2014 – kapital og demokrati skiller lag

I Norge feirer vi nå 200årsjubileet for skapingen av grunnloven. En feiring som også av mange oppfattes som en markering av demokratiets opprinnelse her i landet.

I et slikt år får Wolfgang Streecks[i] bok Kjøpt tid – Den demokratiske kapitalismens utsatte krise[ii] en spesiell betydning.

Viktige påstander

Hans viktigste påstander er at kapitalismen i de utviklete kapitalistiske land er kommet inn i en krisefase som gjør at det ikke lenger er mulig å opprettholde det tilfeldige ekteskapet mellom kapitalismen og demokratiet i tiden fremover. Vi kan da velge kapitalisme ute demokrati eller demokrati uten kapitalisme. Ettersom det ikke finnes noen nevneverdig politisk kraft som vil og kan oppheve kapitalismen nå, vil systemet i seg selv gå mot stadig mer avskaffing av demokratiet.

Det er mulig at en slik politisk kraft vil vokse frem over en viss tid, men inntil da er det avgjørende viktig å vinne tid. I Europa kan vi vinne tid ved å ta opp kampen mot EU-prosjektet for den nasjonale sjølstendigheten til de enkelte nasjonene. Særlig viktig er det å nedmontere valutaunionen og vinne tilbake muligheten til å utligne økonomiske forskjeller mellom enkeltland ved bruk av devaluering.

Det er ikke nasjonalisme som er faren i dag, og definitivt ikke den tyske, men den hayeckianske[iii] markedsliberalismen som EU går i spissen for. En fullbyrding av valutaunionen vil besegle det nasjonale demokratiets skjebne i Europa, den eneste institusjonen som ennå kan anvendes i forsvaret mot det han kaller konsolideringsstaten.

Teoretisk utgangspunkt

Han sier at de rike demokratienes økonomiske og samfunnsmessige orden fremdeles er kapitalistisk og derfor bare kan forstås ved hjelp av en teori om kapitalismen.

Streeck definerer så det teoretiske utgangspunktet sitt slik: ”Jag är i alla fall övertygad om att man inte ens tillnärmelsesvis kan förstå de samtida samhällenas aktuella utveckling utan att använda vissa nyckelbegrepp som går tilbaka på Marx – och att detta alltmer kommer att bli fallet ju tydligare den kapitalistiska marknadsekonomiens pådrivande roll blir i det framväksande världssamhället.”[iv]

Han sier at boken handler om den nåværende demokratiske kapitalismens finansielle og fiskale krise i lys av frankfurtskolens teorier seint på 60-tallet og tidlig på 70-tallet da Adorno underviste og da Streeck sjøl studerte i Frankfurt. Han hevder at disse teoriene var forsøk på å forstå de begynnende omdanninger i etterkrigstidens økonomi ved å bruke deler av den marxistiske teoritradisjonen. Det var ikke enhetlige tolkninger, de var ofte skisser og ble forandret ettersom situasjonen forandret seg. Han irriterer seg også over den innbitte diskusjonen rundt mindre meningsforskjeller innen teoritradisjonen. Så hevder han at det er mye som taler for at den seinere oppfatningen om at disse teoriene var motbevist, er feilaktige. De inneholdt i hovedsak mye korrekt, men de ble utsatt for noen overraskelser som det var vanskelig å forutsi og å forstå med en gang. Hovedinnholdet i frankfurtskolens kriseteorier var at det fantes en grunnleggende spenning mellom samfunnslivet på den ene siden og en økonomi som var styrt av tvangen til kapitalavkastning og kapitaloppsamling på den andre siden. De samfunnsinstitusjonene som oppsto, og fremfor alt de økonomiske og politiske, var midlertidige kompromisser mellom prinsipielt utforenlige handlingsveier og samfunnssystem og dermed var de motsigelsesfulle og ustabile fenomener som bare kunne være i balanse rent tilfeldig.

