Aleris og kommunisme i kvardagen
Gjennom
fleire tiår har overføringar til offentleg velferd vore under press. Dette har
svekka desse tenestene. Dermed har kapitalens representantar fått argument for
å privatisere desse tenestene. Påskottet har vore at kapitalistisk drivne
føretak vil kunne drive betre og billigare enn dei offentlege. Ein viktig del
av opplegget er at det offentlege framleis betalar for behandlinga av klientar
og pasientar osb. til dei private drivarane. Aleris er eit av resultata av
denne politikken. Vi er no nett oppe i ei sak der det ser ut til å vere avdekka
at Aleris tar fantasifulle grep for å få mykje pengar ut av det offentlege.
Samstundes har vi fått vite at føretaket har hausta overskott på mange
millionar gjennom åra og at leiaren har løn på fleire millionar kroner.
Det
vesentleg i alle desse sakene er at kapitalistisk drivne føretak har fått
sugerøyr ned i fellesskapen sine midlar som er samla inn gjennom skattar,
avgifter, toll osb. Når dei har fått sugerøyra på plass, så bruker dei
tradisjonelle kapitalistiske virkemedel for å maksimere profitten. Og slike
føretak har blitt nokre av dei mest lukrative i heile «næringslivet». Alle parti
som har sete i regjering sidan midten på 1970-talet har deltatt i den
politikken som har ført til desse tilstandane.
Kva
seier Marx om korleis dette ville blitt handsama under kommunismens første
fase. Eg siterer:
«Det som
er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse
som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen
vokser alt fra første stund
i sammenlikning med det nåværende
samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.»
Når
overføringar av felleskassa til velferd blir redusert, så blir altså
kommunistiske moment innan kapitalismen svekka og når kapitalistiske føretak
får overta samfunnsmessige oppgåver tyder det at kommunistiske ordningar blir
tatt vekk.
Kampen
mot Aleris er altså ein kamp for meir kommunisme innanfor kapitalismen. Jo meir
svekka dei kommunistiske ordningane innan kapitalismen blir, desto klårare trer
kapitalismen fram i si vesentlege form, som eit utbyttingssystem med profitt
som hovudmål som skapar stadig større vanskar for folk.
Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html
Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm
Du kan og se her for grundigere behandling av
hva Marx skriver om kommunisme: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm
Posta 30. august 2018
Pressa – kapitalismen – kommunismen
Det er
mange grunnar til at journalistar blir talerøyr for dei leiande
finanskapitalane. Eg vil her skrive litt om det.
Ein
viktig grunn er den svært kraftige indoktrineringa i den engelsk-skotske
ideologi som vi alle er utsett for – dvs. trua på at kapitalen og kapitalismen
er eit evige ikkje-historiske fenomen som vi ikkje kan sleppe ut av. Det var
Marx som avdekka og kritiserte denne ideologien – spesielt i Kapitalen. Først
hadde han gjort opp med det han kalla den tyske ideologi, som var idealismen
til Hegel og dei som førebudde hans filosofi. Dei trudde at ideane aleine kunne
endre samfunnet. Så hadde han gjort opp med det vi kan kalle den franske
ideologi, trua på at problema under kapitalismen kan løysast på det politiske
nivået aleine.
Så tok
han laus på sjølve grunnlaget for heile menneskehistoria, nemleg korleis
menneska utvekslar seg med resten av naturen. Her avslørte han, heilt i ned i
fundamentet, dei illusjonane som borgarskapet hadde og framleis har om dette.
Gjennom det fann han dei grunnleggande motseiingane i det kapitalistiske
systemet – at det hadde i seg ein trong til uhemma vekst av produktivkrefter på
eit eigedomsgrunnlag som ikkje kunne korkje regulere eller bere denne
utviklinga i lengda
Løysinga
hans var eit nytt eigedomssystem der det arbeidande folket tar over
eigedomsretten til produksjonsmidla frå kapitalistane. Det vil seie at dei tar
over denne eigedomsretten som står for utvekslinga med naturen, altså dei som i
praksis står for produksjonen, saman med dei som transporterer produkta til
forbrukarane og formidlar dei og dei som yter naudsynte tenester for at folket
skal ha det bra. Når det arbeidande folket har gjort dette kan dei skape eit
system for utvekslinga med naturen rundt og for fordeling av produkt og
tenester som tar utgangspunkt i det arbeidande folket sine behov og ikkje
kapitalen sitt behov for profitt og kapitaloppsamling. Dette systemet kalla
Marx kommunisme.
Du kan
sjå kor mange innlegg og innslag du får inn i dei store media om dette – og
sjølv i «venstresida si avis», Klassekampen, finnast det mest aldri slike
innlegg. Det viser den enorme krafta i den borgarlege ideologien.
Og
kvifor det er så viktig at mange kan sin Marx – mellom anna ved å lese og
studere Kapitalen. Jau, utan å kjenne ideologikritikken hans kan vi ikkje lage
ein mot-offensiv mot det systemet av tankar (den ideologien) som Civita og alle borgarskapet sine utanlandske tenkjetankar
produserer og som journalistar og mediefolk spreier i alle kanalar. Manglande
kunnskap om korleis heile samfunnsystemet fungerer og må endrast kan føre til
at arbeidarklassen ikkje klarer å oppheve kapitalismen på ein god måte. Då står
vi framfor det andre alternativet som Marx gir oss – at begge klassane går til
grunne i kampen.
Terje
Valen, tysdag 5. mars 2019
I forbindelse med
landsmøtet i Rødt har denne teksten fått fornyet aktualitet. Hva er egentlig
«Marx» kommunisme»?
Tekster der Marx skriver
om kommunismens første fase og noen kommentarer fra undertegnede.
Vi lever under en kapitalisme som er full av kommunistiske
spirer. For det er nettopp kapitalismen som skaper grunnlaget for
kommunismen. Gjennom en meget effektiv og brutal prosess utvikles
produktivkreftene raskt under kapitalismen. Når kapitalismen har relativt høy
profittrate, og når det arbeidende folket reiser kraftige kamper for sine
behov, kan den også innføre kommunistiske momenter i sitt eget system.
