Hvorfor innføres kompetansebegrepet – en opplæring for sin tid, kapittel 4

         I kapittel 4 drøfter komiteen hvilke ”grunnleggende utfordringer” ”samfunnet stiller opplæringssystemet overfor”. Dette gir de også svar på. ”På den ene side skal opplæringen som en del av kompetansesamfunnet arbeide for at hvert individ skal bli gode samfunnsborgere, og på den andre siden skal opplæringen som en del av kompetanseøkonomien sørge for opplæring av gode arbeidstakere.” (Kapittel 4, side 1.) Her snakker en videre om å utvikle de unges evne til samfunnsansvar og samfunnsdeltakelse, og om at utdanning skal ha egenverdi for individene slik at de lettere kan forstå verden.

            Så kommer en slags begrunnelse for innføringen av kompetansebegrepet: ”Samfunnsutviklingen understreker behovet for en stadig drøfting og vurdering av hva barn og unge skal få opplæring i. Samfunnsendringene i de siste 10-20 årene omtales gjerne som en prosess fra ”kunnskapssamfunnet” gjennom ”informasjonssamfunnet” til ”kompetansesamfunnet”. Denne utviklingen har medført en økende forståelse av at bærende samfunnsverdier utvikles ikke lenger primært gjennom ”boklig” kunnskap, men like mye gjennom evne og motivasjon til å skaffe seg ny informasjon, kunnskaper, ferdigheter gjennom ens egen livsstil og personlige handlinger. Anvendelsen av kompetansebegrepet vil derfor, langt på vei, være et logisk og naturlig resultat av denne utviklingen.” (Kapittel 4, side 1.)

            På side 3 i ”UFD – Kvalitetsutvalgets innstilling – faktaark” sies det mer om opprinnelsen til begrepet og overføringen til nytt bruksområde. ”I norsk grunnopplæring er kompetansebegrepet til nå i hovedsak brukt innen fagopplæringen. Utvalget foreslår at kompetanse som uttrykk for hva opplæringen skal føre tilfor den enkelte, brukes gjennomgående i grunnopplæringen. Utvalget mener at en dermed skjerper oppmerksomheten både på den lærende og på resultatet av opplæringen.”

            Det en gjør er altså å ta et begrep som er knyttet direkte til fagopplæring og dermed selvfølgelig innrettet direkte på dyktigheten din i ditt kommende yrke, og sier at det skal gjelde all opplæring. Dette understreker komiteens konklusjon at de rent økonomiske mål spiller større og større rolle i all utdanning.

            Men bruken av kompetansebegrepet for å beskrive det mest sentrale ved det samfunnet vi lever i er mildest talt tilslørende. Det er heller en vakker omskrivning for det som vi vanligvis kaller en utvikling fra et sosialdemokratisk samfunn der kapitalen holder seg innen rammene av en velferdsstat til et nyliberalt samfunn der velferdsstaten skal avvikles, kapitalen skal ha størst mulig frihet i et friest mulig marked, og der flest mulig virksomheter skal gjøre profitable. Den kompetansen det er snakk om å utvikle gjennom utdanningen er altså den kompetansen som dette nye samfunnet og dets økonomi krever.

            I denne sammenheng spør og svarer utvalget videre: ”Hvilke kompetanser vil så barn og unge ha behov for nå og i fremtiden? Læreplanens generelle del legger vekt på opplæringen av det hele mennesket ut fra både individets og samfunnet behov. For det fleste barn og unge er fremdeles skolen den viktigste læringsarena, og skolen og opplæringssystemet i sin helhet får derfor en viktig rolle fremover når det gjelder å utvikle de unges grunnleggende verdisett”. (Kapittel 4, side 1.)

