip til våpen, som får i stand ulukka, men den som tvingar ho fram.»

(Nicolo Machiavelli.)

De Babylon system is the vampire, falling empire, Babylonsystemet er vampyren, fallande imperiet,

Suckin’ the blood of the sufferer, Syg blod av offeret,

Building church and university, Byggar skule og universitet,

Deceiving the people continually. Narrar folket ustanseleg.

(Bob Marley, Babylon System.)

Innleiing

Det er ganske få som kjenner dei viktigaste trekka i den historia som har ført til Russland sin innmarsj i delar av landet. Men det er viktig å ha denne bakgrunnskunnskapen. Eg skal i det følgjande samanfatte forskinga om forhistoria til Ukraina-krigen til professor doktor Herman Mückler[i] og Wolfgang Effenberger frå boka deira Schwarzbuch EU & NATO – Warum dei Welt keinen Frieden findet, 2020. Mückler er født i 1964 i Wien og studerte etnologi, politikkvitskap og journalistikk ved universitetet der med hovudvekt på Oceania. Lese vidare.

Dei lange linjene i USAs geopolitikk 11

Krim og starten på Ukraina-krigen

Den russisktalande folkesetnaden i aust reagerte raskt då opprørsaktivistar overtok offentlege bygnader. Dei anerkjende ikkje det ulovlege regimeskiftet og det nye styret som til dels bestod av russarhatande høgrenasjonalistar. Den 16. mars 2014 gjennomførte dei ansvarlege på Krim ei folkeavstemming der det store fleirtalet stemte for ei tilslutning til Russland og Russland tok ei opp i seg. Mens politikarar og media i Vesten har, som eit bønnehjul, stadig teke opp att at Krim blei folkerettsstridig «annektert» hadde Reinhard Merkel, professor emeritus i strafferett og rettsfilosofi ved Universitetet i Hamburg, ei anna oppfatning. Les vidare.

Ei sentral oppfølging av denne teksten som tar opp korleis verdas undertrykte folk og land no reiser seg att er også viktig å lese.

Kampar for å komme ut or columbismen sitt famntak – Haiti som eksempel og Klassekampens skam

Heilt frå starten har dei ikkje-columbiske folka kjempa mot columbismen og for å sleppe ut av den columbiske sfæren.

Dei første som braut ut av det columbiske systemet var dei svarte slavane på Haiti. Alle dei 8 millionane som budde på øya som spaniarane kalla Hispania opphavleg vart drepne av Columbus og broren i løpet av ein generasjon frå 1493 og utetter. Men i 1891 kasta slavane ut franskmennene og oppretta den første frie ikkje-columbiske staten. Seinare sendte Napoleon franske (og polske) troppar for å ta øya tilbake og dei såg ut til å klare det gjennom ein nådelaus drapspolitikk, men dei tidlegare slavane klarte til slutt å slå også desse. Men så slutta USA England, Canada og Frankrike seg saman og gjennom militære intervensjonar og støtte til innlandske rikfolk, militære og dødsskvadronar klarte ein kvit elite etter kvart å ta tilbake makta og slik redda dei Haiti for columbismen[i] med fryktelege følgjer for folket der.

Dette har fortsett heilt fram til i dag. I siste nummer av Monthly Review intervjuar Camilla Valle Margaret Prescod og Pierre Labosiere om utviklinga på Haiti under tittelen The Long Haitian Revolution. Her gjennomgår dei Haiti si columbiske historie heilt fram til i dag.[ii]

Eg kan ikkje gå gjennom alt her, men nokre kommentarar, særleg om den nyaste historia er på sin plass. Revolusjonen til dei svarte slavane på Haiti førte til at dette blei det første landet i verda som braut ut or det columbiske kvelegrepet så tidleg som i 1791 og oppretta sin eigen uavhengige stat, Haiti, den 1.1. 1804, mens Norge framleis var ein provins under Danmark før vi blei gitt til svenskekongen i 1814. Det frie Haiti såg det som si oppgåve å kjempe mot slaveri over alt og vere ein fristad for rømte slavar. Sjølv om columbiarane kom att, har dette vore ein enorm inspirasjon for alle land som har vore og er undertrykte, røva og utbytta av det columbisk-imperialistiske systemet. Difor har det vore ekstra viktig for columbiarane å statuere eit eksempel her.

Frankrike, England, Spania og seinare USA, der slaveriet framleis var i gang, ville øydelegge dette eksempelet på fridom eg vellukka revolusjon. Vi veit jo at slaveriet i USA var ein  av dei heilt grunnleggande føresetnadene for utviklinga av industrikapitalismen i England, med bomull frå USA og spinning og veving, først med vassdrivne fabrikkar og daudeleg barnearbeid i Lancashire i England, og etter kvart meir og meir med dampkraft i Manchester og andre stader.[iii] Og sidan det har folket i Haiti vore fanga i denne kampen.

I 1915 kom eit vendepunkt då regjeringa i USA invaderte Haiti. Jord blei tatt frå innbyggarane og gitt til utanlandske føretak, helst amerikanske. Det kom til eit massivt opprør og amerikanske marinesoldatar kom inn og kjempa for at dei rike i Haiti og deira utanlandske allierte skulle kunne «bygge opp att» landet og hindre at folkerørsla tok makta. Sidan då har folket på Haiti kjempa mot den amerikanske makta. Etter kvart blei Francois «Papa Doc» Duvalier og sonen hans Jean-Claude dei mest brutale uttrykka for klassekampen mot folket for å halde oppe det gamle columbiske systemet.

I 1986 gjorde folket opprør att og kasta Duvalier, men USA har sidan jobba for å få tilbake dei reaksjonære styrkane som blei bygga opp under han og faren hans. Dei klarte å få på plass ei regjering som var dominert av desse styrkane, men i 1990 valde folket Jean-Bertrand Aristide, ein lokal prest som leia den nye fridomsrørsla. Han var den første demokratisk valde presidenten på Haiti og klarte berre å halde seg ved makta i sju månader. Den 30. september 1991 organiserte USA eit kupp som blei utført av ei militære styrkane på Haiti. Meir enn fem tusen menneske vart massakrerte. Det var massiv motstand i folket og mykje internasjonal solidaritet og Aristides klarte å komme tilbake to år seinare for å fullføre sin valperiode. René følgde opp lina hans som neste valde president i 1996. Aristide klarte å få i gang store demokratiske reformar og velferdsreformar i si tid. Mellom anna gav han hovudkvarteret til dei amerikanske inntrengarane til Haiti si kvinneforeining. René følgde opp dette. Folket på Haiti klarte også å utarbeide ein ny grunnlov som førte vidare Aristides sin demokratiske line og var basert på folkeleg medverknad. Han vart vedtatt med overveldande fleirtal.

