Brev 9A – Fra varen som bruksgjenstand til vareverdien

Som verdier er frakk og tøy/lerret ting av samme substans, de er objektive uttrykk av likeartet arbeid. Likevel er skredderarbeid og veving arbeid av forskjellig kvalitet, det blir laget forskjellige ting som tilfredsstiller forskjellige behov. Men dersom vi ser bort fra den bestemte formen for produktiv virksomhet og altså ser bort fra den nyttige karakteren til arbeidet, så er det som blir igjen i dette arbeidet bare at det er innsats/forbruk (Verausgabung) av menneskelig arbeidskraft. Sjøl om skredderarbeid og veving er kvalitativt forskjellige produktive virksomheter, er begge produktiv bruk av menneskelig hjerne, muskler, nerver, hender osv. og i denne betydningen er begge arbeidene menneskelig arbeid.

Verdien av varen representerer menneskelig arbeid rett og slett, forbruk av menneskelig arbeid overhodet. Det er det at en gir ut/bruker/forbruker enkel arbeidskraft, en arbeidskraft som i gjennomsnitt (dette ordet mangler i oktoberutgaven) ethvert vanlig menneske uten særlig utvikling har i sin legemlige organisme (eller – i kroppen sin). Karakteren av det enkle gjennomsnittsarbeidet selv veksler nok i forskjellige land og kulturepoker, men er gitt i et bestemt samfunn.

Jeg kommenterer at det er svært viktig at det her er understreket at det dreier seg om et gjennomsnitt. Det er noen som hevder at Marx arbeidsverditeori ikke holder fordi han ikke godtgjør at det finnes en virksomhet som vi kan kalle arbeid allment sett. De hevder at det han sier betyr at også det verdiskapende arbeidet er av kvalitativt forskjellig karakter. Men vi skal se at Marx ikke sier det, men at det finnes arbeid som kvantitativt ligger over det enkle gjennomsnittsarbeidet og skaper mer verdi enn dette.

Det enkle gjennomsnittsarbeidet tar, i et gitt samfunn, utgangspunkt i en gjennomsnittlig utdanning, opplæring og gjennomsnittlig kompetanse, for å bruke et moderne ord.
Så sier Marx at også finnes komplisert arbeid (altså ikke bare enkelt) og at det gjelder som potensiert eller heller multiplisert enkelt arbeid, slik at en mindre mengde komplisert arbeid er lik med en større mengde enkelt arbeid. En vare kan være produkt av det mest kompliserte arbeid, men verdien til denne varen likestiller den med produktet av enkelt arbeid og den regnes bare om til en bestemt mengde enkelt arbeid.

(Marx bemerker her, i en note, at vi må huske på at vi her ikke snakker om lønn eller den verdien som arbeideren får for en arbeidsdag. Her er det kun snakk om vareverdien som arbeidet som går med til å lage tingen, altså som arbeidet tingliggjør seg i. Kategorien arbeidslønn eksisterer overhodet ikke ennå på dette nivået av fremstillingen.)

Erfaringen viser at denne omregningen foregår hele tiden. De forskjellige proporsjonene i hvilke forskjellige arter komplisert arbeid blir omregnet til enkelt arbeid, som sin mengdeenhet, blir fastsatt bak ryggen på produsentene og det synes dersom som om disse proporsjonene er gitt gjennom sedvane. For å gjøre det enklere for oss vil vi i det følgende se på hver type arbeid som enkelt og dermed spare oss for arbeidet med å regne om.

Brev 11 – Kapitalen har et økologisk utgangspunkt

Marx sier at eksistensen av det vi produserer, som en frakk, et tøystykke, ethvert element i den materielle rikdommen som ikke er til stede i naturen, alltid må formidles gjennom en særskilt produktiv virksomhet, som assimilerer særskilte naturstoffer for særskilte menneskelige behov. Dette betyr altså at vi må ta noe fra naturen og omforme det ut fra hvordan det er mulig å gjøre dette, slik at det blir noe som bedre tilfredsstiller menneskelige behov enn det som vi opprinnelig finner i naturen. Et annet navn på dette er produksjon. Produksjon er altså menneskenes utveksling med naturen rundt seg.

Så sier Marx at arbeidet, som skaper av bruksverdier, arbeidet som nyttig arbeid, er en eksistensbetingelse for menneskene samme hva samfunnsform de lever under. Det nyttige arbeidet er altså en evig naturnødvendighet som må til for å formidle stoffskiftet mellom mennesket og naturen rundt, altså for å formidle det menneskelige livet.

