Kategori: Ymse

 

I Klassekampen 3. mai -16 skriver professor emeritus Tian Sørhaug om penger og finansiell logikk.

Et utgangspunkt er at han på slutten av 1970-tallet oppfattet det slik at bankene var til for bedriftene, mens det nå er blitt viktigere å tjene penger på penger enn å tjene penger på produksjon.

Så sier han at det i en tid der spekulasjon er en ledende forretningsidé blir viktig å spørre hva penger er og hvilke finansielle logikker de kan komme til å utløse. Så sier han svaret  ikke ser så lite gåtefullt fordi alt kan være penger bare ett eller annet fellesskap er enige om at akkurat disse tingene er penger.

Det er merkelig at han i denne sammenhengen ikke forholder seg til Karl Marx og hans første kapitler i Kapitalen. Her finner vi nemlig en forbilledlig gjennomgang av pengenes fremvekst og grunnleggende funksjoner. Og det hele sammenfattes i forklaringen på varefetisjismen og pengefetisjismen, dvs. nettopp forklaringen på slike oppfatninger som gjør at svaret på spørsmålet om hva varene og pengene er, blir så gåtefullt.

Ja, når han snakker om penger som kredittpenger, så omtaler Sørhaug penger som noe grenseløst, mirakuløst og mysteriøst – at alle pengebrukere vet at penger er en illusjon, men at vi tror at illusjonen er realiteter, de er tegn på verdi, samtidig som de er verdi, penger er magi.

Når det gjelder hva vanlige penger er, så sier han at de er gåtefulle fordi de både er ting og relasjoner. Men han går ikke nærmere inn på hva disse relasjonene er. Han tar bare utgangspunkt i hvordan vi ser på objektet penger. Hvis vi ser på dem som ting (som vi kan eie og avhende) fremstår de som relasjoner og hvis vi ser på dem som relasjoner (forventninger) og hvis vi ser på dem som forventninger, blir vi straks avhengige av at de framstår som noe vi kan eie og avhende. Og så sier han at pengenes verdi ligger i relasjonen.

En kommentar her er at dette er en kantiansk formulering som springer ut av Kants oppfatning av at vi ikke kan vite noe om tingen i seg selv, men at det er vår persepsjon av tingen som er utgangspunkt for våre kunnskaper om den og at disse så settes inn i et system av kategorier som vi allerede har i hjernen vår. Det er altså egentlig vår oppfatning av tingene som skaper våre kunnskaper om dem. Dette er kjernen i mennesket som et fortolkende vesen og ikke som et levende, virksomt vesen som tilegner seg alt rundt seg på mye mer omfattende måter enn denne enkle, og feilaktige modellen tyder på.

Marx har en grundig analyse av varen som sier at den har to sider, en tinglig side som gjør den til en bruksverdi som kan tilfredsstille ett eller annet behov, og en verdiside som springer ut av at den er resultatet av forbrukt menneskelig arbeidskraft. Når det er slik så har også det arbeidet som går med til å produsere tingene, to sider, en bruksverdiside og en verdiside som blir utgangspunkt for varenes bytteverdier. Dette siste var den nye oppdagelsen som Marx gjorde når det gjaldt vareverdien. Både Smith og Ricardo hadde oppdaget at varen hadde to sider, selv om de ikke var helt systematisk her og ofte falt inn i de feile tankebanene her og.

Nye verdier eller merverdi, som Marx kaller det, oppstår ved at menneskene som arbeidere, ved bruken av arbeidskraften sin, på den ene siden skaper bruksverdier og på den andre siden bidrar til å reprodusere den verdien som allerede er brukt for å lage produksjonsinstrumentene ved å sette dem i bruk, og skaper sin egen verdi pluss mer verdi enn de forbruker. Systemet er da slik at arbeiderne produserer nye verdier, mens de som representerer kapitalen, kapitalistene, eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker i produksjonen, og tilegner seg merverdien som arbeiderne produserer.

Den relasjonen som Sørhaug snakker om blir da konkretisert til at menneskene bytter arbeidsinnsats med hverandre gjennom varebyttet. Det blir bare mystisk når dette forholdet opptrer skjult, for på overflaten ser det ut som verdien ligger i den varen som er blitt allmenn ekvivalent, eller altså i pengene. Mens verdien etter en analyse, viser seg å være noe abstrakt som ligger i varen, men som ikke kan erfares gjennom synssans eller følesans, men bare gjennom en abstraksjon, altså ved å tenke. Slik bidrar Marx til å overskride eller oppheve motsigelsen, som Kant ble fanget i, mellom tingen i seg selv og vår oppfatning av den. Tingen i seg selv eksisterer i virkeligheten, og vi kan sanse den, men ikke alle sider ved den kan observeres direkte.

Gjennom utviklingen av varebyttet utvikles også den verdiformen som Marx kaller ekvivalentformen, den formen som andre varers verdi måler seg i. Når varebyttet har nådd en viss intensitet, utvikles en vare til en allmenn ekvivalent som alle de andre varene kan måle sin verdi i. Det er ikke tilfeldig hvilken vare dette blir. Den må være transportabel og kunne deles opp i mindre stykker. I begynnelsen kan det være kveg. Når Sørhaug nevner tunge steiner med hull i midten så er han over på svært tidlige og utypiske stadier i byttehistorien for disse objektene kan ikke tjene som penger når byttehandelen blir stor og allmenn. Gjennom en lang historisk utvikling var det etter hvert gull som ble den viktigste pengevaren.

Marx beskriver også pengenes forskjellige funksjoner som verdimål og sirkulasjonsmiddel.  Her skriver han at ”Som verdimål fungerer pengene derfor – bare som forestilte eller ideelle penger. Dette forholdet har gitt foranledning til de villeste teorier». Og jeg må bemerke, også etter at Marx hadde skrevet dette. Den personen som Sørhaug fremhever har gitt det sterkeste enkeltbidraget til sosiologisk forståelse av penger, nemlig Georg Simmel, svever selv rundt i disse ville teorier, og dermed kommer Sørhaug i samme selskap. Det er denne ideelle karakteren ved pengene som gjør at de kan representeres ved mynter og sedler og elektroniske signaler.

Så går Sørhaug over til å snakke om kreditt og spekulasjon. Han sier at her er det persepsjonen (oppfatningen) som skaper verdier ikke produksjonen. Verdien ligger i selve løftet.

Dette behandler Marx ganske inngående på 250 sider i femte avdeling i bind tre av Kapitalen. Det er her han utvikler begrepet fiktiv kapital og beskriver sammenhengen mellom kredittsystemet og denne typen kapital. Vi ser i denne teksten at det som Sørhaug kaller åndeliggjøringen av pengene er gjennomgått og forklart.

Marx skriver også om at de finansielle logikker, som Sørhaug mener er særegne for vår tid, oppsto allerede før den moderne kapitalismen og var svært virksomme også i Marx og Engels egen levetid. Så logikkene var kjent for lenge siden, men det historiske omfanget og størrelsen på området for de finansielle logikker er selvfølgelig blitt svært utvidet. Det er rett at internasjonalisering, deregulering og digitalisering har sluppet finansielle logikker løs på våre kulturer som aldri før at de eser ut og kan kontrollere stadig større områder av livene våre.

Men når Sørhaug sier at det er tapet av eksterne referanser (opphevingen av det lovbestemte forholdet mellom gull og dollar og dermed andre valutaer i 1971) kombinert med Simmels åndeligggjøring av pengene som skaper de store svingningene i økonomien, er han langt inne i de kapitalapologetiske logikker (tanker som forsvarer og eviggjør kapitalismen). Det skulle jo da være nok å feste dollaren til gullet igjen pluss få vekk Simmels åndeliggjøring av pengene, for å få kapitalen inn på en bane der disse svingingene ikke fantes lenger.

Men jeg kan være enig med Sørhaug når han sier at det ikke er kulturfeltet men finansfeltet, eller rettere sagt kapitalen, som er den viktigste bærer av postmodernismen.

Når han sier at finansøkonomien blir stadig mer uavhengig av realøkonomien, så tenker jeg at dette er upresist. Finansøkonomien er en viktig side ved kapitalismen og dermed også ved det han kaller realøkonomien. Det er ikke to økonomier som kan skilles fra hverandre, det er to sider av samme økonomiske system. Og det er ikke tap av distinksjoner og standarder som fører til kriser. Og når han så konkluderer med at det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom verdi og  nedlagt arbeidstid slik at beregningen av produktivitet og timelønn kan bli rene skinnspørsmål, da mener jeg han er langt på viddene. Men han jeg tenker at han har rett i at det er vanskelig å sortere ut hva penger er og hva som er gode forretningsmuligheter og svindel. Men det er ikke noe nytt. Marx selv beskriver den såkalte ”South Sea Bubble” og store franske svindelaffærer som bygget på falske forventninger og spekulasjon. Dette har vært fenomener som har gjentatt seg i kapitalismens historie.

