Situasjonsbeskrivelse september 2014 – og så Mészáros

Hadde jobbet kraftig i noen dager. Leiet stor motordrevet hekksaks og klippet hekken hjemme og på hytten. På hytten går den opp til fem meters høyde, så måtte ta med dobbelt stige som kan skyves opp til seks meter. Tung klipper, en del melkesyre i armer og skuldre. Så løs med motorsag hjemme for å ta ned et kratt med 25 år gammel dvergfuru med kjempevekst. Var akkurat ferdig og skulle hoppe ned fra muren til nederste del av hagen med fullt verneutstyr og oljekanne i den ene hånden. Skulle unngå elektrisk kabel som også hang ned der og landet skeivt med påfølgende stygg forstuing av høyre ankel. Hinket meg raskt opp på kjøkkenet, fant fryseblokk i fryseren, la håndkle over ankelen og plasserte fryseblokken på. Satt først i 20 minutter, så flere i perioder fremover. Kona (sykepleier), som var ute og handlet, kom hjem og anbefalte og å få foten høyere opp. Smerte kun 5 på en skala til 10, så er ikke noe problem.

Så satt jeg der da. Kunne ikke reise til byen og delta i Norrøna sitt 125 årsjubileum der jeg skulle levere ut et krus fra Hordaland idrettskrets. Måtte også avlyse en hyggelig kveld på byen etterpå og en reise til Drammen i morgen for å møte representanter for de største idrettsrådene i landet. Vi forbereder et fremstøt for å styrke idrettsrådenes finansiering og demokratiske rettigheter til NIF sitt ting til våren.

Skrev ned det jeg hadde tenkt å si til jubileumsfolket i Norrøna. Fikk gitt beskjed til leder for idrettslaget at kona kom inn med kruset og et ark med det jeg hadde tenkt å si.

Satt med foten høyt i stuen og måtte serveres middag der. Kunne ikke stå på foten og måtte hinke rundt til nødvendige ærender. Fant frem gamle krykker etter hvert.

Ettersom jeg nettopp hadde levert manus til bok om Flaktveit vi bryr oss og Flaktveit idrettsklubb gjennom 20 år kunne jeg begynne på et nytt skriveprosjekt.

Ville skrive litt om alle de marxistiske analysene av økonomien som jeg har lest de siste 10-15 årene. Nå har jeg også lest analyser fra mange andre økonomiske skoler, fra nyliberale over nysosialdemokratiske til økologiske og kompleksitetsøkonomiske. Når det gjelder disse andre økonomiske tradisjonene, så har noen av dem vekket oppmerksomhet i Norge og ellers i verden (f.eks. Stiglitz og Piketty), mens vi får høre lite om de marxistiske. Det er en viktig grunn til dette. Og det gjør at jeg begynte med Beyond Capital(Bortenfor Kapital) (1995) av István Mészáros. Hvis du vil ha bibliografi og en oversettelse av en av hans tekster kan du se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Den%20historiske%20tida%20si%20utfordring%20og%20byrde.htm .

Så kan vi se nærmere på Mészáros hovedverk.

Kapittel 1 Bryte forbannelsen til den universelle, permanente kapital (pluss kort sammenfatning av bokens del to, kapittel 6 – 10, side 281 – 422 om Lukács).

I Beyond Capital tar Mészáros utgangspunkt i begrepet «universell, permanent kapital» fra tidlig på 1800-tallet. Det betyr det samme som «det finnes ikke noe alternativ» (F.eks. M. Thatcher.) og er, i følge Mészáros, det vesentligste begrep i borgerlig ideologi som alle kapitalens talspersoner må slutte opp om og forsvare. Tanker om at kapitalen er en ustabil historisk tilstand som hele tiden endrer seg og som til slutt vil bli erstattet av noe annet, må holdes mest mulig vekke fra menneskenes tankehorisont.

Min kommentar er at vi ser det i dag veldig tydelig, ikke bare i den vanlige norske presse, men også i avisen Klassekampen som kaller seg «Venstresidens avis». Her presenterer en nesten bare økonomiske analyser som beveger seg innenfor rammene til Hegels universelle, permanente kapital, det vil si innenfor den forbannelsen som hindrer oss i slippe løs fra kapitalens grunnleggende problem, nemlig den selv. Svært sjelden kommer perspektivet med kapitalens oppheving frem.

Mészáros mener at det var den store filosofen Hegel som skapte dette begrepet. Hegel var godt kjent med den irske presten, moralfilosofen og økonomen Adam Smith, som skapte den borgerlige økonomiske vitenskap, og bakte på mesterlig måte hans synspunkter inn i filosofien sin. Hegel levde på overgangen fra føydalismen til kapitalismen i Europa. Han ga filosofisk uttrykk for borgerskapets revolusjonære tendenser, som var mest uttrykt i begynnelsen av perioden og i dets reaksjonære tendenser som ble desto sterkere jo mer de kom i konflikt med den nye arbeiderklassen. Derfor ble hans filosofi veldig tosidig. På den ene siden mente han at alt var i bevegelse og endring (dialektikk), på den andre siden satte han endelige sluttpunkt for denne endringen, og han fant dette sluttpunktet i sin egen tid.

For å kunne gjøre det oppfant en han universell permanent stat som var høydepunktet på all politisk utvikling. Han oppfant en universell permanent klasse, statsbyråkratiet, som styrte staten til beste for alle, og han oppfant et universelt permanent internasjonalt system i det koloniforholdet som fantes og han fant altså opp et universelt permanent økonomisk system, kapitalismen.

Han knyttet dette sammen med religionen og sa at «Staten er den gudelige idé slik den finnes på jorden.»

Dessuten lanserte han ideen om at menneskene, uten å være seg det bevisst, var styrt av verdensånden, mot mål som ville gagne alle, selv om de ut fra sin egen bevissthet kun handlet i egeninteresse. Dette var den filosofiske fremstilling av Adam Smith sin «usynlige hånd» i økonomien og av den religiøse forestillingen om at «guds hånd» styrer alt.

Slik sammenfatter Mészáros sentrale punkter i Hegel sin filosofi. En filosofi som faktisk er blitt utgangspunktet for all senere kapitalistisk apologi (unnskyldning).

Mens Marx grep fatt i det første momentet i Hegels filosofi, bevegelse og endring, må alle som forsvarer det kapitalistiske systemet, eller andre systemer som gir dem fordeler når det gjelder midler og makt, gripe fatt i den andre delen av hans filosofi, der det sentrale er at kapitalen er noe som til syvende og sist gagner alle ognoe som vil vare evig. Det er dette som gjør at Hegel fremdeles er en svært aktuell filosof. Hvis vi fjerner det revolusjonære, dialektiske momentet i Hegel sin filosofi, så er vi tilbake til Kant, som levde før Hegel, og som uten reservasjon aksepterte Adam Smiths forståelseskategorier og samfunnsmessige horisont. Derfor er Kant også en svært aktuell filosof og vi ser stadig at moderne filosofer faller tilbake til hans grunnleggende posisjoner.Mye av det som lanseres som nytt innen filosofi og politisk teori i dag er nylansering av begge disse filosofers grunnleggende posisjoner i nye frakker.

Innskudd om Kant

I Beyond Capital går ikke Mészáros detaljert inn på Kant, derfor kan det passe å gå til den tidligere boken, Philosophy, Ideology&Social Science – Essays in Negation and Affirmation (1986) der han gjør dette i kapittel 4 i essayet Kant, Hegel, Marx: Historical Necessity and the Standpoint of Politica Economy.

Her begynner han med å vise til at både Hegel og Kant, ifølge det Marx skrev i sine Økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844, tok standpunktet til den moderne politiske økonomien. Det er viktig å forstå hva slags historiske oppfatninger som både samsvarer med og blir hjulpet frem av dette standpunktet. Vi må ikke oppfatte Hegel og Kant bare som rasjonelle varianter av St. Augustins åpent teologiske historiefilosofi som ikke var historisk i det hele tatt. Vi mister helt poenget dersom vi tror at Hegels begrep «fornuftens list» er en erstatning for Guds mystiske og uutgrunnelige fremgangsmåter. For et slikt syn fjerner alle spor av de særegne og genuint historiske landevinningene i Hegels posisjon. Hvis vi samler oss om slike overflatiske analogier så skaper det ordspråkets mørke der «alle katter er grå» slik at en kan fjerne det samfunnsmessige innholdet i den marxistiske dialektikken ved å hevde at «den berømte loven om de tre stadier, som Marx og Comte også sluttet seg til, er en sekulær versjon av St. Augustin og Joachim de Flore», slik det ble gjort på side 6 i boken The Philosophy o fHistory in Our Time fra 1959. Inne i et slikt mørke blir det mulig å legge frem de mest forunderlige oppfatninger og lage en haug av tenkere som ikke går sammen ved å definere «den intellektuelle arven fra Marx, Comte, Burckhart, Pareto, Sorel og Freud» på grunnlag av deres påståtte identitet ved at de mener at «følelsesmessige og irrasjonelle faktorer … gjennomsyret historien og samfunnet», sitert fra side 15 i samme bok.

Det har vært en utbredt oppfatning at Kant og flere enn han ikke hadde oppdaget den historiske endring eller utvikling og at dette først skjedde midt på 1800-tallet da det skulle ha funnet sted en stor oppvåkning til historisk forståelse som en empirisk/vitenskapelig disiplin.

Mészáros sier at det er viktig å dra en nødvendig skillelinje mellom folk som Vico, Kant, Herder og Hegel og den pessimistiske historiske relativisme til mange tenkere på 1800 og 1900-tallet. Og enda viktigere å dra skillelinjen mellom Marx og hele den intellektuelle tradisjonen som deler standpunktet til den politiske økonomien.

Han skriver her at det som er spesielt relevant å ta opp er oppfatningen deres av begrepet nødvendighet slik det viser seg i den historiske prosessen som utfolder seg. Han sier at både» Kant og Hegel opererer med en idé om «historisk nødvendighet» eller nødvendighet i historien» som, sammenlignet med Marx ikke er historisk i det hele tatt og han sier at det likevel, merkelig nok, er Marx som blir anklaget for «historisk determinisme» og for å «idealisere historisk nødvendighet», for «økonomisk determinisme» osv. Og så sier han at hovedformålet med dette essayet er å vise at dette er feil.

Hvis vi ser tilbake på historien er det lett å innbille seg at den har et mål som ligger der en selv befinner seg for øyeblikket og at alt som skjer er strengt bestemt av det målet som skal nås. Hvis vi ser på Kant så foretar han en radikal forkasting av arveprinsippet i føydalismen fordi det mot Fornuften samtidig som han er positiv til den nye ufornuften i avytring av jord gjennom salg, så vel som dens oppdeling i småstykker fordi det er i perfekt harmoni med den «overordnete fornuften som skaper en sivil rettsorden» (grunnlov).

Men vi kan likevel ikke behandle Kants og Hegels teleologi (utvikling mot et bestemt mål) når det gjelder historisk utvikling bare som en fornuftsmessig oversetting av St. Augustin sin teologiske oppfatning. De «teologisk» sidene ved Kants og Hegels teleologi springer ikke ut av at bevisst antatt teologisk rammeverk, men av begrensningene til en bestemt samfunnsmessig horisont. De religiøse sidene hos disse filosofene kommer frem når de må bringe historien til en slutt i stedet for å komme med et forklarende rammeverk for hele teorien.

Det er i det hele tatt en sterk tendens til å forveksle teleologi med teologi i europeisk filosofi. Det henger sammen med sammenhengen mellom to viktige strømdrag i denne filosofien som har formulert forklaringene sine i form av «endelige årsaker» og identifisert disse med at den himmelske hensikten viser seg i naturens orden. Men denne sammenblandingen kan ikke rettferdiggjøres. Et eksempel på det er arbeidets objektive teleologi (utvikling mot et bestemt mål) er en vesentlig del av en sammenhengende historisk forklaring av samfunnsmessig utvikling. En slik forklaring, som tar opp årsaksforklaringer som virkelig utvikler seg og ikke handler om å passe alt inn i mønstre som er satt opp på forhånd (a priori), har ikke noe å gjøre med teologiske antakelser, selv om bestemte teleologiske fremstillinger ikke kan skilles fra den.

Det er likevel slik at det pussige tilbakefallet til teologi fyller den høyst avslørende funksjonen å fryse historien i Kants og Hegels historieoppfatning på et ideologisk passende tidspunkt og slik rasjonaliserer de sin nåtids ahistoriske tid, sammen med den idealiserte borgerlige samfunnsmessige ordning. Men det som det kommer an på er hvordan vi skal forklare tilbakefallet, i stedet for å bare holde fast på det evigvarende i den teologiske teleologien som en gitt antatt tilstand. Den teologiske teleologien til Kant og Hegel blir brakt inn av ideologiske grunner, på grunn av at de forsvarer den politiske økonomien (dvs. den fremvoksende kapitalismens ideologi), og ikke for å forsvare den kristne tro.

Så går Mészáros nærmere inn på Kant verk Ideen om en universell historie med kosmopolitisk formål som han mener er relevant i denne sammenhengen. Han slår fast at Kant var svært opptatt av historie og historiske endringer. Og så sier han at en av de viktigste sidene ved Kants historieoppfatning var at han fremhevet betydningen av arbeid som om naturen hadde som hensikt at mennesket kunne takke seg selv for alt. Han tar også opp paradokset når det gjelder å forstå hvordan virksomheten til talløse individer forhold seg til mennesket som art og at det oppsto en merkelig, men sammenhengende u utvikling ut av slike forhold. Han sammenligner dette med å forstå utviklingen av været som er stadig skiftende, men likevel sørger for at plantene gror, elvene renner og at mye av det som skjer i naturen foregår på en enhetlig, sammenhengende måte. «Hvert individuelt menneskelig vesen, som hver for seg følger sine egne mål ut fra sine tilbøyeligheter, og ofte den ene mot den andre (og selv hele folk mot hverandre), sjelden fremmer et naturlig mål (som om det var deres veiviser) som er ukjent for dem, på en bevisst måte. Derfor arbeider de for å fremme det som de ville bry seg lite om dersom de visste om det.»

Mészáros sier at Kant på denne måten skaper et uoverstigelig skille mellom individet og arten. Samtidig har han en formulering som viser frem mot Hegels fornuftens list som denne sier vinner frem tvert imot de bevisste hensiktene til de særegne individene. Når han skal karakterisere de menneskelige individene plasserer han fiendtligheten mellom mennesker i samfunnet i forgrunnen. «Med antagonisme mener jeg den asosiale måten folk er sosiale på, dvs. menneskenes tilbøyelighet til å skape samfunn, men en tilbøyelighet som er knyttet til en konstant gjensidig motstand som truer med å løse opp dette samfunnet. Denne tilbøyeligheten er tilsynelatende en indre egenskap hos menneskene. Kant skriver også at det er dette asosiale trekket som gjør at menneskene søker personlige mål og uten det ville alles talenter ligge ubrukt. «Vi skal takke naturen for denne kranglete, denne misunnelige og konkurranseinnstilte forfengelighet, dette umettelige ønske om at eie og herske for uten dette ville alle de utmerkede evnene til menneskene forbli u, underutviklet for alltid.»[i]

Han behandler også motsigelsen mellom frihet og «egoistisk natur» på samme måte som det er gjort i skriftene til hans store forgjengere som deler standpunktet til det borgerlige samfunn.

«Mennesket er et dyr som, hvis det lever sammen med andre av samme sort, trenger en herre, for mennesket vil sikkert misbruke sin frihet i forhold til andre av samme sort. Selv om han, som et rasjonelt vesen, ønsker en lov som setter grenser for alles frihet, så misleder hans dyriske egoistiske tilbøyeligheter til å skape unntak for ham selv der han kan. Derfor trenger mennesket en herre som kan bryte menneskets vilje og tvinge ham til å adlyde en allmenn vilje som hvert menneske kan være fri under.[ii]

Her tar Kant med seg Hobbes tanker samtidig som har også inkluderer Rousseau. Men det som virkelig plasserer ham i selskap med sin tids politiske økonomer er den rollen han gir næringsliv og handel i den historiske utviklingen mot en mer fremskreden tilstand i livet til det borgerlige samfunn. Her er nøkkelavsnittet i den teksten av Kant som vi behandler her.

Borgerlig frihet kan en ikke blande seg inn i uten at staten føler ulempen ved all slik innblanding i alle næringer, særlig utenrikshandelen og som en følge er der en svekking av statens makt i sine utenriksforbindelser. Derfor blir denne friheten stadig utvidet. Hvis man hindrer statsborgeren å søke sin velstand på de måtene han velger, så lenge som hans virksomhet kan sameksistere med andres frihet, så hindrer man også livskraften i all forretningsdrift og hele statens styrke. Av denne grunn blir alle slags begrensninger på personlig aktivitet stadig mer fjernet og slik utvikles gradvis opplysning med sporadisk ufornuft og avvik.[iii]

Menneskehetens høyeste mål er et borgerlig samfunn som administrerer retten i verdensmålestokk og dette kan finne sted gjennom komplekse materielle bestemmelser og motsigelsesfylte interaktive prosesser som han finner mellom individer og folk. Selvfølgelig må mye tilskrives «naturens skjulte plan» slik vi finner det i det uberegnelige været som likevel følger en slags helhetlig, fordelaktig plan som må ha en ytre forklaring. Og standpunktet kommer ikke av et religiøst krav. Tilbakefallet til «teologisk teleologi» har en samfunnsmessig hensikt og fyller et enormt hull i Kants forklaringsramme av det «borgerlige samfunn» som samsvarer med de indre bestemmelsene i hele systemet hans.

Det er ikke noen tilfeldighet at Kant insisterer på at den «den praktiske fornuft» har forrang, for det prinsippet setter ham i stand til å «løse» de dype kløftene og motsetningene i samfunnslivet gjennom påstander angående «den verden vi kan forstå» og det juridiske overherredømmet til den formelle universalitet over all tenkelig tvang i forhold til saker og empirisk eksistens.

Den samme modellen blir anvendt når det gjelder vurderingen av rettens verden og forholdet mellom formell likhet og virkelig ulikhet. Han sier at grunnloven er et forhold av frie mennesker som likevel er plassert under tvangslover. Dette kommer av at det finnes en rein a priori lovgivende fornuft som ikke bryr seg om empiriske hensikter slikt som man finner under det generelle begrep lykke. .. Den generelle likheten av mennesker som undersåtter i en stat eksisterer helt greit sammen med den største ulikhet når det gjelder graden av eiendom menneskene har, om eiendommen består av kroppslig eller åndelig overlegenhet er dessuten av materiell eiendom. Dermed eksisterer også den generelle likheten mellom mennesker med stor ulikhet når det gjelder spesielle retter som det kan være mange av. Derfor følger at velstanden til en mann i svært stor grad kan være avhengig av viljen til en annen mann, akkurat som den rike er avhengig av den fattige og den som er avhengig må adlyde den andre akkurat som et barn adlyder sine foreldre eller konen adlyder sin mann, akkurat som en mann har kommando over en annen, som at en mann tjener og en annen betaler osv. I alle tilfelle er alle undersåtter lik for loven, som bare kan være en fordi den uttrykker den allmenne viljen. Loven angår formen og ikke innholdet av det objektet som jeg kan ha en rettighet i forhold til.[iv]

Kant har samme oppfatning når det gjelder historien. Ut fra sitt kategoriske imperativ[v] konstruerer Kant en mye mer apriorisk utvikling av historien enn Hegel. Ut fra dette eller disse kategoriske morallovene som bare er gitt som påbud mener Kant at samfunnet bør bli styrt av den moralske politikeren som setter en fast moral som ikke kan endres fremfor politikeren som tilpasser loven etter de politiske behov som er til politikerens fordel. Slik blir de abstrakte bestemmelsene «plikt» og «bør/skal» gjennom en viljesakt lagt over både politikk og historie. Politiske handlinger blir bedømt i samsvar med et formelt prinsipp som direkte universaliserer en subjektiv læresetning og gjør den til en generell lov. Spørsmålet om retten blir tatt opp «i forhold til en politikk som en kan ha a priori kunnskap om».[vi] «Frihet, likhet osv. blir fastsatt som «plikter» og «moralsk ondskap» blir erklært å være «selvødeleggende» av natur. På sammen måte blir det fremholdt at «menneskerettene må holdes hellige» selv om det betyr at de herskende maktene må ofre mye. Den tenkte «moralske politiker» blir også antatt å tjene historiens egen hensikt. Det gjør han ved å følge målet med «evig fred» ikke som et fysisk gode, men som en «moralsk plikt» som han ønsker i seg selv og som kommer fra den omstendighet at han erkjenner selve plikten.

Fordi han ikke kan komme frem til det objektive i en universelt gyldig lov for samfunnsutviklingen ut fra sitt individualistiske syn konstruerer Kant også et endelig mål for å underbygge sin moralteori. På den ene siden påstår han at vi parallelt med utvidingen av de personlige behov i historien finner en minking når det gjelder muligheten for å få dekket disse. Ut fra dette påstår han at det er et motsatt forhold slik at den minkende tilfredsstillingen av behovene for individet fører til en økning i den moralske størrelsen til alle (det hele) slik at en kommer nærmere den praktiske fornuftens styre. Og på den andre siden antar han at menneskenes mål, å leve alle steder på kloden, og å bruke krig som det despotiske instrumentet for å klare dette, litt etter litt vil bli erstattet av en målbestemt (teleologisk) utvikling av «gjensidig egeninteresse» og «forretningsånden» («Handelsgeist), (en oppfatning som han låner av Adam Smith) og som svarer til den.

Følgelig blir det antatt at forretningsånden, som er uforenlig med krig, før eller senere vil få alle mennesker under sitt styre og slik peker i retning historiens uomgjengelige marsj mot moralsk perfeksjon og evig fred innen rammene av et globalt system med stater som eksisterer sammen i harmoni.

Som vi kan se, sier Mészáros, er også Kants horisont håpløst innelukket i «den politiske økonomiens standpunkt». Ja, den er så innelukket at han, midt oppe i de stadig mer omfattende konfliktene og krigene i tiden, med stadig økende bevis for deres materielle grunner, idealiserer den «forretningsmessige ånd» i en slik grad at han ser helt bort fra muligheten av at det helt motsatte av det han håper på vil kunne skje (dvs. den totale tilintetgjøring av menneskeheten), på grunnlag av de ekstremt negative mulighetene som ligger innbakt i denne «ånden».

Derfor er det slik at motsigelsen mellom den gitte historiske virkeligheten og den idealiserte «forretningsånden» produserer Kants moralske konstruksjon av politikk og historie, og løser den slående motsetningen mellom det velment forskjønnende idealet og den grusomme prosaiske virkeligheten gjennom sin abstrakte tale om historien som «fremgangsrik tilnærming» mot en tilstand av evig fred der den moralske loven hersker.

