Finanskapitalens opprør og kommunismens nødvendighet

I løpet av de 15 siste årene har den delen av finanskapitalen som ikke er låst i faste anlegg eller knyttet til varehandel økt eksplosivt. På 30-tallet, da Keynes utviklet sine økonomiske ideer var forholdet mellom den summen som ble omsatt på finansmarkedene og den summen som gitt til omsetning av varer som 2 til 1. Nå er dette forholdet som 50 til 1. I løpet av disse 15 årene har også finanskapitalen erobret verden i en bredde og dybde og med en fart som aldri før i historien. Og i løpet av dette tidsrommet har en eksplosjonsartet økning i bruken av den nye informasjonsteknologien muliggjort nye spekulasjonsmetoder som en bare kunne drømme om før. Dette kaller jeg for finanskapitalens opprør. Det må presiseres at det særlig er spekulasjonskapitalen innen finanskapitalen som forsøker å gjøre opprør mot det produksjonsgrunnlaget som den i virkeligheten hviler på. Dette skjer samtidig med utviklingen av noen andre grunnleggende tendenser i økonomien.

Grunnleggende tendenser i økonomien

Her er et forslag til klassifisering av grunnleggende tendenser i økonomien som kan danne utgangspunkt for videre diskusjon:

1. En enorm vekst i finanskapitalens mengde og betydning. Spekulasjon i valuta og verdipapirer er, ved siden av ren kriminalitet, blitt den viktigste umiddelbare profittkilde. Pensjonskasser og andre finansinstitusjoner har erstattet bankene som de tyngste aktørene innen finanskapitalen.

2. Økt konsentrasjon og sentralisering (monopolisering) av kapital (jordens fellesskapte rikdom) med oppretting av økonomiske og politiske "fellesskap" under makten til de største kapitalene.

3. Økt konkurranse mellom kapitaler for å overleve. Økonomiske teorier om konkurransens fortreffelighet er blitt vår tids mest utbredte og farligste fundamentalisme sammen med teorier som skal gjøre det umulig å skape seg en helhetlig forståelse av samfunnsutviklingen (postmodernisme).

4. Økt utbytting av arbeidskraften som helhet (teknologisk og kommunikasjonmessig revolusjon, høyere arbeidsløshet, lavere lønner, fleksibilisering, nedbygging av velferdsordninger, økt fattigdom og elendighet sammen med oppsamling av enorme rikdommer) og skaping av et nytt velutdannet arbeideraristokrati. I konkurransekampen om arbeidet splittes arbeiderklassen stadig mer i både grupper som kjønn, raser og folkeslag, religioner og helt ned på individplanet. Samtidig skapes nye vilkår for å forene arbeiderklassen på nye måter i kampen mot den felles fienden.

5. Erobring av nye markeder innenlands i a) "i-landene" (privatisering og kommersialisering) og i b) noen "u-land" særlig i Asia (økt arbeidsdeling og industrialisering), men særlig utenlands (erobring av områder som tidligere var utenfor det kapitalistiske markedet og investeringer i andre land med gode fortjenestemuligheter - av borgerskapet kalt globalisering, av oss kalt gallopperende imperialistisk erobring og rivalisering).

6. Den største veksten i økonomien har skjedd innen nye teknologiske områder og i visse seint industrialiserte områder særlig i Asia.

7. Stadig nye felter blir lagt stadig mer inn under den kapitalistiske produksjonsprosessen; som matproduksjon og alle deler av den vitenskapelige forskning.

8. Antall mennesker som jobber innen primærnæringer som fiske, jordbruk, jakt og fangst minker stadig og går nedover mot bare noen få prosent av befolkningen i de tidlig industrialiserte land. Også i de seint industrialiserte land foregår det en enorm flukt fra landsbygden. For første gang i verdenshistorien bor nå mer en halvparten av jordens befolkning i byer og tettsteder.

9. Utstøting og utarming av noen "u-land", særlig i Afrika.

10. Industriarbeiderne finnes i stadig større grad i de land der industrialiseringen kom i gang seint. En stor del av industriarbeiderne her er kvinner, akkurat som flertallet av industriarbeiderne i England var kvinner på den tiden da Marx skrev Kapitalen.

11. I de landene som ble tidlig industrialisert minsker antallet industriarbeidere som her hovedsakelig er menn, mens antallet arbeidere innen tjenesteyting og service øker kraftig og denne økningen er stort sett kvinner. Den største økningen har kommet innen offentlig virksomhet, men tendensen til å privatisere denne virksomheten endrer

etter hvert dette bildet en del. Hele denne utviklingen har skapt nye vilkår for klassekampen der den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller en mye større rolle enn tidligere.

12. De fremmedgjorte behov (våpen, rusmidler, erotikkerstatninger, underholdning, reklame) utgjør en økende del av varemarkedet.

13. Medieindustrien er blitt enormt stor og mektig. Den skaper systematisk et feilaktig bilde av verden som tjener finanskapitalen og dens ledede statsapparater.

14. Internett har åpnet en ny og sterkt økende markedsplass.

15. Det er en sterk tendens i retning av at statsapparatene i de forskjellige landene mer og mer trekker seg ut av arbeid med å skape tjenester for befolkningen og mer og mer begrenser seg til statens grunnleggende oppgaver under kapitalismen, nemlig å drive militærvesen, politi, overvåkning, fengsler og propaganda for finanskapitalens økonomi og politikk.

16. Det skjer en mafiosering av stadig større deler av økonomien (stoffer, porno, menneskehandel, mange andre typer illegale foretak), og stadig mer og tettere sammenveving av illegal og legal økonomi.

I forholdet mellom statene ser vi også flere tendenser.

1. Det er bare en supermakt. USA er blitt den eneste supermakten som virker fullstendig overlegen både økonomisk, militært, politisk, ideologisk og kulturelt sammenlignet med andre stater.

2. Likevel er USA-økonomien på vaklende føtter og vi ser muligheten for fremvekst av en ny supermakt i Kina som i løpet av 25 år kan få verdens største økonomi, målt i brutto nasjonalprodukt.

3. Samtidig øker rivaliseringen mellom USA og de sentrale EU-maktene og Japan.

4. Det gamle Sovjet og Comecon-området er oppløst i en rekke nasjonalstater som ikke lenger er underlagt en sentral makt. Stormaktene rivaliserer om å innlemme disse statene i sine interessesfærer. USA bruker sin overlegenhet for sikre områdene for seg før eventuelle rivaler vokser seg sterke nok til å reise alvorlig motstand mot dette. Særlig viktig er å sikre seg kontroll over de rike oljeressursene og mineralressursene i disse områdene i tillegg til Midt-Østen. Russland er i høy grad underlagt vestlig finanskapital og vestlige staters politikk, men kjemper for igjen å bli en stormakt.

5. Forskjellen mellom de rikeste og fattigste statene i verden øker.

6. De største statene legger andre stater under seg i forskjellige former for økonomiske "fellesskap" som driver i retning politiske unioner underlagt de største statene. Det skjer en regionalisering. Dette gir de største statene vilkår for å bryte ned den nasjonale sjølråderetten til de mindre statene sammen med alle typer demokratiske, faglige, regionale og sosiale retter som er knyttet til disse nasjonalstatene og for å legge under seg alle ressurser i store områder for å stå sterkest mulig i kampen mot de andre stormaktene og deres sammenslutninger.

7. Stater som ikke vil finne seg i USAs og de andre stormaktenes diktat blir utsatt for militære angrep, embargo og andre typer folkerettsstridig undergraving av deres nasjonale sjølråderett. Supermakten USA og de andre stormaktene opptrer mer og mer som mafia, uhemmet av lover og menneskelige hensyn.

Alle disse forholdene som ser ut til å styrke kapitalismen, undergraver den i virkeligheten stadig mer og skaper stadig flere vilkår for en moderne og demokratisk kommunisme. Vi skal nå kort skissere Marx og Lenin sine teorier om disse forholdene, slik at leseren kan holde empirien opp mot teorien og omvendt.