At kapitalisme ikke har noe selvfølt behov for et moralsk kompass var allerede Adam Smith klar over før han skrev sine økonomiske skrifter. Og det hører med til kapitalens grunnleggende trekk at alle slags lønnsomme valg kan oppleves som nødvendige, og de immuniserer mot moralske vurderinger. Dette er ikke noe nytt i vår tid, men det som kan være nytt er at kapitalen er inne i periode der systemet selv rører ved sine ytterste grenser, og da kan alle moralske anfektelser settes til side for å opprettholde systemet.

Til slutt i artikkelen skriver Sørhaug at det pengene gjør med mennesker, i virkeligheten er noe mennesker gjør med mennesker. Og at vi likevel fører et språk som om finanskriser ser natur selv om finansielle forhold er det mest rendyrkete kulturelle det går an å tenke seg.

En av Marx sine viktigste tanker er at det kapitalistiske systemet ikke kan kontrolleres av menneskene. Det har sin egen innebyggete utviklingstendens, med sine egne inneboende motsigelser som ikke kan løses innen systemets grenser. Systemet har en tendens til grenseløs kapitaloppsamling og utviding av produksjonen, samtidig som kapitaloppsamlingsfaktoren (profittraten) har en grunnleggende tendens til å falle. Dette fører til stadig nye kriser på stadig høyere nivå, der stadige og periodiske ødeleggelser av produktivkrefter må foregå. Dette fører til ødeleggelse av menneskenes livsmiljø på den ene siden og store økonomisk (kulturelt) skapte lidelser for menneskene på jorden.

Derfor kan ikke løsningen på de problemer kapitalismen skaper ligge innenfor de grenser som kapitalismen selv må bevege seg. Det er bare gjennom en positiv oppheving av dette systemet at de dypeste problemer som menneskeheten nå strever med, kan finne sin løsning. Dette perspektivet skjules i Sørhaug sin artikkel. Derfor beveger den seg, til tross for interessante påpekninger, innenfor den borgerlige horisont, og samsvarer slik sett med Klassekampen redaksjonelle linje som i det vesentlige fremtrer som en avis som forfekter standpunktene og vinklingen til kapitalens venstrefløy, dvs. reformere for å beholde.

Det hører med til historien at Simmel var sterkt påvirket av Immanuel Kants filosofi og ofte blir betegnet som nykantianer. Dette er en filosofisk retning som i det vesentlige har egnet seg til direkte og indirekte kritikk av Marx og hans tradisjon.

Se også:          https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/KarlMarxStud.htm

Og her er en gjennomgang av Marx Kapitalen i brevform: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen%20i%20brev.pdf

 

 

Marx skriver at vi til nå bare har lært å kjenne den ene funksjonen til pengene, nemlig det å tjene som fremtredelsesform for vareverdien, dvs. som det materialet som varenes verdistørrelser blir samfunnsmessig uttrykt i. Det er bare et materiale der samtlige eksemplarer har samme likeartede kvalitet som kan tjene som allmenn ekvivalent i form av penger. En slik egenskap har gull og sølv. Så  må pengevaren kunne uttrykke kvantitative forskjeller, den  må kunne deles i større og  mindre deler etter som den skal brukes til kjøpe og salg av varer med forskjellige verdier. Og gull og sølv har fra naturen disse egenskapene.

Med dette har pengevaren fått en dobbelt bruksverdi. På den ene siden kan den brukes til smykker, til å plombere tenner osv., og på den andre siden får den en formell bruksverdi som springer ut at dens spesifikt samfunnsmessige funksjoner.

Alle andre varer forholder seg pengene som særegne varer til den allmenne varen fordi alle andre varer bare er særegne ekvivalenter til pengene, mens pengene er deres allmenne ekvivalent.

Pengeformen er altså bare en gjenspeiling i en vare av forholdene mellom alle andre varer. Det er bare når en begynner analysen med den ferdige pengeformen at dette er en ny oppdagelse. Bytteprosessen gir ikke den varen som forvandler seg til penger dens verdi, men dens verdiform.

Fordi en forvekslet disse formene og trodde at bytteprosessen gir verdi til pengene og ikke bare verdiform mente en at verdien av gull og sølv var imaginær, for en trodde jo at den oppsto i bytteprosessen.

Og fordi pengene i bestemte funksjoner kan erstattes med symboler for penger, oppsto den andre misforståelsen, at penger bare var et symbol. Det lå nok en anelse i dette om den virkeligheten som lå bak, at pengeformen er noe ytre ved tingen og bare en fremtredelsesform for menneskelige forhold som skuler seg bak den. I den forstand er jo enhver vare et symbol fordi den som verdi bare er et tinglig skall om det menneskelige arbeidet som er nedlagt i den.

Men hvis en sier at tingenes samfunnsmessige karakter, eller den tinglige karakteren som samfunnsmessige bestemmelser av arbeidet får på grunnlag av en bestemt produksjonsmåte, bare er symboler, så har en samtidig erklært at de er menneskenes vilkårlige tankeprodukter. Fordi en ikke klarte å tyde det virkelige forholdet så prøvde en fjerne skinnet av det fremmede i dette ved å si at de bare var oppstått gjennom konvensjon, overenskomst.

Fordi pengene er en vare kan de bare uttrykke sin egen verdistørrelse i forhold til andre varer. Derfor er pengenes verdi bestemt av den arbeidstiden det tar for å produsere dem. Og denne verdien blir uttrykt gjennom den mengden av hvilken som helst annen vare, hvis fremstilling krever samme arbeidstid.

En hadde før Marx slått fast at pengene var en vare. Men, sier Marx, det vanskelige er ikke å forstå at penger er en vare, men hvordan, hvorfor og på hvilken måte varer blir til penger. Og dette var Marx den første til å gjøre.

Til slutt i Kapitalens andre kapittel, om bytteprosessen, gjennomgår Marx i igjen  hovedpunktene i sin analyse av varen og sier at vi nå har fulgt utviklingen fra det enkleste verdiuttrykket, x vare  A = y vare B gjennom utviklingen av ekvivalentformen til pengeformen og at det på overflaten ser ut som om en har en ekvivalentform med en samfunnsmessig naturegenskap, uavhengig av det forholdet den springer ut av. Så sier Marx at vi har fulgt den utviklingen som befestet dette falske inntrykket. Og denne utviklingen har nådd sitt endepunkt når den allmenne ekvivalentformen er vokst sammen med naturalformen til en særegen vareart, dvs. utkrystallisert som pengeform.

Det ser ut som alle andre varer uttrykker sine verdier i pengeformen fordi den er penger, mens det i virkeligheten er slik at en vare blir penger fordi alle andre varer uttrykker sin verdi i den.

Denne prosessen, som Marx kaller en formidlende bevegelse, forsvinner i sitt eget resultat og etterlater ingen spor. Uten at varene trenger å gjøre noe, finner de sin egen verdiskikkelse utenfor og ved siden av dem selv. Disse tingene, gull og sølv, slik de er utvunnet fra naturen, er samtidig den umiddelbare inkarnasjonen av alt menneskelig arbeid. Her ligger grunnen til pengenes magi. I den samfunnsmessige produksjonsprosessen forholder menneskene seg til hverandre som isolerte atomer. Derfor får produksjonsforholdene deres en tinglig skikkelse, uavhengig av deres kontroll og deres bevisste individuelle handlinger. Dette viser seg først og fremst gjennom at arbeidsproduktene deres allment antar vareformen. Pengefetisjens gåte er derfor bare varefetisjens gåte som er blitt synlig og blender øynene.

Slik avslutter Marx kapitlet om bytteprosessen. Neste gang skal vi begynne på tredje kapittel som er langt og handler om pengene eller varesirkulasjonen. Her ligger også mange åpninger for å forstå logikken i utviklingen frem mot kapitalisme og mange forhold innen kapitalismen selv.

 

1.maiarrangementet på Vågsallmenningen kl. 12.30 og demonstrasjonstoget etterpå til Tårnplass har en hovedparole, som i mange år har bestemt hovedinnholdet i arrangementet og toget, og som står seg svært godt i den aktuelle politiske situasjonen både i Norge, EU, USA, Midt-Østen og resten av verden.

Parolen lyder slik:

FOR FRED, VELFERD OG FOLKESTYRE – MOT IMPERIALISME, RASISME, KRIG OG TERRORISME

FOR FRED går rett inn i diskusjonen om og kampen mot Norges deltaking i USA/NATO sine imperialistiske, folkerettsstridige og urettferdige angrep på land om Afghanistan, Irak og Libya. Den går også rett inn i diskusjonen om svekkingen av det norske forsvaret og kjøpet av fly som er skreddersydd for USAs behov og ikke norske. Den går inn i diskusjonen om den farlige situasjonen i Syria der faren for større kriger faktisk vokser med vår NATO-allierte, Tyrkia, sin støtte til den ekstremt voldelige og reaksjonære arabiske politiske strømning som skjuler seg under religiøse slagord og med forsøket på folkemord mot kurderne. En krigsfare som vokser med politikken til USA sin nære allierte, Saudi-Arabia, som både innad i egen lang og utad er en del av og støtter samme reaksjonære politiske strømning.