Tilbake til Hegel

Etter dette innslaget fra essayet Kant, Hegel, Marx: Historica Necessity and the Standpoint of Political Economy går vi tilbake til Beyond Capital og ser hvordan Hegel både bryter med og viderefører Kant sine tanker.

Det er i verket sitt om Rettsfilosofi at Hegel lanserer begrepet universell permanent kapital. Han skriver: «Ved en dialektisk bevegelse, endrer subjektiv søken etter egen fordel seg ved formidling av det særegne gjennom det universelle, med det resultatet at hvert menneske ved å tjene penger, produsere og nyte ut fra sine egne behov, som en følge produserer og skaper fortjeneste som alle kan nyte. Den tvangen som får dette til å skje er rotfestet i den komplekse avhengighet som alle har i forhold til alle, og nå presenterer det seg selv som universell permanent kapital.» (I den tyske originalen står det «Vermögen» som direkte oversatt betyr formuer og som da også kan bety kapital. Mészaros mener at kapital er den naturlige oversettelsen i den sammenhengen det står.)

Mészáros hovedanliggende er nettopp å bryte trolldommen som holder oss fast i troen på og praksisen vår innenfor den evigvarende allestedsnærværende kapitalen, nemlig de forskjellige fremtredelsesformer av den borgerlige ideologien.

En viktig del av Hegel sin filosofi er hans tanker om hvem som handler i historien, hvem som får ting til å skje, hvem som er den historiske agenten. Hegel fremstiller det som om alle i samfunnet er agenter som gjennom å streve for å få oppfylt egne personlige behov, bidrar til at alle andre også får oppfylt sine behov.

Mészáros sier at det, ved nærmere betraktning, er et bedrag. Bedraget består i at Hegel blander sammen produksjonsmidler med forbruksmidler, og fysisk arbeidsvirksomhet med samfunnsmessig delt og hierarkisk kontrollert arbeid. Han blander også sammen nytte (eller bruksverdi i marxistisk terminologi) med bytteverdi. Dessuten hevder han at den kapitalistiske arbeidsdelingen springer ut av at forskjellige folk har forskjellige behov og midler og at dette er i full harmoni med hvordan verdensånden virkeliggjør seg selv over alt. Slik fjerner han alle skadelige sider ved den kapitalistiske arbeidsprosessen.

Sentralt i Hegels beskrivelse av det kapitalistiske samfunnet er at det er gjennomsyret av gjensidighet slik at den enes strev for egne behov gagner den annens strev for egne behov. Gjennom kompliserte bevegelser danner det seg på dette grunnlaget skiller mellom grupper av mennesker som utfyller hverandre, nemlig klasseskiller. Dette er naturlig fordi menneskene av naturen er forskjellige. I samfunnet fører dette også til forskjeller i dyktighet og rikdom og til hvor langt man når moralsk og intellektuelt. Å motsette seg dette synet er galskap (a folly of the Understanding). Det skapes varige klasseforskjeller som eksisterer i et organisk, harmonisk hele og som utvikler seg gjennom en rekke kaotiske og uforståelige prosesser for de som står midt oppe i det. Det som ikke nevnes, og ikke kan nevnes, sier Mészáros, er fiendtlige klassemotsetninger og andre motsetninger som kan føre til at den evigvarende kapitalistiske strukturen sprekker og kan/må oppheves.

Når det gjelder formidlingen mellom menneske og natur og menneskene seg imellom innfører Mészáros begrepene første ordens formidling og kapitalens andre ordens formidling. Første ordens formidling kjennetegnes av at det er slike utvekslinger som må finne sted for at menneskene skal kunne leve og utvikle seg. Andre ordens formidling er nå formidling innen kapitalens rammebetingelser. Han behandler det nøyere senere i boken og jeg kommer da tilbake til det.

Luckács

Mészáros er, som utvandret ungarer, svært opptatt av Luckács og hans forsøk på oppgjør med Hegel og stalinismen. En viktig grunn til dette var at Luckács sjøl tok utgangspunkt i Hegel når han skrev sine viktigste tekster. Det andre utgangspunktet hans var utviklingen i Sovjet etter revolusjonen i 1917 og i Ungarn og andre land i Europa der opprørene ble slått ned. Luckács ble satt utenfor all politisk virksomhet i 1929 av Stalin sine menn og måtte innskrenke seg til å virke på det estetiske felt, innen kunst og kultur. Her jobbet han med en teori om hvordan det sovjetiske eksperimentet kunne lykkes. I forbindelse med det knyttet han seg til det identiske subjekt-objekt slik Hegel hadde gjort når han sa at menneskene utførte arbeidet til verdensånden som både var utgangspunkt og mål for historien.

Jeg forstår dette slik at det her altså egentlig er verdensånden som er det handlende subjektet som bestemmer hva menneskene skal gjøre, men siden menneskene utfører verdensåndens arbeid blir også de handlende subjekter i praksis – de er altså både subjekt og objekt, altså det identiske subjekt-objekt.

Luckács hadde i boken Historie og klassebevissthet forkastet Hegels eventyr om vennlig tvang og hans idé om at det var absolutt umulig å unnslippe bestemmelsene i det «sivile/borgerlige samfunn». Samtidig måtte han forsøke å snu Hegels overindividuelle subjekt (verdensånden) til et mellomindividuelt kollektiv som hadde full kontroll med sin egen skjebne. Men merkelig nok tenkte Luckács at han kunne finne en tilfredsstillende løsning på de relevante teoretiske og praktiske utfordringene i form av sin egen versjon av «historiens identiske subjekt-objekt. Han ville «uthegle Hegel». Resultatet ble at han fant dette identiske subjekt-objektet i noe totalt abstrakt og i ønskelig, nemlig PARTIET med store bokstaver som hadde innbakt i seg et moralsk imperativ, altså en morallov.

Han skrev også om hvordan partiet kunne klare å unngå byråkratisering og forbeining. Dette kan skje gjennom en opplyst partiledelse som hele tiden fornyer seg selv, paret med jerndisiplin og en bevisst brukt og akseptert politikk med stadige utrenskninger. Det innebærer at individet fullstendig underkaster seg partiet. Han skriver i Historie og klassebevissthet «Det bevisste ønske om frihetens rike … må medføre at en frasier seg individuell frihet». Vi kan vel si at dette ble en del av det stalinistiske system, men i virkeligheten var det jo ikke slik at partiledelsen frivillig gikk med på utskiftinger. For å få til dette trengte systemet en despot som kunne skifte ut alle andre. Og så er det helt motsatt av Marx sin formulering i Manifestet om et samfunn der individenes frihet er en forutsetning for et fritt samfunn.

Marx mente at kapitalen ville bli erstattet med opprettingen av passende materielle og institusjonelle formidlinger mellom individer innen rammene av et meget produktivt kommunalt system og ikke med et nytt overindividuelt subjekt-objekt.

Det som drev Luckács til å tenke gjennom disse sakene var situasjonen etter revolusjonen i Russland og den utviklingen som så fulgte i Sovjetunionen. Han ville finne en vei ut av den vanskelige situasjon som Sovjet befant seg i etter revolusjonen, som pekte frem mot et utviklet kommunistisk samfunn. For å klare det påsto han at den økonomisk tilbakeliggende situasjon som Sovjet befant seg i var en fordel, først og fremst fordi arbeiderklassen ikke var så påvirket av reformistiske strømninger som arbeiderklassen i de mer utviklete kapitalistiske land og derfor lettere ville slutte opp om tanker og handlinger som ledet frem mot kommunismen.

Dette er noen hovedpunkter i en grundig analyse av Luckács verker som Mészáros bruker 140 sider på.

Sovjet

Mészáros sier at den virkelige tragedien var at de materielle og institusjonelle vilkårene for å fortsette utviklingen frem mot kommunismen ikke var tilstede i Russland når revolusjonsforsøkene i de mer utviklete land ble slått ned og revolusjonen der ikke ble en del av et internasjonalt forsøk på å bryte ut av kapitalismen. Isteden ble revolusjonen i Russland isolert fra det internasjonale vilkåret for å lykkes i å nå det erklærte målet sitt.

Vilkårene for å utvikle den sosiale revolusjonen på grunnlag av den politiske ble så dårlige at veien lå åpen for oppretting av langvarige forhold der politikken måtte bli brukt som redskap for å skape det materielle grunnlag som måtte til for en videre utvikling i retning kommunismen. Ett viktig vilkår var å utvikle produktivkreftene til et høyere nivå enn det som fantes i de kapitalistiske land.

Mészáros mener at dette førte til at det ble opprettet forhold der kapitalen fortsatte å eksistere selv om kapitalismen var slutt. Det ble fremdeles skapt merarbeid som et ledende sjikt hadde kontroll over og ikke de sammensluttete produsentene. Staten og partiet sin hovedoppgave var å drive på arbeiderne og bøndene for at de skulle gjøre jobben med å skape det overskuddet som på sikt kunne gjøre det mulig å komme videre med revolusjonen. Vi fikk en politisk påtvunget utvinning av merarbeid. Ettersom denne situasjonen varte lenge måtte staten stadig styrkes istedenfor at en begynte å ta tiltak for at den skulle «visne bort» slik Marx hadde formulert det. Det førte til parti-stat-samfunnet. Ut fra dette oppsto det et sjikt i samfunnet som hadde fordel av det som skjedde og som omformet Marx sin revolusjonerende teori til et skjematisk rammeverk for å beholde den bestående samfunnstilstand.

Min kommentar

Jeg mener at Mészáros her tar feil på et avgjørende punkt. Og jeg mener at grunnen til at han tar feil er at han ikke tar inn over seg Marx tanker om de fremmedgjorte fellesskap. De fremmedgjorte fellesskap oppsto, i mindre målestokk, lenge før kapitalismen og kapitalen. De oppsto med privateiendommen, med at eiendom ble unndradd fellesskapets kontroll og underlagt kontrollen til et mindretall, som da også ble en herskende klasse. Første gangen Marx skriver om dette er i hans kommentarer til Mills bok om Noen elementer i den politiske økonomi. Du kan lese min oversettelse av denne her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxmillsam.htm. Under kapitalismen ble de fremmedgjorte fellesskap helt dominerende. I sin bok Marx’s theory of Alienation (Marx teori om fremmedgjøring) fra 1970, som er ganske detaljert og omfattende, har han ikke oppdaget denne siden ved Marx tenkning, og denne mangelen følger ham i de seinere bøkene. I økonomisk-filosofiske manuskripter gir Marx oss også noen merknader som kan hjelpe oss til å forstå disse forholdene.

Han skriver her at kommunismen gjennomgår flere stadier. Det første stadium er at alle eier den allmenne privateiendommen, alle blir arbeidere. Han kaller det for grov eller primitiv kommunisme. Jeg tenker at det er slike forhold en kan finne i forskjellige avgrensete kollektiver som driver etter slike kommunistiske prinsipper. Den andre fasen er den politiske kommunismen. Denne kommunismen kan være enten despotisk eller demokratisk fordi den er under innflytelse av privateiendommen, dvs. fremmedgjøringen av mennesket. Den tredje fasen av kommunismen er en positiv oppheving av privateiendommen, av menneskets selvfremmedgjøring.

Ut fra dette tenker jeg at Sovjet ble værende i den andre fasen, og at denne fasen, på grunnlag av flere vilkår, ble despotisk. Skal vi følge terminologien til Aristoteles og Machiavelli burde vil kalle den tyrannisk. De sier nemlig at det er lederne for kongedømmer som kan utvikle seg til despotier, mens lederne for folkelige opprør kan utvikle seg til tyranner. Marx bruker imidlertid begrepet despoti.

I sin kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp igjen dette forholdet. Han snakker da om de to sistnevnte fasene av kommunismen, den politiske og den positive oppheving av privateiendommen. I den politiske fasen eksisterer fremdeles borgerlig rett.

Et sentralt moment i borgerlig rett er at alle behandles som formelt like, selv om de er reelt forskjellige og lever under i reelt forskjellige vilkår. Under den politiske fasen fortsetter dette og det finner f.eks. sitt uttrykk i slagordet til enhver etter evne. På denne bakgrunnen vil det oppstå forskjeller fordi de som har mest evner og de beste utgangspunkter også vil få mest av samfunnets goder. I et samfunn der de produktive krefter ikke er utviklet så langt at all nød for alle reelt sett kan avskaffes, vil dette føre til nye klasseforskjeller.

Jeg har tidligere skrevet at en av de viktigste erfaringer fra forrige århundre er at den politiske kommunismen i sin despotiske og byråkratiske form ikke har utviklet seg til en demokratisk form som kan gi utgangspunkt for overgang til sin andre etappe, men har ført til at en ny herskerklasse har oppstått og at denne har ledet til gjeninnføring av kapitalisme igjen, om enn på et annet nivå osv. enn før revolusjonen i 1917.

Dette tyder på, tenker jeg, at kommunismens andre fase, den positive oppheving av selvfremmedgjøringen, der hvert individs frihet fra nød og dominans, og frihet til å kunne utvikle sine skapende evner til beste for seg selv og fellesskapet, kun er mulig i samfunn der de materielle vilkår for å fjerne all nød er tilstede. Fullt utviklet kommunisme kan derfor også bare finne sted i samfunn med høyt utviklete produktivkrefter og som et universelt fenomen, eller globalt om du vil, og finne sitt uttrykk i slagordet fra enhver etter evne, til enhver etter behov.

Her erkjennes at alle har forskjellige evner og at behovene ikke styres av evnene. Under det hele ligger den oppfatningen at historien viser at en person utvikler sin individualitet best i positivt samkvem med andre, i samarbeid. Det kommunistiske samfunn i sin utviklete fase bygger på og legger til rette for dette.

Det viktigste samarbeidet finner sted i menneskets utveksling med naturen rundt seg og i delingen av de produkter som lages i denne utvekslingen. Opphevingen av kapitalismen fjerner den tvangen til ubegrenset kapitaloppsamling, produksjon, forbruk og naturødeleggelse som ligger i dette systemet og åpner derfor for muligheten til en type utveksling med naturen som ikke ødelegger den. Marx hovedanliggende er i realiteten å få til en slik type utveksling med naturen som sikrer dette, som altså sikrer menneskenes livsvilkår og skaper et grunnlag for den lykke det er å bidra til at både andre mennesker og en selv har det godt. Dette er min forståelse av denne teksten.

Ut fra dette mener jeg at vi må vurdere det slik at Sovjet og de andre statene som ble kalt kommunistiske, befant seg i den fasen av kommunismen som Marx kaller den politiske, og at de hadde så dårlige vilkår for å gå videre til den andre fasen, den sosiale kommunismen, at de ikke klarte det, men tvert imot skapte grunnlag for å vende tilbake til kapitalismen på et nytt grunnlag med mye mer utviklete produktivkrefter.

Slik sett ble revolusjonene i disse landene en del av en langvarig borgerlig revolusjon som begynte i det helt små i Italia på 1100-tallet og som startet sin nyere utvikling med 80-årskrigen i Nederlandene på 1500-tallet, Cromwell-perioden i England på 1600-tallet og den franske revolusjonen fra 1789 og som fikk sin moderne form med utviklingen av den moderne industrikapitalismen som begynte i England og deretter har lagt hele verden under seg i stadig større bredde og dybde. De kommunistiske trekkene som oppsto ble forbigående mellomspill.

Hva Mészáros standpunkt betyr for den helhetlige oppfatningen av disse forholdene og hva som må til for å komme videre til det jeg kaller den moderne kommunismens andre fase, skal vi prøve å avdekke etter hvert.

Mészáros igjen

Mészáros sier altså at Luckács løsning på Sovjets problemer er moralsk og etisk uten en diskusjon av den politikken og de institusjonene som må utvikles for å virkeliggjøre det en vil oppnå. Moralske og etiske betraktninger er alltid viktig for å skape politiske endringer, men uten de konkrete politiske tiltakene og den passende organiseringen av de politiske kreftene, blir en begrensning til det moralske bare tomme ord. For Luckács gjenspeilte de den umulige situasjonen for kommunister i denne perioden. En strategisk fremgang for arbeiderklassen var i virkeligheten umulig både i de gamle kapitalistiske statene og der det hadde vært revolusjon.

Ny merknad

Jeg tenker som sagt at både den russiske og kinesiske revolusjonen i forrige århundre er lettere å forstå ut fra den synsvinkel at de var en fortsettelse av de borgerlige revolusjonene som spirte i Italia fra 1100-takket og begynte sin nyere periode i Holland på 1500-tallet og fortsatte i England på 1600-tallet og Frankrike på 1700-tallet og andre land på 1800-tallet. Alle disse stedene tok folkelige bevegelser, som også hadde store innslag av ikke-kapitalister og folk som sto for mer eller mindre kommunistiske retninger, makten i kortere eller lengre perioder, og det oppsto kommunistiske politiske retninger og tiltak, men resultatet ble til slutt en utviding og styrking av det kapitalistiske systemet. Når Marx i begynnelsen av 1800-tallet påsto at de som bodde andre steder i verden og som ikke hadde opplevd utviklingen av kapitalismen i England, burde skjønne at det var sin egen seinere historie de så, så har utvikling etterpå vist at han hadde rett.

Foran våre øyne ser vi nå den største kapitalistiske utviding og fremgang i verdenshistorien, med Kina i spissen, samtidig som de gamle kapitalistiske landene er inne i alvorlige alderdomskriser.

Mészáros igjen

Etter å ha sett på Luckács sine forslag til løsningen på Sovjets problemer tar Mészáros opp det som Marx har å si om slike saker. Han sier at Marx ikke hadde noe behov for å uthegle Hegel. Hans fokus var ikke på et underutviklet og ødelagt land som strevde med å få i stand «en opprinnelig akkumulasjon», slik Russland måtte, men på et høyt utviklet kapitalistisk land der det var utviklet en klassisk økonomisk vitenskap som en selvbevisst teori om hva som skjedde, nemlig England. Hans fokus var heller ikke på en liten, ja ørliten og nesten utryddet arbeiderklasse, slik vi så det i Russland da borgerkrigen og intervensjonskrigen der var slutt på 1920-tallet. Han tok for seg den kraftig oppstigende arbeiderklassen i et utviklet kapitalistisk land.

I sine seinere år, skriver Mészáros, uttrykte Marx tvil om ikke eventuelle revolusjoner i de høyt utviklete kapitalistiske land på hans tid, ville drukne i det enorme globale havet av mennesker der den kapitalistiske økonomien knapt nok var begynt å utvikle seg.

I begynnelsen av hele boken har Mészáros satt to sitater. Det første fra Hegel lyder slik: ”Gjennom dialektisk fremgang blir subjektiv søking etter å oppfylle egne behov snudd til formidling av det særegne gjennom det universelle, å nyte for seg selv er i seg selv å produsere og tjene til alle andres nyting. Tvangen som får dette til å skje er rotfestet i den komplekse gjensidighet som hver og en har til alle, og nå presenterer det seg selv for hver enkelt som universell permanent kapital.”

Det andre fra Marx lyder slik: ”Det borgerlige samfunnets historiske oppgave et å oppretteverdensmarkedet, i det minste i sine grunnleggende trekk, og en produksjonsmåte som hviler på dette grunnlaget. Siden verden er rundt ser det ut som det er oppnådd med koloniseringen av Kina og Japan. For oss er det vanskelige spørsmålet: revolusjonen på kontinentet er forestående og dens karakter vil være sosialistisk med en gang; vil den ikke nødvendigvis bli knust i dette lille hjørnet av verden, siden utviklingen av det borgerlige samfunn fremdeles er i fremvekst i et mye større område.”[vii]

Men den teorien Marx utviklet dreide seg om en teori for en relativt høyt utviklet kapitalisme.

Han hadde ikke noe behov for Hegels identiske subjekt-objekt. Teorien om kapitalens utvikling lånte nok litt fra Hegels teori om den historiske utviklingen, men istedenfor den rene fornuft som virkeliggjorde seg selv satte Marx en rekke empirisk observerbare hendelser og prosesser som handlet om virkelige individer i de virkelige institusjonelle omgivelsene sine. I Den tyske ideologi: Feuerbach formulerer han sitt motsatte bilde opp mot Hegels oppfatning.

«Jo vidare dei einskilte kretsane, som verkar inn på kvarandre, vider seg ut i løpet av denne utviklinga og jo meir den opphavlege isolasjonen til dei skilte nasjonalitetane blir gjort til inkje av den avanserte produksjonsmåten, av samkvem og av den naturlege framvakse arbeidsdelinga nasjonane imellom, jo meir vil historia bli verdshistorie. Derfor er det slik til dømes, at dersom det i England blir funne opp ein maskin som tar frå tallause arbeidarar i India og Kina brødet, og snur opp ned på heile forma for eksistens til desse keisarrika, da blir denne oppfinninga eit verdshistorisk faktum. Eller igjen, ta saka med sukker og kaffi, som har prova sin verdshistoriske verdi i det nittande hundreåret, med det faktumet at mangelen på desse produkta, forårsaka av Napoleons Kontinentale System, førte til at tyskarane /21/ reiste seg mot Napoleon, og på denne måten blei den verkelege basisen for dei storarta frigjeringskrigane i 1813. Av dette følgjer det at denne forvandlinga av historia til verdshistorie på ingen måte er noen slags rein abstrakt handling til "sjølvmedvitet", verdsanden, eller av noe anna metafysisk spøkelse, men ei heilt materiell, empirisk stadfesta handling, ei handling som kvart individ gir prov for slik som det kjem og går, et, drikk og kler seg.

I historia fram til i dag er det riktig nok like eins eit empirisk faktum at dei einskilde individa, med utvidinga av verksemda si til verdshistorisk verksemd, har blitt stadig meir kua under ei makt som er framand for dei (eit press som dei føresteller seg som eit skittent triks frå den såkalla verdsanden, osb.), ei makt som har blitt stadig meir omfattande og, i siste instans, viser seg å vere ein verdsmarknad.»(Omsett av T.V.)

Det er også klart at denne måten å se det på viste en vei ut av de ødeleggende fiendtlige motsetningene i den fremherskende samfunnsmessige ordningen.

Dette skriver også Marx om i Den tyske ideologi.