            Det mest interessante ordet her er ”fremdeles”. Det betyr at en ser for seg at skolen om en tid ikke er den viktigste læringsarena. Hvis så er tilfelle er vi tilbake til diskusjonen om ”hvis skolen ikke fantes”. Svaret på det spørsmålet var at da måtte den oppfinnes, for barn og unge måtte jo ha et noenlunde trygt sted å være når de foresatte var på jobb. Dette gir en oppbevaringsskole. Overgang til heldagsskole, mye fysisk fostring, mer utsetting i bedrifter, mer uteskole, mer internettbruk med de store medieselskapene som leverandører av ”virkelighet”, mer vekt på andre læringsarenaer enn skolen, alt dette sammen med underfinansieringen åpner for den reelle nedprioritering av skolen som alle ”på golvet” ser.

            Det første hovedavsnittet i kapittel 4 bygger seg så opp til følgende konklusjon: 

            ”I tillegg til å være danningsinstitusjoner blir utdanningsinstitusjonene i økende grad betraktet som grunnlag for økonomisk vekst. Globaliseringen av verdensøkonomien og nedgangen i tradisjonell industrisysselsetting har satt kompetansepolitikken helt på topp på den politiske dagsordenen i mange land. I kompetanseøkonomien vil evnen til å utnytte kunnskapene, det vil si systemer for å spre kunnskapene til relevante mottakere og kultivere humankapitalen, være en viktig faktor for konkurranseevnen i en global økonomi.”

            Hvis vi her erstatter ordet kompetanseøkonomien med konkurranseøkonomien i den nye epoken der monopolene og finanskapitalen, i tett samarbeid med staten, dominerer det økonomiske landskapet, så ligger det vesentligste grunnlaget for den nye utdanningspolitikken fremme i lyset.

            Det som vi da kan si etter ovenstående sitat er at utdanningssystemet i økende grad vil bli preget av at det skal gi barn og unge, dvs. humankapitalen, den kompetansen, eller de egenskapene som det nyliberale konkurransesamfunnet krever av den. Dette er hovedgrunnen til at kompetansebegrepet erstatter kunnskaps- og informasjonsbegrepet.

            Ellers skal vi merke oss at komiteen her snakker om å utvikle de unges verdisett. Kompetansebegrepet innholder nettopp det rådende nyliberale verdisett. Det sentrale i begrepet er å lære å utnytte deg selv som et hjul i et system, altså som humankapital, som skal skape verdens mest konkurransekraftige og kunnskapsbaserte økonomi i sin utveksling med den ikke-humane kapitalen. Dagens skole som er preget av det gamle kunnskapssynet og velferdsstatssyndromet må derfor slås i stykker. Vi må bli, som det heter på det rette språket, ”lean and mean” for å kunne ta rotta på resten av verden i en heidundranes økonomisk konkurranse. Og menneskene må bli deretter.

            Det kan høres ut som om dette er en hard påstand. Finnes der mer belegg for den? I kapittel 4.2 ”Humankapitalen – vår viktigste ressurs” heter det først: ”I kompetansesamfunnet uttrykker begrepet ”humankapital” både yrkeslivs- og samfunnsverdier. Humankapital erverves innenfor ulike kontekster som er gjennomgående i et menneskes liv: i familien tidlig i livet, gjennom den organiserte opplæringen innenfor utdanningssystemer, ved læring på arbeidsplassen og gjennom uformell læring i det daglige liv og ved samfunnsdeltakelse. Mennesket i kompetansesamfunnet blir innenfor dette perspektivet betraktet som en viktig bidragsyter for en ønsket samfunnsutvikling og deltaker i den demokratiske debatten om samfunnsutvikling. For individene selv er det viktig å kunne utnytte sitt eget læringspotensial på best mulig måte, både for sin egen del og til samfunnets beste.”

            Det som kommer frem her virker beroligende. Det gjenspeiler at det finnes folk i utvalget som tenker i andre baner enn det jeg har antydet hittil. Men la oss se på fortsettelsen. ”For at et samfunn skal kunne produsere velferdstjenester, må man ha verdiskaping. Befolkningens kompetanse blir i dag vurdert som den viktigste enkeltfaktoren i et lands økonomiske yteevne. For at kompetanse også skal bidra til økonomisk vekst, må den bli brukt til å produsere varer og tjenester. Faktorer som påvirker personers evner og muligheter til å bruke, styre, dele og øke sin kompetanse, blir derfor viktige. Det høye utdanningsnivået her i landet har gitt oss et godt grunnlag for overgangen til en kunnskapsbasert økonomi, og dermed et konkurransefortrinn sett i forhold til resten av verden.”

