Kategori: Ymse

Vi er nå kommet til kapittel I, 4 i første bind av Kapitalen. Det handler om varefetisjisme. Før vi går inn på det vil jeg benytte anledningen til å komme med noen egne kommentarer og vise til noen tekster som du kan lese om du vil og orker. Ellers kan du bare kikke på dem, eller hoppe over dem.

Et sentralt begrep hos Marx er fremmedgjøring. Mange som har lest en del Marx vet at det finnes kapitler om dette i hans Økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844 og mange mener at han forlot disse begrepene seinere. Den franske marxforskeren Lucien Sève har ugjendrivelig påvist at begrepet finnes også mange steder i Marx’ seinere skrifter. Men det nesten ingen har sett er at de brevene som vi nå har gjennomgått er Marx sin behandling av logikken i utviklingen av den selvskapte materielle fremmedgjøringen. Dette fordi også de tidlige tekstene til Marx viser til at den selvskapte materielle fremmedgjøringen oppstår med varebyttet og utvikler seg i takt med dette. Og det er nettopp det Marx behandler i Kapitalens første kapittel. Og den fullt utviklete fremmedgjøring fant sted under fremveksten av den moderne kapitalismen, da vareproduksjonen ble den dominerende produksjonen og der også de produserende menneskenes skaperkraft/arbeidskraft ble til varer fordi arbeiderne som klasse må selge sin arbeidskraft for å kunne leve og for at kapitalen skal kunne bevare sin verdi og også øke den (merverdi).

Under her gir jeg noen henvisninger til steder der Marx behandlet fremmedgjøringen. Første gangen han skriver litt mer utfyllende om dette er i hans sammendrag og kritiske gjennomgang av økonomen James Mill sin bok om Elements of Political Economy, i Marx Engels Werke bind 40, side 445-463. Jeg har oversatt denne artikkelen som du kan lese her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxmillsam.htm.

I innledningen til oversettingen skriver jeg følgende:
Teksten er skrive i første halvår av 1844. Han er det første dokumentet i Marx Engels Werke der Marx utviklar tanken om framandgjøring og kommunisme. Han bruker omgrepet avytring og framandgjøring og knyter det til utviklinga av privateigedommen og bytteøkonomien eller marknadsøkonomien om du vil. Avsnittet i slutten av teksten der Marx for første gong definerer det som han seinare kom til å kalle kommunisme begynner slik: ”La oss tenke oss at vi hadde produsert som menneske.” Han snakkar også om ”samfunnsmessig produksjon”.

Denne teksten er viktig for å forstå innhaldet i dei økonomiske og filosofiske manuskripta frå seinare i 1844, og den vidare utviklinga fram mot alt som har med Kapitalen å gjøre. Teksten viser også at Marx alt våren 1844 hadde lese viktige delar av den økonomiske litteraturen på den tida og Ricardo sin tradisjon er nemnd spesielt i tillegg til Adam Smith og Destutt de Tracy.

Eg har omsett side 445 – 463 i dette bindet av Marx Engels Werke. For det kan du åpne lenken ovenfor her. Her er en tidligere tekst jeg har skrevet om dette.
Eg trur at det her kan vere nyttig å sjå meir på innhaldet i Marx sine kommentarar til Mills. Hovudsaka for Marx er her å framstille korleis framandgjøringa oppstår. Han argumenterer for at framandgjøringa oppstår ved at folk begynner å tileigne seg privat eigedom, ting som dei eig privat. På grunnlag av privateigedom blir så bytte av dei tinga dei private eigarane eig mulig og privateigarane begynner å bytte tinga i staden for å dele dei, i motsetnad til slik det vil vere under eit system med fellesskapseigedom.
Under fellesskapseigedommen blir formidlinga av tinga som menneska produserer delt ut på fellesskapen utan bytte. Det er ei direkte samfunnsmessig formidling frå menneske til menneske av dei godane som dei forskjellige menneska i fellesskapen til saman skapar.

Så seier Marx at formidlingsprosessen mellom menneska som driv med bytte ikkje er ein samfunnsmessig eller menneskelig prosess, det er ikkje eit menneskelig forhold. Det er eit abstrakt forhold der ein privateigedom står i forhold til ein annen privateigedom, og uttrykket for dette abstrakte forholdet er verdi og verdien sin aktuelle eksistens trer fram som pengar.
(”Eg har behov som eg ikkje får dekt av produkt frå eigen produksjon eller frå ein fellesskap. Du er i same situasjon. Men vi eig og produkt som vi ikkje har behov for sjølve, men som den andre har behov for. For at vi skal få dekka behova våre bytter vi produkt.” )

Marx foretar en grundigere gjennomgang av fremmedgjøringsprosessen i sine økonomisk-filosofiske manuskripter som han skrev i Paris i 1845. Jeg har oversatt den delen av disse som handler om fremmedgjøringen og lagt til mine egne kommentarer her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/oekfil1.htm.
Jeg sammenfattet også hovedpunktene i fremmedgjøringen i boken Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv som kom ut i 1992 og som du kan lese her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/marxbok.htm hvis du blar deg nedover til overskriften Materiell framandgjering.