Denne "framandgjeringa" ["Entfremdung"] (for å bruke eit omgrep som filosofane kan skjøne), kan sjølvsagt berre bli avskaffa dersom to praktiske føresetnader opnar seg. For at han skal bli ei "utoleleg" makt, dvs., ei makt som menneska gjer revolusjon mot, høyrer det at han har gjort den store mengda av menneska "eigedomslause", og dertil i motsetnad til ei eksisterande verd av velstand og danning; begge desse føreset ei stor auke i produktivkrafta, eit høgt nivå i utviklinga av den. Og på den andre sida er denne utviklinga av produktivkreftene (og den føreliggande [vorhandnen] empiriske eksistensen til menneska i deira verdshistoriske, i staden for lokale eksistensen [Dasein] allereie gitt samstundes med dette) ein heilt nødvendig praktisk føresetnad, for utan dette blir mangelen rett og slett allmenngjort, og med trong skapt av naud vil kampen for det naudsynte begynne att, og heile den gamle skiten vil bli oppretta att. Dessutan er det slik at eit universelt samkvem mellom menneska berre sett seg med denne universelle utviklinga av produktivkreftene. Det er også derfor fenomenet med den "eigedomslause" masse oppstår samtidig i alle nasjonar (universell konkurranse), og det gjer kvar nasjon avhengig av omveltingar i dei andre,* og endelig har det sett verdshistoriske, empirisk universelle individ i staden for dei lokale. Utan dette ville 1) kommunismen berre eksistere som eit lokalt fenomen; 2) kreftene til samkvemmet sjølv ikkje ha utvikla seg som universelle, derfor utolelege makter, dei ville fortsette å vere heimlig-overtruiske "omstende" og 3) kvar utviding av samkvemmet ville oppheve den lokale kommunismen. Empirisk er kommunismen berre mogeleg som handlinga til dei herskande folka "på ein gong" og** på same tid, og det føreset den universelle utviklinga av produktivkrafta og det verdssamkvemmet som heng saman med det.»(Omsett av underteikna.)

Denne måten å formulere seg på er et stort problem, sier Mészáros. Sett ut fra en helhetlig langsiktig utvikling av kapitalismen, trer dette ikke frem, for problemet var formuleringene sett i forhold til den virkelige eksisterende situasjon i verden på Marx egen tid.

To viktige spørsmål stiller seg. Det første dreier seg om nødvendigheten av overgangen til kommunismen og det andre angår den globale rammen som en vellykket overgang til kommunismen kan foregå i. Mens Hegel fremstilte kapitalen som noe evigvarende, behandlet Marx kapitalsystemet som noe nødvendig forgjengelig. Et system preget av fiendtlige motsetninger som drev i retning ødeleggelse og selvødeleggelse. Dette gjorde at systemet drev i retning sin egen oppheving, at det ikke kunne reddes ved å kurere deler av det, og det krevde et det ble erstattet med et nytt system. Det sosialistisk-kommunistiske prosjektet måtte defineres som et radikalt alternativ til den type kontroll av menneskenes utveksling med naturen og hverandre som kapitalen står for. Det kunne ikke hjelpe å fikse litt her og der på systemet, slik sosialdemokratiet gjorde i mer enn hundre år før og som det nå har gitt opp.

Så sier Mészáros at så lenge kapitalen forblir dominerende i verden så forblir også overgangen bare latent. Og her er det vi må se på Marx oppfatning opp mot dens uutforskete alternative perspektiv. Den historiske utviklingen etter Marx har gitt oss noen plagsomme nye kvaliteter. Marx fremhever at kapitalismen frembringer «verdensomspennende samkvem» og skaper en eiendomsløs masse i alle nasjoner. I tillegg understreket han at «kommunismen bare er mulig som en handling av de dominerende folkene samtidig».

Alt tyder på at Marx hadde rett når det gjelder skjebnen til det kapitalistiske systemet, det er et historisk oppstått system som utvikler ut fra indre motsigelser som gjør at det vil oppheves en gang.

Så er det spørsmålet om når denne opphevingen kommer til å skje i virkeligheten. Marx undervurderte hvor kort utviklingen av kapitalismen, med sine lovmessigheter, var kommet i hele verden, og hadde ikke erfaring med de endringer i kapitalismen som kom og som gjorde at det ville ta lang tid før tiden var slik at det fins en eiendomsløs masse av arbeidere i alle nasjoner og at vilkårene er skapt for en revolusjonær handling av de dominerende folkene samtidig.

I sin videre utvikling etter Marx død gikk kapitalismen inn i sin monopolistiske og imperialistiske fase der den økonomiske utviklingen i de forskjellige statene foregikk i forskjellig tempo og der de økonomiske motsetningene i kjernelandene kunne overføres til konflikter mellom stater, til dels med enorme ødeleggelser som resultat, slik som de to verdenskrigene. Dels tilegnet monopolene seg store fordeler i verdensmarkedet og konsentrasjon og sentralisering av kapital fikk svært gunstige vilkår ut fra interessene til de dominerende monopolene, oligopolene og kartellene.

Endringene er også betydelige for arbeiderklassen. De gjør at en del av overskuddet som oppstår ut fra disse forskjellene, som gir forskjellige profittrater og superprofitt kan tilføres til arbeidskraften i de høyt utviklete kapitalistiske statene. Forskjellen i utbyttingsgraden blir en integrert del av det globale kapitalsystemet og skaper problemer for den samtidige handlingen til arbeiderklassen i de dominerende nasjonene, så lenge denne situasjonen varer, og selv om det bare er midlertidig.

At Marx sjøl var klar over situasjonen fremgår av nevnte brev til Engels av 8. oktober 1858. Her stiller han spørsmålet om en revolusjon i Europa, som kan komme snart, likevel ikke vil bli knust i dette lille hjørne av verden, siden utviklingen av det borgerlige samfunn fremdeles er oppadgående i et mye større område.

Marx håp var at en revolusjon i de store nasjonene i Europa ville blokkere kapitalistisk utvikling i de koloniserte områdene og sørge for en utvikling i retning kommunisme over alt. Dette håpet ble ikke til virkelighet, men Marx var likevel så knyttet til sine grunnleggende analyser av kapitalsystemet at han ikke tok inn over seg den svære utsettingen som skulle følge. Det er viktig for all sosialistisk og kommunistisk strategi og taktikk i dag å ta innover seg at alt snakk om vellykkete arbeiderrevolusjoner kan skje så lenge borgerskapet er i fremgang i global målestokk, ikke kan føre frem. Dette er jo grunnen til at den kapitalistiske utviklingen i Kina, i de gamle sovjetrepublikkene og i nye fremvoksende økonomier, er så viktig for kapitalens fortsatte eksistens.

Men et annet aspekt er like viktig. Det er at området som kan bringes under kapitalens makt og som har sikret dens eksistens til nå, er avgrenset. Med andre ord er kapitalens nødvendige ekspansjon historisk avgrenset også.

Når vi ser på kapitalens erobring av verden siden Marx tid, kan ingen lenger avgrense mulighetene for en grunnleggende oppstand til, «et lite hjørne av verden». Sammenfallet av Sovjetunionen viser det.

Denne erobringen rører nå borti de grensene som systemet selv ikke kan forsere. Det gjør systemet stadig mer ustabilt, selv om det enda vil ta en tid, skriver Mészáros i 1995, før dette fremtrer i sin fulle velde og krever en enorm kapitalødeleggelse og kan piske frem nye bevegelser som kan oppheve systemet og skape et nytt som kan fungere mer positivt i forhold til mennesker og natur.

Mészáros sin konklusjon er at kapitalsystemet i sin helhet, dvs. kapitalismen som epoke, har gått inn i en strukturkrise som rokker ved mulighetene for at hele den kapitalistiske epoke kan fortsette og at en forståelse for dette nå er avgjørende for å skape en korrekt strategi og taktikk i kampen for å oppheve systemet. Helt avgjørende er å bryte besvergelsen om den universelle, evigvarende kapital som Hegel lanserte og innrette seg på revolusjonerende og revolusjonære kampformer, ikke reformer som skal få systemet til å halte videre, med stadig større skadevirkninger.

Jeg skrev selv, ut fra en marxistisk analyse, en tekst i begynnelsen av 1980-tallet som sa at kapitalismen hadde beveget seg inn i en ny fase der større kriser og muligheter for revolusjonære oppstander ble mer sannsynlig, sammen med muligheten for fremvekst av reaksjonære strømninger som skulle hindre dette. Og i begynnelsen av 2000-tallet sammenfattet jeg det i denne teksten http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/endring1.htm .

Kapittel 2 – som er en nærmere beskrivelse av kapitalens ordning for den samfunnsmessige reproduksjonen av utvekslingen mellom menneske og natur og menneskene imellom.

Mészáros innleder med en kommentar om de nye grønne partiene som vokste frem og utfordret den økonomiske og politiske makteliten ved å påpeke at det foregikk en ødeleggende utvikling i forhold til miljøet i verden. Disse grønne partiene var alle kjennetegnet ved at de grunnleggende sett godtok at kapitalismen kom til å fortsette og deres forslag til reformer holdt seg innenfor systemets grenser. De nådde ikke frem med kravene sine og ble marginalisert eller en del av kapitalens lojale opposisjon.

Det var allerede i 1995 klart at de reformene som disse partiene foreslo ikke kunne bli virkeliggjort på grunn av de hindringene som de laget for den fremherskende produksjonsprosessen. Det viste seg at kapitalsystemet var umulig å reformere selv overfor trusselen fra dets mest ødeleggende aspekt.

I dag er vansken ikke bare at farene ved den pågående utviklingen er mye større enn før, fordi det globale kapitalsystemet når sitt motsigelsesfylte høydepunkt av modning og metning. Farene rekker nå ut over hele verden og følgelig haster det mer enn noensinne å gjøre noe med dette, før det er for seint. Og det hele blir enda verre fordi det ikke finnes noen virksomme delvise løsninger på de problemene vi står overfor. Hver «enkelt sak» kan vi derfor ikke realistisk sett se på som en «enkelt sak».

I en periode gjorde tilstanden i produksjonssystemet det mulig for kapitalen å gi etter for krav fra arbeiderklassen om forbedringer så lenge de kunne bli integrert i systemet og omdannet til kapitalens fordel. Men den tiden er nå forbi. Arbeidernes fagforeninger og partier kan ikke lenger tilkjempe seg fordeler gjennom defensive aksjoner innenfor systemet. Selv «enkeltsaker» som en vil kjempe frem fører med seg at en må kjempe mot selve kapitalsystemet. For i dag er ikke produktiv selvutvidelse lenger en lett tilgjengelig vei ut av kapitalens vansker og motsetninger.

Sosialdemokratiets historiske nederlag viste at bare krav som kan integreres i kapitalsystemet kan få legitimitet under kapitalens herrevelde. Vi er nå i en situasjon der den grønne bevegelsen og bevegelsen for kvinnefrigjøring trekker i samme retning som arbeiderbevegelsen fordi ingen av disse tre bevegelsene kan nå målene sine innenfor kapitalsystemet. Disse bevegelsene, med alle sine enkeltkrav, vil derfor ikke forsvinne selv om bevegelsen for enkeltkrav vil lide mange nederlag og oppleve mange tilbakeslag.

Men bevegelser rundt slike enkeltkrav er ikke nok for å lykkes. De kan bli plukket ned ett for ett fordi de ikke kan presentere et sammenhengende og omfattende alternativ til den bestående orden for utveksling mellom menneske og naturen rundt og menneskene imellom. Det er bare arbeiderklassen som kan gi et omfattende strategisk rammeverk der alle frigjøringsbevegelsene med sine enkeltkrav kan finne sin plass og gjøre felles sak i kampen for menneskehetens overlevelse. Den kan dette fordi den både er umulig å integrere i kapitalsystemet og fordi den er det eneste strukturelle alternativet til kapitalen som kan lykkes. Dette gjør det viktigere enn noen gang å fokusere på det frigjørende potensialet til arbeiderbevegelsen.

For å forstå naturen og styrken til de fremherskende strukturelle hindringer er det nødvendig å sammenligne den etablerte ordningen for samfunnsmessig kontroll med utvekslingen mellom menneske og natur og menneskene imellom med tidligere ordninger. For kapitalsystemets handlingsmåter er unntaket og ikke regelen når det gjelder produktiv utveksling mellom mennesket og naturen rundt og dem selv imellom.

Først og fremst må vi understreke at kapitalen ikke er en materiell ting. Det er en måte for kontroll med denne utvekslingen som er ukontrollerbar. Dette systemet oppsto historisk som det mektigste totaliserende (altomfattende) rammeverket for kontroll, som alt annet, inkludert menneskene selv, må tilpasses og derved bevise sin produktive evne innenfor, eller gå under hvis de ikke klarer det. Man kan ikke tenke seg et mer uomgjengelig altoppslukende, og i den betydningen «totalitært», kontrollsystem, enn det globalt dominerende kapitalsystemet. Det er et system som legger inn under sin kontroll alt, både helsevesen, utdanning, jordbruk og kunst på samme måte som produksjonsindustrien og som uten nåde legger alt inn under sine egne krav til å klare seg, fra de minste deler av sitt «mikrokosmos» til de mest gigantiske transnasjonale foretak, og fra de mest intime forhold til de mest komplekse beslutninger i monopoler som rekker over flere industrier. Et system som alltid gir fordeler til den sterke mot den svake. Ironisk nok (og absurd nok) er dette systemet antatt å være «demokratisk» av natur, ja beint fram selve det grunnleggende mønsteret på alt tenkelig demokrati.

Men i virkeligheten er kapitalsystemet det første i historien som danner seg selv som en uimotståelig totaliserende (altomfattende) makt uten unntak, samme hvor undertrykkende påtvingingen av dets totaliserende funksjon må være hvor som helst og når som helst det møter motstand.

Dette gjør systemet mer dynamisk enn alle tidligere metoder for kontroll av menneskenes utveksling med naturen og seg imellom til sammen. Men prisen systemet må betale for denne umåtelige, totaliserende dynamikken er, paradoksalt nok, tap av kontroll over beslutningsprosessen. Dette gjelder ikke bare for arbeiderne, der mangelen på kontroll er åpenbar, men også for de rikeste kapitalistene. Samme hvor mange aksjer de eier så er deres kontroll ubetydelig når det gjelder kapitalsystemet som helhet.

Dette medfører også at sammenhengen mellom økonomi og politikk blir tettere enn i noe annet system. Den umåtelig mektige og like totaliserende/totalitære moderne staten vokser frem på denne altoppslukende samfunnsøkonomiske utveksling mellom menneske og natur og menneskene seg imellom. Det utfyller (og ikke bare tjener) på uerstattelig vis, kapitalsystemets utvekslingsorden på avgjørende måter.

Mészáros sier at kapitalen fremfor alt er en form for kontroll, før den, på en overflatisk måte, blir kontrollert av de private kapitalistene, (og seinere av lederne i stater av sovjettypen). De farlige illusjonene om at en kan overvinne kapitalens makt gjennom juridisk/politisk ekspropriering av de private kapitalistene, springer ut av at en ser bort fra den virkelige naturen til forholdet mellom de som kontrollerer og de som blir kontrollert. Så lenge kapitalen finnes må samfunnet som helhet være underkastet de mest grunnleggende kravene til kapitalens form for kontroll. Under et av sine viktigste aspekter tar denne underkastingsprosessen den formen at samfunnet inndeles i altomfattende samfunnsklasser som står i uforlikelige motsetning til hverandre. Og under et annet av disse aspekter innfører den moderne staten en altomfattende form for politisk kontroll.

Denne tosidigheten ville ha ført til at samfunnet skulle falle fra hverandre hvis den ikke kunne bli brakt inn under en fellesnevner. Et velutviklet system for hierarkisk, samfunnsmessig arbeidsdeling må legges oppå en funksjonell/teknisk (og seinere høyt integrert teknologisk) arbeidsdeling som en usikker, sementerende makt i det helhetlige komplekset med sin dypt underliggende tendens til ødeleggende splittelse.

Å legge oppå en slik hierarkisk samfunnsmessig arbeidsdeling, som en sementerende makt i samfunnet som i høyeste grad er problematisk og til syvende og sist eksplosiv, er en nødvendighet som ikke kan unngås. Årsaken er at de produktive og kontrollerende funksjonene i samfunnet er radikalt skilt fra hverandre og tildelt forskjellige klasser med individer. Kapitalsystemet, der utvinning av maksimal merverdi fra produsentene i enhver form som samsvarer med dets strukturelle grenser, kan ikke oppfylle sin samfunnsmessige rolle på noen annen måte.

Denne hierarkiske, samfunnsmessige arbeidsdelingen må også, på en falsk måte, bli presentert som en ideologisk rettferdiggjøring og støttepilar for tingenes etablerte orden, som på ingen måte kan utfordres. Disse forholdene blir så, for å gjøre dem uangripelige, fremstilt som noe naturlig, noe naturbestemt.

Kapitalsystemet er orientert mot ekspansjon og akkumulasjon. Dette er både dets styrke og svakhet. For når utviklingen av systemet går så langt at akkumulasjonen ikke kan opprettholdes da går systemet inn i alvorlige kriser. De store krisene i det 20. århundre, da depresjonen fra 1929 og de to verdenskrigene måtte til for at det skulle gjenvinne sin evne til utviding og vekst. Men hvis det nå er slik at systemet har beveget seg enda et trinn videre og er inne i en grunnleggende systemkrise, fordi det nærmer seg sine ytterste grenser, så blir problemene av en slik art at spørsmålet om systemets funksjonsevne i det hele tatt, må stilles.

Når kapitalen er inne i en grunnleggende strukturkrise så kommer dens ødeleggende momenter frem med stor kraft, og maner frem en forutanelse om total mangel på kontroll som vil føre til ødeleggelse av dette særegne reproduksjonssystemet selv og hele menneskeheten.

Kapitalens system for å utvinne merarbeid og merverdi er historiens mest effektive. Det har gitt systemet en voldsom ekspansiv kraft. Bare når de absolutte grensene for kapitalens innerste strukturbestemmelser blir satt i spill kan vi snakke om en krise som springer ut av den svekkete effektiviteten og forferdelige mangelen når det gjelder selve utvinningen av merarbeidet, med vidtrekkende følger for overlevingsevnen til kapitalsystemet som sådant.

Et tegn på denne krisen, som må skape uro selv blant kapitalens mest hengivne tilhengere, er overgangen fra en kapitalisme med relativt utviklete «velferdsstater» til avvikling av disse og utvikling av opplegg med suppekjøkken og andre magre tilskudd for de «verdige fattige». Angrepene på den offentlige velferden truer med å fjerne fra kapitalsystemets dets historiske grunn til å eksistere.

Så lenge kapitalsystemet kan finne nye ekspansjonsmuligheter kan det utsette «regnskapets dag». Men den stadig utvidete ekspansjonen som utsetter sammenbruddet krever også stadig større ekspansjon for å holde problemene under kontroll, noe som i sin tur fører til total mangel på kontroll når mulighetene for videre ekspansjon virkelig ikke er der lenger.

Samme hvor hardt en prøver kan ikke mangelen på kontroll bli reparert i et system der det finnes et grunnleggende skille mellom produksjon og kontroll og der «kapitalens talspersoner» i en eller annen form representerer denne kontroll overfor produksjonens samfunnsmessige agent, arbeiderklassen.

Mészáros fremhever tre strukturelle mangler i kapitalsystemet. Den første er at produksjonen og kontroll over produksjonen er skarpt skilt fra hverandre og diametralt motsatt hverandre.

Den andre er at produksjon og forbruk får en svært problematisk uavhengighet av hverandre og hver sin adskilte eksistens. Noe som blant annet fører til voldsomt manipulert og sløsende «overforbruk» av noen, mens millioner blir nektet tilfredsstillelse av de mest elementære behov.

Og den tredje mangelen er at de små mikrokosmosene i kapitalsystemet blir kombinert i et hele som en kan styre på et vis slik at hele samfunnskapitalen kan og må gå inn i det globale sirkulasjonsområdet i et forsøk på å overvinne motsigelsen mellom produksjon og sirkulasjon. Ut fra dette er nødvendigheten av dominans og underordning ikke bare tilstede innen de ymse mikrokosmos, gjennom handlingene til de individuelle «kapitalens representanter», men også ut over grensene for disse og de nasjonale grensene. Derfor blir hele menneskehetens arbeidsstyrke underkastet de fremmedgjorte kravene til kapitalsystemet.

De tre defektene kan alle oppsummeres som mangel på enhet. Og systemet kan ikke skape enhet mellom dem, fordi motsigelsene er strukturelle og tar form av samfunnsmessige antagonismer eller fiendtlige motsigelser. I vår tid, når kapitalen aktiviserer sine ytterste grenser, blir tendensen til antagonisme stadig sterkere.

Man forsøker å bøte på dette, så langt det kan gå innen kapitalsystemets rammeverk, gjennom danningen av den umåtelig oppsvulmete og økonomisk sett sløsaktig byråkratiserte, moderne staten.

Staten vokser frem som et helt nødvendig moment i kapitalsystemet for å holde motsetningene i systemet innen grenser som lar systemet fortsette. Det utfyller kapitalsystemet som den totaliserende politiske kommandostrukturen til kapitalen og er vesentlig for at denne spesielle måten for utveksling mellom mennesker og natur og menneskene seg imellom kan fungere gjennom hele systemets levetid. Kapitalens vei til dominans i den materielle produksjonen og den totaliserende politiske praksisen til den moderne staten går hånd i hånd. Derfor er det heller ikke tilfeldig at slutten på kapitalens oppgang i det 20. århundret sammenfaller med den moderne statens krise i alle dens former, fra liberaldemokratiske til ekstremt autoritære (Hitler og Pinochet) og fra etterkoloniale stater til etterkapitalistiske stater av sovjettypen. Denne krisen påvirker nå alle statsinstitusjoner og deres praksis og fører til krise for politikken generelt sett, i alle dens aspekter og ikke bare de som driver med ideologisk legitimering av særskilte statssystemer. Staten vokser frem for å bøte på alle de tre motsigelsene i systemet som er nevnt ovenfor her, i den grad dette kan skje innenfor systemets egne grenser.

Når det gjelder å hanskes med den fiendtlige motsetningen mellom produksjon og kontroll er det juridiske rammeverket i den moderne staten en absolutt forutsetning for utøvingen av tyranniet på golvet i foretakene. Det beskytter de fremmedgjorte produksjonsmidlene (eiendom som er radikalt skilt fra produsentene) og kapitalens personlige representanter, de individer som er satt til å kontrollere kapitalens produksjonsprosess ut fra strenge føringer fra kapitalen selv. Uten disse funksjonene hadde samfunnet blitt revet fra hverandre i konstante kamper som ville ha tilintetgjort den økonomiske effektiviteten.

Dessuten sikrer staten den ordnete overføringen av eiendom mellom generasjonene, mens den samtidig opprettholder kontrollen som er fremmedgjort fra produsentene.

Staten må også gripe inn i de konfliktene som stadig blusser opp i de samfunnsøkonomiske enhetene på en måte som hjelper de mektigste elementene og tendensene helt til dannelse av gigantiske transnasjonale foretak og monopoler som dekker hele industrier.

Når det gjelder bruddet mellom produksjon og forbruk så fjerner den enorme dynamikken i kapitalsystemet først så mange hindre at det ser ut som bare himmelen er grensen for begge deler.

Men systemet setter opp sine egne grenser som det må streve for å komme forbi, blant annet ved å øke forbruket ved å skape innbilte og kunstige behov som det ikke finnes noen grenser for, bortsett fra at selve det systemet bryter sammen som fortsetter å skape slike behov i stadig større og mer ødeleggende grad gjennom den uavhengige og selvhevdende eksistensmåten til forbruksmakten.