Marx om kapitalismen

I tredje bind av Kapitalen skriver Marx om den grunnleggende tendensen i kapitalismen. Han kaller den "loven om profittratens synkende tendens". Dette viser seg i at fortjenestene har samme tendens. Det engelske handelsdepartementet har altså vist oss hvordan denne lovmessigheten har virket i sist halvdel av dette århundret. Marx har en detaljert teori om utviklingen av kapitalismen og Lenin om imperialismen. Her er noen hovedtrekk ved disse teoriene.

I slutten på det 24. kapitlet i 1. bind av Kapitalen skriver Marx om utviklingstendensen i kapitalismen, ”7. Den kapitalistiske akkumulasjonens historiske tendens”. Han skriver først om hvordan kapitalens opprinnelige akkumulasjon (oppsamling), historien om hvordan kapitalismen ble til. ”I den utstrekning den ikke er en direkte forvandling av slaver og livegne til lønnsarbeidere, altså et rent formskifte, betyr den bare at de umiddelbare produsentene blir ekspropriert, dvs. at den privateiendommen som beror på eget arbeid, blir oppløst.

Privateiendom, i motsetning til samfunnsmessig, kollektiv eiendom, eksisterer bare hvor arbeidsmidlene og arbeidets ytre vilkår tilhører privatfolk. Også privateiendommen har imidlertid forskjellig karakter, alt etter som disse privatfolkene er arbeidere eller ikke-arbeidere. De uendelig mange nyansene man ser ved første blikk, gjenspeiler bare de mellomtilstander som forekommer mellom disse to ytterpunktene.

Arbeiderens private eiendomsrett til produksjonsmidlene sine danner grunnlaget for smådriften, og smådriften er et nødvendig vilkår for at den samfunnsmessige produksjonen og arbeidernes frie individualitet skal utvikle seg. Denne produksjonsmåten eksisterer riktignok også under slaveriet, livegenskapet og andre avhengighetsforhold. Men den blomstrer, virker med hele sin energi og får sin adekvate klassiske form bare der hvor arbeideren er fri og privat eier av arbeidsvilkårene sine, og hvor han bruker dem selv, hvor bonden eier den åkeren han dyrker og håndverkeren eier det instrumentet han så virtuost spiller på.

Denne produksjonsmåten forutsetter oppsplitting av jorda og av de øvrige produksjonsmidlene. Den utelukker også kooperasjon, arbeidsdeling innen samme produksjonsprosess, samfunnsmessig styring over og regulering av naturen, og den utelukker den frie utviklingen av de samfunnsmessige produktivkreftene. Den lar seg bare kombinere med snevre naturgitte grenser for produksjon og samfunn.” … ” På et visst utviklingstrinn skaper den de materielle midlene til sin egen undergang. Fra dette øyeblikk våkner krefter og lidenskaper i samfunnets skjød, som føler seg lenket av nevnte produksjonsmåte. Den må tilintetgjøres, og den blir tilintetgjort. Denne tilintetgjøringen, hvor de individuelle og oppsplittete produksjonsmidlene blir forvandlet til samfunnsmessig konsentrerte produksjonsmidler, hvor derfor de manges dvergeiendom blir forvandlet til de fås storeiendom, hvor altså de store folkemassene blir ekspropriert og fratatt sin jord, sine livsmidler og arbeidsinstrumenter – denne fryktelige og vanskelige ekspropriasjonen av folkemassene utgjør kapitalens forhistorie. Den omfatter en rekke voldelige metoder, hvorav vi bare har beskjeftiget oss med noen epokegjørende metoder for kapitalens opprinnelige akkumulasjon. De umiddelbare produsentenes ekspropriasjon blir fullbyrdet med skånselsløs vandalisme og drevet fram av de mest infame, skitne, smålige og hatefulle lidenskaper. Den privateiendommen som er skapt ved eget arbeid, som så å si beror på en sammenvoksing av det enkelte, uavhengige individet med dets arbeidsvilkår, blir fortrengt av den kapitalistiske eiendommen, som beror på utbyting av fremmed, men formelt fritt arbeid.

Så snart denne forvandlingsprosess i tilstrekkelig grad har oppløst det gamle samfunnet, så snart arbeiderne er blitt forvandlet til proletarer og arbeidsvilkårene deres til kapital, så snart den kapitalistiske produksjonsmåten står på egne ben, antar den fortsatt prosessen en ny form; den prosessen som innebærer at arbeidet fortsatt blir gjort samfunnsmessig, at jorda og andre produksjonsmidler fortsatt blir gjort til samfunnsmessig utbyttede, altså felles produksjonsmidler, som med andre ord innebærer at private eiere fortsatt eksproprieres. Den som nå skal eksproprieres, er ikke lenger arbeideren som arbeider selvstendig, men kapitalisten som utbytter mange arbeidere.

Denne ekspropriasjonen fullbyrdes gjennom de immanente lovene som gjelder for den kapitalistiske produksjonen, gjennom sentralisering av kapital. En kapitalist slår andre i hjel. Hånd i hånd med denne sentraliseringen, hvor noen få kapitalister eksproprierer mange andre, utvikles arbeidsprosessens kooperative form i stadig større skala; og utvikles den bevisste tekniske anvendelse av vitenskapen, forvandlingen av arbeidsmidlene til arbeidsmidler som bare kan brukes i fellesskap, økonomiseringen med alle produksjonsmidler for kombinert, samfunnsmessig arbeid, sammenflettingen av alle folk i verdensmarkedets nett og dermed det kapitalistiske regimets internasjonale karakter. Etter hvert som stadig færre kapitalmagnater usurperer og monopoliserer alle fordelene ved denne forvandlingsprosessen, øker omfanget av nød, press, trelldom, utarting, utbytting, men også omfanget av opprør i den stadig voksende arbeiderklassen, en klasse som er blitt skolert, forent og organisert gjennom mekanismen i selve den kapitalistiske produksjonsprosessen. Kapitalmonopolet blir en lenke for den produksjonsmåten som blomstrer opp med og under dette monopolet. Sentraliseringen av produksjonsmidlene og arbeidets samfunnsmessige karakter når fram til et punkt hvor det ikke lenger lar seg forene med det kapitalistiske hylsteret. Det sprenges. Klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendommen. Ekspropriatørene blir ekspropriert.

Den kapitalistiske tilegnelsesmåten, som er resultat av den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed den kapitalistiske privateiendommen, er den første negasjonen av den individuelle privateiendommen som er basert på eget arbeid. Med samme nødvendighet som en naturprosess produserer imidlertid den kapitalistiske produksjonen sin egen negasjon. Det er negasjonens negasjon. Den gjenoppretter ikke privateiendommen, derimot gjenoppretter den den individuelle eiendommen på grunnlag av den kapitalistiske æraens landevinninger: på grunnlag av kooperasjonen og den felles eiendomsretten til jorda og til produksjonsmidlene som selv er produsert gjennom arbeid.

Forvandlingen av den oppsplittede privateiendommen, som var basert på individenes eget arbeid, til kapitalistisk privateiendom, er selvsagt en prosess som er langt mer langvarig, som er hardere og vanskeligere enn forvandlingen av den kapitalistiske eiendommen, som allerede er basert på samfunnsmessig produksjonsdrift, til samfunnsmessig eiendom. I første tilfelle gjaldt det ekspropriasjon av folkemassene gjennom noen få usurpatorer, i sist tilfelle gjelder det ekspropriasjonen av de usurpatorene gjennom folkemassen.”

(Se Kapitalen, første bok, del 4, sidene 235-238, Oktober 1983 og 1995.)

Lenin om imperialismen

Lenin utvikler denne analysen i "Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen". (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976). Her skriver han at imperialismen har følgende grunnleggende trekk:

1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utvikla seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.

2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne "finanskapitalen" blir det skapt et finansoligarki.

3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig.

4. Internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg.

5. Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalmaktene er fullført." (s. 130.)

Han presiser også slik: "Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjensgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans." (s. 133.)

Videre skriver han: "Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk." (s. 138.)

Og "Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan)." (s. 139.)

I et helt avsnitt behandler han også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder. "Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen." (s. 143.)

Et viktig moment som han fremhever er at: "Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom det fostre, forme og styrke opportunismen." (s. 146.) "Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende." (s. 148.) Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. (Se Frederick Engels: The Condition of the Working Class in England, forordet til den engelske utgaven av 1892.)

