The Ecologist for
november 2001
har et seks siders oppslag om utdanning – ”Education
on the ropes”.
I ingressen sier Laurence Kalaftidès*: ”Sammen med
andre offentlige tjenester blir utdanning dradd inn i den private
sektor.
Likevel er lite publisert om det. På tide at noen begynner å dra i den
andre
retningen”.
Hun sier at ”offentlige tjenester, og særlig
utdanning
blir mer og mer utsatt for angrep fra de multinasjonale konsernene sin
globalisering, særlig fordi de er tatt med i en avtale som det nå
forhandles om
- nemlig: the General Agreement
on Trade in Services (Allmenn avtale om
handel med
tjenester) eller GATS. Siste runde i
forhandlingene
om denne avtalen begynte i Geneve i
februar 2000.
Forhandlingene er omgitt av hemmelighetskremmeri og regjeringene
forsikrer oss
stort sett om at utdanning ikke er med. Men den kanadiske regjeringen
har
sluppet katten ut av sekken. Den sier at ”undervisningstjenester er
ansett av
mange land som et prioritert område med hensyn på de kommende
forhandlingene om
handel med tjenester”. (L'Industrie des services commerciaux
d'éducation et de formation,
et
arbeidsdokument. Industrie Canada.) USA
sin
delegasjon har allerede klargjort sine krav når det gjelder
privatisering av
universitetsutdanning og voksenopplæring.
For å forstå hva som foregår i WTO (Verdens
handelsorganisasjon) nå, trenger vi et overblikk over det som blir
betraktet
som et globalt utdanningsmarked.
Det globale utdanningsmarked
Totalt sett brukes det 2000 milliarder dollar
hvert år
på utdanning, dvs. en tyvendedel av
verdens brutto
nasjonalprodukt. Glenn R. Jones, leder for Jones internasjonale
virtuelle
universitet, sier det slik: ”Utdanning er et av de markeder som vokser
fortest.
Den private treningsindustrien og voksenopplæringsindustrien vil
ventelig oppnå
en tosifret prosentvis vekst i hele neste tiår”. (GATE konferanse,
Paris 30.
september 1998.) Jones er også leder for Alliansen for transnasjonal
utdanning, en av de viktigste lobby-gruppene
som
tilbyr sine råd når WTO vil prøve å fjerne handelshindringer.
Det er ikke rart at så mange misunnelige øyne
blir
trukket mot GATS, og det er ikke noe rart
at de
offentlige midlene som går til utdanning blir skåret ned. Moyote
Kamia i OECD sier: ”Det foregår massive
reformer i
statlig utdanning som er orientert mot og ledet av markedet.” (GATE -
se
forrige parentes.) Ifølge UNESCO: ”I en rekke land har reglene for
åpning av
nye skoler blitt gjort mer fleksible, og driften av statlige skoler
blir
overført til private foretak. Neste skritt er å omdanne skolene til
fullt
utviklete forretningsforetak." (Cynthia Guttman, UNESCO Courier, desember 2000.)
Noen regjeringen
er helt
tilfreds. I USA arbeider den føderale regjeringen med
utdanningsreformer i nært
samarbeid med National Alliance
of Business som er en mektig lobby-gruppe.
Og på New Zealand har reformer vedtatt i nasjonalforsamlingen resultert
i ”det
modigste programmet for liberalisering av utdanning som noen gang er
satt i
gang i et rikt land.” (Cythia Guttman
- se forrige parentes.) I Storbritannia er allerede hele deler av den
statlige
skoleadministrasjonen i hendene på private foretak slik som Procter
& Gamble og Shell. Under trykket fra den stadige nedgangen i de
offentlige
budsjettene tilbyr stadig flere av universitetene innen den offentlige
sektor
betalte kurs, medregnet institusjoner som Oxford og McGill
universitetet i Canada. Noen universiteter, slik som Monash
i Australia er blitt fullt utviklete foretak.