De grove urettferdighetene i strukturforholdene når det gjelder forbruk må selvfølgelig skjules gjennom å skape villedende rasjonaliseringer. Alt må fremstilles feil for å skape illusjon av sammenheng og enhet som viser bildet av en sunn orden som kan styres. For å klare dette blir Hobbes «alles krig mot alle» idealisert som universelt fordelaktig «sunn konkurranse».

Det faktum at den overveldende majoriteten er utelatt fra mulighet til å kontrollere produksjonsprosessen, medregnet muligheten til å regulere fordeling og forbruk, blir omdannet til eventyret om «forbruksmakt».

Men staten må også håndtere det faktum at arbeideren ikke kan reduseres til produsent aleine. I dag er arbeideren som forbruker blitt mye viktigere enn i viktoriatiden. For å opprettholde kapitalsystemet må staten justere sin regulerende funksjon for at den skal passe med de endrete forholdene i den dynamiske samfunnsøkonomiske reproduksjonsprosessen ved å utfylle og styrke kapitalens dominans mot de kreftene som kan tenkes å utfordre de store urettferdighetene i fordeling og forbruk.

Dessuten må staten selv i stadig større grad påta seg rollen som kjøper/forbruker. I denne rollen må den ta seg av noen virkelige behov til hele samfunnet, fra utdanning til helsetjenester til bygging og reparasjon av såkalt infrastruktur, så vel som å yte sosialhjelp. Men det må også skapes vilkår for å tilfredsstille «kunstige behov», både gjennom å få på sitt eget enorme byråkratiske maskineri som ikke bare består av systemet for administrasjon og opprettholdelse av lov og orden, men også det umåtelig sløsende militærindustrielle kompleks som gagner kapitalen. Slik lindrer det, for en stund, noen av de verste komplikasjoner og motsetninger som springer ut av bruddet mellom produksjon og forbruk.

Staten kan ikke løse disse motsigelsene, men likevel er det den gjør svært viktig. Så lenge staten kan bidra til kapitalsystemets ubendige behov for kapitalutvidelse og kapitaloppsamling kan dette fungere, men når det unngåelige sløseriet blir for stort i forhold til selve den samfunnsmessige produktiviteten, så kan ikke dette gå lenger.

Når det gjelder det tredje problemet, å skape enhet på globalt plan mellom produksjon og sirkulasjon, er den aktive rollen til den moderne staten like stor, om ikke større.

Kapitalsystemet har behov for grenseløs utviding, men er bygget opp innen nasjonalstater. Dette gir motsigelser som er umulig å løse innen nasjonalstatens grenser. Den eneste måten staten kan løse det på er å opprette et slags dobbelt bokholderi. På den ene siden en ganske mye høyere levestandard for arbeidskraften hjemme (dvs. i de sentrale landene i kapitalsystemet) og maksimalt utbyttende og hensynsløst autoritært (og der det trengs, reint despotisk) styre i den «underutviklete periferien».

Dette betyr at kapitalsystemet i stadig høyere grad blir et system for internasjonal dominans og underordning der statene med de mektigste kapitalsystemene stiller på toppen og de andre deretter ut fra sin helhetlige makt på grunnlag av den økonomisks selvsagt.

Dette systemet kan opprettholdes, og skape relativ stabilitet i moderlandene, så lenge kapitalen er i sin oppstigende fase. Nå må vi feste oppmerksomheten på to utviklingstrekk. Vi har i de siste tiårene sett en nedadgående spiral når det gjelder levestandarden til arbeiderne i de gamle kapitalistiske statene. Det betyr en viss «utligning av forskjellene i utbyttingsgraden i verden». Og det er en trend som vil gjøre seg gjeldende for arbeiderne i «kjernelandene» i forutsigbar fremtid.

For det andre ser vi en nødvendig politisk konsekvens av denne økonomiske utviklingen, nemlig en økende vekst av autoritære trekk i de gamle kapitalistiske landene og en desillusjonering når det gjelder «demokratisk politikk» som henger nøye sammen med en autoritær snuoperasjon når det gjelder politisk kontroll i disse landene.

Her vil jeg også vise til Wolfgang Strecks bok Köpt tid som jeg har anmeldt i tidsskriftet Rødt http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapital%20og%20demokrati%20skiller%20lag.htm

Når det gjelder sirkulasjonen internasjonalt må statene opptre forskjellig hjemme og ute. Hjemme må de sørge for at monopoliseringen ikke går så fort eller blir så uttalt at det går så mye ut over mindre foretak at det virker negativt på styrken av hele kapitalen i nasjonen. Derfor ser vi noen virkelig antimonopolistiske lover osv., men disse blir satt til side uten noe om og men når interessen til den kombinerte kapitalen i nasjonen krever det og da ser vi at troen på at staten er en vokter for «sunn konkurranse» mot monopoler generelt sett ikke bare er naivt, men ytterst selvmotsigende.

Men på den internasjonale arena har ikke staten noen interesse av å holde den grenseløse tendensen til monopol i sjakk. For internasjonalt er det slik at jo større og mer monopolistisk foretakene er, desto sterkere står de i den internasjonale konkurransen. Dette er grunnen til at de økonomiske tiltakene til statene uten skam er innrettet på å spille rollen som en hjelper for utvikling av mest mulig monopolistisk ekspansjon utenlands. Under kapitalsystemet må staten understøtte den monopolistiske interessen til kapitalen i nasjonen, om nødvendig med militære midler, overfor rivaliserende stater som konkurrerer om markeder som trengs for kapitalutvidelse og akkumulering.

Kapitalen i de enkelte nasjonene kan delvis beskyttes mot andre lands kapitaler, men denne beskyttelsen kan ikke fjerne de fiendtlige motsigelsene i den totale samfunnskapitalen, dvs. den indre strukturbestemmelsen til kapitalen som en globalt kontrollerende makt.

Læresetningen alles krig mot alle er den uomgjengelige arbeidsmåten til kapitalsystemet. Dessuten er kapitalsystemet underkastet loven om den ulike utvikling som fremtrer i en ødeleggende form under dette systemet.

Noen fredelig verdensordning er ikke mulig under et slikt system.

Når det gjelder det sosialistisk/kommunistiske alternativets mulighet til å lykkes så er det bestemt av om det kan finne løsninger på disse tre problemene eller motsigelsene, mellom produksjon og kontroll, mellom produksjon og forbruk og mellom produksjon og sirkulasjon, ved å finne frem til et samfunnsmessig sosialt mikrokosmos som kan harmoniseres i seg selv. Selv de største personene innen borgerlig filosofi kunne ikke tenke seg dette siden de tok kapitalsystemet for gitt. De ga kurer som enten gikk utenom problemet ved å anta at fornuften kunne løse alle tenkelige vansker og motsetninger, eller de laget spesielle idealiserte opplegg der passende svar på de historisk plagsomme tilfeldigheter burde bli funnet.

Mészáros går kort opp svarene til Adam Smith, Kant, Fichte og Hegel. Smith oppfant «den skjulte hånd» som løsningen. Kant lånte Smiths handelsånd og på grunnlag av den laget han et moralsystem som skulle hindre at noe galt skjedde, at vi kunne få «evig fred». For ham var nemlig bør likt med skal. Fichte derimot foreslo en like utopisk «lukket handelsstat» som skulle klare seg selv med alt (autarki). Men det var Hegel som ga oss den mest realistiske fortellingen av disse sakene når han medga at tilfeldighetene styrer de internasjonale forholdene mellom nasjonalstater. Men selv Hegels fortelling er full med bør være, dvs. ønsketenkning. Dessuten så han den «germanske staten» som høydepunktet på den samfunnsmessige utviklingen og sier at denne staten er «den sanne forsoning som avslører at staten er bildet på og virkeliggjøringen av fornuften». (Hegels Rettsfilosofi, § 360.)

De uløselige motsetningene fortsetter å utvikle seg så lenge kapitalsystemet finnes, men likevel må dette globale systemet i vår tid finne ut av en ny strukturell motsetning som legger seg oppå alle de delene det er sammensatt av gjennom den historiske utviklingen etter 2. verdenskrig og gjennom en grunnleggende endring i krigens teknologi. Dette siste fører med seg at fred er påkrevd, ikke ved at mindre kriger ikke er utelukket, ja, de er beint fram nødvendige for systemet. Men freden er påkrevd på den måten at en ny krig uten grenser (en ny verdenskrig) vil utrydde hele menneskeheten. Et resultat av dette er de eksplosive antagonismene i systemet som helhet er forverret, istedenfor å forsvinne slik Kant drømte om. For det er et plagsomt faktum at når de hindringene som fred medfører blir presset på kapitalsystemet, så har det blitt halshogget fordi det har mistet sin ytterste sanksjon, nemlig sin tidligere evne til å vinne over en ellers ukontrollerbar fiende med vold. For å ordne opp i sakene sine på en bærekraftig måte uten en slik ytterste sanksjon måtte kapitalsystemet vært kvalitativt forskjellig, i sine innerste strukturbestemmelser, fra det som det er og kan være.

Da er det slik at når kapitalen når sin høyeste grad av globalisering gjennom å fullføre sin historiske opptur, avslører den fryktelige hemmeligheten til de samfunnsøkonomiske mikrokosmosene som den er dannet av, nemlig at det er de som er de endelig ansvarlige for alle ødeleggende tendenser. Og det gjør de i den skarpeste kontrast til fantasiene fra Adam Smith og Kant hele veien opp til de forskjellige hayekene og «markedssosialistene» i det 20. århundret.

Og da blir det uunngåelig å konfrontere den plagsomme sannheten at de systemskapende mikrokosmosene (foretakene) selv må underlegges radikal undersøkelse hvis vi vil finne en måte til å komme ut av den uforbederlige ødeleggelsesevnen i kapitalens måte for utveksling mellom menneske og natur og menneskene seg imellom. Dette er den utfordringen som vokser rett ut av motsigelsen mellom produksjon og sirkulasjon brakt til sin høyeste intensitet gjennom kapitalens fullførte globale virksomhet.

I kapittel 2.2.5 tar Mészáros opp spørsmålet om forholdet mellom stat og økonomi, eller stat og sivilt samfunn om en vil. Han sier her at staten og kapitalsystemet vokste frem samtidig og at statssystemet er helt nødvendig for at kapitalsystemet kan fungere. Han sier at det ikke kan finnes noen ensidige forhold der den materielle basis bestemmer staten. De to grunnleggende kapitalstrukturene er korresponderende eller likeartete, men ingen av dem er dominerende i forhold til den andre. Det er likevel motsigelser mellom dem, særlig fordi staten skal ta seg av kapitalhelheten, mens kapitalen består av enkeltkapitaler som ikke alle har sammenfallende interesser.

Han sammenligner kapitalens makt med den føydale makten og sier at den føydale makten er avgrenset fordi den var vesentlig lokal med stor grad av selvforsyning av de dominerende økonomiske enhetene og den måtte overlate de grunnleggende kontrollfunksjonene når det gjaldt selve reproduksjonsprosessen til produsentene. Derfor var den føydale makten overvåkende fra utsiden og ikke indre reproduserende. Den kunne bare finnes så lenge disse to vilkårene ble oppfylt. Derfor gikk den i oppløsning etter hvert som føydalmakten ble erstattet av en stadig større føydalherre sin makt, og til slutt en konge med makt over alle.

Han konkluderer med følgende: Dette er slik den moderne staten som en omfattende politisk kommandostruktur for kapitalen ble til, og ble en like integrert del av systemets «materielle basis» som de samfunnsøkonomiske reproduktive enhetene selv.»[viii]

Han skriver også: «Som en integrerende del av den materielle basis til kapitalens omfattende system må staten utvikle sin juridiske og politiske overbygning i samsvar med dets indre strukturbestemmelser og nødvendige funksjoner.»[ix]

«Den moderne staten – som kapitalens omfattende kommandostruktur – er både nødvendig som en forutsetning for omdanningen av kapitalens enheter, som først er oppsplittet, til et system som fungerer og til en helhetlig ramme for den fulle utfolding og opprettholdelse av det sistnevnte som et globalt system. Ut fra denne grunnleggende oppfatning må staten forstås som en integrerende del av selve kapitalens materielle grunnlag – ut fra den byggende og stadig opprettholdende rolle.»[x]

Min kommentar

Hvis vi sammenligner dette med Marx sin posisjon, så vil vi se at Mészáros og Marx ser ulikt på forholdet mellom sivilt/borgerlig samfunn og staten. To sitater fra Den tyske ideologien vil vise det.

«Ordet "det borgarlige samfunnet" dukka opp i det 18. hundreåret, då eigedomsforholda allereie hadde arbeidd seg ut av fellesskapa i antikken og middelalderen. Det borgarlige samfunnet som slikt utviklar seg først saman med borgarskapet; den samfunnsmessige organisasjonen som utviklar seg direkte av produksjonen og samkvemmet og som til alle tider dannar grunnlaget for staten og dei andre idealistiske overbygga, er likevel heile tida blitt kalla med same namn.»

«Til den moderne privateigedommen svarer den moderne staten, som etter kvart blir kjøpt opp av privateigarane gjennom skattane; gjennom statsgjelda har han heilt gått over i eiga til dei og eksistensen hans er blitt avhengig - gjennom stigninga og fallet til statspapira på børsen - av den kommersielle kreditten, som privateigarane, borgarane, yter han. Fordi borgarskapet er ein klasse og ikkje lenger ein stand, er det allereie tvinga til å organisere seg nasjonalt, ikkje lenger lokalt, og å gi gjennomsnittsinteressene sine ei allmenn form. Gjennom privateigedommen si frigjøring frå fellesskapen er staten blitt til ein særskild eksistens ved sida av og utanfor det borgarlige samfunnet; men han er ikkje anna enn den forma for organisasjon, som borgarskapet nødvendigvis gir seg sjølv, så vel utetter som innetter, til gjensidig garanti for eigedommen og interessene til medlemmene sine. Statens sjølvstende finnast no for tida bare i slike land, der stendene enno ikkje fullt ut har utvikla seg til klassar; der stendene, som er avskaffa i dei meir framskridne landa, enno speler ei rolle, og der det eksisterer ei blanding; der ingen del av folkesetnaden derfor kan oppnå herredømmet over dei andre. Dette er særlig tilfellet i Tyskland. Det mest fullkomne eksempelet på den moderne staten er Nord-Amerika. Dei nyare franske, engelske og amerikanske skribentane gir alle uttrykk for den oppfatninga, at staten bare eksisterer for privateigedommen si skuld, såleis at dette også er gått over i det alminnelige medvitet." (Omsett av underteikna.)

Det er helt klart at Marx ser på staten som «ein særskild eksistens ved sida av og utanfor det borgarlige samfunnet» og at han samtidig er «den forma for organisasjon som borgarskapet nødvendigvis gir seg sjølv, så vel utetter som innetter, til gjensidig garanti for eigedommen og interessene til medlemmene sine.»

Og han skriver rett ut at «Det borgarlige samfunnet» er «den samfunnsmessige organisasjonen som utviklar seg direkte av produksjonen og samkvemmet og som til alle tider dannar grunnlaget for staten og dei andre idealistiske overbygga, …».

Ifølge Marx er det da den samfunnsmessige organisasjonen som utvikler seg direkte ut av denne produksjonen og dettesamkvemmet som er grunnlaget, og at staten er noe som er bygd ovenpå dette.

Mészáros derimot mener at staten er en del av basis og at den sjøl har en overbygning som er «den juridiske og politiske overbygningen».

Jeg mener at det er Marx som har rett her og at Mészáros tar feil. Når han gjør denne feilen kan han også gå videre til å beskrive de sovjetlignende samfunnene som kapitalsystemsamfunn uten kapitalisme. Mens jeg mener at det som en følge av Marx sin analyser mer passende å si at de er tidlige forsøk på å bryte ut av kapitalismen og opprette kommunisme, og at de dermed representerer en fase i utviklingen av kommunismen. Men det er en fase som ikke lyktes, på grunn av at vilkårene for å gå videre fra den politiske (med klassekamp, statsmakt osv.) fasen til den sosiale fasen av kommunismen ikke var til stede.

I sine «Økonomisk-filosofiske manuskripter» skriver Marx noe som også kan gi oss en nøkkel til å beskrive disse samfunnene. I en del av manuskriptene som gjerne gis overskriften «Privateiendom og kommunisme» skriver han om flere faser i utviklingen av kommunismen. Først sier han opphevingen av selvfremmedgjøringen, og dermed kapitalismen, følger samme vei som utviklingen av denne. Kommunismen er altså ikke en tilstand, men veien til opphevingen av kapitalismen gjennom oppretting av felleseie av produksjonsmidlene. Først ble dette oppfattet slik at det var nok å forbedre arbeidernes forhold innenfor de produksjonsforhold som fantes, altså innenfor rammene av kapitalismen. Det kunne f.eks. gjøres ved å fjerne gullstandarden og la bankene få frie hender til å gi kreditt. Eller det kunne gjøres ved å fjerne det eksisterende pengesystemet og opprette et pengesystem med arbeidstid som grunnlag. Disse to metodene var favorisert av de utopiske sosialistene på 1800-tallet. Den franske sosialisten Proudhon og hans tilhengere var ledende innen denne retningen, og Proudhon selv var den radikale stjernen på denne tiden. De mente at de gjennom slike tiltak kunne oppheve kapitalen.

I «Grunnriss» tar Marx utgangspunkt i en polemikk med Darimon og proudhonistene for å få frem sitt syn på hele utviklingen av økonomien og mye som henger sammen med det. Han viser at disse tiltakene bare vil tjene til at kapitalismen fortsetter å eksistere.

Og så var det de radikale sosialistene som mente at det som måtte fjernes var det ensformige, oppstykkete arbeidet som var hovedproblemet og at en måtte få sammenhengen i arbeidet. Fourier mente dette og hevdet derfor at jordbruksarbeidet var det ypperste, mens Saint-Simon mente at industriarbeidet var vesentlig og krevde at den industridrivende skulle ha det fulle herredømme og at arbeiderne måtte få bedre kår.

Så sier Marx at kommunismen er det positive uttrykket for den opphevde privateiendommen og i første rekke den allmenne privateiendommen. I sin første form går den ut på å sette den allmenne privateiendommen i stedet for privateiendommen. Denne kommunismen, sier han, vil ødelegge alt som ikke kan eies av alle i egenskap av privateiendom. Den ser på det fysiske, umiddelbare eiet som tilværelsens eneste mål og ønsker å abstrahere fra talent osv. med vold. Kategorien arbeider oppheves ikke, men utvides til å gjelde alle. Det fellesskapet som oppstår er bare et arbeidsfellesskap der den kollektive kapitalen, fellesskapet som allmenne kapitalist, betaler ut lik lønn. Begge sidene i forholdet er hevet opp til et tenkt fellesskap, der arbeidet blir det som enhver er bestemt til og kapitalen blir fellesskapets anerkjente fellesnevner og makt. Og Marx konklusjoner at den første positive opphevelsen av privateiendommen, den grove og primitive kommunismen altså bare er en ytringsform for det gemene ved privateiendommen som vil forankre seg som det positive fellesskapet.

Jeg tenker at dette kan finnes i kollektiver som fungerer innenfor et helhetlig kapitalistisk system og som har en indre organisering bestemt av felleseie. I den grad en ikke er fullstendig selvforsynt må det en produserer sendes ut på det kapitalistiske markedet som varer og dette virker igjen inn på den indre organiseringen av kollektivet og bestemmer dets grunnleggende karakter i tråd med forholdet mellom selvforsyning og omsetning med omverdenen. Jo mer ytre omsetning utgjør av helheten desto mer bestemmes helheten av de kapitalistiske omgivelsene.

Neste fase, skriver Marx, er en kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, dvs. fremmedgjøringen av mennesket.

Først i sin tredje fase får vi en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket: følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, dvs. menneskelig menneske. Dette er en kommunisme som er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre mennesket, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilværelse og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Den er løsningen på historiens gåte, og den vet at den er denne løsningen.

Hal Draper om Marx statsbegrep

Den som har behandlet Marx sin revolusjonsteori, eller om du vil hans politiske teori, mest inngående er Hal Draper (og Ernie Haberkern). Du finner det i fem omfattende bind med felles tittel Karl Marx’s Theory of Revolution. I det første bindet, State and Bureaucracy, er dette behandlet i del II The Theory of the State der det første kapitlet (11) er grunnleggende. Her gjennomgår Draper en rekke sentrale tekster av Marx og Engels om statens fremvekst og funksjon. Deres konklusjon er at staten, ut fra analysene til disse, er en del av samfunnets overbygning og ikke en integrert del av samfunnets økonomiske basis der vi finner menneskenes utveksling med naturen og med hverandre og de mellommenneskelige forholdene som vokser direkte ut av dette.

Draper siterer også tekster der Marx og Engels skriver at staten, gjennom en lang historisk utvikling, har vokst ut av førstatlige forhold i samfunn der visse personer har blitt tillagt funksjoner for fellesskapet og sakte men sikkert utviklet seg fra fellesskapets tjenere til dets herrer. Med utviklingen av privateiendommen oppsto det så samfunnsklasser på grunnlag av hvem som eide og kontrollerte denne eiendommen og hvem som ikke gjorde det. De som gjorde de tsmeltet da sammen med de som hadde steget opp som fellesskapets administratorer osv., og ble til en herskende klasse som i det vesentlige brukte staten som sitt redskap. Men staten behold hele tiden ivaretaking av noen fellesinteresser som et underordnet trekk. Det betyr at Marx og Engels mente at staten oppsto lenge før kapitalismen, men at staten sin moderne form oppsto med den.

Avsnitt 4 i kapittel 11 har overskriften The State as Superstructure (Staten som overbygning).[xi]

Ifølge Marx, skriver Draper, blir staten til i den grad de institusjonene som trengs for å utføre de felles funksjonene krever at makten til å utøve voldelig tvang skilles fra resten av samfunnet for å opprettholde disse institusjonene. Og den kapitalistiske staten defineres slik av Draper: «Staten er den institusjonen, eller det komplekset av institusjoner som baserer seg selv på tilgjengeligheten til voldelig tvang gjennom spesielle samfunnsorganer for å opprettholde den herskende klassens dominans, bevare de eksisterende eiendomsforholdene fra grunnleggende endring og holde alle andre klasser nede.»[xii]

I avsnitt 5, samme kapittel skriver Draper om Statens spesielle karaktertrekk. Her tar han opp det som skiller den nye politiske institusjonen, staten, fra de tidligere organiserende autoritetene i stammesamfunnene (som han kaller protopolitiske autoriteter). De er inndelt territorielt og ikke etter slektskap og det er etablert en offentlig makt som ikke lenger faller direkte sammen med befolkningen som organiserer seg selv som en væpnet makt. Dessuten er den nye institusjonen mye dyrere enn de foregående og en må innføre skatter for å dekke dens utgifter og etter hvert ta opp lån for samme formål. Og så krever de nye og spesielle funksjonene til den nye staten et nytt embedsmannskorps som blir et byråkrati, et herskende embedsmannskorps.[xiii]

I avsnitt 6 skriver han om staten som utøvende organ for en klasse. Han viser ved sitat fra Engels bok Arbeiderklassens kår i England (1844) at denne var klar over at lovene var skapt av borgerskapet og opprettholdt deres makt og ved sitat fra en artikkel av Marx at han også mente dette. Så gir han et langt sitat der Engels oppsummerer den generelle analysen til han og Marx-. «Fordi staten oppsto ut av behovet for å holde de fiendtlige klassemotsetningene i sjakk, og at den på samme tid vokste frem midt i disse klassenes konflikt, er den, som regel, staten til den mektigste, den mest økonomisk dominerende klassen, som gjennom bruk av staten også blir den politisk dominerende klassen og slik får nye midler til å holde nede og utbytte den undertrykte klassen. … den moderne representative staten er et instrument for kapitalens utbytting av arbeiderklassen.»