Hvor mye den relative verdiformen utvikler seg tilsvarer utviklingsgraden av ekvivalentformen, og ekvivalentformens utvikling er bare uttrykk for og resultatet av den relative verdiformen. Det er den enkle, enkeltstående relative verdiformen til en vare som gjør en annen vare til enkeltstående ekvivalent. Den utviklete formen til den relative verdien er så at en enkelt vare uttrykkes i mange forskjelligartete særegen ekvivalenter. Og til slutt får en særskilt vareart den allmenne ekvivalentformen fordi alle varer gjør den til materiale for sin enhetlige, allmenne verdiform.

Etter dette kommer en viktig konstatering, nemlig at i samme grad som verdiformen i det hele tatt utvikler seg, så utvikler også motsetningen mellom dens to poler seg, altså mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen.
Marx sier så at allerede den enkle verdiformen (den først verdiformen) – 20 alen lerret = 1 frakk, innholder denne motsetningen, men det setter den ikke som et fast forhold fordi alle varer kan være en vares ekvivalentform, og omvendt. Når vi kommer til den totale eller utviklete verdiformen 20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 1 quarter hvete osv. så kan vi ikke bare snu sidene uten å forandre hele dens karakter og forvandle den fra den totale til den siste verdiformen, den allmenne verdiformen (C), der 20 alen lerret blir ekvivalentformen for alle de andre varene.

Som en sammenfatning skriver Marx at denne siste verdiformen gir vareverdien allment samfunnsmessig relativ verdiform, fordi og i den grad alle berørte varer, med ett eneste unntak, er utelukket fra den allmenne ekvivalentformen. Vi får altså alle varer på venstre side av ligningen som relativ verdiform, med unntak av en vare, og denne ene varen finner vi på den høyre siden av ligningen som ekvivalentform.

Derfor blir det da slik et en vare, i Marx sitt eksempel er det lerretet, befinner seg i slik form at den umiddelbart kan bli byttet mot alle andre varer. Derfor sier han at denne varen er i umiddelbar samfunnsmessig form fordi og for så vidt som alle andre varer ikke befinner seg på den høyre siden av ligningen.

Samtidig er det slik at den varen som gjør tjeneste som allmenn ekvivalent er utelukket fra den enhetlige og derfor allmenne relative verdiformen i vareverdenen. Hvis den ikke var det kunne vi jo få ligningen 20 alen lerret = 20 alen lerret, som jo er et uttrykk der begge sider er like (en tautologi) og som derfor ikke kan uttrykke verdi eller verdistørrelse. For å uttrykke den relative verdien til den allmenne ekvivalenten måtte vi snu ligningen slik at 20 alen lerret = en viss mengde av hver av alle andre varer. Den relative verdiformen til lerretet uttrykker seg altså i den uendelige rekken av alle andre varelegemer.

Vi skal nå over til kapittel I, 3, C, 3 Overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform.
Den allmenne ekvivalentformen er en generell verdiform. Alle varer kan ha denne formen. Men samtidig er det slik at en vare finnes i allmenne ekvivalentform fordi den er utelukket av alle de andre varene (i relativ verdiform) som deres ekvivalent. Først når en har nådd frem til det stadiet da alle de andre varene på en endelig måte begrenser seg til å utelukke en bestemt vareart, har den enhetlige relative verdiformen i vareverdenen fått en objektiv fasthet og allmenn samfunnsmessig gyldighet.

Den spesifikke varearten der naturalform og ekvivalentform blir samfunnsmessig forent blir til pengevare eller fungerer som penger. Dens særegne samfunnsmessige funksjon (og monopol) er å spille rollen som allmenn ekvivalent innen vareverdenen. Denne privilegerte plassen blant varene, er det historisk en bestemt vare som har erobret, og det er gullet. Da er vi fremme ved kapittel I, 3, D Pengeformen.
Hvis vi i form C (den utviklete eller allmenne verdiformen) setter gull i stedet for lerret så får vi:
20 alen lerret =
1 frakk =
10 pund te =
40 pund kaffe = 2 unser gull
1 quarter hvete =
½ tonn jern =
X vare A =
så har vi pengeformen.

Mellom form A og B og mellom form B og C skjer det vesentlige forandringer, men det skjer ingen slike mellom form C og form D bortsett fra at gull har tatt plassen til lerret – som allmenn ekvivalent. Det er et fremskritt at ekvivalentformen er blitt gull fordi det er bedre egnet som allmenne ekvivalent enn lerret.
Vanskeligheten med pengeformens begrep, altså med å forstå pengeformen, ligger i å forstå den allmenne verdiformen C som oppløser seg bakover i form B: den utviklete verdiformen, og det elementet som konstituerer denne er form A, den enkle verdiformen, 20 alen lerret = 1 frakk eller x vare A = y vare B. Den enkle verdiformen er derfor kimen til pengeformen.

Neste gang skal vi se på et svært interessant avsnitt om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet.

Vi er nå kommet til den verdiformen som gir et direkte utgangspunkt til pengeformen. Marx skriver om den i kapittel I, 3, C. Vi begynner med kapittel I, 3, C, 1. Verdiformens forandrete karakter. Rett over dette avsnittet viser Marx oss den allmenn verdiformen slik:
1 frakk =
10 pund te =
40 pund kaffe =
1 quarter hvete = 20 alen lerret
2 unser gull =
½ tonn jern =
X vare =
Osv. vare =

En viss mengde av hver av alle de forskjellige varer blir altså satt lik en viss mengde lerret.

