Kategori: Ymse

 

Marx har nå behandlet varens fetisjkarakter og dermed sammenfattet de første faser i utviklingen av den materielle fremmedgjøring som danner grunnlag for utviklingen av kapital, den fullendte fremmedgjøring. Og så går han over til å sette religionen i sammenheng med dette.

Han sier at kristendommen er den religionsformen som samsvarer best med et samfunn av vareprodusenter. Grunnen er at kristendommen og særlig i dens borgerlige utviklingsformen for protestantisme, deisme osv. dyrker det abstrakte mennesket. Hva mener Marx med det? Jeg tenker at han mener at en i kristendommen gir alle mennesker felles kvaliteter, som at de er født syndige, at de trenger frelse osv. Kristendommen setter slik sett alle like for Gud i prinsippet, om ikke i realiteten, samme hvor forskjellige forhold de lever under og samme for forskjellige de er, både som personer av forskjellige klasser og kjønn osv.

Marx sier så at denne dyrkingen av det abstrakte mennesket samsvarer med de allmenne samfunnsmessige produksjonsforholdene som karakteriserer vareproduksjonen. For disse forholdene er at vareprodusentene forholder seg til sine produkter som til varer, altså verdier, og i denne tinglige formen som likt menneskelig arbeid setter de sine privatarbeider likt hverandre.

I andre produksjonsmåter, som gammelasiatiske og antikke spiller forvandlingen av produktet til vare en underordnet rolle og dermed er spiller menneskenes rolle som vareprodusenter også en underordnet rolle. Menneskene lever da i fellesskap som er basert på annet enn vareproduksjon. Og i samme grad som disse fellesskapene eller fellesvesenene nærmer seg sitt undergangsstadium så øker betydningen av vareproduksjonen.

I den gamle verden eksisterte bare de egentlige handelsfolk i mellomrommene mellom fellesskapene. Det var der det var handel. Marx trekker her frem jødene i mellomrommene mellom gruppene i det polske samfunnet. Der de sto for handelen mellom disse.

Han sier så at disse gamle produksjonsorganismene er mye enklere og mer gjennomsiktig enn den borgerlige og at det kommer av umodenheten til det individuelle mennesket, som ikke har løsrevet seg fra sin naturbestemte artssammenheng, eller det beror på umiddelbare makt- og trelldomsforhold. De gamle forholdene er betinget av at uviklingsnivået på arbeidets produktivkrefter er lavt og at de forholdene som menneskene produserer sine materielle liv under, dvs. menneskenes forhold til hverandre og til naturen, er tilsvarende snevre. Og denne sneverheten gjenspeiler seg ideelt i de gamle natur- og folkereligionene.

Dernest sier han at det religiøse gjenskinnet av den virkelige verden bare kan forsvinne når forholdene i det praktiske hverdagslivet fremstår for menneskene som dagligdagse, gjennomsiktige og fornuftige forhold, både mellom menneskene sjøl og i forhold til naturen.

Skikkelsen til den samfunnsmessige livsprosessen, dvs. den materielle produksjonsprosessen, kan først kaste av seg sitt mystiske tåkeslør når den som produkt av mennesker, som fritt har sluttet seg sammen, står under deres bevisste, planmessige kontroll. Og for at det skal skje er det nødvendig med en rekke materielle eksistensbetingelser som sjøl bare er det naturgitte produktet av en lang og smertefull utviklingshistorie.

Jeg kommenterer her at Marx i et av sine tidligere skrifter formulerer det mer allment som at menneskene bare kan oppheve sin selvfremmedgjøring gjennom utviklingen av denne fremmedgjøringen. Og jeg mener at vi her ser at Marx arbeider ut fra en forståelse av at utviklingen av vareproduksjonen, som fører til kapitalismen, er en historisk forbigående prosess som tenderer mot sin egen oppheving gjennom at den skaper materielle vilkår for denne opphevingen – både gjennom utviklingen av produktivkreftene og utviklingen av en produserende samfunnsklasse, arbeiderklassen, som gjennom sin revolusjonære virksomhet, gjennom en politisk revolusjon og en sosial revolusjon kan virkeliggjøre denne opphevingen.

Fra denne sammenstillingen med religion går Marx over til å se på manglene ved den borgerlige økonomiske vitenskapen. Det gjør han i sist del av teksten om varenes fetisjkarakter og i to lange noter til denne teksten. Vi skal se på det i det jeg håper vil bli det siste brevet om varens fetisjkarakter, noe av det viktigste Marx har skrevet og som gir en inngang til forståelse av hele den borgerlige ideologi eller forståelse av eget system.

 

Vi kan også se på det Marx kaller den landlige patriarkalske industrien til en gård som i hovedsak driver med selvforsyningsjordbruk og som til eget bruk produserer korn, kveg, garn, lerret, klesplagg osv. Her fremtrer disse forskjellige tingene i forhold til familien som forskjellige produkter av familiearbeidet, men de opptrer ikke innbyrdes som varer. Det er forskjellige arbeider som frembringer produktene, som arbeid med jorden, feavl, spinning, veving, skredderarbeid osv. Disse arbeidene er i sin naturalform samfunnsmessige funksjoner, fordi de er funksjoner i familien, og familien har sin egen naturgitte arbeidsdeling likeså vel som vareproduksjonen har det. Kjønns- og aldersforskjeller, samt arbeidets naturbetingelser som skifter med årstidene, regulerer fordelingen av arbeidet i familien og arbeidstiden til de enkelte familiemedlemmene. Men fra begynnelsen av fremtrer her forbruket av de individuelle arbeidskreftene, målt i tid, som en samfunnsmessig bestemmelse ved sjølve arbeidene, da de individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organer for den felles arbeidskrafta til familien.

At arbeidsdelingen bare er naturgitt i en landlig patriarkalsk familie er nok en skjønnmaling av kvinnenes forhold i denne situasjonen. Men det rokker ikke ved hovedkonklusjonen til Marx, nemlig at hele familien til sammen har en felles arbeidskraft som de enkelte individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organiske deler av.

Til slutt i disse sammenligningene gjør Marx noe særlig interessant. Han vil at vi skal tenke oss en sammenslutning av frie mennesker som arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine individuelle arbeidskrefter bevisst som en samfunnsmessig arbeidskraft. Her gjentar alle forholdene som bestemmer arbeidet til Robinson seg, bare at det skjer samfunnsmessig i stedet for individuelt. For Robinson var alle produktene utelukkende hans personlige produkter og derfor umiddelbart bruksgjenstander for ham selv. Når det gjelder sammenslutningen av frie mennesker, så er totalproduktet deres et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor blir fordelt mellom dem.

Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Men vi kan forutsette at inne et slikt samfunn kan hver produsents andel av livsmidlene bli bestemt av vedkommendes arbeidstid. Da vil arbeidstiden spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstiden regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre siden tjener arbeidstiden samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes samfunnsmessige forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og i distribusjonen/fordelingen.

Det Marx beskriver her er en kommunistisk samfunnsform – som altså er en sammenslutning av frie mennesker.

I teksten om varens fetisjkarakter sammenfatter i virkeligheten Marx sin konkrete analyse av de første fasene i utviklingen av den materielle fremmedgjøring. Dette hadde han allerede gitt sin første fremstilling av i de såkalte økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844. Derfor er påstandene om at den eldre Marx som skriver om det økonomiske systemet i Kapitalen, er veldig forskjellig fra den yngre Marx som skrev mer om menneskenes fremmedgjøring, ikke korrekt. I virkeligheten handler hele Kapitalen om utviklingen og den mulige opphevingen av den fremmedgjøringen som Marx oppdaget rundt 1844.

Derfor er det helt naturlig at Marx, etter å ha sett på varenes fetisjkarakter, i samme avsnitt går over til å behandle den andre formen for fremmedgjøring, som han også hadde skrevet om før, nemlig fremmedgjøingen i ånden, dvs. religionen. Det skal vi se på i neste brev.

 

I neste del av teksten om varens fetisjkarakter har Marx noen vesentlige uttalelser om den vitenskapelige analysen som har ført til feil oppfatning av vareformene. Han sier at refleksjonen, eller den vitenskapelige analysen av formene for det menneskelige livet går motsatt av den utviklingen som skjer i virkeligheten. Denne refleksjonen skjer etter at tingene har skjedd, altså den begynner med de ferdige resultatene av en lang utviklingsprosess.

De formene som stempler arbeidsproduktene som varer og som derfor eksisterer som forutsetningen for varesirkulasjonen er allerede stivnet til naturformen for det samfunnsmessige livet, før menneskene forsøker å komme til klarhet over disse formene.

Og når de så gjøre det forsøker de ikke å komme til klarhet over den historiske karakteren til disse formene (hvordan de har utviklet seg historisk). De ser tvert om på disse formene som uforanderlige. Det de forsøker å komme til klarhet over er formenes innhold slik de fremtrer i nåtid.

Det første som faller i øynene når det gjelder bytte av et arbeidsprodukt er at det byttes mot en pris. Derfor begynner menneskene med å analysere vareprisen. Denne analysen fører til bestemmelse av størrelsen på verdien av en vare. Den størrelsen fremtrer som penger. Det var analysen av pengeuttrykket for varene (der er jo prisen) som førte til at en festet seg ved deres verdikarakter – at de hadde verdi. Men, sier Marx, det er nettopp denne ferdige formen – pengeformen – som i stedet for å avsløre, faktisk tilslører privatarbeidenes samfunnsmessige karakter og dermed privatarbeidenes samfunnsmessige forhold.

Når vi sier at frakk, støvel osv. forholder seg til lerret som den allmenne legemliggjøringen av abstrakt menneskelig arbeid så ligger galskapen i dette klart i dagen. Men når de som produserer frakk, støvel osv. setter disse varen i forhold til lerret som allmenn ekvivalent – eller til gull og sølv som allmenn ekvivalent, noe som ikke forandrer på saken -, så fremtrer for dem forholdet mellom deres privatarbeider og det samfunnsmessige totalarbeidet nettopp i denne forrykte formen.

Jeg kommenterer her at den forrykte formen er at det arbeidet som har gått inn i varene og som gir det verdi, ikke kan observeres og ikke kan forstås uten at en har undersøkt den historisk-logiske utviklingen av prisformen, derfor ser det ut som verdien (dvs. det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er gått med for å produsere tingen) er i den allmenne ekvivalenten, eller pengene, som tinglig form – som lerret eller sølv/gull. Det er dette vi uttrykker når vi sier at en vare har en bestemt pris. Marx utførte nettopp en vitenskapelig undersøkelse av denne historisk-logiske utviklingen av varens pris og avslørte dermed dens hemmeligheter.

Marx sier så noe som er viktig for å forstå den borgerlige økonomien, dvs. den økonomiske vitenskapen som forsøker å forstå kapitalen og kapitalismen innenfor kapitalens egne rammer. Han sier at slik former, som vi har skrevet om like ovenfor her, nettopp utgjør kategoriene i den borgerlige økonomien. Disse kategoriene er gyldige, altså objektive tankeformer for produksjonsforholdene i denne historisk bestemte samfunnsmessige produksjonsmåten, vareproduksjonen. (Jeg føyer til at det er disse formen som også har dominert hele den borgerlige økonomivitenskapen frem til nå.) Når vi ser på andre produksjonsformer enn den kapitalistiske, så forsvinner hele mystisismen i vareverdenen sammen med hele trolldommen og alt spøkeriet som tilslører arbeidsproduktene når de tar form av varer.

Marx ser så på Robinson Crusoe og hans liv på den øde øy. Han har forskjellige behov som han må tilfredsstille og derfor må han utføre forskjellig slags nyttig arbeid. Han lage verktøy, snekrer møbler, temmer dyr, fisker og jakter osv. Til tross for at de produktive funksjonene hans er forskjellige i forhold til hva han lager og gjør, så vet han at de bare er forskjellige former for virksomhet av de samme Robinson, altså at de bare er forskjellige slags menneskelig arbeid. Ut fra behovene/nøden må han beregne hvor mye tid han skal fordele mellom de forskjellige funksjonene. Av erfaring lærere han denne utporsjoneringen av sin samlete tid mellom funksjonene ettersom hvor vanskelig det er å overvinne problemer for å få den ønskede nytteeffekten. Robinson begynner å føre bok over seg selv. Det er mulig fordi han klarte å redde klokke, hovedbok, penn og blekk fra skipet som sank. Han lager så en inventarliste som inneholder fortegnelse over bruksgjenstandene han eier, over de forskjellige arbeidene som er nødvendig for å produsere dem og den arbeidstiden som bestemte mengder av disse forskjellige produktene koster ham i gjennomsnitt. Her er alle forhold som Robinson og tingene som utgjør rikdommen hans og som han sjøl har skapt, så enkle og gjennomsiktige at alle kan forstå dem. Og de inneholder alle verdiens vesentlige bestemmelser.