Det siste utdraget fra "Imperialismen" som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt. "Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en "allmenn" entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene." (s. 150-151.)

Grunnlaget - profittratens virkelige fall

Den 2. november 1985 refererte Financial Times tall fra det britiske Handels- og industridepartementet som viste at fortjenestemarginene hadde falt fra et gjennomsnitt på omtrent 30% på investert kapital i 1955 til godt under 10% rundt 1982 i de store industrilandene samlet. For de fleste landene hadde denne utviklingen vært relativt jevn, mens en i USA hadde hatt økning i marginene frem til 1965 og deretter er raskere fall en hos de andre. En videre utvikling av denne tendensen ville ha ført til at forrentningen på kapitalen ville ha nærmet seg 0% i løpet av 1990-årene. Betydningen av dette faktum kan knapt overvurderes. Kapitalen har kanskje aldri stått overfor en større trussel mot sin egen eksistens. Det har selvfølgelig skapt en desperat situasjon for kapitalen og ligger til grunn for de svære endringene som vi skal se litt nærmere på i denne artikkelen.

Noen fakta om finans- og monopolkapitalen

I løpet av de 15-20 siste årene (frem mot slutten av 1990-tallet) har verden rundt oss endret seg på en dyptgående og drastisk måte. Og prosessen fortsetter med øket kraft, selv om kritiske røster begynner å heve seg også utenfor de radikales rekker. For å kunne sette dagskampen vår inn i en helhet slik at vi alle drar i samme retning er det viktig å ha en relativt klar oppfatning av hovedtrekkene i det jeg har kalt finanskapitalens opprør.

Historien er klar i hovedtrekk. Finanskapitalens opprør ble forberedt gjennom opprettelsen av de såkalte Eurodollar på 60-tallet som svulmet veldig opp på 70-tallet. Fra 1970 til 1975 økte eurodollarmarkedet fra 59 milliarder dollar til 200 milliarder. I 1987 var det på 4000 milliarder. Kort fortalt er eurodollar amerikanske dollar som banker utenfor USA kan tilegne seg på forskjellige måter, for så å låne dem videre til sine kunder. Det er altså kredittskaping.

1971 var et avgjørende år i forberedelsene til finanskapitalens opprør. Da bestemte president Nixon i USA at dollaren ikke lenger skulle kunne konverteres til gull. Gullstandarden ble forlatt. Det førte til at valutaene to år senere ble sluppet løs i en såkalt flyt, der valutakursene svinger friere med tilbud til og etterspørsel etter de forskjellige valutaene. Dermed var det i prinsippet blitt mulig å spekulere mye heftigere i endringer i valutakursene.

I 1973 klarte de oljeproduserende landene, gjennom sin felles organisasjon OPEC, å presse prisen på olje opp på et nivå som lå fire ganger så høyt som tidligere. Oljen ble betalt i dollar. De oljeproduserende landene fikk mye mer penger enn de klarte å bruke i sine egne land. Derfor investerte de det som ble kalt petrodollaren i verdens finansmarkeder der de hjalp til med å kompensere handelsunderskuddene som påløp i andre land på grunn av de høye oljeprisene. Dette utvidet finansmarkedene mye.

Så akselererte det kraftig fra begynnelsen av 80-tallet. Da besluttet Margaret Thatchers regjering en nesten total liberalisering av kapitalbevegelsene og startet forberedelsene til det såkalte Big Bang ved Londonbørsen i pengemaktens City den 27. oktober 1986. Da fikk banker, forsikringsselskaper og utenlandske omsettere av verdipapirer anledning til å bli medlem av børsen som fra nå av het International Stock Exchange of the UK and Republic of Ireland Ltd. Dessuten ble reguleringene av kommisjoner opphevd slik at mellommenn/agenter sto fritt i forhandlingene om sin takst for å utføre transaksjoner. Reguleringene på "jobber" og "broker" ble opphevd slik at et firma (tidligere kalt jobber) kunne handle direkte med kundene og selv kjøpe og selge aksjer uten å gå gjennom mellommann (broker). Samtidig gikk børsen over til handel ved hjelp av datamaskiner. Gjennom dette systemet fikk en øyeblikkelig oppdaterte kurser og kunne utføre transaksjoner direkte via en "market maker" eller agent, uten personlig kontakt. Spekulanter fikk nye kraftige instrumenter å spille på.

Samtidig ble Paul Volker sjef for den amerikanske Federal Reserve. Han satte ut i livet en politikk som Kongressen hadde vedtatt for å stanse inflasjonen ved å senke arbeidsfolks lønner og innføre såkalt fleksibilisering i arbeidslivet og innførte samtidig tiltak for å bremse pengemengden. I tillegg la han opp til en slapp budsjettpolitikk for å kunne finansiere Reagan sine prosjekter (stjernekrig osv.) og satset på stort salg av statsobligasjoner på obligasjonsmarkedet. For å få solgt disse lovet han kjøperne positive realrenter. Dermed var en "global" finans- og renteøkonomi unnfanget. USA satte fart på den skrantende økonomien sin ved store låneopptak. Jappetiden var startet. Finansmarkedene tok av fra realøkonomien.

Fra 1950 til 1980 var den økonomiske veksten i de ikke-industrialiserte land høyere enn i i-landene. Noen grupper u-land var også i stand til å slå seg sammen og bli en maktfaktor i verden. Det gjaldt spesielt samarbeidet mellom de oljeeksporterende land i OPEC. Disse landene klarte til å med, som nevnt, å påvirke oljeprisene til sin fordel i 1973 og 1979. Samtidig vant forskjellige frigjøringskamper frem. Mest kjent er USA sitt nederlag i Vietnam. Dette, sammen med inspirasjonen fra Kulturrevolusjonen i Kina skapte store progressive og antiimperialistiske bevegelser også i i-landene selv.

Dette ble oppfattet som en dødelig trussel mot det imperialistiske systemet. En rekke tiltak ble satt i verk for å vingestekke alle deler av denne bevegelsen. I Norge satte Sikkerhetspolitiet (Sipo) i gang en ny bølge av registrering av alle som kunne oppfattes som en trussel mot dette systemet. I forbindelse med den første store økonomiske verdenskrisen etter krigen, i 1973, fikk vi også de første store internasjonale reaksjonære politiske fremstøtene siden mccarty-tiden rundt 1950. I Norge ble det satt i gang en politisk hetskampanje mot det man kalte for ekstremister. Hovedskytset ble rettet mot Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene), (AKP(m-l)). DNA/LO-ledelsen satte i gang "fei dem ut-kampanjer" for å få utelukket ”akpeere” og radikale fagforeningsmedlemmer fra foreninger og bedrifter. I Frankrike fikk de såkalte nye filosofene som brøt med marxismen, stor publisitet. NRK brakt nazistene frem fra glemselen og i pressen ble den progressive bevegelsen likestilt med nazistene i kommunazi-begrepet. I 1977 kom DNA sitt første store økonomiske angrep på folket med trygdehets og undergraving av den seieren distriktene vant i kampen mot EF i 1972. Seinere har angrepene på arbeiderklassens og folkets demokratiske retter og velferd kommet i tur og orden og smeltet sammen i det vi har kalt den nyliberale offensiven, uten at vi kan gå inn på de hjemlige detaljene her. (Se P.M. Lysestøl og R. Eilertsen: Den nyliberale revolusjonen – Om angrepet på velferdsstaten, DeFacto 2001 og R. Eilertsen og P. Bjerke: Privatisering – en kritikk, DeFacto 2004.) (Se også det første kapitlet i T. Valen: Marxisisk renessanse – kommunistisk offensiv, http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxbok.htm , Vestanbok forlag 1992.)

I løpet av 70-årene ble utviklingslandene pådyttet store lån fra finansinstitusjoner og stater i industrilandene. Seinere viste det seg at u-landene ikke var i stand til å betale renter og avdrag på disse lånene. Dermed kunne Det internasjonale pengefondet (IMF) og verdensbanken gripe inn, på ordre fra president Reagan i USA. U-landene fikk beskjed om at de måtte legge om hele økonomien sin dersom de ville få nye lån til å betale avdragene og rentene. De måtte legge om til eksportproduksjon av varer til i-landene, istedenfor å utvikle hjemmemarkedet sitt. De måtte skjære ned på alle offentlige utgifter. De måtte sette i gang omfattende strukturendringer og etter hvert privatisering og liberalisering i økonomien.