Men USA fortsette å underminere den demokratiske prosessen. I 2004 organiserte USA under George W Bush eit nytt kupp (faren hadde organisert det i 1991) som førte til drap på nærare ti tusen menneske. Den gamle militære leiinga som Aristides hadde avsett blei sett inn att saman med mange leigesoldatar og drapsmenn frå Haiti, medrekna dødsskvadronen med det fine namnet Front for the Advancement and Progress of Haiti, som var lik den gamle drapsavdelinga til Duvalier, Tonton Macoutes. Fordi dei haitiske reaksjonære kreftene ikkje var sterke nok blei det sendt inn spesialstyrkar frå USA, Frankrike og Canada som fjerna Aristides frå makta og kidnappa han. Men folket på Haiti godtok aldri denne situasjonen og har fortsett å kjempe vidare for fridom til denne dag.

Etter 2004 har Haiti vore under okkupasjon av USA, Frankrike og Canada, alle sentrale columbiske aktørar. Først brukte dei FN som eit dekke for å få folk til å godta det og få folk i verda til å synes vel om det. FNstyrkar har verkeleg utført oppdraget frå USA. Dei har massakrert folk i fattige naboskap og samfunn over heile Haiti fordi folk har fortsett å demonstrere mot det rote utbyttingssystemet, og kravd sine demokratiske rettar, og at personar som dei har vald skal tilbake i leiing. Massakrane fortsett framleis. No er det eigentleg ikkje lengre FN som står i spissen for dette, men dei columbiske kjernelanda med allierte og dødsavdelingane. Dette blir presentert for omverda som gjengkrigar, men alle på Haiti veit at det ikkje er tilfelle.

Gjennom mange år har Frankrike og andre kravd Haiti for store summar. Frankrike var først med å krevje 21,7 milliardar dollar for å dei skulle godkjenne Haiti som ein fri stat. Så heilt frå starten var landet tungt tynga av gjeld. Dette har fortsett. I 2003 hadde president Aristide kravd at Frankrike gav opp kravet sitt og i staden betalte tilbake pengar. Det var ein viktig grunn til at Frankrike deltok i kuppet i 2004. Det var også slik at då USA invaderte landet i 1915 kravde dei og at Haiti dekte kostnadene som USA hadde hatt under okkupasjonen og betalingane for dette fortsette til 1947.

Haiti har også vore ramma av store naturkatastrofar. For å «bøte på» alt dette har dei columbiske kjernelanda invitert inn mengder med NGOar som Redd Barna og andre. Desse har så å seie overtatt heile den økonomiske styringa av landet på vegne av dei columbiske kjernelanda gjennom det som blir kalla NGOs industrielle kompleks. Det har ikkje vore til nokon nytte for folket der. Pengane som blir samla inn over alt i verda kjem dei ikkje mykje til gode. Folka frå NGOane har heilt andre livsvilkår enn dei «innfødte». Dei har høge løner, flotte hus og køyrer rundt i dyre bilar.

Etter jordskjelvet i 2010 fekk NGOane ein flaum av pengar frå heile verda til hjelpearbeid. Kva skjedde med desse pengane? Folket på Haiti seier at det er eit god spørsmål. Til dømes fekk Raude Krossen ein halv milliard dollar og alt dei gjorde var å bygge seks hus. Desse NGOane møter regelmessig i USA sin ambassade og samarbeider med dei om okkupasjonen.

Dette, og mykje meir er utførleg handsama i intervjuet eg har tatt det frå.

Alle slike forsøk på å komme ut av famntaket til columbiarane har blitt møtt slik, med dei smartaste, mest brutale og mordariske middel frå columbiarane. Frå den heimlege debatten i dei siste åra er vi mest kjend med Venezuela og Syria om har klart det som folket på Haiti og Aristides ikkje klarte. Alle som kjenner alle desse historiene veit kva som er sant og kva som ikkje er det som den columbiske verdspressa og andre media gir oss om Venezuela, Syria og andre.

Den columbiske pressa er eit krigsvåpen for den columbiske orden. Det er ille å sjå at også Klassekampen, nett når eg skriv dette (25.10.2021), har eit slikt procolumbisk perspektiv på situasjonen i Haiti. Journalist Roya Shahibzadeh har gått rett på den columbiske historia med gjengane og nemner ikkje med eit ord at landet er okkupert av USA med hjelp Frankrike, England og Canada pluss heimlege reaksjonære militære og dødsskvadronar.

I staden for å gi oss litt tekst som set sakene i det rette historiske perspektiv, med USA i columbiske rolle i sentrum, gir avisa oss eit bilete på 35 gangar 25 centimeter av ein motorsyklist som køyrer gjennom ei gate der det brenn, med ein tekst som ikkje nemner USA si rolle med eit ord og som viser at journalisten ikkje veit kva dei såkalla «bandane» er heller. Det gjer det heilt umogeleg å forstå kva som skjer i landet. Og slik er det over alt der ein ikkje har det anticolumbiske perspektivet og den kunnskapen som trengs.

Eg har gått litt inn på Haiti si historie fordi han seier mykje om situasjonen for alle land som kjemper mot den USA-leia columbismen i det, som Cuba, Venezuela, Syria, Russland, Iran, Kina, Nord-Korea for å nemne nokre som faktisk har klart det Haiti ikkje klarte. Derfor høyrer vi ikkje noko særleg om dei gruelege overgrepa som skjer der dei columbiske maktene rår. Og vi får ei enorm svartmaling av land og personar der dei columbiske maktene har blitt  kasta ut.

Terje Valen, tirsdag 26. oktober 2021.

[i] En virkelig kortversjon i den norske wikipedia https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_haitiske_revolusjonen og en ganske grundig versjon i den franske wikipedia https://fr.wikipedia.org/wiki/R%C3%A9volution_ha%C3%AFtienne

[ii] https://monthlyreview.org/2021/10/01/the-long-haitian-revolution/

[iii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tankar%20ved%20lesing%20av%20Terje%20Tvedts%20verdshistorie.htm

Columbismens første fase – og litt om fortsettelsen

For noen år siden lanserte jeg begrepet den columbiske epoken i et reisebrev fra Tenerife. Etter dette har jeg skrevet flere artikler på bloggen min som utdyper begrepet. Utgangspunktet mitt var den store geografen og geo-imperialisten Halford Mackinder, som i 1904 holdt et foredrag i det geografiske selskap i London der han sa at dersom noen i fremtiden en gang kom til å se tilbake på vår historiske utvikling ville de kalle tiden etter 1492 for den columbiske epoken. Jeg har også utviklet begrepet columbismen som betegner både den vesentlige karakteren av den columbiske epoken, de metodene som har blitt brukt og brukes fremdeles og den columbiske epokens grunnleggende ideologi. Her skal jeg ta for meg en grunnleggende bok som avdekker hvordan columbismen begynte. Det var en fryktelig begynnelse, men det har fortsatt helt til i dag, mot alle land og folk som ikke vil underlegge seg columbisk herredømme. I dag vil det si herredømmet til USA.