Så sier han at varene nå fremstiller sine verdier 1. enkelt, fordi de gjør det i en enkelt vare og 2. enhetlig, fordi de gjør det i den samme varen. Deres verdiform er enkel og felles, derfor allmenn.

Så gjennomgår han det særegne ved alle de foregående verdiformene. Jeg hopper over det. Men vil du ha rask sammenfatning av alt han har skrevet tidligere om verdiform, så skal du lese dette i originalen, så nå er det i alle fall på tide å kjøpe Kapitalen første bind og glede deg over Marx egen tekst.

Marx skriver så at den allmenne verdiformen uttrykker verdiene i vareverdenen i en og samme særskilte vareart, for eksempel i lerret, og på denne måten framstiller verdien til alle varene gjennom deres likhet med lerret. Som lerretlik er verdiene til hver vare forskjellig, og nettopp slik kommer det som alle varer har felles til uttrykk. Først denne formen setter derfor virkelig varene i forhold til hverandre som verdier, eller lar dem fremtre for hverandre som bytteverdier.

En vare oppnår bare å bli allment verdiuttrykk fordi alle andre varer samtidig uttrykker sin verdi i den samme ekvivalenten og hver ny vareart som opptrer må gjøre det samme. Dermed viser det seg at legemliggjøringen av varene som verdi, som er disse tingenes reint ”samfunnsmessige tilværelse”, bare kan bli uttrykt gjennom deres allsidige samfunnsmessige forhold, og at deres verdiform derfor må være en samfunnsmessig gyldig form.

Som lerretlike framtrer nå alle varene ikke bare som kvalitativt like, som verdier overhodet, men også som kvantitativt sammenlignbare verdistørrelser. Naturalformen til lerretet utgjør den felles verdiskikkelsen for vareverdenen og derfor er det mulig umiddelbart å bytte lerretet med alle andre varer, skriver Marx.

Så kommer tre svært viktige setninger. Legemsformen til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpupping av alt menneskelig arbeid. Vevearbeidet, det privatarbeidet som produserer lerretet, befinner seg samtidig i allmenn samfunnsmessig form, i likhetsform med alle andre arbeider. Vevearbeidet blir til allmenn framtredelsesform for menneskelig arbeid overhodet.

Det er slik det arbeidet som er legemliggjort i vareverdien, ikke bare blir negativt framstilt, som arbeid som er abstrahert fra (altså trukket fra) alle konkrete former og nyttige egenskaper til de virkelige arbeidene. Her kommer dets positive natur tydelig og klart fram. Og denne positive naturen er selve reduksjonen av alle virkelige arbeider til deres felles karakter av menneskelig arbeid, til forbruket av menneskelig arbeidskraft.

Og Marx konkluderer dette avsnittet med at den allmenne verdiformen, som framstiller arbeidsproduktene som reine ensartete masser av forskjellsløst menneskelig arbeid, gjennom sin egen konstruksjon viser at den er det samfunnsmessige uttrykker for vareverdien. Slik åpenbarer den at arbeidets allment menneskelig karakter utgjør dets spesifikt samfunnsmessige karakter innenfor vareverdenen.

Neste gang skal vi se på utviklingen av forholdet mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen og se om vi kommer fram til overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform.

Vi er nå kommet til kapittel I, 3, B, som har overskriften Total eller utviklet verdiform som vi nettopp har vist på slutten av forrige brev.

Marx sier altså at den enkle verdiformen av seg sjøl går over i en fullstendigere form som han kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen.

Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)

Avsnitt 1 behandler dette under overskriften Den utviklete relative verdiformen. Som vi ser ovenfor er verdien av en vare (lerretet for eksempel) uttrykt i utallige andre elementer i vareverdenen. Denne verdien fremtrer først som virkelig verdi, som en ensartet masse av forskjellsløst/likt menneskelig arbeid. I denne formen kan vi tydelig se at det arbeidet som skaper denne verdien er uttrykkelig fremstilt som arbeid som gjelder som likt med ethvert annet menneskelig arbeid, uansett hvilken naturalform det har og derfor uansett om det blir legemliggjort som frakk eller hvete eller jern eller gull osv.

Gjennom sin verdiform står lerretet derfor nå i samfunnsmessig forhold ikke lenger bare til en enkelt annen vareart, men til hele vareverdenen.

I den første verdiformen: 20 alen lerret = 1 frakk kan det være et tilfeldig faktum at det er mulig å bytte disse to varene i et bestemt mengdeforhold. Men i den andre formen (som ovenfor) skinner det gjennom en bakgrunn som er vesentlig forskjellig fra og bestemmende for den tilfeldige fremtredelsen. For det er jo slik at verdien av lerretet er like stor uansett om den blir fremstilt i frakk eller kaffe eller jern osv., i utallige forskjellige varer som tilhører forskjellige eiere. Det tilfeldige forholdet mellom to individuelle vareeiere faller bort. Det blir klart at det ikke er byttet som regulerer størrelsen av vareverdien, men omvendt nemlig at verdistørrelsen regulerer bytteforholdet.