Dernest går Marx til middelalderen der det ikke finnes en uavhengig mann, som Robinson, men livegne og grunneiere, vasaller og lensherrer, legmenn og prester. Det er personlig avhengighet som karakteriserer de samfunnsmessige forholdene i produksjonen og i de livssfærene som er vokst opp på grunnlag av denne produksjonen. Nettopp dette gjør at arbeid og produkter ikke behøver å anta en fantastisk skikkelse forskjellig fra deres (tinglige) virkelighet. Arbeid og produkter inngår i den samfunnsmessige virksomheten som naturaltjenester og naturalytelser. Arbeidets naturlige og særegne form blir her dets umiddelbare samfunnsmessige form, i motsetning til under vareproduksjonen, der arbeidets allmenne form (verdiformen) utgjør den umiddelbare samfunnsmessige formen.

Hoveriarbeid lar seg like godt måle i tid som vareproduserende arbeid, men enhver livegen vet at det han forbruker i tjenesten hos sin herre, er en bestemt mengde av hans egen personlige arbeidskraft. De samfunnsmessige forholdene mellom personene i deres arbeid fremtrer som i deres egne personlige forhold. De er ikke forkledd som samfunnsmessige forhold mellom tingene, mellom arbeidsproduktene.

I neste brev skal vi se på forholdene i en bondefamilie som hovedsakelig driver med naturalhushold, og til slutt går Marx inn på produksjonsforholdene i en sammenslutning av frie mennesker, også kalt kommunisme. Og etter det skal vi se på forholdet mellom disse forskjellige produksjonsforholdene og kristendommen, hvordan økonomene blir lurt av fetisjformen og en samtale mellom varer dersom de kunne snakke. Og da er vi ved slutten av den viktige teksten om varenes fetisjkarakter slik av vi kan gå løs på andre hovedkapittel som handler om bytteprosessen.

 

Det er altså slik at menneskene setter arbeidsproduktene sine (de tingene de produserer) i forhold til hverandre som verdier, men ikke fordi de regner disse tingene for bare å være tinglige hylstre for likeartet menneskelig arbeid. De vet ikke at tingene er slike hylstre, men når de bytter de forskjelligartede produktene sine og setter disse tingene lik hverandre som produkter, så setter de i virkeligheten sine forskjellige arbeider lik hverandre som menneskelig arbeid. Som sagt, dette vet de ikke men de gjør det i praksis.

De tingene som de setter lik hverandre som verdier har ikke noen merkelapp på seg som viser at de er den formen som likeartet menneskelig arbeid fremtrer i. Derfor forvandler verdien ethvert arbeidsprodukt til en samfunnsmessig hieroglyf (dvs. noe uforståelig).

Seinere prøver menneskene å tyde meningen til denne hieroglyfen. De forsøker å vinne hemmeligheten ved deres eget samfunnsmessige produkt. Marx sier at disse tingene med sin verdi er like mye menneskenes samfunnsmessige produkt som språket.

Så skriver han at den seine vitenskapelige oppdagelsen av at arbeidsproduktene, for så vidt de er verdier, bare er tinglige uttrykk for det menneskelige arbeid som er forbrukt for å produsere dem, er epokegjørende i menneskehetens utviklingshistorie. Men selv om menneskene har oppdaget dette, så hefter likevel skinnet av legemliggjøringen ved arbeidets samfunnsmessige karakter.

Jeg vil bemerke at vi vel kan si at byttet av den tinglige fremtredelsesformen til verdien trumfer forståelsen av at vi utveksler menneskelig arbeid med hverandre. Vi tror at vi bare bytter ting, at tingene er verdien, for det menneskelige arbeidet som ligger i tingen kan bare oppfattes gjennom en abstraksjon, gjennom en forståelse av noe som ikke kan sees direkte, men som bare kan forstås når vi trekker fra, eller abstraherer for tingformen. Og det gjør vi vanligvis ikke, for det ligger utenfor den hverdagslige forstanden og forutsetter en vitenskapelig undersøkelse.

Marx skriver videre at det bare er innenfor en særegen produksjonsform, nemlig vareproduksjonen, at den spesifikt samfunnsmessige karakteren, som gjelder for de gjensidig uavhengige privatarbeidene, består i at de er like som menneskelig arbeid og får form av arbeidsproduktenes verdikarakter.

Men for de som driver med vareproduksjon fremstår denne formen både før og etter oppdagelsen som like virkelig og endelig som det faktum at luften fortsatt eksisterer i en fysikalsk legemlig form, også etter at vitenskapen har oppløst den i dens elementer. For det som først og fremst er av praktisk interesse for dem som bytter produkter, er spørsmålet om hvor mange fremmede produkter de får for sett eget produkt, altså i hvilke proporsjoner produktene lar seg bytte. Og når disse proporsjonene gjennom vanen modnes til en viss fasthet, så synes de å være resultat av arbeidsproduktenes tinglige natur, slik at for eksempel ett tonn jern og 2 unser gull er likeverdige, å samme måte som ett pund gull og ett pund jern er like tunge, til tross for at de har forskjellige fysikalske og kjemiske egenskaper.

Verdikarakteren til arbeidsproduktene danner seg/fester seg først når de fungerer som verdistørrelser. Verdistørrelsene forandrer seg hele tiden, uavhengig av viljen, forkunnskapen og handlemåten til de som bytter. Derfor har disse samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter dem, form av bevegelser av ting og det er ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.

Det må finnes en fullt utviklet vareproduksjon før det ut at sjølve erfaringen vokser fram den vitenskapelige innsikten at de privatarbeidene som blir drevet uavhengig av hverandre, men som alle er avhengige av hverandre som naturgitte ledd i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, stadig blir redusert til sine samfunnsmessig proporsjonale mål. Dette skjer fordi den arbeidstiden som er samfunnsmessig nødvendig for å produsere produktene tvinger seg gjennom på en voldelig måte som en regulerende naturlov i de tilfeldige og skiftende bytteforholdene, slik for eksempel tyngdeloven setter seg gjennom når et hus falle sammen over hodet på en.

Det at arbeidstiden bestemmer verdistørrelsen er derfor en hemmelighet som er skjult under de synlige bevegelsene til de relative vareverdiene. Det at hemmeligheten blir oppdaget fjerner skinnet av arbeidsproduktets verdistørrelse som noe reint tilfeldig, men det fjerner slett ikke verdistørrelsen sin tinglige form.

I de neste brevene om varefetisjismen skal vi se hva Marx sier om vitenskapelig analyse, om analyse som ikke tar hensyn til fenomenenes historiske utvikling, om andre samfunnsformer sammenlignet med kapitalismen, fra Robinson Crusoe, til middelalderen og under en ”sammenslutning av frie mennesker”, og vi skal se på hva han sier om forholdet varefetisjisme og religion og hvordan en samtale mellom varer ville være, om de kunne snakke.

Lenin utvikler analysen av den fasen i kapitalismen da monopolene blir fremherskende i «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen». (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976). Jeg gir her noen vesentlige deler av analysen hans. Han hevder at imperialismen har følgende grunnleggende trekk:

1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utvikla seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.
2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne «finanskapitalen» blir det skapt et finansoligarki.
3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig.
4. Internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg.
5. Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalmaktene er fullført.» (s. 130.)

Han presiser også slik: «Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjensgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans.» (s. 133.)

Videre skriver han: «Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk.» (s. 138.)

Og «Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan).» (s. 139.)

I et helt avsnitt behandler han også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder. «Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen.» (s. 143.)

Et viktig moment som han fremhever er at: «Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom det fostre, forme og styrke opportunismen.» (s. 146.) «Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende.» (s. 148.) (Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. Se Frederick Engels: The Condition of the Working Class in England, forordet til den engelske utgaven av 1892.)

Det siste utdraget fra «Imperialismen» som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt. «Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en «allmenn» entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene.» (s. 150-151.)

Jeg bruker mye plass på dette avsnittet, og siterer mye, fordi det langt på vei sammenfatter hele Marx sin analyse så langt og legger til viktige følger av denne analysen.

Den varens fetisjkarakter, som Marx definerte og som jeg gjenga i forrige brev, har sitt utspring i den eiendommelige samfunnsmessige karakteren av det arbeidet som produserer varer. Det er slik at bruksgjenstander i det hele tatt blir varer bare fordi de er produkter av innbyrdes uavhengige privatarbeider, der helheten av arbeidet utgjør det samfunnsmessige totalarbeidet.

Det er også slik at produsentene først kommer i samfunnsmessig kontakt med hverandre når det bytter arbeidsproduktene sine og derfor viser også den spesifikt samfunnsmessige karakteren av deres privatarbeider først innenfor dette byttet. Det er først gjennom de forbindelsene som bytteprosessen setter arbeidsproduktene og dermed produsentene i som privatarbeidene fungerer som ledd i det samfunnsmessige totalarbeidet.

Produsentene oppfatter derfor de samfunnsmessige forbindelsene mellom deres privatarbeider slik som de framtrer, dvs. ikke som umiddelbart samfunnsmessig forhold mellom personene i sjølve arbeidene deres, men tvert om som tinglige forhold mellom personene og samfunnsmessig forhold mellom tingene.

Bruksgjenstander får i det  hele tatt sin karakter av likhet som legemliggjorte verdier, adskilt fra deres karakter av å være sansbart forskjellige bruksverdier. Denne spaltingen av arbeidsproduktet i nyttig ting og verditing spiller en praktisk rolle først etter at byttet allerede har fått stor utbredelse og betydning at nyttige ting blir produsert med henblikk på bytte, dvs. etter at tingenes verdikarakter kommer i betraktning allerede når de blir produsert.

Fra dette tidspunkt får arbeidet til en enkelt privatarbeidende produsent faktisk en dobbelt samfunnsmessig karakter. På den ene siden må de som bestemte nyttige arbeider tilfredsstille et bestemt samfunnsmessig behov og på den måten hevde seg som ledd i totalarbeidet, innenfor det naturgitte systemet som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utgjør. På den andre siden kan de mangfoldige behovene til produsentene sjøl bare bli tilfredsstilt i den grad hvert enkelt nytting privatarbeid lar seg bytte mot ethvert annet slag nyttig privatarbeid og dermed gjelder som likt med det.

Den fullstendige likheten mellom arbeidene kan bare bli oppnådd når en abstraherer fra deres virkelige ulikhet og reduserer dem til deres felles karakter av forbrukt menneskelig arbeidskraft, av abstrakt menneskelig arbeid. Denne dobbelte samfunnsmessige karakteren av privatprodusentenes arbeid blir gjenspeilt i deres hjerner, men bare i de formene som viser seg i det praktiske samkvemmet, i produktbyttet.

Den samfunnsmessig nyttige karakteren til deres privatarbeider blir derfor gjenspeilt i den formen at arbeidsproduktet ikke bare må være nyttig, men nyttig for andre. Den samfunnsmessige karakteren av likhet mellom de forskjelligartede arbeidene blir gjenspeilt i den formen at disse materielt forskjellige tingene, arbeidsproduktene, har den felles karakteren at de er verdier.

«Kapitalen» er i tre bind. Det første bindet tek for seg kapitalen sin produksjonsprosess. Andre bind handlar om kapitalen sin sirkulasjonsprosess og tredje bind er egna utviklinga av kapitalen som heilskap og slik han trer fram på overflata, for kvardagsmedvetet. «Teoriar om meirverdien» kan vi gjerne sjå på som eit fjerda bind som omhandlar den historiske utviklinga av den økonomiske teorien. Eg går ikkje inn på det her, men det inneheld mellom anna viktig stoff for å forstå husarbeidet sin rolle og for å kunne gjere skikkelege klasseanalysar som tek omsyn til den ikkje-produktive delen av arbeidarklassen.