Sosialliberalismen og sosialdemokratiet klarte dette i Norge og en del andre
land. Vi skal ikke glemme at dette også hvilte på utbytting utenfor eget land
og at verdier derfra kunne brukes til de kommunistiske ordninger som disse
politiske retninger kunne sette ut i livet. Det var ved å innføre kommunistiske
momenter i kapitalismen at sosialliberalismen og sosialdemokratiet vant
arbeidsfolks tillit og støtte. Vi kan sammenfatte disse momentene under
overskriften «Velferdsstaten».
Når profittraten synker får kapitalen stadig større vansker med å
opprettholde de kommunistiske momenter innen sitt eget system og arbeidsfolks
kamp for å beholde eller utvide disse vil møte stadig større motstand.
Utbyttingen øker. Alle politiske partier som vil beholde det kapitalistiske
systemet blir dermed tvunget til å være med på avviklingen av velferdsstaten.
Til slutt står bare alternativet oppheving av kapitalismen eller katastrofe
igjen. Det er bare partier som har oppheving av kapitalismen som mål, og som
setter kampen for velferdsstaten i samband med dette som kan bidra til å redde
oss fra katastrofen.
Hva er så disse kommunistiske momentene?
Manifestet om
kommunistiske momenter
Vi finner noen av dem beskrevet av Marx i Det kommunistiske manifest.
Jeg siterer:
Kommentarer
La oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.
Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft
i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til
statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet
som en viktig industrinasjon og til sikre selvforsyningsgraden av matvarer. Det
gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Kamp mot
bompenger og for at staten skal ta disse utgiftene, passer inn her. Du kan
sikkert finne mye konkret som passer inn her.
Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle
velferdsstaten. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet.
Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik.
Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på
forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne
disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at må det
gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være,
særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til
kommunistiske arbeidsforhold.
Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres
allierte setter igjen ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten
og avvikling av kapitalismen.
Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det
dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å
utvikle landet i den retning er flertall ønsker slik det fremkommer
gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som
demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll
over utvikling av produksjon og andre området og kamp mot den frie flyten av
kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.
Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet
og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører.
Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at
staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og således
en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.
Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og
jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige
foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.
Punkt 8 handler om at alle som kan skal arbeide. Du skal ikke kunne
leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også
tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere
ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at
mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig
måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.
Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri
ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og
land.
Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og
utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er
utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen
av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.
Randbemerkningenes
kommunistiske momenter
Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske
arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er
det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.
«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:
For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.
For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.
For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser
ved naturkatastrofer osv.
Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige
totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å
fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av
sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.
Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som
forbruksmidler.
Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:
For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører
med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i
vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad
som det nye samfunn utvikles.
For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig
behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen
vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og
tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i
dag hører inn under den offentlige fattigpleie
Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles
blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»
Fordeling av
forbruksartikler til individuelle produsenter
«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av
produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer
det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som
en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske
samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av
totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»
«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik
dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp
utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende –
økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det
gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent
– etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den
samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle
arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han
bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av
samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at
hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering
trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av
forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har
gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»
Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet.
Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har
forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig
rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er
det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens
første fase.
«I den høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at
individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også
motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at
arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det
fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med
individenes allsidige utvikling og alle kilder til fellesskapets rikdom
flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont
overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner
til enhver etter hans behov!»
«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å
gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den.
Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen
av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap
ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er
basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i
form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det
personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene
fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av
seg selv.[ii]
Kommentarer
De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle
typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.
Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først
opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen
er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for
kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk
innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye
kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon
fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke
dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut
f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre
yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er
lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene
og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i
hverdagen.
Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at
kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så
er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og
vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og
stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å
produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der
utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant
mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raseri og
mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner.
Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse
problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og
fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i
landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større
statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske
ordninger løse dersom de fører frem.
Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det
samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så
føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav
som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis
utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen.
Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens
representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i
helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak
springer ut av dette.
Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele
pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og
sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i
kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får
friere armslag og arbeidsfolk får betale.
For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og
betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles
er for oss alle i dag.
Kommentar om fordelingen
til individuelle produsenter
Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele
produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen
av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den
er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen
har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske
elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne
profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv
for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag
har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig
vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil
beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem.
Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov.
Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter
enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.
Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid
med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen.
Den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi
er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført
praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også
menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl
det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden.
Siste kommentar om
fordeling
Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte
fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere
i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av
fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den
kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle
produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og
grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger
også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.
En siste sak om jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet.
Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende
interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som
skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av
produktivkreftene, blir da umulige.
Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår
på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske
elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og
andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når
profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene
svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i
livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen.
Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape
muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.
Meir om kommunismens første fase
Så skal
eg sjå på hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå
Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet
i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen
i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og
gjennomføringa.
Her kjem
ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av kommunistiske
moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå
kapitalisme til det nye samfunnet.
Eg skal
ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg
inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile
var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite
vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette
arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin,
sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt
på? Eg siterer frå Marx og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to
tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire
detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)
«Det
første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke
den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»
«Kommunen
blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i
dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som
helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar
for arbeidarklassen.»
«Kommunen
skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og
lovgjevande på same tid.»
«Politiet,
som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle
dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og
kunne avsettast når som helst.»
Slik var
det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege
administrasjonen.
«Frå
medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for
arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde
høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»
«Dei
offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine
handlangarar.»
«Ikkje
berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde
blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»
«Då den
ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle
regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege
undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av
alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«
«Alle
utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all
innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt
tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som
klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»
«Tenestemenn
innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre
hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande
regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte
eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde,
ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)
Etter
dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i
motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare
inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene
– men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein
del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.
”Då
kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det
franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han
samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si
frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346.
Omsett av TV.)
”Dei
store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei
særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av
folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til
bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til
arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane
med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar,
dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak
av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til
arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var
flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347.
Omsett av TV.)
”Den
endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje
noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris
var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet,
tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske
godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn.
Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot
meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein
god trygg og de utan noko som helst politi.»
”Vi”, sa
eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot
personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative
vennene sine til Versailles”.
«Luksushorene
hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane,
religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege
kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik
som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som
strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til
eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW,
bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)
Dette
var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å
opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det
seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.
Det
høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris,
klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå
massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og
mykje å lære av den historia.
Men her
har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i
Pariskommunen.