            Det er selvfølgelig rett at en må ha verdiskaping for å produsere velferd. Men det er ikke rett at all verdiskaping fører til velferdsproduksjon. I dag er det slik at den fortsatte verdiskaping på det grunnlag og innenfor det system som den drives, krever nedbygging av velferd og sulteforing av offentlig sektor. Dette betyr at velferden nettopp må ofres for å øke landets økonomiske yteevne, dvs. konkurransekraft i forhold til andre land. Noe av det som må ofres er nettopp den prosessen som vi har hatt frem til nå, når det gjelder å overføre kunnskap mellom generasjonene. Det er her snakk om et nytt syn på kunnskap. Det er snakk om å gi humankapitalen de egenskapene, dvs. den kompetanse som den konkurransebaserte kapital krever. Dette betyr at den videre forståelsen av skolens oppgave – en institusjon som relativt systematisk jobber med å overføre de gamle generasjoners samlete kunnskapsskatt til hele nye generasjoner – blir erstattet med en ny forståelse der brukeligheten av individene i den nye generasjonen bestemmes av en ny type økonomi og samfunn der en ikke lenger har bruk for denne overføringen når det gjelder det store flertall.

            Så sies det av vi i Norge er kommet lenger enn de fleste land når det gjelder å legge til rette for utvikling av kompetanse og humankapital innenfor rammen av livslang læring. Dermed vil begrepet grunnopplæring kunne få en utvidet betydning og omfatte den helhetlige kompetansen som er viktig for de ulike generasjonenes deltakelse i samfunns- og yrkesliv. ”En vesentlig oppgave blir å klargjøre hvilket innhold, hvilke kravsspesifikasjoner og målsettinger, som skal gjelde for basiskompetansen i de ulike livsfasene. Dette vil ha betydning for å sikre livskvaliteten for den enkelte borger, både som samfunnsdeltaker og yrkesutøver, og for å motvirke utstøtning og passivisering.”

            Her finner vi den typiske nyliberale retorikken som setter humankapitalen inn i en nyindustriell prosess der kravene må nøye spesifiseres for at varen arbeidskraft skal kunne tilpasses best mulig til behovene i konkurransesamfunnet og produseres billigst mulig. Og det som en foregir å sikre er menneskenes livskvalitet. Men det er livskvalitet som humankapital. Det sikrer at en ikke så lett får sparken, og det sikrer at en kan delta i det samfunnet som den nyliberale fundamentalismen krever, et samfunn der det nettopp er mye lettere å få sparken enn i tiden mellom 1945 og 2000.

            ”Et annet viktig perspektiv på kompetansesamfunnet vil være utvikling av humankapital gjennom livsvide læringsprosesser. Dette vil måtte innebære at skolens rolle som ”operatør” og viktigste premissleverandør for opplæring og kompetanseutvikling til en viss grad endres. Utvikling av kunnskaper, ferdigheter, holdninger og verdier vil kunne skje i minst like stor grad, og med like god resultatkvalitet, gjennom andre læringsarenaer og utviklingsprosesser. Andre samfunnskrefter og miljøer vil stille krav til og sette trender for kompetansens innhold.”

            ”Mens det har vært vanlig at offentlige myndigheter og partene i arbeidslivet nærmest har hatt monopol på å definere krav til innhold og egenart i en kompetanse, er det i dag en økende tendens til at frittstående miljøer og krefter selv definerer hvilken kompetanse og hvilke verdier som skal verdsettes høyere enn andre. I økende grad vil det være kommersielle egenskaper og verdier som gis høy ranking, mens mer tradisjonelle teknologier og kunnskaper blir mindre verdsatt. Denne utviklingen kommer klarest til uttrykk hos den yngre generasjonen, men der grunn til å forvente en lignende utvikling også for eldre grupper i befolkningen.”