Bruksverdiene til produktene, frakk, tøystykke osv., alle varelegemer, er dannet av forbindelsen mellom to elementer, naturstoff og arbeid. Hvis vi trekker fra alt nyttig arbeid fra alle produktene så blir det alltid igjen et materielt underlag (det som opprinnelig kom direkte fra naturen før det ble arbeidet med) som er der fra naturens side uten medvirkning fra menneskene.

I produksjonen kan vi bare gå frem som naturen sjøl, dvs. at vi bare kan forandre formen på stoffene. Dessuten blir vi, i dette formingsarbeidet, støttet av naturkreftene selv. Derfor, sier Marx er ikke arbeidet den eneste kilden til bruksverdiene, til den materielle rikdommen som menneskene produserer. Så siterer han en tidligere økonom som sa at arbeidet er dets (den materielle rikdommens) far, og jorda dens mor.

Dette er en annen formulering av det Marx sa allerede i 1844 i sine økonomisk-filosofiske manuskripter, at menneskene må sørge for at både dets organiske og dets uorganiske legeme er i god form for å skape seg gode liv, dvs. at både det av verden som er innenfor menneskene sitt skinn og det utenfor skinnet, som en lever av og i, må tas godt vare på for at hele mennesket skal utvikle seg godt. I tredje bind av Kapitalen gjentar han også at menneskene lever både av og i naturen.

Min kommentar er at det at få mennesket til å betrakte og behandle resten av naturen som en ytre del av sitt eget legeme, kan ikke få andre konsekvenser enn at en må ta godt vare på begge deler for å bli lykkelig, for ikke å snakke om, bare for å overleve. Det er dette som blir mer og mer umulig ettersom kapitalismen utvikler seg. Derfor blir kapitalismen  mer og mer skadelig både for menneskene og naturen rundt.

Dette er grunnlaget for Marx moral. Det er skadelig for mennesker og natur å utvikle kapitalismen ut over et visst trinn, derfor er blir det mer og mer umoralsk å støtte opp om den kapitalistiske «utvikling» ettersom kapitalismen går sin gang. Da er det og fint at kapitalismen sjøl skaper alle materielle vilkår for sin egen oppheving, men det er bare menneskene som ved sine handlinger kan klare å virkeliggjøre noe sånt.

Marx økonomiske tenkning og oljekrisen – grunnrenten og mulig utfasing av norsk olje

I tredje bind av Kapitalen skriver Marx en stor avdeling om profitt på naturtilganger som jordbruk, gruver, olje osv. Også innen disse områdene er det arbeidskraften som skaper merverdien som da blir til profitten på områdene.

Marx kaller profitten på naturtilganger for grunnrente. Grunnrente er den delen av profitten som en får på grunn av monopol på naturtilganger (jordbruksjord, oljefelt, mineralforekomster osv.) Han sier at det typiske ved grunnrenten er at også de dårligste naturtilgangene som er nødvendig for å dekke etterspørselen etter deres produkter må realisere gjennomsnittsprofitten i samfunnet for å være i produksjon. Hvis profitten faller vil kapitalen søke seg til området med bedre profittrate.

Han deler også grunnrenten opp i to typer som kaller han differensialrente 1 og 2. Den første betyr at en får større profitt fordi en har bedre naturtilganger, den andre betyr at en får større profitt på grunn av bruk av bedre metoder og teknologi.

Hovedpoenget her er at dersom de bedre naturtilgangene, som mer produktive oljefelt i forhold til investeringene, produserer nok til å dekke etterspørselen, så faller de mindre produktive oljefeltene ut av produksjon fordi de ikke kan realisere gjennomsnittsprofitten. Kapitalen som har vært knyttet til disse felten søker seg da til andre profittmuligheter.

Dette betyr at alle kapitaler som realiserer grunnrente lever et farlig liv dersom det er mulig for mer produktive felter kan dekke hele etterspørselen. Det er dette som er i ferd med å skje nå. Dersom oljeprisen i en viss tid ligger under den prisen som en må ha for å drifte norske oljefelter med gjennomsnittsprofitt, så vil de ubønnhørlig falle ut av produksjon.

Det daglige brød – eller

I dagens Bergens Tidende (5.2.2016) skriver Sven Egil Omdal en anmelding av boken Sult. Han begynner med å konstatere at mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag og 25 000 dør hver dag av sult.