FOR VELFERD går rett inn i diskusjonen om og kampen mot nedbyggingen av nasjonale velferdsordninger som pensjoner osv. og alle andre angrep på det vi oppfatter som velferd. Dette gjelder Norge og ikke minst EU, men og de fleste andre stater. Denne parolen retter seg og mot LO-ledelsen sitt knefall for DNA sin politikk når denne retter seg nokså direkte mot det store flertallet av medlemmen i landsorganisasjonen selv. Her kan vi nevne den stor privatiseringsbølgen på 1990 tallet, omlegging av skattesystemet som gagnet de rikeste, omleggingen av pensjonssystemet, støtten i EU/EØS-systemet, og en rekke andre reformer som er vel dokumentert.

FOR FOLKESTYRE går rett inn diskusjonen om og kampen mot EU/EØS-systemet for nasjonal politisk sjølråderett. Det er også en parole som kan brukes både under kapitalismen for å utvide de demokratiske rettene under kapitalismen og det er en parole som kan benyttes ved en eventuell oppheving av kapitalismen og overgang til en ny type samfunn av frie mennesker. I utgangspunktet var også Nei til EU teknisk arrangør for det arrangementet som 1.maialliansen viderefører. I denne organisasjonen arbeider nemlig disse to politiske retninger god sammen.

MOT IMPERIALISME henger bjellen på katten når det gjelder alle de undergravende og militære aksjoner som har skjedd og skjer i verden, der de største maktene snur om på folkeretten og retten til nasjonal selvbestemmelse og overkjører stater som ikke spiller på lag med dem, under dekke av å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. I dette spillet demoniseres de største imperialiststatenes motstandere, mens deres egne allierte, som oppfører verre en de førstnevnte, stort sett slipper fri for kritikk og ofte roses.  USA er i dag den største fare for verdensfreden og en pådriver for urettferdige, imperialistiske kriger og undergravingsvirksomhet for å skape uro, indre væpnete opprør og kupp i stater som er mot USA sin imperialistisk agende. Ukraina er et godt eksempel.

MOT RASISME går rett inn i diskusjonen om kampen mot rasisme i alle former og ser særlig aktuell i den flyktningsituasjonen som har oppstått, samtidig med krise i den internasjonale kapitalen og deler av oljekapitalen med større arbeidsløshet og nedskjæring av velferdstiltak. For de som står på samme side som imperialismen og kapitalen uansett, så er utvikling av rasisme nødvendig i en krisetid for at ikke arbeiderklassen og andre skal slå seg sammen i kampen mot den grunnleggende årsaken til krisene, nemlig kapitalismen selv. Det er en av grunnene til at det er så viktig å bekjempe rasismen. Den avleder kampen fra den virkelige fienden og gjør at det blir umulig å løse de viktigste problemene.

MOT KRIG dreier seg om motstandssiden i parolen FOR FRED. Det er ikke en parole som nekter stater, folk, nasjoner og samfunnsklasser og enkeltpersoner å kjempe mot imperialistiske og urettferdige angrep med de midler disse selv finner for godt. Det er en parole som retter seg mot krigens grunnlag, imperialismen selv, som et stadium i kapitalens utvikling.

MOT TERRORISME er blitt stadig mer aktuell etter at parolen ble laget for mange år siden. Terrorisme er en metode som rammer uskyldige, som ikke fører til at en oppnår sine politiske mål og som gir motstanderne de beste kort på hånden til å øke overvåkning, innføre unntakstilstand, innskrenke demokratiske retter og i det hele å føre en politikk som bygger stadig flere vilkår som må til for å slå ned virkelig folkelige oppstander som retter seg mot systemet.

Jeg kunne sagt mye mer om aktualiteten i dette parolegrunnlaget, men la dette være nok.

Det er gode grunner for alle til å slutte opp om arrangementet på Vågsallmenning kl. 12.30 den første mai, høre appeller og se kulturinnslag og å gå i toget til Tårnplass.

God 1. mai.

 

Etter en lang parentes om Marx sin note med tekst fra Johannes åpenbaring skal vi nå tilbake til selve teksten i Kapitalen.

Vi hadde nettopp sett hvordan en vare, gjennom den samfunnsmessige prosessen, får en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent og blir penger.

Marx fortsetter med å si at pengekrystallen er et nødvendig produkt av bytteprosessen, der de forskjellige arbeidsproduktene faktisk blir likestilt og derfor faktisk blir forvandlet til varer. Ettersom varebyttet øker gjennom historien utvikler den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som ligger latent i varenaturen. Det er behovet for å gi denne motsetningen et ytre uttrykk i varebyttet som driver frem en sjølstendig form for vareverdien. Og denne formen faller først til ro når den er oppnådd gjennom fordoblingen av varen i vare og penger.

Historisk sett er det slik at en først byttet en bruksgjenstand mot en annen. Det er gjennom selve byttet at disse bruksgjenstandene blir varer. I begynnelsen er det slik at en person, eieren, har en bruksverdi som går ut over hans egne umiddelbare behov. Fordi tingene er noe ytre i forhold til menneskene kan de skille seg av med dem. For å skille seg av med tingene kan de stilltiende opptre som privateiere til disse tingene og derfor som uavhengige personer. Slike forhold finner vi ikke blant medlemmer i naturgitte fellesskap, som patriarkalsk familie, gammelindisk kommune, inkakaste osv. I begynnelsen begynner også varebyttet der disse fellesskapene slutter, ved de punktene de har kontakt med andre fremmede fellesskap eller medlemmer av disse.

Når så tingene første har blitt varer utad blir de som en følge også varer innad i fellesskapets liv. I begynnelsen er det kvantitative forholdet som tingene byttes i helt tilfeldig. Men ettersom det blir fast behov for fremmede bruksgjenstander så blir byttet stadig gjentatt og blir til en regelmessig samfunnsmessig prosess. Og etter hvert må en del av arbeidsproduktene bli produsert for å bli byttet. Fra da av blir skillet mellom den nytten tingen har for det umiddelbare behovet og nytten den har som bytteobjekt fast etablert og  bruksverdien dens skiller seg fra bytteverdien. Og på den andre siden blir det kvantitative forholdet de blir byttet i avhengig av produksjonen sjøl. De blir bestemte verdistørrelser gjennom vanen.

Tidlig i varebyttets historie, der en har et umiddelbart produktbytte, er hver enkelt vare umiddelbart et byttemiddel for eieren sin og ekvivalent for alle ikke-eiere hvis altså produktet har en bruksverdi for ikke-eieren. Hvis ikke vil han jo ikke bytte det til seg. Denne bytteartikkelen får ikke, på dette stadiet, en verdiform som er uavhengig av dens egen bruksverdi eller uavhengig av de individuelle behovene hos dem som bytter. Det er først med økning i byttet av produkter, av varer som blir byttet, at det utvikler seg en egen verdiform med nødvendighet.

En transaksjon der vareeiere bytter og sammenligner sine egne artikler med forskjellige andre artikler, finner aldri sted uten at de forskjellige vareeiernes forskjellige varer blir byttet og sammenlignet som verdier med en og samme tredje vareart. Denne tredje varearten blir da ekvivalent for forskjellige andre varer. Den får, innen snevre grenser, ekvivalentform. Det varierer hvilke varer som får denne formen, men med utviklingen av varebyttet knytter den seg til noen spesielle varearter, den blir utkrystallisert i pengeform.

Pengeformen knytter seg historisk enten til de viktigste bytteartiklene utenfra, som da er naturgitte fremtredelsesformer for hjemmeproduktenes bytteverdier. Eller den knytter seg til den bruksgjenstanden som utgjør hoveddelen av den salgbare hjemlige eiendommen, som for eksempel kveg. Nomadefolkene utviklet pengeformen først fordi alle eiendeler hos dem er i bevegelig og altså salgbar form og leveformen deres bringer dem stadig i kontakt med fremmede fellesskap, noe som oppmuntrer til bytte av produkter.

Menneskene har gjort mennesket sjøl, i form av slaver, til det opprinnelige pengematerialet, men aldri jord og grunn. Dette skjedde først under det utviklete borgerlige samfunnet i det 17. århundret og ble først prøvd omsatt i nasjonal målestokk under den borgerlige franske revolusjonen.