Noam Chomsky om columbismen

Noam Chomsky brukte også et lignende begrep i boken Year 501: The Conquest Continues fra 1993. Denne boken er oversatt til svensk og gitt ut i 1995 på Epsilon Press sammen med Deterring Democracy i et dobbeltbind med tittelen Man kan inte mörda historien. Det kan være verd å sitere litt fra innledningen til boken Year 501:

«Den 11 oktober 1992 innebar slutet för den gamla världsordningens femhundrade år, iblant kallad Columbus- eller Vasco da Gama-perioden i världshistorien, beroande på de plundringsinnriktade ävetyrare som kom dit först. Eller ‘ett 500-års Reich’ för att låna titeln på en minnesutgåva[i] som jamför nazisternas metoder och ideologi med de europeiska inkräktarna som lade större delen av världen under sig.»

Det er prologen til den boken som er nevnt her jeg skal oversette under her. Den er et grunnleggende verk for å forstå columbismens begynnelse og vesentlige karakter.

Chomsky fortsetter slik: «Den gamla världsordningens hovudtema var en konfrontasjon mellan erövrarna og de erövrade i ett globalt perspektiv. Den har tagit sig olika uttryck och har givits olika namn: imperialism, nykolonialism, Nord-Syd-konflikten, kärnan mot periferin, G-7 (de sju ledande statskapitalistiska industriländerna och deras lydstater) mot resten. Eller enklare yttryckt, Europas erövring av världen.»[ii]

Chomsky fortsetter med å si at han med begrepet Europa her regner settlerstatene som Europa koloniserte. Også Japan, som ifølge sydafrikanske konvensjoner blir erkjent som «hedershvit», faller inn under begrepet. Han sier også at USA har blitt den ledende «europeiske» staten. Også i Europa har vi hatt stater som har stilt blant «de andre» fordi de har vært undertrykt og utbyttet. Irland er et typisk eksempel. Jeg vil også trekke frem Norge her. Vi har en stolt fortid under det Chomsky kaller «resten» under dansk, svensk og seinere tysk herredømme. Nå har vi degenerert til et lydrike som samarbeider med den verste av de columbiske statene, USA.

I tillegg viser Chomsky til den store økonomen Adam Smith som var utgangspunktet for Marx kritikk av den politiske økonomi i Kapitalen eller den kapitalistiske ideologi. Smith skriver: «Upptäckten av Amerika og passagen til Ostindien via Godahoppsudden, är de två viktigaste og störste händelserna som nedtecknats i mänsklighetens historia».[iii] Smith lurer så på hvilke fordeler og ulemper som ville følge av dette.

Så avslutter Chomsky innledningen til boken med å påpeke at erobringen av Den nye verden førte til to omfattende demografiske katastrofer uten motstykke i historien – den faktiske utryddingen av den vestlige halvkulens urbefolkning samt ødeleggelsen av Afrika gjennom slavehandelen. Dessuten led også store deler av Asia forferdelig. Men mens forholdene har forandret seg beholder erobringens grunnleggende tema sin vitalitet og spenst og kommer til  å fortsette og gjøre det det til virkeligheten og den «fryktelige urettferdighetens» årsaker blir tatt opp på en ærlig måte.[iv] Denne teksten min er et av forsøkene på å gjøre det.

Før vi går videre må jeg også nevne Wofgang Reinhard sitt monomentale verk Die Unterwerfung der Welt Globalgeschichte der Europäischen Expansion 1415-2015, et verk på 1650 sider som kom ut først gang i 2016 og i ny og utvidet utgave i 2018, med et femte opplag i 2020. Reinhart setter begynnelsen på epoken til Spanias erobring av Ceuta på Afrika-kysten ved Gibraltar-stredet, i 1415 – altså den første erobringen utenfor europeisk territorium. Men skulle vi følge en slik regel kom egentlig Kanariøyene først da spanieren Lancelotto Malocello gikk i land der i 1312 og begynte folkemordet på den opprinnlige befolkningen der. Det tok spanierne bortimot hundre år å fullføre denne operasjonen som var ferdig like føre Columbus seilte ut fra Tenerife i 1492. Jeg ser på denne tiden som en trening for folkemordet og utbyttingen av de enda fjernere oversjøiske imperier. Men vi kan sjølsagt også se på vikinge-toktene og korstogene også som slike forberedelser, selv om korstogene også foregikk i Europa, sør i det nåværende Frankrike (utryddingen av Katharene) og i Baltikum.

Hvem er columbierne?

Når det gjelder definisjonen av columbierne så tenker jeg at det nå er eliten av de (stort sett) hvite menneskene som hersker i statene rundt den nordlige delen av Atlanterhavet med USA i ledelsen pluss eliten i deres settlerstater (USA, Canada, Australia, New Zealand, og tidligere Sør-Afrika sammen med den USA-vennlige eliten i deres vasaller og lydriker noen flere steder i verden, Det gjelder hele NATO og EU, dessuten Japan.) Underklassen i disse statene blir manipulert til å støtte denne eliten i kampen mot de som prøver å bryte ut av columbiernes forferdelig og urettferdige plyndring og undertrykking.

Hvem er progressive og reaksjonære i dag?

De progressive statene som kjemper mot den columbiske dominansen er alle stater som USA og vasallene anklager for menneskerettighetsbrudd, mangel på demokrati og undertrykking av minoriteter – vi kan nevne Cuba, Venezuela, Russland, Syria, Iran, Kina, Nord-Korea og tidligere hadde vi Libya, Jugoslavia og Sovjet-Unionen pluss en rekke stater som har forsøkt og forsøker på å slippe ut av columbiernes kvelergrep.