«Kapitalen» – første bindet
«Kapitalen» sitt første bind er delt inn i sju avdelingar. Den første delen er den vanskeligaste å trenge inn i. Grunnen er at den mengda førsetnader som vi no har gjennomgått, på ein måte ligg innebakt i denne delen. Elles er ikkje «Kapitalen» ei tung bok å lese. Marx skreiv også boka for arbeidsfolk.

1. avd. Vare og pengar. Her tek Marx utgangspunkt i den forma som heile den menneskelege skaparkrafta står fram i under kapitalismen, nemleg vareforma. Vareforma er den allmenne forma for det framandgjorte produktet av den menneskelige utvekslinga med naturen.

Gjennom ein analyse av vareforma utviklar Marx verdi-omgrepet sitt. Den konkrete omforminga av naturen skapar ting med ulike kvalitetar som vi kan bruke på ulike måtar, det skapar ulike bruksverdiar. Men den felles menneskelige skaparkrafta, som blir individualisert i produksjonen under kapitalismen si arbeidsdeling, tek form av verdi. For at folk skal kunne nytte den felles skaparkrafta si må dei bytte til seg andre individ si skaparkraft i form av varer. Når varene blir bytta mot kvarandre, skjer det ut frå verdien som altså trer fram som bytteverdi. Bruksverdiane blir produsert i form av verdi. Dvs. at dei for å bli brukt, må ta på seg ei form som er skild frå bruksverdiforma. Alle motseiingar i kapitalismen ligg i eller spring ut av dette forholdet.
Dersom vi ikkje ser Marx sitt verk i samanheng, er det her fort mogeleg å oversjå at denne verdiskapinga skjer på grunnlag av ei utveksling med heile resten av naturen.
Gjennom ei analyse av vareforma som bruksverdi og verdi eller bytteverdi, går Marx vidare til å studere pengane som den allmenne verdiforma og avdekkar dei mangfaldige funksjonane pengane har.

Etter dette kjem eit svært interessant underkapittel 4 på 15 sider om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». I dette kapitlet knyttar Marx trådane direkte tilbake til dei såkalla «ungdomsverkene» sine. Marx forklårer her mellom anna kvifor eit perspektiv som tek utgangspunkt i «det praktiske kvardagslivet» alltid må ta feil under kapitalismen. Og han forklårer vilkåra for at kvardagsmedvetet direkte kan forstå verda. Dette er først og fremst materielle vilkår. Eg skal gi eit sitat frå dette kapitlet.

«Disse gamle samfunnsmessige produksjonsorganismene (dvs. dei gamalasiatiske, antikke osv. produksjonsmåtane) er overordentlig mye enklere og gjennomsiktigere enn den borgerlige, men de beror enten på umodenheten til det individuelle menneske, som ennå ikke har løsrevet seg frå sin naturlege artssammenheng, eller på umiddelbare makt- og trelldomsforhold. De er betinget av at utviklingsnivået på arbeidets produktivkrefter er lavt og at de forholdene menneskene produserer sitt materielle liv under, dvs. menneskenes forhold til hverandre og til (resten av) naturen, er tilsvarende snevre. Denne sneverheten gjenspeiler seg ideelt i de gamle natur- og folkereligionene. Det religiøse gjenskinnet av den virkelige verden kan i det hele tatt bare forsvinne når forholdene i det praktiske hverdagslivet framstår for menneskene som dagligdagse, gjennomsiktige og fornuftige forhold, både mellom menneskene sjøl og i forhold til (resten av) naturen.

Skikkelsen til den samfunnsmessige livsprosessen, dvs. den materielle produksjonsprosessen, kan først kaste av seg sitt mystiske tåkeslør når den som et produkt av mennesker, som fritt har sluttet seg sammen, står under deres bevisste planmessige kontroll. For at det skal skje er det imidlertid nødvendig med et materielt grunnlag for samfunnet, dvs. det er nødvendig med en rekke materielle eksistensbetingelser som sjøl bare er det naturgitte produktet av en lang og smertefull utviklingshistorie.» (Kapitalen, bok 1, bind 1, s 95-96. Oktober 1983.)

Merknad om kvifor kommunistparti er nødvendige

Slik eg forstår Marx, så meiner han at alle samfunn der det er tvungen arbeidsdeling vil skape uvanlege, ugjennomsiktige og ufornuftige forhold i samfunnet. Dette vil særleg gjelde gjelde under kapitalismen. Men også før kapitalismen og under kommunismen sin første fase. Slik eg tenkjer, er dette mellom anna hovudgrunnen til at det trengs eit kommunistisk parti i heile denne tida. Eit slik parti har berre livets rett om det kan finne ut dei skjulte drivkreftene og heilskapen i utviklingsprosessen som på overflata og ut frå kvardagslivsperspektivet, trer fram som kaos eller falsk einskap. Det er berre mykje studiar og tenking på grunnlag av mykje praksis og mykje felles kamp og diskusjonar med alle typar folk som kan sette partiet istand til det. Derfor er det berre personar som i stor grad forstår den individuelle framandgjeringa, som altså har overskride kvardagslivsperspektivet, som kan vere med i eit slikt parti.

Dette er heilt nødvendig samstundes som det skaper problem fordi medlemmene i eit slikt parti nett ut frå dei eigenskapane dei må ha, også skiljer seg ut frå det store fleirtalet i arbeidarklassen og folket. Desse vanskane kan vi berre løyse dersom partiet heile tida, i alle fasar av arbeidarklassen sin kamp, veit å kjempe vidare for opphevinga av all framandgjering og dersom dei materielle vilkåra tillet dei å gjøre det.

Vidare frå «Kapitalen

2. avd. Pengane si omvandling til kapital. I denne delen viser han mellom anna at arbeidskrafta sin verdi er lik verdien av det arbeidarane bruker for å leve og skape nye generasjonar av arbeidarar. Han viser også at arbeidaren seljer arbeidskrafta si til ein lågare verdi enn den verdien han/ho skapar i produksjonen. På denne måten skapar arbeidarklassen meirverdien i den kapitalistiske produksjonen.

3. avd. Produksjon av den absolutte meirverdien. Her viser Marx korleis vi kan auke meirverdien ved å forlenge arbeidsdagen. Han forklårer omgrepa konstant kapital (tinga som kapitalen inneheld) og variabel kapital (arbeidskrafta som kapitalen inneheld), går inn på utviklinga av arbeidsdagen og definerer meirverdiraten (utbyttingsgraden) og forholdet mellom denne raten og meirverdimengda. Meirverdiraten er meirverdien delt på verdien av den variable kapitalen (lønnene).

4. avd. Produksjonen av den relative meirverdien. Her viser Marx korleis meirverdiraten blir aukt ved hjelp av den tvungne utviklinga av menneska sine produktive krefter som kjenneteiknar kapitalismen . Det gjer at den nødvendige arbeidstida (den tida det tar å skape verdiar som tilsvarar verdien av arbeidskrafta) blir kortare og kortare. Denne utviklinga byrjar med den kapitalistiske kooperasjonen og endar opp med maskineri og storindustri.

5. avd. Produksjon av absolutt og relativ meirverdi. Her går Marx inn på kva skilnadane mellom desse to typane meirverdi fører til. Det er skapinga av den relative meirverdien for å auke profitten som fører til den enorme utviklinga av produktivkreftene under kapitalismen.

6. avd. Arbeidslønna. Marx går nøye inn på utviklinga av arbeidslønna og dei forskjellige typene lønn her, til dømes akkordlønn og time- eller daglønn. Han seier at akkordlønna passar best med kapitalismen. Han tar også opp dei engelske kapitalistane sin beinharde kamp mot lønnsauke og lågare arbeidstid.

7. avd. Kapitalen sin akkumulasjonsprosess. Her viser Marx korleis meirverdien blir forvandla til kapital. Han formulerer den kapitalistiske akkumulasjonen sin allmenne lov og skriv og ein del om den opprinnelege akkumulasjonen som førte til at kapitalismen kunne utvikle seg ut av føydalismen.
Den kapitalistiske akkumulasjonen sin allmenne lov formulerer han slik:
«Den industrielle reservearmeen (dei arbeidslause) eller den relative overfolkninga voks med samfunnet sin rikdom, med storleiken på og tilvoksten til den fungerande kapitalen, altså med proletariatet sin absolutte storleik og med veksten av produktivkrafta til proletariatet sitt arbete. Den disponible arbeidskrafta utviklar seg av samme orsaker som kapitalen si utvidingskraft. Jo fortare rikdommen utviklar seg, desto fortare voks og den industrielle reservearmeen sin relative storleik. Men jo større reservearmeen er i forhold til den aktive arbeidararmeen, desto meir talrik er også den overfolkninga der elendet står i omvendt forhold til arbeidsbyrda. Jo meir talrikt dette Lazarusskiktet av arbeidarklassen og industrien sin reservearme er, desto større er også den offisielle fattigdommen som er erkjend av styresmaktene. Dette er den kapitalistiske akkumulasjonen sin allmenne lov. (Kapitalen, bind 1, kap. 23,4. Omsett til nynorsk av forfattaren.)

Når vi ser dette skjønner vi og kvifor det er så om å gjere for borgarskapet å avskrekke arbeidarklassen og andre frå å studere Marx og kommunismen. Marx hevdar her at kapitalismen fører til eit stadig større skilje mellom fattige og rike, mellom arbeidarer og borgarskap. Men han hevdar og at det dannar seg ulike skikt i arbeidarklassen, med dei arbeidslause på botn.

«Kapitalen! – andre bindet
Andre bindet av «Kapitalen» omhandlar kapitalen sin sirkulasjonsprosess. Det er delt i tre avdelingar.

1. avd. tek opp «Kapitalen sine formendringar og krinsløpa deira.» Det byrjar med pengekapitalen sitt krinsløp (pengar – varer ..produksjon .. meir varer og meir pengar) og tek så opp krinsløpet til den produktive kapitalen (produksjon .. sirkulasjon .. produksjon) og varekapitalen (sirkulasjon .. produksjon av meir varer).
Problem oppstår når noko hindrar sirkulasjonen på eit eller anna vis. Då kjem kapitalakkumulasjonen (oppsamlinga) i fare.

Produksjonstid pluss krinsløpstid er lik totaltida for heile omløpet til kapitalen. Fordi vi reknar profittraten pr. år, blir det viktig for kapitalane å få ned dei ulike elementa i omløpstida. Derfor er drivet for å få vekk all «daudtid» i produksjon, transport, lagring osv. svært viktig.
Sirkulasjonen dreg med seg kostnader som dei reine sirkulasjonskostnadene (f.eks. løn til dei som sel varene og til bokføring) og utgifter til pengeproduksjon (pengar som sirkulasjonsmiddel). Dessutan dreg han med seg lagrings- og transportkostander. Dette er også kostnader som det er viktig å minske.

2. avd. handlar om kapitalen sitt omslag. Heile krinsløpet til kapitalen omfattar den tida det tek frå den augeblinken då kapitalverdien blir satsa i ei bestemd form, til han vender tilbake til samme form. Kapitalen sitt krinsløp sett som ein prosess som stadig tar seg opp att kallar vi kapitalen sitt omslag. Omslagstida til kapitalen er lik den tida det tek frå det tidspunktet då den samla kapitalen opnar eit krinsløp til det tidspunktet då han kan opne eit nytt krinsløp. For å auke profittraten rekna på året er det, som nevnt, viktig for dei enkelte kapitalane å minske omslagstida.

I denne avdelinga definerer også Marx fast og rørleg kapital som noko anna enn konstant og variabel kapital. Fast kapital er det som står fast i produksjonsprosessen, medan rørleg kapital er det som rører eller flyttar seg, dvs. går inn i produksjonsprosessen i den eine enden, blir omdanna og går ut i den andre enden. Maskiner er fast kapital, medan råvarer og hjelpestoffer er rørleg kapital.

Konstant kapital er derimot den delen av kapitalen som ikkje skaper ny verdi under produksjonsprosessen (den verdidelen av kapitalen som er maskiner og råvarer og hjelpestoff), medan variabel kapital (den verdidelen av kapitalen som representerer arbeidskraft) skapar ny verdi.
I kapitlet om den forskotterte kapitalen sitt totalomslag kjem Marx inn på årsakene til att dei periodiske krisane kjem med faste mellomrom. Marx kom til at fornyingstakta til den faste kapitalen var nykkelen til denne gåta. På den tida då han levde rekna han med at omslagstida til denne kapitalen var omlag ti år. Med krisane fekk dei då sanert vekk mykje utslitt og umoderne maskineri og kunne ta setje igang ei ny investeringsbølgje.

