Religion, fremmedgjøring og marxistisk analyse

Det går nå en serie i Klassekampen om ”venstresidas forhold til religion” Et artig poeng i den forbindelse er at det ser ut som ingen av debattantene har kunnskap om Marx sitt syn på religion. Sandra Lillebø skriver for eksempel at Marx sitt syn var at ”Religion var opium for folket, og ville lede proletariatet bort fra sin sikre veg mot revolusjon”. Og Jorunn Økland skriver: ”Marxismens idé om at utviklingen vil nå et stadium av det klasseløse samfunnet hvor dialektikken skal bringes til opphør, likner Johannes åpenbaring.”

Mitt poeng er at dette er grove fordreininger av Marx sitt syn å disse sakene, som det ikke finnes grunnlag for i hans skrifter. Derfor spør jeg alltid folk som kommer med den slags påstander om å belegge dem.

Det jeg vil prøve nå er å gi en sammenfatning av Marx sitt syn på dette som er tungt belagt i det han virkelig skrev. Dette må da være et viktig utgangspunktet for en debatt om marxisme og religion. Og hvis en ser på marxister som del av venstresiden, så hører det hjemme i den debatten som KK har startet.

Men først til Økland sin påstand. Du finner ikke noe i Marx sine skrifter som kan underbygge den. Derimot finnes det noe i en retning for fortolkning av Marx som har hatt stor oppslutning i delar av akademia, nemlig ”frankfurtskolen”.

Frankfurtskolen ville gi dialektikken den rette plassen i marxistisk teori da de mente at Althusser (og Stalin) hadde tatt han ut. Men denne skolen hadde sjøl en særegen oppfatning av dialektikk som jeg mener det ikke er dekning for hos Marx. De mente at dialektikk bare var tilstede i forholdet mellom menneske og natur. Det var ingen dialektikk innen naturen.

Dessuten mente de at dialektikk bare var tilstede mellom menneskene og naturen i den epoken når menneskene i hovedsak er strid med naturen, altså egentlig bare under kapitalismen. Før (og kanskje etter) kapitalismen, mente de, er enheten mellom menneske og natur fremherskende og dialektikken vekk. Gjennom kommunismen ville det bli full enhet mellom menneske og natur. All dialektikk og dermed all historie ville ta slutt. Dette var også sluttresultatet av Hegel sine tankar. Derfor kan vi si at frankfurtskolen førte inn igjen Hegel sin systemtenking i marxismen på en bakvei, samtidig som de med rette kritiserte strukturalistene for å ta dialektikken ut av alle forhold som menneska står i, særlig forholdet menneske-natur innen epoken med materiell fremmedgjøring.

Frankfurterne tolket Marx slik fordi de ikke skjønte forskjell på antagonistiske motsigelser og ikke-antagonistiske motsigelser. Når Marx skrev om dette mente han at systemisk antagonistiske motsigelser mellom mennesker og mellom mennesker og naturen rundt ville forsvinne under kommunismen, men ikke alle motsigelser.

Så til Lillebø sin påstand.

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien, også synet på religion, er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring. Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen "Til jødespørsmålet" fra 1843 og i artikkelen "Til kritikken av Hegels rettsfilosofi" fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette siste skriftet. Det er den mest omfattende definisjonen av religion vi finner hos Marx. Her skriver han:

"Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet". #1)  "Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens ensyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d'honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er virkeliggjøringen av menneskets vesen i fantasien, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonenen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av". #2)

"Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken". #3)

Vi ser her at Marx har en allsidig forståelse av religion. Begrepet kritikk som brukes er heller ikke det begrepet vi bruker i dagligtale. Kritikk betyr her kritisk vurdering for å skaffe seg en helhetlig forståelse av fenomenet, det betyr at en ikke bare vurderer negative sider, men også positive.

Marx ser på kritisk vurdering av religionen som en innfallsport til kritisk vurdering av menneskenes forhold i den dennesidige verden. Og han sier at det er dette vi må konsentrere oss om. Han sier at religion er illusorisk lykke som oppstår fordi de virkelige forhold i verden er slik at lykken ikke kan oppnås i den virkelige verden. Hvis vi slår oss til ro med denne illusoriske lykken, for eksempel at vi får bare holde ut så ordner det seg når vi kommer i himmelen, så er det en virkelig stor hindring mot å aktivisere seg for å bedre forholdene i denne verden. Det er dette som er betydningen av ordene om at religion er folkets opium. Opium brukes har som synonym for bedøvelsesmiddel som gjør at du lettere kan holde ut verdens smerte. Men hvis en griper fatt i religionen sin side av protest mot den virkelige elendighet, så åpner det opp for et kraftig filosofisk og politisk engasjement og kritikk av samfunnet ut fra dette. Dette er da åpningen mot frigjøringsteologien.