I Europa får en gradvis på plass reformer som
trengs
for å privatisere statlig utdanning. Men dette er en meget følsom sak,
og det
trengs stor forsiktighet. Etter press fra Det europeiske rundebord for
industriledere (ERT) har Europakommisjonen bestemt seg for å ta hånd om
saken
og den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir et ideelt
påskudd for
å gjøre det. Under ledelse av europakommissæren Vivane
Redding, har utdanningsministrene bestemt seg for å ”mobilisere seg for
å bli
helt involvert i den nye økonomien”. (Europakonferanse i Lisboa, 17.-18
mars
2000.) Innen utgangen av 2001 skal alle skoler i EU være knyttet til
internert.
Ettersom antall lærere fortsetter å gå ned vil en stadig større del av
de
nasjonale utdanningsbudsjettene gå til informasjonsteknologi i skolene
- til
stor glede for de foretakene som lager programvare og
utdanningsprodukter: PC-
fabrikker som IBM og Hewlett-Packard; mikrobrikkeselskaper som Intel,
Microsoft
og Sun, og selvfølgelig telecom-gigantene.
Endringen i de offentlige bevilgninger i
retning
private selskaper er i tråd med ERT sin første målsetting. Den andre
målsetting
er å skaffe frem en type arbeidskraft for det 21. århundre som er
mobil,
fleksibel og i stand til å lære nytt gjennom hele livet - på sin egen
fritid og
betalt av seg selv. (Nico Hirt og Gérard
de Selys, Tableau
noir. Résister
à la privatisation de 1'enseignement, 129
sider, Editions EPO
(Brüssel)
og VO-Editions (Montreuil).)
Hver sjette måned holder ERT et møte med
presidenten i
Europaunionen for å diskutere prioriteringer. Siden 1999 har denne
pressgruppen
vært ledet av Monis Tabaksblat,
president for det engelsk-hollandske
selskapet Reed-Elsevier som har erklært at
det vil bli verdensleder
innen utdanningssektoren og sektoren for internetpublisering.
ERT har også organisert en arbeidsgruppe på ytre økonomiske forhold for
å
overvåke fremdriften i WTO-
forhandlingene. Denne
blir ledet av ingen andre enn BP-Amoco-direktøren
Peter Sutherland som også var
generaldirektør for
GATT (General Agreement on
Trade and Tariffs - forløperen for WTO) fra 1993 til 1995. Denne lobby-gruppen er veldig klar på hva den
forventer at
regjeringene må gjøre: ”Industrien må ta ansvar for opplæring en gang
for alle
... utdanning bør sees på som en tjeneste i forhold til økonomien.”
De nasjonale utdanningssystemene vil ikke bli
helt
eliminert. Ifølge logikken i den liberale økonomien, der profittskapende
enheter blir privatisert og tapsbringende enheter blir subsidiert av
skattebetalerne, så vil regjeringene fremdeles ha en rolle å spille.
Med OECD sin egne ord: ”Den offentlige
sektor sin eneste rolle vil
bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt
marked -
de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet ettersom
andre
fortsetter å utvikle seg.” (Adult learning
and technology in OECD countries, 1996.)
Det er selvfølgelig ikke bare de vestlige samfunnene som vil bli
påvirket av
denne privatiseringsbølgen.
Verdensbanken i de multinasjonale selskapenes
tjeneste
I løpet 1980-tallet ble land i den
tredje
verden, under massivt press fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, tvunget til å kutte
drastisk i
statsutgiftene til utdanning, helse, velferd og andre områder. Lærere
ble
oppsagt, skoler stengt og universiteter mistet bevilgningene sine.
Situasjonen
ble raskt katastrofal.
