Kategori: Ymse

Ny bok om det epokegjerande geopolitiske skiftet

Først og sist opplysningar om korleis du kan skaffe deg boka.

Boka er på 300 sider. Du kan kjøpe ho ved å gå til min butikk på tvalen.no

Du kan og sende SMS med navn og postadresse til 93231315 og vipse kr. 365 til same mobilnr. eller sette på konto 0540 04 78467. (Pris for ei bok = kr. 250,-, + pakking og porto kr. 115 = sum kr. 365.)

Bur du i Oslo kan du no spørje etter boka på Tronsmo bokhandel. Prisen der vil vere kr. 350,-. Bur du utanfor Norge må du sjekke porto og legge det til norske kr. 250.-.

Vi lever i ei tid med enorme geopolitiske endringar. Heile det vel 500 år gamle systemet med koloniar og nykoloniar, som tok til med Columbus si landing på dei karibiske øyene, er i ferd med å gå i oppløysing. Det tyder at dei koloniserande landa rundt Nord-Atlanteren er i ferd med å misse den enorme overføringa av verdiar frå koloniar og nykoloniar som byggar på undertrykking, røveri og ulike bytteforhold osb. Sagt på litt grovare vis tyder det slutten på «kvitt» overherredømme i verda.

Dette tyder at vi lever i ei tid der den «kvite» verda må nyorientere seg. Den nye tida krev nye analysar og ny forståing av verda. Dei gamle analysane om imperialismen, verdssituasjonen og dei forskjellige landa og leiarane må utviklast vidare. Innhaldet i denne boka er eit forsøk på å prøve å forstå det som går føre seg, slik at det blir lettare å ta standpunkt og gå inn for den beste politikken og dei beste handlingane gjennom dei enorme endringane vi no opplever.

Denne boka gir deg grunnlag for å forstå verda på ein måte som er på tvers av verdsbiletet til dei koloniale og nykoloniale verdsherskarane som dominerer media våre. Boka tar opp og fortel om innhaldet i og utviklinga av det eg kallar den columbiske epoken, heile perioden med oversjøiske imperia, frå Columbus landa på dei karibiske øyene til i dag. Det er mykje vekt på kampane som dei undertrykte landa og folka har ført og dei metodane som herskarane over imperia har brukt og bruker for å halde på overherredømmet sitt. Særleg tida etter Sovjet-Unionen si oppløysing har fått mykje plass. USA sin geostrategi er gjennomgått i ganske stor detalj. Her finn du, mellom anna, ei mengd opplysningar om desse tilhøva, som er tilgjengeleg på engelsk, fransk, tysk og spansk, men som ikkje slepp til i den vestlege «kvite» verda sine media og kanskje særleg ikkje i dei norske.

Terje Valen, fredag 14. april 2023.

BRENNER GJENNOM AMMUNISJON

I forrige innlegg på denne bloggen finner du Kinas innstilling til krig og fred. Kina går etter fred alle steder det er mulig. I innlegget under her finner du en liten del av en artikkel i Foreign Affairs som er organet til USA-oligarkenes viktigste tenketank The Council on Foreign Relations. Den viser litt av innstillingen der i gården.

Det er viktig å være oppmerksom på at Taiwan ble okkupert fra Kina av Japan under 2. verdenskrig. I Kina støttet USA hæren til Chiang Kai tsjek under denne krigen. Da krigen var slutt kjempet denne hæren fremdeles mot frigjøringshæren ledet av Mao og det kinesiske kommunistpartiet. Da Chiang sin styrker var drevet helt til kysten i syd sørget USA for å de ble transportert over til Taiwan slik at USA fikk en vasallstat like ved Kinas kyst. Dette er samme politikk som ble satt ut i livet i Korea og Vietnam. Sør i Korea klarte USA å få seg en vasallstat på det aurasiske fastland. I Vietnam mislyktes de.

I våre dager fortsetter de samme politikken Ukraina. Vasallstaten Ukraina brukes nå til å angripe og svekke Russland, for at USA kan fortsette sin strategiske linje for å herske over hele det eurasiske kontinent. Akkurat som vasallstatene i NATO/EU, Sør-Korea og Sør- Vietnam, samt mujahedin i Afghanistan og jihadistene i Syria har blitt brukt for samme formål.

Det er viktig å være klar over at den regelbaserte verdensorden som USA går inn for og som definerer våre «vestlige verdier» er USAs rett og makt til å bruke hele verden til beste for det amerikanske oligarkiet og alle som tjener på støtte dette prosjektet. I dag skjer det et svært opprør mot denne verdensordenen fra alle hele den delen av verden som er utenfor USA-imperiet sine klør og de som ønsker å slippe ut – det skal være land som representerer rundt 90 prosent av verdens befolkning.

Det er også dette imperiet som er sikringen for at nedbrytingen av velferden inne i vasallstatene også kan fortsette, pluss industrieventyr som ødelegger mennesker og natur under slagordet «den grønne vending». Her er ikke det vesentlige å redde menneskenes livsmiljø, men å karre til seg mest mulig penger fra felleskassene gjennom subsidier osv. Det er en ødeleggende snylterkapitalisme i full utvikling. Det er dette systemet USA har hjulpet de lokale politiske lederne i Ukraina å innføre der. Det er dette systemet den nåværende regjeringen i Ukraina kjemper for å hjelpe USA med å innføre igjen i Russland slik de klarte på 1990-tallet.

Under her finner du en liten del av en artikkel fra siste nr. av Foreign Affairs (31. mars, 2023) av SETH G. JONES som er Senior Vice President and Director of the International Security Program at the Center for Strategic and International Studies. Hele artikkelen ligger bak betalingsmur.

«Krigen i Ukraina ga en av de første indikasjonene på at det var et problem med den amerikanske forsvarsindustrielle basen. Etter Russlands invasjon forsynte USA det ukrainske militæret med en rekke våpen, fra Javelin antiarmor systemer til High Mobility Artillery Rocket Systems (HIMARS) og Stinger antiaircraft systemer. Denne bistanden var avgjørende for å hjelpe det ukrainske militæret med å stoppe Russlands invasjon. Men hjelpen kostet. Hastigheten som soldater bruker ammunisjon i Ukraina har belastet den amerikanske forsvarsindustrielle basen.

Ett år inn i Ukraina-kampen nådde amerikansk militærbistand svimlende $ 32 milliarder. Mange av våpensystemene og ammunisjonen kom direkte fra amerikanske varelager, og tømte landets lagre. USA, for eksempel, forsynte Ukraina med over 8,500 Javelin antitank-systemer, 1,600 Stinger antiaircraft-systemer og 38 HIMARS mellom februar 2022 og mars 2023. Å gi denne hjelpen var den riktige avgjørelsen fordi det bidro til å forhindre en vellykket russisk invasjon av Ukraina. Men dette er systemer USA kunne ha brukt til å trene amerikanske tropper eller å lagre i Indo-Stillehavet for en fremtidig krig.

Antallet Javeliner som ble overført til Ukraina i løpet av de første seks månedene av krigen, er det samme antallet som USA normalt ville produsert over syv år. Dette volumet anstrengte Javelin-produksjonslinjen, som trengte en stor tilførsel av finansiering fra forsvarsdepartementet for å fylle på nytt. Selv ved akselererte produksjonshastigheter vil det sannsynligvis ta flere år å fylle opp beholdningen av Javeliner, Stingers og andre etterspurte varer. I tillegg kan hastigheten som flere våpensystemer eksporteres – som Javelins, Stingers, HIMARS, Guided Multiple Launch Rocket Systems (GMLRS) og Harpoon antiship missiler – bety at det ikke vil være nok ammunisjon på lager for å matche kravene i amerikanske krigsplaner for Kina og Russland.

Mer generelt har krigen i Ukraina vist at stormaktskriger – spesielt utmattelseskriger – er industrikonflikter. Innsatsen for å utplassere, bevæpne, mate og forsyne styrker er en monumental oppgave, og det massive forbruket av utstyr, systemer, kjøretøy og ammunisjon krever en storskala industriell base for forsyninger. Noen dager har det russiske militæret avfyrt 50.000 artillerigranater mot ukrainske militære og sivile stillinger. Ukraina brenner også gjennom ammunisjon i et vanvittig tempo, og skyter like mange 155 millimeter runder på fem dager som USA produserer på en måned. I mellomtiden har jagerfly, hovedstridsvogner, artilleri og droner også blitt ødelagt eller har brutt ned og må stadig byttes ut eller repareres.

FLERE MISSILER

Den amerikanske forsvarsindustrielle basen ville møte enda større utfordringer hvis det brøt ut krig i Asia. For å bidra til å forstå kompleksiteten og utfordringene i en krig i Taiwanstredet, gjennomførte CSIS to dusin gjentakelser av simulering av en kinesisk invasjon av Taiwan. I krigsspillet spilte pensjonerte militære offiserer og sivile eksperter rollene som militære ledere fra Kina, Japan, Taiwan, USA og andre deltakere. Ved hjelp av et operativt kart over det vestlige Stillehavet og et kart over Taiwan for bakkekamp, byttet spillerne på å gjennomføre militære handlinger, for eksempel å skyte ballistiske missiler og utplassere hangarskip.

I praktisk talt hver eneste gjentakelse av krigsspillet brukte USA mer enn 5.000 langdistansemissiler av forskjellige typer i løpet av tre uker med konflikt. Blant de viktigste ammunisjonene for å hindre en kinesisk beslagleggelse av hele Taiwan er langtrekkende presisjonsmissiler, inkludert missiler avfyrt av amerikanske ubåter, og disse gikk raskt tom i krigsspillet. Det samme gjelder skipsbasert ammunisjon, som SM-6, som også vil bli brukt i store mengder i en slik konflikt.

Antiship cruise missiler tilbyr en nyttig casestudie. I hver gjentakelse av CSIS-krigsspillet brukte USA sin beholdning av antiship cruisemissiler i løpet av den første uken av konflikten. Disse missilene var spesielt nyttige på grunn av deres evne til å angripe kinesiske marinestyrker fra utenfor rekkevidden av kinesisk luftforsvar. Disse luftforsvarssystemene vil sannsynligvis være formidable – spesielt tidlig i en konflikt – og kan være i stand til å forhindre at de fleste fly beveger seg nær nok til å slippe kortdistanseammunisjon. Bombefly som ble brukt i krigsspillet brukte vanligvis disse ammunisjonene fordi de kunne være basert utenfor rekkevidden til kinesiske missiler.

