Om sammenhengen mellom dagskamp, den parlamentariske
kampen og kampen for å oppheve kapitalismen og innføre kommunisme.
Vi lever under en kapitalisme som er full av
kommunistiske spirer. For det er nettopp
kapitalismen som skaper grunnlaget for kommunismen. Gjennom en meget effektiv
og brutal prosess utvikles produktivkreftene raskt under kapitalismen. Når
kapitalismen har relativt høy profittrate, og når det arbeidende folket reiser
kraftige kamper for sine behov, kan den også innføre kommunistiske momenter i
sitt eget system. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet klarte dette i Norge og
en del andre land. Vi skal ikke glemme at dette også hvilte på utbytting
utenfor eget land og at verdier derfra kunne brukes til de kommunistiske
ordninger som disse politiske retninger kunne sette ut i livet. Det var ved å
innføre kommunistiske momenter i kapitalismen at sosialliberalismen og
sosialdemokratiet vant arbeidsfolks tillit og støtte. Vi kan sammenfatte disse
momentene under overskriften «Velferdsstaten». Jeg har skrevet noe om dette for
lenge siden: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/aa8efakb.htm
Når profittraten synker får kapitalen stadig større
vansker med å opprettholde de kommunistiske momenter innen sitt eget system og
arbeidsfolks kamp for å beholde eller utvide disse vil møte stadig større
motstand. Utbyttingen øker. Alle politiske partier som vil beholde det
kapitalistiske systemet blir dermed tvunget til å være med på avviklingen av
velferdsstaten. Til slutt står bare alternativet oppheving av kapitalismen
eller katastrofe igjen. Det er bare partier som har oppheving av kapitalismen
som mål, og som setter kampen for velferdsstaten i samband med dette som kan
bidra til å redde oss fra katastrofen.
Hva er så disse kommunistiske momentene.
Vi finner noen av dem beskrevet av Marx i Det kommunistiske manifest. Jeg siterer:
1.
«Ekspropriasjon av grunneiendommen
og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
2.
Sterkt progressive skatter.
3.
Avskaffing av arveretten.
4.
Konfiskeringa av eiendommen til alle
emigranter og opprørere.
5.
Sentralisering av kreditten i
statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
6.
Sentralisering av transportvesenet i
statens hender.
7.
Økning av de statlige fabrikkene og
produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
8.
Lik arbeidstvang for alle,
oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
9.
Forening av bedriftene innafor landbruk
og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
10.Offentlig og
gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin
nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i]
La oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i
Norge.
Det første punktet dreier seg i høy grad om
produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke
grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører
produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon og
til sikre selvforsyningsgraden av matvarer. Det gjelder også utvikling av
kommunikasjonssystemet medregnet transport. Kamp mot bompenger og for at staten
skal ta disse utgiftene, passer inn her. Du kan sikkert finne mye konkret som
passer inn her.
Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg
penger til å utvikle velferdsstaten. De som tjener mest skal og så bidra mest
til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer
slik.
Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal
kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store
formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her
tenker jeg at må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne
bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre
periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.
Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende
kapitaleiere og deres allierte setter igjen ulovlige angrep på kampen for
utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.
Punkt 5 er
sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen
for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den
retning er flertall ønsker slik det fremkommer gjennom valg og de kampformer
det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette
er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre
området og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og
tjenester.
Punkt 6 er
helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer
som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen
mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta
kostnadene ved veiutbygging og således en kamp for å føre et kommunistisk
element inn i transportpolitikken.
Punkt 7
handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det
er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for
gode jordbruksoppgjør.
Punkt 8
handler om at alle som kan skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på
kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også
tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere
ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at
mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig
måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.
Punkt 9
handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det
handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.
Punkt 10
handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for
alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til
arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele
mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.
Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer
også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og
fordelingen av dette.
«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå
trekkes:
For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte
produksjonsmidler.
For det annet: En ytterligere del til utvidelse av
produksjonen.
For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot
uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.
Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det
samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres
størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til
dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte
beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.
Tilbake blir den del av totalproduktet, som er
bestemt til å tjene som forbruksmidler.