Gjelden sluttet ikke å øke på grunn av det. Fra 1980 til 1993 økte den fra 658 mrd til 1770 mrd dollar. Med dette ble u-landene mye mer avhengig av de rike landene og overføring av penger fra de fattige i den fattige verden til de rike i den rike verden økte drastisk. I perioden 1984 til 1990 var netto finansoverføringer fra de fattige landene til bankene i de rike landene på 178 mrd dollar.

Resultatene kan også leses på andre måter. Etter strukturendringene i Latin-Amerika, økte antall fattige fra 130 millioner i 1980 til 180 millioner i 1990. Ulikhetene inne i landene har økt. De rikeste 20 % av befolkningen tjener 20 ganger mer enn de fattigste 20%. I Afrika lever nå 200 mill. personer av i alt 690 mill. under fattigdomsgrensen og de minst pessimistiske i Verdensbanken antar at antall fattige vil øke med 50% og nå 300 millioner omkring år 2000. Strukturendringene fører også til et enormt press på naturressurser og til økt naturødelegging.

Samtidig har finanskapitalens opprør ført til økende forskjell mellom rike og fattige i i-landene. Ved siden av et økende antall millionærer og milliardærer, ved siden av svimlende aksjegevinster finner vi økende arbeidsløshet, fattigdom, usikkerhet osv. i disse landene og.

Et annet resultat er en polarisering av finansstrømmene mellom i-landene (de europeiske og japanske overskuddene finansierte det amerikanske underskuddet) og bidro til dereguleringen av kapitalmarkedene.

Finanskapitalen skaffer seg friere armslag

Finansspekulasjonen ble sett på som en industri og fikk alle fordeler i jakten på profitt. Helt siden den store spekulasjonsskandalen, South Sea Company i begynnelsen av 1700-tallet, har de forskjellige statene satt ut i livet en rekke tiltak for å holde finanskapitalen innenfor visse grenser slik at den skal respektere behovene til industrien og samfunnet i de kapitalistiske landene. Etter det store krakket i 1929 ble disse reguleringene skjerpet. Reguleringen ble langt på vei fjernet i løpet av 80-tallet.

Finanskapitalen gjennomgikk samtidig en kraftig sentralisering og det ble opprettet nye enormt store finansinstitusjoner utenfor bankene og uten den relative disiplinen som disse tross alt hadde akseptert tidligere. Dannelsen av og veksten til pensjonsfond og investeringsfond og andre finansinstitusjoner, og veksten og sentraliseringen i forsikringsbransjen har skapt institusjoner som disponerer gigantiske mengder lett omsettelige midler og som har som mål å kare til seg maksimalt med profitt takket være mobilitet og fleksibilitet. De anerkjenner ikke noen annen trang enn å øke fondene sine, konsekvensene av operasjonene er ikke deres problem. I USA sto bankene for 80 % av finansieringen av bedriftene sine investeringer i 1970. I 1990 står de bare for 20 %, resten tar de nye finansinstitusjonene seg av. På Londonbørsen, som er verdens største, går fire femtedeler av omsettingen til svært kortsiktige plasseringer (varighet på en dag).

I dag (slutten av 1990-tallet) flommer 1500 milliarder dollars alltid rundt i systemet på jakt etter den fortjenesten som kan skaffes ved å kjøpe aksjer eller valuta når kursen er lav og selge igjen når den er høyere. Dette er et spekulasjonsområde uten grenser. Hver dag omsettes det for over 1000 milliarder dollar i dette markedet. Det er 50 ganger mer enn verdien av all handel med varer og tjenester i verden. På Keynes sin tid, rundt 1930, var dette forholdet to til en. Det betyr at finanskapitalen har fått en makt som tidligere, f.eks. på Lenins tid, var helt uhørt og at den også føler seg nærmest helt har løsrevet seg fra det realøkonomiske grunnlaget. Når vi føyer til at det er denne kapitalen som dikterer reglene i hele kapitalismen, så skjønner vi også hvor sårbart dette systemet kan være.

Idag blir bedrifter lagt ned og land ruinert på grunn av at storfinansen flytter penger til steder der det er kortsiktige kursgevinster å hente. Enorme summer sveiper kloden ettersom kursene går opp og ned med noen tiendedels prosent og mindre. De store foretakene som driver produksjon, transport, handel osv. oppretter også sine investeringsselskaper for å delta i spekulasjonsdansen rundt de skiftene kurser. Både i USA, England, Tyskland, Frankrike og Japan utgjør nyutskrevne aksjer bare 5 % av det samlete omsetningsvolumet på børsene. 95 % er reservert for spekulasjonsmarkedet. Dette skaper en situasjon i verdensmarkedet som minner om den som var i USA før det store krakket i 1929. Dersom tilliten til markedet blir alvorlig svekket og spekulantene begynner å kvitte seg med aksjer, så kan hele kredittsystemet bryte sammen. Og det vil dra med seg andre deler av økonomien. En nedgangskonjunktur som rammer de fleste store industriland samtidig kan utløse et slikt krakk. Hvis konjunktursvingningene følger det forløpet de har hatt de siste tiår, (1973, 1982, 1991) kan dette skje omkring år 2000.

Noen eksempler kan illustrere sider ved den revolusjonen som har skjedd. Mellom 1961 og 1983 endret børskursene i USA seg ettersom brutto nasjonalprodukt økte eller minket. Men så tok børskursene helt av i forhold til BNP og steg tilsynelatende uhemmet av tilstanden i realøkonomien. I Frankrike steg børskursene med 22 % og Tyskland med 45 % i 1993, samtidig som disse landene var inne i den alvorligste nedgangskonjunktur siden 2.verdenskrig. I 1994 var det en nervøs stemning på børsen i Wall Street fordi det var oppgangskonjunktur og spekulantene var redde for at det skulle føre til inflasjon. Midt i mars 1996 sank aksjene der fordi tallene for arbeidsløshet gikk ned.

For å lette spekulasjonen er det skapt nye finansieringsinstrumenter. Disse har et nytt teknologisk grunnlag i informasjonsteknologien. Det dreier seg om verdier som man kjøper og selger på et øyeblikk. Man transporterer ikke lenger sedler eller verdipapirer, de nye "pengene" sirkulerer jorden rundt med lysets hastighet i form av digitalisert informasjon. Penger og informasjon smelter sammen, de nye pengene er informasjonelle.

Hva angår foretakene, så oppfører ikke lenger aksjeeierne seg som medeiere i en produksjonscelle, men som en obligasjonseier som bare er interessert i kortsiktig spekulasjonsgevinst. Dette fører også til at oppmerksomheten ikke rettet ikke mot bedrifter og lokaliteter, og ikke mot nasjoner og stater, men at den er rettet mot de punktene i hele verden der det er aller mest å tjene innenfor svært korte tidsfrister (ofte under en dag).

Økt kapitaleksport

Fra 1985 til 1991 økte verdistrømmen av målbare direkte investeringer til utlandet tre ganger hurtigere enn varebyttet i verden. Amerikansk statistikk, som er mest nøyaktig, viser at 90 % av strømmen har blitt brukt til å finansiere oppkjøp og sammenslåing. De direkte investeringene i utlandet har derfor ikke samsvart med veksten i produksjonskapasiteten, men med konsentrasjonen av kapital på et internasjonalt grunnlag og med omstruktureringen av kapasitet ut fra gruppenes strategi. Resultatet har vært en uovertruffen monopolisering. 85 % av investeringene går mellom de økonomiske sentra i USA, Europa og Japan og brukes først og fremst til å overta konkurrenter eller opprette nye allianser. Av de gjenværende 15 % går igjen 80 % til åtte asiatiske land med Kina i spissen. Regnet i milliarder tyske mark (DM) var finansstrømmene mellom forskjellige området i 1995 slik: Fra USA gikk der 348 mrd. DM til industrilandene i Europa og 47 mrd til Japan. Fra industrilandene i Europa gikk det 374 mrd. til USA og 15 mrd til Japan. Fra Japan gikk det 144 mrd. til USA og 38 mrd. til i-landene i Europa. Dessuten ble det fra alle i-land overført 32 mrd. til Mexico, 85 mrd. til Kina og 290 mrd. til Sørøst Asia.