Når det gjelder hva Marx sier om vilkårene for en fredelig oppheving av
kapitalismen vil jeg vise til følgende tekst: http://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .
Vil du lese mer av det Marx skrev om kommunisme er her en interessant
tekst: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm
[i] Karl Marx/Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest utgitt
av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.
[ii] Alle sitater fra Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis
program er fra Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik
Engelstad, 1992, sidene 377-381
Posta 19. september 2018Kom med innspel til Mer kommunisme i hverdagen
Kommunisme i kvardagen – eksempel frå den
russiske revolusjon
Som eg har sagt før blir det ofte hevda at
kommunismen i Marx si ånd er ein fjern visjon som ikkje er mogleg i den verkeleg verda. Eller så blir det sagt at vi kan berre sjå til
dømes på Sovjetunionen for å sjå at det var noko skadeleg.
Men lat
oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter
oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot
Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak
om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han.
Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder
oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og
orden:
Dette
var eit grunnlag for den praktiske innføringa av kommunismen sin første fase i
Russland. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande
motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle
dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne
gruppa og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor
Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane.
Men her
er det framleis mykje å lære og saker som vi kan overføre til Norge og kjempe
for. Vi ser også at nokre av desse sakene vart vedtatt i Noreg under den
borgarlege revolusjonen her på 1800-talet (nokre saman med den nye grunnlova av
1814) og nokre under den sosialliberale og sosialdemokratiske epoken før og
etter 1935, for å hindre opprør frå arbeidarane og etter 2. verdskrig då
profittraten var høg.
I dag
når profittraten er relativt låg, svekkast og forsvinn etter kvart det
økonomiske grunnlaget for å halde oppe desse ordningane innanfor kapitalen sine
rammer. Derfor blir mange av dei sosialliberale og sosialdemokratiske
ordningane, som har gagna arbeidsfolk, svekka og fjerna litt etter litt gjennom
beinhard klassekamp frå kapitalen sine representantar og deira parti. Grunnen
til at Arbeidarpartiet misser oppslutnad heng saman med at det blir stadig
vanskelegare å ri to hestar og så satsar dei stadig meir på å komme kapitalen
sine behov i møte i staden for arbeidarklassen. Dette gjer mange arbeidsfolk
svært skuffa og sint.
Vi treng
ein brei allianse av arbeidande folk og andre som kjempar mot forverring og for
å halde på og utvide dei kommunistiske kvardagsordningane – kort sagt styrke
velferda til det arbeidande folket. Den alliansen må og vere klar på at dersom
kapitalen stadig fører til dårlegare velferd og levetilhøve for folk, så er det
rimeleg å oppheve han for å sikre at arbeidarklassen sjølv kan ta makta i
staten for å snu på dette.
Les og
fleire tekstar om dette som ligg tidlegare på bloggen.
Terje
Valen, 21. september 2018.
Posta 19. september 2018Kom med innspel til Kommunisme i kvardagen – eksempel frå
den russiske revolusjon
Litt ut på 1980-talet var eg i ein open debatt med
Hagen på kjøpesenteret Oasen i Bergen. Då var sterke, reint liberalistiske
krefter i Fremskrittspartiet, der Tor Mikkel Wara sto sentralt, på frammarsj i
partiet. Min hovudbodskap i debatten var at liberalismen, med sin frie flyt av
kapital, er daudeleg både når det gjeld velferd og kjærleik mellom folk.
I
begynninga var det stor applaus for Hagen, men etter kvart som eg dreiv på
vendte det seg meir og meir andre vegen. Til slutt var det berre Hagen sine
følgjarar på første benk som klappa for han, mens det store publikum bak var
begynt å klappe for meg.
Hagen
sansa dette frå mange hald og derfor blei det oppgjer med Wara-fløya i partiet.
Med den reine liberalismen tar du bort alle kommunistiske element i eit
program, og då vil du ikkje kunne vere populistiske lenger. Du vil ikkje kunne
late som du støtter arbeidsfolk, mens du i røynda har ein grunnleggande
politikk som er skadeleg for oss.
Fram for kapitalens fridommar – angrep på
kommunistiske element
I dag
ser vi i media at Fremskrittpartiets Ungdom grip
attende til Wara sin resept. Etter å ha sagt at skattar og avgifter er noko som
bør vekk og at staten sine oppgåver bør innskrenkast til eit lite minimum,
lanserer FpU desse punkta sine for partiet:
Radikale grep for å få en «minimal stat»
For å nå målet om en «minimal stat» vil FpU
privatisere en rekke sektorer:
I FpU-staten er det ikkje rom for korkje barnetrygd, statleg
bistand eller subsidiar til ulike næringar.
Det som
skjer er at FpU går til angrep på dei kommunistiske
momenta i det norske systemet.
Marx sine forslag for kommunismens første fase
Kva er
så dei kommunistiske momenta og svara, ut frå det Marx har skrive om
kommunismens første fase i Det kommunistiske manifest?
Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske
arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er
det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.
«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:
For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.
For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.
For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser
ved naturkatastrofer osv.
Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige
totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å
fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av
sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra
rettferdighetsprinsippet.
Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som
forbruksmidler.
Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:
For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører
med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i
vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad
som det nye samfunn utvikles.
For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig
behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen
vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og
tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i
dag hører inn under den offentlige fattigpleie
Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles
blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»
Desse skal så fordelast etter arbeidsinnsats.
Når det gjeld skattar og avgifter er det
kommunistiske svaret at dei skal vere
sterkt progressive slik at dei som har mest middel
til det også skal bidra mest til fellesskapen. I tillegg skal grunnrenta frå
olje og kraftproduksjon bli brukt til fellesoppgåver. Og fellesskapen skal
disponere dei store formuane som i dag blir arva privat.
Når det
gjeld helsevesen og skolar, og i dag kan vi føye til høgare utdanning, så skal
det leggast opp eit felles fond til dette som blir trekt frå før
arbeidsproduktet går til vidare fordeling.
Når det
gjeld trygder så skal det og leggast opp til eit felles fond for dette.
Alt frå
Statoil, NSB og Avinor til Statkraft, Statens vegvesen, Vinmonopolet og
Lånekassen skal vere under fellesskapen og andre foretak
som i dag er privatisert, konkurranseutsett og/eller driven etter
kapitalistiske prinsipp, skal inn under fellesskapen att.