Så til underkapittel 2. Den særegne ekvivalentformen. Hver vare, som frakk, te, hvete, jern osv., gjelder i verdiuttrykket til lerretet som ekvivalent og derfor som verdilegeme. Den bestemte naturalformen til hver av disse varene er nå en særegen ekvivalentform ved siden av mange andre. De mangfoldige, bestemte, konkrete, nyttige arbeidsartene som er nedlagt i varelegemene gjelder på samme måte som like mange særegne former for virkeliggjøring eller fremstilling av menneskelig arbeid rett og slett.

I underkapittel 3. Mangler ved den totale eller utviklete verdiformen, skriver Marx så at varens relative verdiuttrykk er uferdig fordi dens fremstillingsrekke aldri blir avsluttet. For det andre utgjør det en fargerik mosaikk av usammenhengende og forkjelligartede verdiuttrykk. Og for det tredje blir den relative verdiformen til hver vare en uendelig rekke av verdiuttrykk som er forskjellig fra den relative verdiformen til alle andre varer.

Mangelen ved den utviklete relative verdiformen gjenspeiler seg i den ekvivalentformen som den tilsvarer. Naturalformen til hver utviklet relativ verdiform er her en særegen ekvivalentform ved siden av utallige andre ekvivalentformer. Det betyr at det bare eksisterer avgrensete ekvivalentformer, der hver av dem utelukker de andre.

Derfor er den bestemte, konkrete, nyttige arbeidsarten som hver særegen vareekvivalent inneholder, bare en særegen, ikke uttømmende fremtredelsesform for det menneskelige arbeidet. Når Marx her snakker om at disse verdiformene har mangler, så er det fordi de ikke uttrykker verdien i varen fullt ut.

Nå er det slik at den utviklete relative verdiformen bare består av enkle relative verdiuttrykk som ser sånn ut:
20 alen lerret = 1 frakk
20 alen lerret = 10 pund te

Så snur Marx ligningene og da får vi
1 frakk = 20 alen lerret
10 pund te = 20 alen lerret
Osv.

Det er jo slik at når en vare kan byttes i alle andre, så må jo den også uttrykke verdien til hver av alle disse andre varene. Derfor kan vi se sakene fra den andre siden, fra siden til de vareeierne som alle bytter sine forskjellige varer i 20 alen lerret, og vi får da en rekke relative verdiformer som alle er lik 20 alen lerret. Lerretet blir altså nå til ekvivalentformen for alle de andre varene. Så når vi altså snur ligningen slik vi har gjort ovenfor, så får vi en ny utvikling av verdiformen. Den blir til allmenn verdiform og det er denne formen som er løsningen på pengenes gåte.
Det skal vi se på i neste brev.

Mikael Hem, kommentator i Bergens Tidende, prøver 29.2.16 å analysere situasjonen i Libya i lys av bombinga våren 2011 og det som har skjedd etterpå under overskrifta ”Når flyene vender hjem”. Dette kjem i etterkant av at avisa sitt magasin hadde eit stor oppslag der dei intervjua fleire av dei flygarane som var med på bombinga.
Han skriv at det er nærliggande å gi dei norske jagarflya og resten av dei internasjonale styrkane skulda for dagens kaos i Libya, men at det er ei forenkling som underslår viktige delar av historia.

Først understrekar han det som no alle veit er eit faktum, at Noreg deltok i krigen mot Libya utan at DNA-regjeringa hadde eit formelt møte om saka og at leiarane av opposisjonspartia bare blei informert over telefon. Stortinget var ikkje med på avgjerda og det var ingen offentlig debatt om deltakinga. Så kommenterer han professor Terje Tvedt sin artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift der denne kritiserer det politiske leiarskapen for ikkje å forstå kva dei gjorde da dei gjekk inn for å sende F16-fly i Libya. Tvedt avkler utanriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sin retorikk for å forsvare dei norske bombetokta og seier at dei gav inntrykk av at Noreg bomba Libya for å spreie demokrati og menneskerettar.

Så skriv Hem at til tross for at Tvedt har gode poeng så er analysen hans unyansert. Hem seier at det var ein vel grunna frykt for at Gaddafi ville massakrere sine eigne borgarar og viser til Gaddafi sin militante og trugande ordbruk. Og han viser til folkemordet i Rwanda der same orda var blitt brukt og der ”det internasjonale samfunnet” ikkje hadde gjort noe for å stoppe massakrane. Dette gav FN bakgrunn for å vedta ein resolusjon (nr. 1973) som autoriserte bruk av alle naudsynte middel med unnatak av invasjon for å trygge sivile i Libya.

Deretter seier Hem at ”den internasjonale operasjonen” i Libya var vellukka fordi folk blei redda frå angre frå Gaddafi, og fordi Libya blei kvitt denne despoten. Og så seier han at folke i Libya med dette fekk sjansen til å bestemme si eiga framtid. Men slik sakene har utvikla seg i ettertid ”er det vanskelig å kalle militæroperasjonen en suksess”.