Så presenterer han oss for forfatteren av boken, argentineren Martín Caparró. Det er en murstein av en bok som beskriver hvordan menneskene sulter i verden.

Jeg bemerker at det er blitt hevdet at antallet fattige og sultne går ned i verden. Blant annet hadde en svensk professor et program på TV nylig der han var overstrømmende begeistrer over at man nå var i ferd med å overvinne fattigdom og sult.

Men Omdal peker helt korrekt på at det eneste stedet dette har skjedd er i Kina. Hvis man holder Kina utenfor, så har fattigdommen i resten av verden økt og det er det flere som sulter nå enn for 10 år siden. Årsaken til utviklingen i Kina fra 1960-tallet til i dag er at det er det eneste stedet der jordbruksproduksjonens resultater ble fordelt noenlunde likt på alle. Dette vilkåret blir nå undergravd.

Så sier han at boken viser at de tunge trådene i dramaet ikke er skjebne, men årsaker, følger, beslutninger. Han viser til sultkatastrofen i Sovjet under Stalin og til at Mao sine beslutninger førte til at folk spiste sine barn. Så viser han til at dagens sultkatastrofe også har et navn og det Washington. Det var globaliseringen som sprang ut fra Washington som gjorde at de fattige over alt ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, og det er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar. Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som mennesker har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.

Så innrømmer han at det er et slit å lese boken og følge med hvordan Caparró flytter seg i tid og fra sted til sted og viser hvordan sulten driver menneskene på flukt – mot Middelhavet og gummibåtene. Over alt finner han ny lidelse, nye fakta og nytt raseri over den helt allmenne aksepten av det uakseptable.

Han konkluderer med at Sult står i samme tradisjon som Rachel Carsons Den tause våren (om hvordan insektmidlet DDT tok knekken på fuglene i England og om forgiftingen av våre omgivelser ellers) og Naomi Kleins No logo (som handler om de store merkevaremonopolene og kampen mot dem).

Nå må jeg bemerke at tallene for sultedød Stalins Sovjet og Maos Kina var fra noen unntaksår og at begge disse to, til tross for tiltak som førte til sult og død, også sto for en helhetlig samfunnsutvikling der de systembestemte sultkatastrofene i disse områdene ble gjort slutt på. Da kapitalismen igjen erobret Russland og de andre Sovjet-statene steg dødeligheten dramatisk og særlig menns leveralder falt katastrofalt. Under Putin stiger den gjennomsnittlige levealderen igjen noe.

Når det gjelder kapitalismen som verdenssystem så sørger den for at 700-800 millioner mennesker går sultne daglig, og 9-10 millioner mennesker dør av sult hvert år, år ut og år inn, med dødelig sikkerhet. Det er altså et system for fattigdom og død for disse. Og det er det samme systemet som nå skaper stadig flere fattige i Norge og som bevirker nedskjæringer i offentlig velferd og voksende arbeidsløshet.
En annen bok som behandler dette problemkomplekset er tyskeren Wilfried Bommerts Kein Brot für de Welt (2009) som kom ut på svensk i 2011 med tittelen En värld uten bröd – om framtidens livsmedelsförsörjing. I 14 kapitler tar han opp spørsmålene som at
1) Verdens matvarelager minsker
2) Klimaendringer fører til et vi blir mett i nord og sulter i sør
3) Hvordan jorden åkre forsvinner
4) Kampen om vannet
5) Den økende folkemengden
6) Det økende forbruket av kjøtt
7) Flukten fra landsbygen – byene i fremtiden
8) En verden der vi lever av kun 15 vekstarter som er industrielt fremstil
9) Mer sykdom i den industrielle storfenæringen
10) Slutte på og de negative resultatene av den grønne revolusjonen (som begynte på 60-tallet)
11) Full tank og tomme tallerkener – om bioetanol
12) Den vitenskapelige landbruksforskningen settes til side
13) Om FNs mislykkete forsøk på å endre landbrukspolitikken i verden på grunn av de store selskapenes lobbyvirksomhet
14) Mulige løsninger som trenger at småbrukere over hele verden får eiendomsrett til sin jord og hjelp til å bruke de løsninger som foreligger i virkeligheten.