For
fellesskapen skal den valde nasjonalforsamlinga bestemme etter breie
diskusjonar i heile folket etter same mønster som under budsjettdiskusjonar.
Marx skreiv mykje om dette d å han oppsummerte lærdommane frå Pariskommunen i
1871. Her er ein tekst som eg skreiv for meir enn 20 år sidan, som seier litt
om dette http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kombuds3.htm
Dette er
tiltak som vil tene arbeidarklassen. Parti som vil tene denne klassen bør
fremme slike krav.
Terje
Valen, 9. september 2018.
Posta 9. september 2018Kom med innspel til FpU og
kommunisme i kvardagen
Kommunisme kvardagen – Kvifor veks vänsterpartiet
i Sverige
Mari Eifring skriv ein
opplysande artikkel om utviklinga av Vänsterpartiet i
Klassekampen 4.9.18. Her viser ho til dei sentrale politiske momenta som dei
held fram som forklaring på veksten. Det er jämlikhet (likhet/likestilling), kamp mot kommersialisering
av velferdssektoren, rimelege husleiger,
løn og pensjonar å leve av
og eit velferdssystem som funger for alle.
Viss vi ser tilbake på kva som skaffa Det norske arbeidarpartiet
tilslutnad frå arbeidsfolk
etter krigen 1940-45 så var det:
– arbeid til alle
– ei lønn å leve av
– rimelig og bra bustad for dei mange
– sosial tryggleik under sjukdom, alderdom og elles
– folkebarnehage for alle og kunnskap til alle i einskapsskulen
– levelige kår for bønder og andre i distriktsnorge
– fred og tryggleik.
Viss vi ser på kva Marx meinte at arbeidarklassen
måtte sette ut i livet like etter opphevinga av
kapitalismen var det:
Han
skriv vidare i Kritikk av Gothaprogrammet om
at det i kommunismens første fase må avsettast statlege fond for å dekke behova
til dei som ikkje kan arbeide, dvs. alle slags trygder og stønader.
Du finn
meir om dette her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html
Så vi
ser at det er kamp for kommunistiske momenter innan
kapitalismen som skaper oppslutnad om parti frå arbeidsfolk når det ikkje er
hat mot syndebukkar som ikkje har noka skuld i det som skjer – og som er viktig
i grunnlaget for Sverigedemokraterna, sjølv om dei og, som alle høgreparti,
medrekna Fremskrittspartiet, rører borti hatet mot parti som gjennom fleire år
har fjerna tidlegare kommunistisk moment frå programma og politikken sin.
Varig
tillit frå arbeidsfolk kan berre dei partia få som ikkje til sjuande og sist
viser at dei tener kapitalen og tar vekk kommunistiske moment når det passar
kapitalen. Det vil sei parti som ikkje vil stoppe med å kjempe for å innføre
kommunistiske moment i kapitalen når kapitalen krev det, men gå inn for å
oppheve heile kapitalen når det er naudsynt for å sikre dei kommunistiske
momenta.
Terje
Valen, 4.9.2018.
Posta 4. september 2018Kom med innspel til Kommunisme kvardagen – Kvifor veks vänsterpartiet i Sverige
Kommunisme i kvardagen – Marx om robotar, automatisering og
kommunisme
Denne
teksten er frå boka mi «Marxistisk renessanse kommunistisk offensiv» som kom ut
i 1992 då mest alle sa at kommunismen var daud. Dette utdraget seier noko om
Marx sitt arbeide med Kapitalen og tar så spesielt opp noko heilt dagsaktuelt,
nemleg utvikling av automatiseringa og korleis det legg eit solid grunnlag for
overgang til kommunisme. Vil du lese meir i boka kan du sjå her: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxbok.htm
Etter at
Marx hadde skrive dei «økonomisk-filosofiske» manuskripta byrja han å sette seg
nøye inn i økonomisk teori og praksis.
Særleg i
tida frå 1850 til 1869 dreiv han intense studiar. Då den revolusjonære bølgja
rundt 1848 hadde trekt seg tilbake, trakk Marx den slutninga at det no var på
tide legge eit teoretisk grunnlag for større offensivar i framtida. Etter at
arbeidaropprøret i Paris var slått ned i juli 1850 fremja Marx og Engels ideen
om at revolusjon var blitt umogeleg i den nære framtida og at Kommunistforbundet
måtte endre verksemda si og gi første prioritet til arbeid med skulering,
studiar og utvikling av revolusjonær teori. Marx sjølv sa at han ikkje ville ha
meir enn tolv personar med i den studiesirkelen han dreiv. Det var viktigare å
komme til rota i dei teoretiske sakene enn å vere så mange.
Dei vart
utskjelde for å vere kontrarevolusjonære, anti-proletariske og upraktiske bokdyrkarar. Då trekte dei
seg tilbake frå Kommunistforbundet, som gjekk i oppløysing omkring 1852, og
gjekk inn i meir enn ti år utan politisk aktivitet.
I tida
frå 1850 til 1853 skreiv Marx 24 notatbøker med kommentarar til det han hadde
lese om varer, pengar, kapital, lønnsarbeid, jordeigedom, internasjonal handel,
historia om oppfinningar og tek nologi, kreditt,
teori om auke i folkesetnaden, teori om økonomien i statar, historia til
skikkar og vanar, litteratur, verdsmarknaden, kolonialisme og andre saker. Det
meste av dette stoffet vart ikkje offentleggjort.
I 1851
skreiv han eit svært manuskript om «Pengesystemet som heilskap» og eit anna
manuskript med utdrag frå skriftene til den mest populære økonomen på den tida,
David Ricardo.
I
1854-55 skreiv han eit manuskript med tittelen «Pengesystem, kredittsystem,
krisar».
I
1857-58 gjorde han ferdig det store manuskriptet som er blitt kalla
«Grunnriss». «Grunnriss» vart publisert første gong i Moskva i 1939 og i 1941.
Boka kom ut på tysk i 1953 og på engelsk i 1973. Her utviklar Marx for seg
sjølv mykje av det som han seinare populariserte i «Kapitalen».