Før dette kommer til individuell deling, går det
atter vekk:
For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger
som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund
begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i
samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig
behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen
vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og
tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort
sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie
Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene
som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»
«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på
felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like
lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som en materiell egenskap de har,
siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle
arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei,
men umiddelbart.»
«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk
samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot
slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver
henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn
fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte
produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den
samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle
arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han
bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av
samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at
hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering
trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av
forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har
gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»
Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra
varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de
forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor
rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt
urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold
i kommunismens første fase.
«I den høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende
underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er
forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men
selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst
samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer
rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og
samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver
etter hans behov!»
«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det
overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av
forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve
produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve
produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de
materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av
kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige
arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne
måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.[ii]
De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet
hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.
Så kommer vi
til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp
forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er
det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for
kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk
innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye
kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon
fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke
dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut
f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre
yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er
lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene
og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i
hverdagen.
Siden vi har
samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter
stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen
preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i
systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning
som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar
arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de
forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette
skaper mye undertrykt fortvilelse og raser og mer ustabile mennesker som
lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer
politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning
og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den
høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og
større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan
hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de
fører frem.
Og da er vi
over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som
går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske
elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende
folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså
reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned
og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av
dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer
kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.
Det tredje
punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og
trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er
en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene
minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og
arbeidsfolk får betale.
For alle
disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine
egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle
i dag.
Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning
for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like
etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en
vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest
vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss
mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig
klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har
startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker
deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse
elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner og partier som har
kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av
den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen
enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i
øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de
sier at de representerer.
Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker
seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase
i kommunismen. Den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke
gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men
dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx
beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele
samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i
fremtiden.
Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av
den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har
sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en
følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten.
Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle
produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og
grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger
også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.
En siste sak om jeg heller ikke tar opp her er kampen
for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens
grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og
mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor
utvikling av produktivkreftene, blir da umulige.
Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen
som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår og til
syvende og sist om innrettingen på hele produksjonen. Her består de kommunistiske
elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og
andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen under kapitalismen
og bestemmende myndighet når kapitalismen er opphevet.
Helt avgjørende er kortere normalarbeidstid. 6 timers
normal arbeidsdag vil være et av de mest vesentlige kommunistiske momenter,
særlig fordi det gir arbeidsfolk mer tid og overskudd også til å sette seg inn
i politikken og kjempe for alle de kommunistiske elementene.
Når profittraten synker og de økonomiske krisene
tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et
samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de
kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss
muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god
fremtid og ikke en sikker katastrofe.
Så tar jeg heller ikke opp den svære frivillige
sektor med alle de organisasjoner og mennesker som arbeider for eget og felles
beste på dugnadsbasis. Disse organisasjonene er, når de drives godt ut fra
bevisste planer, klart kommunistiske momenter innenfor kapitalismen som kan
videreføres og utvikles mye dersom kapitalismen som system blir opphevet. I dag
er også disse organisasjonene under sterkt press fra kapitalen. Dette presset
tar ofte form av å erstatte frivillighet og egenorganisering med kundeforhold
og pengeforhold. Alt som det kan tjenes penger på presses i retning av reint
markedsmessige og kapitalistiske løsninger.
Ellers er det jo slik at en oppheving av kapitalismen
nødvendigvis må foregå gjennom en revolusjon der arbeiderklassen med allierte
tar makten i staten i stedet for kapitalens representanter, erobrer demokratiet
som Marx sier i Manifestet, og gjennomfører fullt ut de kommunistiske elementer
som jeg har vist til her, og mange flere som trengs ut fra det arbeidende
folkets behov for et godt liv.
Når det gjelder hva Marx sier om vilkårene for en
fredelig oppheving av kapitalismen vil jeg vise til følgende tekst: http://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/
.
Vil du lese mer av det Marx skrev om kommunisme er
her en interessant tekst: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm
Terje Valen, 26.8.2018.