Grensen mellom reelt sett progressive partier og individer og reaksjonære sådanne går i det hele tatt mellom de som på den ene siden støtter USA sin verdensdominans og som tror på de historiene eliten i denne staten sprer over hele verden og vil ha oss til å tro på, og de som å den andre siden støtter alle som kjemper for å komme seg eller holde seg utenfor dominansen til den grusomme columbiske overklassen og nekter å tro på dens falske historier.

Så kommer oversettelsen av prologen til Stannard, David E. American Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press, 1993.

Atombomben i columbisk tjeneste

«PROLOG

I MØRKET en tidlig juli morgen i 1945, på et øde sted i New Mexico-ørkenen, oppkalt etter en sonette av John Donne, som priste Den hellige treenighet (Trinity), ble den første atombomben eksplodert. J. Robert Oppenheimer husket senere at det enorme lysglimtet, etterfulgt av det tordnende brølet, fikk noen observatører til å le og andre til å gråte. Men de fleste, sa han, var stille. Oppenheimer selv husket i det øyeblikket en linje fra Baghavad-Gita: Jeg er blitt døden, verdens ødelegger.

Det er ingen grunn til å tro at noen om bord i båtene Niña, Pinta eller Santa María, på en like mørk tidlig morgen fire og et halvt århundre tidligere, tenkte på de illevarslende linjene fra det gamle sanskritdiktet da mannskapene på det spanske skipet oppdaget et flimmer av lys på vindsiden av øya som de kom til å oppkalle etter den hellige frelser. Men om de hadde hatt denne tanken, ville den vært like passende den gang som den var da den første kjernefysiske sprengningen rystet ørkensanden i New Mexico. I begge tilfeller – på Trinity-teststedet i 1945 og i San Salvador i 1492 – kronet disse øyeblikkene, da de nådde sine mål, år med intens personlig kamp og eventyr for hovedpersonene og var toppunktet på geniale teknologiske prestasjoner for sine land. Men i begge tilfeller var de også opptakten til orgier av menneskelig destruktivitet, som hver på sin måte førte til en grad av ødeleggelse som ingen tidligere hadde vært vitne til i hele verdenshistorien.

Bare tjueen dager etter den første atomprøven i ørkenen, ble den japanske industribyen Hiroshima jevnet med jorden av atomvåpen. Aldri før hadde så mange mennesker – minst 130 000, sannsynligvis mange flere – blitt drept i en eneste eksplosjon.[v] (1)

Columbiske ødeleggelser sammenlignet med atombomben

Bare tjueen år etter Columbus’ første landing i Karibia, var den enormt folkerike øya, som oppdagelsesreisende hadde omdøpt Hispaniola, faktisk øde; nesten 8.000.000 mennesker – de som Columbus valgte å kalle indianere – hadde blitt drept av vold, sykdom og fortvilelse.[vi] (2) Det som skjedde på Hispaniola tok litt lengre tid, det skjedde omtrent i løpet av en enkelt menneskelig generasjon, men det tilsvarte mer enn femti Hiroshimas. Og Hispaniola var bare begynnelsen. I løpet av bare en håndfull generasjoner etter deres første møte med europeerne, hadde det store flertallet av den vestlige halvkulens innfødte folk blitt utryddet. Tempoet og omfanget av utslettelsen varierte fra sted til sted og fra tid til annen, men i mange år har historiske demografer avdekket post-colombiansk befolkningsnedgang på mellom 90 og 98 prosent, i region etter region, med en slik regelmessighet at en samlet nedgang på 95 prosent har blitt en fungerende tommelfingerregel. Dette betyr er at det i gjennomsnitt for hver tjuende innfødt som var i live den gang landene i Amerika myldret av mange titalls millioner mennesker og da de kom i kontakt med europeerne – bare sto en eneste igjen i de tjues sted da blodbadet var over.

For å sette dette i en moderne sammenheng, ville forholdet mellom den opprinnelige befolkningen i Amerika og de overlevende blant dem, etter at de fikk kontakt med europeerne, være mindre enn halvparten av forholdet mellom levende og døde mennesker i USA i dag hvis hver eneste hvite person og hver eneste svarte person døde. Utryddingen av indianerne i Amerika var uten sammenligning det mest massive folkemordet i verdenshistorien. Dette er derfor, som en historiker treffende har sagt, langt fra den heroiske og romantiske symbolikken som vanligvis brukes for å symbolisere den europeiske bosetningen i Amerika. Det minnesmerket som samsvarer best med virkeligheten ville være en hodeskallepyramide.[vii] (3)

Vitenskapelige overslag over størrelsen av den post-colombianske holocaust har økt kraftig de siste tiårene. Altfor ofte har imidlertid akademiske diskusjoner om denne uhyggelige hendelsen redusert de utryddete urfolkene og deres kulturer til statistiske beregninger i lite tilgjengelige demografiske analyser. Det er lett for at dette kan skje. Helt fra begynnelsen av syntes det å være en umulig oppgave bare å ta hensyn til en så enorm katastrofe. En spansk eventyrer – som ankom den nye verden bare to tiår etter Columbus’ første landing, og som selv åpent gledet seg over strømmen av innfødt blod – skrev at det var verken “papir eller tid nok til å fortelle alt som [conquistadorene] gjorde for å likvidere indianerne og plyndre dem og ødelegge landet.”[viii] (4) Som et resultat har selve forsøket på å beskrive katastrofens overveldende omfang hatt en tendens til å utslette både forfatterens og leserens følelse av dens virkelig forferdelige menneskelig element.

Til minne om en maya-kvinne som ble fortært av hunder

I et tilsynelatende forsøk på å motvirke denne tendensen, begynner en forfatter, Tzvetan Todorov, sin studie av hendelsene i 1492 og det som skjedde umiddelbart deretter, med en innskrift fra Diego de Landas Relatión de las cosas de Yucatán: Kapteinen Alonso López de Avila, svoger til adelantado Montejo, fanget en ung indisk kvinne med nydelig og grasiøst utseende under krigen i Bacalán. I tilfelle de ikke skulle drepe ham i krigen hadde hun lovet mannen sin at hun ikke skulle å ha forhold til noen annen mann enn ham. Derfor var det umulig for noen å overtale henne fra å ta sitt eget liv for å unngå å bli besmittet av en annen mann; og på grunn av dette fikk de kastet henne til hundene. Todorov tilegner deretter boken “til minnet om en mayakvinne fortært av hunder.”[ix] (5)

For å huske verdien av et enkelt liv og for å unngå å bli følelsesmessig bedøvet av den store kraften i en slik overveldende menneskelig ondskap og ødeleggelse er det viktig å forsøke å se for seg et bilde av denne kvinnen, og hennes brødre og søstre og de utallige andre som led lignende skjebner, når en leser Todorovs bok, eller denne boken, eller et hvilket som helst annet arbeid om dette emnet – akkurat som det er viktig, når man leser om den jødiske holocaust eller grusomhetene under den afrikanske slavehandelen.