Det som frankfurterne (og mange andre) overså var at det ofte tar lang tid å demontere samfunnsinstitusjoner og at det finnes mange motvirkende årsaker som man må ta med i betraktningen. Og så er det ofte vanskelig å beregne den fantastiske oppfinnsomhet som kommer til uttrykk i krisesituasjoner, når det gjelder å bevare det grunnleggende økonomisk-politiske systemet, som f. eks. kapitalismen.

Tre uventete prosesser

Det var særlig tre utviklingslinjer som kriseteorien fra tiden rundt 1968 var uforberedt eller dårlig forberedt på. Den første var den moderne kapitalismens raske og svært fremgangsrike overgang eller tilbakegang til såkalte selvregulerende markeder som skjedde gjennom et breit anlagt nyliberalt forsøk på å blåse liv i den kapitalistiske akkumulasjonen gjennom avreguleringer, privatiseringer og markedsekspansjon av alle typer og i alle retninger. Den andre gjaldt forventningene om en legitimitets- og motivasjonskrise som eksisterte i forhold til den virkelig omfattende aksepteringen av markedstilpasning og markedsdrevne livsformer som oppsto allerede på 70-tallet og spredde seg raskt etter dette. Streeck hevder at den fremfor alt kom til uttrykk i kvinners etterspørsel etter ”fremmedgjort” lønnsarbeid og i at forbrukssamfunnet ble utviklet utover alle forventninger. For det tredje forble de økonomiske krisene som fulgte med etterkrigskapitalismens forvandling til nyliberal kapitalismen, spesielt inflasjonen på 1970-tallet og den statlige gjeldsoppbyggingen på 1980-tallet, ganske marginale innen teorien om at det ville oppstå en legitimitetskrise.

Kapitalens frigjøring fra sine lenker

Han foreslår en historisk fremstilling av den kapitalistiske utviklingen siden 1970-tallet som oppretter en forbindelse mellom det han tolker som kapitalens opprør mot etterkrigstidens blandingsøkonomi, de ekspanderende arbeids- og produksjonsmarkedenes store popularitet etter det korte 1970-tallet og rekkefølgen av økonomiske krisefenomener fra da til nå. Denne rekkefølgen av krisefenomener har foreløpig kulminert i den nåværende (2012-13) trefoldige krisen for bankene, statskassene og den økonomiske tilveksten.

Han ser på en globale kapitalismens ”frigjøring fra sine lenker” i løpet av siste tredjedel av 1900-tallet som et resultat av kapitaleiernes og de kapitalavhengiges fremgangsrike motstand mot de mangfoldige krav som kapitalismen ble tvunget til å akseptere etter 1945 for å kunne bli akseptabel igjen under de politiske betingelser som da eksisterte.

Hvordan legitimiteten ble opprettholdt

At det kapitalistiske systemet mot alle forventninger kunne revitaliseres som markedsøkonomi forklarer han blant annet med statlig politikk som gikk ut på at en med penger kjøpte tid for det kapitalistiske systemet. Ved hjelp av dette sikret den det nyliberale samfunnsprosjektet i forbrukssamfunnets form en lojalitet fra massene som teorien om seinkapitalismen ikke kunne forestille seg. Først økte en pengemengden, så sørget en for økning i den statlige gjelden og dernest sørget en for en sjenerøs tildeling av kreditt til de private husholdningene.

Etter en viss tid ble hver av disse strategier oppbrukt ved at de begynte å underminere funksjonsevnen til den kapitalistiske økonomien, som blant annet er avhengig av de kapitalistiske forventningene om at en rimelig avkastning respekteres og blir tilgodesett. Slik oppsto legitimitetsproblemet gang på gang i visse faser, ikke først og fremst blant massene, men hos kapitalen. Dette kom til uttrykk i kriser for reproduksjon og akkumulasjon, noe som igjen vekket uro for systemets legitimitet blant de demokratisk styrkete befolkningene.

Så viser han at disse krisene bare kunne overvinnes gjennom at liberaliseringen av den politiske økonomien og immuniseringen mot demokratisk trykk nedenfra, ble drevet på for å gjenvinne ”markedenes” tiltro til systemet.