Disse investeringene øker bare velstanden til et mindretall av befolkningen i de fattigere landene. Lønnene er lave, det er ikke så mange som får jobb. Likevel vokser det frem en "middelklasse" i de landene som har stor økonomisk vekst på noen 100 millioner personer, som utvider verdensmarkedet for forbruksvarer en del. Resten av de fattige landene blir tildelt enda dårligere roller i de flernasjonale selskapenes verden. De er nok alle åpne for kapitaloverføringer og import, men kan bare delta i det globale bytte med råvarer og råvareprisen er på et historisk lavmål. Deler av Afrika og Latin-Amerika har foretakene avskrevet helt. 40 % av de arbeidende menneskene i verden tjener mindre enn 1,30 dollar (kr 10) pr. dag. Resten er nå på vei til å bli presset nedover mot denne summen.

Tendensen går i retning av at hver bedrift blir et spekulasjonsobjekt, en vare som man kjøper ved det minste fall i aksjekursene under en "grunnverdi", for så å dele den opp og selge den igjen med god fortjeneste.

Det finnes ikke en eneste sentralbank i verden som har midler til å yte varig motstand mot den internasjonale spekulasjonen. Reservene til de store industrilandene som kan brukes til å forsvare valutakursene representerer ikke mer enn verdien av den daglige omsetning på finansmarkedene.

Bedrifter, kommuner, fylker og staten selv setter seg i stadig større gjeld til utenlandske finansinstitusjoner. Det er nesten bare Norge av alle land i verden, som utgjør et unntak her. I Frankrike regner en med at 20-25 % av foretakenes og statens gjeld er i hendene på utenlandske kreditorer. Og man ser på dette som et damoklessverd over staten og foretakenes finanser. Derfor avhenger også de store politiske valg av behovene i finansmarkedet. Det europeiske pengesystemet, som hadde restriksjoner på kurssvingningene som hindret kortsiktig spekulasjonsgevinst ble satt ut av funksjon i 1993 gjennom en spekulasjonsbølge drevet frem av den internasjonale storfinansen.

Gjeldsspiralen

Hele verdensøkonomien driver i virkeligheten rundt i en gjeldsspiral som den ikke klarer å komme seg ut av. Det er regnet ut at den samlete gjeld i verden i dag er omtrent 150 % av de samlete inntekter (både for foretak, "husholdninger" og stater osv.). Den nåværende gjeldskrisen er mer sammensatt enn den vi opplevde i mellomkrigstiden og kan få mye større sosiale og geopolitiske konsekvenser. U-landenes utenlandsgjeld har nådd 1 900 mrd dollar. Hele land blir destabilisert på grunn av at den nasjonale valuta faller sammen, på grunn av sosiale spenninger, etniske konflikter og borgerkriger som følger.

OECD-landenes gjeld har også nådd nye høyder. Den er over 13 000 mrd dollar. Og betjening av gjelden fører til stadig større problemer ved at den skaper ny gjeld. I USA, som er verst ute å kjøre, ble den offentlige gjeld femdoblet i den tiden Ronald Reagan og George Bush var presidenter. Den ligger nå på omtrent 4 900 mrd dollar.

Finanssystemet gjennomgår en farlig fase, for i kjernen av den økonomiske krisen finner vi markedene for den offentlige gjeld hvor forskjellige typer gjeldsbrev utstedt av regjeringer eller finansdepartementer til en verdi av flere hundre milliarder dollar, blir omsatt hver dag.

Siden begynnelsen av 80-tallet er en stor del av gjelden til de store selskapene og bankene blitt fjernet og omformet til offentlig gjeld. Denne gjeldsomformingen er et sentralt element i krisen: tapene er blitt systematisk overført til statene og til den vanlige skattebetaler der. I tillegg er en stor del av de offentlige subsidiene blitt brukt til å finansiere sammenslåing av foretak, innføring av arbeidssparende teknologi og flytting av bedrifter til u-landene, istedenfor å bli brukt til å skape arbeidsplasser.

På denne måten har statsutgiftene medført eiendomskonsentrasjon og nedgang i antall arbeidsplasser, samtidig som nedgangen i antall middels og små foretak og økende antall arbeidsløse har ført til større nedgang i skatteinntektene.

Gjeldskrisen har også omdannet skattesystemet. Skatteinnbetalinger som veier tyngst på de fattige, som momsen, har blitt brukt for å avbetale på den offentlige gjeld.

Finanskrisen er også blitt skjerpet ved overføringen av foretakenes inntekter til skatteparadis som Sveits, Luxembourg, Bahamas osv. Kaimanøyene, en av de aller siste kolonier under den engelske krone, er nå det femte største banksenter på jorden på grunnlag av hemmelige innskudd og skjulte selskaper. Slik er forverringen i det amerikanske underskuddet knyttet til massive unndragelser av pengemidler og ikke-oppgitte inntekter. Til gjengjeld brukes mye av de midlene som blir plassert på Kaiman eller Bahamas til å finansiere investeringer i USA. Og en god del av dette er kontrollert av kriminelle organisasjoner.

Dermed er en ond sirkel etablert. De som mottar mesteparten av statssubsidiene er blitt statens kreditor. De summene som blir utstedt av staten for å finansiere de store foretakene blir tilegnet av banker og finansinstitusjoner som også nyter godt av statssubsidier. Man svømmer i noe som kan oppfattes som den reine absurditet: staten finansierer på denne måten sin egen forgjelding, subsidiene blir brukt til å kjøpe statsgjelden. Når man vet hvor tett sammenvevd storfinansen og staten er, så blir det lettere å forklare.

I tillegg er statsbankene stadig blitt mer fristilt for å kunne tjene storfinansens markeder bedre. De er blitt mer og mer "uavhengige", mer og mer unntatt fra politisk styring. I virkeligheten opererer statsbankene som et selvstendig byråkrati under ledelse av den private storfinansen. Det er de og ikke regjeringene som bestemmer pengepolitikken.

Ett eksempel er den kraftige renteøkningen i USA i 1994-95 som ble diktert av Wall Street og som blåste opp de summene som staten måtte bruke for å betjene gjelden sin til storfinansen. Dette medførte i sin tur kraftige kutt i sosialutgiftene som også finanskapitalen hadde krevd.

Pengepolitikken som middel for staten til å regulere kapitalen har overlevd seg selv. Nå er det det internasjonale banksystemet som "skaper penger" og dermed skaffer seg reell kontroll, med det eneste mål å berike de rikeste. De mektigste aktørene i finansmarkedet har, i tillegg til muligheten til å skape penger og kaste dem ut i sirkulasjonen, også midler til å manipulere rentene og skape plutselige fall i de store valutaene, slik det skjedde med pund sterling i september 1992. Det internasjonale pengefondet (IMF) har funnet ut at krisen sprang ut av valutaspekulasjonen til ti banker i New York og London og en håndfull børshandlere. Noen måneder seinere mobiliserte pengekrigere fra hele verden en halv billion dollar mot den franske francen. Bare de forente kreftene til den tyske Bundesbank og den franske Banque de France, klarte å begrense skadevirkningene et stykke på veg. Frankrike, den fjerde største økonomien i verden tapte hele valutareserven sin (400 milliarder franc) på dette.

Den klassifiseringen som de store kredittfirmaene som Moody eller Standard and Poor foretar, skaper også store endringer. I januar i fjor senket Moody sin vurdering av den svenske gjelden. Resultatet ble at den svenske sosialdemokratiske mindretallsregjeringen bestemte seg for å kutte skikkelig i de sosiale utgiftene. Moody spilte også en betydelig rolle da den kanadiske regjering i februar 1995 vedtok drastiske nedskjæringer i de sosiale utgifter som blant annet førte til oppsigelse av 40 000 som jobbet i offentlig sektor.