I samme grad som varebyttet sprenger de reint lokale båndene og vareverdien utvider seg til å representere menneskelig arbeid overhodet, går pengeformen over på varer som på grunn av sine naturlige egenskaper egner seg til den samfunnsmessige funksjon å være allmenne ekvivalent, nemlig de edle metallene.

I siste del av dette kapitlet om bytteprosessen, som jeg håper å komme gjennom i neste brev, gjennomgår Marx flere momenter i pengenes utviklingsprosess og funksjon og avslutter med å knytte hele analysen av varene opp mot sin fremmedgjøringsanalyse.

Vi avsluttet brev 34 med et dilemma som oppstår i bytteprosessens historie. Marx sier at dette dilemmaet blir løst i praksis før det blir løst teoretisk. Lovene for varenaturen gjør seg gjeldende gjennom vareeierens naturinstinkt. For i praksis kan vareeierne bare sette varene i forhold til hverandre som verdier, og dermed som varer, ved å sette dem i motsetning til en eller annen vare som allmenn ekvivalent. Stusser du på hva den allmenne ekvivalentformen er, kan du gå tilbake til brev nummer 17 der vi gjennomgikk denne delen av Marx sin analyse av varen.

En bestemt vare kan bare bli gjort til allmenn ekvivalent som en samfunnsmessig handling. For det er gjennom en slik handling at alle de andre varene skiller ut en bestemt vare som de alle uttrykker sine verdier i. Og da blir naturalformen til denne varen til den samfunnsmessig gyldige ekvivalentformen. Den utskilte varen får, gjennom en samfunnsmessig prosess, en særegen samfunnsmessig funksjon som allmenn ekvivalent, og slik blir den til penger.

Etter dette knyter Marx sammen to vers fra Johannes åpenbaring 13,17 og 17,13 der den allmenne ekvivalenten er beskrevet og knyttet til det som i åpenbaringen kalles dyret og som symboliserer det onde i verden.

I oktoberutgaven av Kapitalen lyder sitatet slik: ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Og ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn”.

Jeg tar her en liten ekskursjon eller utflukt rundt det. Marx hadde svært stor kunnskap om alle klassiske tekster, medregnet bibelen og han siterer av og til utvalgte deler av disse for å vise at tankene hadde vært tenkt tidligere eller i alle fall antydet tidligere. I dette kapitlet siterer han for eksempel både fra Faust av Goethe, fra Aristoteles og fra bibelen. Når det gjelder vareverdien siterer han for eksempel Aristoteles, som hadde observert at ting ble byttet og at noe derfor måtte være likt i dem, men han kom ikke videre med analysen fordi varesamfunnet var så lite utviklet på hans tid, da slaveriet var sentralt. Derfor konkluderte Aristoteles med at det like bare var noe menneskene hadde blitt enige om som en konvensjon (en slags avtale som varte lenge).

Vi burde alle lese om igjen Johannes åpenbaring i lys av det som Marx sin kommentar innebærer. Jeg skal sitere fra min gamle bibel fra 1945. Først har vi kapittel 13,17 ”… og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn.” Så har vi kapittel 17,13 ”Disse har en tanke, og sin tanke og sin makt gir de til dyret.”

Så et sitat fra den reviderte standardutgaven av den engelske «The Bible» fra 1952. Her har de brukt mer originale utgangspunkt for oversettelsen enn de tidligere engelske biblene som var full av feil. Her er fra kap. 13,17: «so that no one can buy or sell unless he has the mark, that is, the name of the beast or the number of its name» og fra kap. 17,13: «These are of one mind and give over their power and authority to the beast». Disse som det henvises til her (These) er ti konger som skal få styre en kort stund i fremtiden og som er på dyrets side.

Oversettelsen viser at tolkningen i den engelske bibelen er litt forskjellig fra den norske. I den engelske er det etter ordet «merke» satt inn et «det vil si». Det understreker tydeligere at merket ikke er forskjellig fra, men altså likt dyrets navn eller tallet for dets navn. Det er dette som er merket.

Som vi ser har Marx satt de to tekstene sammen fra to vers og han har satt det siste verset før det første.

Denne delen av åpenbaringen handler om dyret i åpenbaringen, eller rettere, om dyrene. De to dyrene opptrer i kapittel 13. Det første dyret kom ut av havet og dets oppgave var å føre krig mot de hellige og seire over dem og det ble gitt makt over alle, deres språk og ætt. Og alle på jorden skulle tilbe det unntatt de som har navnet sitt i livsens bok hos lammet som er slaktet. Det andre dyret, som kom ut av jorden, fikk det første dyrets makt, reddet dette fra døden og gjorde at jorden og de som bor der tilba det første dyret. Det andre dyret gjorde store tegn. det fikk ild til å falle ned fra himmelen. Det forførte dem som bodde på jorden slik at de skulle lage en avbildning av det første dyret og det fikk makt til å gi dette bildet liv, slik at det kunne snakke og gjøre slik at alle som ikke ville tilbe dyrets bilde skulle drepes. Og det andre dyret gjorde slik at alle, både de små og de store, de rike og de fattige, de frie og slavene fikk et merke på den høyre hånd eller i pannen og slik at bare de som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn, kunne kjøpe eller selge. Og så kommer tallet som er beskrevet som et menneskets tall som er 666 (eller ifølge noen kilder 616).

I kapittel 14 heter det blant annet at Babylon, som er symbolet på den syndige, forfalne, prostituerte verden, har falt og at de som tilber dyret eller dets bilde og har merket på pannen eller hånden sin skal drikke av Guds vredesvin og pines med ild og svovel for de hellige englers og Lammets øyne. Det handler og om en engel med en skarp sigd som lar sin sigd gå over jorden og avhøster vintreet der og kaster frukten (dvs. menneskene) i Guds vredes store vinperse som ble transportert ut av byen slik at blodet fra vinpersen gikk like til bislene på hestene over en distanse på ett tusen seks hundre stadier (ett stadium skal være 185 meter slik at blodet fra de som ble drept altså skulle rekke opp til en hests bissel over en samlet distanse på 185 meter * 1600= 296 000 meter eller ca 30 mil).

I kapittel 15 varsles de syv engler med de syv siste plager og i kapittel 16 slipper de plagene løs i verden. Med den siste engelen kom det lyn og torden og et jordskjelv som en aldri hadde opplevd. Babylon, symbolet på alt ondt, falt, og øyer og fjell forsvant. Det falt og ned hagl på hundre pund (dvs. 327 g * 100= 32 700 gram eller ca 33 kilo hvis vi setter pund likt romersk litra).

Så kommer kapittel 17 som handler om den store prostituerte som lyser av gull og edelstener og perler. På den prostituertes panne sto det Babylon, den store, mor til de prostituerte og til stygghetene på jord. Dyret er her beskrevet som noe som var og ikke er. Det skal stige opp fra den bunnløse avgrunn og gå under igjen. Og alle som ikke fra begynnelsen har navnet sitt i livsens bok vil både være forundret og beundrende når de ser  dyret som ikke var og ikke er og som skal komme igjen. Så handler det videre om syv konger og om ti konger. Disse siste skal få et rike en kort stund og ”Disse har en tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret.” De skal kjempe mot lammet og tape. Så handler det om at folk skal vinne over den prostituerte fordi Gud ga dem i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre samme tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet. Og så konkluderes det med at den prostituerte er den store by som har kongedømme over kongene på jorden. Vi ser her at Gud mener at det er nødvendig med en periode der dyret hersker for at dyret skal kunne beseires. Dette samsvarer med Marx sin analyse av at fremmedgjøringen er et nødvendig stadium i menneskenes historie og at fremmedgjøringen skaper de materielle og historiske vilkår for sin egen oppheving. Og fremmedgjøringens utvikling henger sammen med utviklingen av verdikategorien som vi altså  nå har tatt opp i de foregående brevene.

Kapittel 18 beskriver det falne Babylon, den store prostituerte. Og de som har dyrket henne, som har drevet hor og vellevnet med henne, skal gråte og jamre seg når det går gale med henne.

Så kommer noen interessante vers som handler om kjøpmennene på jorden som gråter og sørger over henne fordi ingen mer kjøper varene deres. Ordet «vare» er ikke brukt, men det er klart et det er dette det dreier seg om. Blant varene er også regnet slaver og menneskesjeler. Og de som driver med skipsfart er også lei seg fordi de har blitt rike av den prostituertes kostbarheter som nå er lagt øde på en time, som det heter. Når det gjelder Babylon, symbolet på prostitusjonen, så skal alt som foregikk der ta slutt ”for dine kjøpmenn var stormennene på jorden, fordi alle folk ble ført vill ved den prostituertes trolldom».

De resterende kapitlene (19 – 21) handler om seieren over dragen, dyret, den prostituerte, Babylon, djevelen og at disse igjen slippes løs en kort stund for så å beseires igjen. Og etter det kommer den fine tid. Og så skal Jesus, som jo skal ha fortalt hele historien til Johannes gjennom en engel, komme tilbake ganske snart. Da blir det endelig avgjort hvem som skal komme innenfor portene til Guds rike.