Han viser også til den mest kjente oppsummerende merknaden i Det kommunistiske manifest. Her heter det at «… borgerskapet har endelig, etter utviklingen av den moderne industrien og verdensmarkedet, erobret eksklusiv politisk herredømme for seg selv i den moderne representative staten. Den utøvende makten i den moderne staten er kun en komitésom styrer med de felles sakene til hele borgerskapet.» Og slutten av del II i Manifestet skriver Marx: «Politisk makt er egentlig den organiserte makten til en klasse for å undertrykke en annen.»

Det er ikke tvil om at Marx mener at dette er den vesentlige oppgaven til staten, men han mener og at staten har andre oppgaver som henger sammen med all organiserende autoritet i samfunnet, selv i statsløse samfunn. Det er avfallshåndtering, politifolk som finner bortkomne unger, hjelp til de som blir utsatt for ulykker osv. Det er også forsvar av borgerskapets felles interesser i en spesiell stat mot rivaliserende klasser i andre stater. Og så er det håndtering av motsigelser innen den herskende klassen selv. Marx mener at dette ikke er statens vesentlige funksjoner og grunnen til at statene oppsto, dette er klassedominansen. De tre ovennevnte oppgaver blir underordnet under statens vesentlig oppgave hver gang det er et angrep fra arbeiderklassen. Både Marx og Draper viser til eksempler på at overklassene i forskjellige stater som er i krig med hverandre, har sluttet fred for å slå ned opprør fra underklassen. Her er samarbeidet mellom den prøyssiske og franske hæren for å slå ned den folkelige oppstanden i Paris i 1871 nevnt som eksempel. Det er også slik at de tre sideoppgavene til staten kan få staten til å fremstå som uten klassekarakter, at den finnes ganske enkelt fordi samfunnet som helhet trenger den. Ut fra dette har man angrepet Marx for å «overdrive» når han hevder at staten først og fremst er et klasseinstrument. Ifølge Draper mener altså Marx helt klart at staten har oppgaver som ikke er klassebestemt og løser disse oppgavene, men på en måte som er klasseforvrengt, med klassebestemte mål og med klassebestemte konsekvenser. Til slutt i det 8 underavsnittet går Draper litt mer inn på dette på en måte som er aktuell i forbindelse med ebola-epidemien. Han viser til at Marx skrev om at de rike ikke tok tiltak mot alvorlige sykdommer blant underklassene før de rike selv ble truet. Og han viser til klassenaturen i fornying av gammel bygningsmasse der husene til de mindre bemidlete blir revet ned og de blir tvunget til å flytte til andre plasser de har råd til å bo, mens det bygges veier, bedrifter og dyre boliger i de nye områdene.

Så siterer han Engels som oppsummerer det hele slik: «Hvis vi undersøker det nærmere oppdager vi at statens vilje i moderne historie, i det hele er bestemt av de skiftende behov i sivilsamfunnet, av overherredømmet til den ene eller andre klassen og i siste instans av utviklingen av produktivkreftene og produksjonsforholdene.»[xiv]

Draper fortsetter sin detaljerte gjennomgang av Marx syn på staten gjennom flere hundre sider til, men vi kan stoppe her. Ut fra en samvittighetsfull studie av Marx og Engels samlede skrifter har Draper konkludert med at Marx ser på staten som en overbygning over produktivkreftene og produksjonsforholdene i det kapitalistiske samfunnet. Mészáros har et annet syn.

Tilbake til Mészáros

Han er enda tydeligere enn dette når han fremstiller Marx eget syn som mekanisk reduksjonisme, som om Marx mente at basis bestemte overbygningen gjennom en direkte, enveis påvirkning. Han skriver at «Det er altså slik at å se på de direkte, reproduktive enhetene i kapitalsystemet som det «materielle grunnlaget» som «statens overbygning» reiser seg på er en selvmotsigende forenkling, som leder til personifisering av en gruppe allmektige «industriledere» - det direkte bestemte, mekaniske uttrykket for den materielle basis – som effektive kontrollører av den etablerte orden. Og det er verre enn det, denne oppfatningen er ikke bare mekanisk reduksjonistisk, men den mislykkes også i å forklare hvordan en totaliserende og sammenhengproduserende «overbygning» kunne reise seg på grunnlag av et totalt fravær av sin «økonomiske basis». Ja, i stedet for en troverdig forklaring på hvordan kapitalsystemet fungerer, gir dette synet bare mysteriet med en «aktiv overbygning» som reiser seg på et strukturelt nødvendig materielt fraværsom lykkes i å kurere hele systemets svakheter, når det selv er antatt å være direkte bestemt av den materielle basis.»[xv]

Min kommentar

Slik jeg kan vurdere det, har Mészáros en innskrenket og lite troverdig forståelse av Marx sin beskrivelse av basis-overbygning-forholdet og av hans forklaring på hvordan staten har oppstått. Det er også merkelig at den svært beleste filosofiprofessoren ikke har Hal Drapers bok på sin litteraturliste. Den kom jo ut nesten 20 år før Mészáros bok og var velkjent blant marxister som et standardverk når det gjelder Marx statsteori. Ellers har jeg lagt merke til at dette gjelder flere av de marxistiske teoretikerne. De er generelt sett svært belest, men mangler likevel ofte kunnskap om andre som jobber med de samme problemene.

Nå er det jo sånn at Mészáros kan ha rett og at Marx og for så vidt Draper og flere andre, inkludert med selv, kan ta feil i dette spørsmålet. Jeg mener ikke det.

Det er også merkelig at Mészáros ikke henviser til Charles Bettelheim som i 1974 begynte å gi ut et godt underbygget trebinds verk med samletittel «Les luttes des classes en URSS» (Kampen mellom klassene i Sovjetunionen.). Det andre bindet kom i 1977 og det avsluttende i 1983. I dette verket søker Bettelheim å vise at det økonomiske systemet i Sovjet var kapitalisme. Han kaller det «partikommunisme». Og han prøver å vise at foretakene i Sovjet var innrettet på merverdiskaping, at produksjonen ble dreid fra det å dekke befolkningens behov til produksjon av produksjonsinstrumenter, fordi den økonomiske avkastningen på sistnevnte var høyere enn på produksjon for forbruk. At ikke Mészáros diskuterer dette verket er desto mer forbausende ettersom han har skrevet en større analyse av Sartre sin tenkning, som vi også finner sammenfattet i «Beyond Capital». Han har altså vært opptatt av franske teoretikere.

Han har heller ikke henvist til Ernst Mandel sitt store verk om «Late Capitalism» som kom ut på tysk i 1972 og på engelsk i 1975 og 1978 (Verso forlag). Dette verket har nettopp samme utgangspunkt som «Beyond Capital» ved at det innledes slik: «En av de sentrale hensiktene med denne boken er gi en marxistisk forklaring på grunnene til den lange vekstperioden i den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, som overrasket både ikke-marxistiske og marxistiske økonomer; og samtidig å fastsette de indre grensene for denne perioden som sikrer at den ville bli fulgt av en ny bølge med økende sosial og økonomisk krise for verdenskapitalismen, karakterisert ved en mye lavere vekstrate for hele økonomien».[xvi]

Vi kan også undre oss over at han ikke nevner den franske marxistiske filosofen Lucien Sève, som før 1995 hadde skrevet flere interessante verk, blant annet om utviklingen av menneskets personlighet.

Det samme gjelder den tyske naturvitenskapsmannen Robert Havemann som holdt noen banebrytende forelesninger i 1964 på Humboldtuniversitetet i Berlin, som straks kom i bokform med tittelen «Dialektikk uten dogmer». Disse forelesningene handlet både om dialektikk og om utviklingen i Øst-Europa. Havemann fikk sparken fra universitetet for forelesningene.

Heller ikke i sine seinere bøker har Mészáros nevnt verker av de ovennevnte. Det gjør at han ikke har fått med seg mye av den nyere tenkningen om de problemene som han selv behandler.

Så er spørsmålet selvfølgelig om Mészáros sin feile forståelse av Marx fører til slike feil i analysen at det han skriver ikke er til noen nytte i kampen for den arbeidende klassen sin sak og for sosialisme/kommunisme. Jeg tror ikke det. Det skal vi se litt nærmere på ved å fortsette gjennomgangen av Beyond Capital.

Mészáros sin teori om kapitalsystem uten kapitalisme med en del av staten som en del av produktivkreftene og produksjonsforholdene, dvs., som en del av det Marx kalte det sivile samfunn, gir bakgrunnen for at han kaller de sovjetlike samfunnene for kapitalsystemsamfunn uten kapitalisme. I Marx sin ordbruk ville de, slik jeg ser det, ha være kalt samfunn i kommunismens første periode, med en mengde trekk fra sin fortid som lite utviklete kapitalistiske områder. Et av de viktigste trekkene er at borgerlig rett fremdeles gjelder så lenge samfunnet bygger på at enhver skal ha etter det vedkommende yter og ikke etter behov. Dette er et hovedprinsipp i kommunismens første fase, ifølge Marx. For å komme videre fra kommunismens første fase, der arbeiderklassen har tilegnet seg statsmakten, til den andre fase, trengs en oppheving borgerlig rett og av all tvungen arbeidsdeling, først og fremst en oppheving av motsetningen mellom fysisk og åndelig arbeid og mellom by og land.

I teksten Kritikk av Gothaprogrammet tar Marx opp disse problemstillingene. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men viser til noen interessante tekster: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm.

Hvis staten er en del av samfunnets basis tenker jeg at det dukker opp et problem til. Er det da mulig å få til en utvikling der staten «visner vekk» eller «sovner bort», eller må staten alltid fortsette å fungere slik samfunnets basis – produktivkreftene og produksjonsforholdene – alltid må det, om enn i stadig nye former? Mészáros skriver også at staten selv har både en overbygning og en basis. Det betyr vel at han skiller ut noe i den som overbygning. Hva er det i så tilfelle og hva er statens basis?

I kapittel tre tar Mészáros opp ”Løsninger på muligheten til å kontrollere den ukontrollerbare kapitalen, sett fra kapitalens side”.

Han begynner med å si at kapitalens teoretikere helt fra begynnelsen har ant at kapitalen ikke kan kontrolleres. Men de har ikke kunnet ta dette helt inn over seg fordi de selv har sett på systemet fra kapitalens eget standpunkt. Og da er det ikke mulig å se at kapitalen er et forgjengelig system. Derfor har alle ideologene bygget opp systemer ut fra ønsketenkning der motsigelsene på ett eller annet vis trylles vekk og en hevder også at kapitalen er grunnlaget i er et naturlig system for perfekt frihet og rettferdighet for å skjule alle de grusomme sporene i systemet.

Så gjennomgår han noen kjente løsninger på kapitalens dilemma sett fra kapitalens eget standpunkt. Først tar han for seg Adam Smiths løsning, så løsningen til marginalteoretikerne og til slutt et par nyere løsninger.

Adam Smith var den første som tryllet vekk problemet. Løsningen gikk ut på at de egoistiske handlingene til enkeltkapitalister nødvendigvis ville produsere de gunstigste resultater for hele samfunnet, en løsning som fremdeles er modellen til alle som roser de uovertrufne dydene til kapitalsystemet. Smith så at disse egoistiske handlingene kunne føre til store problemer, men påsto så at det var ”farlig galskap” å hevde dette fordi alt ble ordnet til det beste av en ”usynlig hånd”.

Friedrich August Hayek, som var Margareth Thatcher sin guru, og som fikk Nobels minnepris i økonomi i 1984 og som har vært sentral i den såkalte nyliberale revolusjon, hevdet at den «usynlige hånd» var «den første vitenskapelig beskrivelse av markedsprosessen» etter tidligere i samme tekst å ha anklaget det samme som ”animisme”.[xvii]

Mészáros sier at Smiths oppfatning om den ”usynlige hånd” selvfølgelig ikke har noe vitenskapelig eller troverdig grunnlag, selv om den representerte et stort vitenskapelig fremskritt sammenlignet med den seinere ”grensenytteteorien” til Hayek og hans ideologiske følgesvenner.

Mens Smiths teori ut fra kapitalismens fremtredelsesform på hans tid kunne se fornuftig ut, er den i dag totalt utdatert. Et grunnlag i hans forklaringsmodell er å favorisere den innenlandske industri mot utenlandsk, rettferdiggjort ut fra kapitalistenes selvinnlysende fornuftige motivasjon ut fra egen sikkerhet. Nå er det de store transnasjonale selskapene som dominerer det globale kapitalsystemet. Mészáros sier at Hayek også måtte ha oppgitt sin opphøying av kapitalistenes storartete kvalifikasjoner ut fra deres ”lokale forhold” sett i lys av den globalisere økonomien, som nå blir opphøyet på sin måte. Heller ikke kunne Smith forlange å få aksept for sin ”fullstendig selvinnlysende læresetning” som forutsatte at ”forbruk er det eneste målet og den eneste hensikten med all produksjon” i en tid når alle slags knep, medregnet direkte statlig inngripen, må finnes opp av kapitalens talspersoner, ikke bare for å trykke ned gjennom halsen på folk uønskete varer, men, og det er viktigere, for å bli i stand til å rettferdiggjøre den mest sløsaktige anvendelsen av ressurser til nytte for det militærindustrielle kompleks i en verden av skrikende nød. ’

Smiths idé om den ”usynlige hånd” er i dag håpløst ute av business ut fra hans egne forutsetninger, siden hans type kapitalister, hvis de finnes i det hele tatt, har rykket ned til en rolle der deres betydning er nesten umerkelig. Allerede de tidlige tilhengerne av ”grensenytteteorien” måtte skifte vekten fra den individuelle kapitalisten til den individuelle forbruker som sitt viktigste ”subjekt” i sin ”subjektive revolusjon”. I virkelighet er Smiths idé om den ”usynlige hånd” en innrømmelse av at systemet ikke kan kontrolleres. Han må nemlig forutsette at ”hånden”, mens den veileder de enkelte kapitalistene, også er den storartete harmoniserer av alle interessekonflikter, medregnet motsetningen mellom produksjon og forbruk. Ifølge Smith kan en ikke tenke seg at motsetningen mellom produksjon og kontroll kan oppstå, siden den eneherskende vennlige hånden blir sett som den virkelige kontrollmekanismen som etter sin definisjon ikke kan feile i sin helhetlige, vennlige kontroll. Men hva om denne hånden ikke alltid er så vennlig?

Smith selv ser ut til å ha ant denne faren når han skriver: ”Utviklingen av den enorme gjelden som nå undertrykker, og i det lange løp sannsynligvis vil ruinere, alle de store nasjonene i Europa, har være ganske lik.”[xviii] Men fordi han er fanget i forestillingen om at kapitalen vil vare evig, kan han ikke gå inn på tanker om at systemet i seg selv må oppheves for å løse dette og andre problemer. Han, som alle andre som forsvarer kapitalismen som system, kan bare finne enkeltløsninger på enkeltproblemer. De vil gjerne finne personifiserte, subjektive løsninger, men disse finnes i virkeligheten ikke fordi motsigelsene ligger i kapitalens struktur som er et objektivt driv for ekspansjon. Hvis det ikke lykkes i å få til utvidet reproduksjon vil systemet falle sammen. Derfor er også kapitalens talspersoner tvunget til å kjempe for ekspansjon.

Et viktig, og ødeleggende, trekk ved systemet er at det ikke er mulig å få det under bevisst kontroll. Grunnen er at produsentene ikke har demokratisk kontroll med sin utveksling med naturen og utvekslingen seg imellom. Et slikt ukontrollerbart system med uendelig veksttvang, må gå til grunne når det når sine ytterste grenser. For å få bevisst kontroll med denne utvekslingen må en stige utenfor grensene til den kapitalistiske ideologien som sier at systemet reddes av den ”usynlige hånd” (Smith) eller den mytiske ”verdensånden” (Hegel) som styrer menneskene ”til beste for alle”.

Kapittel 3.2 ”Grensenytte” og nyklassisk økonomi. Da den første store krisen for kapitalsystemet rundt 1870 brygget opp og det oppsto opprørske arbeiderbevegelser ble det klart at Smiths tese om den ”usynlige hånd” ikke lenger dugde som forklaring på hva som skjedde. De periodiske krisene i systemet ble ikke forklart av Smith. Det oppsto da en ny retning innen økonomifaget som skiftet oppmerksomheten over på det forbrukende individet. Viktige personer innen denne retningen var W. Stanley Jevons med sin bok The Theory of Political Economy som kom ut i 1871, samme året som opprøret i Paris og etableringen av Pariskommunen og det året Alfred Marshall jobbet med sine lignende teorier. Det slagordet som ble fremmet var grensenytte. Det ble hevdet at alle individer oppførte seg ut fra hvilken grensenytte en vare hadde og at kapitalistene registrerte dette med en gang og kunne legge opp produksjonen etter det. Denne oppfatningen ble koblet sammen med utstrakt bruk av matematiske metoder for å regne seg frem til hvordan alt fungerte. Det gjorde selvsagt at en skjermet seg fra kritikk fra alle som ikke var inne i dette språket. Og det uvitenskapelige grunnlaget som de matematiske formlene bygget på ble skjult for allmennheten. Alle som bekjenner seg til grensenytteteorien har til felles at de, med økonomen W. Stanley Jevons, mener at ”verdi avhenger fullstendig av den endelige graden av nytte”.[xix] Dette koblet han sammen med en teori om at de økonomiske krisene ble utløst av solen, når det var mange solflekker. Han jobbet med å tilpasse de statistisk-økonomiske undersøkelsene sine ved å endre statistikken slik at den passet med solflekkteorien, men lyktes aldri helt med dette prosjektet, som en vel kan tenke seg. Min kommentar er at dette sier også noe om den vitenskapelige holdbarheten i grensenytteteoretikerne sitt arbeid.

Innen den sosialistiske bevegelse ble også grensenytteteorien omfavnet av noen. Det gjaldt særlig fabiansosialistene som Mészáros nevner her og sier mer om litt seinere. Men først tar han opp Alfred Marshall og hans teorier om økonomien. Da Jevons og andre egentlig ikke klarte å forklare de økonomiske krisene og arbeiderne ble stadig mer radikalisert og mer militante, var det behov for en teori som erstattet konfrontasjon med kooptering, og det var Marshall sin linje. Han mente at det var byråkratisme og det han kalte kollektivisme, dvs. arbeiderorganisasjoner, og dårlige kapitalister som var årsaken til problemene i kapitalismen. Med skikkelige kapitalister, som hadde den rette moral, kunne dette rettes på, og kapitalismen kunne fungere slik at alle hadde det bra. Det er den «rike mann» som er Marshall sin helt og han skriver omen situasjon der, «Den rike mannen ville samarbeide med staten, og det enda mer enn han gjør nå, for å lette lidelsene til de som er svake og sykelige uten å være skyld i det selv, og for hvem en krone vil gjøre mer virkelige godt enn han kunne få ved å bruke mange titalls kroner. Under slike forhold ville folk stor sett være så vel fødd og skikkelig utdannet at det ville være hyggelig å leve i landet. Timelønnen ville ikke være høy og arbeidet ville ikke være dyrt. Derfor ville ikke kapitalen være oppsatt på å utvandre selv om den ble pålagt ganske høye skatter for offentlige formål. De rike ville like å bo der og slik ville sann sosialisme, grunnlagt på høflighet, reise seg over frykten for at ikke noe land kan bevege seg fortere enn andre uten å bli frarøvet kapital. Nasjonal sosialisme av denne sorten kunne være full av individualisme og fleksibilitet. Der ville ikke være noe behov for de jernlenkene av mekanisk symmetri som Marx mente var nødvendig for sitt ‘internasjonale prosjekt’.[xx]

Slik, sier Mészáros, kunne Marshall preke om å sky konflikt og appellere til eventyraktige tilstander under den kommende tiden med kapitalistisk ridderlighet samtidig som han på lykkelig vis forente det med en militant anti-sosialisme som igjen feilaktig fremstilte Marx som en primitiv mekanisk tenker. Samtidig måtte Marshall holde fast ved at hans ideelle kapitalistiske sosialøkonomiske ordning innbefattet det sanne sosialistiske system i sin «nasjonalsosialistiske» versjon. Han var nemlig ikke bare «arbeiderbevegelsens venn», men også en god engelsk imperialist. Mens han fordømte det tyske og russiske byråkrati roste han den engelske administreringen av koloniene i India, Egypt og andre steder for at de var opptatt av å bedre folkenes kår gjennom elastisk styre og administrering som åpnet for frie, fine forretningsforetak i statens tjeneste.

Marshall rådet arbeiderbevegelsen til å holde seg vekk fra revolusjonære tanker og handlinger og å gå inn for reformer som gradvis kunne heve dens materielle og moralske situasjon. Også innen den radikale sosialistiske bevegelse hadde reformismen dukket opp rundt 1870 og Marx «Kritikk av Gotha-programmet fra 1875 advarte nettopp mot dette. Men det hjalp ikke og de nye sosialdemokratiske partiene i de dominerende kapitalistiske landene gikk alle i retning reformistisk deltaking i sine nasjonalforsamlinger. Denne tendensen var under innflytelse av den marginalistiske økonomiske tenkningen og dens fremste forkjempere var de såkalte fabiansosialistene. Dette var og er en engelsk organisasjon, med avleggere i flere land, som har reform av kapitalismen som viktigste prosjekt. Den har spilt en stor rolle i utviklingen av reformistisk politikk og sosialdemokratiske partier i flere land. I sin tid støtte de sosialpolitikken til Bismarck som den tyske «sosialisten» Lasalle samarbeidet med, blant annet for å få Marx til å komme hjem for å samarbeide med Bismarck for å tøyle den tyske arbeiderbevegelsen slik at en kunne få den med på å sett ut i livet det nasjonalsosialistiske planene til den tyske kapitalen. En ganske informativ artikkel om Fabian Societyfinnes på wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Fabian_Society.