            Her er vi igjen tilbake til kjernen. Skolens betydning minker. Dens rolle er først å fremst å sørge for en minstestandard av kompetanse som en kaller basiskompetanse. Da blir det mulig for de andre lærings”arenaene” å ta seg av den mer detaljerte kompetanse-utviklingen som de krever som setter kommersielle egenskaper og verdier høyest. Disse lærings”arenaene” er den høyere utdanning og voksenopplæring som Norge allerede gjennom GATSforhandlingene har gått inn for å privatisere fullt ut. Det at skolens betydning minker behøver i og for seg ikke være noe galt, men når det henger sammen med at en oppgir det brede mål for overføring av kunnskap mellom generasjonene som en har hatt til nå, så er det veldig alvorlig.

            Så gjennomgår komiteen en del rammer for den nye grunnopplæringen. Etter dette går en på to og en halv side inn på faktorer som påvirker grunnopplæringen. Så gir komiteen en vurdering av holdninger og preferanser i befolkningen. Her er ikke plass til å gå inn på dette. Vi kan bare merke oss at komiteen sier: ”Og en regner med at friskoleloven vil føre til at den offentlige skolen vil få større konkurranse.” Det var vel også hovedhensikten med å vedta den.

            Konklusjonen her er den gamle eksistensialistiske: individet kan på godt og vondt betraktes som ansvarlig for sin egen utvikling gjennom valgene som taes, på grunn av økt valgfrihet. Og det moderne mennesket er derfor pålagt et livslangt prosjekt når det gjelder identitetsdannelse så vel som livsløp, og utdanning og danning blir i denne sammenheng et livslangt prosjekt. Og vi kan føye til, som du skal betale mest mulig av sjøl.

Mer om hvorfor omlegging av utdanningen er så viktig nå

            Så kommer det viktige kapittel 4.3.2 Utdanning – mer enn utdanningspolitikk. Her sier en først at: ”Utdanning og kompetanseutvikling er avgjørende virkemidler når en ønsker å utvikle arbeidsmarkedspolitikken, helse- og sosialpolitikken, kulturpolitikken, bistandspolitikken og utenrikspolitikken. Relasjonen mellom utdanning og arbeidsmarked er særlig iøynefallende, både fordi utdanningen for manges vedkommende er en forberedelse til arbeidslivet, og fordi en stor del av opplæringen foregår i, eller i tilknytning til, arbeidslivet.”

Arbeidsmarkedet

            Så går komiteen nærmere inn på forholdet utdanning – arbeidsmarked. Her heter det: ”Velstandsnivået er avhengig av at den potensielle arbeidskraften tas i bruk. Utdanningssystemet skal sørge for at ungdommen gjennom sin utdanning er vel forberedt på et dynamisk arbeidsliv. Arbeidslivets behov for kompetanse og omstillingsdyktig arbeidskraft har i betydelig grad gjort videregående opplæring til et minimumskrav for vellykket inntreden i arbeidsmarkedet for unge. God kvalitet og tilgang på utdanning til og med videregående opplæring er derfor en vesentlig variabel i en vellykket arbeidsmarkedspolitikk.”

            En tar også opp at: ”Utdanningspolitiske virkemidler brukes for å vedlikeholde og utvikle arbeidsstyrken.” ”I oppfølging av kompetansereformen har det i de senere år vært en primær målsetting å stimulere og motivere voksne til å ta videregående opplæring.” ”Dette er særlig viktig i en tid da kunnskap og kompetanse raskt blir foreldet og må fornyes for at den enkelte skal unngå å bli stående uten arbeid på grunn av omstillingstakten i arbeidslivet”.