Salige er de som vasker sine klær, så de skal få rett til livets tre og komme inn gjennom porten til den gode by. Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og morderne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn.

Gjennom Marx sin note i Kapitalen kan vi gi hele denne delen av Det nye testamentet en tolkning. Det er en tidlig og ganske genial allegorisk forutaning og fremstilling av utviklingen av verdikategorien, frem mot fremmedgjøringen og gjennom denne til opphevingen av den og etableringen av et system der fremmedgjøringen ikke er vesentlig. Dyret symboliserer verdikategorien. Vi hører også om bildet av dyret, det gir assosiasjoner til pengeformen som jo tidlig ble knyttet til mynter med bilde av maktpersoner. At det knyttes sammen med prostitusjon er ikke så rart. Når menneskene arbeider i et system der verdiøkningen er vesentlig, vil det medføre kjøp og salg av arbeidskraft, og det kaller Marx også for den allmenne prostitusjon. Det vil si at mennesker selger sine skaperkrefter som kan brukes for lage ting og skape tjenester som tilfredsstiller andres behov, og det er nettopp definisjonen på prostitusjon.

For de kristne er Johannes åpenbaring da en sterk tilskyndelse til å arbeide for å få opphevet et system der verdikategorien står sentralt. Og jo mer et samfunn domineres av verdikategorien og dens utvikling til kapital, desto sterkere står dyret, og alt som hindrer menneskenes lykke. For de kristne er det riktignok lykken i etterlivet som er viktigst, men de kan også se det som en oppgave i det dennesidige å arbeide for at dyret skal overvinnes her.

Å gå inn for dyrets dominans, dvs. kapitalens stadig sterkere dominans og den stadig mer utbredte offentlige prostitusjon, er å gå mot hovedinnholdet i Det nye testamentet. De såkalte kristne bevegelser eller partiene som støtter kapitalen hører derfor i virkeligheten til utenfor portene, når det endelige regnskapet skal gjøres opp, hvis vi tar bibelen på dets egne ord.

Mer å lese om Marx og religion finner du her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Vi er nå kommet til andre kapittel i kapitalens første bok. Her begynner Marx med å skrive det sjølsagte at varene ikke kan gå til markedet og bytte seg med hverandre på egen hånd. Og derfor må vi se etter deres voktere, vareeierne. Varene er ting som ikke kan gjøre motstand mot mennesket og mennesket kan bruke makt og ta dem om de ikke er villige.

Så kommer den viktige observasjonen at varevokterne må forholde seg til hverandre som personer hvis vilje bor i varetingene for å kunne sette tingene i forhold til hverandre. Det er bare med den andres vilje at hver vareeier kan tilegne seg den fremmede varen og avhende sin egen. De må gjensidig anerkjenne hverandre som privateiere. Dette er et rettsforhold som har form av en kontrakt, enten den er satt opp i formelle legale former eller ikke. Det er altså et viljesforhold som gjenspeiler det økonomiske forholdet og innholdet i det er gitt gjennom det økonomiske forholdet.

En ny viktig observasjon er at personene her bare eksisterer for hverandre som representanter for varer og derfor som vareeiere. Og Marx føyer til at vi etter hvert vil oppdage at de økonomiske karaktermaskene som personene opptrer i på den økonomiske scenen bare er personifikasjoner av de økonomiske forholdene, for disse personene står bare overfor hverandre som bærere av disse forholdene. Jeg føyer til at vi seinere skal møte kapitalens personifikasjoner, altså kapitalistene, eller som samfunnsklasse, borgerskapet.

Men det er et skille mellom varen og vareeieren. Varen ser på ethvert annet varelegeme bare som fremtredelsesform for sin egen verdi og den vil bytte seg mot et hvilket som helst annet varelegeme samme hvor stygt og usympatisk det kan være. (Maritorne som nevnes her er en stygg og usympatisk skikkelse fra Don Quixote, en kvinnelige tjener som don Quixote feilaktig tror er denne kvinnens sjef. Marx lager ikke en gang en  note om dette, han tenker øyensynlig at dette er et så kjent verk at det er allmennkunnskap.)

Men vareeieren ser forskjellige på det. Han har en nyttig ting som han ikke har bruk for og vil bytte den bort så han kan få tak i en annen nyttig ting som han har bruk for. Her er det altså slik at den ene vareeieren har en bruksverdi som bare har bruksverdi for andre. Derfor er varens bruksverdi, for den første vareeieren, bare at den er bærer av bytteverdi og dermed et byttemiddel. Og han bytter den mot varer som har en bruksverdi som tilfredsstiller ham. Alle varer er altså ikke-bruksverdier for sine eiere og bruksverdier for ikke-eierne. De må derfor gå fra hånd til hånd og det utgjør deres bytte. Da blir de satt i forhold til hverandre som verdier og blir realisert som verdier. Og så kommer en viktig formulering. Varene må realisere seg som verdier før de kan realisere seg som bruksverdier.

Men på den andre siden må de være virkelige bruksverdier før de kan realisere seg som verdier. Det menneskelige arbeidet som er forbrukt på dem teller nemlig bare i den grad det er forbrukt i en form som er nyttig for andre og om de er nyttig for andre, og om det produktet som er laget kan tilfredsstille andres behov, kan bare bli bevist gjennom byttet.

Marx går videre og sier at enhver vareeier bare vil avhende varen sin mot andre varer hvis de har en bruksverdi som tilfredsstiller hans behov. Byttet er altså, slik sett, bare en individuell prosess. Men han vil også realisere varen sin som verdi, enten den har bruksverdi for eieren av den andre varen eller ikke. Og ut fra dette aspektet (når vi altså ser det slik) er byttet en allmenn samfunnsmessig prosess for ham.

Dette skaper tilsynelatende et stort problem. For alle vareeiere betrakter alle fremmede varer som enkeltstående ekvivalenter for egen vare. Hans egen vare gjelder da som allmenn ekvivalent for alle andre varer. Men fordi alle vareeiere gjør det samme, så er faktisk ingen vare allmenn ekvivalent. Varene har derfor heller ingen allmenn relativ verdiform der de er like som verdier og kan sammenligne seg som verdistørrelser. Derfor står de i det hele tatt ikke overfor hverandre som varer, men bare som produkter eller bruksverdier. Som vi kan se er dette et dilemma og i neste brev begynner vi  med å se på hvordan det løses.

I diskusjonen om de såkalte skatteparadiser tenker jeg at det er viktig å ta det vesentlige og helheten med i betraktningen. Det er, etter, min mening ikke mulig å forstå det som skjer uten å ta i bruk Marx sine begreper og hans tekning om dette. Hvis du leser dette og det er noe  du ikke forstår med en gang anbefaler jeg økonomiskolen Kapitalen som også ligger i denne bloggen. Første brev finner du her: https://www.tvalen.no/2016/01/19/varer-og-penger-del-1-varen-som-bruksverdi/

Du finner hele teksten her etter hvert: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen i brev.pdf

Det vesentlige og helheten er kapitalismen i sin nåværende monopolistiske og finansielle epoke. Det er nå slik at det har vært produsert for mye konstant eller «død» kapital, som Marx kaller det, siden 1950-tallet. Dette slo ut som krise på 1970-tallet og denne krisen, med forsøkene på å komme seg ut av den, har siden preget hele systemet. Det gjelder både åpningen av nye geografiske områder for kapitalen, for overtaking av tidligere mer direkte statsstyrte områder gjennom konkurranseutsetting og privatiseringer på forskjellige måter, for gjeldsfinansiering og andre metoder.

Det store problemet er at det innen hele systemet er hopet opp for mye av det Marx kaller konstant kapital, det vil si alt som brukes i produksjonen av varer når en holder arbeidskraften utenfor, det er f.eks. alle produksjonsinstrumenter og –anlegg, alle råvarer og alle hjelpestoffer pluss det som bruker for å få varene frem til de som skal forbruke dem.

I denne situasjonen setter loven om profittratens fallende tendens seg gjennom. Avkastningen på hele verdenskapitalen tenderer nedover og det blir ikke mulig for hele kapitalen og kunne forrente seg på en slik måte at den fortsatt kan eksistere som kapital.

Da skjer det viktige saker. Det blir mer kamp om den profitten som kan skapes. Monopolene og storfinansen tilegner seg profitt fra andre kapitaler og disse nedlegges eller kjøpes opp bortsett fra noen få som finner nisjer der det fremdeles er mulig å utvikle seg.

Kampen om markedene blir skjerpet. Alle tiltak for å få ned utgiftene til konstant kapital blir ekstra viktige, som kamp for billigere råvarer, mindre lager, billigere transport. Og ikke minst, så blir det viktig å utbytte arbeidskraften hardere for å skape mer merverdi som jo er grunnlaget for profitten.