Han gir seg så inn på ein spekulasjon om kva som kunne ha skjedd utan den internasjonale ”operasjonen”. Han seier at Gaddafi kanskje hadde slakta ned motstandarane sine og fortsett tyranniet sitt og at eit fredelig og demokratisk Libya neppe er eit realistisk scenario.
Problemet, i følgje Hem, er eigentlig ikkje bombinga, men at det ikkje blei følgt opp med ein plan for korleis Libya skulle byggast opp att. Det dei som angrep Libya altså skulle ha gjort var å følgje opp med å bestemme utviklinga etterpå i landet. Dette bør statsleiarar som vurderer å intervenere i den syriske borgarkrigen merke seg, seier han. ”Ansvaret for å beskytte stopper ikke når jagerflyene vender hjem”, avsluttar Hem kommentaren sin med. Under eit bilete av Gaddafi skriv han og at ”Operasjonen i Libya viser at man ikke bare kan slippe noen bomber, dra igjen og tro at resten ordner seg selv”.

No er jo sanninga om bombinga at ho var massiv, varte i 8 månader og at landet så å seie vart bomba ”tilbake til steinalderen” som det ofte heiter om slike fælslege angrep. Å snakke om ”noen bomber” er i sanning unyansert.

Elles ligg det her ei klar oppfordring til dei statsleiarane som gjekk inn for å angripe landet, om å følgje mønsteret frå Afghanistan og Irak. Vi veit at dette no blir vurdert av dei som sto for det første angrepet: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/libya/usa-vurderer-ny-militaerintervensjon-i-libya/a/23604778/. Hem står altså fram som ein krigshissar som imot internasjonal lov vil ha ein ny krig i Afrika. Men kanskje det er litt unyansert å påstå det.

Det som har skjedd i Afghanistan og Irak, der USA gjekk inn for å sikre ”fridom og demokrati”, går ikkje Hem nærare inn på. Derfor er kommentaren hans livsfarlig og i høgste grad unyansert. Han går heller ikkje inn på heile det internasjonale spelet i forkant av og under angrepet på den sjølvstendige staten Libya og mordet på statsoverhovudet der. Han nemner ikkje at statsleiarane i Afrika var sterkt mot angrepet og hadde ein fredsplan klår. Han nemner heller ikkje dei mange rapportane som hevda at opplysningane om Gaddafi sine massakrar ikkje var rette og at dette er blitt bekrefta i etterkant.

Noen andre fakta. Før bombinga hadde Libya den høgaste levealderen, den lågaste barnedødelegheit og den høgaste skoren på FN sin ”Human Development Index” i heile Afrika. Utdanninga var gratis, helsestellet var godt. Diktatoren heldt al Qaeda og andre i sjakk og hadde kontroll på menneskesmuglarane som no sender flyktningar ut på Middelhavet i skrøpelege farkostar. Etter bombinga blei sharia-lovane innført saman med fleirkoneri. Libya er eit fryktelig kaos, med drastisk senka levestandard for dei som bur der. Dette har skjedd i alle dei landa USA har engasjert seg for å kaste leiarane og opprette sitt eige system.

For alle som har følgt USA si historie med intervensjonar, kupp og drap på statsleiarar over heile verda, er Hem sin artikkel sjølvsagt heilt unyansert og misvisande. Vi veit no at invasjonen i Irak blei sett i verk ut frå direkte løgner om at Saddam hadde massedrapsvåpen osb. Vi har sett det same i Ukraina og Syria. Vi har sett løgn på løgn frå denne sida for å få sett i gang angrep for at USA kan fremme sine globale interesser og sitt samfunnssystem som trer fram som meir og meir fælsleg for kvart år som går.

Og vi har sett at norske politikarar vert godt lønna for å støtte galskapen, som at Stoltenberg er sett på som generalsekretær i NATO.

Ein som har omhandla kva som har skjedd i Libya frå ein annan synsvinkel enn min kan vere verd sjå på, så her har du ei lenke til ei bokmelding: http://www.palestinechronicle.com/destroying-libya-and-world-order-book-review/
Terje Valen, 29.2.2016.

Vi er nå kommet til kapittel I, 3, A, 4 i Kapitalen med overskriften Den enkle verdiformen som helhet. Her begynner Marx med å gjenta at den enkle verdiformen til en vare er inneholdt i verdiforholdet den har til en forskjelligartet vare eller i et bytteforhold til denne varen. Som vi har sett blir verdien av vare A kvalitativt uttrykt ved at vare B umiddelbart kan bli byttet med vare A. Den blir kvantitativt uttrykt gjennom at en bestemt mengde av vare B kan bli byttet med den gitte mengden av vare A.

Så kommer en viktig presisering: Med andre ord blir verdien av en vare uttrykt sjølstendig gjennom at den blir fremstilt som ”bytteverdi”. Å si at varen er bruksverdi og bytteverdi er strengt tatt feilaktig for varen er jo bruksverdi (bruksgjenstand) og ”verdi”. Den er noe dobbelt, og fremstiller seg som dette så snart dens verdi får en egen fremtredelsesform som er forskjellig fra dens naturalform, formen som bytteverdi. Og denne formen har den bare i verdi- eller bytteforholdet til en annen forskjelligartet vare. Hvis vi vet om dette så kan vi for enkelthets skyld si at varen er bruksverdi og bytteverdi.

Så tar Marx opp noen vrangforestillinger om dette. Det er forestillingene både til de økonomene som blir kalt merkantilistene og de som han kaller det moderne frihandelskremmerne. (Disse siste kan vi sammenligne med våre dagers såkalte nyliberalister, bare at disse i virkeligheten er ikke er liberalister i det hele tatt, men monopolkapitalister som bruker konkurransen og begrepet liberalisme for å bygge stadig større monopoler og tilrøve seg merverdi fra andre mindre kapitaler ut fra sin monopolstilling.)