Demokratiets avvikling

Hvis vi ser tilbake, sier han, fremstår seinkapitalismens krisehistorie etter 1970-tallet som en gradvis utvikling av en gammel og svært grunnleggende spenning mellom kapitalisme og demokrati – som den gradvise oppløsningen av det tvangsekteskap mellom dem som ble arrangert etter 2. verdenskrig. I og med at den demokratiske kapitalismens legitimitetsproblem ble til et akkumulasjonsproblem for kapitalen krevde det at den kapitalistiske økonomien stadig mer måtte befris fra demokratisk innblanding for å løse dette problemet. Dermed ble plassen for å sikre en massebasis for den moderne kapitalismen forskjøvet fra politikken til markedet som en mekanisme for å skape de kapitalistiske grunnmotivene greed and fear, samtidig som økonomien hele tiden ble immunisert mot demokrati som massedemokrati.

Fra keynesianisme til hayeckianisme

Streeck beskriver så denne utviklingen som en omdanning av det keynesianske politisk-økonomiske institusjonssystemet under etterkrigskapitalismens oppbyggingsfase til et hayeckiansk økonomisk regime. I kjølvannet av den finansielle og fiskale krisen er gjeldsstaten, som avløste skattestaten, i ferd med å forvandles til en konsolideringsstat og fullbyrder det europeiske statssystemets og dets politiske økonomis brudd med den keynesianske etableringsfasen. Han gir oss så en gjennomgang av Hayecks arbeid The Economic Conditions of Interstate Federalism som kom ut da 2. verdenskrig brøt ut i september 1939 i tidsskriftet New Commonwealth Quarterly. Han sier at Hayecks artikkel kan leses som en plantegning over det EU som seinere er blitt skapt. Og han konkluderer med at prosessen med å forvandle EU til et middel for å frigjøre den europeiske kapitalen begynte på 1970-tallet og tok av for alvor på 1980-tallet og at prosessen innebærer en rask avdemokratisering av økonomien og en parallell avøkonomisering av demokratiet med det mål å få befestet markedsrettferdighetens hegemoni over den samfunnsmessige rettferdigheten – dette er det han kaller hayeckianiseringen av den europeiske kapitalismen.

Alle de tiltak som EU setter i gang innskrenker stadig mer den nasjonale sjølråderetten til unionens nasjoner. Politikken med å konsolidere de offentlige finanser og minske den statlige gjelden skal forsikre den moderne statens nye alternative velgerkorps, finansmarkedene, om at deres krav kan imøtekommes og at de i tvilstilfeller kommer til å prioriteres fremfor medborgernes.

Europa står fremfor et langsiktig sammenfall av det kapitalistiske demokratiets samfunnspakt i overgangen til en internasjonal konsolideringsstat som lover fiskal disiplin. Det krever en kinesisk mur, en branngate, mellom økonomi og politikk som gjør det mulig for markedet å gjøre gjeldende sin versjon av rettferdighet uten å bli hemmet av politiske inngrep. Det forutsetter et samfunn som tåler økonomiske ulikhet. Den utkoblete overflødige befolkningen må ha lært seg å se på politikk som underholdning for mellomsjiktene, en virksomhet som den ikke kan forvente seg noe av. Den knytter ikke sin identifisering og sine tolkninger av verden til politikken, men henter den fra den globale kulturindustriens drømmefabrikker. De gigantiske profittene her tjener også til å legitimere en hurtig økende merverdislusing til stjerner i andre bransjer, særlig pengeindustrien.

Et annet grunnlag for kapitalismens videre frigjøring fra inngrep som er demokratisk motivert er et nyprotestantisk mellomsjikt av humankapitaleiere som er orientert mot ”prestasjonsrettferdighet” og konkurranse og har en høy beredskap for å investere i sin egen og sine barns fremtid, samt omfatter forbruksnormer som er så krevende at kollektive innsatser nesten per definisjon ikke duger.