En annen svært viktig mekanisme blir og så mer fremherskende. Det er nemlig slik at foretakene ikke tilegner seg profitt ut fra sin egen merverdikvote og den produksjonsprisen varene deres har fått, blant annet ut fra utgiftene til arbeidskraft og konstant kapital. Profitten bestemmes gjennom salget av varen som produseres. Og dette salget foregår i et marked der det danner seg en markedspris.

I dette systemet blir det viktigste å få ned produksjonsprisen. Det kan skje på flere måter slik det fremgår av foregående avsnitt. I et litt langsiktig perspektiv er det først og fremst utvikling av teknologi og produktivitet som er viktigst for å få ned produksjonsprisen. Og de foretakene som er flinkest til å sørge for dette tilegner seg i virkeligheten profitt fra de som ikke er like flinke.

Men utvikling av teknologi og produktivitet har som regel også en annen virkning. Det gjør altså at enkeltkapitaler kan få bedre fortjenestemarginer, men på den andre siden virker det motsatt på hele kapitalen. I dette systemet blir alle tvunget til å skape høyere produktivitet. Det medfører nettopp at det er en uimotståelig tendens til at den konstante kapitalen øker på bekostning av den variable, som utgjøres av samlete lønner for å produseres varene. Og når den samlete konstante kapitalen øker, så betyr det at sjansen for profittratens tendens til å minke slår inn og blir virkeliggjort.

Kapitalismen er altså et system der det samme som får det enkelte foretak til å fungere bedre ved at det øker sin avkastning samtidig fører til at profittraten i hele systemet får en tilskyndelse til å minke. Det er ikke vanskelig å se at et slikt system ikke kan vare uendelig.

Når profittratens tendens til å minke virkelig aktiviseres, på tvers av alle motvirkende årsaker, så blir det stadig viktigere for det enkelte foretak, det enkelte monopol å bruke alle midler for å stå seg i konkurransen. For de som faller bak i racet om profitten, de går konkurs. Når det kapitalistiske systemet er inne i en slik situasjon blir alle midler som kan brukes for å øke profitten tatt i bruk i racet for å bli de beste i kampen om profitten, for det er bare de som kan overleve.

Dette er samme prinsipp som i den profesjonelle idretten, der resultatene bestemmer om du kan overleve som profesjonell utøver på inntekten fra det du driver med. I idretten er det også slik at alle apparatene rundt stjerneutøverne lever av og på de inntektene som disse genererer, først og fremst gjennom TV-avtaler. Dette gjør presset for å ta i bruke alle midler for å bli beste, nærmest uimotståelig. Det var derfor Lance Armstrong kunne holde på å dope seg så lenge, og det er derfor doping nå er blitt et fast innslag i den profesjonelle toppidretten. Det utvikles hele tiden nye stoffer og metoder som først seinere blir oppdaget og kommer inn på forbudslisten. Presset for forfalskning av prøver osv. øker også med hvor viktig det er holde seg på toppen.

Når det blir krevet at mennesket som biologisk vesen skal prestere utover det om dette biologiske vesenet er laget for, da må det brukes stimulanser som på kort sikt gjør prestasjonene mulig.

Det er noe lignende med den kapitalistiske økonomien. Når de indre motsigelsene i et systemet som i virkeligheten har ubegrenset vekst som sitt indre mål, ikke tillater annet enn stadig lavere vekst, da må det tas i bruk midler som på kort sikt skal motvirke dette. Å skjule kapital og unndra seg fra å betale skatt er noen av disse metodene.

Derfor er det nødvendig for kapitalen å ha steder som gjør dette mulig. Derfor er det ikke tilfeldig at det er området som England kontrollerer og USA sjøl som har de viktigste områdene der denne sporten finner sted. Og særlig for USA så gjelder det at denne virksomheten har økt kraftig de siste årene gjennom opprettelsen av skatteparadiser i statene Utah, Delaware og Nevada.

Ellers stinker det selvsagt USA av lekkasjene av de såkalte Panama Papers. Det er en grupp som kaller seg ved det fine navnet International Consortium of Investigative Journalistist (Internasjonal gruppe av undersøkende journalister) som har formidlet lekkasjen og det skal ikke så mye undersøkelse til for å oppdage at dette er en propagandasentral for de høyreorienterte gruppen i USA som finansierer gruppen. Det bestemmer nok også hvilke aviser i verden som har fått tilgang til materialet og hvordan det spres gjennom disse mediene.

 

Etter å ha sett på forholdet vareproduksjon – religion tar Marx opp diskusjonen om den politiske økonomien. Som undertittelen på Kapitalen sier så er jo dette verket en Kritikk av den politiske økonomien.

Marx sier at den politiske økonomien har analysert verdi og verdi-størrelse og oppdaget det innholdet som er skjult i disse formene. Men analysen har vært ufullstendig og i denne økonomien er ikke en gang spørsmålet stilt om hvorfor det innholdet som er skjult i verdi og verdistørrelse tar den formen det har, altså hvorfor arbeidet fremstiller seg i verdien og hvorfor arbeidets tidsmengde fremstiller seg i verdistørrelsen av produktet.

I noen lange noter til denne teksten går Marx nærmere inn på ufullstendigheten i og en av de viktigste grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien. Han sier at disse spørsmålene blir nærmere behandlet i 3. og 4. bok av Kapitalen, altså i Teorier om merverdien som er en del av et enormt manuskript som han skrev i 1861-1863.

Her setter jeg inn en parentes om dette verkets historie. Engels ville selv gi ut Teorier om merverdien etter at han var ferdig med 3. bind av kapitalen i 1895, men døde før han fikk gjort det. Manuskriptet ble derfor først offentliggjort av Karl Kautsky mellom 1905 og 1910. Men det var, kort sagt, en ganske dårlig utgave som stokket om på teksten og vilkårlig utelot deler av manuskriptet osv. Et utvalg av denne utgaven ble gitt ut på engelsk i 1951. En ny, mer vitenskapelig utgave, kom mellom 1954 og 1961 på russisk og på tysk i 1968 og på engelsk mellom 1963 og 1971. Mellom 1976 og 1982 ble hele teksten så utgitt på ny i den nye tekstkritiske Marx-Engels Gesamtausgabe (MEGA) som så var utgangspunkt for den engelske utgivelsen av 1988 til 1994 (Karl Marx Frederick Engels, Collected Works, volume 30-34.) En strengt vitenskapelig gjennomgang av manuskriptene er gjort av Enrique Dussel i boken Hacia un Marx descondido (Mot en ukjent Marx), 1988. Denne gjennomgangen, som var på spansk, ble oversatt til engelsk i 2001 med tittelen Towards an Unknown Marx – A commentary on the Manuscripts of 1861-1863 i serien Routledge Studies in the History of Economics. Vi ser altså at det tok svært lang tid før innholdet i disse manuskriptene ble utgitt på skikkelig vis og før vi kunne få et godt studium av dem. Dussel sin studie er, etter det jeg vet, den første i sitt slag. Den hører til første fase av en ny marxistisk renessanse. Og den ble heller ikke tilgjengelig utenfor den spansktalende verden før i 2001. Han har to studier til, en av Grunnriss og en av Marx siste utkast til Kapitalen, men de er ikke oversatt til engelsk ennå. Den om Grunnriss ble oversatt til fransk i 2009.

I note 31 sier Marx at den klassiske politiske økonomien ingen steder skiller uttrykkelige og med klar bevissthet mellom arbeidet, slik det fremtrer i verdien av produktet og det samme arbeidet for så vidt det fremtrer i bruksverdien. I praksis blir skillet trukket, men det faller ikke de klassiske økonomene inn at en reint kvantitativ forskjell mellom arbeidene forutsetter deres kvalitative enhet eller likhet, altså deres reduksjon til abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjelder også den klassisk politiske økonomiens fremste representanter som Adam Smith og David Ricardo.

I note 32 sier han at en av de grunnleggende manglene ved den klassiske økonomien er at den aldri, ut fra analysen av varen og vareverdien, klarer å finne frem til den formen som gjør verdien til bytteverdi. Det gjelder også Smith og Ricardo. Grunnen er at arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen i den borgerlige produksjonsmåten. Det er gjennom verdiformen denne produksjonsmåten blir karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og dermed gir det produksjonsmåten dens særegne historiske karakter. Hvis en anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en med nødvendighet også det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre historiske utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv. Derfor kan en, hos økonomer som er helt enige om at verdistørrelsen blir målt gjennom arbeidstiden, finne de mest motsigelsesfylte forestillinger om pengene, dvs. den ferdige skikkelsen til den allmenne ekvivalenten. Dette viser seg f. eks. ved behandlingen av bankvesenet, der de vanlige banale definisjonene av penger ikke strekker til.