Krigen i Ukraina har vist at stormaktskriger er industrikonflikter

Det finnes ingen raske løsninger for å øke produksjonskapasiteten for missiler for å møte disse behovene, men det er desto større grunn til å starte nå. Det første trinnet er å stimulere amerikanske forsvarsselskaper til å bygge mer. Men disse firmaene er generelt uvillige til å øke våpenproduksjonen og ta økonomiske risikoer uten å ha kontrakter på plass, spesielt flerårige. Gitt de store kapital- og personellinvesteringene som kreves, er det ikke en god forretningsbeslutning å produsere mer ammunisjon eller våpen uten et klart etterspørselssignal og klare økonomiske forpliktelser fra den amerikanske regjeringen. Selv om forsvarsdepartementet signerer flerårige kontrakter for skip og fly, signerer det vanligvis ikke flerårige kontrakter for mange typer ammunisjon. I tillegg kutter de amerikanske militære tjenestene ofte ammunisjon fra sine budsjetter på slutten av hvert regnskapsår for å gi plass til andre prioriteringer eller for å fikse problemer som oppstår under anskaffelsen av større våpensystemer.

Begrensninger i arbeidsstyrken og forsyningskjeden hindrer også selskaper i å øke produksjonen av våpensystemer og ammunisjon som ville være nødvendig i en stor krig. Bedrifter må ansette, trene og beholde arbeidere. Videre er forsyningskjeder for den amerikanske forsvarssektoren ikke så sikre som de burde være. I noen tilfeller gjør bare et enkelt selskap en nøkkelkomponent. Javelin, for eksempel, er avhengig av en rakettmotor som for tiden produseres utelukkende av selskapet Aerojet Rocketdyne. Bare ett selskap, Williams International, bygger turbofanmotorer for de fleste cruisemissiler.

Det er også betydelige sårbarheter med noen sjeldne jordmetaller, som Kina har et nesten monopol på, som er kritiske for produksjon av ulike missiler og ammunisjon. Kina dominerer de avanserte batteriforsyningskjedene over hele verden, inkludert raffinering av kobolt, kobber, litium og nikkel, samt produksjon av anoder, separatorer og elektrolytter. Kina er verdensledende innen støpte produkter, som brukes i de fleste militære plattformer og ammunisjon fra skip til missiler. Beijing produserer mer enn de neste ni landene til sammen, inkludert over fem ganger så mye som USA. Forsvarsdepartementet er avhengig av utenlandske regjeringer, inkludert Kina, for store støpte og smidde produkter, som brukes i noen forsvarssystemer og maskinverktøy.

Endelig er ledetid en betydelig begrensning. Missiler, rombaserte systemer og skip står overfor de lengste erstatningstidene. Det kan ta omtrent to år å produsere mange typer missiler, og dette er vanligvis basert på tiden som trengs for å levere de første missilene – ikke de siste.

Et lite utdrag av artikkelen, maskinoversatt med små korrigeringer av Terje Valen.

Kinas holdning til den politiske løsningen på Ukraina-krisen

(Det viktigste dokumentet i verden nå som hele verden utenfor USA-imperiet slutter opp om. Dette er den rette politikken for å få slutt å krigen i Ukraina og skape fred i verden. Kommentar fra T.V. 18.03.2023.)

2023-02-24 09:00

1. Respektere alle lands suverenitet. Universelt anerkjent folkerett, inkludert formålene og prinsippene i FN-pakten, må følges nøye. Alle lands suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet må opprettholdes effektivt. Alle land, store eller små, sterke eller svake, rike eller fattige, er likeverdige medlemmer av det internasjonale samfunnet. Alle parter bør i fellesskap opprettholde de grunnleggende normene som styrer internasjonale relasjoner og forsvare internasjonal rettferdighet og rettferdighet. Likeverdig og ensartet anvendelse av folkeretten bør fremmes, mens dobbeltmoral må avvises.

2. Forlate den kalde krigens mentalitet. Et land bør ikke streve etter sin sikkerhet på bekostning av andre. Sikkerheten i en region bør ikke oppnås ved å styrke eller utvide militære blokker. Alle lands legitime sikkerhetsinteresser og bekymringer må tas på alvor og håndteres på en god måte. Det er ingen enkel løsning på et komplekst problem. Alle parter bør, ved å følge visjonen om felles, omfattende, samarbeidende og bærekraftig sikkerhet og med tanke på langsiktig fred og stabilitet i verden, bidra til å skape en balansert, effektiv og bærekraftig europeisk sikkerhetsarkitektur. Alle parter bør motsette seg jakten på ens egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet, forhindre blokkkonfrontasjon og arbeide sammen for fred og stabilitet på det eurasiske kontinentet.

3. Opphør av fiendtligheter. Konflikt og krig gagner ingen. Alle parter må holde seg rasjonelle og utvise tilbakeholdenhet, unngå å blåse til ilden og forverre spenningene og forhindre at krisen forverres ytterligere eller til og med spinner ut av kontroll. Alle parter bør støtte Russland og Ukraina i å arbeide i samme retning og gjenoppta direkte dialog så raskt som mulig, for gradvis å deeskalere situasjonen og til slutt nå en omfattende våpenhvile.

4. Gjenoppta fredssamtaler. Dialog og forhandlinger er den eneste levedyktige løsningen på Ukraina-krisen. Alle anstrengelser som bidrar til en fredelig løsning på krisen må oppmuntres og støttes. Det internasjonale samfunnet bør forbli forpliktet til riktig tilnærming for å fremme samtaler for fred, hjelpe partene i konflikten med å åpne døren for en politisk løsning så snart som mulig og skape forhold og plattformer for gjenopptakelse av forhandlinger. Kina vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i denne forbindelse.

5. Løse den humanitære krisen. Alle tiltak som bidrar til å lette den humanitære krisen må oppmuntres og støttes. Humanitære operasjoner bør følge prinsippene om nøytralitet og upartiskhet, og humanitære spørsmål bør ikke politiseres. Sikkerheten til sivile må beskyttes effektivt, og det bør opprettes humanitære korridorer for evakuering av sivile fra konfliktsoner. Det er behov for innsats for å øke den humanitære bistanden til relevante områder, bedre de humanitære forholdene og gi rask, trygg og uhindret humanitær tilgang for å forebygge en humanitær krise i større skala. FN bør støttes i å spille en koordinerende rolle i å kanalisere humanitær hjelp til konfliktsoner.

6. Beskytte sivile og krigsfanger (POWs). Partene i konflikten bør strengt overholde internasjonal humanitær rett, unngå å angripe sivile eller sivile fasiliteter, beskytte kvinner, barn og andre ofre for konflikten, og respektere de grunnleggende rettighetene til krigsfanger. Kina støtter utveksling av krigsfanger mellom Russland og Ukraina, og oppfordrer alle parter til å skape gunstigere forhold for dette formålet.

7. Holde kjernekraftverk trygge. Kina motsetter seg væpnede angrep mot atomkraftverk eller andre fredelige atomanlegg, og oppfordrer alle parter til å overholde folkeretten, inkludert Konvensjonen om atomsikkerhet (CNS) og resolutt unngå menneskeskapte atomulykker. Kina støtter Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i å spille en konstruktiv rolle i å fremme sikkerheten til fredelige atomanlegg.

8. Redusere strategisk risiko. Atomvåpen må ikke brukes og atomkriger må ikke utkjempes. Trusselen om eller bruken av atomvåpen bør motarbeides. Spredning av atomvåpen må forebygges og atomkriser unngås. Kina motsetter seg forskning, utvikling og bruk av kjemiske og biologiske våpen av ethvert land under noen omstendigheter.

9. Legge til rette for korneksport. Alle parter må implementere Svartehavs-korninitiativet signert av Russland, Tyrkia, Ukraina og FN fullt ut og effektivt på en balansert måte og støtte FN i å spille en viktig rolle i denne forbindelse. Samarbeidsinitiativet om global matsikkerhet foreslått av Kina gir en mulig løsning på den globale matkrisen.

10. Stoppe ensidige sanksjoner. Ensidige sanksjoner og maksimalt press kan ikke løse problemet; de skaper bare nye problemer. Kina motsetter seg ensidige sanksjoner som FNs sikkerhetsråd ikke har godkjent. Relevante land bør slutte å misbruke ensidige sanksjoner og «langarmet jurisdiksjon» mot andre land, for å gjøre sin del i å deeskalere Ukraina-krisen og skape forutsetninger for utviklingsland til å vokse sine økonomier og bedre livene til sitt folk.

11. Holde industri- og forsyningskjeder stabile. Alle partier bør oppriktig opprettholde det eksisterende verdensøkonomiske systemet og motsette seg å bruke verdensøkonomien som et verktøy eller våpen for politiske formål. Felles innsats er nødvendig for å redusere ringvirkningene av krisen og forhindre at den forstyrrer internasjonalt samarbeid innen energi, finans, mathandel og transport og undergraver den globale økonomiske fremgangen.

12. Fremme gjenoppbygging etter en konflikt. Det internasjonale samfunnet må iverksette tiltak for å støtte gjenoppbygging etter en konflikt i konfliktsoner. Kina står klar til å gi hjelp og spille en konstruktiv rolle i dette arbeidet.

Referanser: Utenriksdepartementet, Folkerepublikken China.

Den alliansefrie bevegelsen reiser seg mot IMPERIET

Mars 2023 (volum 74, nummer 10)

av redaksjonen

(01. mars 2023)

Emner: Historie Ideologi Imperialisme Marxisme Steder: Amerika Asia Kina Europa Russland USA

I september 2022 publiserte tidsskriftet Foreign Policy, et av de mest innflytelsesrike etablissementets utsalgssteder for formuleringen av den amerikanske keiserlige store strategien, en spalte av C. Raja Mohan med tittelen «Hvorfor den alliansefrie bevegelsen er død og ikke vil komme tilbake». Mohans argument var at den alliansefrie bevegelsen i det globale sør døde med slutten av den kalde krigen for rundt tretti år siden. I dag kan den alliansefrie bevegelsen, hevdet han, karakteriseres som bare et spøkelse eller «den kalde krigens skygge» som hjemsøker USA/NATOs imperium, men til syvende og sist utgjør en «liten trussel mot Vesten. Tredjeverdenismen – med sine avkom i form av ideologier for pan-asiatisme, pan-arabisme og pan-islamisme [Mohan utelater panafrikanisme, uten tvil på grunn av dens fortsatte aktivitet for svarte radikalere i USA] – var en stor fiasko» (C. Raja Mohan, «Why Non-Alignment Is Dead and Won’t Return», Foreign Policy, 10. september 2022).