Mészáros skriver at det var på denne måten den organiserte sosialistiske bevegelsen ble splittet på en skjebnesvanger måte i den «industriell arm» og en «politisk arm» som var forløperen for den seinere fiendtlige splittelsen mellom den revolusjonære sosialismen og den «evolusjonære»-reformistiske sosialismen. Dette medførte at kapitalen, som fremfor alt er en utenomparlamentarisk makt, kunne utøve den politiske makten sin på en selvfølgelig måte gjennom den kapitalistiske staten, dvs. gjennom sin egen politiske kommandostruktur der nasjonalforsamlingen bare er en del og på ingen måte den avgjørende. I kontrast til dette var arbeiderbevegelsens «økonomiske arm» (fagforeningene) avgrenset til å virke innenfor strengt bestemte økonomiske rammer og bevegelsens «politiske arm» (de reformistiske sosialdemokratiske partiene) var avgrenset til å holde seg innenfor de reglene for det parlamentariske spillet som kapitalen hadde satt opp for å tjene sine egne interesser lenge før arbeiderklassen fikk lov til å delta i lovgivningsarbeidet i en strukturelt fanget og derfor nødvendigvis underordnet posisjon. Slik dømte den «evolusjonære sosialismen» seg til å «gå videre» til absolutt ingen andre plasser enn de «økonomiske realiteter» som var forutbestemt av kapitalen som det eneste «praktisk mulige».

Men Marshalls drømmer gikk ikke i oppfyllelse. De antagonistiske motsigelsene som fantes allerede på hans tid brøt ut i den mest ødeleggende kjempebrann som omfattet hele verden (for aller første gang) i den «Store krigen» som varte i fire lange år. Og nasjonalsosialismen resulterte i den tyske nazismens monsteraktige nasjonale og globale eventyr. Og denne alvorlige vendingen i Tyskland og andre steder, som hadde støtte blant mektige deler av utenlandsk kapital som hadde sitt egen «internasjonale prosjekt» som gikk ut på å likvidere for alltid Marx «mekaniske internasjonale prosjekt» for sosialisme gjennom aktiviteten til Hitler og Mussolini.

Kapittel 3.2.3 Økonomer kan ikke overse problemene og de underliggende motsigelsene i kapitalismen og de må ta opp problemene med kontroll på mer eller mindre klar måte, men ingen kan unngå dem helt.

På Adam Smith sin tid kunne det holde med en henvisning til den vennlige «usynlige hånd» når en skulle forklare hva som skjedde, men etter som tiden gikk ble dette stadig vanskeligere. Under de nye forholdene måtte en spre ansvaret for systemets virkelige funksjon, med sine defekter og kriser, på flest mulig for å avvæpne og nøytralisere kritikk. Mészáros nevner John Stuart Mills[xxi] tanker om den «stabile tilstand» som var et varsel om farene ved at en nådde både de geografiske grensene for utvidelse, som i prinsippet kunne bli gjenåpnet gjennom imperialistiske kriger som favoriserte vinnerne på bekostning av taperne, men også ved at en kunne nå grensene for produktiv utvidelse av hele kapitalsystemet.

Han siterer økonomen Joan Robinson[xxii] som kritiserer de som fulgte i Mills fotspor for å lage et system der den ulike fordelingen av eiendom til produksjonsmidlene og den ujevne fordelingen av det som skapes i produksjonen forsvinner. I den strømlinjete «grensenytteteorien» må tanker om dette forsvinne fordi de må bygge på en total misforståelse av «produksjonsfaktorene» og de delene disse består av, som er forutbestemt til å definere at ordningen av produksjonen og fordelingen, ut fra sin natur, er i alles interesse. Samtidig gjorde den utstrakte bruken av algebra at de virkelige aktørene – kapital og arbeid – forsvant fra den historiske scene samtidig som det skapte en illusjon om stor vitenskapelighet som kunne sikre at systemet fungerte best mulig. En kunne naturligvis heller ikke utfordre ideen om at den individuelle kapitalist var ideell når det gjaldt evnen til å fylle den rollen som var tildelt ham i skjemaet.

Ut fra sitt syn var Marshall ytterst negativ til kontrollstrukturen både til regjeringenes industrielle tiltak og til svært store aksjeselskaper. For Marshall og hans etterfølgere forble den innovative, individuelle kapitalist som tok risikoer og modige beslutninger den gode mellommann som på en perfekt måte gjorde det lettere for de individuelle forbrukere å maksimere og harmonisere sine interesser uten innblanding av byråkratiske krefter som hindret deres frihet.

Når det gjelder grensenytteteorien er det viktig å forstå dens tilknytting til den tidligere utilitarismen eller nyttefilosofien. Nøkkelprinsippet som den nye økonomien orienterte etter var prinsippet om «likevekt» og det er tett knyttet til tanken om individets «nyttemaksimering». Alt annet er bygget rundt disse to prinsippene som aldri blir bevist, men bare antatt. De støtter opp under hverandre og gir teorien dens rustning. Ifølge de som tror på den «subjektive revolusjonen» vil den uimotståelige driften i individenes menneskelige natur etter å maksimere sin egen nytte skape den lykkelige tilstanden av økonomisk likevekt. Og på samme måte er økonomisk likevekt et påkrevd vilkår som trengs for at menneskene skal kunne klare å utvikle sin nyttemaksimering. Denne uimotståelige sirkelslutning utgjør det teoretiske rammeverk der antakelser kan løpe fritt og sette økonomer i stand til å nå de ønskete konklusjoner fra tidligere «antakelser» uten at en trenger å prøve dem mot virkeligheten.

Hvis det oppstår vansker kan dette lett bli korrigert ved å bruke «det normale» for å få vognen på sporet igjen eller å holde de der hvis en kan forutse vanskene. Det «normale» er alt som trengs å bli definert på den måten for passe inn i teoriens krav. Henvisning til det normale blir brukt i stor grad av disse økonomene. Marshall bruker det hundrevis av ganger i hans Principles of Economics og andre skrifter.

Disse økonomene holder på med å beskrive økonomien på denne individualistiske måten, mens de ikke kan ta opp den reelle maktforskyvningen som skjer i den virkelige verden gjennom de monopolistiske utviklingene.

Den største feilen i nyttefilosofien er å snakke om «den største lykke til størst mulig antall» i et kapitalistisk samfunn. For antydningen om at dette kan skje under kapitalens herrevelde, og det uten å undersøke eller endre de etablerte maktforholdene, utgjør en umåtelig tom antakelse, samme hva de subjektive hensiktene til nyttefilosofene er. Blandingen av grensenyttetenkning og nyttefilosofi tenker vekk motsigelsene i det økonomiske systemet og de dilemmaene som finnes når det gjelder kontroll.

Men kapitalen tok ikke hensyn til disse teoriene og fortsatte sin motsigelsesfylte utvikling gjennom kriger og den store depresjonen og en ny ideologi trengtes. Da ble den såkalte «managerrevolusjonen» utviklet. Bedriftslederne skulle erstatte den individuelle kapitalist som tok risker og var fornyende.

Kapittel 3.3 Fra «managerrevolusjon» til å påstå «teknostrukturens konvergens».

3.3.1 Her begynner Mészáros med å si at et av de viktigste karakteristiske trekkene ved alle de mange «revolusjonene» innen økonomisk teori for å avbøye kritikk av kapitalsystemet er den forunderlige insisteringen på nødvendigheten av og det absolutte fortrinnet til gradvishet. Dette gjelder både den «keynesianske revolusjon», den «monetaristiske revolusjon» for ikke å snakke om «den andre industrielle revolusjon», den «grønne revolusjon», «informasjonsrevolusjonen» osv.. På denne måten kunne de fortsette med å erklære at det eneste målet med de «teoretiske revolusjonene» på sine felt var å sette opp og forsvare en teori som fremmet ideen om en gradvis utvikling av den evige kapitalismen mot alle sosialistinspirerte strategier for sosiale og økonomiske revolusjoner, og ikke bare de marxistiske. Erobringen av betegnelsen «revolusjon» var svært nyttig og det ble intellektuelt respektabelt akkurat det Keynes åpent medga var hans «klassekrig».

Mange av påstandene innen nyklassiske teorier og fra grensenyttetilhengere ble tatt med nesten uendret i de feirete økonomiske lærebøkene i den nye fasen, medregnet den fremtredende plassen til den apologetiske bruken av «nyttemaksimering» og den medfølgende rettferdiggjøringen av den etablerte orden for produksjon og distribusjon med referanse til den mytiske «forbrukeren» opp mot arbeideren. Men det oppsto også noen nye trekk.

Et berømt sosiologisk verk av Berle og Means som kom ut i 1932 blir regnet som den første merkesteinen for den nye retningen. Men Paul Sweezy hadde en kommentar som påviste at det var Schumpeters artikkel «Kapitalismens ustabilitet» i Economic Journal i september 1928 som kom først. Her blir for første gang tanken om at det ikke lenger er den individuelle kapitalist, men det store foretaket som spiller rollen som den store fornyer og at fornying er blitt redusert til en rutine som blir utført av lag av spesialister som er utdannet og trenet for dette. Og Sweezy sier at dette, ut fra Schumpeters synsvinkel, er grunnleggende endringer som er bestemt til å produsere like grunnleggende endringer i kapitalens funksjonsmåte.

Det var svært vanskelig for kapitalens forsvarere å forlate tanken om rollen til den individuelle kapitalist fordi den var så nært knyttet til rettferdiggjøringen av at kapitalisten kunne tilegne seg merverdien på grunn av sin spesielt viktige rolle. Derfor tok det lang tid får denne ideen ble fremherskende. Den store depresjonen etter 1929, med den utviklingen som da fant sted, gjorde at det etter hvert ble umulig å opprettholde den gamle forståelsen av systemet. Nå ble forsvaret av den kapitalistiske orden ikke basert på rollen til den individuelle entreprenør, men på at en depersonalisert rettferdiggjøring av systemet helt enkelt ut fra at det er det «mest effektive» og det eneste som er i stand til å «levere varene».

Dette var et svakere forsvar enn det forrige. Hvis systemet ikke viste seg effektivt kunne forsvaret svekkes kraftig. Derfor måtte det finnes en ny krykke til å støtte det opp. Det en da fant var en fiktiv sammenheng mellom «frihet og demokrati», eller «fritt politisk valg» på den ene side og «fritt økonomisk valg» i markedssamfunnet på den andre siden. Uten en slik politisk krykke ville forsvaret blitt sterkt svekket fordi korporativ planlegging og vitenskapelig/teknologisk mestring langt fra kunne bevise sin store «effektivitet» og sviktet når det gjaldt å «levere varene» til talløse millioner av arbeidsløse selv i de mest privilegerte, vel utviklete kapitalistiske land.

Likevel førte den nye utviklingen med de store foretaksmonopoler til at ringen fra Adam Smith med sin enkeltstående kapitalist som hadde full oversikt over sin kapital, var gått helt rundt. Denne kapitalisten var satt ut på sidelinjen og det var klart at den etablerte orden for produksjon og distribusjon ble drevet at strukturelle bestemmelser istedenfor personlig initiativ. Og dette var gjort med den hensikt å forsvare systemet og uten oppmerksomhet på betydningen av og farene ved det som var innrømmet.

Denne farlige marginaliseringen av menneskelig fornuft og personlig ansvar under kapitalens historiske utvikling understreket stadig at systemet ikke kunne kontrolleres. Dette kunne en ikke si fordi en aldri kunne innrømme at den logiske følge av slike blinde og ukontrollerbare omforminger som en i perioder måtte medgi eksisterte, og fremstilte som den endelige «revolusjon» i økonomiske saker, i virkeligheten kan være ødeleggingen av menneskeheten og at en derfor burde overveie et meningsfullt alternativ til de fremherskende trendene.

Men et slikt alternativ til kapitalens måte for utveksling mellom menneske og natur og menneskene imellom kan ikke bli oppfunnet ut fra noen ideelle bestemmelser. Det kan bare skapes ut fra det eksisterende materielle grunnlaget i samfunnet gjennom det undertrykte subjektet i det gitte samfunnsøkonomiske systemet for reproduksjon, nemlig arbeiderklassen, gjennom de nødvendige formidlinger som kan oppheve kapitalens herredømme over produsentene.

Og nettopp fordi det eneste fungerende alternativet til kapitalens kontrollmetode må ha arbeiderklassen i sentrum og ikke de ymse utopiske læresetninger i den borgerlige økonomien, som Adam Smiths «skjulte hånd» eller Alfred Marshalls «ridderlige» kapitalist som ville skape en nasjonal sosialisme, eller Galbraiths «konvergensskapende» og universelt fordelaktige «teknostruktur» osv., kunne tanken om et slikt alternativ aldri oppstå hos folk som prøvde å skape teori om (og rose) den stadig lykkelige løsningen på det strukturelt ukontrollerbare, etablerte systemet. Ellers tenker jeg at det er verd en kommentar at Marshall hadde et livslangt samarbeid (og ekteskap) med Mary Paley. Hun var en av de første kvinner som klarte å få studieplass ved Cambridge University. Som utdannet økonom er det mye taler for at hun hadde vel så mye å si for utviklingen av Marshalls arbeider som han selv. Den første boken Marshall ga ut var i virkeligheten et felles prosjekt.

3.3.2

Den aprioriske forkastingen av det sosialistiske alternativet, som kunne styres av de virkelige produsentene, dro med seg nødvendigheten av å kunne forklare alt på måter som passet når det skulle brukes mot den virkelige eller potensielle sosialistiske motstander. Noen unntak fantes. Schumpeter viste, ut fra erfaringene med kapitalismen, en mer positiv holdning til muligheten for sosialistiske endringer i fremtiden. Men regelen var en militant anti-sosialisme.

Talcott Parsons sluttet seg til Berle&Means tese om «adskillelsen mellom eierskap og kontroll» for å kunne hevde at sosialistenes kritikk av eiendomsforholdene ikke lenger var aktuelle fordi «mange store foretak hadde kommet under kontrollen til «direktører» hvis personlige eierskap av aksjer i foretakene bare var av nominell betydning som kontrollinstrument». Men dette endret jo ikke noe fordi det sentrale er arbeidets strukturelle underkastning under kapitalen. Om kapitalens representant er en «rovgrisk entreprenør» eller en «ydmyk karriereperson» endrer ikke noe på dette forholdet. Med andre ord er var og er saken det at klasseherredømmet varer ved. Endringer i hvem som er kapitalens representanter kommer av endringer som følger av kapitalens egen utvikling. Det endrer ikke noe grunnleggende, annet enn at det faktisk er en del av enda mer antagonistiske forhold i systemet.

TalcottParsons kritiserte Schumpeter fordi han tvilte på kapitalens fremtid. Han sa at Schumpeter ikke hadde forstått at det fantes en tredje mulighet mellom kapitalisme slik den hadde vært og sosialisme. Eiendom knyttet til slekt og arv kunne bli erstattet av «byråkratisering» og av et skille mellom økonomi og regjeringsform og mellom eiendom og kontroll.[xxiii] Slik ble vi forsikret om at det absolutt ikke var nødvendig å være bekymret for de endringene som foregikk, og at vi i hvert fall ikke burde få noen ideer om en mulig krise som kunne føre til at kapitalens samfunnsordning falt sammen. For den tredje løsning, som Schumpeter tilsynelatende hadde ignorert, ga en garanti for en uforstyrret utvikling i en «moderne type økonomi» som ikke lenger var kapitalistisk.

Alt som ble så beroligende beskrevet i boken Economy and Society (Se note xvi.) bygger på en påstand som ikke kan understøttes av fakta, nemlig at det som var oppnådd representerte den «fullstendig ‘frigjøring’ av økonomien fra ‘politisk’ kontroll». I virkeligheten hadde aldri statens direkte og indirekte deltakelse i «den moderne typen av økonomi» vært i nærheten av det som skjedde i denne tiden, og det gjaldt ikke bare innen det militærindustrielle kompleks, men på flere andre felter. Den «byråkratiseringen» som Marshall snakket nedlatende om var i seg selv en del av den økonomiske prosessen som ble beskrevet på så optimistisk vis i ovennevnte bok. Når det kom kritiske motforestillinger kunne en alltid komme opp med passende definisjoner og omdefineringer av nøkkelbegreper (en uvane som Parson hadde stjålet fra sitt idol, Max Weber) slik det er foregrepet ved bruken av anførselstegn rundt ordene «frigjøring» og «politisk» og «byråkratisering» som vi har sett ovenfor. Andre stedet i boken (side 272) finner vi det samme når det gjelder «den nye økonomien» «utbytting av arbeidskraften» og «kapitalistisk kontroll». Utropstegn er tegn på at en skal ta det som skrives med en klype salt.

På denne måten kunne økonomien bli frigjort fra politisk kontroll og den kunne ikke bli det ettersom hva som trengtes for å forsvare det kapitalistiske systemet. «Byråkratisering» kunne finne sted eller ikke finne sted i «den nye økonomien» avhengig av hvor godt eller dårlig den kunne virke på det frie og demokratiske samfunnet som måtte være fullt av forskjeller (og derfor sunt byråkratisert) eller som «sikret forbrukerstyret (og derfor ikke var virkelig byråkratisert men ideelt markedsstyrt). På samme vis kunne det ikke komme på tale med økonomiske tilbakeslag eller kriser takket være «det store utbudet av nye produkter for den høytlønte forbrukende befolkning» og det kunne ikke finnes noen sosial konflikt rettet mot den herskende klassen. For ideen om en ubehagelig «herskende klasse» ble introdusert, igjen mellom anførselstegn, noe som omdannet den, selv i tilbakeblikk, til bare en «ikke bare ubehagelig» halvherskende klasse, på grensen til en trøsterik forsvinning akkurat på den måten som begrepene «utbytting av arbeidet» og «kapitalistisk kontroll» ble behandlet tidligere i boken. Mészáros siterer så Parson: «I et kort historisk øyeblikk syntes amerikansk kapitalisme å skape en nye schumpetersk «herskende klasse» av familiedynastier grunnlagt av «industriledere». Men dette øyeblikket ble passert tidlig i dette hundreåret og seinere er trenden klar – den ansatte leder, ikke eieren som arver, er nøkkelpersonen i den økonomiske strukturen i Amerika.»[xxiv]

Alt dette ble fremstilt som om den «ansatte leder» ikke tilhørte den virkelig eksisterende herskende klassen (uten anførselstegn) som i virkeligheten hadde en nøkkelstilling i toppskiktet av kapitalens kommandostruktur, selv om han var ugift og ikke ville skaffe seg arvinger. Slik ble de pågående samfunnsøkonomiske endringer, som klart viste at kapitalen ikke kunne kontrolleres selv av dens mest hengiven talspersoner, tatt om bord av systemets ideologer med den hensikt å skaffe seg ammunisjon mot sosialistene for tjene som det mest gjennomsiktige forsvar for den etablerte orden.

Kapittel 3.3.3 – 3.3.4 og 3.3.5

Her behandler Mészáros John Kenneth Galbraiths forsøk på å forbedre Parsons tankespinn i boken The New Industrial State (1967). Han begynner med et lengre sitat som gir hovedinnholdet i Galbraiths posisjon. «I industriforetaket er det de som tar beslutninger som har makten. I det modne foretaket har denne makten uunngåelig og ugjenkallelig gått over fra individet til gruppen fordi bare gruppen har den informasjonen som kreves for å ta beslutninger. Selv om de grunnleggende bestemmelsene i foretaket plasserer makten i hendene på eierne, så flytter nødvendigheten av teknologi og planlegging den over til teknostrukturen. Siden teknologi og planlegging er det som gir teknostrukturen makt, vil denne strukturen ha makt alle steder der slike virksomheter er viktig i produksjonsprosessen. Denne makten vil ikke være det som kalles fritt næringsliv eller kapitalisme, når vi snakker ut fra en viss ideologi. Så vel som inngripen fra private autoriteter, i form av eiere må hindres i private foretak, må inngripen fra det offentlige hindres fra inngripen i offentlige foretak… Som en videre følge vil forvirring over kapitalisme uten kontroll av kapitalisten bli fulgt opp av forvirring over sosialisme uten kontroll fra samfunnet.[xxv] Denne beskrivelsen gjorde at Galbraith kunne avskrive det originale sosialistiske prosjektet som «gammelt og upraktisk» (side 109 i boken) og samtidig si at både det kapitalistiske systemet i Vest og Sovjet-sosialismen nærmet seg hverandre. Kapitalisme uten kontroll fra kapitalistene på den ene siden og sosialisme uten kontroll fra samfunnet på den andre siden var ifølge Galbraith i all hovedsak det samme. Begge ble styrt av en teknologisk elite.

Begrepet modent foretak var i virkeligheten uten innhold og forfatteren av The New Industrial State ville være den siste til å innrømme at etter moden fase kommer alderdommen. Men det var et innholdsløst begrep som skulle understreke at kontrollproblemet var løst og at det ikke ga noen mening å spørre om det kunne oppstå igjen i fremtiden. Alt av store foretak som ikke passet inn i Galbraiths skjema kunne betegnes som umodne og dermed var problemet med avvik fra normen løst. Han mente også at de som driver de store foretakene ikke eier noe særlig del av dem. Han ser greit bort fra de mange millionene i gasjer, bonuser og forrett til aksjekjøp som tydeligvis ikke utgjorde noen særlig eiendel. I tillegg påsto han at de som hadde høye formelle posisjoner i de store foretakene, som direktørene i General Motors eller General Electric bare hadde beskjeden innflytelse når viktige beslutninger ble tatt. Det var teknostrukturen med sine høyt utdannete spesialister som var bestemmende og at det viktige var å finne disse, med den nye prestisjen for utdanning og utdannere.

Selvfølgelig virket alt dette til å fremme det synet at den kapitalistiske klassedominansen forsvant.

Galbraiths sa også at staten hadde fått en helt annen og viktigere rolle enn tidligere. I 1929 sto staten for 9 % av all økonomisk aktivitet, mens dette var økt til mellom en femtedel og en fjerdedel på 1960-tallet. Dette gjorde han uten å reise noen kritiske spørsmål om virkelige forhold. Det faktum at det er en tett sammensmelting av det industrielle system med staten (boken, side 393) bekymret ham overhodet ikke. Han sier også at planlegging må finne sted. Måten han fremstiller sakene på gjør at vi på den ene siden får høre at den type planlegging som må til ikke kan finne sted og på den andre siden kan det på den andre siden se ut som den allerede er oppnådd. Han snakker som om de store modne foretakene kan ha en slik planlegging gjennom sin teknostruktur, uten å legge vekt på at de er del av et system som kan bryte sammen i krise rundt neste sving.

Men hele denne motsigelsesfylte fremstillingen er ikke nok for å skape et holdbart bilde. Han må derfor føre inn en ny forutsetning; staten er i stand til å løse alle de kontrollproblemene som gjenstår både i Øst og Vest. Noe som i virkeligheten betyr at rein ønsketenkning blir fremstilt som realiteter.