Jeg vil bare bemerke her at Marx allerede i midten av 1800-tallet fant ut at kapitalistisk jordbruk ikke kan drives på en måte som tar vare på jorden sin naturlige reproduksjonskraft. Det er her slik som med andre felter av kapitalismen, at en lenge finner frem til metoder som fungerer og som på kort sikt ser ut til å løse problemene, men at en så etter en stund blir rammet av de negative sidene ved disse metodene.

Det skjer fordi hovedfokus er på skaping av bytteverdi, merverdi og profitt og at alt som begrenser dette hovedfokus stadig må settes til siden, som behovet for at menneskene i utviklingen av sin teknologi og sine samfunn må gå i takt med naturen for å kunne leve godt og til syvende og sist for å kunne overleve.

Film og klassekamp

I siste Le Monde diplomatique (februar 2016) anmelder sosiologiprofessor Frédéric Lordon filmen Merci patron! (Takk sjef!) av François Ruffin som er produsert av Fakir og Jour2fête, tar 90 minutter og lanseres 24. februar.

Filmen handler om Serge og Jocelyn Klur som var ansatt hos Ecce, en filial av LVMH-gruppen (se http://www.lvmh.com/) som produserer luksusvarer. Ecce sin fabrikk var lokalisert til Poix-du-Nord og laget Kenzo-klær. Laget i fortid fordi gruppen, under trykket fra globaliseringen, bestemte å flytte produksjonen til Polen. Familien Klur ble da ”fri” til å søke seg arbeid et annet sted. De oppdaget da at denne friheten varte og varte. De måtte klare seg med et minimum av penger og lite mat, man kunne snakke om rasjonering og til jul ble den kake med hvitost.

Det hele toppet seg da de fikk beskjed om at de skulle kastes ut av huset sitt som følge av et ubetalt lån på assuranse på 25 000 euros. Dette var så langt utenfor deres mulighet at de trakk den nødvendige konsekvens i form at et prosjekt som gikk ut på å tenne fyr på huset.

Det er ikke noe mer lokalt enn Klur-saken. Og det er heller ikke noe mer globalt. For Klur-saken gir oss et konsentrert sammendrag av nesten hele systemet.

Men filmen til Ruffin har ikke noe analytisk eller pedagogisk mål. Filmen hører til en annen sjanger som er vanskelige å definere ut fra de vanlige typene filmer. Det retteste er vel å si at det er en direkte aksjonsfilm. Ruffin har Bernard Arnault i kikkerten og vil virkelig gjøre noe for de ansatte ved Ecce. Allerede i 2008 hadde han tatt med seg de som hadde fått sparken inn på generalforsamlingen til aksjonærene i LVMH. Denne gangen ble det frontalangrep. Klur-Ruffin mot Arnault.

Det hører med til historien at Arnault siden 1989 har vært sjef for LVMH. Har er Frankrikes rikeste mann. I 2015 anslo Forbes magasin at han var god for 37 milliarder euro. Han er og en stor filantrop og kunstsamler. Fransk Wikipedia har en lengre artikkel om ham, https://en.wikipedia.org/wiki/Bernard_Arnault.

Klur-Ruffin gikk ut med et krav på 45 000 euro mot LVMH for tort og svie pluss en varig ansettelseskontrakt et sted i gruppen for Serge. Hvis ikke det ble innfridd truet de med å offentliggjøre saken i det lille magasinet Fakir som Ruffin drev. Skjelv dere mektige, skriver Lordon ironisk.

Men det er nå filmen tar helt av. Jeg skal ikke gå i detaljer, men gjennom forhandlinger med en mellommann ble det inngått en avtale der kravene blir innfridd. Lordon sier at vi plutselig befinner oss i et omvendt maktunivers der den avmektige vinner over den mektige og rike.

Hva sier egentlig filmen? Den sier i hvert fall at klassekampen ikke er slutt. Man kan si hva man vil om endringer i klassen, men den eksisterer fremdeles. Og man får ikke noe klarere bilde av denne kampen enn når de oppsagte arbeiderne marsjerer inn på firmaets generalforsamling når den diskuterer utbytte. Her har vi ansikt til ansikt ren utbyttende kapital og utbyttet arbeid.

Og når det gjelder Klur-familien står deres fattigdom i direkte sammenheng med kapitaloppsamlingen i bedriften.
Det er mange bilder her som den sosialistiske høyresiden helst vil bli spart for å se og som de bruker alle midler for å fornekte. Lordon viser til den sosialdemokratiske tenketanken Terra Nova (https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_Nova_%28think_tank%29) som i 2011 tok på seg å forklare at de ”folkelige” klassene, for å slippe å nevne ordet arbeiderklasse, var, om ikke sosiologisk forsvunnet, i alle tilfeller politisk uinteressante.