Bare noe få år seinere uttrykte den samme
banken sin
bekymring over ”den middelmådige kvaliteten på utdanningen --- i
lavinntektslandene”. (World Bank. Priorities
and strategies for education,
1995.) Dette var ekstra ille fordi ”den produktive bruk av
arbeidskraft er
de fattiges viktigste ressurs --- utdanning og spesielt
grunnskoleutdanning,
hjelper --- til å øke de fattiges produktivitet.” Banken føyde til: ”De
nåværende systemer for finansiering og ledelse av utdanning passer ofte
ikke i
forhold til de utfordringer som finnes” og inviterte regjeringene til å
prioritere investering i grunnskoleutdanning.
Denne tilsynelatende velvilje skjulte en
svært klar
strategi: målet var å overlevere sektorene for videregående utdanning
og
universitetsutdanning til utdanningsindustrien. For å få til dette
oppmuntret
man til å bruke den private sektor.
Det er ikke engang nødvendig å si at hvis
landene
ønsket å få lån fra Verdensbanken, så måtte de rette seg etter det som
ble
krevd. ”De land som er villige til å vedta lovgivning og reguleringer
for
høyere utdanning --- som sikrer privat sektor en større innblanding i
utdanning
og finans, vil fortsatt bli prioritert”. (Samme sted.) Det ble derfor
krevd av
disse landene at de ”omdannet de utdanningssystemene som blir drevet
direkte av
sentrale administrative ledelser eller staten --- (og som) gir lite manøvreringsrom”.
Banken legger direkte press på regjeringer
for å sikre
at de gjør det som er blitt krevd, og hjelper dem til å ”skape
omgivelser som
fremmer utviklingen av den private sektor, ved å bryte ned hindringer i
lov og
regelverk, og akselerere reformprosessen i offentlig sektor og
oppmuntre til at
den private sektor yter offentlige tjenester.” I India har en rekke
påfølgende
regjeringer, siden de tidlige 1990-årene gått inn for å sette ut i
livet
tidsplanen for privatisering som er diktert av Verdensbanken. I staten
Kerala
er 75 % av universitetene nå private og engelsk blir mer og mer
undervisningsspråket. På Elfenbenskysten er 60 % av de videregående
skolene nå
private. (World Bank: WoRLD,
world links
for development.)
Utdanningsindustrien er i stand til å kaste
sitt nett
stadig videre ut over Latin Amerika, Afrika og Asia fordi den har
tilgang til
markedsundersøkelser fra Edinvest
database, en
tjeneste som Verdensbanken står for. Hvis du vil investere i
skoledrift,
programmer for studentutveksling, studielån, ”utdanning for innfødte”,
vurderingstester, utdanningsstøtte eller avstandslæring, er alt du
trenger å
velge ut et land for å finne ut om det ”breie området for
forretningsmuligheter” som finnes.
Ut fra ønsket om å ”tilby en enestående
markedsmulighet” for flernasjonale selskaper (samme sted) har
verdensbanken
organisert en spesielt vellykket ressurs, Alliansen for global
læring (et
partnerskap mellom WorLD, LEARN og Schools On Line.) som
spesialiserer seg i fjernundervisning eller e-undervisning.
Alliansen ”finansierer IT-rom,
trener lærere og samarbeider med regjeringer og privat sektor for å
utvikle
programmer som skal sikre gjennomføringen av Verdensbankens regler”.
Blant
sponsorene er de vanlige bankene, JP
Morgan og Goldman Sachs,
konsulentfirmaet Ernst&Young
og forskjellige flernasjonale
IT-foretak som 3Com og Sun Microsystems.
Det sistnevnte foretak er representert av John Gage, en seniorleder som
oppsummerer foretakets politikk slik: ”I Sun
verver
vi våre ansatte med datamaskiner, de arbeider med datamaskiner og de
får sparken
av datamaskiner". (I Le Piége de la mondialisation, Actes
Sud, side 11.)