Marx sier at merkantilistene legger hovedvekten på den kvantitative siden av verdiuttrykket og derfor på ekvivalentformen til varen, som har sin ferdige skikkelse i pengene. Disse var nemlig opptatt av å skaffe seg mest mulig penger. Frihandelskremmerne, som for enhver pris må få solgt varene sine, legger vekten på den kvantitative siden til den relative verdiformen. For dem eksisterer derfor verken verdien eller verdistørrelsen til varen utenom uttrykket for bytteforholdet, og derfor bare i den daglige prislisten. Mange som kritiserer Marx tanker om vareverdien og hvordan den oppstår, tar dette standpunktet. Det er et standpunkt som hindrer en analyse av hvordan produksjonen bidrar til verdiskapingen, og dermed hindrer en analyse av utbyttingen av arbeidskraften.

Så fortsetter Marx med å utpensle det enkle verdiforholdet. Han sier at den undersøkelsen som han har gjort og de konklusjonene han har trukket har vist at innenfor det enkle verdiforholdet gjelder naturalformen til vare B bare som verdiform eller verdiskikkelse. Den indre motsetningen mellom bruksverdi og verdi som er skjult i varen, blir altså fremstilt gjennom en ytre motsetning, dvs. gjennom forholdet mellom to varer, der den ene varen, hvis verdi skal bli uttrykt, umiddelbart bare gjelder som bruksverdi, mens derimot den andre varen, som skal uttrykke verdi, umiddelbart bare gjelder som bytteverdi.
Den enkle verdiformen til en vare er altså den enkle fremtredelsesformen til den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som den inneholder.

Marx understreker så at arbeidsproduktet, under alle samfunnstilstander, er bruksgjenstand. Men at det bare i en historisk bestemt utviklingsepoke det blir til en vare. Dette er den epoken da det arbeidet som er forbrukt for å produsere en bruksting blir fremstilt som en ”legemlig” egenskap ved tingen, dvs. som sin verdi. Han sier så at det følger av dette at den enkle verdiformen til varen samtidig er den enkle verdiformen til arbeidsproduktet. Utviklingen av vareformen faller derfor også sammen med utviklingen av verdiformen.

Så sier Marx at det er lett å se at den enkle verdiformen er utilstrekkelig. Det kommer av at vare A bare byttes i en spesiell vare B. (20 alen lerret = 1 frakk.) Vare A blir ikke satt i en slik stilling at bytteforholdet fremstiller dens kvalitative likhet og kvantitative proporsjonalitet med alle varer, bare med en eneste. I det relative verdiuttrykket til lerretet har frakken derfor bare ekvivalentform, dvs. en slik form at det umiddelbart kan bli byttet, med hensyn til den ene varearten lerret.

Men den enkle verdiformen går av seg sjøl over i en fullstendigere form som Marx kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen. Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)

Neste gang skal vi gå videre med å se på denne utviklingen – og for hvert skritt nærmer vi oss pengeformen.

Vi har sett at Marx sier at den første eiendommeligheten ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesform for sin motsetning, verdien.
Nå går vi videre fra denne forklaringen mot den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Det er slik at menneskelig arbeidskraft blir forbrukt i form av skredderarbeid som vel som i form av veving. Begge har derfor den allmenne egenskapen å være menneskelig arbeid og kan derfor i bestemte tilfeller, for eksempel i verdiproduksjonen, komme i betraktning bare under denne synsvinkelen. Men i verdiuttrykket blir dette fordreid. Hvis vi tar utgangspunkt i veving så skaper altså ikke denne virksomheten lerretsverdi i sin konkrete form som veving, men derimot i sin allmenne egenskap av menneskelige arbeid. For å uttrykke dette blir det stilt opp mot skredderarbeidet, i det konkrete arbeidet, arbeidet som produserer lerret-ekvivalenter, som den håndgripelige formen for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid. Det ser altså ut, ikke som menneskelig arbeidskraft blir stilt opp mot (byttet mot) like mye menneskelig arbeidskraft, men som om allmenn menneskelig arbeidskraft blir byttet mot det konkrete og nyttige arbeidet som går med til å lage frakken. Dette, sier Marx er den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen, nemlig at konkret arbeid blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, abstrakt menneskelig arbeid.

Så kommer den tredje eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Fordi dette konkrete arbeidet, skredderarbeidet, bare gjelder som uttrykk for forskjellsløst menneskelig arbeid, har det lik form med annet arbeid, for eksempel med det arbeidet som skjuler seg i lerretet. Derfor kan det bare opptre i et samfunn og det er arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form, sjøl om det er privatarbeid i likhet med alt annet arbeid som produserer varer. Dette er den tredje eiendommeligheten, nemlig at privatarbeidet forandrer form og blir til sin motsetning, til arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form.