Men det er nå slik med de døde som er dårlig begravet at de har en tendens til å komme igjen. I Frankrike er det fremdeles 25 % som arbeider i industrien og så må en legge til enda 25 % ansatte, til sammen blir det virkelig en arme av zombier.

Bernard Arnault sendte altså sine sikkerhetsfolk for å forhandle og gi penger mot at saken ikke fikk offentlighet. Resultatet er altså blitt at han både måtte betale og at han fikk publisitet.

Det hører med til historien av Arnault tilhører det franske sosialdemokratiets hierarki, skriver Lordon og er mener at Arnault mener at det å være progressiv vesentlig sett er å få opp fortjenesten. Han er slik en sammenfatning av hele partiets historie.

Slik kom altså arbeiderklassen tilbake med litt bråk. Og en annen tanke som Klur-saken gir er at kanskje den eksisterende samfunnsordningen er mye skjørere enn man tror. Når man kunne få Arnault til å gi seg, så betyr det at han er redd. Redd fordi han egentlig vet at slike uhyrligheter som han har vært sjef for ikke kan gå ustraffet til evig tid. Men hva om man fikk 10 klurer-ruffiner eller en armé av dem? Og så bestemte seg for å oppnå adskillig mer enn disse gjorde. Og hvis håpet gikk over på deres side, og hvis kampen fikk en annen sjel.

Disse direkte aksjonsfilmene sprer virkningene sine godt før sitt siste bilde. Man kommer ut og er ladet som en kraftstasjon med ønske om å snu om på alt – fordi, for første gang er det et ønske som synes realistisk. Knust som vi er av sviket til høyresosialistene, av unntakstilstanden og det intetsigende i venstresidens tilbud får Merci patron oss ut av maktesløsheten og setter oss rett opp mot makten. Dette er ikke en film, men et signalhorn, en mulig masseoppstand, et fenomen som ligger latent. Av denne potensielle politiske hendingen (inngripen) må vi skape en virkelig hending.
Sammenfattet av Terje Valen, 4.2.2016.

Brev 9 – Bruksverdi og samfunnsmessig arbeidsdeling

Hvis vi ser på de forskjellige bruksverdiene i den samlete varemengde i verden så fremtrer de som en helhet av varelegemer med like mange forskjellige, mangfoldige og nyttige arbeider som det finnes typer varer. Ut fra sine bruksverdier er varene delt opp i det Marx kaller slekt, art, familie, underart, varietet.

Vi kan jo tenke oss at alle varer er inndelt i varer som går til direkte forbruk (forbruksvarer) og varer som skal brukes i produksjonen av andre varer. Det kan vi kalle for arbeidsslekter. Så kan vi se på arter av forbruksvarer og produksjonsvarer og deler disse opp i mer avgrensete varesorter som da blir familier under disse osv. (Min kommentar.)

Dette gjenspeiler en samfunnsmessig deling av arbeidet som skaper de forskjellige varelegemene.

Så fremhever Marx at arbeidsdelingen er en forutsetning eller eksistensbetingelse for vareproduksjonen. Men vareproduksjonen er ikke en forutsetning for en samfunnsmessig arbeidsdeling. I det gammelindiske fellesskapet var arbeidet delt samfunnsmessig, uten at produktene ble til varer. Og så tar han et viktig aktuelt eksempel. I en fabrikk er arbeidet delt systematisk, men delingen blir ikke formidlet gjennom at arbeiderne bytter sine individuelle produkter med hverandre.

Det er bare produkter av privatarbeider som er sjølstendige og uavhengige av hverandre som kan opptre i forhold til hverandre som varer.

For at vi ikke skal kunne ta feil av hva Marx mener, gjentar han enda en gang sine hovedpoenger. Han sier følgende: I en bruksverdi av enhver vare skjuler det seg en bestemt målrettet produktiv virksomhet, eller et nyttig arbeid. Bruksverdier kan ikke opptre som varer i forhold til hverandre dersom det ikke skjuler seg kvalitativt forskjellige nyttige arbeider i dem.