Eg trur det er viktig å merke seg at Marx her ikkje snakkar om årsakene til kvifor krisene oppstår, men om årsakene til at dei kjem med ein slik regelmessige frekvens. Forklaringa på dette siste finn han i kapitalen sin sirkulasjon. Mens sjølve årsakene til at krisene i det heile oppstår ligg i kapitalen sin produksjon og dei motsetnadene som spring meir direkte ut av den.

Idag ser det ut til at krisene kjem omlag kvart fjerde/femte år, med ein mindre djup krise innimellom og så ein djupare krise kvart niande år. Vi hadde dei djupare krisene i 1973, 1982 og 1991-92, men det er ikkje sikkert at krisa i 1991-92 er djup nok til å starte opp att akkumulasjonsprosessen med særleg kraft. Utvidinga av den kapitalistiske marknaden som følgje av oppløysinga av dei statlege avstengningane av Sovjet og satelittar og mange andre land, kan gi kapitalismen nye og utvida vekstvilkår for ei stund.

Marx bruker og nokre kapittel til å avdekke Adam Smith og David Ricardo sine feile oppfatningar av fast og rørleg kapital. Kjernen i feila deira er at dei ikkje skiljer mellom desse omgrepa og omgrepa konstant og variabel kapital. Elles er det i «Teoriar om meirverdien» han analyserer skriftene til dei ymse økonomane. Desse bøkene kjem eg ikkje til å gi noka samandrag av her. Men eg kjem inn på nokre viktige delar av dei når eg tar opp spørsmålet om kvinneundertrykkinga.

3. avd. Etter å ha gått inn på omslaget og sirkulasjonen til ulike delar av kapitalen, tek så Marx i tredje avdelinga opp den samfunnsmessige totalkapitalen sin reproduksjon og sirkulasjon.

I denne avdelingen har Marx eit interessant lite avsnitt som har ein del å seie for vurderinga av den seinare utviklinga i Sovjet og Kina. Det er i kapittel 18. Her skriv Marx slik:
På grunnlag av den samfunnsmessige produksjonen må vi avgjere i kva omfatning slike arbeid kan settast igang som i lengre tid forbruker produksjonsmiddel og arbeidskraft utan å levere nokre nødvendige artiklar. For vi må ikkje risikere at dei produksjonsgreinane blir lidande som ikkje berre forbruker arbeidskraft og produksjonsmiddel, men også samstundes produserer eksistensmiddel og produksjonsmiddel.

Anten produksjonen er samfunnsmessig eller kapitalistisk, kjem arbeidarane i foretaksgreiner med kortare arbeidsperiode berre i kortare tid til å konsumere produkt utan å gi nokre i bytte, medan bransjar med lange arbeidsperiodar heile tida forbruker produkt i lang tid utan at levere noka erstatning. Dette avheng av dei objektive vilkåra til den arbeidsprosessen det gjeld og ikkje av den samfunnsmessige forma hans. Ved samfunnsmessig produksjon fell pengekapitalen vekk, medan samfunnet fordeler arbeidskraft og produksjonsmiddel på dei respektive greinene i verksemda. Vi kan tenke oss at produsentane tek imot papirsetlar som gir dei krav på ein del av det samfunnsmessige forrådet av forbruksmiddel i proporsjon til arbeidsmengda dei har utført. Men slike papirsetlar er ikkje pengar. Dei sirkulerer ikkje.

Desse orda går rett inn i mange av dei viktige diskusjonane om utviklinga av kommunismen i Sovjet, Kina og andre stader. Det er her f.eks. spørsmål om ikkje å kvele forbruksvareindustrien. Og det er spørsmål om å utvikle metodar for å finne eit samsvar mellom tilbod og etterspørsel på viktige produkt utan å ha ein marknad.
Etter mi meining går det i retning av å erstatte marknaden med høgt utvikla utveksling av informasjon. Dei moderne kapitalistiske foretaka legg også meir og meir vekt på å ha full oversikt over alle behov, prosessar og alt forbruk både av fast og rørleg kapital innan sine eigne produksjonseiningar. Dei bruker mange middel og metodar for å klare dette, frå avansert data-og kommunikasjonsteknologi til den direkte personlege kontakten med leverandørane og forbrukarane for å skreddarsy produksjonen og leveransane av råvarene og produkta både når det gjeld tidspunkt for levering, kvalitet og kvantitet. Dette er former som peiker rett over i kommunismen.

Etter å ha sett på feila til fysiokratane, Smith, Ricardo og andre økonomar går Marx laus på hovudspørsmålet: På kva måte kan vi erstatte verdien av den kapitalen som blir forbrukt i produksjonen av det årlege produktet? Og kva samband råder det mellom denne fornyinga av kapital og kapitalistane sitt forbruk av meirverdi og arbeidarane sitt forbruk av arbeidslønn?

Det er her Marx deler den samfunnsmessige produksjonen opp i to avdelingar: ei avdeling for produksjon av produksjonsmiddel (avd.I) og ei avdeling for produksjon av forbruksvarer (avd. II).
Eit av svara på spørsmålet gir Marx til sist i kapittel 20,4. Der skriv han at det ved enkel reproduksjon er slik at kapitalistane i avd.I berre får utlegga sine til arbeidslønn tilbake når arbeidarane deira har kjøpt forbruksvarer av kapitalistane i avd.II og når kapitalistane i denne avdelinga har brukt dei pengane dei då tener til å kjøpe nye produksjonsmiddel frå kapitalistane i avd.I.

Han går og inn på kva luksusproduksjonen fører med seg for heile produksjonsprosessen og kor mykje pengesirkulasjonen tyder for vareomsettinga.

Eit interessant kapittel (20,10) handlar om kapital og reveny og om variabel kapital og arbeidslønn. Desse skilla mellom innkomster som brukast samfunnsmessig for å skape meir kapital og innkomster som brukast til kjøp av private forbruksmiddel eller tenester, eller eiga utføring av slike tenester, (reveny) er viktig i forhold til debatten om heimearbeid. I den grad vi betalar ei verksemd av reveny eller lønnsinntekt, eller inntekta blir nytta til å arbeide med varer som er kjøpt for slike middel, inngår ho i den ikkje-produktive forbruksprosessen. Ho foregår som del av forbruket av varen. Ho inngår då altså ikkje direkte i nokon del av den kapitalistiske meirverdiproduksjonen, korkje innen produksjon eller omsetting. Under kapitalismen er berre den arbeidar produktiv som direkte produserer meirverdi for kapitalen. (Marx tek dette spørsmålet opp til inngåande handsaming i «Teoriar om meirverdet», bind 1, kapittel 4 (150 sider) og i eit vedlegg på omlag 20 sider.)

Kommentar om forbruksarbeid, uproduktive arbeidarar, offentlig sektor, arbeidsløyse og avisa «Klassekampen».

Eg vil komme med ein kort kommentar om desse forholda her. Også det arbeidet som er knytt til det ikkje-produktive, private forbruket av varen (i heimen eller familien) er vilkårsbunde av det meirverdiproduserande (produktive) arbeidet. Under kapitalismen tenderer dette private forbruksarbeidet til å ta stadig kortare tid sjølv om det aldri kan forsvinne heilt.

På Marx si tid var det meste av det ikkje-produktive arbeidet privat. Fram mot vår tid har former for ikkje-produktivt samfunnsmessig arbeid pressa seg fram istaden for det private (barnehagar, sosial sektor, sjukehus osv.) Men desse formene fungerer på premissa som blir lagt i den samfunnsmessig produktive verksemda slik kapitalen definerer ho. Omsorgsarbeid som ikkje samstundes er forbruk av varer, eller direkte innretta på å halde oppe verdien på varen arbeidskraft, er eigentlig heilt artsframandt for kapitalen. Slikt arbeid som går med til omsorg for den ikkje-produktive delen av folkesetnaden er eit overflødig moment som folk kan kjempe seg til, men som vi i prinsippet må gjøre på tvers av kapitalen. I tider med låg profittrate kjem dette faktum fram med øydeleggjande kraft.

På 70- og 80-talet, då kapitalen sine representantar trudde at dei var inne i ein mellombels nedgangsperiode, brukte dei ein del av den samfunnsmessige overskottsproduksjonen til å opprette ei mengd arbeidsplasser innan ikkje-produktivt samfunnsmessig arbeid i staden for å få auka arbeidsløyse. Dette førte med seg at mange kvinnelige proletarar og småborgarar kom ut av den private familie-sfæra og inn i samfunnsmessige arbeid. Ein del av grunnlaget for kvinneundertrykkinga vart oppheva på den særskilde framandgjorte måten slik det alltid vil hende innan kapitalismen.
Her finn vi det materielle grunnlaget for den nye kvinnerørsla. Dette skapte stort massegrunnlag for slike krav som 50/50% deling av husarbeid f.eks.
No tvingar utviklinga i det produktive samfunnsmessige arbeidet borgarskapet til å minske denne delen av arbeidet og anten gjøre det produktivt (meirverdiskapande) ved privatisering, eller ved å presse det tilbake til ubetalt privat arbeid. Saman med dette utviklar kapitalen eit heilt batteri med ideologiske overbygnader som skal tene den nye «trenden». Heile den enorme sentreringa på alt som har med private forhold å gjøre, spring ut av dei siste behova til kapitalen. Dei førebur svære slag for å skvise kvinnene ut at frå det samfunnsmessige uproduktive arbeidet og tilbake til meir privat uproduktivt arbeid. Trenden knyt seg, på vanlig snedig borgarlig vis til klåre kvardagsbehov, som spring ut av den nye meir problematiske situasjonen som folk flest er oppe i. Og han tener sjølvsagt til å avvleie kampen frå det sentrale målet som vi må rette han mot dersom vi skal kunne ha noko framgang.

Dersom vi ser på ei avis som «Klassekampen» som vi ventar skal kunne avsløre og gå på tvers av desse ideologiske kampanjane til borgarskapet, så ser vi at avisa langt på veg har falle for kampanjen. I eit heilt år har avisa på kronikkplass nekta å reise debatten om utviklinga av arbeidsløysa og dei store spørsmåla i tida som reiser seg ut frå det. Andre spørsmål har vore mykje meir interessante.
Det er ein klår samanhang mellom denne tendensen i avisa og motviljen mot å drive kampanjar og motviljen mot kommunisme.

Kanskje det også er typisk at nett når eg leverer dette manuskriptet til trykking (21.oktober -92) så blir arbeidsløyseproblemet teke opp på kronikkplass («Nygaardsvold løste krisen» av Bjørn Nistad, sentralstyremedlem i Norges Unge Venstre). Dei gamle sosialdemokratiske reformløysingane på problema i «den norske økonomien» blir lansert endå ein gong. Og det blir dei sjølv om alle, når dei får tenkje seg om, veit at det ikkje var Nygaardsvold, men 2.verdskrigen som løyste problema i økonomien. Det verste er jo at noko liknande kan hende igjen dersom den sosialdemokratiske reformismen endå ein gong får splitte arbeidarklassen i kampen for kommunismen slik han klarte det i mellomkrigstida.
Den reformistiske innrettinga i avisa denne dagen blir forsterka av eit oppslag under nyhende («Investering og sysselsetting», av Jan Mønnesland), der han diskuterer korleis vi må prioritere «kapital med sterkest mulig hjemhørighet» no vår vi nærmar oss EF.
No må vi håpe at det kan blir ein diskusjon på kronikkplass i Klassekampen om dette spørsmålet som går over lang tid og som er grundig. På ein måte er det jo positivt at problemet i det heile når fram til kronikkplass.

Vidare frå «Kapitalen

Det er i kapittel 4 i denne boka av «Kapitalen» at Marx seier at «Forutan det produktive arbeidet sitt eller utbyttinga av det produktive arbeidet har kvar ei mengd funksjonar å ta seg av som ikkje er produktive og som til dels går inn i forbrukskostnadene. (Dei eigentleg produktive arbeidarane må sjølv bere desse kostnadene og sjølv utføre det uproduktive arbeidet sitt.)»