Likevel, i motsetning til hans eget argument om at den alliansefrie bevegelsen er død, var Mohan hovedsakelig opptatt av å fordømme dens plutselige oppstandelse og den voksende trusselen som dette representerer for den USA-dominerte regelbaserte internasjonale orden. Posisjonene som er vedtatt av land i hele det globale sør med hensyn til Ukraina-krigen, peker på de dype splittelsene som eksisterer i dag mellom det globale nord og det globale sør. Ikke bare har det meste av resten av verden utenfor den imperialistiske triaden USA/Canada, Europa og Japan, som utgjør mer enn 80 prosent av den globale befolkningen, nektet å delta i Washingtons sanksjoner mot Moskva, men land som representerer et flertall av verdens befolkning har nektet, i en rekke FN-avstemminger,  enten å støtte NATOs stedfortrederkrig i Ukraina eller å fordømme Russland for landets militære intervensjon der. På samme måte er det globale sør som helhet sterkt imot amerikanske militære provokasjoner med sikte på å skape en krise med hensyn til Taiwans posisjon som en del av Kina. Alt dette har brakt Den alliansefrie bevegelsen, med sine 120 medlemmer over hele verden, tilbake til sentrum for geopolitiske diskusjoner (Paweł Wargan, «NATO og den lange krigen mot den tredje verden», Monthly Review, januar 2023, 28; Green, «Landene som har sanksjonert Russland», Wilson Center, Mai 10, 2022).

Den alliansefrie bevegelsen hadde sitt utspring i Bandung-konferansen i Indonesia i 1955, da de nylig frigjorte regjeringene og folkene i Afrika og Asia kom sammen for å uttrykke sin motstand mot imperialismen og ønsket om en multipolar verden. Det var fra første stund et forsøk på å skape en bred antikolonial og antiimperialistisk allianse, krysse klasse- og politiske skillelinjer og gi opphav til forestillingen om den tredje verden. Likevel, i den dominerende vestlige ideologien, var den alliansefrie bevegelsen ganske enkelt et produkt av den kalde krigen, og skapte en tredje blokk uten tilknytning til noen av supermaktene. Det ble sagt at den senere ble korrumpert av en ideologi av antikapitalisme og pro-sovjetisme, ledet av nasjoner som Cuba, den første latinamerikanske staten som ble med i bevegelsen. Med Sovjetunionens fall hadde den alliansefrie bevegelsen angivelig mistet all mening.

I en tilbakevisning av dette hegemoniske synet skrev Samir Amin:

Skal vi tro på den gjentatte skravlingen fra Washington-mediene, ville ideen om å gjenopplive den alliansefrie bevegelsen være en uoppnåelig drøm. I denne fortellingen kan alt som skjedde i verden mellom 1945 og 1990 bare forklares av den kalde krigen, og ingenting annet. Sovjetunionen har forsvunnet, og den kalde krigen sammen med den, så enhver posisjon som ligner på de som var kjent på den tiden, gir ingen mening. Tenk på absurditeten i denne holdningen og de utrolig foraktelige – til og med rasistiske – fordommene som ligger til grunn for den.

Bandung-konferansens sanne historie og alliansefriheten som kom ut av den, viste at de asiatiske og afrikanske folkene på den tiden tok et initiativ av seg selv og for seg selv. Alliansefrihet var allerede «non-alignment on globalization», etter modell av globalisering som imperialistmaktene ønsket å pålegge nylig uavhengige land ved hjelp av nykolonialisme som erstatning for en nedlagt kolonialisme. Alliansefriheten gikk ut på å nekte å underkaste seg kravene i denne gjenskapte imperialistiske globaliseringen. I dag står landene i sør igjen overfor et imperialistisk globaliseringsprosjekt som de ville være ofre for. Deres vilje til ikke å underkaste seg krav fra dette prosjektet setter en «gjenfødelse» av alliansefrihet fra globaliseringen tilbake på dagsordenen. Vi kan kalle det «Bandung 2», hvis vi vil. (Den lange revolusjonen i det globale sør [Monthly Review Press, 2019], 406)

De mer enn tretti årene siden Sovjetunionens fall i 1991 har vært vitne til konstante forsøk fra USA på å konsolidere en unipolar verden med støtte fra det som Foreign Affairs i 2006 kalte det «Globale NATO». I løpet av denne perioden har Washington satt i verk flere militære intervensjoner, inkludert invasjonen av Irak, enn i hele sin tidligere historie. I mellomtiden fremsto Global NATO selv som en aggressiv kraft som engasjerte seg i store kriger i Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria, etterfulgt av sin nåværende stedfortrederkrig i Ukraina.

Ironisk nok, selv om motstand mot imperialistisk globalisering – snarere enn konfliktene generert av Den kalde krigen – kan sees å være hovedkilden til den alliansefrie bevegelsen gjennom hele dens historie, er det den nye kalde krigen sluppet løs av Vesten mot de eurasiske maktene, Kina og Russland, som nå genererer et fornyet fremstøt mot ikke-tilpasning. Ifølge Marcos Carnelos  i Middle East Eye kan det ikke benektes at «russiske og kinesiske synspunkter deles av det som utgjør resten av verden, for å si det mildt» – og definerer resten av verden som de mange landene i det globale sør som motsetter seg den imperialistiske globaliseringen pålagt av Det globale Vesten (Ben Norton, «USA lanserte 251 militærintervensjoner siden 1991,  og 469 Siden 1798,» Multipolarista, september 16, 2022; Ivo Daalder og James Goldgeier, «Global NATO», Foreign Affairs, september–oktober 2006; Marco Cornelos, «Russian Resilience, US Overconfidence, and Chinese Calm: The West Versus the Rest», Middle East Eye, Desember 9, 2022).

I Den nye kalde krigen forsøker USA og dets globale NATO-allierte desperat å motvirke det geopolitiske skiftet representert av nedgangen i USAs hegemoni over verdensøkonomien og gjenkomsten av Kina og Russland som ledende makter på verdensscenen (sammen med fremveksten av BRICS mer generelt) – alt peker på en multipolar verdensorden. I forsøk på å motstå, og til og med reversere, denne epokegjørende geopolitiske trenden, er den imperialistiske triaden engasjert i den største militære ekspansjonen, målt i form av ren destruktiv makt og generelt globalt omfang, som verden noensinne har sett. I denne farlige konteksten kan «gjenfødelsen» av den antiimperialistiske alliansefrie bevegelsen i det globale sør ses på som et uunnværlig grunnlag for fred, stabilitet, frihet og menneskelig overlevelse. Likevel kan dette bare realiseres fullt ut, og tilby ekte håp for menneskeheten, gjennom et skifte mot sosialisme over hele verden.

Hvorfor ble det krig i Ukraina?

Fra Abelow, Benjamins bok How the West Brought War to Ukraine: Understanding How U.S. and NATO Policies Led to Crisis, War, and the Risk of Nuclear Disaster (pp. 9-10). Siland Press.   Kindle edition.

I nesten 200 år, som begynte med utformingen av Monroe-doktrinen i 1823, har USA hevdet sikkerhetskrav over nesten hele den vestlige halvkule.  Enhver utenlandsk makt som plasserer militære styrker i nærheten av amerikansk territorium vet at den krysser en rød linje. USAs politikk legemliggjør dermed en overbevisning om at hvor en potensiell motstander plasserer sine styrker er avgjørende viktig. Faktisk er denne oppfatningen hjørnesteinen i USAs utenriks- og militærpolitikk, og dens brudd anses som grunnlag for krig.  

Likevel, når det gjelder Russland, har USA og dets NATO-allierte handlet i flere tiår uten hensyn til det samme prinsippet.  De har gradvis fremmet utplasseringen av sine militære styrker mot Russland, til og med til landets grenser.  De har gjort det med utilstrekkelig oppmerksomhet for, og noen ganger mangel på respekt for, hvordan russiske ledere kan oppfatte denne fremgangen.  Hadde Russland tatt lignende tiltak med hensyn til USAs  territorium – for eksempel ved å plassere sine militære styrker i Canada eller Mexico – ville Washington ha gått til krig og rettferdiggjort den krigen som et defensivt svar på en fremmed makts militære intervensjon. 

Sett gjennom denne linsen blir Russlands invasjon av Ukraina ikke bedømt som den hemningsløse ekspansjonismen til en ondskapsfull russisk leder, men som en voldelig og ødeleggende reaksjon på en misforstått vestlig politikk: et forsøk på å gjenopprette en sone rundt Russlands vestlige grense som er fri for offensive trusler fra USA og dets allierte.  Etter å ha misforstått hvorfor Russland invaderte Ukraina, baserer Vesten nå eksistensielle beslutninger på falske premisser.

Ved å gjøre det, utdyper den krisen og kan gå i søvne mot atomkrig. Dette argumentet, som jeg nå presenterer i detalj, er basert på analyser av en rekke forskere, myndighetspersoner og militære observatører, som jeg alle introduserer og siterer fra under presentasjonen.  Disse inkluderer John Mearsheimer, Stephen F. Cohen, Richard Sakwa, Gilbert Doctorow, George F.   Kennan, Chas Freeman, Douglas Macgregor og Brennan Deveraux.  

Xinhua Kommentar: USA – falskt demokrati, ekte hegemon

Slik ser stadig større deler av verden på USA.

Kilde: Xinhua|  12.02.2023 12:12:45| Redaktør:

BEIJING, 11. februar (Xinhua) – Demokrati som en felles verdi har blitt manipulert.

USA har brukt det til å bedra verden og dekke over sin natur som et falskt demokrati, men ekte hegemon.