Drapet på den lille gutten

Vi har for eksempel tilfellet med en liten indisk gutt hvis navn ingen kjenner i dag, og hvis umerkede skjelettrester er håpløst blandet sammen med hundrevis av anonyme andre i en massegrav på de amerikanske slettene, men en gutt som en gang lekte ved bredden av en stille bekk i det østlige Colorado – til en morgen i 1864, da de amerikanske soldatene kom. Som en av kavaleristene senere fortalte det, oppdaget han gutten som prøvde å flykte, mens kavaleristens landsmenn slaktet og lemlestet kroppene til alle kvinnene og alle barna de kunne fange. Det var et lite barn, sannsynligvis tre år gammelt, akkurat stor nok til å gå gjennom sanden. Indianerne hadde gått foran, og dette lille barnet fulgte etter dem. Den lille fyren var helt naken og gikk på sanden. Jeg så en mann gå av hesten sin, i en avstand på omtrent sytti meter, og trekke opp riflen og skyte – han bommet på barnet. En annen mann kom fram og sa: «La meg prøve meg på den horesønnen. Jeg kan treffe ham. ” Han gikk ned av hesten, knelte  og skjøt på det lille barnet, men han bommet på ham. En tredje mann kom bort og kom med en lignende bemerkning og skjøt, og den lille fyren falt.[x] (6)

Vi må gjøre det vi kan for å gjenerobre og prøve å forstå, menneskelig, hva det var som ble knust, hva det var som ble slaktet. Det er ikke nok bare å erkjenne at mye gikk tapt. Brenningen av og blodbadet på menneskene i det etter-columbiske Amerika var så nær det totale, at det var få individuelle liv av de titalls millioner som ble drept som etterlot tilstrekkelige spor for påfølgende biografisk fremstilling.

Hva førte til folkemordet?

I de to første kapitlene som følger, er derfor oppmerksomheten nødvendigvis begrenset til de sosiale og kulturelle verdenene som eksisterte i Nord- og Sør-Amerika før Columbus skjebnesvangre reise i 1492. Vi må stole på vår fantasi for å fylle inn ansiktene og livene. Den ekstraordinære mengden av vitenskapelige studier som har analysert den dødelige innvirkningen av den gamle verden på den nye, har brukt en mengde nye forskningstekniker for å identifisere sykdommen, som kom med erobrerne, som den viktigste årsaken til indianernes store befolkningsnedgang. Som en av pionerene i denne forskningen uttrykte det for tjue år siden, var de innfødtes «mest avskyelige» fiender ikke de europeiske inntrengerne selv, «men de usynlige morderne som disse mennene brakte i blod og pust.»[xi] (7) Det er sant, hvis vi bare tar hensyn til en rent kvantitativ opptelling av kropper, at den strømmen av sykdom, som europeerne slapp løs på såkalt «jomfruelig jord» -befolkningene i Amerika, forårsaket flere dødsfall enn noen annen enkelt ødeleggelse. Men ved å fokusere nesten utelukkende på sykdom, ved å flytte ansvaret for massedrap på en hær av invaderende mikrober, har samtidsforfattere i økende grad skapt inntrykk av at utryddelsen av disse titalls millioner mennesker var utilsiktet – en trist, men både uunngåelig og “Utilsiktet konsekvens” av menneskelig migrasjon og fremgang.[xii] (8) Dette er en moderne versjon av det Alexander Saxton nylig har beskrevet som den “myke siden av anti-indiansk rasisme” som dukket opp i Amerika i det nittende århundre og som inkorporerte “uttrykk for anger over indianernes skjebne i fortellinger som sporet deres uunngåelige utryddelse». «Ideologisk, «tilføyer Saxton,» var effekten å frita enkeltpersoner, partier, nasjoner for enhver moralsk skyld for det som historien hadde bestemt. «[xiii] (9)

Men i virkeligheten var den nesten totale utrydding av den vestlige halvkulens innfødte verken utilsiktet eller uunngåelig. Nesten fra det første øyeblikket av den menneskelige kontakten mellom Europa og Amerika begynte ildstormer med smittsom pest og målrettet folkemord å legge ned de amerikanske innfødte. Selv om sykdommer og folkemord til tider fungerte uavhengig, var sykdom og folkemord i de fleste av de lange århundrene med utrydding som fulgte etter 1492, gjensidig avhengige krefter som opptrådte dynamisk – ofrene ble kastet mellom pest og vold. De to forsterket hverandre, og sammen drev de utallige antall gamle samfunn til randen – og ofte over randen – av total utryddelse.

Det store amerikanske holocaust

På sidene som ligger foran oss vil vi undersøke årsakene og konsekvensene av begge disse grusomme fenomenene. Men siden den delen som handler om folkemord så ofte har blitt neglisjert i nylige vitenskapelige analyser av den store amerikanske indianske holocaust, er det det sentrale formålet med denne boken å kartlegge noen av de mer grusomme eksemplene på denne bevisste rasistiske rensingen, fra det femtende århundres Hispaniola til det nittendes California. Og deretter er formålet å finne og undersøke trossystemene og de kulturelle holdningene som ligger til grunn for en slik uhyrlig oppførsel. · · · Historie for sin egen skyld er ikke en uviktig oppgave, men studier av den typen som gjøres her utføres ikke bare for å opprettholde kollektivt minne. I forordet til en historiebok bok med muntlige beretninger som skildrer livet i Tyskland under den jødiske holocaust, sier Elie Wiesel noe som også passer i denne sammenheng:” Faren ligger i å glemme. Å glemme vil imidlertid ikke bare påvirke de døde. Hvis glemselen skulle seire, vil asken fra i går dekke vårt håp for morgendagen.”[xiv] (10) Så for å begynne, må vi prøve å huske.

Kan det stoppes?

For i en tid da femhundreårsfester er i full blomst for å hedre den berømte Admiral of the Ocean Sea – når hete tvister raser på grunn av søken etter turistdollar, om han først faktisk landet på Grand Turk Island, Samana Cay eller Watlings Island — blir asken fra i går, og dens implikasjoner for hele verdens håp for morgendagen, altfor ofte ignorert i det upassende brølet av selvgratulering.[xv] (11) Dessuten er det viktige spørsmålet for fremtiden i dette tilfellet ikke” kan det skje en gang til?» Snarere er det «kan det stoppes?» For folkemordet i Amerika og andre steder der verdens urfolk overlever, har egentlig aldri opphørt.