Kapitalen er interessert i å presse den variable kapitalen, altså lønna, mest mogeleg ned for å auke meirverdiraten. Alle forhold som kan verke til at arbeidarane klarar seg med mindre lønn blir pressa fram. Mest mogeleg gratis heimearbeid i alle former er eit resultat av dette presset. Akkurat som opphevinga av toll på billege utanlandske tekstilar og jordbruksvarer. I den grad kvinnene er utstøytte frå samfunnsmessig arbeid og held seg i heimen, er det på dette grunnlaget naturleg at det aller meste av heimearbeidet fell på dei.

Når kvinnene blir dradd inn i samfunnsmessig arbeid i større grad, slik det har skjedd dei siste 20 åra, blir denne «naturlege» arbeidsdelinga til eit problem. Det går ikkje an å halde fram å gjere like mye heimearbeid som dei heimeverande kvinnene gjorde på 50-talet og å gå ut i samfunnsmessig arbeid på lik linje med mannen. Det øydelegg kvinnene. Og skal det delast likt med mannen, så blir det rettferdig på eit smalt og urettferdig grunnlag, og slit like fullt ut begge to, endå om det tek litt lengre tid.
Slik legg kapitalen sitt press for å få kvinnene ut i samfunnsmessig arbeid grunnlag for vidare innskrenking av heimearbeidet, vidare oppløysing av den avlegse familiforma vi no har, og det legg grunnlaget for å opprette ei form der motsetninga mellom den private og den offentlege fellesskapen er oppheva.

Dei siste tidsstudia frå 1990 ser ut til å vise at det, sjølv om mykje står att, har vore ei stor utjevning mellom kvinner og menn når det gjeld tida dei bruker til heimearbeid. Dette er nok mest eit resultat av at kvinnene er blitt trekt ut av heimen både med og mot eigen lyst og inn i samfunnsmessig arbeid og at dei har blitt tvinga til å slutte med å gjere endå ein del saker heime. Dette er berre eit nytt trinn i utviklinga vekk frå den lokale sjølvforsyningsfamilien som enno pregar den forma som familien eksisterer i.

I siste delen av dette bindet (kapittel 21) tek Marx opp problema med akkumulasjon og utvida reproduksjon. Der kjem mange av dei grunnleggande problema i den kapitalistiske sirkulasjonen fram for alvor. Hovudproblemet sett ut frå sirkulasjonsperspektivet er at det oppstår svært mange sjansar for stans i sirkulasjonsprosessen som kan utløyse krisar i heile systemet. Dette heng til ein viss grad saman med trongen til å trekke pengar ut av sirkulasjon for ei stund for å samle dei opp til det er nok til nye investeringar (særleg aktuelt for avd.I, produsentar av produksjonsmiddel). Men denne oppsamlinga kan føre til at andre kapitalistar (i avd.II, produsentar av forbruksvarer), ikkje får seld varene sine, og dermed blir det overproduksjon og krise hos dei som kan slå tilbake på dei andre og.

Det er likevel viktig å peike på at sirkulasjonen sjølv ikkje inneheld dei grunnleggande forholda som på sikt fører til at ein ny produksjonsmåte voks fram av kapitalismen. Den teoritradisjonen som tek utgangspunkt i bind 2 i «Kapitalen» kjem derfor fort på viddene. Meir om det seinare.

«Kapitalen» – tredje bandet

Tredje bindet av «Kapitalen» handlar om den kapitalistiske produksjonen sin totalprosess og er delt inn i to delar og fem avdelingar. Heilt framme i dette bandet seier Marx noko viktig om korleis heile verket om «Kapitalen» vart organisert. Framstillingsprosessen er omvendt av studieprosessen.

Studieprosessen går frå alle dei ytre tilfeldige bestemmingane av kapitalen som alle kan sjå i dagleglivet sitt og inn til dei indre samanhengane og utviklingstendensane som vi berre kan forstå gjennom abstrakt, teoretisk tenking.

I framstillinga går Marx nett ut frå ein abstrakt, teoretisk analyse av den innerste kjernen i kapitalen, dvs. varen og vareproduksjonen. Så går han vidare frå dette grunnlaget og stadig vidare opp igjen mot dei formene som alle kan sjå på overflata av kapitalismen som fenomen. Det er i dette tredje bindet at han dukkar heilt opp att på overflata og viser oss korleis dei indre samanhengane i kapitalen trer fram i ei forvanska, fordreid og ukjenneleg form i det daglege livet vårt.

Begge desse metodane er nyttig idag og. Vi bør ikkje låse oss til ein av dei, eller legge einsidig vekt på ein av dei.

1. avd. handlar om forvandlinga av meirverdien til profitt og meirverdiraten til profittrate. For kapitalisten trer meirverdien fram som eit overskott på alt han har investert både i maskiner, råvarer, hjelpestoffar (dvs. konstant kapital) og arbeidskraft (dvs. variabel kapital), altså som eit overskott som heile kapitalen har skapt, ikkje berre den variable delen, dvs. arbeidskrafta.
Slik blir kjelda til verdiskapinga, meirverdien, løynd i omgrepet profitt.

Det som er investert for å produsere varen kallar Marx for kostnadsprisen. Profitten er overskottet over kostnadsprisen. Profittraten er meirverdien delt på kostnadsprisen, rekna i prosent. Dette skjuler korleis meirverdien blir skapt og dermed skjuler det utbyttinga.

2. avd. handlar om forvandlinga av profitten til gjennomsnittsprofitt. Innan ulike greiner av kapitalen vil det danne seg ulike profittrater fordi dei har ulike forhold mellom delane konstant og variabel kapital og meirverdien. Innan område der det ikkje er uoverstigelege hindringar vil det likevel, ut frå konkurransen i marknaden, danne seg ein gjennomsnittsprofittrate for dei ymse kapitalane uansett korleis forholdet mellom konstant og variabel kapital og meirverdien er. Det den enkelte kapitalen får i profitt er kostnadsprisen sin pluss eit tillegg som samsvarer med den gjennomsnittlege profittraten, ikkje den eigne profittraten. Kostnadsprisen pluss tillegget ut frå den gjennomsnittlege profittraten kallar Marx for produksjonsprisen.

Vi ser no at varene sin verdi som første og andre bok av «Kapitalen» handlar om, er kamuflert som kostnadspris og produksjonspris og at dei verkelege indre samanhengane i kapitalen sin akkumulasjonsprosess blir vanskelegere og vanskelegere å forstå jo meir vi kjem opp til overflatefenomena.

Med utgangspunkt i korleis produksjonsprisen blir danna, er det lettare å forstå korleis dei kapitalane som er teknisk mest avanserte kan realisere meir profitt enn dei andre, sjølv om det er det levande arbeidet som skapar meirverdien og ikkje maskinene. Fortenesta til kvar kapital blir bestemt av forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen for kvar kapital. Fordi produksjonsprisen er felles for alle kapitalane, får dei kapitalane størst forteneste som har lågaste kostnadspris, og det er dei med dei meste moderne anlegga. For kvardagsmedvetet ser det då ut som det er maskinene som spelar størst rolle i profittskapinga ikkje arbeidarane.
I avdelinga tek og Marx opp korleis voksande etterspurnad og utbud verkar inn på korleis marknadsprisane vik av frå marknadsverdien til varene. Dette legg endå eit kamuflerande lag over dei indre samanhengane og prosessane i systemet. Dei borgarlege økonomane byggjer forklaringane sine mykje på illusjonane som oppstår her.
Under kapitalismen er det slik med alle samfunnsfenomen. Derfor krev det ei spesiell teoretisk verksemd å forstå og handle rett under kapitalismen. Dette er den teoretiske grunnen for den type parti som vi treng under kapitalismen for å stå i spissen for kampen for kommunismen. Under den sosiale kommunismen vil dette vere heilt endra, fordi overflateformene i samfunnet ikkje vil skjule så store motsetningar i det indre grunnlaget. Her er vi altså tilbake til tankane i dei «økonomisk-filosofiske manuskripta» igjen.

I denne avdelinga seier Marx også at dei ymse delane av den samfunnsmessige kapitalen kvar for seg vil tendere i retning av å utvikle seg slik at deira eigen profittrate nærmar seg den gjennomsnittlege profittraten. Kapital vil flyte over frå der den eigne profittraten er låg til der han er høgare dersom det ikkje er heilt avgjerande hindringar for dette.

Kommentar om imperialisme

Men kapitalistane flyttar ikkje kapital ut frå ei forståing for dei indre lovene i kapitalismen. Dei flyttar kapital ut frå kor skilnaden mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen er størst. Dei er ute etter å skape seg ein ekstra gevinst utover gjennomsnittsprofitten. Dette kan dei få ved å bruke arbeidskraft som arbeider lengre og for lågare lønn, eller ved å ta i bruk den siste tekniske og organisatoriske utviklinga, eller ved å ta i bruk begge metodar. Når Daimler Benz lurer på å flytte produksjonen av Merzedes til Mexico, så er det uttrykk for noko slik pluss at den forventa direkte tilgangen til marknaden både i Mexico og i USA er svært viktig.

Dessutan er det slik at overskott av profittmengd heile tida driv kapitalen til nye produksjonspunkt der det kan vere mogeleg å finne ein marknad. Ut frå dette vil dei og flytte kapital til andre land enn dei høgt utvikla kapitalistiske. Utviklinga i mange delar av verda idag viser dette. Den såkalla «dereguleringa» står på dagsetelen over alt. Særleg gode eksempel er kanskje Argentina, Mexico og Venezuela, men også fleire land i Asia, til dømes Kina, Iran og India.
Krava til dei rike landa i Gattforhandlingane er eksempel på korleis dei rike landa vil rive ned og i praksis riv ned fleire og fleire hindringar mot både å selje til og investere i dei fattige landa. Eit av dei viktigaste krava er å få opna dei sektorane som vanlegvis er statlege for kapitalinvesteringar frå utlandet. Det gjeld offentlege kommunikasjonar av alle slag, helsestell, universitet, skular osv.

Dei konkrete krava går ut på at dei store internasjonale konserna med basar i dei rike landa skal kunne konkurrere med dei nasjonale foretaka om oppdrag både i desse sektorane og i alle andre. I krava ligg og straffereaksjonar som skal fungere slik at viss eit land diskriminerer til fordel for eigne foretak, så skal alle foretak som har kontakt med dette landet kunna gå til boikott eller andre straffereaksjonar.

Denne såkalle dereguleringa fører no til ei gallopperande utvikling av kapitalismen i mange fattige land, omlag på samme måten som vi såg det frå 1870 til 1920 i Norge. Overfolkninga og fattigdommen auker drastisk med den aukte rikdommen som dette fører til. Men det finst ikkje noko USA som dei kan utvandre til. Dette kan føre til store opprør som kan vanskeleggjere overføringa av verdiar frå desse landa til imperialistlanda og dermed destabilisere heile det kapitalistiske eller imperialistiske systemet.

Marx sine undersøkningar av kapitalismen utover på 1800-talet førte til at han avdekke dei prosessane som måtte føre til moderne monopolkapitalisme, statsmonopolkapitalisme og imperialisme. Denne forma for imperialisme utvikla seg først etter at Marx var daud.
Slik eg ser det var det Lenin som i boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» vidareutvikla Marx (og Engels) sine slutningar i tida rundt 1.verdskrigen. Denne boka er idag svært viktig for å forstå utviklinga i forholdet mellom USA, Japan og Tyskland og utviklinga av EF.
Eg vurderer det slik at det er det tyske finansoligarkiet (sjå Lenin) som i eigen interesse no omskaper delar av Europa til ein felles marknad og ein politisk union. Det tyske finansoligarkiet har hatt det som mål i heile dette århundret. Dei har gjort to store framstøytar tidlegare for å klare det og no er dei igang med den tredje framstøyten sin.
Dei andre kapitalane underlegg seg herredømmet til den tyske kapitalen og samarbeider med denne kapitalen for å disiplinere sine eigne politikarar som har vanskeleg med å skjere hardt nok ned på folk sin velferd fordi dei må skaffe seg stemmer i val for å halde fram med å bli representert i parlamenta. Og dei underlegg seg og samarbeidar med den tyske kapitalen for å kunne nyte godt av den samla makta til fiansoligarkiet i alle desse landa for å ta rotta på arbeidarane og folket sin kampar i kvart enkeltland. Begge desse grunnane er nødvendige vilkår for at finansoligarkiet i dei enkelte landa skal få vere med i kampen om verdsmarknaden slik at dei ikkje blir valsa ned av Japan og slik at dei kan konkurrerer med Japan om gå inn i område der USA har vore dominerande ettersom USA svekkast vidare.