Så viser Marx til den som først prøvde å analysere verdiformen, nemlig Aristoteles, som Marx hadde studert grundig og så på som en stor og viktig tenker. Marx sier at Aristoteles analyserte verdiformen, slik han gjorde det med så mange andre tankformer, samfunnsformer og naturformer. Aristoteles sier at varens pengeform bare er den enkle verdiformen i videreutviklet skikkelse. Han sier at 5 senger = 1 hus ikke skiller seg fra 5 senger = så og så mye penger. Så innser han at dersom noe er likt, så må huset her stille kvalitativt likt med sengen, for bare dersom de ikke har en vesenslikhet så kan de ikke bli satt i forhold til hverandre på denne måten. Aristoteles sier at byttet kan ikke eksistere uten likheten, likheten imidlertid ikke uten noe sammenlignbart. Men så stusser han, for han finner ikke noe sammenlignbart i hus og seng. Derfor konkluderer han med at likestillingen mellom de to varene bare kunne være noe som var fremmed for tingenes natur og derfor bare var ”nødhjelp for det praktiske behov”.

Marx sier at dette kommer av at han mangler verdibegrepet. Han kan ikke se at både hus og seng er produkter av menneskelig arbeid. Alt arbeid i form av vareverdier er uttrykt som likt menneskelig arbeid og derfor som likeverdige. Men det kunne ikke Aristoteles lese ut av vareformen fordi det greske samfunnet hvilte på slavearbeid og derfor hadde ulikheten til menneskene og deres arbeidskraft som naturbasis. Hemmeligheten ved verdiuttrykket, det at alt arbeid er likt og har samme gyldighet fordi og for så vidt det er menneskelig arbeid overhodet, kan bare bli tydet når begrepet om menneskelig likhet allerede er like fast forankret som en folkefordom. Men dette er bare mulig i et samfunn der vareformen er den allmenne formen til arbeidsproduktet. I et slikt samfunn er også menneskene forhold til hverandre som vareeiere det rådende samfunnsmessige forholdet.

Så konkluderer Marx med at Aristoteles’ geni viser seg i at han oppdager likhetsforholdet i verdiuttrykket til varene, men den historiske begrensningen til det samfunnet han levde i hindret ham i å finne ut hva dette likhetsforholdet ”i sannhet” består i. Slik slutter Marx dette avsnittet. I neste brev skal vi begynne å se på hvordan Marx sammenfatter den enkle verdiformen som helhet.

Marx fortsetter avsnittet om ekvivalentformen med å påpeke at den relative verdiformen, for eksempel lerretet, uttrykker verdieksistensen sin som noe som er absolutt forskjellig fra lerretets legemlige egenskaper. Den relative verdiformen, for eksempel lerret, uttrykker seg for eksempel som frakkelikhet ([x alen] lerret = [1] frakk – altså lerret er lik frakk). Frakken er da uttrykket for verdien av lerretet. På denne måten antyder det relative verdiuttrykket sjøl at det skjuler noe ikke-legemlig (for det er jo lik en annen ting som er kvalitativt forskjellig fra det sjøl som ting) Den relative verdiformen antyder at den skjuler et ikke-tinglig forhold for når den venstre siden i ligningen setter seg lik med  det vi finner på den høyre siden av ligningen som er forskjellige som ting, må der være noe annet ved den venstre siden som er likt med den høyre.

Med ekvivalentformen er det omvendt. Ekvivalentformen består nettopp i at et varelegeme, slik som frakken, altså denne tingen som sådan, uttrykker verdi, at den altså har verdiform fra naturens side. Marx presiserer så at dette bare gjelder innenfor verdiforholdet der lerretsvaren forholder seg til frakkevaren som sin ekvivalent. Men fordi en tings egenskaper ikke springer ut av sitt forhold til andre ting, men tvert imot bare blir virksom i et slikt forhold, synes det som om frakken har sin ekvivalentform, den formen at den umiddelbart kan byttes, som naturegenskap på samme måte som den har egenskapen at den er tung eller holder på varme. Verdikarakteren, som ikke kan sanses, er lagt inn i frakken som ting og frakken sjøl fremtrer derfor som verdi.

Dette er grunnen til den gåtefulle karakteren til ekvivalentformen, som først slår den politiske økonomens borgerlig grove blikk når denne formen til slutt framstår for ham som penger. Den borgerlige økonomen prøver å bortforklare den mystiske karakteren til gull og sølv, mens han blander dem samme med alle slags varer som har spilt rollen som vareekvivalent. Det han ikke aner, er at allerede det enkleste verdiuttrykket, som 20 alen lerret = 1 frakk, gir oss løsningen på ekvivalentformens gåte.

Så sammenfatter Marx løsningen sin slik: Legemet til varen som tjener som ekvivalent gjelder alltid som legemliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid og er alltid produktet av et bestemt nyttig, konkret arbeid. Det konkrete arbeidet blir altså til uttrykk for abstrakt menneskelig arbeid. Dersom for eksempel frakken bare gjelder som virkeliggjøring av abstrakt arbeid, så gjelder skredderarbeidet, som faktisk blir virkeliggjort i frakken, bare som en form for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid.

I verdiuttrykket til lerretet består ikke nytten av skredderarbeidet i at det skaper klær, altså også folk, men i at det skaper et legeme som åpenbart er verdi, altså en ensartet masse av arbeid som ikke på noen måte skiller seg fra det arbeidet som er legemliggjort i lerretet. For å kunne skape et slikt verdispeil, må skredderarbeidet sjøl ikke gjenspeile noe annet enn den abstrakte egenskapen å være menneskelig arbeid.