Nyutviklet statssystem

Streeck går så inn på tre momenter i omdanning til konsolideringsstaten.

1. Konsolideringen av statsfinansene kommer ikke til endres mye gjennom økning av inntektene, men fortrinnsvis gjennom senkete utgifter. Konsolidering betyr, i den offentlige samtalen, nesten alltid nedskjæring. Skatteøkninger kommer ikke til å skje i særlig grad.

2. De nedskjæringene i de statlige utgiftene som forestår kommer først og fremst til å ramme de som på grunn av sine lave inntekter er henvist til sosiale bidrag. De kommer til ytterligere å redusere sysselsettingen i offentlig sektor og øke presset på lønnene der. Det blir akkompagnert av videre privatiseringsbølger og fortsatt økende lønnsforskjeller. Tilgangen til tidligere offentlig pleie, omsorg og utdanning kommer mer og mer til å differensieres etter ulike gruppers kjøpekraft. Over det hele kommer nedskjæringen av de statlige utgiftene til ytterligere å befeste markedets stilling som den viktigste mekanismen for fordelingen av muligheter i livet og slik sett fortsette det nyliberale programmet for en omdanning eller avvikling av etterkrigstidens velferdsstat.

3. Nedgraderingen av de statlige budsjettene kommer å lede til at en økende andel av statenes totale utgifter er bundne i stedet for å kunne anvendes etter eget forgodtbefinnende og til nye programmer som reagerer på endrete problemer i samfunnet. Fordi krisene gjør at flere trenger hjelp kommer ikke nødvendigvis at de totale utgiftene til å minke, selv om den enkelte stønadsmottaker kan få en smertefull senking i sine inntekter. Nedgraderingen i statsbudsjettet slår uproporsjonelt hardt mot investeringer i fysisk infrastruktur samt politikk for familie, utdanning, forskning og aktivt arbeidsmarked.

Han sier så at disse trekkene ikke er nødvendige. At det finnes andre muligheter også innenfor kapitalismen til å finansiere flere positive tiltak, men det er usannsynlig at disse vil bli brukt. Så sier han at slik tiltak heller ikke vil løse de grunnleggende problemene på sikt.

Tiltak for tilvekst

Etter å ha gått detaljert inn på forskjellige prosjekter for å få i gang tilveksten igjen og påvist at de er lite virkningsfulle går han over til å behandle fire gjennomgående linjer i EUs og de ledende statenes handlingsmønster siden krisen begynte.

1. ”Markedene” må mest mulig spares for kostnadene med å ”redde” stater som ikke kan betale. Det er bare de andre statene, dvs. deres medborgere som skal betale.

2. Banker i krise skal ikke nasjonaliseres, men reddes med allmenne midler og så ubemerket som mulig for ikke å skape sinne hos det han kaller statsfolket, dvs. de som står i motsetning til denne politikken. Det er viktig å skape en bokføring som gjør at slike utgifter ikke dukker opp i budsjetter og regnskaper.

3. Stater som ikke kan betale skal om mulig forhindres i å gripe til statsbankerott eller ensidig omfordeling av gjelden sin. I nødsfall må de få kassatilskudd slik at de kan betale ut sine kreditorer for at disse i fremtiden skal være berett til å gi de konsoliderte gjeldsstatene kreditter. Også dette må skjules best mulig.

4. I den grad en løsning av den finansielle og fiskale krisen er mulig gjennom en allmenn nedskriving av statsgjeldene – framfor alt når veksten uteblir – må den gjennomføres mykt og over lang tid blant annet for å gi de store og sanksjonssterke investorene mulighet til å beskytte sine aksjeverdier gjennom omplasseringer. Også her trengs eksperter som kan tenke ut hvordan regjeringer kan få ned statsgjelden på småsparernes bekostning, ved hjelp av en kombinasjon av økt inflasjon og lave renter og tiltak for å tvinge banker og forsikringsselskap til å investere i statspapirer.