Det fortsetter i dag

Så sent som i 1986 observerte Menneskerettighetskommisjonen for organisasjonen av amerikanske stater at 40 000 mennesker rett og slett hadde “forsvunnet” i Guatemala i løpet av de foregående femten årene. Ytterligere 100.000 hadde blitt åpent myrdet. I forhold til folketallet i USA tilsvarer det mer enn 4.000.000 mennesker som er slaktet eller fjernet under offisielt regjeringsdekret – et tall som er nesten seks ganger antall amerikanske dødsfall i kamp under borgerkrigen, 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen til sammen.[xvi] (12) Nesten alle som var døde og forsvunnet var indianere, direkte etterkommere – som kvinnen som ble fortært av hunder – av mayaene, skaperne av en av de mest fantastiske sivilisasjoner som denne jorden noen gang har sett . I dag, som for fem århundrer siden, blir disse menneskene torturert og slaktet, deres hjem og landsbyer bombet og jevnet med jorden, mens mer enn to tredjedeler av deres hjem i regnskogen nå med vilje er blitt brent og rasert til ruin.[xvii] (13) Drapet og ødeleggelsen fortsetter, med hjelp og støtte fra USA, selv når disse ordene skrives og leses.

Og mange av de detaljerte beretningene fra samtidige observatører lyder omtrent som de som ble registrert av conquistadorenes fortellere nesten 500 år tidligere. «Barn, to år, fire år, de tok bare tak i dem og rev dem i to,» rapporterer et vitne til en militærmassakre på indianere i Guatemala i 1982. Minner om et annet offer for et enda nyere angrep på en indiansk leir: de drepte barna, på to år, på ni måneder, på seks måneder. De drepte og brente dem alle. . . . Det de gjorde [mot faren min] var å sette en machete her inne (pekende på brystet), og de kuttet opp hjertet hans, og de lot ham brenne opp. Dette er smerten vi aldri skal glemme. . . . Bedre å dø her for en kule og ikke dø på den måten som faren min gjorde.[xviii] (14)

Fra en liste over eksempler, som ser ut til å være endeløs, legger enda et offer til: Klokka 13.00 begynte soldatene å skyte på kvinnene inne den lille kirken. Flertallet døde ikke der, men ble skilt fra barna sine, ført til sine hjem i grupper og drept, de fleste sannsynligvis med macheter. . . . Så kom de tilbake for å drepe barna, som de hadde etterlatt alene gråtende og skrikende, uten sine mødre.

Informantene våre, som var innelåst i tinghuset, kunne se dette gjennom et hull i vinduet og gjennom dørene som uforsiktig var stilt åpne av en vakt. Soldatene kuttet opp magen til barna med kniver, eller de tok tak i barnas små ben og knuste hodet med tunge stokker. . . . Så fortsatte de med mennene. De tok dem ut, bundet på hendene, kastet dem på bakken og skjøt dem. Myndighetene i området ble drept inne i tinghuset. . . . Det var da de overlevende var i stand til å unnslippe, beskyttet av røyken fra brannen etter at bygningen var blitt antent. Syv menn, hvorav tre overlevde, klarte å flykte. Klokka var 17:30.[xix] (15) I alt ble 352 indianere drept i denne massakren, på en tid da 440 byer ble fullstendig ødelagt av regjeringstropper, da nesten 10.000 ubevæpnede mennesker ble drept eller fått til å «forsvinne» årlig, og da mer enn 1 000 000 av Guatemalas om lag 4 000 000 innfødte ble fordrevet av bevisst brenning og ødeleggelse av forfedres jord.

Under slike episoder med masseslakteri, unnslipper noen barn; bare foreldrene og besteforeldrene deres blir drept. Det ble derfor rapportert i Guatemala i 1985 at “116 000 foreldreløse barn hadde blitt registrert under folketellingen i hele landet, de aller fleste i de indianske bydelene i det vestlige og sentrale høylandet.”[xx] (16)

Utrydding av de innfødde på Hispaniola som preludium

Hvis vi bryr oss om å se finner vi påminnelser over alt rundt oss, om at utryddingen av de innfødte på Hispaniola fra det femtende og det sekstende århundre, forårsaket av europeisk militærangrep og import av eksotiske sykdommer, delvis bare var et enormt preludium til menneskelige katastrofer som fulgte på andre drapsmarker og som også fortsetter å forekomme i dag – fra skogene i Brasil og Paraguay og andre steder i Sør- og Mellom-Amerika, hvor direkte vold fra regjeringer fortsatt slakter tusenvis av indianske mennesker år inn og år ut, til reservater og urbane slumområder i Nord-Amerika, hvor mer sofistikert indirekte regjerings-vold har nøyaktig samme effekt. Mens folk fra Vesten engasjerer seg i jubel over 500-årsjubileet for europeernes oppdagelse av Amerika, tiden og stedet der alt drapet begynte.

Kampen mot columbismen fortsetter

Men det finnes også andre påminnelser rundt oss om at det hos urbefolkningen i dag fortsatt finnes ekko fra motstanden mot utslettelse fra urfolket fra det femtende og det sekstende århundre, da de innfødte kjempet imot med en intensitet conquistadorene hadde  vanskelig for å begripe til tross for de europeiske inntrengernes ubarmhjertige dreping og blodbadet som fulgte med de eksplosive sykdomsepidemier. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det,» skrev Bernal Díaz del Castillo om motstandsviljen som spanjolene møtte i Mexico, til tross for at den innfødte befolkningen ble desimert med blodbad og tortur og sykdom, «for verken kanoner eller musketter eller armbrøst nyttet, eller nærkamp. Heller ikke hjalp det å drepe tretti eller førti av dem hver gang vi angrep, for de kjempet fremdeles i likeså tette rekker og med mer energi enn i begynnelsen. ”[xxi] (17)

Fem århundrer senere finnes den motstanden fortsatt, i forskjellige former, i hele Nord- og Sør- og Mellom-Amerika, slik den gjør i andre land blant urfolk som har lidd under den rasende vreden fra Vestens folk. Sammenlignet med det de en gang var, er det bare rester av de innfødte på de fleste av deres steder nå. Men også på hvert av disse stedene, og mange flere, fortsetter den ustoppelige kampen for fysisk og kulturell overlevelse og for gjenoppretting av en stolthet og autonomi som de fortjener.