Statens kreditorer er på denne måten blitt de virkelige makthaverne, mens det samtidig spres en samstemt ideologi som foreskriver enighet i hele det politiske liv om nødvendige makroøkonomiske reformer i USA og i Europa. De politiske valg fremsettes som mekanisk gjentatte slagord av typen "reduksjon av budsjettunderskudd", "overoppheting og nødvendigheten av å bremse".

Storfinansen har, særlig i USA, trengt lenger inn i de øverste maktsjikt i statsfinansene og de mulitilaterale bankene enn noen gang før. Den amerikanske finansminister, Robert Rubin, var en av de øverste lederne i finansfirmaet Goldman Sachs og da presidenten i Verdensbanken gitt av, fikk han en høy stilling hos J.P. Morgan. Dette medfører at demokratiet mer og mer omformes til et ritual uten vekt.

Konsentrasjon av kapital

Globaliseringen har økt voldsomt og konsentrasjonen av eiendom og makt er blitt enorm. I 1970 var det 7000 transnasjonale selskap i verden. I 1992 var tallet 37 000. I dag er det 40 000. Mer enn 90 % av disse foretakene og deres rundt 240 000 filialer i utlandet hører til i den industrialiserte verden. De 100 mektigste av disse har avgjørende vekt på alle plan. De har innflytelse på alle forhold i det landet de stammer fra og i utlandet. De har størst investeringskapasitet, de dominerer teknologien, de eier flest patenter, og dette i de viktigste sektorer, der hvor dagens makt setter seg fast og oppretter morgendagens monopoler. Det er åpent og offentlig anerkjent at det er ut fra disse maktene sine profittinteresser at dette siste kvartal av det 20.århundret vil være opptatt med å justere og omdanne økonomiene, markedene, de nasjonale lover og den internasjonale rett.

Fem avanserte land (USA, Japan, Tyskland, Frankrike og England) deler mellom seg 172 av de 200 største transnasjonale selskapene. Det viser i seg selv den økonomiske ulikheten statene imellom. Den avtagende økonomiske veksten som er registrert i løpet av 80-tallet har ikke hatt noen særlig negativ virkning på resultatene til de 200 største selskapene. Ekspansjonismen viser seg i det faktum at salget deres, i dette tidsrommet, steg fra 3 000 til

5 900 mrd dollar og deres del av det globale brutto nasjonalprodukt steg fra 24,2 % til 26,8 %.

Konsentrasjonen av kapital har vært formidabel og styrkeforholdet mellom stormaktene har endret seg. Fra 1982 til 1992 har antall amerikanske selskaper blant de 200 største sunket fra 80 til 60, mens antall japanske selskaper i 200-klubben har steget fra 34 til 54. En liknende utvikling har funnet sted i Europa, der England har tapt og Tyskland og Frankrike har vunnet. Sveits har nå 8 av de 200 største mot kun 2 ti år tidligere. Årsaken til denne veksten er uten tvil den økende rolle til den sveitsiske finanskapital. Også Syd-Korea og Brasil har selskaper i klubben, ellers er u-landene helt utenfor. Denne situasjonen er i ferd med å endre seg ettersom dynamismen i den kinesiske kapitalismen, som nå først og fremst bygger på mellomstore og små bedrifter, skaper giganter som ikke vil stå tilbake for noen. Etter 1992 gikk også Japan inn i en lang økonomisk kriseperiode som svekket den relativt mye.

Også innenfor 200-klubben er det svære forskjeller. De ti største tilegner seg 34,8 mrd dollar i årlig profitt, dvs. omtrent like mye som de resterende 190 på listen (38,6 mrd dollar). (Dette er Nippon Telegraph & Telephone, Royal Dutch/Shell Group, General Electric, Exxon, American Telephone & Telegraph, Coca-Cola, Toyota Motor, Mitsubishi Bank, Industrial Bank of Japan og Fuji Bank. Norsk Hydro finnes litt lengre nede på listen som nr. 279.) På grunn av nedriggingen av de sosialistiske økonomiene i Øst-Europa og det store spranget inn i kapitalismen som foregår i Kina, Vietnam og på Cuba, kan de svære monopolene for første gang få tilgang til hele verden. Kina f.eks. har allerede trukket til seg 17 000 filialer av transnasjonale selskaper og har gått forbi USA og Tyskland som tiltrekningspol for denne typen investeringer.

Konsentrasjonen skjer først og fremst innen de viktigste sektorene. 50 % av de flernasjonale selskapene sine aktiva i utlandet finnes innen fire bransjer: olje, bil, kjemi og farmasi. Og disse listene har ikke med bankene og assuranseselskapene. De største monopolene kan også kontrollere mindre foretak på en mengde andre måter, gjennom leieavtaler, lån, ordrer osv. Dessuten må vi ta hensyn til alle slags enkeltavtaler, strategiske allianser, som vever et stadig tettere sammenfiltret økonomisk nett over hele verden. For det er ikke bare handelen, men også produksjonen som blir integrert.

Privatiseringen skaper et stort nytt felt å erobre. Gigantiske sektorer, ofte skaffet til veie eller skapt av det offentliges reaksjon på den store depresjonen i 30-årene, åpnes nå for de private monopolene. Det gjelder elektrisitet, gass, gruver, jernbaner, lufttransport, telekommunikasjon, banker og forsikringsselskaper. FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) har gjort en undersøkelse som sier at 368 av 373 endringer i de grunnleggende forretningslovene i medlemslandene dreier seg om å demontere statens innflytelse. Svekkingen av arbeiderbevegelsen og angrepene på velferdsstaten gjør den slags tilegnelse lett.

Innen den økonomiske aktiviteten utgjorde tjenesteyting en fjerdedel av utenlandsinvesteringene i de økonomisk utviklete land for noen tiår siden. I dag har dette tallet passert 50 % og øker stadig på grunn av den teknologiske utviklingen og dereguleringen av de nasjonale markedene. Sekundærindustrien (tradisjonell industri) er fremdeles et viktig investeringsobjekt i visse utviklingsland, mens primærindustrien (fremfor alt gruvedrift og oljeutvinning) vil være et viktig investeringsområde i den svært fattige del av verden (Namibia, Mosambik, Angola og noen land i Latin-Amerika i tillegg til Midtøsten) og det gamle Sovjet (og Norge).

De daglige transaksjonene på markedet har steget fra 290 mrd i 1986 til mer enn 700 mrd i 1990 og til over 1 000 mrd dollar i 1994 og til 1500 mrd dollar i begynnelsen av 1996. De viktigste deltakerne på denne arenaen er ikke lengre industriforetakene, og heller ikke bankene. De mektigste aktørene er "institusjonelle investorer" - pensjonskasser, forsikringsfond, investeringsfond. De eier til sammen minst 8000 milliarder dollar (mer en brutto nasjonalprodukt i USA). Tidligere investerte disse fondene i aksjer eller statspapirer. Nå søker de raske gevinster, men de er også engstelig kapital. På slutten av 1994 trakk de, ut fra kortsiktig vurderinger av gevinster, pengene sine ut av Mexico. Landet ble styrtet ut i en svær krise. USA og Verdensbanken måtte gå inn med 50 milliarder dollar i støttekjøp for å hindre at verden raste inn i et krakk. Betingelsene var at Mexico ga fra seg den nasjonale kontroll over oljen og store deler av økonomien sin ellers.

Den mer intense internasjonale konkurransen har skapt et skred av økonomiske strategier for å redusere produksjonskostnadene. Japan føler også konkurransen nå og sparer ved å flytte en god del av operasjonene sine til asiatiske land med lave lønner. På den måten har Japan klart å holde på og øke markedsandelen sin.