Oppløysinga av Sovjet og Sovjet-blokka og overgangen frå degenerert kommunisme til kapitalisme der, har gjort det mogeleg å skape grunnlag for ei kraftige kjerne (det samla Tyskland) og eit Stortyskland (dvs. EF-unionen) og i tillegg eit austleg «rom» som kan levere billeg arbeidskraft og billege råvarer, altså eit kolonirike like utanfor Tyskland si dør. Det var denne situasjonen kommunismen i Sovjet hindra gjennom 70 år på godt og vondt. Dette er også hovudgrunnen til den imperialistiske jubelen då Sovjet med satelittstatar fell saman. Til denne fasen høyrer kampar for å hindre at delar av det gamle Sovjet utviklar seg mot interessene til det tyske finansoligarkiet. Her har heile den gamle imperialismen til dels felles interesser og.

Neste scene i dette dramaet kan vere den rasande kampen om dei arabiske oljeområda. Det tyske finansoligarkiet vil då bruke dei samla historiske erfaringane til den svært gamle og svært erfarne europeiske imperialismen til å gjere Middelhavet til eit europeisk mittelmeer og med dette utgangspunktet vil kampen om oljerikdommen rase. Dette gjer rasisme retta mot arabarane til nødvendig europeisk politikk. Men først må kanskje USA sitt gamle støttepunkt i området, Israel, tuktast. Til det fordrast og ei oppblomstring av rasisme retta mot jødane. Kanskje kan dei klare å pusse arabarane på jødane enno ein gong, svekke dei begge, underminere USA si rolle og legge eit solid grunnlag for å ta sjansen på eit endeleg slag om området.

Dersom USA blir vippa ut av oljeområda vil dollaren falle som verdsvaluta og ECU og Yen vil bli dominerande. Dermed er USA sitt verdshegemoni heilt brote og krisa vil ramme USA med enorm kraft. Dette kan ikkje USA tole, så her ligg eit av mange opplegg for verdskrig. Andre opplegg spring ut av motseiinga til Japan. Alle desse prosessane som no er igang i og rundt EF-unionen vil føre til utvikling av svære motsetningar også innan unionen sjølv. I desse forholda ligg grunnlaga for utviklingsretninga til EF-unionen. Det er denne storpolitiske utviklinga vi seier ja eller nei til å delta aktivt i som folk når vi seier ja eller nei til EØS og EF. I kjernen er det eit ja eller nei til å vere aktivt med på den politikken som vi kjempa mot i 2.verdskrigen.

Merknad om imperialismeteoriar.

Eg meiner at dei teoretikarane som har følgt opp Rosa Luxemburg sine imperialismeteoriar i hovedsak tek feil. Dette gjeld f.eks. Baran og Sweezy i boka «Monopoly Capital» frå første del av 1960-talet og Samir Amin i boka «Accumulation on a World Scale» frå samme tiåret. Desse er del i ein heil teoritradisjon der vi finn navn som Rudolf Hilferding, Henryk Grossmann, Nikolai Bukharin, Otto Bauer, Fritz Sternberger, Leon Sartre, Oliver Cox, Arrigi Emmanuel og Andre Gunder Frank.

Rundt 1970 gjekk det ein diskusjon om desse spørsmåla der Charles Bettelheim og Ernest Mandel («Late Capitalism», Verso 1978, tysk utgåve 1972) kom med mange vektige argument endå om eg ikkje kan seie at eg er heilt samde med dei heller.

Seinare har mellom andre Nigel Harris («Of Bread and Guns. The World Economy in Crisis», Pelican 1983 pluss ei seinare bok), og Francis Green og Bob Sutcliffe («The Profit System. The Economics of Capitalism», Pelican 1987) ved framlegging av empirisk materiale vist at teorien om polarisering mellom «industriland» og «utviklingsland» er for generell til å ha allmenn gyldigheit. Særlig viktig her er utviklinga i Asia som no går heilt på tvers av ein allmenn «dependencia»-filosofi.

Før vi gjer Samir Amin til noko spesielt er det viktig å gå opp denne diskusjonen. Den såkalla «dependencia-skulen», som Amin slutta seg til, oppstod blant borgarlige økonomar i Latin-Amerika alt på 1920-talet og vart adoptert av FN sin økonomiske kommisjon for dette området (ECLA) på 50-talet. Ein viktig person i spreiinga av teorien var den argentiske økonomen Raúl Prebisch. Han og dei andre ECLA-økonomane meinte at landa i Latin-Amerika måtte verne sin eigen økonomi ved hjelp av tollar og avgifter. På den måten kunne dei avskjerme seg frå konkurransen frå dei mektige imperialistlanda og klare å bygge opp ein konkurransekraftig indre industri.

Vi ser at dette minnar mykje om dei forslaga som nokre innan Raud Valallianse har komme med, når det gjeld ei nasjonal reindustrialisering av Norge. Det er også det forslaget venstre-sosialdemokratar og venstre-folk kjem med no. Det er også denne tankegangen som ligg bak ideen om «sosialisme i eit land», sjølv om dei som først prøvde dette blei tvinga til det av den imperialistiske boikotten. Idag ser vi resultata av dependencia-teoriane. Det fører til despoti, stagnasjon og samanbrott. Idag er dette ei daufødt løysing på problema.

Det var først opp gjennom 1980-talet at det vart relativt lett å sjå dette. Då slo dei grunnleggande forholda i kapitalismen så tydeleg gjennom igjen at det vart vanskelegare å halde fast på teoriar som la svært stor vekt på vilkår som midlertidig hindrar utjevninga mellom profittratane i ulike foretak og statar og som midlertidig gjorde det mogeleg å halde levevilkåra for det store fleirtalet i nokre av dei rike imperialistlanda stabilt svært gode. Dette er ein spesiell «ny» grunn til å gå tilbake til Marx nett no.

Lars Magnusson gav i 1985 ut boka «Imperialism» på Tidens Förlag i Sverige. Ny utgåve kom i 1991. Denne boka gir ei kort og oversiktlig framstilling av utviklinga av imperialismeteoriane frå Hobson og frametter. Det blir ikkje rom for å gå nøyare inn på dette her, men her er noko som er avgjørande viktig å studere i tida som kjem.

Meir frå «Kapitalen», band 3

3. avd. omhandlar den vidgjetne loven om profittraten sin fallande tendens som mange har motbevist, men som stadig lar seg observere reint empirisk.
Loven er svært enkel. Han seier at den aukte produktiviteten av arbeidet som kapitalismen driver mot stadig auker det «daud arbeidet» i forhold til det levande. Den konstante kapitalen (maskinar, råstoff og hjelpestoff) har heile tida ei tendens til å vokse meir både i masse og verdi enn den variable (arbeidskrafta). Den organiske samansetninga av kapitalen auker. Slik tek det kortare og kortare tid å skape dei bruksverdiane som kan seljast, den samla fritida for heile folkesetnaden blir større og større ettersom samfunnet sin rikdom voks. Den framandgjorte forma for denne fritida, som under andre vilkår vil vere grunnlaget for den allsidige menneskelege utviklinga, trer under kapitalismen fram som overflødig folkesetnad, arbeidsløyse, fattigdom, elende og daud for store folkegrupper. Dette fører stadig til revolusjonære oppreister mange stader i verda. Loven verkar for heile verdskapitalen og ikkje berre for kapitalane innan kvar stat.

Mange motverkande årsaker fører til at profittraten fell mykje saktare enn ein skulle tru.

Desse årsakene er 1) auke i utbyttingsgraden av arbeidet, altså auke i meirverdiraten. Men fordi dei viktigaste hevstanga for å auke meirverdiraten er å satse meir på maskineri osv, og dette i første omgang fører til at verdien av den konstante kapitalen går ned og profittraten opp så fører dette i neste omgang til at det blir bruk for mindre arbeidskraft i forhold til maskineri og råvarer og profittraten tenderer nedover.

Men det er og 2) nedpressing av arbeidslønna under verdien sin, altså ned til sveltelønn. For å klare dette trengs arbeidsløyse. Fordi aukande arbeidsløyse er grunndraget i utviklinga av kapitalismen, vil dette vere ein av dei viktigaste grunnene til at profittraten held seg oppe. Men samstundes utjevnar det forholdet mellom arbeidarar over heile jorda slik at det materielle grunnlaget for einskap voks. Dette skjer for augene våre no.

Og det er 3) å gjere dei ulike delane av den konstante kapitalen billegare. Dette skjer også etter kvart i hovudsak som resultat av meir bruk av konstant kapital og vil i neste omgang verke til å senke profittraten igjen. Men i den grad ein kan lage overproduksjon av viktige råstoffer, så vil marknadsprisen kunne blir pressa ned under marknadsverdien, slik at dei som står i neste trinn av produksjonsprosessen kan ta ut større fortenester. Dette var eit viktig moment då USA bestemte seg for å invadere Saudi-Arabia og angripe Irak.

For det 4. så fører arbeidsløysa til at arbeidskrafta blir så billeg at ny teknologi ikkje blir teke i bruk så fort. Det gjer at profittraten held seg meir oppe.

For det femte kan utanrikshandelen føre til at varene vi bruker i eit land sin eigen produksjon blir billegare enn vi kan skaffe dei innan landet sjølv. Dessutan fører denne handelen til at nye foretak med lågare profittrate som opprettast med kapital frå meir industrialiserte land kjem inn i verdsmarknaden og då verkar det til at den samla profittraten i moderlandet og resten av verdsmarknaden blir høgare.

For det 6. opererer Marx med ein type store kapitalar som berre fungerer som renteberande, dei avkastar berre dividendar etter frådrag av alle utlegg. Disse foretaka har ein mykje mindre profittrate enn gjennomsnittsprofittraten og må haldast utanfor dersom vi er ute etter den reelle profittraten som kapitalistane vanlegvis har å halde seg til.

Eit viktig forhold som Marx ikkje tek opp direkte til handsaming er den motverkinga mot profittraten sin utjamning og fallande tendens som kapitalistiske monopol kan føre til. Slike monopol var då heller ikkje tilstades i særleg grad så lenge Marx levde. Seinare teoretikararar har gripe fatt i dette og hevda at monopolkapital fører til at sjølve grunnlaget for Marx sine teoriar er feile. Den første som gjekk opp denne linja med stor kraft var den store reformisten Eduard Bernstein i boka «Sosialismens forutsetninger». Men det samme sa Baran og Sweezy i «Monopoly Capital, Samir Amin og dei som går i fotspora deira. Derfor fører teoriar som byggar på desse ideane til brot med Lenin sine idear i «Imperialismen» og til brot med Marx sin «marxisme». Dette er hovudgrunnen til at reformistar er så ivrige etter å bryte med «marxismen-leninismen». Dei humanistiske argumenta er i kjernen sin berre ei rettferdiggjering av desse brota, endå om mange meiner inderleg alvor med dei.

I eit utruleg innhaldsrikt og interessant kapittel 15 tek Marx opp utviklinga av dei indre motseiingane i loven om profittraten sin fallande tendens. Her forklårar han kapitalen sin konsentrasjon og sentralisering, den stadig hardare konkurransen, arbeidsløysa, dei periodiske krisene og kvifor systemet til slutt må bryte saman, pluss ei mengd andre saker. Dei vel 20 sidene i dette kapitlet er nødvendig lesing for alle som vil kalle seg marxistar og for alle som vil forstå og forandre verda.

4. avd. omhandlar varehandel og varehandelskapital. Kva er handelsprofitt og korleis står dei som jobbar i handel i forhold til dei som jobbar i produksjonen?