Et samfunn der produktene allment tar form av varer, er et samfunn av vareprodusenter. I et slikt samfunn blir den kvalitative forskjellen mellom de nyttige arbeidene, som blir drevet uavhengig av hverandre i form av sjølstendige produsenters privatarbeid, utviklet til et system med mange ledd, til en samfunnsmessig deling av arbeidet.

Neste gang skal vi se hvorfor Marx sine tanker om økonomien har et dypt økologisk grunnlag.

Kvinnekamp og kampsport

Noen sammentreff har satt i gang denne teksten. Le Monde diplomatique for februar 2016 kom med artikkel om Suffragetter og Jiu Jitsu. Her fremgår det at de engelske suffragettenes kamp for stemmerett og sosial likestilling falt sammen med introduksjonen av de japanske kampsporter. Suffragettebevegelsen begynte som en fredelig bevegelse, men etter at kvinnene hadde talt for døve ører og eller blitt latterligjort og hetset i flere år brøt Emmeline Pankhurst med den fredelige bevegelsen og dannet i 1903 Women’s Social and Political Union (WSPU) med to av døtrene sine, Christabel og Sylvia.

I 1905 viste den nye retningen seg da Christabel spyttet på en politimann og det blir starten på en serie med vilkårlige arrestasjoner som rammet familien Pankhurst og kvinnene i WSPU. En forsøkte å fengsle og tie dem i hjel. Etter et særdeles voldelig politiangrep på en demonstrasjon i 1910, kalt Black Friday, satte Emmeline i gang med direkte aksjoner for vekke mer oppmerksomhet. Etter dette satte kvinnene, som ble kalt ”suffragetter” i media, i gang angrep på den hellige private eiendom, knuste vinduer, satte fyr på noe velståendes hus, ødela golfbaner eller kongelige botaniske hager.

Dette var likevel ingen ting mot det kvinnene ble utsatt for av menn som kjempet mot dem. De ble fornærmet på åpen gate, det ble kastet stein inn i deres demonstrasjoner og menn klatret opp på talerstolen og slo dem som sto der, mens politiet som skulle holde vakt, godtet seg.

I fengslene gikk kvinnene til sultestreik, og ble tvangsforet. Det var en kvinne som døde i forbindelse med det. Så ble det laget en lov som tillot at man slapp dem ut av fengselet slik at de kunne komme seg før de så ble satt inn igjen. Den ble kalt katt og mus loven. Det ble svært viktig for kvinnene å forsvare seg. Og da kom kunstene til de japanske samuraier inn.

Jiu Jitsu betyr ”den myke kunst” og metoden går ut på at en med gode metoder kan uskadeliggjøre større og sterkere motstandere. Den har blitt ført videre i judo, aikido og den brasilianske Jiu Jitsu. En mann hadde vært i Japan og lært seg teknikkene. Han laget sin egen versjon som han kalte ”bartitsu” som er en forløper for moderne MMA som kombinerer Jiu Jitsu, engelsk boksing, savate og kamp. I 1900 åpnet han et studio i Soho og fikk mange tilhengere. Ved studioet instruerte også to japanske mestre.

Paret Edith og William Garrud så en demonstrasjon og meldte seg straks inn ved studioet. Da dette ble lagt ned i 1903 fulgte de med en japansk instruktør som dannet sin egen skole og da denne reiste tilbake til Japan overtok de studioet. Edith Garrut instruerte der kvinner og barn i Jiu Jitsu og åpnet samtidig en dojo i Londons East End som var reservert for instruksjon av suffragettene i WPSU og Kvinnenes frihetsliga som hadde splittet ut fra førstnevnte i 1907.

Det å praktisere en sport var for en kvinne allerede en politisk handling. Edith Garrut, var med sine 1,50 meter en militant feminist. Hun hadde demonstrasjoner der hun herjet med menn utkledd som politi. Hun skapte seg en hel karriere som kampsporter. I tillegg til selvforsvarskurs for kvinner fremmet hun samme idé gjennom en den første kampsportfilmen i England, med tittelen Jiu Jitsu Downs the Footpads (Jiu Jitsu tar ned landeveisrøveren). Hun skapte dessuten i 1911 et komisk teaterstykke der hun gjør narr av vold i ekteskapet. Hun kalte det Hva alle kvinner burde vite og hun skrev artikler for stemmerett i WSPU sitt blad. Dessuten klatret hun opp på muren til fengselet i Holloway og sang øredøvende høyt for å oppmuntre de suffragettene som satt der.