Men virkeligheten ville ikke innrette seg etter Galbraiths «teknostrukturelle» idealtyper. I sovjetsystemet kunne en ikke fjerne byråkratisk kontroll og det modne foretak kunne ikke utelate kapitalisten fra den virkelige maktstilling. Og i alle tilfeller burde det være klart for forfatteren at staten ikke kan levere det du krever av den, samme hvor mye du ønsker det. Det ga heller ikke mye mening å prøve å rose den uunngåelige selvstendigheten til teknostruktursystemet i det ene øyeblikket og forutsette statens enda mer uunngåelige inngripen i det neste. Og det var like naivt å fantasere om arbeid til alle når objektive strukturelle krefter i industristatene i Øst og Vest gjorde det umulig å forene den produktive kapitalekspansjonen med det å skaffe arbeid til alle. En kort tid, under gjenoppbyggingen etter 2. verdenskrig var dette mulig, men på den tiden da Galbraith skrev boken sin hadde den uunngåelige økningen av arbeidsløse gjort slutt på Keynes «fulle sysselsetting i et fritt samfunn», mens forfatteren ikke tok hensyn til det. Samtidig fant vi massiv arbeidsløshet i en mengde andre samfunn.

Mészáros fortsetter så å gi en god del flere eksempler på hvor fjernt Galbraiths påstander var fra den virkelige utviklingen av både kapitalismen i Vest og systemene i Øst, men jeg stopper her med Mészáros konklusjon at alle tenkerne som representerte kapitalens standpunkt måtte unngå å nevne de samfunnsmessige antagonismene i systemet, eller gjøre de så ubetydelige som mulig eller til og med omtolke dem til positive omstendigheter og dyder, mens de holdt deres eksplosive potensial langt ute av syne.

Kapittel 4 Årsaker, tid og formidlingsformer

4.1 Årsaker og tid under kapitalens ‘causa sui’[xxvi]

4.1.1

Det mest problematiske aspektet ved kapitalsystemet er at det er totalt ute av stand til å behandle årsaker som årsaker, samme hvor alvorlige følger de kan få i det lange løp. Dette gjør at en helt grunnleggende dimensjon ved det ekspansjonsorienterte kapitalsystemet er at de nødvendige tiltakene for å bøte på ting må skje på nivået virkninger og konsekvenser innenfor systemet.

Innenfor systemets relative grenser kan en løse problemer ved stadig å overvinne grensene for og effektiviteten til den samfunnsøkonomiske virksomheten og dermed for en tid minske de skadelige konsekvensene som kommer av, og kan holdes innenfor kapitalens grunnleggende årsaksrammer.

Men når en nærmer seg kapitalens absolutte grenser er uunngåelig selve kapitalens grenser med i spillet. Følgelig vil det å komme bortenfor disse grensene på en vellykket måte gjøre det nødvendig å ta opp reproduktive strategier som før eller seinere vil underminere selve kapitalens eksistensmulighet. Det er derfor absolutt ikke rart at dette systemet for samfunnsmessig reproduksjon, samme hva det koster, må avgrense de avhjelpende tiltakene sine til delvise modifikasjoner av virkningene og konsekvensene av den gitte måten det opererer på, mens en tar de grunnleggende årsakene for absolutt gitt, selv under de mest alvorlige forhold.

I forhold til kapitalens måte for samfunnsmessig kontroll med utvekslingen mellom menneskene og naturen og menneskene seg imellom, kan der ikke være noe slikt som «i det lange løp», fordi en innen dette systemet ikke kan tenke seg muligheten av en fremtid som ikke er en direkte forlenging av tidligere og nåværende bestemmelser/avgrensinger/bestemmende fordommer. Mészáros bruker her ordet «determinations».[xxvii]

Kapitalen tilintetgjør fremtiden og er låst inne i en ond sirkel av kortsiktighet. Det er grunnen til at det ikke er samsvar mellom kapitalen og former for omfattende planlegging. Det gjelder både kapitalen slik vi kjenner den i «Vesten» og slik den fungerte i Sovjetsamfunnet, der byråkratiet hadde overtatt funksjonen som kapitalens talspersoner. Planleggingen var derfor også der bare å innføre endringer på nivået manipulerbare virkninger, mens grunnleggende årsaker som var etablert tidligere i historien forble uendret.

Grunnen til at kapitalen strukturelt sett ikke kan behandle årsaker som årsaker er at den er sin egen årsak. Og kapitalen tåler ikke noen regulering som hindrer dens ekspansive dynamikk. Ekspansjon er nødvendig av seg selv i dette systemet, men også fordi det flytter de problemer og vansker som oppstår ut fra nødvendigheten av å slippe unna de underliggende årsakene som om de var en pest.

Så lenge rom for uhindret utviding er til stede objektivt sett kan prosessen med å flytte systemets motsigelser fortsette uhindret. Når det ikke går så bra kan en da si at årsaken er at «det ikke er nok vekst». Ut fra dette konkluderer en så alltid med at det ikke er noe grunnleggende galt med systemet, selv under de verste depresjoner og at vilkårene for ny, sunn ekspansjon er til stede og at det ikke er noe behov for grunnleggende endringer.

Dette fører til at en overser eller relativiserer de absolutte grenser som finnes, f.eks. ved å sløse bort ikke fornybare ressurser. I stedet for dette burde vi jo erkjent dette som nødvendige grenser for et endelig system, medregnet alle varianter av kapitalsystemet som kan fungere. Innenfor kapitalsystemet sine rammer spiller vi nå russisk rulett med menneskenes mulighet til å overleve som art. Men fordi en slik erkjennelse uvegerlig stiller spørsmålstegn ved kapitalens grunnleggende årsaksrammer så kan det «ikke finnes noe alternativ» til relativiseringen av de absolutte, samme hvor uansvarlig det er.

4.1.2

Kapitalens uforanderlige tidsoppfatning er a posteriori(etterpå) og tilbakeskuende. Fordi utviklingen av systemet ikke kan planlegges kan en heller ikke gripe inn i forkant av ting, en må alltid forholde seg til de uforutsette hendelsene som alt har skjedd. Og for å beholde strukturen i kapitalsystemet må all fremtid sees på som en uendret fortsettelse av denne strukturen. Derfor må kapitalens operasjonsmodus, under alle kriser som rokker ved systemet, alltid være reaktiv stimulusrespons og tilbakestrebende virksomhet – dvs. en streber tilbake til de vesentlige trekkene ved systemet selv, som da også er grunnen under alle problemene, og som en ikke kan avsløre eller endre. Derfor blir også de endringer som kan forekomme, endringer av mengde og ikke av kvalitet. Det samsvarer også godt med systemets krav til stadig ekspansjon/utviding. Det blir da mer av det samme. Endringer som nasjonalisering av kapitalistiske foretak blir derfor bare noe midlertidig som blir omgjort i neste omgang, dersom systemet gjenvinner en viss stabilitet.

4.2 Den onde sirkel til kapitalens andre ordens formidlinger

4.2.1 Kapitalens andre ordens formidlinger danner en ond sirkel som det er klart at en ikke kan komme ut av. De er formidlinger av første ordens formidlinger som på sikt er ødeleggende. For de setter seg imellom menneskelige vesener og de vitale vilkårene for deres reproduksjon, nemlig naturen. Så skriver Mészáros hva som kjennetegner kapitalens andre ordens formidlinger:

· Kjernefamilien som samfunnets univers i smått (microcosmos) som i tillegg til å reprodusere arten menneske, tar del i alle reproduktive forhold i det samfunnsmessige «universet i stort» (macrocosmos), medregnet den nødvendige formidlingen av statens lover til alle individer og slik er avgjørende for reproduksjonen av staten;

· fremmedgjorte produksjonsmidler og deres «talerør» gjennom hvilke kapitalen får en «jernvilje» og en tøff bevissthet, som er strengt innrettet på å tvinge på alle at de innretter seg etter de umenneskelige objektive kravene til en gitt samfunnsmessig orden for utveksling mellom menneskene og naturen og menneskene seg imellom

· penger tar en mengde forvirrende og stadig mer dominerende former i løpet av den historiske utvikling, fra dyrking av gullkalven alt på Moses tid og fra bodene til pengevekslerne i tempelet i Jerusalem på Jesus tid (figurlig berettet om, men likevel svært realistiske handlinger som ble lidenskapelig fordømt – men helt forgjeves hvis en ser på bevisene i den virkelige historien– i den jødisk-kristne moralkode) gjennom ågerkarlens kiste og de nødvendigvis begrensete forretningene til den tidlige handelskapitalen helt frem til det globale kvelertaket fra dagens internasjonale pengesystem

· fetisjistiske produksjonsmål som i den ene eller andre formen underordner menneskelige behov (og den medfølgende fremskaffingen av bruksverdier) under den blinde tvangen til kapitalutvidelse og akkumulering

· arbeidskraft som strukturelt sett er skilt fra muligheten til kontroll både i kapitalistiske samfunn der den må fungere som lønnsarbeid og er utbyttet gjennom økonomisk tvang og under etterkapitalistisk herredømme over den politisk dominerte arbeidsstyrken

· kapitalens forskjellige statsformer i global setting der de konfronterer hverandre (til tider selv med de voldsomste midler og drar menneskeheten til kanten av selvødeleggelse) som selvorienterte nasjonalstater

· det ukontrollerbare verdensmarkedet som setter rammer der deltakerne, beskyttet av sine respektive nasjonalstater i den grad det kan skje under de fremherskende maktforhold, må tilpasse seg til de svært vanskelige forhold for økonomisk sameksistens, mens de prøver å vinne størst mulig fordel for seg selv ved å lure de motstanderne som de konkurrerer mot, slik at de dermed uunngåelig sår frøene til stadig mer ødeleggende konflikter.

Etter denne oppregningen sier Mészáros at hvis vi ser på hvordan disse delene av den etablerte orden for utveksling mellom menneskene og naturen rundt og menneskene selv imellom er lenket sammen, så kan vi bare snakket om en ond. For de særegne andre ordens formidlinger støtter hverandre innbyrdes og gjør det umulig å motvirke den fremmedgjørende og paralyserende kraften til hver enkelt av dem sett i isolasjon, mens en lar være i fred den enorme selvregenererende og selvpåtvingende makten til systemet som et hele. Historisk erfaring viser at kapitalsystemet lykkes i å påtvinge seg selv overfor frigjøringsforsøk som bare angår deler av systemet, gjennom de strukturelle båndene til de delene som det er sammensatt av. Følgelig er det slik at det som må konfronteres og overvinnes av den etablerte, ukorrigerbart diskriminerende orden for utveksling mellom menneskene og naturen rundt og menneskene seg imellom ikke bare kapitalens positivt selvoppholdende kraft til utvinning av merverdi, men også den ødeleggende negative kraften – den tilsynelatende totalt hindrende tregheten – i den sirkelen av lenker som kjeder den sammen.

Derfor må det virkelige målet for radikal sosialistisk omdanning være kapitalsystemet som sådant, med alle sine andre ordens formidlinger og ikke bare den lovlige ekspropriasjonen av de private kapitalistiske talerør for kapitalen. For den lovlig ekspropriasjonen kan bli nullet ut relativt lett ikke bare ved endring av den tradisjonelle kapitalistiske form for kapitalens talerør over i en av dens historisk levedyktige kapitalistiske varianter, slik vi har sett det for eksempel i samfunn av sovjettypen. Det er også slik at det som kan oppnås på lovlig vis kan snus opp ned av passende lovreformer under endrete historiske omstendigheter. Dette skjedde i det sovjetdominerte området etter andre verdenskrig, etter en kort periode der en prøvde å finne frem til den tenkte kuren: «markedssosialismen».

4.2.2.

De som forsvarer kapitalismen liker å fremstille den bestående orden som noe slags gudelig forutbestemt som det ikke kan være noe sivilisert alternativ til. De fremstiller fortidens historie som om den var systemlik nåtidens som igjen er lik fremtidens for å idealisere og unnskylde kapitalismens mest ødeleggende sider.

I virkeligheten ble de europeiske oppdagerne så seint som på 1700-tallet slått av hvordan folk andre steder i verden ikke hadde det eiendomssystemet som europeerne var vant med. Den franske filosofen Diderot skrev en kommentar om dette på bakgrunn av rapportene fra den berømte franske oppdagelsesreisende, kaptein Bougainville fra øyer i Stillehavet. Her skrev Diderot at den grunnleggende motsigelsen i det samfunnsøkonomiske systemet som var dominerende i Europa var «skille mellom ditt og mitt (distinction du tien et du mien), motsetningen mellom ens egen nytte og de felles godene (ton utilité particulière et le bien général) og underordningen av det felles beste under det som var godt for en selv. Og han gikk lengre enn det mens han understreket at disse motsetningene, under de fremherskende forholdene, førte til produksjon av ‘overflødige behov’ (besoins superflus) og «innbilte goder (biens imaginaires) og kunstige behov (besoins faktices). Han brukte dermed omtrent de samme ordene som Marx skrev ett hundre år seinere når han beskrev de kunstige behov og innbilte appetitter som ble produsert under kapitalens fremmedgjørende herredømme.

Denne kritikken som oppsto hos borgerskapets tidlige filosofer forsvant mer og mer ettersom motsetningene mellom behovene til borgerskap og arbeiderklasse skjerpet seg historisk. Da ble bevaring av det systemet som de tjente og tjente på stadig viktigere slik at motsigelser som kunne føre til tanker om systemets forgjengelighet og oppheving måtte unngås, ties i hjel, bortforklares og undertrykkes. Mészáros nevner Bhopalkatastrofen som ett av mange eksempler på dette.

Samme hvor fint det blir sminket i den herskende ideologien så sikrer systemet sin makt som en innbyrdes avhengig og hierarkisk strukturert totalitet som gjør blodig narr av alle velmenende tro på at en kan slippe ut av blindgaten av strukturell avhengighet gjennom «tredje verden modernisering» og sjenerøs «overføring av teknologi». Kapitalens andre ordens formidlinger sørger for at alle slike forventninger ikke kan virkeliggjøres og kanskje kan føre til enda verre resultater, som nettopp i Bhopal. Ønsketenkningen om ”markedssosialisme” fører oss inn akkurat den samme vonde sirkelen og åpner for at de ledende personene i den såkalte sosialismen, som Mészáros kaller kapitalsystem uten kapitalisme, kunne fortsette frem mot en direkte privat tilegning av det som tidligere var politisk styrt merverdiutvinning.

Det var selvfølgelig ikke slik at kapitalismen oppsto på grunn av noe mytisk forutbestemt eller på grunn av ‘den menneskelige natur’ som var naturlig egoistisk. Den menneskelige natur er noe som utvikler seg sammen med utviklingen av menneskesamfunnet og kan noe permanent uforanderlig.

Historie fortjener ikke navnet sitt hvis den ikke er åpen i begge ender, både mot fortiden og mot fremtiden. De som vil lukke historien i en sirkel som en ikke kan slippe ut av må lukke den både fremover og bakover, eller klarer de ikke å få den til å passe inn i logikken til et system det nåtiden alltid er det samme som både fortiden og fremtiden og altså fungerer slik at kapitalen alltid vil bestå.

Til og med borgerskapet største ånder, som Hegel, gjør dette. Hans monumentale prosjekt er å få innsikt i den sanne teodicé, dvs. hvordan en kan løse spørsmålet om hvordan det fysisk og moralsk onde i verden kan forenes med troen på en god og allmektig gud. Dette løser han ved å stipulere en verdensånd på vei til sin egen forutbestemte selvrealisering.

Det sier sitt at dette store a priori opplegget som må lukkes når det gjelder fremtiden, i den hegelske filosofien når sitt høydepunkt på et utviklingstrinn som tilfeldigvis ikke er noe annet enn det kapitalistiske og imperialistiske Europa som beskrives som «historiens absolutte slutt». Og siden den historiske bevegelsen også må lukkes i forhold til fortiden for at han skal være perverst konsistent med sitt ideologiske grunnlag – fornekting av fremtiden, må teodiceen hans fremstilles som en overhistorisk prosess som avdekker – «den evige nåtid». Verdensåndens nåtid som «alltid har vært» og som bare kan bli forstått hvis den blir reflektert, med Hegels egne ord, av den filosofiske legemliggjøring av den «dialektiske sirkel».

4.2.3

Det som egentlig står på spill når det gjelder disse sakene er kapitalens natur og ikke de virkelige eller tenkte karakteristikkene av «menneskelig natur» og heller ikke «rettferdiggjøringen av Guds eksistens i historien». Saken er ikke bare ekstremt komplisert, siden de historiske aspektene ved kapitalens måte for kontroll med utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt og menneskene seg imellom blir flettet uløselig sammen med den utenomhistoriske dimensjon slik at det skapes en illusjon om at kapitalen som sådan står utenfor historien. Og så er det slik at denne saken er av den største praktiske betydning – når det gjelder menneskenes overleving er den faktisk avgjørende. For det er klart at det er helt umulig å få kontroll over de fremmedgjørende, umenneskeliggjørende og ødeleggende bestemmelsene til kapitalen, som gjennom historien har vist seg å være utenfor kontroll, uten å forstå kapitales natur.

Ifølge Marx «Forblir kapitalens natur den samme i dens utviklete form som i dens uutviklete form.»[xxviii] Det er her snakk om kapitalens natur (vesen) og ikke om de forskjellige fremtredelsesformer som denne naturen (dette vesenet) uttrykker seg i gjennom historien.

Den samfunnsmessig dominerende rolle til kapitalen gjennom hele den moderne historien er selvsagt. Det som må forklares er hvordan kapitalen har kunnet utvikle seg og realisere seg ut fra sin objektive natur ved å følge sine indre utviklingslover fra en uutviklet form til sin modne form, på tross av alle fiendtlige motsigelser og de negative virkninger for folk.

For å forklare dette må vi forstå den objektive dialektikken mellom det tilfeldige og det nødvendige, mellom det historiske og overhistoriske i samband med kapitalsystemets operasjonsmåte. For dette er de karakteristiske trekk som hjelper oss med å identifisere de relative og absolutte grenser som den alltid historisk justerte makten til kapitalen kan gjøre seg gjeldende innenfor gjennom historien, i mange århundrer. Ut fra disse fastlagte og strukturelle bestemmende trekk kan kapitalen gjøre sine funksjonslover gjeldende overfor alle mennesker, samme om de liker det eller ikke.

Den uforanderlige naturen til kapitalen – som er det samme som dens objektive strukturelle bestemmende trekk –

· gjør den i høyeste grad tilpasset til å virkeliggjøre visse typer mål innen det systembestemte rammeverket til dens andre ordens formidlinger og det

· gjør den totalt og svært skadelig når det gjelder alle virksomheter som ikke passer inn med de andre ordens formidlinger som er opprettet, samme hvor viktige de er for at menneskene skal overleve

Det er dette som avgrenser kapitalens historiske funksjonsdyktighet når det gjelder å oppfylle funksjonene til en fungerende samfunnsmessig produksjonsprosess (1) på positive måter og (2) på negative måter.

Mészáros viser til et eksempel som Marx gir for å vise det like i kapitalens natur i dens utviklete og uutviklete former. Det gjelder forholdet mellom utlåner og låner.

Min kommentar

Marx var svært oppmerksom på kreditten og dens funksjoner i forbindelse med kapitalen. Allerede i sine kommentarer til James Mills ”elementer” har han en lang analyse av hva kreditten gjør med menneskene. Jeg har oversatt denne teksten som du kan lese her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxmillsam.htm

I Kapitalen, bind 2 skriver Marx mye om kreditt. Fordi det tar tid før kapitalisten får inn fortjenesten sin på det som blir produsert av hans kapital må produksjonsmidlene, konstant og variabel kapital kjøpes inn før inntektene kommer og da må kapitalisten skyte inn et forskudd som kan ta form av lån/kreditt. I bind 3 dreier hele femte avsnitt, dvs. bortimot 300 sider, seg om rentebærende kapital og altså banker, utlån og kreditt. Kapittel 25 handler om kreditt og fiktiv kapital og kapittel 27 handler om kredittens rolle i den kapitalistiske produksjonen. Dette var altså et område som Marx viet stor oppmerksomhet.

Så tilbake til Mészáros. Han siterer Marx som skriver om hvordan lover vedtatt i New Mexico under påvirkning av slaveeiere sa at en arbeider, fordi hans arbeidskraft var kjøpt med kapitalistens penger, var kapitalistens penger. De romerske patrisierne så det på samme måten. Penger som de forskutterte til den plebeiiske skyldner hadde blitt omformet, via fortærte levnetsmidler kjøpt for pengene, til skyldnerens kjøtt og blod. Hans kjøtt og blod var derfor patrisierens penger. Marx nevner så Shylock fra Shakespeares drama, The Merchant of Venice (Kjøpmannen i Venedig/Venezia) som avstår fra å ta renter, men vil ha et halvt kilo kjøtt fra kjøpmannen, Antonios, kropp dersom han ikke kan betale tilbake et lån innen avtalt tid. Det hører med til historien at Antonio hadde skjelt ut Shylock og at denne hatet den førstnevnte, så da pengene skulle innkreves ved forfall og Antonio ikke kunne betale, krevde Shylock at det den halve kilo kjøtt skulle være Antonios hjerte. Min kommentar er jo at valget av skuespill på ingen måte er tilfeldig. En helt sentral del av det handler nettopp om kreditt og den stillingen folk kommer til hverandre i den forbindelse. Det tar også opp forskjellen mellom jødene og den kristne befolkningen i forhold til dette. Jødene kunne låne ut penger mot rente til ikkejøder, mens katolisismen forbød dette. Ettersom kapitalismen utviklet seg ble utlån mot rente en helt sentral del av økonomien. Den nye retningen, protestantismen, godtok renter og etter hvert kom katolikkene (og paven sjøl) etter.

Marx nevner også at det er fremmet teorier om at romerne fra tid til annen forberedte banketter med skyldnernes kjøtt ved Tiberens bredd.

Mészáros sier at dette, og det Marx kaller Shylock-loven ikke er noe avvik, men den ”fornuftige” regel i løpet av kapitalens omdanninger (metamorfoser) fra sine uutviklete til sine utviklete former. Ja, hvis vi sammenligner de uhyrlige umenneskeligheter i kapitalsystemet i det 20. århundret som ble fullført i en tidligere uhørt masseskala – fra fryktelighetene under 1. verdenskrig, via Hitlers holocaust og Stalins gulagleire – til atombombene over Hiroshima og Nagasaki, så skrumper Shylock-loven inn til noe ubetydelig. Ved å adoptere en avpersonifisert variasjon av den originale Shylock-loven, for at den skulle passe inn med de endrete omstendigheter, var kapitalen i stand til å utsette menneskeheten for de umenneskeligheter som blir diktert av dens vesen, i en umåtelig større skala enn noen gang før, og samtidig undra kapitalens representanter fra anklager og ansvar. Kapitalen måtte bare endre sine tidligere måter å operere på gjennom å bruke fullt ut de nye ødeleggelsesmidlene for å løse de utfordringene som måtte takles ifølge dens natur.