Men all den pågående volden mot verdens urfolk, i hvilken som helst form – så vel som urfolks forskjellige motstandsformer mot den volden – vil fortsette utover vår fulle forståelse, og utover vår evne til å engasjere oss og menneskelig ta tak i den, inntil vi er i stand til å forstå omfanget og årsakene til den menneskelige ødeleggelsen som nesten fortærte folket i Amerika og andre mennesker i andre senere koloniserte deler av kloden, og som begynte med at Columbus mannskap så land tidlig om morgenen den 12. oktober 1492. Det var starten på det hele. Denne boka tilbys som et bidrag til vår nødvendige forståelse.

He‘eia, O‘ahu, januar 1992.»

Stannard, David E. Amerikansk Holocaust: Columbus og erobringen av den nye verden. Oxford University Press.

Oversatt av Terje Valen, torsdag 24. juni 2021.

Notene fra prologen har sitt opprinnelige nummer i parentes etter hver note som er markert med romertall. Jeg har ikke oversatt disse notene.


[i] Stannard, David E., Amerikansk Holocaust: Columbus and the Conquest of the New World. Oxford University Press.

[ii] Noam Chomsky, Man kan inte mörda historien, side 433.

[iii] Adam Smith, Wealth of Nations, bok 4, kapittel 7, side 141.

[iv] Chomsky, side 435.

[v] The official American estimate for the number of people killed by the Hiroshima blast is less than 80,000, but the Japanese have long disputed this figure and the best current estimate ranges from at least 130,000 immediately following the bombing to about 200,000 total dead from the blast and its aftereffects within five years. See Committee for the Compilation of Materials on Damage Caused by the Atomic Bombs in Hiroshima and Nagasaki, Hiroshima and Nagasaki: The Physical, Medical, and Social Effects of the Atomic Bombings, translated by Eisei Ishikawa and David L. Swain (New York: Basic Books, 1981), pp. 363–69. (1)

[vi] See Sherburne F. Cook and Woodrow Borah, “The Aboriginal Population of Hispaniola” in Cook and Borah, Essays in Population History, Volume One: Mexico and the Caribbean (Berkeley: University of California Press, 1971), pp. 376–410. (2)

[vii] Richard Slotkin, Regeneration Through Violence: The Mythology of the American Frontier, 1600–1860 (Middletown, Conn.: Wesleyan University Press, 1973), p. 565. On the matter of comparative survivorship ratios, according to recent adjustments in the 1990 U.S. census the national ethnic breakdown is as follows: whites—74.2 percent; blacks—12.5 percent; Hispanics—9.5 percent; Asians and others—3.8 percent. Thus, since whites and blacks combined total 86.7 percent of the population, if all whites and blacks were killed, the survivorship ratio for Americans would be significantly better than 1:10 (actually, about 1:7.5), compared with the estimated overall 1:20 survivorship ratio for the native peoples of the Americas. (3)

[viii] The cited observer is Gonzalo Fernández de Oviedo y Valdés, from his Historia Natural y General de las Indias, quoted in Carl Ortwin Sauer, The Early Spanish Main (Berkeley: University of California Press, 1966), pp. 252–53. (4)

[ix] Tzvetan Todorov, The Conquest of America: The Question of the Other (New York: Harper & Row, 1984). (5)

[x] From the testimony of Major Scott J. Anthony, First Colorado Cavalry, before United States Congress, House of Representatives: “Massacre of Cheyenne Indians,” in Report on the Conduct of the War (38th Congress, Second Session, 1865), p. 27. (6)

[xi] Alfred W. Crosby, Jr., The Columbian Exchange: Biological and Cultural Consequences of 1492 (Westport, Conn.: Greenwood Press, 1972), p. 31. (7)

[xii] For a recent example, in brief, of the common assertion that the Native American population collapse was an “unintended consequence” of native contact with Europeans who, in this version of the fiction, actually wanted to “preserve and increase”—as well as exploit—the native people, see Marvin Harris, “Depopulation and Cultural Evolution: A Cultural Materialist Perspective,” in David Hurst Thomas, ed., Columbian Consequences, Volume Three: The Spanish Borderlands in Pan-American Perspective (Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press, 1991), p. 584. Harris here is objecting specifically to my use of the word “holocaust” to describe the native population decline in the Americas in “The Consequences of Contact: Toward an Interdisciplinary Theory of Native Responses to Biological and Cultural Invasion,” ibid., pp. 519–39. See also the recent assertion that “the first European colonists . . . did not want the Amerindians to die,” but unfortunately the Indians simply “did not wear well,” in Alfred W. Crosby, “Infectious Disease and the Demography of the Atlantic Peoples,” Journal of World History, 2 (1991), 122, 124. (8)

[xiii] Alexander Saxton, The Rise and Fall of the White Republic: Class Politics and Mass Culture in Nineteenth-Century America (London: Verso Books, 1991), p. 153. (9)

[xiv] In Sylvia Rothchild, ed., Voices from the Holocaust (New York: New American Library, 1981), p. 4. (10)

[xv] The dispute over the site of Columbus’s first landing is discussed in John Noble Wilford, The Mysterious History of Columbus: An Exploration of the Man, the Myth, the Legacy (New York: Alfred A. Knopf, 1991), pp. 129–46. (11)

[xvi] On the number of deaths and disappearances in Guatemala between 1970 and 1985, see Robert M. Carmack, ed., Harvest of Violence: The Maya Indians and the Guatemalan Crisis (Norman: University of Oklahoma Press, 1988), p. 295. According to the U.S. Defense Department the number of battle deaths in those wars mentioned in the text was as follows: Civil War—274,235; World War One—53,402; World War Two—291,557; Korean War—33,629; Vietnam War—47,382. (12)

[xvii] For the percentage of rain forest destroyed, see Cultural Survival Quarterly, 14 (1990), 86. On the politics and ecology of rain forest destruction, focused on the Amazon but relevant to tropical forests throughout the Americas, see Susanna Hecht and Alexander Cockburn, The Fate of the Forest: Developers, Destroyers, and Defenders of the Amazon (New York: Verso Books, 1989). (13)

[xviii] This quotation and the one preceding it are from Vanderbilt University anthropologist Duncan M. Earle’s report, “Mayas Aiding Mayas: Guatemalan Refugees in Chiapas, Mexico,” in Carmack, ed., Harvest of Violence, pp. 263, 269. The rest of this volume of contemporary anthropological accounts from Guatemala makes overwhelmingly clear how devastating is the Guatemalan government’s ongoing slaughter of its native Maya peoples— with the United States government’s consent and financial support. For more detailed discussion of U.S. involvement in and support for such activities, see Susanne Jonas, The Battle for Guatemala: Rebels, Death Squads, and U.S. Power (Boulder: Westview Press, 1991). (14)