Men før
det hadde han og skrive dei tre banda om «Teoriar om meirverdien» frå 1862-63
som først vart publisert av Karl Kautsty i åra 1905
til 1910. Denne utgåva var sterk prega av Kautsky sine inngrep i rekkefølgen av kapitla og i tek stane. Mykje var lite nøye
og innkorta. Først mellom 1954 og 1961 kom verket ut i ei vitskapeleg utgåve på
russisk og i 1965 til 1968 på tysk. Seinare kom utgåver på andre språk. I 1973
kom verket på svensk. «Teoriar om meirverdien» er eigentleg ei
kritisk-teoretisk gjennomgang av all tidligare
litteratur om økonomi.
Første
bok av «Kapitalen» hadde Marx ferdig i 1869. Andre og tredje bok klarte han
ikkje å gi ut sjølv. Dei gjorde Engels klår for trykking og dei kom ut i 1885
og i 1894.
På norsk
hadde vi lenge berre første bok av «Kapitalen» i omsetting. Det var forlaget
Oktober som gav ut denne boka i fire delband i 1983. Bok 2 er no og omsett og
finnast på norsk sidan 2017.
Bortsett
frå ei økt på første bok av «Kapitalen» har berre nokre få av kommunistane i
«m-l-rørsla» studert Marx sine økonomiske skrifter. Slik sett er vi like «grønne» som når det gjeld dei tidlege meir «filosofiske»
skriftene hans. Dette gjeld endå om vi har gitt ut mange studiehefter og bøker
med samandrag osv. av desse skriftene.
Her er
det ikkje meininga å gå inn på dei økonomiske skriftene på samme
måte som vi har teke opp dei meir filosofiske. Men eg skal likevel gi eit
oversyn over hovudtrekka slik at samanhengen mellom desse delane av Marx sine
verk kjem fram.
Eigentleg
skulle eg ha gitt ei samanfatning av «Grundrisse»
her, men manuskriptet er så mangfaldig at det ikkje lar seg gjere utan å
sprenge alle rammer for boka. Det finst eit godt redigert utdrag av boka både
på svensk og på dansk som særleg trekk ut dei delande som ikkje er omhandla i
«Kapitalen». (Tema Teori 5: Karl Marx – Grunddragen i
kritiken av den politiske ekonomin
i urval av Sven-Eric Liedman,
Zenit . Rabén&Sjøgren
1971.) Heile verket finst på engelsk i ei Pelican-utgåve
frå 1973.
Nokre
delar av «Grunnriss» som er viktige for framstillinga mi, må eg likevel få trekke
fram.
Kapitalismen,
fritid, arbeidsløyse, kommunisme
Marx
skriv her at utvekslinga mellom levande og tingleggjort arbeid, dvs.
fastsettinga av det samfunnsmessige arbeidet i form av motsetninga mellom
kapital og lønnsarbeid, er den siste utviklinga av verdiforholdet og den
produksjonen som er basert på verdi.
Føresetnaden
for slik produksjon er og forblir mengda av umiddelbar arbeidstid, mengda av brukt arbeid som den
avgjerande faktoren i produksjonen av rikdommen. Men i den grad vi utviklar
storindustrien blir skaping av verkeleg rikdom mindre avhengig av arbeidstida
og mengda brukt arbeid enn av makta hos dei kreftene som vi set i rørsle i
arbeidstida og som har ein verknad som ikkje står i noko forhold til den umiddelbare arbeidstida som går med til å produsere dei,
men som er avhengig av det allmenne utviklingstrinnet i vitskapen og
teknologien sitt framsteg, eller med andre ord av tillempninga
av denne vitskapen på produksjonen. (Tema 5, s.196. Pelican,
s.704.)
Arbeidet
framstår no mindre som inneslutta i
produksjonsprosessen fordi mennesket snarare held seg til sjølve
produksjonsprosessen som vaktar og regulator. (…) Det er ikkje lenger
arbeidaren som sett inn det omdanna naturobjektet (verktyet)
som mellomlekk mellom objektet (råvaren) og seg sjølv,
men arbeidaren omdannar naturprosessen til ein industriell prosess som han
setter inn som middel mellom seg og den uorganiske naturen som han tileignar
seg. Han står på sida av produksjonsprosessen istadenfor
å vere hovudpersonen i han.
I denne
omdanninga er det korkje det umiddelbare arbeidet som
mennesket sjølv utfører, eller den tida då ho arbeider, men tileigninga av
hennar eiga allmenne produktivkraft, kunnskapane hennar om naturen og styringa
av naturen gjennom eksistensen sin som samfunnsmedlem – med eit ord utviklinga
av det samfunnsmessige individet – som framstår som
hjørnesteinen under produksjonen og rikdommen.
Det
tjuveriet av framand arbeidstid som den noverande rikdommen er grunnlagd på framstår som ein ussel grunnvoll samanlikna med denne nye
grunnvollen som storindustrien har skapt.
Så snart
arbeidet i den umiddelbare forma si har slutta å vere
hovudkjelde til rikdommen, sluttar utan tvil arbeidstida å vere rikdommen sitt
mål og dermed sluttar bytteverdien i vere bruksverdien sitt mål. Dei mange sitt
meirarbeid har slutta å vere vilkår for utvikling av den allmenne rikdommen på samme måte som dei få sitt ikkje-arbeid har slutta å vere
vilkår for utviklinga av hjarnen sine allmenne
krefter.
Dermed
bryter den produksjonen som er grunnlagt på bytteverdi saman og den umiddelbare produksjonsprosessen får ei form som ikkje er
tilfeldig og full av motsetningar. Dette ber i seg den frie utviklinga av
individualitetane og derfor ikkje nedkortinga av den naudsynte arbeidstida for
å gi plass til meirarbeid, men i det heile nedkorting av samfunnet sitt
naudsynte arbeid til eit minimum som gjer mogeleg individa si kunstnarlege,
vitskapelege osv. utdanning i den tida og med dei midla som er skapt for alle.
Kapitalen
er sjølv den aukande motsetninga fordi kapitalen hindrar nedkortinga av
arbeidstida til eit minimum, medan han på andre sida brukar arbeidstida som det
einaste målet på rikdom og den einaste kjelda til rikdom. Kapitalen minskar
arbeidstida i form av naudsynt arbeid for auke arbeidstida i form av overflødig
arbeid – det skapar i stadig større grad det unødige som vilkår – eit spørsmål
om liv og daud – for det nødvendige.