Her følger jeg Marx nesten ord for ord og legger inn noen tillegg, som  jeg håper er oppklarende. Det er fordi dette er helt avgjørende for forståelsen av resten av teoriene hans om økonomi. Når vi er ferdig med disse første grundige og svært detaljerte gjennomgangene, vil vi kunne gå fortere frem gjennom resten av Kapitalen. Men det betyr at vi i enda noen brev vil gå ganske sakte og detaljert fremover til vi ender opp med pengeformen.

Vi skal nå ta for oss kapittel I, 3, A, 3. Der Marx går over til å behandle den mest interessante verdiformen, nemlig ekvivalentformen. Først repeterer han at idet en vare A (lerretet) uttrykker sin verdi i bruksverdien av en vare av forskjellig art, B, så blir varen B påtrykt en egen verdiform, ekvivalentformen. Lerretsvaren lar altså sin egen eksistens som verdi komme frem i dagen ved at den blir satt lik med frakken, uten at frakken antar en verdiform som er forskjellig fra dens legemsform. Det er slik at lerretet faktisk uttrykker sin verdieksistens ved at det umiddelbart er mulig å bytte det mot frakken. Så oppsummerer han at ekvivalentformen følgelig er den formen en vare har når den umiddelbart lar seg bytte mot en annen vare.
Som vi så i forrige brev så betyr ikke det faktum at en vare umiddelbart kan bli byttet i en annen vare, at den proporsjonen som vi kan bytte lerret og frakker i, er gitt. Verdien av frakken er gitt av den arbeidstiden det tar å produsere den enten den nå står i ekvivalentform eller i relativ form. Så verdistørrelsen er bestemt uavhengig av dens verdiform. Men det pussige er at så snart varearten frakk inntar ekvivalentens plass, så blir ikke dens verdistørrelse uttrykt som verdistørrelse. I verdiligningen (20 alen lerret = 1 frakk) opptrer den istedenfor bare som en bestemt mengde av en gjenstand/ting (einer Sache).

Ettersom vi i alle varebytter vil finne at en vare A uttrykker sin verdi i et bestemt antall av en vare B, så kan det se ut som om dette tallforholdet sier at ekvivalenten i verdiligningen alltid bare har form av en viss mengde av en ting, en viss mengde av en bruksverdi. Det ser altså ut som verdiuttrykket bare er et reint kvantitativt forhold, et forhold mellom mengder av vare A og vare B. Men Marx avslørte altså at ekvivalentformen i seg sjøl ikke inneholder en kvantitativ verdibestemmelse.

Så går Marx over til å se nærmere på ekvivalentformen.
Han sier at den første eiendommelighet ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, verdien. Naturalformen til en vare blir altså til en verdiform. Men dette merkelige fenomenet gjelder bare for en vare B innenfor verdiforholdet mellom denne vare og en hvilken som helst annen vare A, og bare innenfor dette forholdet.
Vi har før sagt at for å sammenligne høne og hest må vi redusere dem til noe som er likt for dem begge, og at dette er vekten/tyngden deres. Slik er det også med vare A og vare B. Legemsformen til høne og hest er ikke i seg sjøl uttrykk for tyngde/vekt. Men hvis vi på forhånd har bestemt en gjennomsnittsvekt på høner, så kan vi si at hesten er lik så og så mange høner, selv om hønen altså i og for seg ikke er noen uttrykksform for tyngde (vekt). Men innenfor forholdet 1 hest = 200 høner, representerer hønen vekt/tyngde. Den er en fremtredelsesform for vekt/tyngde.

Marx bruker et eksempel med sukkertopp og jernstykker som vi på forhånd har bestemt vekten på. Når vi legger sukkertoppen og jernstykker på hver sin side av en balansevekt og den kommer i jamvekt, så kan vi si at sukkertoppen er lik så og så mange jernstykker. Her representerer da jernstykkene utelukkende vekt, selv om verken jern eller sukkertopp i og for seg representerer vekt. Det er bare innenfor ligningen 1 sukkertopp = så og så mange jernstykker at jern har denne fremtredelsesformen. Marx konkluderer med at slik som jernlegemet som vektmål bare representerer tyngde i forhold til sukkertoppen, slik representerer, i vårt verdiuttrykk, frakkelegemet verdi bare i forhold til lerretet.

Så kommer en viktig presisering. Mens jern i vektuttrykket til sukkertoppen representerer en naturegenskap som er felles for begge legemene, deres tyngde – så representerer frakken i verdiuttrykket en ikke-naturlig egenskap ved begge tingene: deres verdi, noe reint samfunnsmessig.

Det er viktig at vi ikke mister tålmodigheten overfor denne detaljpirkingen av Marx. Den er en nødvendig del av hans verdenshistoriske oppdagelse av hva pengene egentlig er og dermed til forståelse av hva kapital er og slik åpne for en forståelse av hele det samfunnet vi lever i. Bare på grunnlag av en noenlunde korrekt oppfatning av virkeligheten, kan vi ha noe håp om å endre den til noe bedre, slik at vi kommer ut av den epoken i menneskenes historie der vi er ofre for blinde, ustyrlige krefter i vår produksjon og fordeling.