På dette trinnet i sin politiske utvikling, da han skrev kritikken av Hegels rettsfilosifi, hadde Marx enda ikke kommet ut over en filosofisk og politisk forståelse av virkeligheten. Den neste fasen i utviklingen hans er oppdagelsen av at ikke bare religion, men også filosofi og politikk, og kritikk i det det hele ikke kan løse de grunnleggende problemer som hindrer den menneskelig lykke i denne verden. Det kan bare opphevingen av den materielle fremmedgjøringen klare.

Marx sin store nyoppdagelse er jo nettopp at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte "Økonomisk-filosofiske manuskripter" som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen, så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å "begripe" "privateiendommens vesen" for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at "Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet". #4)

Marx sitt utgangspunkt er at "arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare" og at denne varen har en tendens til å "synke i verdi".. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig "stiger i verdi". #5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er "dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten" #6)  – det eksisterer utenfor arbeideren, "uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham". #7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien "skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen". #8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, "men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten". #9)  Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i "at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd". Arbeidet "dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det". #10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør, for det tredje, at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen, som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men behandler det under flere av de fire elementene som Marx regner opp.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen "ved at forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. "Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og [2]) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen". #11)

"Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket".

"Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens". #12)

"Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…". "Dyret" … "produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover". #13)

"Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen". #14)  "På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens". #15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. "En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, et at mennesket blir fremmed for mennesket." "Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider". #16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: "Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning". #17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at det største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: "Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv". "Det tilhører et annet menneske enn arbeideren". "Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket." #18)

"Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet". #19)

"Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene". #20)

Marx sin store fortjeneste her er et altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, som et nødvendig utgangspunkt for å kunne gjennomføre også en sosial revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk "Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi" er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til "Kapitalen". ”Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien er det andre store forarbeidet. Hvis en ikke forstår disse forarbeidene, er det lettere å tolke "Kapitalen" mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen. Den gir også grunnlag for å skape enhet mellom ikke-religiøse og religiøse om å oppheve de forhold som hindrer utviklingen av menneskelig lykke på jorden. Et vilkår for dette er at de ikke-religiøse må ha rett til å hevde at religion vil forsvinne når elendighet og utbytting og klassene oppheves. Og de religiøse må ha lov til å hevde at så vil ikke skje. Så får vi jobbe sammen for å oppheve kapitalismen og overlate det andre spørsmålet til fremtiden. Men å undertrykke religiøsitet med tvang er mot Marx sin metode. Ifølge Marx sin metode vil religionen forsvinne av seg selv, når forholdene i den virkelige verden, i dagliglivet, er slik at menneskene ikke lenger trenger religionen, med alle de bestemmingene som Marx mener at religion har.

I dag er det, etter min mening, helt utenkelig å få opphevet kapitalismen uten at vi griper fatt i den siden av religionen som vil avskaffe mammon og inngår et tillitsfullt samarbeid med de religiøse på dette grunnlaget, pluss garanterer at det ikke blir snakk om undertrykking av noen ut fra at det faktum at de er religiøse i seg selv. Undertrykkingen vil bare gjelde de som har objektive fordeler av og vil kjempe for å holde fast på kapitalen og kapitalismen og som seinere vil kjempe for å gjeninnføre den, dvs. de som altså vil opprettholde et system som i stadig økende grad vil føre til ødelegging av menneskens livsvilkår på jorden. Det vil si at en religion som kjemper på pengenes og kapitalens side mer og mer vil måtte komme i direkte motstrid til vår grunnleggende politiske linje og menneskenes overlevingsbehov, for ikke å snakke om våre behov for å skape et verdenssamfunn der det finnes vilkår for å være grunnleggende lykkelig.

Ellers kan jeg anbefale to bøker som behandler området på en grei måte. Det er 1) "On Religion", Karl Marx; Paperback; £13.59 og 2) ”Marx on Religion", John Raines; Paperback; £12.49.

Noter:

1) Karl Marx - Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken Forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.
2) Samme verk, sidene 66-67. Forklarende parenteser er mine.
3) Samme verk, side 68.
4) Karl Marx - Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken Forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, sidene 190-191.
5) Samme verk, side 191.
6) Samme verk, samme side.
7) Samme verk, side 193.
8) Samme verk, side 194.
9) Samme verk, side 195.
10) Samme verk, samme sted.
11) Samme verk, side 198.
12) Samme verk, samme sted.
13) Samme verk, sidene 199-200.
14) Samme sted.
15) Samme sted.
16) Samme verk, sidene 200-201.
17) Samme verk, side 201.
18) Samme verk, side 202.
19) Samme verk side 204.
20 Samme verk, sidene 205-206.

Terje Valen, 05.02.2010.

Mesteparten av denne teksten er identisk med en tekst fra 04.11.1998 som også ligger på hjemmesiden min.