På den
eine sida vekker kapitalen altså vitskapen og naturen sine krefter og det
samfunnsmessige samvirket og den samfunnsmessige kommunikasjonen sine makter
til liv for å gjere skaping av rikdom (relativt) uavhenging
av den arbeidstida som svarar til han. På andre sida vil kapitalen måle desse
enorme samfunnskreftene som er skapt på denne måten, etter arbeidstida og
stenge dei inne innanfor grenser som blir kravd for at vi skal kunne halde oppe
som verdi den verdien som allereie er skapt. Produktivkreftene og dei
samfunnsmessige forholda, som er ulike sider av det samfunnsmessige individet
si utvikling, framstår berre som middel for kapitalen
og berre som middel for kapitalen til å produsere på sin eigen avgrensa
grunnvoll.
Men i
røynda er det dei materielle vilkåra som skal sprenge i stykker
denne grunnvollen.
Naturen
byggjer ingen maskinar, ingen lokomotiv, jernbanar, telegrafar, automatiske
spinnemaskinar osv. Dei er produkt av den menneskelege industrien; dei er
naturmateriale som har blitt omdanna til verkty for
den menneskelege viljen over naturen eller for å verkeleggjere den menneskelege
viljen i naturen. Dei er verkty for den menneskelege
hjernen, skapt av den menneskelege handa; vitinga si tingleggjorte (objektiverte) kraft. Utviklinga av den faste
kapitalen viser i kva høg grad den allmenne, samfunnsmessige vitinga, kunnskapen, har blitt umiddelbar
produktivkraft og i kor høg grad den samfunnsmessige livsprosessen dermed sjølv
har komme under den allmenne intelligensen sin kontroll og blitt omforma i overeinstemming med det. Det viser i kor stor utstrekning
dei samfunnsmessige produktivkreftene har produsert, ikkje berre i form av viting, men og som umiddelbart verkty for den samfunnsmessige praksis, for den relle livsprosessen. (Tema, s.197-199. Pelican,
s.705-706.)
Likesom
storleiken av det relative meirarbeidet er avhengig av det nødvendige arbeidet
sin produktivitet, er mengden – både levende og tingliggjort – arbeidstid, som er blitt brukt for
produksjon av den faste kapitalen, avhengig av produktiviteten hos den
arbeidstida som blir brukt for den direkte produksjonen av produkt. Overfolkning er (ut frå denne synsvinkelen) eit vilkår for
dette, liksom meirproduksjonen. (Tema, s. 199-200. Pelican,
s.707.)
I jo
mindre grad den faste kapitalen gir umiddelbar frukt,
jo mindre han grip inn i den umiddelbare
produksjonsprosessen, desto større må den relative overfolkningen
og meirproduksjonen vere: altså jo meir er der for jernbanar, kanaler, vassleidningar, telegrafar osv., desto mindre del
av maskineriet er direkte i bruk for den umiddelbare
produksjonsprosessen. Av dette (som vi skal komme tilbake til) kjem den moderne
industrien sin stadige over- og underproduksjon, dei stadige svingingane og
krampane som følgjer av det missforholdet at anten
for mykje eller for lite rørleg kapital blir forvandla til fast kapital.
Skaping
av mykje disponibel tid utover den arbeidstida som i det heile er nødvendig for
samfunnet og for kvar og ein av medlemmene i samfunnet (dvs. rom for individa
og dermed også for samfunnet sine fulle produktivkrefter) – denne skaping av
ikkje-arbeidstid framstår på kapitalen sitt nivå, som
på alle tidlegare utviklingsstadier, som
ikkje-arbeidstid, som fritid for eit fåtal. Dessutan auker
kapitalen fleirtalet si meirarbeidstid med hjelp av alle teknikken og vitskapen
sine middel. Dette gjer han fordi kapitalen sin rikdom direkte er denne
tileigning av meirarbeidstid og ved at kapitalen sitt direkte mål er verdien,
ikkje bruksverdien. Kapitalen er slik, mot viljen sin, eit instrument som blir
brukt til å skape middel til samfunnsmessig disponibel tid, til å redusere
arbeidstida for heile samfunnet til eit stadig mindre minimum og til å gi alle
tid til sin eigen utvikling.
Men
kapitalen sin tendens er alltid på den eine sida å skape disponibel tid og på
den andre sida å forvandle denne til meirarbeid. Dersom han klarar det første
bra, så får han vanskar med meirproduksjonen og dermed blir det nødvendige
arbeidet brote av fordi ikkje noko meirarbeid då kan skape verdi til kapitalen.
Jo meir
denne motsetninga utviklar seg, desto meir viser det seg at tilvoksten
av produktivkreftene ikkje lengre kan halde fram å vere avhengige av
tileigninga av framandt arbeid, utan at arbeidarmassen sjølv må tileigne seg
meirarbeidet sitt.
Om
arbeidarmassen har gjort det så sluttar den disponible tida å ha motsetningfylt eksistens. På den eine sida kjem då den
nødvendige arbeidstida til å ha målestokken sin i dei samfunnsmessige individa
sine behov. På den andre sida kjem utviklinga av den samfunnsmessige
produktivkrafta til å gå så fort at alle sin disponible tid voks, endå om vi no
reknar produksjonen som alle sin rikedom. For den
verkelege rikedommen er alle individer
sin utvikla produktivkraft. Derfor blir det på ingen måte den lengre
arbeidstida, men den disponible tida som er målet på rikdommen. Arbeidstida som
rikdommen sin målestokk har som vilkår at sjølve rikdommen er grunna på
fattigdommen og at den disponible tida eksisterer i og gjennom motsetninga til
meirarbeidstida eller at heile tida til individet blir bestemt som arbeidstid
og dermed degraderinga hans til berre arbeidar, underkastinga hans under
arbeidet. Det mest utvikla maskineriet tvingar derfor no arbeidaren til å
arbeide lengre enn ein vill og lengre enn han sjølv gjorde med dei enklaste og
dårlegast verkty.» (Tema, s.200-201, Pelican, s.708.)
I det umiddelbare arbeidet ser det ut som om det oppdelte, umiddelbare arbeidet er verkeleggjort i eit særskild
produkt. Arbeidet sin felles, samfunnsmessige karakter – karakteren som objektivering av det allmenne arbeidet og som
tilfredsstilling av almenne behov – ser berre ut til
å høyre til byttet. På ein heilt annen måte ter
storindustrien sin produksjonsprosess seg. Der føresetnaden på den eine sida er
naturkrafta si underkasting under den samfunnsmessige forståinga gjennom
utviklinga av arbeidsmidla sin produktivkraft til automatiske prosessar og der
på den andre sida den enkelte sitt arbeid i den umiddelbare
eksistensen sin blir bestemd som oppheva enkelt, dvs. samfunnsmessig arbeid. På
denne måten fell den andre basisen for denne produksjonsmåten bort.