De nye geografiske, økonomiske og teknologiske territoriene, som er åpnet så raskt for de transnasjonale selskapene, har økt konsentrasjonen av kapital i selskapene. Det gjelder særlig de 50 største som befinner seg i en situasjon der de drar maksimum nytte av stordriftsfordeler og regjeringssubsidier. I denne gruppen finner vi de to viktigste amerikanske bilprodusentene (General Motors og Ford, mens Chrysler kommer på 131-plass). I en mengde industrisektorer (logistikk, luftfart, elektrisk utstyr) deler de fem største mer enn en halvdel av produksjonen. Veksten i verdensmarkedet har økt kapasiteten som disse oligopolene har til å snakke sammen, særlig om prisnivået. UNCTAD fører oversikt over 37 000 flernasjonale firmaer. De 100 største har global betydning. Disse firmaene har i løpet av de siste årtier nyoppdelt og nyorganisert jordens økonomi. De beskjeftiger over 8 millioner mennesker, har større omsetning enn den samlete verdenshandel og sto i 1995 for en tredjedel av de globale direkte investeringer. 52 av disse firmaene har hovedsete i Europa, 28 i USA og 15 i Japan. De fleste flernasjonale selskapene, som tidligere hadde en sentralisert organisasjonen, har skapt fleksible strukturer, etter mønster fra de japanske keiretsu. Elektronikkgiganten ABB har delt seg opp i rundt 1000 selskaper med 4500 profittsentra som blir ledet fra sentralen som ett nettverk. Fra 1990 til 1995 fjernet ABB i Vest-Europa og Nord-Amerika 54 000 arbeidsplasser, mens de skapte 46 000 nye i Øst-Europa og Asia. Mange flernasjonale industriselskaper skaffer overskuddene sine fra rein finanshandel, som en bank.

De direkte investeringene til utlandet spiller rolle som motor i ekspansjonen til de 200 største bedriftene. Mellom 1983 og 1992 vokste investeringen i utlandet fire ganger raskere enn verdenshandelen. Regelen er å produsere stadig mer med stadig færre ansatte. De siste 6 årene har de 500 største foretakene sparket 400 000 ansatte pr. år i gjennomsnitt, til tross for den sterke profittstigningen sin.

Det som er tragedie for en arbeider, er grunn til glede i Wall Street. Xerox sine aksjer steg med 9 % da dette foretaket annonserte med at de skulle si opp 10 000 arbeidere

Krisen skjerpes

Men disse monopolene spinner produksjonsforbindelser, forbruksforbindelser, finansstrømmer som bare kommer en liten del av menneskene på jorden til gode. I løpet av de siste 25 årene har vi sett en dyp økonomisk krise som ikke ser ut til å ta slutt, gjeldskriser som ikke er over og som kan formere seg. Forverring i forholdet mellom den fattige og rike del av verden, ødeleggelse av sosial organisering, fornektelse av muligheten for nasjonal sjølråderett, en galopperende økning i arbeidsløshet, fattigdom, utstøting i de rike land som etter hvert har rammet titalls millioner personer, samtidig med en stadig mer utrolig konsentrasjon av rikdommer på hendene til en minoritet av jordboere. Det er et faktum at den delen av inntekten som den rikeste femtedel av menneskene karet til seg er steget fra 70 % i 1960 til 83 % i 1989. Den delen som den fattigste femtedelen klarte å kare til seg sank i samme periode fra 2,3 til 1,4 %. (Tall fra FN 1994.)

Gjennom denne utviklingen har den "klassiske arbeider" mistet betydningen sin over store deler av den industrialiserte verden. Belgiske økonomer har regnet ut at lønnskostnadsandelen av Nike sportssko bare utgjør 0,25 % av utsalgsprisen. Fortjenesten til foretaket sikrer en ny klasse ansatte: konseptutviklere, koordinatorer, marketingseksperter, systemanalytikere. Denne eliten blir godt betalt, mens industrilønnene synker og mange ansatte blir kastet ut i arbeidsløshet som i Europa, eller inn i underbetalte jobber som i USA. Denne endringen i retning "killer-capitalism" som Newsweek har kalt det, skjedde først i USA. Det er en stund siden det begynte i Europa og nå er det kommet til Japan. Fremdeles blir en høyere grad av statlige inngrep beskyttet av sterke fagforeninger i land som Tyskland, av store folkelige bevegelser i land som Frankrike og av den nasjonale konsensus i land som Japan. Men trykket vokser. Reallønnene synker. Det sosiale sikkerhetsnett, velferdsstaten og sosialstaten blir demontert del for del. Arbeidsløsheten vokser sterkt samtidig som produktiviteten stiger. Den gamle mekanismen blir ødelagt. Og fremfor dette faktum spiller det ingen rolle om regjeringene i de ti siste årene har drevet en ultraliberal eller en sosialdemokratisk politikk. Folk har nå følelse av å leve i det samme samfunn, men ikke mer i den samme økonomien.

Verdensøkonomiens nyordning under markedet, altså under en liten gruppe markedsmektige kapitalister, finansfolk og bedriftsledere, betyr at kapital, velstand og fremtidssjanser i stadig større grad bestemmes av krefter som ikke har borgerligdemokratisk og politisk legitimitet. Selv i industristatene i Nord brytes velstanden i stykker. I de 24 OECD-landene er det minst 50 millioner mennesker uten arbeid, mange raser utenfor det sosiale nett. I USA og England lever de mange fattige i noen som vi forbinder med u-landsforhold.

Skaping av et nytt arbeideraristokrati

Det skapes nå et nytt arbeideraristokrati som monopolkapitalen og dens politiske representanter arbeider for å knytte til seg gjennom sinnrike systemer for belønning. Det materielle grunnlaget for dette aristokratiet er kapitalens behov for høyt utdannet arbeidskraft. Dette behovet tilsier at det trengs mer slik arbeidskraft enn tidligere, men at det ikke er så veldig mange i forhold til hele den arbeidsføre befolkning. Den store massen av de sistnevnte vil bli overvåkere av automatiske prosesser, omsorgs- og sosialarbeidere, deltidsarbeidere i serviceyrker og arbeidsløse. De trenger faktisk mindre utdanning enn det som ble krevd av fagarbeidere tidligere. Skolesystemet legges nå om med dette for øye. (Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Nylibutdpol1.htm og http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Skolereform%202004-2.html )

Motstand fra arbeiderklassen og folket

I november i 1995 fikk vi i Frankrike det første store folkelige motangrepet mot denne utviklingen, den første "anti-globaliserings streik" som avisen Le Monde kommenterte. (Se http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/fraoppr.htm .)Flere millioner franskmenn lammet landet i over tre uker. De fleste streikende fryktet at de ville bli ofret på verdensøkonomiens alter. I løpet av 1996 så vi en rekke kamper fra arbeiderklassens side for å forsvare arbeidsplasser, lønninger og offentlige tjenester. I Spania var det to store demonstrasjoner med over 200 000 deltakere, den siste 23. november. De protesterte mot "innstrammingsbudsjettet". Den 20. oktober fant den "hvite marsjen" sted i Belgia i forbindelse med alle skandalene rundt etterforskningen av pedofili med drap på ofre. Men 8 dager seinere var det også en stor streik mot "frysning av lønningene". Hundretusenvis av italienere demonstrerte også mot den nye "europaskatten", ofte med støtte fra høyrepartiene. I England var det en rekke streiker i postverket, undergrunnen, jernbanen osv. Og i Tyskland har vi sett den største mobiliseringen på 20 år for å forsvare den berømte "tyske modell" som var under angrep fra arbeidsgivere og regjering.

Denne utviklingen fører altså til spenninger som også kapitalens representanter griper. Percy Barnevik, lederen i ABB, verdens største firma innen maskinbygging og energi, har sagt det slik: "Når bedriftene ikke kan møte utfordringen fra fattigdom og arbeidsløshet, vil spenningen mellom de besittende og de fattige føre til en betydelig økning i vold og terrorisme". Ut fra dette har en rekke kapitalister startet en bevegelse for en moralsk kapitalisme. 300 flernasjonale foretak i USA sluttet seg for fire år siden sammen i et forbund. De krever endringer i politikken. De beklager de synkende reallønnene, de sammenfallende utdanningssystemet og at et stadig mer spaltet samfunn påfører mellomsjiktene varige skader og dermed svekker dem som konsumenter av varene deres. De mener kort sagt et en "sosial markedsøkonomi" vil være å foretrekke framfor en økonomi som bare er "fri". Til nå har ikke frykten for "sosial uro som vi ikke har sett siden 2. verdenskrig" (Moss Kanter tidligere direktør for "Harvard Business Review) fått de flernasjonale selskapene til å reagere.