Den politisk-økonomiske klassen har eller foregir en urokkelig tro på at det er mulig å styre Europa med fast hånd. At man trenger en sterk sentralmakt for å styre slik er helt OK for demokratene for de håper at de en gang skal kunne demokratisere den. Og liberalerne støtter det så lenge målet er hayeckiansk, det vil si at det består i å frigjøre markedene fra alle former av politiske korrigeringer – og altså anvende statens styrke til å avskaffe seg selv som intervensjonsstat. Men ideen om å kunne styre slik er selvfølgelig en illusjon, om enn en nødvendig slik.

Motstand mot konsolideringsstaten

Partier, valg, parlament fremstår som bremseklosser for marsjen inn i den internasjonale konsolideringsstaten. Konstruktiv opposisjon for reformer innenfor det kapitalistiske systemet som kommer arbeiderne og deres organisasjoner til gode samtidig som det hjelper kapitalismen til å løse produksjons- og reproduksjonsproblemer, som den ikke kunne løse med sine egne institusjoner, er blitt umulig.

Når konstruktiv opposisjon innenfor systemet er blitt umulig gjenstår ikke noe annet for den som ikke vil nøye seg med å betale av på gjeld hele livet ut, enn destruktiv motstand, dvs. fjerning av systemet. Det kan ta lang tid før denne innsikten gjør seg gjeldende. Men det virker, på tross av all propaganda, som om stadig flere medborgere i Europa har en følelse av at regjeringene deres ikke tar dem på alvor. Kritiske intellektuelle bør se det som sin oppgave å forsterke denne følelsen så godt det lar seg gjøre i stedet for å bekymre seg om sin egen anseelse blant dem hvis hegemoni hviler på at ingen tviler på at det ikke finnes noe alternativ.

De som protesterer mot denne store fortellingen i Spania og Portugal kaller seg ”indignados”. Det pleier vi å oversette med ”de opprørte”, men direkte oversatt betyr det ”de som blir behandlet med forakt og krenkes i sin verdighet”. En virkningsfull samfunnsmessig motstand mot konsolideringsstaten må ta seg tid til å uttrykke sin vrede mot den postdemokratiske kapitalismens uforskammetheter.

Det første og viktigste som en motstandskraftig bevegelse mot ”finansmarkedenes” angrep på demokratiet må ta opp er legitimiteten i pengefabrikkenes krav på at deres tilgodehavender må innløses, at de gjeldsbrev som de produserer får ta beslag i de små menneskenes liv. At stater, i motsetning til privatpersoner, kan nulle ut gjelden sin eller rett og slett innstiller betalingen sin, er imidlertid en direkte følge av deres suverenitet.

I kapitalismen er det ellers også helt normal at foretak går konkurs, likviderer gjelden sin og dermed har mulighet til å starte opp igjen. De som har gjeld kan gå konkurs og så starte opp igjen. Er det noen grunn til at vanlige mennesker, i for eksempel Hellas, skal betale ned gjelden for en stat og banker som har lånt opp midler i deres navn for å fylle kassene fordi de som virkelig er rike ikke har betalt sine skatter? I dag skal grekere med lav og middels inntekt gi avkall på behandling ved sykdom og på pensjoner for å betale for forretninger som mer eller mindre ubemerket er blitt lurt eller prakket på dem av et sammensvoret fellesskap av nasjonale politikere, regjeringer i andre land, internasjonale organisasjoner og globale finansinstitutt, uten at de har fått forklart risikoene på noen skikkelig måte.

Den profesjonelle statsvitenskapen har en tendens til å undervurdere den moralske indignasjonens politiske produktivkraft. Den vet derfor ikke hva den skal gjøre med den iakttakelsen at konsolideringsstatens nye og gamle regenter knapt frykter noe annet mer enn vreden blant de som kjenner seg sviktet og lurt av den globale finanskapitalismens løsningseksperter.