Den
arbeidstida som blir brukt for produksjon av fast kapital held seg, innan
kapitalen sin produksjonsprosess, til den tida som blir brukt til produksjon av
rørleg kapital på samme måte som meirarbeidstid til
nødvendig arbeidstid. I den utstrekninga produksjonen som gjeld
tilfredsstillinga av umiddelbare behov, blir meir
produktiv, kan ein stor del av produksjonen bli innretta på å tilfredsstille
sjølve produksjonsbehova eller produksjonen av produksjonsmiddel.
Det er i
produksjonen av den faste kapitalen at kapitalen bestemmer seg som sit eige mål
i ein høgare potens enn i produksjonen av den rørlege kapitalen og verksamt
trer fram som kapital. (Tema s. 202, Pelican s.710.)
Den
verkelege økonomien – sparinga – er sparing av arbeidstid (minimum av – og
minsking til minimum av – produksjonskostnader); men denne sparinga er identisk
med utviklinga av produktivkreftene. Ho er altså ikkje på nokon måte forsaking,
men utvikling av krafta, av produksjonsevna og dermed både av evna til å nyte
livets goder som midla til å gjere det. Evna til å
nye livets goder er vilkår for nytinga, altså nytinga
sitt første middel og denne evna ber i seg utvikling av eit individuelt anlegg,
ei individuell produktivkraft. Sparing av arbeidstid ber i seg meir fritid,
dvs. tid for individet si fulle utvikling, og denne sparinga verkar tilbake som
den største produktivkrafta på arbeidet si produktivkraft. Dersom vi tenkjer at
dette er ein umiddelbar produksjonsprosess kan vi sjå
på auke i fritida som produksjon av fast kapital; denne faste kapitalen er då
menneska sjølv.
Det er
elles sjølvinnlysande at sjølve den umiddelbare
arbeidstida ikkje kan halde fast på den abstrakte motsetninga til fritida slik
som ho har sett ut frå den borgarlege økonomien sitt synsvinkel. Arbeidet kan
ikkje bli ein leik slik som Fourier ville. Det er Fouriers store forteneste at han la vekt på at målet ikkje
er å oppheve distribusjonen, men å oppheve sjølve produksjonsmåten og
produksjonsmåten sin overgang til ei høgare form. Fritida – som både er tid for
kvile og tid til høgare aktivitet – har sjølvsagt forvandla innehavaren sin til
eit anna subjekt, og som dette andre subjektet trer då innehavaren også inn i
den umiddelbare produksjonsprosessen. Denne er på samme gong displin – når vi ser
han som menneske som blir til – og trening, eksperimentell vitskap, materiell skaping
og i seg sjølv tingleggjort (objektivert) vitskap – med omsyn på mennesket slik
ho er blitt og som har i hjernen sin samfunnet sitt oppsamla vitande. Om
arbeidet krev praktisk handlag og – som i jordbruket – rørsle, er
produksjonsprosessen samstundes øving av begge.
Slik som
vi bit for bit utvikla den borgarlege økonomien har vi også utvikla negasjonen
(opphevinga) av han, noko som også er den borgarlege økonomien sitt
sluttresultat. Vi har framleis berre å gjere med den umiddelbare
produksjonsprosessen. Ser vi det borgarlege samfunnet i det store og heile, framstår sjølve samfunnet, dvs. sjølve mennesket i dei
samfunnsmessige forholda sine, som sluttresultat av den samfunnmessige
reproduksjonsprosessen. Alt som har fast form, som produkt osv., framstår berre som moment, som forbigåande moment i denne
rørsla. Til og med den umiddelbare
produksjonsprosessen framstår berre som moment. Til
og med prosessen sine vilkår og objektiveringar er
sjølv berre likearta moment, og som subjekt framstår
berre individa, men individa i forhold til kvarandre, i forhold som dei både
reproduserer som nyproduserer. Det er deira eigen stadige rørsleprosess der dei
i like høg grad fornyar seg sjølv som den verda av rikdom dei skapar. (Tema,
s.204-205, Pelican, s. 711-712.)
Posta 4. september 2018Kom med innspel til Kommunisme i kvardagen – Marx om
robotar, automatisering og kommunisme
Kommunisme i kvardagen – Kommunistiske moment blant Bernie
Sanders sosialdemokratar i USA
Klassekampen
for 3.9.18 har ein artikkel med tittelen «Omfavner
USA-opprører» der Eirik Grasaas-Stavenes
har møtt Alexandria Ocasio-Cortez, omtalt som «Demokratenes nye superstjerne». I
intervjuet med henne får vi vite 3 saker som har med politisk program å gjøre. Ocasio-Cortez tar ikkje mot pengar frå
økonomiske selskap, ho jobbar for statleg garantert helseforsikring for og alle
amerikanarar og gratis høgare utdanning.
Når det
gjeld offentleg garantert helseforsikring, så finne vi det som eit punkt i
«Kritikk av Gothaprogrammet» der det heiter at
før det samla arbeidsproduktet kjem til fordeling til dei arbeidande individa,
så må det settast av eit fond til dei som ikkje er i stand til å arbeidet.
Dette gjeld jo alle typar støtte og trygder, men det er klart at den offentleg
garanterte helseforsikring kjem under denne overskrifta.
Viss vi
ser på dei 10 tiltaka frå Manifestet som Marx meiner vil bli sett ut i
livet under kommunismens første fase, så finn vi der som punkt 10 «offentleg og
gratis oppseding av alle barn». Sett i lys av samfunnsutviklinga etter han er
det rimeleg å regne alle både barn og unge inn under dette. Og oppseding går
også på utdanning.
At Marx
meinte at ikkje politikarane sine valkampar skal finansierast av kapitalistiske
føretak gir seg sjølv.
Vi ser
altså at Bernies folk i USA vil innføre nokre kommunistiske moment i
kapitalismen som også vi krevje andre kommunistiske moment som progressive
skattar til dømes.