I 1913 var Sylvia Pankhurst lei av alle overfallene og ba WSPU om å danne en sikkerhetsstyrke for å forsvare demonstranter mot ordensmakten. Og slik ble Bodyguard født. Det var en gruppe på et førtitalls kvinner som var trent av Edith Garrud og som skjulte sin slagvåpen under mattene i hennes dojo. Lederen deres var Gertrude (Gert) Harding som kom til London i 1913 og ble berømt fordi hun hadde tatt orkideer i den kongelige hage – og politiet var sikker på at det måtte ha vært utført av en mann fordi de mente at en kvinne umulig kunne ha tatt seg over den høye muren rundt hagen.

Kvinnene gjemte mursteiner, gymnastikk-klubber, eller batonger stjålet fra politiet under kåpene sine. De forsvarte demonstrasjonene og møtene til suffragettene og konkurrerte med hverandre i oppfinnsomhet for å utligne at de var færre enn politiet. I den gruppen brød de seg om blåmerker, skrap og sår. De planla marsjruter og hvordan en skulle trekke seg tilbake. De kledde seg ut som de mer fremtredende kvinnene slik at politiet skulle gå etter feile personer. Emmeline Pankhurst skrev om hvor modige og effektive de var og bemerket at en av dem ikke ville bli sydd da hun fikk en flenge i skallen fordi hun ville ha et størst mulig arr. ”Ånden til en sann kvinnelig kriger”, skrev Emmeline.

Jeg regner med at hele artikkelen kommer i norske Le Monde diplomatique, og stopper her.
Men samtidig kommer Bergens Tidende med artikkelen Bergen er kampsportbyen. Den tar utgangspunkt i at Andre Carvalho fra kampsportklubben Frontline Bergen har deltatt i EM i brasiliansk Jiu-Jitsu i Portugal sammen med 30 andre fra klubben og at de har med seg seks EM-medaljer hjem. Så trekker de frem at Bergen Taekwondo klubb sitter på tre regjerende verdensmestre. Og at Marielle Vermedal Hansen og Fam Elgan kjemper om OL-plasser i boksing. Etter å ha sagt litt mer om det fine arbeidet i Frontline tar de for seg taekwondo-klubben. De har 1100 medlemmer og er den nest største klubben i Europa. Søstrene Madeleine og Marielle Lind og Espen Drange tok hvert sitt gull i VM 2015.

I klubben understreker de at det er bare bredde som kan skape topper. De jobber og med å beholde utøverne i laget også når de slutter som aktive for det er en nøkkelfaktor å beholde kompetansen deres i klubben. Og alle som har ordet snakker om hvor viktig samholdet er.

Men ikke nok med det. Filmansvarlig i BT, Britt Sørensen anmelder filmen Suffragette – kampen for frihet, som er satt opp på kinoene nå. Anmeldelsen er en gjennomgang av historien om kvinnenes kamp for stemmerett i England, men Sørensen benytter anledningen til å fremheve flere andre suffragetter fra andre land og, deriblant Gina Krog fra Norge som stiftet Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885.

Og mens den forrige filmen fikk en god firer, kommer så en sekser i anmeldelsen av et filmatisk mesterverk, The Assassin, som har en kvinnelig kampsportmester, Qi Shu, i hovedrollen.

Det hører med til historien at jeg vokste opp med Jiu Jitsu og at min datter har svart belte fra takwondoklubben i Bergen og et barnebarn følger opp.

Brev 8 – Dobbeltkarakteren til arbeidet som er representert i varen

Vi er nå kommet til andre del av første kapittel i første bind av Kapitalen av Karl Marx. Hvis du vil lese selv, og det er faktisk lurt, kan du kjøpe boken i billigutgave i bokhandel eller på nettet. Den er ganske rimelig.

Her skriver Marx at vi nå har sett at varen er noe tosidig, at den er både bruksverdi og bytteverdi. Jeg føyer til at vi også har sett at bytteverdien er fremtredelsesformen for verdien. Så skriver han noe veldig viktig. ”Seinere viste det seg at arbeidet, for så vidt det er uttrykt i verdien, heller ikke har de samme kjennetegnene som det som det har som produsent av bruksverdier. Og han føyer til at ”denne tosidige naturen til det arbeidet som varen inneholder ble først kritisk påvist av meg.” Og han viser til boken Til kritikken av den politiske økonomien. Så skriver han at dette er det springende punktet som forståelsen av den politiske økonomien dreier seg om.