Marx definerer også hva han mener med klassisk borgerlig økonomi. Han mener at det er den økonomien, som siden økonomen W. Petty, utforsker den indre sammenhengen i de borgerlige produksjonsforholdene. Denne økonomien står i motsetning til det Marx kaller vulgærøkonomien, som han sier bare driver omkring innenfor de tilsynelatende sammenhengene og som fortsetter å tygge drøv på det materialet som den vitenskapelige økonomien for lengst har skaffet dem. På denne måten gjør vulgærøkonomene de mest enkle og grove fenomenene forståelig og anvendelig for borgerskapets daglige behov eller begrenser de seg til å systematisere, pedantisere og proklamere som evige sannheter de banale og sjøltilfredse forestillingene som borgerne har om sin egen verden, den beste av alle. Selv kommenterer jeg at dette er noe vi kjenner godt til fra vår tid og. Men heller ikke de skikkelige forskerne innen denne politiske økonomiske tradisjon, klarer å løse gåten som hefter ved varens fetisjkarakter. Det gjør heller ikke de borgerlige økonomene som kritiserer Marx.

I note 33 sier Marx at økonomene går frem på en merkelig måte. For dem finnes bare to slags institusjoner, kunstige og naturlige. Mens føydalismens institusjoner er kunstige, så er borgerskapets naturlige. Dette sammenligner han med teologene som skiller mellom to slags religioner. De ser på alle andre religioner enn sin egen som en oppfinnelse av menneskene, mens deres egen er en åpenbaring fra Gud. Det har derfor vært en historie, men den finnes ikke lenger.

Så har han kommentarer som kritiserer økonomer som mener at grekerne og romerne bare levde av rov. For det må jo finnes en produksjon som er grunnlaget for det en kan røve. De må jo ha en produksjonsprosess, altså en økonomi.

Han tar også opp en kritikk som var blitt rettet mot Marx sitt eget syn, at en bestemt produksjonsmåte og de produksjonsforholdene som til enhver tid svarer til den gjelder allment. Kritikerne hadde tatt utgangspunkt i at Marx hadde skrevet at ”samfunnets økonomiske struktur er den virkelige basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som bestemte bevissthetsformer svarer til” og at ” det materielle livets produksjonsmåte betinger (skaper betingelsene for) den sosiale, politiske og åndelige livsprosessen overhodet”. Kritikerne hadde sagt at dette nok stemte for våre dagers verden som blir behersket av de materielle interessene, men verken for middelalderen, da katolisismen hersket, eller for Athen og Rom, der politikken hersket. Marx kommenterer tørt at det må i hvert fall være klart at de i middelalderen ikke kunne leve av katolisismen og at den antikke verden ikke kunne leve av politikken. Tvert imot er det måten de opprettholdt livet på som forklarer hvorfor i det ene tilfellet politikken, og i det andre katolisismen, spilte hovedrollen. Og han føyer til at det ikke trengs mye kunnskap om historien til den romerske republikken for å innse at grunneiendommens historie utgjør dens hemmelige historie. Så avslutter han med å si at Don Quixote måtte lide for den feilaktige antakelsen at det vandrende riddervesenet var like forenlig med alle økonomiske samfunnsformer.

Marx skriver så i den videre teksten at den mest allmenne og minst utviklete formen i den borgerlige produksjonen er vareformen. Det er viktig å merke seg dette, for det betyr at Marx ikke setter vareproduksjonssamfunnet som likt med kapitalismen, selv om kapitalismen er et vareproduserende system. Vareproduksjon fantes altså før kapitalismen oppsto og det var gjennom en videre utvikling av vareproduksjonen at kapitalismen ble født. Hvordan det skjedde vil vise seg i fortsettelsen.

Marx sier at tidlig i vareproduksjonens historie er det ikke så vanskelig å gjennomskue varens fetisjkarakter, men dette blir vanskeligere etter hvert. Han nevner et system som han kaller monetarsystemet. Under dette skjønte en ikke at gullet og sølvet som penger representerte et samfunnsmessig produksjonsforhold, men en trodde at det var naturting med særegne samfunnsmessige egenskaper (de hadde verdi). De moderne økonomene, sier så Marx flirer overlegent av monetarsystemet, men de ligger sjøl under for fetisjisme når de behandler kapitalen.

Til slutt kommer Marx med et eksempel der han ber oss forutsette at varene kan snakke. Da ville de kanskje si at kanskje vår bruksverdi interesserer menneskene, men den tilkommer ikke oss som ting. Vårt samkvem som vareting beviser det. Vi forholder oss til hverandre bare som bytteverdier.

Så lager han en samtale der disse varene snakker språket til økonomene: ”Verdi” (bytteverdi) ”er noe som tingene har, rikdom” (bruksverdi) ”er noe som menneskene har”. Verdi i denne betydningen innbefatter nødvendigvis bytte, rikdom derimot ikke.”Rikdom” (bruksverdi) ”er en attributt ved menneskene, verdi er en attributt ved varene. Et menneske eller et fellesvesen er rikt; en perle eller en diamant er verdifull … En perle eller en diamant har verdi som perle eller diamant.” Marx gir i to noter sitatene i original og viser hvor de forekommer.

Så avslutter Marx syrlig at ingen kjemiker har oppdaget bytteverdi i perler eller diamanter. Men økonomene mener jo å ha funnet bytteverdien i disse tingene. De mener nemlig at bruksverdien tilkommer tingene uavhengig av deres tinglige egenskaper, mens verdien derimot tilkommer dem som ting. Dette blir bekreftet av den besynderlige omstendighet at tingenes bruksverdi realiserer seg for menneskene uten å bli byttet, altså i det umiddelbare forholdet mellom ting og menneske, mens verdien derimot bare blir realisert i byttet, dvs. i en samfunnsmessig prosess.

Og til slutt samanliknar Marx denne forståingen med en uttalelse fra Shakespeare sin karakter Dogberry i ”Much ado about nothing”, akt 3, scene 3 (note . Dogberry er en konstabel som skal sette en annen kar til et oppdrag som vakt. Han har spurt kameraten sin hvem han bør velge ut og kameraten nevner et par karer ved namn fordi de kan lese og skrive. Når han skal fortelle denne karen om de evnene han har sier han: ”Kom her nabo Seacoal. Gud har velsignet deg med et godt navn. Å være en mann med godt uteende (a well-favoured man) er en gave fra skjebnen (omstendighetene), men å lese og skrive kommer fra naturen.”

Jeg har spurt meg om hvorfor Marx kom på akkurat dette stedet av alle i Shakespeare sine verk. Jeg tror det kommer både av innholdet her, men og av det som blir sagt i slutten av scenen. Her har Seacoal og en annan vakt tatt med seg et par karer, Borachio og Conrad, som de har hørt har gjort en kriminell handling og mottatt ei bestikkelse for det. Da seier Boratio: ”Vi kommer nok til å vise oss å være en god vare, når vi nå blir ført av gårde på disse mennene sine hellebarder. Og Conrad svarer: En etterspurt vare, lover jeg deg.” Dermed er sitatet ovenfor også assosiert med vare hos Shakespeare. Det var en digresjon fra en Shakespeare-fan.

Dette var siste brev om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet. Neste brev skal handle om andre kapittel i Kapitalen, nemlig bytteprosessen. Det vil gjøre det litt lettere å forstå det vi har gjennomgått til nå.

 

The Dirty War on Syria – Washington, Regime Change and Resistance, Global Research 2016.

Den skitne krigen mot Syria – Washington, regimeskifte og motstandsbevegelse

Forfatter Tim Anderson

 Om forfatteren. Dr Tim Anderson er Senior Lecturer i Politisk Økonomi ved Universitetet i Sydney. Han forsker på og skriver om utvikling, rettigheter og selvbestemmelse i Latin Amerika, den asiatiske Stillehavsregionen og i Midt-Østen. Han har gitt ut flere dusin kapitler og artikler i en rekke akademiske bøker og tidsskrifter. Hans siste bok var ”Jord og levekår i Papua Nyguinea” (2015).

 Her er en kort oversikt over kapitlene i boken.

Kapittel 1. ”Syria og Washingtons ”New Middle East” setter Syria i sammenheng med USA sine planer for et ”Nytt Midt-Østen”, det siste kapitlet i den lengre historie om USAs planer for å dominere regionen.

Kapittel 2. ”Tønnebomber, Partiske kilder og krigspropaganda” tar for seg problemene med å rapportere fra og lese den syriske krisen. Mediekanalene har stolt ubetinget på partiske kilder som er med i krigen og som snakker ned den syriske hæren. Dette er den viktigste hindringen for å forstå uenighetene når det gjelder kjemiske våpen, massakre på sivile og grader av støtte til eller motstand mot president Assad.