For å kontrollere rivaler og høste fordeler har Washington de siste årene samlet en såkalt «verdiallianse», styrket sine militærallianser og fremprovosert blokkkonfrontasjon, som alvorlig truer verdensordenen, den globale freden og sikkerheten.

Når Amerika snakker om demokrati, betyr det faktisk et amerikansk demokrati, eller Ameri-cracy, bygget på hegemoni, mobbing og dominans.

For det første handler ikke demokrati i amerikansk stil om likhet, men om hegemoni. Fra økonomiske embargoer til militærintervensjoner og regimeundergraving, straffer Washington forsettlig ethvert ulydig land.

I sin bok America’s Deadliest Export: Democracy skrev den amerikanske forfatteren William Blum at siden slutten av andre verdenskrig har USA forsøkt å styrte mer enn 50 utenlandske regjeringer, hvorav de fleste var demokratisk valgt, grovt blandet seg inn i demokratiske valg i minst 30 land, og forsøkt å myrde mer enn 50 utenlandske ledere.

I årevis har USA skapt politisk uro i Latin-Amerika, spilt en rolle i den såkalte «arabiske våren» og iverksatt fargerevolusjoner i Eurasia. Dens problemer har ført til enorme humanitære katastrofer, og til og med avlet terrorisme og ekstremisme. Nå fortsetter den å høste fordeler ved å tvinge sine allierte til å blåse på flammen i Russland-Ukraina-konflikten.

For det andre handler demokrati i amerikansk stil ikke om rettferdighet, men mobbing. Amerikanske politikere følger de egoistiske doktrinene «America first» og «winner-takes-all».

Ved å sette sine egne interesser over alle andre, utøver USA vilkårlig sanksjonsbatongen på de som ikke adlyder. Et unilateralistisk Amerika ignorerer internasjonale regler og forlater uten å nøle det det forkynner – prinsippene om markedsøkonomi og frihandel.

Den har pålagt systematiske sanksjoner mot Iran, Syria, Cuba og Venezuela og målrettet de tredje partene, som ikke bare har satt disse nasjonenes økonomi og levebrød i fare, men også alvorlig forstyrret den globale økonomiske orden.

I jakten på egeninteresser har onkel Sam ikke engang vært myk mot sine allierte. Med EU ridd av en energikrise midt i Ukraina-krisen har USA tjent en formue ved å eksportere dyr amerikansk flytende naturgass (LNG) til Europa.

I et forsøk på å beskytte og til og med fremme sin produksjonsindustri vedtok Washington en stor 430 milliarder dollar klima-, skatte- og helsepott kalt Inflation Reduction Act, som truer Europa med avindustrialisering.

Frankrikes president Emmanuel Macron kritiserte USAs handling som «ikke i tråd med reglene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og ikke i tråd med vennskap».

Videre har USA generalisert begrepet «nasjonal sikkerhet» og vilkårlig plassert andre lands selskaper i den såkalte «enhetslisten» for å pålegge handelsembargoer og langarmet jurisdiksjon.

Uansett CHIPS and Science Act eller den såkalte «friend-shoring» brøt de alle WTO-reglene og undergravde alvorlig stabiliteten i de globale industrielle forsyningskjedene, som har ført til fordømmelse og til og med boikott.

I en nylig artikkel sa The Economist at USA har «beveget seg fra en «løp raskere» til en «løp raskere og sette-fot på den andre fyren»-politikk.»

For det tredje handler demokrati i amerikansk stil ikke om regler, men om dominans, eller amerikansk eksepsjonalisme. Et egoistisk USA bruker reglene når det passer dem og forlater når det ikke gjør det, etter å ha bevisst trukket seg fra multilaterale avtaler og internasjonale organisasjoner.

Den såkalte «regelbaserte internasjonale orden» som den har understreket og oppfordret andre til å opprettholde, er ikke annet enn en internasjonal orden basert på Washington-etablerte regler.

USA har lenge ignorert de grunnleggende prinsippene i folkeretten som forbyr trusler om makt og ulovlig bruk av makt, og har åpenlyst lansert kriger mot suverene stater ved mange anledninger.

Den har stått enkeltvis i veien for forhandlingene om en protokoll fra Biologisk våpenkonvensjonen som inneholder et verifikasjonsregime. Det har bygget US Space Force and Space Command, akselerert våpentester og militære øvelser i verdensrommet, noe som seriøst strider mot begrepet fredelig bruk av verdensrommet.

Fangemishandlingsskandalen i Guantanamo Bay interneringsleir tråkker på konvensjonen mot tortur; ensidige sanksjoner mot land som Iran og Syria bryter med bestemmelsene i FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I mellomtiden vender denne globale menneskerettighets-«dommeren» vanligvis det blinde øyet til sine egne menneskerettighetsbrudd hjemme. Fra oppfordring til rasediskriminering og hat til tvangsretur av udokumenterte innvandrere til tross for pandemien, har Washington alvorlig brutt en rekke internasjonale konvensjoner og forskrifter, inkludert Den internasjonale konvensjonen om eliminering av alle former for rasediskriminering, Den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle migrantarbeidere og deres familiemedlemmer,  og den amerikanske menneskerettighetskonvensjonen.

En WTO-rapport viser at USA er den desidert største «ikke-kompatible» nasjonen i WTO, og forårsaker to tredjedeler av organisasjonens brudd.

«I begynnelsen av det 21. århundre, hvis noen makt søkte verdensherredømme, tvang andre og brøt regler, var det USA,» kommenterte en kronikk i New York Times.

Men løgner tåler ikke granskning. Ved å synge det såkalte «demokratiet, menneskerettighetene og friheten» har USA faktisk klamret seg til hegemoni, mobbing og dominans. Et slikt land er ikke i stand til å snakke om demokrati og har ingen internasjonal troverdighet i det hele tatt.

«Fra COVID-19-pandemien til globale handelsregler, fra klimaendringer til økonomisk utvikling, frustrerer USA aktivt prioriteringene til de fleste av verdens demokratier. I prosessen forverrer USAs utenrikspolitikk – i demokratiets navn – den globale krisen i demokratiet og delegitimerer USAs makt, «kommenterte det amerikanske magasinet Foreign Affairs.

Misbruk av makt, brudd på menneskerettighetene, langarmet jurisdiksjon, utenlandsk despoti, selvinnsikt, diplomatisk mobbing … USA har i økende grad avslørt seg selv som et falskt demokrati, men ekte hegemon ut fra overveldende fakta.

Alt er ikke bra for Ukraina

Asia Times

Dekker geopolitiske nyheter og aktuelle saker over hele Asia

Skrevet i Ukraina-krigen

Alt er ikke bra for Ukraina

Vestlige rapporter etterplaprer Ukrainas propaganda som blir motbevist av Kievs presserende oppfordring til bedre våpen som er økende indikasjoner på at de taper krigen

av Stephen Bryen Januar 24, 2023

Ukraina sier de trenger større og bedre våpen for å beseire Russland. Bilde: Twitter / New Statesman

Levering av stridsvogner, avanserte luftforsvarssystemer og potensielt langtrekkende bakkelanserte bomber kan være et svar på Ukrainas dystre forespørsler, men det fører også med seg en ny mengde problemer.

Disse raskt og presserende forsyningene indikerer at alt ikke er bra i Kiev, og at det er nærmere enn noensinne til å tape krigen med Russland. Dette er ikke en-til-en-erstatninger for tapt utstyr: De fleste av de leverte forsyningene tar sikte på å skifte krigens vilkår til fordel for Ukraina.

Minst ett av de projiserte våpnene,  langdistansebombe med rekkevidde på 100 km, kjent som ATACMS, ville også flytte krigen fra ukrainsk til russisk territorium.

Det er liten tvil om at å legge denne typen våpen i ukrainske hender vil resultere i en større krig i Europa. Russland vil forsøke å angripe transittsentrene for disse forsyningene, mest sannsynlig Polen, selv om gjengjeldelse også kan tenkes å omfatte angrep på jernbaner og veier i Tyskland.

USAs beslutning om å sende oppgraderte atombomber til Europa vil også overbevise russerne om at taktisk atomkrig kan være NATOs svar hvis Ukraina kollapser. Sammenlignet med USA og NATO har Russland et massivt arsenal av taktiske og strategiske atomvåpen.

Ukrainas styrker faller tilbake i Donbas-regionen, og hvis tilbaketrekningen fortsetter, vil de snart miste den strategiske byen Bakhmut. Den russiske bølgen er etter Pentagons syn en selvfølge, og USA har bedt Ukraina om å forlate området.

Ukrainske soldater graver skyttergraver i Bakhmut. Bilde: Screengrab / CNN

Ukrainas militære og politiske ledere kan imidlertid ikke trekke seg tilbake fordi det ville åpne sentrum av landet for den russiske hæren. Det kan i sin tur tenne et lenge undertrykt rop om politisk endring i Ukraina med ukjente og ukjente konsekvenser.

President Volodymyr Zelenskyj vet godt at han har arrestert de fleste av sine politiske motstandere og brakt til taushet mediene han misliker, inkludert noen tilfeller der hans motstandere angivelig har blitt likvidert av Ukrainas hemmelige politi, SBU.

Men det vil ikke beskytte ham eller hans kolleger hvis folk i Kiev begynner å forstå at det ukrainske forsvaret kaster seg.

Til tross for påstander om å være et demokrati, er Ukraina faktisk et autoritært land som har blokkert ut ekte nyheter og strupet enhver opposisjon. Men på grunn av sosiale medier vil meldingene komme gjennom uansett, og Zelenskyj og teamet hans har mye å frykte.

Det ser ut til at USA setter sitt håp om å snu slagmarkssituasjonen på de nye rustningssystemene som sendes til Ukraina. USA har lagt stort press på Tyskland for å levere sine knirkete Leopard II-stridsvogner og for å la Polen sende leopardene de har.

Polen har en beholdning på 569 stridsvogner, hvorav 398 er aktive. De fleste av de aktive stridsvognene i Polens hær er Leopard II (250). Polen planlegger å erstatte leopardene med 180 koreanske K-2 Black Panther-stridsvogner, hvorav de ti første ble levert i desember 2022. K2 er en avansert stridsvogn med netsentriske egenskaper.