Studentene
blir fattigere enn noen gang
Hvis undervisningen skal industrialiseres må
den være
profitabel. Derfor er ideen om gratis utdanning for alle kastet på
skraphaugen,
til tross for at den står i artikkel 13 i FNs internasjonale kontrakt
om
økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966. De økende
kostnader for
å studere, både for elevene og foreldrene deres gjør at studentene blir
de nye
fattige. I 1992 annonserte Bertrand Cluzel, direktøren for Educinvest
at "Det åpner seg en stor fremtid for kommersiell utdanning. Derfor må
folk lære seg å få studiene til å lønne seg”. (Educinvest
var en underavdeling av Compagnie Générale
des Eaux som
ble Vivendi. I 1996 ble Cluzel
arrestert for bedrageri, underslag av offentlige midler og misbruk av
offentlige ressurser.)
Sandy Godfrey,
direktør for Deakin universitetet i
Australia, deler denne oppfatningen.
”Jeg vet at mange universitetsfolk mener at utdanning bør være gratis
og
universell, men virkeligheten er at den har kommersiell verdi. Å
investere i
utdanningen din garanterer inntekten din og sikrer fremtiden din”. Men
for
millioner av studenter er fremtiden synonym med gjeld og studentstipend
blir
mer og mer gitt ut fra innsats heller enn behov. Ved Colombia
universitetet for
eksempel går studentene ut med gjeld på mellom 175 000 og 500 000
kroner
avhengig av hva de studerer og hvor lenge de holder på. I Afrika er
kostnadene
for a ta eksamener gjennom internettstudier
avskrekkende
selv for tungt subsidierte programmer, slik som Afrikas Virtuelle
Universitet.
Hver kursenhet som kommer fra Canada, England eller USA koster 1700 til
2600
kroner. (UNESCO Courier) Dessuten er det slik at dereguleringen
av kurspenger gjør det mulig å ta høyere betaling av utlendinger. I
Canada
presser nå arbeidsgivere i Montreals handelskammer på for å få
liberalisert
undervisningsavgiftene.
Vestlige land er allerede med på en opphetet
konkurranse for å
tiltrekke seg utenlandske studenter som kan finansiere sine egne
studier. På
verdensbasis regner en med at dette markedet er verd 13 billioner pund.
Dette
markedet er prioritert av Edufrance, en
organisasjon
som ble dannet i 1998 av det franske utdanningsdepartement og
utenriksdepartementet ledet av Francois Blamont,
tidligere president for Thomson CSF
sin underavdeling Sodeteg. Men hvis dette
”studentmarkedet” skal ekspandere, trenger en å trekke til seg unge
mennesker
som ikke kan betale for undervisningen sin. Derfor ordner en nå
systemer for studentlån i mange land. I
den tredje verden blir slike
prosjekter drevet av Verdensbanken i partnerskap med ledende
finansinstitusjoner slik som Citibank.
Verdensbanken
har uttrykt bekymring over risikoen og sier helt skamløst:
”Selvfølgelig vil
det bli problemer med å få tilbakebetalt i land der selv
velkvalifiserte
mennesker har vansker med å finne jobber. Men det er verd å undersøke
spørsmålet, og en virkelig eller personlig garanti kan til å med bli
utvirket
fra låntakerne selv eller deres familier.
Fra barnehager til voksentrening, hele
undervisningssystemet er påvirket av denne bølgen av privatisering. Men
industrialiseringen er mest utbredt innen universitets- og
voksenopplæringssektorene, og derfor er det bare disse to sektorene som
er med
i de løpende WTO-diskusjonene.
Motstand
Et stor
antall organisasjoner som var tilstede ved kampen i Seattle har gått
sammen om
en plattform for enten å få WTO til å følge deres vilje, eller til å
oppløse
organisasjonen. Denne konklusjonen er uunngåelig fordi GATS
verken er i stand til å forbedre seg eller til å forhandle, for å
sitere Lionel Jospin.
Vi bør sikre at de
pågående forhandlingene blir stanset øyeblikkelig, utføre en grundig
evaluering
av avtalens konsekvenser og, om nødvendig, få avtalen avratifisert.
* Laurence Kalafidès er freelanceforsker.
Hun er
medlem av Observatoire de la Mondialisation
og visepresident i Institut pour
la Relocalisation de I'Economie.