Forestillingen om at ”markedene” skal tilpasse seg menneskene istedenfor omvendt, sees i dag på som vanvittig, og hvis vi ser på virkelighet slik den nå er, så er den selvfølgelig det. Men kanskje ble den mer realistisk om den ble fremført gang på gang utenfor det institusjonaliserte demokratiets gjenstoppete kanaler. I dag kan ikke opposisjonen mot konsolideringsstaten gjøre mye mer enn å strø sand i maskineriet på den kapitalistiske tilstrammingspolitikken og –diskursen. Men det kan øke de styrendes redsel for at medborgerne, like mye som investorene, kan gripes av ”panikk” og reagere ”irrasjonelt”. Selv om de ikke har sedler som argumenter, men bare ord, eller kanskje gatesteiner.

Hva kommer nå

Siste del av boken handler om hva som kommer nå. Utgangspunktet er at det oppfinnes stadig nye triks for at kapitalismen på krita, som havarerte i 2008, skal få oppleve en ny vår, hvor kort den nå måtte bli. Man kan sette spørsmålstegn ved om disse triksene kan utsette kapitalismens legitimitetskrise i et tiår eller mer. Han viser at tilveksten i de kapitalistiske økonomiene i de utviklete industrilandene etter krisen i 1982-83 steg fra 2,25 % til 4 % i 1988 for så å synke til 2,25 % igjen i 1993-95. Så kom en ny stigning opp til 3,25 % i år 2000 og etter det et fall til 2,25 % i 2005, en stigning til 2,2 % i 2007 og så et fall 1 % i 2009 og ca 0,7 % i 2011. Det eneste alternativet vil være å gå tilbake til inflasjonsøkonomien. Denne utviklingen vil lett komme ut av kontroll fordi den ikke er drevet av arbeidsmarkedet, men av sentralbankene i deres forsøk på å beskytte långiverne ved å redde de som har gjeld. Dette vil ikke først og fremst ramme formueseierne, som i en verden uten kontroll med kapitalbevegelsene mye lettere kan hoppe fra valuta til valuta, mens de stadig større skarene av pensjonister og bidragsmottakere vil bli rammet. Selv lønnsmottakerne vil rammes fordi de ikke lenger har sterke fagforeninger som kan sørge for at lønnene holder tritt med inflasjonen. Som massedemokratisk instrument for pasifisering vil inflasjon i dag utspille sin rolle raskere enn før. Risikoen for at det tvert imot vil lede til missnøye og politisk ustabilitet er enorm.

Konklusjonen hans blir at vi nå, til forskjell fra 1970-tallet, kanskje faktisk lever under sluttfasen for etterkrigstidens politisk-økonomiske formasjon, en sluttfase som datidens kriseteorier forutså og rett ut ønsket seg, om enn i en annen form.

Kapitalisme eller demokrati

Hvis den konsolideringsstatlige kapitalismen ikke lenger klarer å skape en illusjon om rettferdig fordelt tilvekst kommer det øyeblikket når kapitalisme og demokrati må gå hver sin vei. Det sannsynlige resultatet i dag vil da være en fullbyrding av den hayeckianske samfunnsmodellen: den kapitalistiske markedsøkonomiens diktatur beskyttet mot alle demokratiske korrigeringer. Dens legitimitet er avhengig av i hvor stor grad det som en gang var statsfolket har lært seg selv å se på markedsrettferdighet og sosial rettferdighet som samme sak. I tillegg kreves et instrument som kan sørge for de som ikke vil akseptere dette blir holdt deologisk marginalisert, politisk desorganisert og fysisk i sjakk.

Alternativet til kapitalisme uten demokrati vil da være demokrati uten kapitalisme, i det minste uten kapitalisme slik vi nå kjenner den. Det er en annen løsning enn den hayeckianske, men i motsetning til sistnevnte så ligger den ikke i forlengingen av den historiske trenden, men krever tvert imot en omkasting av den. Derfor fremstår den i dag som urealistisk.