De rike trekker seg tilbake fra samfunnet. De murer seg inne i spesiallagete boområder med egne skoler, eget politi og egne butikker. De betaler mindre og mindre skatt til fellesskapet. Alt dette gjør det stadig vanskeligere for staten å reagere på de nye utfordringene. For det første må de omforme den økonomiske politikken og finanspolitikken etter markedets krav. Dernest fjerner de rike mer og mer de midlene som kan brukes til en virksom sosialpolitikk.

Denne utviklingen møter sjåvinister og fascister som Pat Buchanan, Jörg Haider og Vladimir Sjirinovski med krav om en autoritær proteksjonisme.

Denne politiske utviklingen fører til at de som vil beholde det borgerlige demokratiet forsøker å utforme en alternativ politikk. Vi finner slike krefter blant annet i redaksjonen i Le Monde Diplomatique og i deler av DNA og SV i Norge. Etter nyliberalismen vil de som står for denne retningen ha en nykeynesianisme. Den tidligere leder for EU-kommisjonen, Jacques Delors frykter at en akutt krise som springer ut av det overopphetete finanssystemet kan føre til en politisk eksplosjon. Derfor krever han et comeback for en politikk mot den liberale globaliseringen. Det konkrete forslaget hans er å opprette et verdens økonomiråd, etter forbilde at FNs sikkerhetsråd. Noen foreslår å knytte finansieringen av dette organ til en promilles eller en tidendedels promilles skatt på alle investeringer som ikke går til materielle anlegg. Andre igjen foreslår å satse på regionale løsninger. Vi kan jo tenke oss hvor realistisk disse vyene er.

Det store problemet for den folkelige motstanden mot finanskapitalens og imperialismens fremstøt nå, er at den ikke har noe mål utover den rent defensive kampen mot forverringen. Derfor har den en sterk tendens til å bli spist opp politisk av høyre og venstrepopulismen med fascistene og de radikale reformistene i spissen. Høyrepopulismen og fascismen knytter seg alltid til den kapitalen som skaper de problemene som gir grobunn for deres politikk og demagogi. Derfor vil den bare forverre situasjonen på litt lengre sikt, selv om den kan løse visse problemer på kort sikt. Hitlers 1000-årsrike varte som kjent bare 12 år og arbeidsløsheten ble de kvitt ved hjelp av forberedelsene til den 2. verdenskrigen som gagnet tysk kapital, men skapte et helvete for det tyske og en hel rekke andre folk. Venstrepopulismen tvinger folk inn i en evig oppholdende strid, med stadige tilbaketrekninger som resultat. Bare når den breie folkelige og radikale bevegelsen setter oppheving av kapitalismen opp som mål, og er villige til å bruke de nødvendige midler for å klare det, vil den bli i stand til å gripe offensiven. I dag er dette mer påkrevd enn for 60-70 år siden fordi vi nå ser ut til å forlate en epoke der kommunismen var mulig og litt sannsynlig, men på ingen måte nødvendig, for å gå over i en epoke der den blir stadig mer sannsynlig og etter hvert helt nødvendig for at menneskeheten skal overleve.

Stormaktene

De ledende foretakene og finansinstitusjonene er knyttet til de ledende stormaktene i verden. Kapitalen har ikke noen væpnet makt som er hevet over statsapparatene. Derfor er alliansen mellom kapital og stat fremdeles grunnleggende. Ut fra enorme forskyvninger i det økonomiske styrkeforholdet i verden over flere tiår helt frem til i dag foregår det ved siden av rivalisering mellom de store monopolene også rivalisering mellom de store statene. Tyskland og særlig Japan har tatt innpå USA i økonomisk makt. For 1997 er BNP i USA beregnet til 7,92 billioner dollar (7,6 i 1996). For Tyskland er tallene 2,34 bill. (2,5 bill. i 1996) og for Japan 4,82 bill (5,1 i 1996). USA ser altså ut til å styrke seg økonomiske i forhold til Japan og Tyskland akkurat nå (På slutten av 1990-tallet). Konjunkturene kan nok forklare mye av dette.

På grunn av sammenfallet av den andre supermakten Sovjet, har den store styrkeforskyvningen en stund blitt kamuflert av den lange høykonjunkturen i USA og ved at det bare finnes en supermakt igjen på jorden. Dette inntrykket styrkes av at ingen andre stater kan måle seg med USA i krigsmakt. Men USA er, til tross for egne forsikringer om det motsatte, inne i en dyp økonomisk og sosial krise og får flere og flere trekk som minner om de fattige landene. Samtidig raser en ny gigant frem på arenaen etter japansk mønster, med statlig styring og erobring av utenlandsmarkedene. Det er Kina. I løpet av den inneværende generasjonen vil Kina kanskje stige frem som verdens største økonomi, selv om BNP foreløpig ligger på bare 0,9 bill. dollar (med innlemmingen av Hong Kong i sommer vil tallet stige til nærmere 1,1 bill dollar, dvs. omtrent på linje med Storbritannia og Italia. Kina nærmer seg da raskt status som den 4. største kapitalistiske økonomien i verden etter USA, Japan, Tyskland og Frankrike.

Det er også et poeng at både Det nordamerikanske frihandelsområdet (USA, Canada, Mexico) og hele EU har omtrent jevnstore økonomier. Begge områder har et BNP på rundt 9 billioner dollar.

Den skjerpete konkurransen mellom finansgigantene og foretakene i stormaktene om å seire på verdensmarkedet, har en parallell i den økende rivaliseringen mellom stormaktene om å dominere jordens territorium. Alt dette fører til et sterkt driv i retning av oppløsning av de mellomstore og mindre nasjonene og underlegging av dem under stormaktene. Til dette formålet oppretter stormaktene frihandelsområder som de søker å utvide i retning politiske enheter under ledelse av de tre sentrale stormaktene. Samtidig får de sine ansatte i universiteter og massemedia over hele verden til å fremme den ideologien at nasjonalstatenes tid egentlig er forbi, gjerne sammen med både klassekampen og kampen for kommunismen. (Francois Furet er, ifølge Susan George, en av disse betalte akademiske propagandistene.) På den andre siden blomstrer den antiimperialistiske nasjonalismen opp i stadig flere nasjoner som er kommet under økt press. Denne nasjonalismen er en svær kraft som tvinger seg frem, samme hva universitets-antropologene osv. sier. Hvis de reaksjonære, fascistiske kreftene får beherske dette feltet, vil det føre til svært store ulykker for menneskeheten.

Dette, som en del av og som et resultat av "globaliseringen", skaper en meget farlig situasjon i hele verden som må komme i konflikt med det som er nødvendig for en varig utvikling, rimelig fordelt, demokratisk bestemt og mulig å godta ut fra økologiske betraktninger. En konflikt som er full av farer, svanger med kriger. Det er dette som fører til oppblomstringen av alle de lokale og nasjonale kriser og kriger akkurat nå. I forlengingen av dette ligger muligheten for større sammenstøt og nye verdenskriger, muligheten for 100 år med mafia og fascisme med rase- og religionskriger sammen med muligheten for å skape den demokratiske kommunismen og den sosiale kommunismen.

Her er samlet en del empiri om utviklingen av økonomien i verden. Mye av det kommer fra et hundre siders hefte fra Le Monde Diplomatique (Manière de voir 28, novembre 1995, Les nouveaux maîtres du monde.), fra CD-en Le Monde Diplomatique 1989 - 1996, fra flere nr. av den tyske ukeavisen Die Woche (særlig 26.april 1996), fra Der Spiegel nr. 39 - 40 1996 og fra flere nr. av tidsskriftet The Internationalist, de fem siste årgangene av Business Week International og The Economist sine hefter "The World in 1996" og "The World in 1997". Opplysninger fra Klassekampen og flere norske aviser er også brukt. Deler av fremstillingen bygger også på The Pelican History of World Economy in the Twentieth Century, Prosperity and Upheaval, The World Economy 1945-80 av Herman van der Wee, og på opplysninger fra The Penguin Dictionary of Economics. Fremstillingen er ajourført med en del opplysninger frem til å med sommeren 1999.

Terje Valen, 15.2.1996 – 8.7.1999.