Ingen kan si hvor effektive Leopard-tanker vil være på den moderne slagmarken. I desember 2016 ble mange Leopard 2 – ødelagt i  kampene om det ISIS-kontrollerte Al-Bab-området nær Aleppo i Syria. Ti leoparder ble ødelagt, inkludert fem av anti-tank missiler (russisk opprinnelse), to av IEDs, og en av rakett ild.

De russiske trådstyrte panservernrakettene, 9k115 Metis og 9M113 Konkurs, er vintage våpen fra 1970-tallet. Dette fører til mistanke om at leopardene ikke vil vise seg å være mer effektive enn den russiske rustningen Ukraina allerede har, noe som kan bidra til å forklare hvorfor Polen er ivrig etter å kvitte seg med dem.

USA har gjort det klart at de ikke vil levere Abrams M-1-stridsvognen til Ukraina. Dette er USAs viktigste stridsvogn som er avgjørende for NATOs forsvar. Motvilje mot å sende dem til Ukraina kan også representere en Pentagon-oppfatning om at M-1-flyene kanskje ikke klarer seg bra på den moderne slagmarken mot russiske styrker fordi de kontrollerer det meste av Ukrainas luftrom, noe som betyr at stridsvogner kan bli ødelagt av luftangrep.

En M1A1 Abrams Main Battle Tank fra Bravo Company, 185th Armor, 81st Armor Brigade, gjennomfører et område rekognosering rundt Balad, Irak i et fil bilde. Foto: US Air Force Staff Sergeant Shane A. Cuomo / Wikimedia Commons

Psykologisk vil tapet av amerikanske stridsvogner ved bruk av russiske våpen være en negativ melding om USAs evne til å opprettholde sikkerheten i Europa. (Det ville sikkert uroe de baltiske statene og Tyskland.)

En av de viktigste farene i Ukraina-krigen er at den vil smitte over på andre europeiske land, spesielt Polen. Et annet russisk «alternativ» kan være å motvirke USAs støtte til Ukraina ved å angripe en eller flere av de baltiske statene, nemlig Estland, Latvia og Litauen.

Spenningen stiger mellom Baltikum og Russland, sett senest av Russlands beslutning om å utvise Estlands ambassadør i Moskva.

Estland er avgjørende på grunn av sin beliggenhet ved Finskebukta og den følsomme grensen til Russland, nær St. Petersburg. Estland oppretter en «tilstøtende» sone som gir dem rett til å inspisere russiske sivile og militære skip.

Det er usannsynlig at Estland kan utføre noen inspeksjoner gitt at det bare har to patruljefartøyer (EML-Roland og EML-Risto) og ingen andre krigsskip bortsett fra noen minelag. Men hvis Estland i det hele tatt prøvde, ville det skape et nytt friksjonspunkt som Russland kunne utnytte hvis de valgte det.

Det er også et strategisk element. Med Finland med i NATO og allerede et de facto medlem, blir Finskebukta betydelig mer fiendtlig innstilt til Russland, og det vil bli økende press på russiske politiske ledere til å iverksette tiltak mot en økende trussel mot russisk sikkerhet.

Mens Ukraina er langt unna, ser russerne på NATOs «sammensmelting» av Russland som et nøkkelspørsmål for russisk sikkerhet og stabilitet. Dette bringer Baltikum i skarpere fokus fordi russerne ser at NATO prøver å omringe dem og undergrave deres økonomiske og militære fordeler.

Biden-administrasjonen, i det minste på overflaten, ser ut til å ha liten bekymring for trusselen om en utviding av krigen, eller muligheten for at Ukraina kan bli beseiret av Russland. Faktisk fortsetter administrasjonen og dens allierte å hevde at de er nær ved å drive russerne ut av Ukraina – den siste slike påstanden har kommet fra Ukrainas krigssupporter Boris Johnson.

Hvis denne påstanden var sann, ville alle de ekstra våpnene som er planlagt levert til Ukraina ikke være et så presserende behov.

Et av problemene er at krigsnyhetene først og fremst genereres av ukrainsk propaganda, som i det uendelige blir etterplapret i vestlige medier. Hver gang det er motstridende informasjon – for eksempel omtale av Ukrainas høye tap – slår Kiev så hardt tilbake at vestlige ledere forholder seg tause.

Likevel lekker nøyaktig informasjon med jevne mellomrom. Det siste eksemplet er en tysk rapport som  siterer Berlins utenriksetterretningstjeneste BND, som sier at ukrainske tap er svært høye i Bakhmut-området, anslått til hundrevis per dag.

En ukrainsk kirkegård med nylig begravde krigsdøde. Estimater har satt ukrainske tap på godt over 100.000. Bilde: Twitter

Washington kan dermed snart stå overfor noen farlige valg. Skulle de forplikte amerikanske styrker eller amerikanske luftmakt til Ukraina? Hvis de gjorde det, hvor raskt ville krigen spre seg i Europa?

Vil NATO, som alltid er langt mer støyende enn det som kan rettferdiggjøres av virkeligheten, støtte å sende NATO-styrker til Ukraina? Eller ville NATOs knær endelig gi etter?

Det alternative – og mer sannsynlige – scenarioet er at Washington vil presse på for en fredsløsning, noe de har vært strengt imot tidligere. Vil Russland være villig til å sette seg ned og diskutere en avtale? Selvfølgelig, men bare hvis prisen er riktig.

Følg Stephen Bryen på Twitter på @stevebryen

Det året da jeg ble født

Med noen streiftog til vår tid (2022).

Det store bildet – noen pekere

Så tenker jeg at 1942 var et skjellsettende år i verdenshistorien som mange måter har definert livet mitt og hele min generasjon og faktisk også de som har kommet etterpå. Det var midt i en verdenskrig og dermed er det krigssaker som preget de første tre årene av mitt liv. Først noen ”mindre” saker som henger sammen med krigen. Antitankvåpenet bazooka ble utviklet og testet for første gang i mai dette året. Selv fikk jeg skyte med det under et kurs på sjøforsvarets jegerskole i 1963. Napalm ble også ferdigutviklet samme år. Jeg ble kjent med begrepet og de fryktelige virkningene under Vietnamkrigen på 1960- og 70-tallet. Julaften 1942 ble de første bakke-til-bakkerakettene skutt opp fra Peenemunde av den tyske ingeniøren Werner von Braun som amerikanerne etter krigen tok med seg til USA for hjelpe til med å utvikle våpen der. Masseproduksjon av IL-Stormovik stupbombefly, tegnet av Sergei Vladimirovitsj Ilyushin, ble satt i gang. Raketter, som seinere kom til å dominere mye av motsigelsen mellom stater etter krigen og frem til i dag, ble altså til det året jeg ble født. Men det største skillet i verdenshistorien var et annet.

Et skille i verdenshistorien

Så skal vi gå til den store saken som satte et skille i verdenshistorien. Verdens første menneskeskapte kjernereaksjon fant sted i 1942 ved University of Chicago der vi nå finner bronsestatuen kalt Nuclear Energy, som den store amerikanske historiker, Willam McNeill, fikk satt opp da han styrte det historiske fakultet der fra 1961 til 1967. Forskningsgruppen, The Manhattan Project, som skapte den første atombomben, ble også opprettet i 1942 og fant sitt senter i New Mexico, i bygningene til Los Alamos Ranch School, en privat gutteskole nær Santa Fe.

Etter at denne gruppen, som ble opprettet under ledelse av Robert Opphenheimer, hadde jobbet febrilsk i noen år, kunne de sprenge en testbombe nær Alamogordo i New Mexico. Oppheimer kalte stedet for ”Trinity” etter den bibelske treenigheten, Jesus, Gud fader og Den hellige ånd. Det var den 16. juli 1945. Oppenheimer sa selv at han hadde kommet til å tenke på en linje i det indiske diktet Baghavad Gita da han så ildkulen i forbindelse med eksplosjonen. Her er det en scene der guden Vishnu prøver å overtale prinsen til å gjøre sin plikt. For å gjøre inntrykk på ham omdanner han seg til sin form-med-mange-våpen og sier ”Nå er jeg blitt til døden, den som ødelegger verdener”.

Dette var et grunnleggende faktum i hele min oppvekst – og er det for oss alle fremdeles.

Jeg ble altså født i det året da arbeidet med å lage atombomben ble satt i gang for alvor. Dette var et skjellsettende år i verdenshistorien fordi det innledet en tidsalder der menneskenes produktiv- og ødeleggelseskrefter ble så store at vi kunne ødelegge våre egne livsvilkår på jorden. Det var altså innledningen til den tidsalder som nå gjerne blir kalt antropocen – da menneskene ble den viktigste endringskraft i jordens historie.

Egentlig vil jeg vel kalle det pre-antropocen fordi vi lever under et økonomisk system som utvikler seg ut fra sine egne lovmessigheter som menneskene faktisk ikke kan kontrollere, nemlig kapitalismen. Først når dette systemet er opphevet og menneskene selv kan kontrollere sine produktivkrefter, det vil si sin egen utveksling med naturen rundt og fordelingen av produktene som lages, kan vi virkelig gå inn i menneskenes tidsalder, antropocen. Vi vil selv med våre standpunkter og handlinger bestemme om denne siste overgangen vil være mulig og hvordan den da vil kunne foregå. På mange måter ble virksomhet langs disse linjer mitt livs prosjekt. Dette er det store og stadig mer presserende spørsmålet i det 21. århundret, og faren for utslettelse av menneskeheten vil henge over oss hele tiden. Så lenge det finnes våpen vil de som har makt over dem bestemme om det skal skje. Den senere utviklingen av produktivkreftene på kapitalistisk grunnlag har føyd til andre ødeleggende momenter som det også blir stadig mer presserende på få bevisst kontroll over.

Den 6. og 9. august 1945, etter at freden var kommet til Europa, ble en atombombe sluppet over Hiroshima og en over Nagasaki. Vi visste det ikke da, men etter hvert gikk det altså opp for alle at menneskene for første gang hadde funnet opp en innretning som kunne utslette dem selv. Det var egentlig et historisk vendepunkt av nesten ufattelig betydning. Dette resultatet av det som ble satt i gang i det året jeg ble født preget en god del av oppveksten. De stadige atombombesprengningene i USA og Sovjet, prøvesprengninger ble de kalt, utover på 1950-tallet, sammen med faren for verdenskrig, skapte en farlig situasjon. Det kom radioaktivt nedfall rett som det var over Bergen og vi fikk beskjed om å holde vinduene lukket. Det hjalp ikke for alle.