            Her sier en at et sentralt mål innen utdanningspolitikken er å skaffe frem ”omstillingsdyktig” arbeidskraft. Hvilke omstillinger er det snakk om i virkelighetens verden? Det er flytting av industri til lavkostland, med påfølgende arbeidsløshet for industriarbeiderne. Det er modernisering og rasjonalisering av tjenesteproduksjonen med økende industrialisering av denne, gjerne med utgangspunkt i ny teknologi, med påfølgende arbeidsløshet for servicearbeiderne. Det er industrialisering og konkurranseutsetting og nedskjæring av utgifter til offentlig sektor, med påfølgende utstøting av ansatte der og med press for privatisering. Det er et evig press for å få ned lønner og ned sosiale utgifter og få en arbeidskraft som stadig arbeidere hardere og fortere, for å oppnå den hellige økningen i konkurransekraft. Dette fører til press for å undergrave det arbeidende folkets rettigheter og å undergrave og knuse deres fagforeninger – oppløsning av vernebestemmelser i arbeidsmiljøloven, stadig mer deltidsarbeid og ubekvemt arbeid og stadig mer arbeid utenfor den gamle normalarbeidsdagen uten lønnskompensasjon.

Om foreldelse av kunnskap og kompetanse

            Her passer det også å stille et grunnleggende spørsmål ved påstanden om at ”kunnskap og kompetanse raskt blir foreldet”. For det første vil jeg hevde at dette faktisk ikke er tilfelle når det gjelder kunnskap. Er det noe som er sikkert, så er det at ny kunnskap hele tiden utvikles på grunnlag av den samlete gamle kunnskap som foreligger, enten ved en utvikling av denne, eller gjennom et brudd med den. Hele det oppsamlete fond av menneskehetens kunnskap på grunnlag av den samlete praksis gjennom tidene ligger til grunn for all videre utvikling av ny praksis og ny kunnskap. Og den videre utvikling av praksis og den kunnskapen som følger av dette skaper nye vilkår for igjen å vurdere den gamle kunnskapen. Det vi kan si er at det, på grunnlag av den allerede oppsamlete kunnskap, nå utvikles ny kunnskap i større tempo enn noen gang tidligere i historien, men fordi så få driver med det, så er potensialet for utvikling av ny kunnskap svært begrenset.  Og ifølge komiteen er det ikke lenger kunnskap som er det sentrale, men kompetanse.

            Jeg vil derfor for det andre hevde at komiteen bare i veldig liten grad snakker om denne typen kunnskap. Den snakker om kompetanse og basiskompetanse, dvs. kunnskap, holdninger og verdier som gjør at mennesket som humankapital best mulig kan brukes i arbeidet for å øke kapitalens konkurransekraft. Den kompetansen hos arbeidskraften som skal til for at den enkelte kapital hele tiden skal være mest konkurransekraftig, må endre seg raskt nå. Sentralt i denne endringen står altså humankapitalens evne til å tåle nedlegginger og omorganiseringer, konkurranseutsetting og stadig hardere tempo og press nedover på lønner og velferdsordninger, kort sagt amerikanske forhold for arbeidskraften.

            Når man også snakker om at menneskene selv har fordeler av dette, så bygger det på den forståelse at humankapitalens eksistensbetingelser avhenger av dens egen konkurranseevne på arbeidsmarkedet, dvs. at det er et nøye samsvar mellom hvor godt tilpasset humankapitalen er til den rådende konkurranseøkonomien og menneskets velferd og lykke.

            Kompetansebegrepet betyr derfor en innsnevring av både kunnskapsbegrepet og en innsnevring av begrepene velferd og lykke. Kompetansebegrepet koloniserer kunnskapsbegrepet og lykkebegrepet ut fra den nyliberale fundamentalistiske ideologien. Ut fra denne ideologien koloniserer den også hele skole- og utdanningsvesenet og menneskene selv. Menneskene forflates til humankapital, et begrep som godt beskriver det menneskesyn som oppstår i et ytterst fremmedgjort samfunn. Og utdanningen forflates til et system for å skape humankapital med høyest mulig kvalitet til lavest mulig pris. Jeg hevder at dette er hovedtendensen i utredningen fra kvalitetsutvalget. Og ut fra dette må vi også vurdere utvalgets omgang med begrepet ”kvalitet”.