Det er klart at de mest problematiske former for historisk utvikling må tegnes med ”ukritisk positivisme”, ut fra kapitalens standpunkt. Selv ikke de største tenkere, som tok dette standpunktet, kunne gjøre noe annet. Det gjaldt også Hegel. Et spesielt grotesk eksempel her hans syn på motet og utviklingen av skytevåpen. Hegel påstår at den moderne verdens prinsipp – tanken og det allmenne – har gitt motet en høyere form fordi det viser seg ikke som en individuell handling, men noe som utøves av et medlem av en helhet. Det rettes også mot en fiendtlig gruppe og ikke mot fiendtlige personer. Derfor fremtrer personlig mot som upersonlig. Dette er grunnen til at fornuften har oppfunnet skytevåpenet og oppfinnelsen av denne type våpen, som har endret det personlige motet til noe mer abstrakt, er ikke noen tilfeldighet.

Utviklingen av den stadig større kraften i moderne krig, som har sitt utspring i den kapitalistiske teknologien som utvider seg globalt får en ideell nødvendighet og blir samtidig satt over all kritikk fordi det er i fullt samsvar med tidens ånd, ”det beståendes fornuft”.

Likevel, at en av tidenes aller største tenkere skulle se på massedrap av mennesker – bare fordi det er rettet mot grupper og ikke individer – (som om ikke alle grupper er sammensatt av individer) som en ”høyere form for mot” og en ”abstrakt form for mot” som stråler rett ut fra den overlegne fornuften til den oppfinnsomme Verdensånden, er verre enn absurd. For kapitalens makt til å omsnu alt – ved å fjerne deres menneskelige forankring gjennom allmenngjøringen av den fetisjistiske vareproduksjonen – blir her speilet i filosofien ved å snu opp ned på menneskelige verdier, i navnet til ”tanken og det allmenne.” Slik blir det, på en pervers måte, mulig å sette den mest ekstreme form for feighet, slik det blir praktisert i moderne kriger der en sender smarte bomber (og droner) ut mot fienden uten den minste fare for seg selv, lik med den høyeste form for mot.

Denne tenkemåten gjør det mulig å akseptere og filosofisk sett rose den skjebnesvangre og potensielt katastrofale idé at høyere abstraksjon og den teknologien som samsvarer med denne, utgjør en høyere form for mot og moral. Den endelige logikk til denne underliggende trenden i moderne krig, som kommer at vi fjerner alle menneskelige rammer for referanser gjennom den allmenne triumfen til kapitalistisk tingliggjøring og den medfølgende upersonlige logikken i kapitalsystemet, i komplett motstrid til menneskelige behov og fornuft, er ikke ”upersonlig mot”, men den virkelig upersonlige ødeleggelse av menneskeheten i sin helhet: holocaust og Hiroshima kombinert i global skala.

Så fortsetter Mészáros med å si at det ikke er rart at selv de mest ødeleggende sider ved motsigelsene i kapitalsystemet blir rasjonalisert, unnskyldt og ofte til og med idealisert, når en ser sakene fra den ”politiske økonomiens standpunkt”, dvs. kapitalens synspunkt. For når man først mener at den eksisterende orden, ”helt ut” er i samsvar med ”fornuft til det som eksisterer nå” så må man også mene at alle problemer egentlig er løst og at alle uregelsmessigheter selvfølgelig kan fikses.

Men i den prosaiske virkelighet til det virkelig eksisterende kapitalsystemet må problemene og motsigelsene vise seg på en langt mindre vennlig og trøstende måte. For det etablerte systemet av andre ordens formidlinger kontrollerer ikke bare historiens menneskelige agenter på grunn av den objektive tvangen i kapitalens selvutvidelse. Det lurer dem også både når det gjelder deres motivasjon som ”frie agenter og når det gjelder slik de oppfatter rammen for sine handlinger.

Kapitalsystemets andre ordens formidlinger, som de vitale funksjonene i den samfunnsmessige utvekslingen mellom mennesker og natur og menneskene seg imellom må bli utført under, utgjør det mest forvirrende nettverk som hvert særskilt individ er satt inn i. Som medlemmer av en gruppe i samfunnet befinner de seg på et eller annet forutbestemt punkt i kapitalens kommandostruktur lenge før de har en sjanse til å lære selv det første ord innen familieomgivelsene sine. De blir født inn i en klassestruktur som det i virkeligheten nesten er umulig å slippe ut av og selv om enkelte individer klarer det, så endres ikke det aller minste den utbyttende merverdiutpressende kommandostrukturen til kapitalen på grunn av det.

I tillegg befinner de respektive statene til alle individer seg ett eller annet sted i den internasjonale kapitalens hakkeorden der de som ikke har noe, eller de som har mindre makt (og det er det store flertall av menneskene i verden), opplever store ulemper. Det er også slik at mens kapitalen lett kan flyttes mellom land til det punktet som er gunstigst for kapitaloppsamlingen, så møter arbeidstakerne store hindringer fordi deres bevegelser også er underlagt tvangen fra kapitalakkumulasjonen.

Og det verste av alt er at den perverse formidlingen av de vesentlige samfunnsmessige reproduktive funksjonene gjennom den fremmedgjorte tingliggjøringen av arbeidskraft som kapital– som blir presset på arbeidskraften i en tingliggjort form og som forveksler kategorien av alltid nødvendige midler og materialer i produksjonen med kapital som sådan – gjør at de menneskelige maktforholdene, som er skapt historisk og kan endres, fremstår som reint materielle enheter som er uforanderlige i sin vesentlige form. På denne måte befestes på kraftig vis den videste mulige tro på den beleilige visdom at ”det fins ikke noe alternativ”. Og på denne måten forsterkes det etablerte systemets objektive makt i form av strukturell dominans over arbeidskraften gjennom den ”internaliserende” tåkelegging av individenes påståtte ”frie og frivillige” akseptering av alle diktatene som springer ut at kapitalens uforanderlige og nødvendige operasjonsmåte.

Kapittel 4.2.4

Strukturen i kapitalsystemet er identisk med fremveksten av dets andre ordens formidlinger. Kapitalen i seg selv er ikke noe annet enn en dynamisk, altoppslukende og dominerende måte og middel for reproduktiv formidling, utviklet som et historisk spesifikt sett av strukturer og institusjonelt lagt inn i og sikret av samfunnsmessig praksiser. Der er system av formidlinger som klart kan identifiseres og som i sin skikkelig utviklete form strengt underordner alle samfunnsmessig reproduktive funksjoner – fra kjønn og familieforhold til materiell produksjon og selv skapingen av kunstverk – under de absolutte kravene fra kapitalutvidingen, dvs. under sin egen varige utvidelse og utvidete reproduksjon som et system for samfunnsmessig formidling mellom menneskene og naturen rundt og menneskene seg imellom.

Det er et system som utvikler seg historisk gjennom mange tilfeldigheter, men når det først er fullt utviklet og konsolidert til et sammenhengende system blir tilfeldighetene mer og mer skjøvet i bakgrunnen og det blir praktisk talt umulig å eliminere den ene eller andre av de formidlene strukturene og funksjonene hver for seg, eller å innføre nye og rivaliserende faktorer i det fast etablerte systemet, som ville gå i rett motsatt retning av dets komplekse nettverk av innbyrdes forsterkende deler, som det er dannet av.

Under slike omstendigheter og bestemmelser kan en bare lykkes med alternativ altomfattende strukturell systemendring hvis en har noe håp om varig suksess. Dette reiser spørsmålet om overgangen fra den etablerte måte for utveksling mellom menneskene og naturen og menneskene imellom med dens historisk særegne system av andre ordens formidlinger til en kvalitativ annen samfunnsmessig ordning. Det er derfor verken tilfeldig eller noen for for ”utopi” at Marx sin radikale oppheving av kapitalens hersking ser for seg sammenbruddet av det etablerte system for reproduktive formidler i sin helhet og som det sosialistiske prosjektet må gi et omfattende strukturelt alternativ.

For å klare dette må vi ikke la oss avskrekke av de alvorlige problemene en slik overgang reiser. Det vil bare svekke kampen for det nye systemet. Så dette er spørsmål som må drøftes.

4.3 Eviggjøring av det historisk forgjengelige: den fatale innbilningen i Hayeks kapitalapologi (unnskyldning).

4.3.1Mészáros skriver at det spesielle ved kapitalens andre ordens formidlinger kan bare forstås hvis deres varige (transhistorical) dimensjoner, dvs. den relative varigheten av vellykket reproduksjon gjennom århundrene, ikke blir blandet sammen med økonomiske systemer som fantes for lenge siden og som er svært forskjellig når det gjelder deres sosialøkonomiske innhold. Dette er særlig viktig fordi de som forsvarer kapitalsystemet, som baronesse Margareth Thatchers æresridder, F. A. von Hayek, setter kapitalens egenartete måte for utvidet reproduksjon lik med «den utvidete økonomiske orden» og på denne måten fører han de kapitalistiske bytteforholdene tilbake til den tidligste fase i menneskehistorien for å kunne hevde at kapitalen er noe som varer evig.

Han kaller dette for antisosialistiske, vitenskapelig falske og totalt ahistoriske teorier som avsløres når vi får høre at det kapitalistiske systemet samsvarer med «den spontane utvidete orden som er skapt av konkurransemarkedet» og at «Disputten mellom en orden basert på markedet og sosialismen er ikke noe mindre enn et spørsmål om overlevelse. Hvis vi følger den sosialistiske moralen vil vi ødelegge mye av den eksisterende menneskehet og gjøre det mest av de som blir igjen fattige. … vi er tvunget til å beholde kapitalismen grunn av dens overlegne kapasitet når det gjelder å bruke spredd kunnskap [kapitalismen er] en uerstattelig økonomisk orden.» [xxix]

Denne slags teori som opererer med tomme analogier, som er plukket tilfeldig fra biologisk vitenskap, gjør at velkjent/notorisk mørke senker seg over jorden ut fra en interesse av å gjøre kapitalen evig. Den får alle katter til å se ikke bare svarte ut, men visker samtidig ut alle deres forskjeller fra andre levende vesener. Vi blir selvfølgelig fanget av Hayeks ”ukritiske positivisme” med en gang vi aksepterer, ut fra det stipulerte mørke, at den eneste fargen som har legitimitet til å eksistere, må være den mørkeste nyanse av svart, for ellers vil menneskenes overlevelse være i dødelig fare fra de innbildske sosialistene (som vil ødelegge mye av den nåværende menneskehet). Ved å godta denne rammen for tenkning, som setter all mulighet for samfunnsøkonomisk utvidelse lik med dens kapitalistiske variant, blir det også forventet at vi ”på fornuftig vis” skal skrive under på den ytterst irrasjonelle påstanden som sier at den nå herskende ”utvidete orden ”ble til ved at vi uten hensikt formet oss etter visse tradisjonelle og stort sett moralske handlinger, som mange vil ha en tendens til å mislike og som de vanligvis ikke forstår betydningen av og som de ikke kan bevise holdbarheten av.”

Den selvmorderiske omvendte logikken i Hayeks kapitalapologi kjenner absolutt ingen grenser. I følge denne logikken er kapitalen arbeidets opprinnelse og ikke omvendt. Og derfor fortjener kapitalen ikke bare uendelig intellektuell ros, men også det høyeste moralske bifall. Med Hayeks egne ord ”Hvis vi spør hva menneskene mest skylder den moralske praksisen til det som kalles kapitalister, er det: selve livene sine.”[xxx] Likevel er det slik at de utakknemlige arbeiderne som slik er skapt og holdt i live av de sjenerøse menneskene som kalles kapitalister, ikke viker tilbake for å bite hånden som gir dem mat, i stedet for å ”underkaste seg den upersonlige disiplin”[xxxi] som trengs for vellykket drift av den beste av alle mulige verdener, kapitalens ”utvidete økonomiske orden”. For ”Selv om disse folkene kan føle seg utbyttet {’føle’ er understreket av Hayek} og politikere kan vekke og spille på disse følelsene for å få makt, skylder mesteparten av det vestlige proletariatet, og mesteparten av millionene i den verden som er under utvikling, deres eksistens til de muligheter som den utviklete verden har gitt dem.[xxxii] Ja, sannelig fører deres utakknemlighet til den mest beklagelige selvødeleggende mangel på fornuft fordi ’kapitalismen blir av og til hindret fra å gjøre alt den kan for de som ønsker å ta fordel av den, av monopoler av organiserte arbeidere, ”fagforeninger” som skaper kunstig mangel på sin type arbeid ved å hindre de som er villige til å arbeide fra å gjøre det”.[xxxiii]

---

[i] Kant, Idea for a Universal History with Cosmopolitan Intent, I Carl J.Friedrich (red.), Immanuel Kant’s Moral and Political Writings, Random House, New York, 1949, sidene 120-21.

[ii] Samme bok, side 122.

[iii] Samme bok, side 128.

[iv] Kant, Theory and Practice Concerning the Common Saying: This May Be True in Theory but Does Not Apply to Practice, 1793 i Carl J. Friedrich (se note i), sidene 415-18.

[v]Detkategoriskeimperativ

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785.

Kant forsøker i dette verket å «fastsette morales øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.

Innhold

• 1 Universallovformuleringen
• 2 Naturlovformuleringen
• 3 Humanitetsformuleringen
• 4 Kilde

Universallovformuleringen

Kants første formulering av det kategoriske imperativ, universallovformuleringen, sier

Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov

En «maksime» blir av Kant definert som «den grunnsetning subjektet handler etter».

Dette utsagnet er syntetisk a priori. Dette er fordi handlingsregelen ikke springer ut fra erfaring. Selv hevder Kant at de allmene lover man skal teste sine grunnsetninger mot bare er et ideal og kun eksisterer i tankene våre, noe som betyr at denne formuleringen av det kategoriske imperativ har liten praktisk nytte.

Naturlovformuleringen

På grunn av at universallovformuleringen er ment for et abstrakt idealmenneske kom Kant med en ny versjon av det kategoriske imperativ, kalt naturlovformuleringen.

Handle som om maksimen for din handling gjennom din vilje skulle bli en allmenn naturlov

Her er altså de almene frihetslover fra universallovfomuleringen blitt erstattet med med allmenne naturlover.

Kant kommer med fire eksempler som illustrerer denne formuleringen. Ett av dem går ut på et maksime om å ikke hjelpe andre i nød. Det er ikke noe i veien for å forestille seg en natur der aktørene ikke hjelper andre aktører i nød, men da mennesker i større eller mindre grad er avhengige av andres hjelp vil en slik natur ikke være ønsket.

Humanitetsformuleringen

Den såkalte humanitetsformuleringen sier at

Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel

Her må «menneskeheten» forstås som «menneskelige egenskaper», ikke «mengden av alle mennesker».

En vanlig feilslutning er at man med denne formuleringen ikke kan bruke andre mennesker som et middel. Det korrekte er at man ikke kan bruke andre kun som et middel, formuleringen må heller forstås som en grense for hvilket formål man kan realisere og på hvilken måte disse kan oppnås.

Kilde

Saugstad, Jens og Serck-Hanssen, Camilla (2006). «Immanuel Kant». I Ariansen Per, Bostad Inga, Mathisen Steinar, Rabbås Øyvind. Lærebok i filosofi- og vitenskapshistorie. Oslo: Unipub. s. 127-132. ISBN 82-91670-52-8.

Øverst i skjemaet

Nederst i skjemaet

[vi] Immanuel Kant, Zum ewigen Frieden(1795), Reclam Verlag, Leipzig, 1954, side 89.

[vii] Marx brev til Engels av 8. oktober 1858.

[viii]István Mészáros, Beyond Capital. Toward a Theory of Transition, side 59.

[ix] Samme bok, side 61.

[x] Samme bok, side 65.

[xi]Sammebok, side 250-252.

[xii] Hal Draper, Karl Marx’s Theory of Revolution, volume I, State and Bureaucracy, side 251.

[xiii] Samme bok, side 253 – 256.

[xiv] Samme bok, side 257 – 262.

[xv] István Mészáros, side 61.

[xvi] Ernest Mandel, Late Capitalism, Verso 1978 side 7.

[xvii] F.A. Hayek, The Fatal Conceit: The Errors of Socialism, (Den skjebnesvangre innbildskhet: Sosialismens feil) Routledge, London 1988, side 146 og 148.

[xviii]Samme verk, side 413.

[xix] W. Stanley Jevons, The Theory of Political Economy, Penguin Books, Harmondsworth 1970, side 187.

[xx] Marshall, ‘Social Possibilities of Economic Chivralry’, in Memorials of Alfred Marshall, sidene 345-46.

[xxi][xxi] John Stuart Mills, 1806-73, var en av de mest innflytelsesrike akademiske økonomer (og filosofer) på 1800-tallet, og hans bok Principles of Polical Economy som kom ut i 1848 og ble fulgt opp av flere reviderte opplag var lærebok ved universitetene ut hundreåret og vel så det. Ved University of Oxford ble den brukt til Marshall sin Principles of Economics overtok i 1916. Han ville beholde kapitalismen, men legge den under kontroll av arbeiderkollektiver som kunne innføre en likevektstilstand i økonomien slik at en unngikk krisesvingningene. Han kritiserte kapitalismen, tok en rekke arbeider- og kvinnevennlige standpunkter og ble litt av en helt for arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. I boken Controstoria del liberalismo (2006 – fransk oversettelse 2014 med tittelen Contre-histoire du libéralisme) bruker forfatteren, Domenico Losurdo Mill som ett av eksemplene når han skal svare på spørsmålet om det går an å være liberaler og samtidig gå inn for slaveri. Mill holdt med nordstatene og Lincoln i Den amerikanske borgerkrigen og mente at de svarte der var modne for å bli fri. Men når det gjaldt resten av koloniverdenen mente han at slaveriet var en fase de innfødte måtte gjennom for å kunne bli nok sivilisert til å bli fri. Koloniherrenes despoti var nødvendig for å få til dette. (Losurdo, fransk utgave 2013 og 14, sidene 11,15-16 og flere). Engelsk Wikipedia siterer samme forfatter og viser til engelsk oversettelse av 2011.

[xxii] Joan Robinson, 1903-83, var en økonom som fulgte opp Keynes med kritikk av den nyklassiske økonomien under den såkalte Cambridge-kontroversen som begynte på 1960-tallet. Her samarbeidet hun med Piero Scraffa, som er kjent for sin nå tilbakeviste påstand om at Marx økonomiske teori var uten indre sammenheng og at profittratens fallende tendens ikke fantes i virkeligheten. Hennes hovedverk er The Accumulation of Capital som kom ut i 1956. Amartya Sen og Joseph Stieglitz, som begge har fått Nobels minnepris i økonomi, var blant hennes studenter.

[xxiii] Se Talcott Parson og Neal J. Smelser, Economy and Society: A Study in the Integration of Economics and Social Theory, Routledge & Keagan Paul, London 1956, sidene 285-9.

[xxiv] Samme bok, side 290. Anførselstegnene er satt av bokens forfattere.

[xxv] John Kenneth Galbraith, The New Industrial State (1967), Pelican Books, Harmondsworth 1969, side 106.

[xxvi]Causa sui

From Wikipedia, the free encyclopedia

Causa sui (Latin pronunciation: [kawsasʊi], meaning "cause of itself" in Latin) denotes something which is generated within itself. This concept was central to the works of Baruch Spinoza, Sigmund Freud, Jean-Paul Sartre, and Ernest Becker, where it relates to the purpose that objects can assign to themselves. In Freud and Becker's case, the concept was often used as an immortality vessel, where something could create meaning or continue to create meaning beyond its own life.

In traditional Western theism, even though God cannot be created by any other force or being, he cannot be defined self-caused (causa sui) or uncaused, because this concept implies the Spinozian pantheistic idea of becoming, which contrasts with the belief of scholastic theology that God is incapable of changing.

The Catholic concept of [...] God as absolutely independent and self-existent by nature, and, consequently, all-perfect without any possibility of change from all eternity, is altogether opposed to the pantheistic concept of absolute or pure being [that] evolves, determines, and realizes itself through all time.^[1]

Changing implies development, and since God is to be considered the Absolute Perfection, there is no further need to change: he is the so-called actuspurus or aseity.^[2][3][4] Instead the recent process theology inserts this concept among the attributes of God in Christianity.

[xxvii]I følge Oxford Shorter Dictionary har determination 7 betydninger. Det kan bety

1) a) domsbeslutning eller autoritativ mening, 1) b) å løse et spørsmål gjennom resonnement eller diskusjon, 1) c) å forsvare en tese i en akademisk setting (disputere),

2) å få en avslutning på noe, 2) b) avvikle en eiendom eller annet,

3) å komme frem til en bestemmelse; resultatet av dette; en fastsatt hensikt,

4) Virksomheten med aktivt å lokalisere, identifisere eller etablere naturen til noe, nøyaktig konstatering av; et etablert faktum, en konklusjon eller løsning som er nådd,

5) virksomheten å bestemme eller sette grenser, avgrense, definere, 5) b) innen logikken – prosessen å gjøre en oppfatning mer spesifikk ved å føye til attributter – også et bestemmende attributt,

6) en tendens til å bevege seg eller flyte i en bestemt retning; en bestemmende fordom (gammeldags),

7) den bestemte retning eller motivasjon av tanken eller viljen til å bevege seg mot et objekt eller mål,

8) å være resolutt, bestemt, å fastholde en hensikt.

Den oversettelsen som ser best ut for meg er da den litt gammelmodige 6) en bestemmende fordom, men jeg setter opp alle betydningsnyansene så leseren kan velge litt selv.

[xxviii] Marx, Capital, Foreign Languages Publishing House, Moskva 1958, bind 1, side 288.

[xxix]Sitatene her er fra Hayek, The Fatal Conceit: The Errors of Socialism, side 7-9. Her vil jeg føye til at mye av det Hayek skriver kommer nokså direkte fra Ludwig von Mises, Socialism – an Economic and Sociological Analysis, som kom ut i første opplag i 1922 på tysk, en ny litt utvidet utgave kom i 1932, en engelsk utgave i 1936, i 1951 kom en utvidet utgave på engelsk og den ble trykt opp igjen i 1969 og 1981. Mises bygger sin økonomiske kritikk av Marx på Böhm-Bawerk, Zum Abschluss des Marxschen systems, første utgave 1896, på russisk i 1897 og på engelsk i 1898 med tittelen Karl Marx and the Close of his System. (En oppsummering av diskusjonene om holdbarheten i Marx analyser ble gjort i 2007 av Andrew Kliman i boken Reclaiming Marx’s Capital: A Refutation of the Myth of Inconsistency. Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm )

[xxx] Samme bok, side 130.

[xxxi] Samme bok, side 153.

[xxxii] Samme bok, side 158. Hayek legger på side 111 til at ’de som har blitt mest begunstiget’ av kapitalsystemet er ’de som hører til proletariatet’. Hvis dette er slik så lurer vi på hvorfor han på side 74 skulle protestere mot ’Det fruktesløse forsøk på å få en rettferdig tilstand’. Hvis den eksisterende ordningen er så sjenerøs overfor proletariatet som han hevder, så skulle en jo ikke frykte en fornuftig formulert moralsk påstand.

[xxxiii] Samme side.