[xix] Quoted in Jonas, Battle for Guatemala, p. 145. (15)

[xx] Ibid., pp. 148-49; Carmack, ed., Harvest of Violence, p. 11. (16)

[xxi] Bernal Díaz del Castillo, The Discovery and Conquest of Mexico, 1517–1521, translated by A.P. Maudslay (London: George Routledge & Sons, 1928), p. 409. (17)

Den skjulte handa – Korleis Kina kjempar mot dei columbiske statane sin verdsdominans

Avisa Klassekampen har i dag (22.2.20) ein artikkel med tittelen «Den tyske bremsepedalen» frå den danske avisa Information skriven av Matthias Sonne og Martin Gøttske. I artikkelen bruker dei Kina-ekspert Mareike Ohlberg som viktig intervjuobjekt. Dei viser også til ei bok som ho har vore medforfattar til.

La oss difor sjå på denne Kina-eksperten, kva ho står for og representerer. Ho var saman med Clive Hamilton forfattar til boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Her får vi vite kva ho meiner om tilhøvet mellom USA og Kina og korleis vi alle bør sjå på det.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta «Mobilisering av den kinesiska diasporan» (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredeleg nasjonal attforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til  fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan blei ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det. Ein av desse tenketankane er den som Mareika Ohlberg sjølv er tilsett hos, så ho sit i glashus.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyande». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerande leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kjem det til å gi Peking ei enorm innflyting rundt om i verda.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje si sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sine klagar og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk konkurranse der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Eksempel 4 på den skjulte handa

Vi må sjølvsagt også sjå på saka med uigurane som stadig går i dei vestlege massemedia. Det er ein Adrian Zenz som er kjelda for denne påstanden. Den verste påstanden som blir tatt opp er at den kinesiske regjeringa står for folkemord på uigurane. Det er no klart at desse påstandane ikkje stemmer. Lyle Goldstein[iv], som er ein kinesisk spesialist, professor og forskar ved avdelinga for strategisk og operasjonell forsking ved Naval War College i USA[v], sa til The Grayzone[vi] at Zenz sine påstandar om at den kinesiske behandlinga av uigurane dreier seg om «demografisk folkemord» er «låttelege og dessutan fornærmande for dei som mista slektningar i Holocaust.” Goldstein sa at den kinesiske tilnærminga til Xinjiang «er ei meir undertrykkande haldning enn vi ønskjer, men den er absolutt ikkje folkemord.»

Videre viser ein grundig gjennomgang av Zenz si forsking at påstanden hans om folkemord blir undergrave av grov datamisbruk, falske påstandar, kirsebærplukking av kjeldemateriale og propagandistiske feile framstillingar.

Faktisk viser det seg at talet på uigurar i Xinjiang aukar og at deira del av folketalet i provinsen i forhold til han-kinesarane også aukar markant. Det kjem ikkje minst av at uigurane har vore unnateke frå politikken med eit barn som hankinesarane har vore pålagd i fleire tiår. Men frå 2017 har uigurene fått same avgrensingar som dei han-kinesarane i Xinjiang har hatt, nemleg at dei berre kan få to barn i byane og tre barn på landsbygda. Bruk av prevensjonsmiddel er også blitt meir vanleg. For ein religiøs fundamentalist som Zenz blir dette til folkemord.

I Xinjiang der uigurane bur er helseforholda for mødrer og barn blitt vesentleg forbetra, akkurat som i resten av Kina. Ein studie publisert av det rennomerte medisinske tidsskriftet The Lancet, som såg på alle provinsane i Kina, sa at reduksjonen av spedbarndaudelegheit og forbetring av mødrene si helse i Kina er «ein oppsiktvekkjande suksesshistorie».

The Grayzone har gått gjennom alle påstandane i artikkelen til Zenz og påvist at han triksar med tal, finn på statistikk og medvete feiltolkar informasjon for å få han til å passe i hans eigen agenda.

Og hans agenda er at han er en ytterleggåande høgreorientert religiøs fanatikar som er abortmotstander, motstander av familieplanlegging, samt at han er ein endetidspredikant. Han seier sjølv at kampanjen hans mot Kina er «styrt av Gud». Han er fanatisk motstandar av homofile og seier at dei jødane som ikke omvender seg til evangelisk kristendom før Endetida vil bli «utrydda eller havne i ein glødande omn».

Zenz har undervist ved fundamentalistiske kristne utdanningsstader og han er engasjert av den nykonservative tenketanken Jamestown Foundation som blei grunnlagd av Ronald Reagans CIA direktør William J. Casey for å finansiere sovjetiske dissidentar.

Påstandane om folkemord er fake news lik dei USA alltid brukar mot land som dei vil svekke eller angripe.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[vii] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[viii] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[ix] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[x] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[xiii]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[xiv] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

Det vesentlege ved den skjulte handa – ein gedigen konspirasjonsteori

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i dei landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska öveleva.» Leser du den nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alle dei vanlege kontaktane som Kina tar over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farlege. Og dei er farlege fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet, og dette partiet vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driv ovafor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verda sitt grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xv]

Under dei parlamentariske demokratia i den vestlege verda har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unnatak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er  det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og det byggjer opp vilkåra for å løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om stadfortredarkrigen i Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 22. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://usnwc.edu/Faculty-and-Departments/Directory/Lyle-Jared-Goldstein

[v] https://usnwc.edu/

[vi] https://thegrayzone.com/

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[viii] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[ix] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[x] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/German_Marshall_Fund

[xii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[xiii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[xiv]https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Den skjulte handa – bokmelding

Melding av boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen, av Clive Hamilton og Mareike Ohlberg.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta Mobilisering av den kinesiska diasporan (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredelege nasjonal gjenforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til  fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan ble ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyand». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerende leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kommer det til å gi Peking en enorm innflyting rundt om i verden.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje sin sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sin klager og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk krig der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[iv] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[v] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[vi] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[vii] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[viii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[ix]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[x] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

De vesentlege ved den skjulte handa – ei gedigen konspirasjonshistorie

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska överleva.» Leser du en nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alt det vanlege kontaktarbeidet som Kina gjer over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farleg. Og det er farleg fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet og det vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driver overfor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verdens grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xi]

Under dei parlamentariske demokratia i har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unntak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er  det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og fare for at dei vil løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 19. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[v] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[vi] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[vii] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[viii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[ix] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[x] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party