Det fikk også dramatiske personlige følger. Min mor som jobbet i slakterbutikk rundt 1960, ble overeksponert for radioaktivitet og døde av blodkreft etter et kort sykeleie i 1961, kun 44 år gammel. To av hennes venninner, som hadde samme type arbeid, fikk samme skjebne. Denne sammenhengen gikk ikke opp for meg før ut på 1970-tallet da jeg leste om Linus Pauling og kampen for å få stanset prøvesprengningene som de ble kalt. Da fikk jeg vite at mange tusen mennesker over hele verden døde på samme måte i disse årene. Men jeg sluttet å drikke melk på den tiden fordi vi fikk advarsler om at melken kunne være radioaktiv, og begynte ikke med det igjen før jeg hadde passert 60 år.

Andre typer ødeleggelsesvåpen, som er mindre kjent, ble også utviklet i 1942. Alt i 1. verdenskrig ble gass bruk første gang. Da var sennepsgass den mest brukte. Så begynte tyskerne igjen å bruke gass under 2. verdenskrig. Da opprettet den engelske regjering i 1942 Porton Down, et forskningssenter som skulle undersøke og utvikle nye våpen. De engelske forskerne satte da straks i gang med dette, og de utviklet det første biologiske våpen, nemlig en metode for å produsere og spre den dødelige sykdommen miltbrann. Tester ble gjort på sauer på Guinard-øyen samme år og våpenet var dødelig effektivt. Det er også så varig i sine virkninger at øyen var forbudt område i 40 år etter forsøket. Med brei spredning av et slikt våpen er det kanskje også mulig å utrydde mye av livet på jorden.

I dag (2021/22) er dette svært aktuelt i forbindelse med spredning av det som er kalt sars-covid-19 virus. Den ledende forkjemper for utvikling av vaksine mot virussykdom, den styrtrike Bill Gates, hadde da opptrådde på sikkerhetskonferansen i München i 1916 og holdt en tale der han sa at vi måtte være forberedt ikke bare på naturlig utviklete nye virussykdommer, men også på at slikt kunne bli brukt i forbindelse med  krig. Det var derfor det var så viktig å finne metoder for å utvikle vaksiner svært raskt – han så at vi måtte helt ned i under tre ukers utviklingstid. Det har vært en viktig drivkraft i det voldsomme internasjonale trykket for å få utviklet og brukt vaksiner som ikke var testet ferdig, og som man hverken kjente de positive eller negative virkningene av, og særlig ikke langtidsvirkninger. For å lage sikre vaksiner tar det vanligvis rundt 10 år med mange typer sikringsmekanismer. Det meste av dette ble omgått under det som har blitt kalt covid-19-pandemien, da nye vaksiner ble produsert og tatt i bruk på mindre enn ett år.

Men det var ikke bare når det gjaldt våpen at det skjedde avgjørende saker. Det gjaldt også forurensing og spredning av giftige stoffer i naturen. Stoffet dichlorodiphenyltrichloroethane, eller DDT, var kjent alt fra 1800-tallet, men ikke brukt til noe. I 1939 fant en forsker ut at det kunne brukes til å ta livet at skadedyr som ødela avlinger. Dermed ble det tatt ut patent på stoffet og det ble begynt produksjon.

Michael Egan forteller så i sin biografi om den store pioneren i miljøbevegelsen, Barry Commoner, at han i 1942 ledet en gruppe som jobbet med å utvikle et apparat som kunne gjøre det mulig for torpedobombere å spre DDT på angrepspunkter for å redusere sykdom blant soldater forårsaket av insekter. Apparatet ble testet i Florida dette året ved en stasjon der en drev eksperimenter med raketter og som var svært plaget med insekter. Forsøket var en suksess, og DDT var enormt effektivt til å drepe fluer. Men etter noen dager samlet det seg nye svermer av fluer ved New Jersey rakettbase, tiltrukket av tonnevis av råtnende fisk – uheldige ofre for DDT-spredningen – som var vasket opp på strendene.

Commoner var her vitne til et skremmende varsel om hvordan nye teknologier førte med seg miljøproblemer som oppfinnerne ikke hadde forutsett. Dette var begynnelsen på de enorme forurensingsproblemene i forbindelse med den like enorme utviklingen av menneskeskapte stoffer som ble sluppet ut i naturen. Rachel Carson foreller i sin bok, Silent Spring, fra 1962 at bare for USA dreide det seg om rundt 500 nye slike stoffer i året. Og dette har fortsatt frem til i dag, selv om miljøbevegelsen har druknet i kapitalens «løsninger» på problemer med CO2 og klima, og stort sett har glemt andre problemer.

Men i 1942 ble altså den type apparat laget som skulle danne mønster for all teknologi for å spre giftige stoffer over store deler av naturen ute hensyn til skadelige «bivirkninger». Noen ganger har slike stoffer også blitt systematisk brukt som våpen, slik det såkalte «Agent Orange» ble brukt av amerikanerne under Vietnamkrigen for å få bladene til å falle av trærne i Vietnam, slik at fienden ble lettere å oppdage. Den tilsiktete virkningen i seg selv var en økologisk katastrofe, men «bivirkningene» på mennesker og dyr førte til død og misdannelser for titusenvis av mennesker og utallige dyr og insekter og ettervirkningene har fortsatt til i dag.

Kampen mot nazismen

Den 2 verdenskrig preget altså de første tre årene av livet mitt med stor kraft. Og selve krigens gang var nok viktig i den forbindelse. Det skapte de rådende geopolitiske forholdene som varte frem til 1991 da Sovjet-Unionen gikk i oppløsning. Norge ble okkupert den 9. mai 1940, etter at Nazi-Tyskland først hadde gjort seg ferdig med angrepet i vest der de tok alle land frem til litt sør for midten av Frankrike, der den nazi-vennlige Petain opprettet en tysk vasallstat.

Når det gjaldt krigens gang, så kom det tyske angrepet på Sovjet tidlig om morgenen den 22. juni 1941, et par-tre uker før jeg ble unnfanget. Utover sommeren dundret tyske styrker frem mot Moskva, Leningrad og Stalingrad med tilsynelatende ustoppelig kraft og med en fart av vel 3 mil per døgn. Allerede den 3. juli konkluderte Hitler med at Sovjet hadde tapt krigen på grunn av de store tapene de hadde hatt. Ut gjennom juli og begynnelsen av august fortsatte den tyske fremmarsjen og millioner av russiske soldater og sivile ble drept og tatt til fange. Grusomhetene var fryktelige. I Hviterussland ble en tredjedel av befolkningen drept, og landet var stort sett en ruinhaug ved slutten av krigen.

Men nazistene fant en ganske stor gruppe medhjelpere i Ukraina, og de bistod i høyeste grad med å drepe jødene i landet. I dag er Bandera, en av «heltene» fra denne tiden på ny utropt til helt i landet der USA har arrangert et kupp og satt inn sine folk i ledelsen. Bandera-tilhengere har fått en sentral plass i militærvesenet der og Azov-bataljonen som har holdt til i Mariupol er den mest kjente gruppen, men det finnes flere. Det typiske ved nazismen der er at jødene nå ikke er sett på som en fiende, men at det derimot er den andre gruppen som Hitler hadde utpekt som undermennesker, nemlig slaverne, som er deres hovedfiende og som de mener bør utryddes. Russerne ser de på som slavere. USA har satset på disse gruppene og samarbeidet med dem om et kupp i både 2004 og 2014 som styrtet den lovlig valgte presidenten og satte inn en amerikansk marionett i sitt arbeid for å omringe Russland fullstendig og få til en regimeendring der som gjør at landet kommer inn under USAs reelle herredømme igjen, slik det egentlig var fra 1991, da Sovjet-Unionen ble oppløst, til litt ut på 2000-tallet.

Det førte til kraftig undertrykking av russisktalende ukrainere og en 8 års krig mot de ukrainerne som bodde øst i Luhansk og Donets. Seinere ble Zelenski valg til president med et stort flertall ut fra et program for å løse motsigelsene til de russisktalende og Russland på fredelig vis. Det var utarbeidet to avtaler, Minsk-avtalen 1 og 2 som skulle sikre dette. Men det var hverken i USAs eller de ukrainske nazistenes og ytterliggående nasjonalistenes interesse. Zelenski måtte gå fra programmet sitt og følge USAs politikk og støtte seg på USAs nazistiske medspillere. Han ble en ny USA-marionett. Populariteten hans sank faretruende både fordi han hadde sveket valgløftet sitt og fordi den økonomiske politikken første til stadig større problemer for det arbeidende folket.

Dermed var det sannsynlig at han ved neste valg ville kunne bli kastet og erstattet med en president som ville utvikle et selvstendig Ukraina, slik de prøvde før kuppet i 2014. Dette ville ikke USA godta fordi det svekket deres stilling i den kampen for verdensherredømme som de fremdeles fulgte. Dette er grunnlaget for alle seinere problemer og de krigshandlingene som har skjedd i Ukraina etterpå.

Tilbake til 2. verdenskrig. I midten av august var første fase av den tyske offensiven omtrent ferdig og den tyske ledelsen måtte bestemme hvordan offensiven nå skulle fortsette. Etter lange drøftelser bestemte Hitler at Moskva ikke skulle angripes før Leningrad var sikret og russerne var avskåret fra oljen fra Baku. Den tyske offensiven gikk derfor mot Leningrad, Krim og Stalingrad for å fortsette mot sør-øst. I denne perioden tok tyskerne over 600 000 russiske krigsfanger.

Imidlertid endret Hitler etter hvert mening og samlet igjen tropper både fra nordfronten mot Leningrad og sørfronten for å angripe Moskva. Dermed stanset fremrykkingen i nord og sør opp. Det tok seks uker å foreta denne omgrupperingen. Da offensiven startet opp igjen den 2. oktober tok tyskerne nye 700 000 russiske krigsfanger i løpet av kort tid. Men da tyskerne begynte å nærme seg Moskva satte det inn med et fryktelig regnvær og de dårlige russiske veiene ble reine gjørmehull. Tempoet i den tyske hærens fremrykking sank drastisk. I sør rykket tyskerne raskere frem og klarte å ta Krim. Den 20. oktober tok tyske styrker Rostov som ligger nordøst for Krim. En ny tendens begynte nå å vise seg for første gang. Russerne startet sin første motoffensiv og drev den tyske hæren ut av Rostov igjen. Men dette ble en kortvarig fremgang, tyskerne slo tilbake og gjenerobret byen.