5. avd. omhandlar for det meste rente og fortaksforteneste. Særleg etter den kredittfinansieringa som har vore på 1980-talet er det interessant å sjå på korleis Marx i kapittel 27 analyserer kreditten sin rolle i den kapitalistiske produksjonen. Ein viktig konklusjon er slik:
«Dette viser at utbytting av kapitalen, på grunnlag av den motseiingfylte naturen til den kapitalistiske produksjonsmåten, berre til eit viss punkt tillet verkeleg fri utvikling, altså at kapitalutbyttinga er ei innebygd grense og hindring som kredittsystemet heile tida bryter. Derfor skyv kredittsystema på den materielle utviklinga av produktivkreftene og utviklinga av ein verdsmarknad. Det er ei historisk oppgåve for den kapitalistiske produksjonsmåten å bygge dei materielle grunnlaga for den nye produksjonsforma fram til eit visst nivå. Samstundes skyndar kreditten på dei veldige utbrota av denne motseiinga, krisene, og dermed skynder kreditten også på dei elementa som løyser opp den gamle produksjonsmåten.»

Eit kapittel om bankkapitalen sine delar er også blitt aktuelt att gjennom bankkrisane. Bankane sin kreditt til jappeforetaka og andre som har gått konkurs betalar vi no alle over skattesetelen.

Marx tek også opp skilnaden mellom pengekapital og verkeleg kapital og rolla til omløpsmidla under kredittsystemet. Han omhandlar og fiktiv kapital.

6. avd. er ei stor avdeling som omhandlar omgrepa jordrente og differensialrente. Kort sagt dreier det som om korleis profitten på direkte produktutvinning av jorda/naturen blir danna. Det handlar altså om jordbruk innrekna vatn og det som finst i vatn, om gruver og no oljeutvinning. Utgangspunktet er jordeigedomsmonopolet og utnyttinga av dette monopolet på grunnlag av den kapitalistiske produksjonen. Dette gjer at f.eks. også dei dårlegaste jordstykka, gruvene og oljefelta under kapitalistisk drift må realisere gjennomsnittsprofitten på produkta sine dersom dei ikkje skal gå ut av produksjon. Derfor blir profitt utover dette rekna ut frå skilnaden mellom gjennomsnittsprofitten og den høgare profitten. Den høgare profitten grunnar seg på betre naturkvalitet på jorda osv. og på betre maskinar og arbeid med jorda. Dersom produksjonen på dei beste jordstykka kan dekke det kjøpekraftige behovet, så fell dei dårlegare jordstykka ut av produksjonen og gjennomsnittsprofitten fell då på dei beste jordstykka og blir blir utgangspunkt for å rekne den nye ekstraprofitten. Men denne avdelinga er ei stor skål som krev eit eige studium, så det får bli med dette her.
Bare ein kort merknad: Det er her Marx hevdar at kapitalistisk jordbruk ikkje kan drivast på ein måte som tek vare på jorda si naturlege reproduksjonskraft.

7. avd. handlar om dei ulike typane innkomster og kjeldene deira. Det er kapital som gir profitt, jord som gir jordrente og arbeid som gir arbeidslønn. Eg skal under her gå meir inn på det viktige kapittel 48.

Vidare har Marx i kapittel 49 til og med sluttkapittelet 52 gitt ei slags oppsummering av heile arbeidet sitt. Han tek opp att analysen av produksjonsprosessen og går inn på illusjonar som blir skapt av konkurransen, undersøker forholdet mellom fordelingsforhold og produksjonsforhold og sluttar av med eit kort kapittel om samfunnsklassar.

Litt om den «unge» og den «gamle» Marx

Eg skal vise til kapittel 48,III i «Kapitalen», bind 3 for å knyte bandet mellom «den unge Marx» og «den eldre Marx». Her samanfattar Marx hovudinnhaldet i heile «Kapitalen».
Han seier her at han har vist at den kapitalistiske produksjonsprosessen er ei historisk bestemd form av den allmenne samfunnsmessige produksjonsprosessen. Han er både ein prosess som produserer materielle eksistensvilkår for det menneskelege livet og ein prosess som foregår under bestemte historiske og økonomiske produksjonsforhold som produserer og reproduserer seg sjølv og dermed også dei som ber oppe denne prosessen, dei materielle eksistensvilkåra deira og dei forholda dei har til kvarandre, dvs. den særskilde økonomiske samfunnsforma deira. For heilskapen i desse forholda, som berarane av denne produksjonen har til naturen og til kvarandre, som dei har til alle dei forholda som dei produserer i, denne heilskapen er nett samfunnet sett som økonomisk struktur.

Den kapitalistiske produksjonsprosessen, som alle tidlegare slike prosessar, finn stad under bestemde materielle vilkår som også inneber bestemde samfunnsmessige forhold mellom individa som oppstår når dei reproduserer livsprosessen sin. Desse vilkåra, med dei forholda dei inneber, er på den eine sida førestnader for og på den andre sida resultat og det som er skapt av den kapitalistiske produksjonsprosessen. Dei produserer og reproduserer han.

Videre seier Marx at han har vist at kapitalen (og kapitalisten er berre det personifiserte kapitalen, han fungerer i produksjonsprosessen berre som berar av kapitalen) pumper ei viss mengd meirarbeid ut av dei direkte produsentane eller arbeidarane. Dette er meirarbeid som held oppe kapitalen utan at kapitalen gir noko likt igjen og som i vesenet sitt alltid held fram å vere tvangsarbeid, kor mykje det enn må stå fram som resultat av ein fri avtale. Dette meirarbeidet produserer ein meirverdi, og denne meirverdien eksisterer i eit meirprodukt.

Som eit arbeid utover målet for dei gitte behova må meirarbeid alltid finst. Men i det kapitalistiske systemet, nett som i slavesystemet osv., har det ei antagonistisk form og utfyllast av fullstendig arbeidsløyse for ein del av samfunnet.

Ei viss mengd meirarbeid vert kravd som sikring mot spelet frå tilfellet og for å sikre den nødvendige produksjonsprosessen som svarer til utviklinga av behova og framsteget i folkesetnaden. Frå kapitalistisk synsstad kallar vi det for akkumulasjon. Ei av kapitalen sine siviliserande sider er at han tvingar fram dette meirarabeidet under vilkår som er til større fordel for utviklinga av produktivkreftene og samfunnsforholda og til større fordel for å skape delar som vi kan bruke for ei høgare nydanning (av samfunnet) enn det som var mogeleg under dei tidlegare formene som slaveri, liveigenskap osv.

På den eine sida leier dette til eit stadium der tvangen og monopoliseringa av den samfunnsmessige utviklinga (medrekna dei materielle og intellektuelle fruktene av dette) gjennom den eine delen av samfunnet, fell bort. På andre sida skaper det materielle medel og eit frø til forhold som i ei høgare samfunnsform tillet å sameine dette meirarbeidet med ei større innskrenking av den tida som i det heile eignast til materielt arbeid. For meirarbeidet kan vere stort ved liten totalarbeidsdag og relativt lite ved ein stor totalarbeidsdag alt etter den utviklinga som arbeidet si produktivkraft har.

Samfunnet sin verkelege rikdom og mogelegheita til stadig å utvide samfunnet sin reproduksjonsprosess heng altså ikkje på kor langvarig meirarbeidet er, men på kor produktivt det er og på dei meir eller mindre rikelege produksjonsvilkåra som kan brukast når meirarbeidet blir gjort.

Fridommens rike tek i verkelegheita til når det arbeidet som er bestemd av naud og ytre føremål tek slutt. Det ligg altså etter saka sin natur bortanfor sfæren til den eigentleg materielle produksjon.

Slik som dei ville menneska må kjempe med naturen for å få dekka behova sine, for å halde oppe liva sine og reprodusere dei, må også det siviliserte mennesket gjere, og det gjeld alle samfunnsformer og alle mogelege produksjonsmåtar. Etter som det naturnødvendige riket utviklar seg, utvidar det seg og, men samstundes utvidar også dei produktivkreftene seg som tilfredsstiller desse (utvida) behova.
Innanfor dette området kan fridommen berre vere at det samfunnsmessige menneske, dei sameina produsentane, på fornuftig vis regulerer denne stoffvokslinga si med naturen og får han under kontroll i staden for at ho herskar over dei som ei blind makt. Det kan berre vere at dei fullfører ho med minst mogeleg energibruk og under dei vilkåra som er mest verdige og passande for den menneskelege naturen deira. Men det blir alltid eit naudsynt rike.
Bortanom dette byrjar den menneskelege kraftutviklinga som er sitt eige mål, fridommens sanne rike, som likevel berre kan bløme med dette naudsynte rike som grunnlag. Å korte ned arbeidsdagen er det grunnleggande vilkåret. (Kapitalen bind 3, kap.48,III. Bo Cavefors 1973, s.725-26. Marx/Engels: Werke, b.25, s.826-828.)

Bare ein ny offensiv for ein radikal kommunisme slik Marx tenkte seg han, og på den måten som Marx meinte at vi kan nå han, kan hindre at dei framandgjorte og derfor øydeleggande produktive kreftene tek knekken på oss alle.
Derfor må vi tileigne oss Marx sine synspunkt og teoriar på ein allsidig og djup måte. Vi må så gjennom vår eigen praksis og teoretiske tenking overskride desse synspunkta og teoriane og skape nokre fleire naudsynte vilkår for kjempe fram ei framtid i velstand og lukke for alle gjennom eit universelt, medvete samverke av frie individ.
Då kan vi vinne fram til ei høg grad av utveksling med naturen som samstundes er i takt med naturen. Då kan behova som ligg bortanfor den eigentleg materielle sfære bli dei viktigaste. Då kan vi bli skapande, lidenskapelege og elskande menneskeleg-naturlege individ. Då kan vi utvikle heile det positive potensialet som no voks fram på ein forvrengd, framandgjort måte under kapitalismen og under den politiske og rå kommunismen (eller sosialismen) der dei prøvde å skape kommunisme ut frå lågt utvikla produktivkrefter og i strid med den herskande kapitalistiske imperialismen. Alle dei positive formene som voks fram og ligg klare, men som no blir knust av det reaksjonære innhaldet sitt, kan vi då frigjere i fellesskap og bruke til beste for individa.

For å klare dette må vi gå laus på arbeidet med å skape ein marxistisk renessanse og ein kommunistisk offensiv for alvor. Eit første avgjerande skritt er å halde fast på, bruke og utdjupe omgrepet kommunisme. Sluttar vi å bruke det, får vi heller aldri lagt fram innhaldet i det, og då har vi fjerna eit av dei viktigaste vilkåra for stadig å ta opp den nødvendige kampen mot den sosialdemokratiske og fascistiske reformismen som nok ein gong truger med å splitte arbeidarklassen, når han no snart må gjøre eit sprang mot kommunisme eller gå ein ny runde med enorm devaluering av kapitalen (verdskrig) og ein ny, om endå kanskje kortare og verre, runde med det vi har opplevd etter krigen i Norge.

Det er også opp til deg korleis dette skal gå. Dersom du også blir med på den marxistiske renessansen og den kommunistiske offensiven så kan vi kanskje klare det denne gongen.
Terje Valen, 24. oktober 1992.

Det er altså slik at menneskene gjennom varebytte egentlig bytter det arbeidet som er nedlagt i varetingene. Dette er et samfunnsmessig forhold mellom mennesker. Men det forholdet blir skjult i varen der den sist utviklingen fører til at en vare (ekvivalentformen) utvikler seg til pengeform, dvs. en ting, som representerer det menneskelige arbeidet og den mengden menneskelig arbeid som har gått med til å skape (produsere) tingen. Dermed fremtrer tingen som representant for mennesket (med dets arbeidsevne). Med dette er den virkelighet som ligger bak varene og varebyttet skjult ved at den er «lagt inn i» og fremtrer som ting og varetingen får dermed fetisjkarakter.

Marx sjøl sier det slik: Det hemmelighetsfulle ved vareformen består ganske enkelt i at den for menneskene gjenspeiler den samfunnsmessige karakteren av deres eget arbeid som en legemlig egenskap ved sjølve arbeidsproduktene, altså som samfunnsmessige naturegenskaper ved disse tingene sjøl. Derfor framstår også det samfunnsmessige forholdet mellom produsentene og totalarbeidet som et samfunnsmessig forhold mellom gjenstander, som et forhold som eksisterer utenfor dem. Gjennom dette quid pro quo (at det ene erstatter det andre) blir arbeidsproduktene til varer, dvs. sansbare ting med oversanselige, eller samfunnsmessige egenskaper.