Sosialdemokrati i ny frakk - eller

Fordi denne løsningen er urealistisk akkurat nå må dagens motstand, selv om den går ut fra at den demokratiske kapitalismen ikke har innfridd sitt løfte, ikke legge skylden på demokratiet, men på kapitalismen. Det handler om forbedringer for dem som er blitt utestengt fra den nyliberale veksten, eventuelt på bekostning av samfunnsfred og tilvekst. Demokratipolitisk sett må det først og fremst handle om å gjenopprette institusjonene etter fire tiår med nyliberal rasering og så bra som mulig forsvare restene av og bygge opp igjen de politiske institusjoner som er best skikket til å modifisere markedsrettferdigheten eller rett ut erstatte den med sosial rettferdighet.

I denne sammenheng er det meningsfullt å snakke om demokrati. I dag må demokratisering bety å bygge opp institusjoner som kan brukes til å legge markedene inn under demokratisk kontroll igjen. Arbeidsmarkeder som åpner for sosialt liv, marked for varer som ikke ødelegger naturen, markeder for lån som ikke forfører til masseproduksjon av uoppfylte løfter. Før dette kan settes på dagsordenen trengs minst flere år med politisk mobilisering og stadige forstyrringer av den fremvoksende samfunnsordenen.

Ut av euroen – ut av EU-systemet

Innføringen av euroen for å fullbyrde det indre marked skapte en jurisdiksjon i Euroland som lå nær idealet om en markedsøkonomi som gjennom politikk ble befridd for politikk: en politisk økonomi uten parlament og regjering, som visst nok består av formelt selvstendige nasjonalstater, men som for evig har frasagt seg retten til egen valuta og dermed muligheten til å forbedre sine medborgeres økonomiske situasjon gjennom devaluering. Dermed eliminerte euroen, helt i det nyliberale programmet ånd, et viktig politisk handlingsrom og forpliktet de deltakende landenes regjeringer, selv de som var innrettet på befolkningens sysselsetning, velferd og sosiale trygghet, til bare å anvende de nyliberale instrumentene for indre devaluering: økt produktivitet og konkurransekraft gjennom mer fleksible arbeidsmarkeder, lavere lønner, lengre arbeidstider, høyere andel i arbeid og en velferdsstat innrettet på vareproduksjonssystem. Han går nøyere inn på virkningene av dette og sier blant annet at det fører til en situasjon der tiltak som utløser problemer fører til nye tiltak som betyr mer av det samme. Det fører så til oppløsning av det nasjonale demokratiet. Han konkluderer så med at EU-systemet er helt uegnet til å løse de problemene som har oppstått. Eneste farbare vei ut av uføret er å komme seg ut av EU-systemet og gjenopprette nasjonalstatene, med det økte handlingsrom for demokratisk påvirkning som ligger i dette.

Noen konklusjoner

I løpet at essayet sitt søker Streeck, med diagrammer, tall og argumenter å sannsynliggjøre at det er holdt i hans viktigste påstander. Han viser at det er en tydelig fare for at demokratiet kan bli redusert til en kombinasjon av rettsstat og offentlig hjelp og at denne prosessen med avdemokratisering av kapitalismen og avøkonomisering av demokratiet har gått langt selv i Europa, og nettopp her.

Hans sier at om vår tid også er en sluttfase for kapitalismen likevel må forbli et åpent spørsmål. Det avhenger av om kapitalen klarer å kontrollere befolkningen gjennom en varig periode med kriser og elendighet eller om det kan oppstå en motstand som kan oppheve hele systemet.

Gjennom kamp mot EU for nasjonal sjølråderett er det kanskje mulig å vinne tid slik at virkelige omdannende massebevegelser kan vokse frem som kan sikre en utvikling fra kapitalisme uten demokrati til demokrati uten kapitalisme.

Og i denne tid er det selvsagt ikke noe uoverkommelig paradoks at partier som vil ha Norge helt inn i EU, eller som støtter EØS-avtalen, feirer det kapitalistiske demokratiet i Norge som de nettopp er i ferd med å ofre på den fristilte kapitalens alter.

Terje Valen, 5. mars 2014.