Men no
er sjølvsagt professor i økonomi, Paul Krugman, frå Princetonuniversitetet, som skriv fast i New York Times og
Dag og Tid, mykje meir presis i omtalen sin av Bernie Sanders si politiske
retning enn Grasaas-Stavenes. Krugman
omtalar nemleg Bernie og hans følgjarar som sosialdemokratar.
Dette er
rett fordi sosialdemokratane sitt politiske grunnlag er å få inn visse
kommunistiske element i kapitalismen for å redde han som system. Desse elementa
sikrar nemleg oppslutnaden om sosialdemokratiet frå arbeidsfolk. Når
sosialdemokratiet fjernar kommunistiske moment, så misser dei oppslutnad,
folk ser i staden på dei som svikarar og blir sinte på dei – og de med
rette. For når dei fjernar dei kommunistiske elementa så viser dei at dei er
meir opptatt av å få legitimitet hos storkapitalens representantar, enn hos arbeidsfolk
flest. Det vesentlege ved sosialdemokratiet, at dei berre stør kommunistiske
moment når kapitalen kan godta det, kjem opp i dagen.
Men
samstundes er det i kampen mot storkapitalen og hans representantar og for dei
kommunistiske momenta at arbeidarklassen kan sameine seg som klasse att.
Vi skal
hugse at Barak Obama vart vald fordi han lovde mange kommunistiske moment til
det amerikanske folket, mellom anna meir fred i verda, ei viktig prinsipiell
sak som blei formulert av Marx og Engels under Den kommunistiske
internasjonalen sin kongress i London i 1871, etter den Tysk-franske krigen og
knusinga av Pariskommunen.
For at
folk skal få tiltru til eit parti på sikt og i ei tid då kapitalen er i
profittkrise i dei gamle imperialistlanda og deira følgjarar, er det viktig å
vere klar på at kampen mot å fjerne kommunistiske moment og for om mogleg å
innføre fleire slik under kapitalismen, ikkje skjer fordi vi vil redde
kapitalismen. Vi går inn i desse kampane med tanken om at utvikling av
kommunistiske ordningar er viktigare enn å halde på kapitalismen, dersom
han ikkje tillét dette. Viss og når dette viser seg så går vi inn for å
oppheve han slik at det arbeidande folket sjølv kan bli slept fri til å utvikle
alle dei trekka Marx skriv om, som ein del av eit nytt samfunnssystem –
kommunismen.
Elles
merker vi oss at Grasaas-Stavenes ikkje har nemnd
noko om utanrikspolitikk, dvs. ei amerikanske imperialismen. Det er og viktig
for oss å vite noko om, no når både Bernie og Ocasio-Cortez
har hylla krigshissaren McCain.
Terje
Valen, 3.9.2018
Posta 3. september 2018Kom med innspel til Kommunisme i kvardagen – Kommunistiske
moment blant Bernie Sanders sosialdemokratar i USA
Kommunisme i kvardagen – Marx om kommunismens første fase
Eg
fortsett med kampanjen min for opplyse kva Marx skreiv om kommunisme og notata
mine om kommunisme i kvardagen. Her trekk eg ut hovudpunkta i Marx sin Uttale
om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni
1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den
internasjonale arbeiderassosiasjonen i London
17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.
Her kjem
ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til kommunen. Det er vedtak av kommunistiske
moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå
kapitalisme til det nye samfunnet.
Eg skal
ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg
inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile
var at dei borgarlege styringsorgana var fjerna med makt, men relativt lite
vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette
arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin,
sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt
på? Eg siterer frå Marx og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to
tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire
detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)
«Det
første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke
den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»
«Kommunen
blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei
forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som
helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar
for arbeidarklassen.»
«Kommunen
skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og
lovgjevande på same tid.»
«Politiet,
som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle
dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og
kunne avsettast når som helst.»
Slik var
det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege
administrasjonen.
«Frå
medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for
arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde
høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»
«Dei
offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine
handlangarar.»
«Ikkje
berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde
blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»
«Då den
ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle
regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege
undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av
alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«
«Alle
utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all
innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt
tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som
klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»
«Tenestemenn
innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre
hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande
regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte
eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde,
ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)
Etter
dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i
motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare
inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til
bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte
med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.
”Då
kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det
franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han
samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si
frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346.
Omsett av TV.)
”Dei
store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei
særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av
folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til
bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til
arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane
med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar,
dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak
av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til
arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var
flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347.
Omsett av TV.)
”Den
endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje
noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris
var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet,
tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske
godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn.
Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot
meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein
god trygg og de utan noko som helst politi.»
”Vi”, sa
eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot
personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative
vennene sine til Versailles”.
Luksushorene
hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen
og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris
opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i
antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i
begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt
samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17,
side 348-349. Omsett av TV.)
Dette
var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å
opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det
seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.
Eg
meiner at her framleis er mykje å lære.
Elles
har eg samla meir om emnet kommunisme hos Marx her (manglar mykje, mellom anna
frå Kapitalen): http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm
Terje Valen, 3.9.2018.
Bompenger og kommunisme
i hverdagen
Vi ser nå ganske kraftige aksjoner mot bompenger.
Det er nå slik at staten ikke ser på veisystemet som en fellesoppgave
som skal være under politisk kontroll av Stortinget. I stedet skal de som
kjører på visse veier betale for det og dermed finansiere utbygging.
I Det kommunistiske manifest behandler Marx dette spørsmålet og sier at
under kommunismens første fase skal transportvesenet sentraliseres i statens
hender.
Penger til bygge veier skal ifølge Marx da komme fra ekspropriasjon av
grunneiendommen og bruk av grunnrenten til samfunnsoppgaver. Hos oss betyr det
først og fremst inntekter av oljeutvinning og kraftproduksjon. I tillegg kommer
sterkt progressive skatter. Hos oss betyr det avvikling av momsen og som er vår
mest usosiale skatt, fjerning av mange andre usosiale avgifter og egenandeler
og omlegging til skatt på høye fortjenester og høye inntekter.
Å reise kamp for dette er å kjempe for å føre inn kommunistiske momenter
i kapitalismen. Dersom kapitalismen oppheves og erstattes av kommunismens
første fase vil dette være en selvfølgelig politikk.
Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html
Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm
Du kan og se her for grundigere behandling av
hva Marx skriver om kommunisme:
Terje
Valen, 29.8.2018.