Men vareformen til arbeidsproduktene, og det verdiforholdet som den fremtrer i, har ikke noen tilknytning til deres fysiske natur og de tinglige forholdene som springer ut av denne. Vareformen er et bestemt samfunnsmessig forhold mellom mennesker, som i deres øyne antar den fantastiske formen av et forhold mellom ting.

Så sier Marx at en for å finne noe som ligner må gå inn i den religiøse verdens tåkeregioner. Også her er det slik at produktene av den menneskelige hjernen synes å være begavet med et eget liv. De fremtrer om sjølstendige skikkelser som står i forhold til hverandre og til menneskene.

Ut fra dette kommer hans definisjon av fetisjisme. På samme måte som det er i den religiøse verden med produktene av den menneskelige hjernen er det i vareverdenen med produktene av den menneskelige hånden. Dette, sier Marx, kaller jeg fetisjismen, som kleber seg til arbeidsproduktene så snart de er produsert som varer og som derfor er uadskillelig fra vareproduksjonen.

For å forstå virkeligheten skaper menneskene, ut fra hele sin virksomhet, ideer om hvordan denne virkeligheten ser ut og fungerer. Dette feller seg ned i begreper og kategorier. Hvis vi ikke klarer å danne oss begreper og kategorier som samsvarer godt med virkeligheten som vi virker i kan vi ikke forstå og løse de oppgaver som springer ut av vår nødvendige utveksling med naturen rundt og med hverandre.

Det er viktig å forstå hvordan vår utveksling med naturen rundt foregår. Denne utvekslingen foregår gjennom produksjonen der menneskene omformer naturen ut fra dens egne lovmessigheter slik at den bedre tjener menneskenes behov. Det er og viktig å forstå utvekslingen mellom menneskene av de produktene som skapes i produksjonen. Disse to utvekslingene er to forskjellige deler av økonomien. Den ene handler om produksjon av ting, den andre om fordelingen av tingene. Dette hører til innenfor det vi kaller økonomi.

For å forstå denne økonomien må vi ha begreper som gjør det mulig fordi de fremstiller noenlunde korrekt det som skjer. Med feile begreper følger feile oppfatninger og dermed feile handlinger ut fra de mål vi setter oss. Da kan vi ikke løse de grunnleggende problemene som oppstår i vår utveksling med naturen rundt og hverandre.
Jeg tenker at den som har utarbeidet de beste begreper for å forstå den nåværende økonomien er Marx. Derfor er det så viktig å studere det han skrev og å bruke hans begreper for å beskrive virkeligheten. Det skjer omtrent i den enorme strømmen av informasjon som flømmer over oss daglig. I denne strømmen av informasjon spres det begreper som hindrer forståelse. Derfor er vi også lette å lure. Derfor er det så vanskelig å komme ut det kapitalistiske systemet som flere og flere i dag faktisk oppfatter som meget problematisk og på ganske kort sikt – ødeleggende.

Nå, i begynnelsen av det 21. århundre, foregår mange steder i verden det vi kan kalle en marxistisk renessanse med nye grundige studier av det Marx virkelig skrev og analyser av økonomi og politikk ut fra dette. Denne renessansen begynt i slutten av forrige århundre og har ikke nådd så langt ut ennå, men tendensene til breiere spredning fins. Etter krisen i 2008 fikk den ny næring. Det er denne tendensen jeg vil forsterke gjennom Vadlabloggen og hjemmesiden min

Ved siden av de økonomiske begrepene finnes det også politiske begreper som tilslører eller avslører virkeligheten. Jeg vil her ta opp noen spørsmål der det er mye forvirring på den kapitalistiske venstresiden og lønnsarbeiderklassens venstreside. Det gjelder begrepene diktatur, demokrati og despoti og tyranni. Også her har Marx mye å bidra med. Den som har jobbet mest med dette er vel Hal Draper som sammen mer Ernie Haberkern har gitt ut et massivt fem binds verk om Marx’ revolusjonære teori eller Marx teori om revolusjon.

Marx ser ikke på diktatur og demokrati som motsatte poler slik vi er vant til ut fra slik vi er opplært til å forstå disse begrepene. Han ser på diktatur og demokrati som en side i en motsigelse og despoti og tyranni som den andre siden. Jeg skal forklare det nøyere.

Grunnlaget for Marx sin analyse er at den menneskeskapte materielle fremmedgjøringen, som henger sammen med vareproduksjon og utviklingen av kapitalisme, gjør at det oppstår en gruppe mennesker som eier produksjonsmidlene og en som ikke eier dem, men som bruker dem i produksjonen. Den første gruppen kaller han kapitalens representanter eller talspersoner eller borgerskapet. Den andre gruppen kaller han arbeiderklassen.

Så sier Marx at eiendomsretten til produksjonsmidlene er utgangspunktet for hvem som har den virkelige makten i samfunnet. De som eier kapitalen styrer hovedlinjene i utviklingen av det kapitalistiske samfunnet. De oppretter en stat og en statsform som tjener dem og deres system. Dette kaller Marx for et klassediktatur. En klasse har altså den virkelige makten. Han bruker også betegnelsen borgerskapets diktatur.

Så langt er det ikke noe problem med å følge dette resonnementet. Men så kommer noe som vi vanligvis ikke får høre så mye om. Marx skriver nemlig at dette klassediktaturet kan ta forskjellige former. Det kan ta både despotiske og demokratiske former.

Der den klassen (eller de klassene) som eier produksjonsmidler, ikke gir arbeiderklassen visse demokratiske rettigheter innenfor deres stat som administrerer deres reelle diktatur, har vi et politisk despoti. Der arbeiderklassen får visse demokratiske rettigheter innenfor den staten som administrerer kapitalens og borgerskapets reelle diktatur (eller pengenes diktatur om du vil), har vi et politisk demokrati.
Men begge disse formene har som grunnlag at kapitalismen som system, med kapitalistklassen som har den virkelige makten over produksjonen og staten, ikke skal fjernes. Derfor betegnelsen diktatur.

Så sier Marx at dette systemet har motsigelser som gjør at det går mot sin egen oppheving. Oppheving betyr at alt det levedyktige og gode i kapitalsystemet blir tatt vare på i det nye systemet som erstatter det, og at det skadelige blir tilbakelagt. Fordi det nye systemet må utvikle seg i retning alles eiendomsrett til produksjonsmidlene kaller Marx dette systemet for kommunisme, som altså betyr felleseie av produksjonsmidler og et økonomisk system der folk kan yte etter evne og få etter behov. Vi kjenner systemet som frivillig arbeid eller dugnad.

Men for å oppheve det kapitalistiske systemet må arbeiderklassen i første omgang ta den politiske makten fra kapitalistklassen og opprette en stat som kan sørge for at arbeiderklassen overtar makten over produksjonsmidlene og kan sette i verk tiltak for å oppheve hele systemet med klassekamp og stat. Marx kaller denne overgangsperioden mellom det borgerlige diktaturet og kommunismens høyere fase for proletariatets diktatur. Det betyr at borgerskapets diktatur er erstattet av arbeiderklassens diktatur.

Så lenge staten finnes er den et borgerlig element i det nye systemet som må avvikles litt etter litt ved at arbeiderklassen direkte overtar styringen av produksjonen og fordelingen. Den nye typen stat, det arbeiderklassen har makten, vil nok være ganske forskjellig fra borgerskapets stat, men den er fremdeles en stat og kan derfor ha både en demokratisk form og en despotisk form, akkurat som den borgerlige staten kan det.

Vi har sett at den despotiske formen har blitt fremherskende i  den første stor bølgen for å komme ut av systemet. Men denne bølgen fant sted i land med lite utviklete produktivkrefter, og Marx sier at forutsetning for oppheving av kapitalismen i det hele tatt er at produktivkreftene er høyt utviklet og at det kapitalistiske systemet som helhet er i så dyp krise at det store flertallet av folk ser at de ikke kan overleve innenfor det.

Men faren for at den første fasen av kommunismen kan bli despotisk vil nok være tilstede i fremtiden også. Derfor er en av de viktigste oppgaver under denne første fasen av kommunismen være å hindre at staten stivner i en despotisk form når arbeiderklassens eiendomsovertakelse er ferdig og sikret. For det er klart at det er utøving av despoti når eiendomsretten, med makt, blir ført over fra borgerskapet til arbeiderklassen. Derfor sier også Marx i det kommunistiske manifest at arbeiderklassen må erobre demokratiet for seg. Det betyr et demokrati der borgerskapet ikke får lov til å gjenopprette kapitalismen.

Dette er ikke en enkel sak, slik historien har vist. Men jo mer utviklet kapitalismen er, desto flere materielle vilkår er skapt for å hindre at arbeiderstaten blir despotisk. Det viktigste vilkåret er at produktivkreftene er så høyt utviklet at menneskene kan få tilfredsstilt sine grunnleggende materielle behov med bruk av ganske lite arbeidskraft, dvs. med kort arbeidstid. Det gir tid til å sette seg inn i alt som må til for å utvikle produksjon, fordeling og administrasjon av samfunnet.

Altså er konklusjonen at proletariatets diktatur er en overgangsperiode etter at borgerskapets diktatur er styrtet. Det er ikke snakk om et diktatur av en person, eller en klikk. Det er snakk om en hel klasses politiske makt for å hindre at det kapitalistiske ødeleggende diktaturet gjenoppstår og for å utvikle arbeiderdemokratiet til et reelt sjølstyre der staten som undertrykkingsorgan for en klasse mot en annen klasse er opphevet og at dermed demokratiet som kamp om statsstyret ikke lenger er nødvendig, men der det er lagt til rette for at alle kan delta i alle beslutningsprosesser for å sikre at det er de menneskelige behovene som bestemmer produksjon og fordeling og ikke drivet etter bytteverdi, merverdi og profitt.

Fetisjisme er et antropologisk begrep som beskriver det å tilegne kraft eller verdi til et objekt. At et objekt har fetisjkarakter betyr da at det at det er tilegnet kraft eller verdi som ikke ligger i objektet i og for seg.
Marx begynner dette kapitlet (kapittel 1. 4.) med å si at en vare ved første blikk ser ut til være en sjølsagt, triviell ting, men at den analysen vi har sett viser at den faktisk er en svært innviklet ting, full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker.

Marx bruker nok ordet metafysikk slik Aristoteles gjorde det. Selve navnet kommer fra en av Aristoteles’ bøker, som ble kalt τά μετά τά φυσικά (ta meta ta physika = «etter fysikken»), rett og slett fordi den boken han skrev før denne ble kalt φυσικά (physika = fysikken) og handlet om naturen. Metafysikk ble derfor brukt til å betegne studiet av fenomenene «bak» eller «over» naturen.

Når Marx sier at varen er full av metafysisk spissfindigheter så skulle det da bety at det skjuler seg mange spissfindigheter (forskjellige trekk som krever mye å skille fra hverandre og analysere) under den trivielle fremtredelsesformen til varen. Når det gjelder teologiske nykker kan vi vise til at Marx tidligere i hovedkapittel 1 sier at legemsformen til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpuppingen av alt menneskelig arbeid. At varen er en inkarnasjon av noe kan vel kalles et teologisk nykke.

Som bruksverdi er det ikke noe mystisk ved varen og heller ikke det at den er skapt av menneskelig arbeid er i og for seg mystisk. Men så snart denne bruksgjenstanden opptrer som vare forvandler den seg til en sansbar ting med oversanselige egenskaper. Årsaken til den gåtefulle karakteren som arbeidsproduktet får så snart det antar vareform er at likheten mellom de menneskelige arbeidene kommer til uttrykk i arbeidsproduktenes tingaktige form, de blir like legemliggjorte verdier. Og så får målestokken for forbruk av menneskelig arbeidskraft, tidslengden, form av arbeidsproduktets verdistørrelse. Og til slutt får forholdet mellom produsentene, der den samfunnsmessige karakteren av deres arbeider, formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.

Og Marx konkluderer med at hemmeligheten ved vareformen ganske enkelt består i at den for menneskene gjenspeiler den samfunnsmessige karakteren av deres eget arbeid som en legemlig/tinglig egenskap ved sjølve arbeidsproduktene, altså som samfunnsmessige naturegenskaper ved disse tingene sjøl.

I neste brev skal vi går nærmere inn på dette.