Jeg føyer til at de viktige angrepene på Marx teori om økonomien dreier seg om å fornekte dette forholdet. Ofte vil en knytte verdien av varen direkte til bruksverdien og folks vurderinger av bruksverdien. Den såkalte grensenytteteorien dreier seg om det. Den sier at det bare er tilbud og etterspørsel som bestemmer varens pris og når det produseres for mye av en vare i forhold til etterspørselen så faller prisen. Det er altså etterspørselen etter en vare som bruksverdi som bestemmer prisen og ikke det samfunnsmessig nødvendige abstrakte arbeidet som har gått med til produksjonen av den. Vi kommer tilbake til Marx behandling av forhold mellom verdi, bytteverdi og pris seinere.

Fordi Marx mener at dette er så viktig blir han her veldig detaljert for at vi skal forstå hva det går i. Han ber oss om å ta to varer og velger som eksempel en frakk og 10 alen lerretsstoff dvs. nærmere 11,5 meter av stoffet. Så antar han at frakken har dobbelt så stor verdi som stoffet. Hvis verdien på stoffet settes til V så er altså 10 alen lerret= V og en frakk= 2V.

Så sier han frakken er bruksverdi som tilfredsstiller et bestemt behov. En bestemt art produktiv virksomhet er nødvendig for å fremstille den. Denne virksomheten er bestemt gjennom formålet med den, arbeidsmetoden som brukes, gjenstanden som lages, middel som brukes for å lage den og det resultatet en kommer frem til. Så definerer han dette arbeidet: Det arbeidet hvis nytte på denne måten viser seg i produktets bruksverdi, eller i at produktet er en bruksverdi, kaller vi kort og godt for nyttig arbeid.

Frakk og lerret er kvalitativt forskjellige bruksverdien og arbeidene som fremstiller dem er kvalitativt forskjellige nyttige arbeider – skredderarbeid og veving. Hvis produktene ikke var kvalitativt forskjellige bruksverdier og derfor produkter av kvalitativt forskjellige nyttige arbeider, så kunne de ikke på noen måte fremtre i forhold til hverandre som varer. Frakk byttes ikke mot frakk (av samme kvalitet, som her betyr samme sort, ikke slik vi ofte tenker på kvalitet som bedre eller dårligere), en bruksverdi kan ikke byttes mot den samme bruksverdien.

I neste innlegg skal vi la Marx forklare dette videre.

Brev 7 – Bruksverdier uten verdi

Marx sier at en ting godt kan være en bruksverdi uten å ha verdi. Hvis det finnes ting som er nyttige for menneskene som ikke er resultat av arbeid, så har de ikke verdi. Det gjelder luft, jord som ikke har vært dyrket, naturlige enger, viltvoksende trær osv.

Det er også slik at en ting kan være både nyttig og et produkt av menneskelig arbeid uten å ha verdi. Den som gjennom sin produksjon tilfredsstiller sitt eget behov skaper riktignok bruksverdi, men ingen vare. For å produsere en vare må han ikke bare produsere bruksverdi, men bruksverdi for andre, samfunnsmessig bruksverdi.

Engels føyde så til følgende i fjerde opplag av Kapitalen: ”Bonden i middelalderen produserte skattekorn for føydalherren og tiendekorn for presten. Men verken skattekorn eller tiendekorn ble vare selv om de ble produsert for andre. For å bli en vare må produktet gjennom bytte bli overført til den det skal tjene som bruksverdi for.” Han sier at han føyde til dette for å forebygge den misforståelsen at Marx mente at ethvert produkt som blir konsumert av en annen enn produsenten er en vare.

Så skriver Marx at det også er det slik at en ting ikke kan være verdi uten å være en bruksgjenstand. Dersom den ikke er til noe nytte, så er også arbeidet som den inneholder nytteløst, det teller ikke som arbeid og danner derfor ingen verdi.

Vi er nå ferdig med første del av første kapittel i Kapitalen. Vi skal neste gang se hvordan han går nøyere inn på at også arbeidet som er representert i varen har dobbeltkarakter.

Alt dette kan synes som spissfindige og livsfjerne saker, men det skal vise seg at det virkelig er grunnlaget for å forstå den verden vi lever i. Litt tålmodighet må riktignok til. Men uten tålmodiget og en del tankevirksomhet kan vi ikke kommet til bunns i noen viktige problemer.