I løpet av andre uken i november begynte frosten å sette inn langs fronten mot Moskva, men feltmarskalk von Bock, som ledet hæravdelingen, mente at han kunne klare å rykke frem og ta Moskva før vinteren satte inn for alvor. 15. november begynte offensiven mot Moskva. Været holdt seg bra i noen dager, men så snudde det og i slutten av november falt temperaturen under null og snø, skodde og vind satte inn, så sikten var nede i noen få meter. I begynnelsen av desember sto den tyske hæren kun 34 kilometer fra Moskva i nord og 64 kilometer i sør. Men den 5. desember meldte general Hans Reinhart, som kommanderte soldatene nord for byen, at troppene hans var utkjørt og at han bare kunne holde sektoren dersom russerne ikke angrep. I sør ga generalmajor Heinz Gueridan ordre om å stanse offensiven fordi han møtte kraftig sovjetisk motstand og kulden var blitt for streng for menn og kjøretøyer.

På dette tidspunktet hadde Sovjet hatt tap på rundt 5 millioner mann, men samtidig hadde de klart å stable nye avdelinger på beina, å flytte hele fabrikker til andre siden av Uralfjellene og å produsere stadig mer våpen. Og russerne hadde klart å samle ganske store styrker for å forsvare Moskva. Blant annet hadde de overført sibirske elitetropper fra fronten mot Japan, som de skjønte ikke ville angripe dem da. Disse var spesialtrent for vinterkrig. Morgenen den 6. desember ga general Georgi K. Zukov ordre om motangrep. De tyske troppene ble overveldet. Hitler ga ordre om at de skulle stå og kjempe til siste slutt, men de måtte etter hvert trekke hæren sin tilbake til vel 130 km fra Moskva. Det var i denne perioden Hitler selv overtok den direkte kommandoen over den tyske krigsmakten. Hans første ordre om ingen tilbaketrekning, mot generalenes råd, viste seg å hindre at de tyske hæravdelingene flyktet i panikk og gikk i oppløsning. Han økte derfor sin anseelse blant soldatene. Men da han også seinere fortsatte med denne strategiske holdningen fikk det helt andre og mer katastrofale følger.

Midt i februar stanset den sovjetiske offensiven opp og Hitler kunne igjen begynne å bygge opp sine hæravdelinger og forberede en ny sommeroffensiv.

Men i det året da jeg vokste i min mors mage, og like før nyttår 1942, snudde altså krigslykken for Nazi-Tyskland for første gang i litt større målestokk. Samtidig hadde Japan angrepet Pearl Harbor på Hawaii den 7. desember og fremprovosert en amerikansk krigserklæring, mot det som ble kalt aksemaktene, dagen deretter. Og noen dager senere erklærte Tyskland og Italia også krig mot USA, mens Kina erklærte krig mot Japan, Tyskland og Italia. Det var dannet en slags allianse som samlet hadde mye større ressurser enn Tyskland kunne mønstre.

Japan hadde allerede noen år tidligere rykket inn i Korea og deler av Kina, og nå i mai 1942, angrep de og okkuperte nye store områder i Kina, i havet og øyene utenfor og i Burma. Grusomhetene her også var fryktelige. Etter å ha tatt til fange sin fiende Chang Kai Tsjek, som var mer opptatt av å slåss mot de kommunistledete hærstyrker enn mot japanerne, klarte Mao å få til en allianse med sin fiende og de klarte etter hvert å slå de japanske troppene. Kina hadde da mistet 27 millioner soldater og sivile. Etterpå tok Chang Kai Tsjek, med god hjelp fra amerikanerne, opp igjen kampen mot frigjøringshæren som var ledet av det kinesiske kommunistpartiet. Da Chang Kai Tsjek endelig ble slått, sikret USA at han kunne dra over til det daværende Formosa (Taiwan), der han opprettet en ny stat. Denne lilleputtstaten, som USA oppfattet som sin vasallstat, fikk da representere hele Kina internasjonalt helt frem til 1970-tallet.

Da jeg ble født 8.mai 1942 var den reelle maktbalansen i krigen endret. Det var i realiteten klart at Sovjet ikke kunne erobres, og den enorme produksjonskapasiteten til USA ble nå brukt mot aksemaktenes motstandere. For kapitalen og folket i USA var verdenskrigen en gylden tid. Den store arbeidsløsheten forsvant, produksjonen gikk for fullt og en stor del av den var innrettet på krigens behov. Det økonomisk-militære kompleks vokste enormt og har siden dominert det amerikanske samfunnet og hele verden. I dag er de utfordret av den enorm raske økonomiske veksten og økende velstanden i Kina og den internasjonale innflytelsen Kina nå opparbeider seg, og prøver stort sett å svare med sanksjoner, undergravingsarbeid, kupp og regimeendringer pluss kriger, som mer og mer blir ført av leietropper, som Taliban i Afghanistan, peshmerga-soldatene i den østlige delen av Syria og president Zelensksis tropper i Ukraina.

I 1942 var fremdeles grunnlaget for å tro på en alliert seier ikke helt tydelig. Ingen kunne være helt sikker på hvilken vei det ville gå. Men i løpet av neste år snudde maktbalansen i krigen på en avgjørende måte. Hitlers sommeroffensiv gikk ikke etter planen. Han klarte ikke å tilintetgjøre så mange sovjetiske soldater som han hadde tenkt fordi den sovjetiske hærledelsen med Stalin i spissen hadde begynt å få bedre tak på mobil krigføring. Derfor måtte han den 14. oktober avslutte sommeroffensiven unntatt ved Stalingrad og noen steder i Kaukasus.

Samtidig hadde Sovjet nå klart å bygge opp partisanstyrker bak den tyske fronten. General Zukov planla så i begynnelsen av oktober en motoffensiv ved Stalingrad. Det foregikk så en massiv styrkeoppbygging rundt byen for å klare dette. Så ventet sovjeterne på at frosten satte inn slik at det ble enklere med tankangrep. Og den 19. november satte de inn motangrepet. Etter hvert ble det klart at dette var vendepunktet i 2.verdenskrig.

Jeg ble altså født i det året da grunnlaget ble lagt for at menneskene kunne utslette seg selv og i det året da det ble klart at nazismen og den aggressive japanske imperialismen ikke kunne klare å vinne krigen og det store vendepunktet i krigen skjedde. Det ble også klart for flere og flere at det var Sovjet som sto opp mot og slo tilbake det tyske angrepet. Det gjorde at kommunismen gikk inn i sin tredje periode med økende popularitet og oppslutning over hele verden. Andre stedet i verden var de mer opptatt av at også i Kina var det kommunistene som hadde ledet kampen mot de japanske aggressorene. Dette skjedde også i mange andre land der kommunistene spilte en stor og til dels ledende rolle i undergrunns motstanden mot nazistene.

Jeg ble altså født da det skjedde to viktige vendepunkt i verdenshistorien. Fra dette året av kom det stadig bekymrete rapporter fra den norske hjemmefronten til regjeringen i London om den enorme populariteten til Sovjet og Stalin og kommunismen. Jeg ble derfor også født i det året da begrepet kommunisme var i ferd med å bli svært populært i Norge. Vi fikk etter hvert greie på at tyskerne i løpet av krigen hadde drept rundt 25 millioner sovjetiske soldater og sivile og ødelagt 40 000 landsbyer. Ufattelige krigsforbrytelser ble begått og det var en rasende og krigs-herdet sovjetisk hær som etter hvert inntok Tyskland og hevnet seg der, men likevel på en helt annen human måte enn de fryktelige massakrene på sivilbefolkningen slik deres egne familier var blitt utsatt for, fra tysk side.

Teoretisk angrep på marxismen

I 1942 kom det også ut en bok som var at viktig teoretisk angrep på Marx sine oppdagelser om den kapitalistiske økonomien sine utviklingstendenser. Det var økonomen Joseph A. Schumpeters Capitalism, Socialism and Democracy. Ut fra en tilsynelatende imponerende kritikk av Marx sine arbeider skisserer han en glatt overgang fra kapitalisme til en sosialisering av kapitalen. Kritikken av Marx sine arbeider er bare imponerende for de som ikke kan sin Marx. Det han skriver om Marx og hans skrifter en i virkeligheten en nokså fullstendig fordreining av disse og ut fra denne fordreiningen gjør han kritikken lett for seg selv.

Utrydding av jøder og kommunister og slavere

Det skjedde også en annen hending av verdenshistorisk betydning det året jeg ble født. 20. januar 1942 ble den kjente Wannsee-konferansen holdt, der nazistene bestemte seg for å utrydde alle jøder i de okkuperte områder. Jeg ble altså født på et tidspunkt da nazismen nådde sitt historiske toppunkt og vendepunkt og da den industrielle utrydding av kommunister, jøder, homofile og andre som ikke var «perfekte» nok, begynte. For å forstå min tid er det derfor viktig å ha et klart bilde av hva denne nazismen sto for. Helt sentralt står Hitlers forståelse av jødedommen. Det viktigste var at jødedommen av ham ble fremstilt som kommunismens biologiske grunnlag samtidig som det var det biologiske grunnlaget for den «jødiske» finanskapitalen som hindret den tyske kapitalen å få best mulig vilkår på verdensmarkedet. I det store bildet hadde den utenlandske finanskapitalen jo tilgang til sine kolonier og avhengig områder som tysk kapital i praksis var utestengt fra.

Utryddingen av jødene, sammen med andre svake grupper med psykiske lidelser eller med og fysiske utviklingshemminger og homoseksuelle, romani-folk og andre grupper som ble betegnet som mindreverdige, var derfor en slags fryktelig tilfeldig følge av at Hitler og nazistene fant en reelt sett svak og lite organisert gruppe som de kunne legge alle sine fiendebilder inn i. De andre gruppene gikk så å si med i «dragsuget», på mer ensidig ideologisk grunnlag. Av disse var det bare kommunistene som hadde en viss styrke.