Kapittel 3. ”Daraa 2011: Et islamistisk opprør til” rekonstruerer, ut fra en rekke kilder, det saudistøttete islamistiske opprøret i Daraa i mars 2011. De væpnete angrepene var helt forskjellige fra de politiske reformdemonstrasjonene som islamistene raskt drev vekk fra gatene.

Kapittel 4. ”Bashar al Assad og politiske reformer” forklarer den politiske reformabevegelsen fra tiden da Bashar ble president i år 2000 opp til starten på krisen i 2011. Av dette kan vi se at de fleste opposisjonsgruppene var innstilt på reformer i en syrisk sammenheng og der nesten alle var mot angrep på den syriske staten. Kapitlet gjennomgår så Bashars rolle som reformator og bevis på  hans popularitet.

Kapittel 5. ”Imperiets jihadister” ser på samarbeidet mellom salafistisk politisk islam og de imperialistiske maktene i Midt-Østen. Til forskjell fra antiimperialistiske islamske strømninger i  Iran og Sør-Libanon, har salafistisk politisk islam blitt en sekterisk styrke som konkurrerer med arabisk nasjonalisme i Egypt, Palestina og Syria, og som støtter seg på langvarige samarbeidsforhold med stormaktene. Denne historien gir viktig bakgrunn for karakteren av Syrias islamistiske ”revolusjon” og dens forskjellige slagord.

Kapittel 6. ”Media og vaktbikkjer som er medløpere” peker på propagandeteknikkene til mediakanalene og nettverket av ”menneskerettsorganisasjoner” (Human Rights Watch, Avaaz osv.) som fungerer som høyttalere og ”moderatorer” for Washingtons dagsorden. Mange har blitt ivrige tilhengere av  ”humanitær krig”. En rekke  nyere vestlige NGOer (Non Governmental Organizations) (for eksempel The Syrian Campaign, The White Helmets) er blitt spesielt skapt av Wall Street sine kontorer for den skitne krigen i Syria. Flere av deres fabrikerte historier blir dokumentert i dette kapitlet.

Kapittel 7. ”Vi ser på Houla massakren igjen” undersøker i detalj bevisene fra den første store massakren som skulle påvirke FN (etter den vellykkete bruken av denne teknikken når deg gjaldt Libya) når den skulle bestemme seg for militær inngripen. Mens den første undersøkelsesgruppen fra FN som virkelig var i Syria fant motstridende bevis for massakren, så forsøkte den andre gruppen, som befant seg utenfor Syria og var ledet av en amerikansk diplomat, å skylde på den syriske regjering. Det var likevel flere dusin vitner som anklaget Farouq FSA islamister, som drepte landsbyboere som var for regjeringen og tok over området og holdt det i flere måneder. Flere andre ”false flag” massakre (dvs. massakre arrangert for å legge skylden på andre) ble oppdaget.

Kapittel 8. ”Kjemiske påfunn: hendelsen i East Ghouta” gir detaljer om den andre ”false flag” hendelsen med internasjonale virkninger. Denne hendelsen i august 2013, som nesten førte til en stor opptrapping som ville ha medført amerikanske rakettangrep, ble brukt for å anklage den syriske regjeringen for å ha drept hundervis av sivile, deriblant barn, med kjemiske våpen. I løpet av ganske kort tid var det  mange kilder (medregnet nordamerikanske) som uavhengig av hverandre motbeviste disse anklagene. Ikke desto mindre har Syrias motstandere gjentatt de falske anklagene like frem til i dag, som om de var fakta.

Kapittel 9. ”Ansvar for å beskytte og dobbeltspill” tar opp en ny politisk læresetning, en underavdeling av ”humanitær intervensjon” som er popularisert for å styrke den imperialistiske verktøykassen.

Kapittel 10. ”Helse og sanksjoner” dokumenterer de NATO-støttete islamistiske angrepene på Syrias helsesystem, og er knyttet til virkningen av vestlige økonomiske sanksjoner. Disse to tiltakene har vært til alvorlig skade for folkehelsen i Syria. Slike angrep kan ikke ha som noe rimelig motiv å skape oppslutning fra folket, så vi må tolke dem som del av er overordnet strategi for å svekke den syriske staten og gjøre den mer sårbar for inngripen utenfra.

Kapittel 11. ”Washington, terrorisme og ISIS: bevisene” dokumenterer forbindelsene mellom stormaktene og den siste toppen av terroristgrupper som de hevder å kjempe mot. Bare bevis kan hjelpe til med å utvikle en opplyst opinion om denne omstridde saken, men bevisene er overveldende. Det er liten ideologisk forskjell på de forskjellige salafiislamistiske gruppene og Washington og dets allierte har finansiert og væpnet hver eneste en av dem.

Kapittel 12. ”Vestlig intervensjon og den koloniale tenkemåten” diskuterer den vestlige kulturelle tenkemåten som ligger under de stadige angrepene på andre folks retter.

Kapittel 13. ”Mot et uavhengig Midt-Østen», ser på sluttfasen av den syriske krisen og dens virkninger for Midt-Østen som region. Med enorme ofre har Den syriske arabiske republikk, dens hær og folk, på vellykket vis motstått aggresjon fra flere mektige fiender. Syrias overleving henger sammen med landets motstandskraft og indre enhet som er støttet av noen sterke allierte. Inntredenen av russisk luftstøtte seint i september var viktig. Det var også de koordinerte bakkestyrkene fra Iran, Irak og Libanon, som støtter et uavhengig Syria. Når angrepene på Syria stilner vil den politiske situasjonen i Midt-Østen være endret med større politisk vilje og sterkere militær beredsskap fra den utvidete aksen for motstand. Det vil gi et signal om at det nærmer seg slutten på Washingtons 15 års blodige kalas og ”regimeskifte” i hele regionen.

 Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, skriv ein leiar 30. mars der han tar utgangspunkt i ei meiningsmåling som viser at 45 prosent av britane er for fortsett britisk medlemskap i EU, mens 41 prosent er mot. Og han seier at det er ei utbreidd haldning i fleire EU-land at EU i større grad skal vere eit likestilt samarbeid mellom nasjonar og at meir makt bør tilbake til dei  nasjonale parlamenta.

Så finn Braanen det oppsiktsvekkande i kor liten grad denne politiske verkelegheita påverkar dei mest ivrige EU-tilhengarane, ikkje minst på venstresida. Han reknar så leiaren for tenketanken European Democracy Lab i Berlin, Ulrike Guérot og leiar for den italienske Europarørsla, Pier Virgilio Dasoli og Yanis Varoufakis saman med den franske filosofen André Gluksman til den EU-venlige venstresida, mens Oscar Lafontaine i Tyskland, Jean-Luc Melenchton i Frankrike og Stefano Fassina i Italia, også frå venstresida, er tilhengarar av nasjonal suverenitet.

Alle dei  han her nemner tar standpunktet sitt ut frå at dei vil ha ein kapitalisme som fungerer betre enn det dei ser i dag. Noen meiner at EU-staten er naudsynt for å klare dette. Andre meiner at sterkare  nasjonalstatar er naudsynt.

Derfor høyrer dei alle til på kapitalens ymse sider og ikkje på arbeidarklassens venstreside. Testen på kva venstreside du høyrer til er om du meiner at kapitalismen kan løyse sine eigne enorme motsetnader innanfor sitt eige system, eller om du meiner at det kapitalistisk systemet ikkje kan klare dette og at det må opphevast for at menneska skal kunne få levelige forhold i framtida.

Arbeidarklassen si venstreside vil derfor i alle tilfelle gå inn for kamp mot kapitalen for arbeidarklassen sine interesser og ha som strategisk mål å oppheve han, og fleire frå denne sida vil erstatte han med eit nytt system for menneska si utveksling med naturen rundt seg og seg imellom som dei kallar for sosialisme/kommunisme.

I høve EU kan arbeidarklassens venstreside samarbeide med dei på kapitalens venstreside som vil styrke nasjonalstatane og/eller oppløyse EU slik det no fungerer. Dette vil, som Wolfgang Streeck seier, skape større olbogerom for å styrke arbeidarklassens venstre og på ny skape ei politisk og sosial arbeidarrørsle som kan utfordre borgarskapet grunnleggande. Dei på kapitalens side som går inn for EU-systemet, og som Braanen også reknar til venstresida reint allment, tilhøyrer i røynda kapitalens høgreside, ettersom det vesentlige trekket ved EU er mest mulig fri flyt av kapital. Det er i radikal motsetnad til arbeidarklassen sine interesser og heilt i tråd med monopolkapitalens versjon av liberalismen.

Sjå også:

https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/De%20to%20venstresidene.htm

https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapital%20og%20demokrati%20skiller%20lag.htm Hald fram å lesa Kommentar i veke 13, 2016 Bjørgulv Braanen og venstresida