Utryddelsen av jødene på rasistisk grunnlag var derfor reelt sett en avledningsmanøver for at nazistene kunne utrydde sine fremste politiske motstandere fysisk uten å gjøre det eksplisitt at det var politisk kamp det dreide seg om. Det dannet et slags ideologisk grunnlag både for knusingen av den kommunistiske bevegelsen i Tyskland og etter det alle andre politiske bevegelser som ikke støttet Hitler. Og det dannet et slikt grunnlag for angrepet på Sovjet. Slaverne ble også utpekt som undermennesker. Hvor bevisst dette var er vanskelig å si, men i den ideologiske, sosiale, kulturelle, økonomiske, politiske og militære osv. kampen fungerte det slik.

Dette er og en viktig bakgrunn for min personlige historie som fremdeles preger verden. Metoden som makthaverne bruker for å hisse opp folk som ikke har det så bra mot de som har det enda verre og stiller enda svakere i samfunnet, er en fryktelig og virksom mekanisme som gjør at de som sitter med ansvaret for folks problemer, unngår oppmerksomhet og at kampen blir rettet mot dem selv.

Noe annet som det blir snakket mye mindre om i «Vesten» er at nazistene så på folkene i øst, som de kalt «slavere», som like mindreverdig som jødene, og de drepte flere slavere enn jøder under krigen. Også til Norge førte de slavere som ble arbeidet til døde i leirer her, blant annet de som bygget «blodveien» i Nord-Norge. Det ble drept flere russiske krigsfanger som drev straffarbeid i Norge enn alle de nordmenn som ble drept under okkupasjonen, inkludert de jødene som ble fanget og sendt til dødsleirene i Tyskland og de drepte krigsseilerne. Ellers var de ukrainske nazistene også svært aktive med i utryddelsen av de samme gruppene som de tyske nazistene drepte i perioden 1941-43 og de var aktive i kampen mot de slaviske russerne, slik deres kjødelige og åndelige etterkommere fremdeles gjør. Denne tradisjonen preger fremdeles verden, nå med ukrainske nazister i spissen for USAs stråmannskrig i Ukraina.

Allianse mellom demokratisk borgerskap og despotisk kommunisme

I den tiden jeg ble født ble også alliansen mellom det borgerlig-kapitalistiske demokratiet (som i grunnlaget er et kapitalistisk diktatur fordi det er kapitalen eller pengene som bestemmer over den vesentlige utviklingen av samfunnet) og den despotiske kommunismen i Sovjet dannet, sammen med folk over hele verden som sognet til disse leirene politisk. Det ble denne alliansen som skulle slå nazismen og dermed det tyske forsøket på å erobre verden og innføre et terroristisk, rasistisk, borgerlig-kapitalistisk despoti over alt der de vant frem.

Krigens økonomiske grunnlag

I dag er de fleste historikere og økonomer også ganske klar på at verdenskrigen ikke bare var den tyske storkapitalens forsøk på å skaffe seg et økonomisk storrom i Europa, for å kunne finne viktige råvare- og investeringsområder og marked for sin meget produktive industri og legge under seg en befolkning som skulle gjøres til slavearbeidere for herrefolket slik at de kunne sikre den økonomiske og politiske utviklingen i området til sitt eget beste. Det var også en nødvendighet for den videre utvikling av hele kapitalismen som hadde vært inne i en depresjon fra 1929 og helt frem til krigsproduksjonen tok seg opp for alvor. Krigen førte også til en enorm ødeleggelse av det Marx kaller konstant kapital, dvs. alt som går med til vareproduksjon minus lønn til arbeiderklassen (dvs. fabrikker, maskiner, hjelpestoffer, råvarer osv.). Dette gjorde at kapitalen etter krigen kunne starte opp igjen med et stort marked for gjenoppbygging på grunnlag av en høyere profittrate eller fortjenestemargin enn før krigen. Dette fordi profittraten er lik verdien av merverdien delt på hele den konstante og variable kapitalen (arbeidernes lønner). Dette er den tredje store og svært grunnleggende tendens i den verden jeg ble født inn i og vokste opp i. Det skapte kapitalens oppgangstid under USA-imperiets ledelse som varte til ut på 1970-tallet. Da var de gunstige vilkårene skapt av 2. verdenskrig oppbrukt. Den vestlige kapitalismen gikk inn i en varig krisetid som har preget mitt og andres liv frem til nå når jeg skriver dette (2023).

Den fjerde store tendensen har vært supermakten USA sin aggressive rolle i verden. Mens den tendensen jeg har kalt den tredje bare forsterker seg, er den særegne herskerrollen til USA nå i ferd med å endre seg og sammen med denne rollen til hele den «vestlige verden». Det økonomiske tyngdepunktet flytter seg nå østover, særlig til Kina, men også India, Sør-Korea og Japan er en del av dette bildet. Det ser ut som jeg mot slutten av livet skal få oppleve at det som er kalt den colombiske epoken, tar slutt – dvs. epoken etter at Columbus kom til det som er blitt kalt Amerika og da de vestlige stormaktenes erobring og utplyndring av resten av verden begynte, med alle sine folkemord og lignende saker. Bare en større angrepskrig fra de colombiske makter kan stanse denne utviklingen, og en slik krig trenger også den kapitalistiske økonomien i de columbiske stater fordi den på ny er inne i en langvarig krise på grunn av stadig lavere profittrate. Men kapitalens eiere og stater vet også at hvis de slipper den løs, så risikerer de å ødelegge alle profittmuligheter fordi en slik krig kan utrydde menneskeheten. Det er et dilemma for dem.

Lystigere saker og en annen historisk tendens

På den andre side av verden, i USA, sang Bing Crosby White Christmas av Irving Berlin for første gang den første juledag 1941 og han spilte inn sangen på plate med The John Scott Trotter Orchestra og The Ken Darby Singers på bare 18 minutter 29. mai 1942. Den ble utgitt 30. juli som en del av et 78 plate-album med seks sanger fra filmen Irving Berlin Schlager Parade Holiday Inn (Holiday Inn). Så i mitt første år ble altså den platen som en sier er verdens meste solgte spilt inn og lagt ut for salg. Det sier litt om utviklingen av kommunikasjon og populærkultur, og den rolle USA spilte i min epoke. Noe som selvfølgelig har preget livet mitt. Og det sier noe viktig om stemningen og forholdene i USA, mens andre land ble smadret av den tyske krigsmaskinen og vi i Norge og mange andre steder var okkupert.

Vegen til fred i Ukraina

Eit par dagar etterat NATOs generalsekretær gjekk kom med ei oppfordring til å sende fleire våpen til Ukraina har nokre Raud-medlemmer gått ut i Klassekampen og brakt ut dette forslaget til partiet Rødt. Eg meiner at å gi våpen til Ukraina er svært uklokt. Diplomati, våpenkvile, forhandlinger og fredsslutning, slik FN foreslår, og Sikkerheitsrådet einstemmig vedtok i mai i fjor etter forslag frå Norge og Mexico, er vegen å gå.

Kva er dei realistiske alternativa til fred frametter i Ukraina?

Det første og viktigaste momentet å ta omsyn til for å finne svaret på det er at leiinga i Russland har gjort det klart at med ein gong det kjem teikn frå Zelenski si side om at han er klar til forhandlingar, så er også Russland det. Fordi Zelenski er USA sin marionett og Ukraina fører ein stråmannskrig på vegne av NATO, slik forsvarsministeren der no har fastslått, ligg hovudansvaret for dette på regjeringa i USA.

Det andre viktige momentet er at Zelenski har sagt at det ikkje blir snakk om fred før alt som Russland har annektert er vunne tilbake til Ukraina, medrekna Krim.

Det tredje viktige momentet er at det frå russisk side er slått fast at dersom det er fare for dette, så vil dei sette inn alle sine ressursar for å hindre det. Det vil mellom anna kunne bety at dei vil kunne mobilisere heile den vernepliktige styrken sin som skal vere på tjue millionar soldatar. Det vil også bety at det ikkje vil vere grenser for kva våpen som vil bli brukt.

Det fjerde momentet er at Ukraina ikkje kan klare å nå Zelenskis mål utan at NATO grip direkte inn. Dersom det skjer har vi starten på ein verdskrig der det er sannsynleg at alle typar våpen vil bli brukt frå begge sider.

Det femte momentet er at det ikkje er sannsynleg at USA vil gå inn for å bruke NATO direkte i Ukraina, mellom anna fordi dei allierte medlemmene der ikkje vil ha ein storkrig i Europa, men og fordi USA sjølv vil bli ramma svært hardt dersom dette skjer. Men dette kan skje ved eit «uhell».

Det sjette momentet er at Russland, ifølge alle uavhengige observatørar som ikkje følgjer propagandaen frå USA og Zelenski, har skapt eit så stort overtak i form av mannskap og våpen, at stadig fleir av dei soldatane som blir sett inn frå Zelenski vil bli drepne og såra og at Russland også kan rykke vidare inn i Ukraina heilt fram til grensa frå 1619 eller vidare til Dnieper som renn frå Kviterussland gjennom Kyiv-området om Zaporizhzhia til Kherson i sør.

Ut frå dette blir det sjuande momentet er at Zelenskis regjering ikkje på noko vis kan vinne i den striden som no går føre seg, berre legge til rette for at fleire soldatar blir drepne og større delar av Ukraina kan bli tapt og meir av infrastrukturen i landet blir øydelagd. Dette tyder at alt som gir Zelenski meir tru på at krigsprosjektet hans kan lukkast berre vil føre til meir drap, større øydeleggingar og tap av territorium, dersom Russland går inn for det. Dette er det reelle alternativet til den vegen som kan føre til fred i Ukraina så snart som mogleg. Meir våpen dit er ei ulukke av uhyrlege dimensjonar. Og kven er dei einaste som tener på dette? Sjølvsagt det militær-industrielle kompleks i USA og våpenfabrikantar i Norge.

Difor er den einaste forsvarlege og moglege utgangen på striden i Ukraina at FN-pakta og det einstemmige vedtaket i Sikkerheitsrådet blir fulgt og at diplomati og fredsforhandlingar blir sett i gong så snart som mogleg. Dette er mitt forslag til Rødt.