Kategori: Ymse

Keynes sin kapitalisme eller Marx sin kommunisme

I Klassekampen 10.7.20 finn vi nok ein artikkel om korleis den borgarlege Keynes kunne løyse kapitalen sin krise. Alle som kjenner den vesentlege logikken i utviklinga av kapitalismen veit at Keynes sine teoriar og tiltak, til liks med dei såkalla nyliberale ikkje rører ved det vesentlege i denne logikken. Alle desse tiltaka ligg innanfor den kapitalistiske logikken og skal få kapitalismen til å fungere betre. Derfor fører dei, under visse tilhøve, nett til at dette systemet fungerer betre. Men det varer berre  ei stund og så fangar logikken dei att. Og då trengs det heilt andre drastiske tiltak for å få opp at den generelle profittraten. Det trengs anten ei stor utviding av rommet der kapitalen fungerer og/eller ei massiv øydelegging av produktivkrefter, særleg den delen av dei som Marx kallar konstant kapital, altså alt som brukast i produksjonen når du tar vekk arbeidskrafta. Det var ikkje keynesianismen, men Den andre verdskrigen som måtte til for å redde kapitalismen ut av den store krisen som begynte i 1929. Etter den store øydelegginga av produktivkrefter undr krigen kunne kapitalismen starte opp att med mykje høgare gjennomsnittleg profittrate og USA som supermakt. Men profittraten tok straks til å falle.  Dermed blei rommet for at den keynesianske resepten og sosialdemokratiet kunne fungere stadig mindre.

Frå rundt 1965 til rundt 1980 fall profittraten i industrien svært mykje og om trenden hadde fortsett ville han nærme seg null litt ut i den 20. hundreåret. Frå då av fekk vi omlegging frå keynesianisme til nyliberalisme med gjeldsfinansiering og større hegemoni for finanskapitalen, sugerøyr i felleskassene og opning av nye marknader og investeringsområde med høgare meirverdirate etter oppløysinga av Sovjetsamveldet og overgangen til statskapitalisme i Kina, pluss hardare utbytting av arbeidskrafta gjennom nedskalering av velferd og pensjonar og overgang til dårlegare arbeidstilhøve med lågare løner, til dels gjennom fri flyt av arbeidskraft, og satsing på meir monopolkapital med monopolprofittar og nisjar der profitten enno var god – dei som kunne tileigne seg grunnrente (som Norge med olja) satsa også mykje på det. Eit vesentleg moment i tillegg dette har vore automatisering og bruk av digitale hjelpemiddel for å auke meirverdien gjennom å minske den naudsynte arbeidstida (då arbeidarane skaper verdiar tilsvarande si eiga løn) i høve til meirarbeidstida (då meirverdien blir skapt). Dette utsette krisa i kapitalismen ei stund, men den vesentlege logikken kunne heller ikkje dette stanse. I 2008-9 og deretter har vi fått provet på det.

Utviklinga av dei store finansmonopola har vorte resultatet av det som blei reklamert for som opning for den frie marknaden. Statsmaktene, med USA i førarsetet har vore avgjerande reiskapar for å sette alle desse tiltaka ut i livet, saman med internasjonale institusjonar der USA har hatt hegemoni. Men også lokale samanslutningar som Europaunionen har vore viktig.

Dei gamle kolonimaktene og deira avleggarar som USA, Canada, Australia og Sør-Afrika, som har dominert og utbytta verda sidan Columbus kryssa Atlanterhavet, gjorde ei lagnadstung feilvurdering då dei flytta mykje av industrien sin ut for auke profittraten ved å nytte den billigare arbeidskrafta utanfor sine eigne land og då svært mykje av han havna i Kina. Gjennom lausrivinga frå dei columbiske imperialistane i 1949 blei Kina i stand til utvikle seg ut frå eigne behov og då utlendingane kom med sine investeringar var landet moge for ei uhyre rask økonomisk utvikling som er i ferd med å skiple heile den verdsordninga som Columbus starta. Dei columbiske maktene sin verdsdominans står for fall og leiaren for desse maktene, USA, kjempar desperat og med fryktelege middel for å halde på den vaklande verdsdominansen. Derfor er det no på gong ei stor kampanje gjennom dei mest total einsretta columbiske media eigd av dei rikaste kapitalistane i «Vesten» for å svartmale Russland og Kina samt eit intenst arbeid for regimeskifte eller til og med væpna angrep på desse statane om det kan passe. Meir uavhengige media som Klassekampen blir rive med. Vi veit at det i USA er planar om å bruke Norge til å provosere Russland så mykje at dei gjer noko som USA og dei andre NATO-maktene kan konstruere som grunnlag for angrep på landet. Då kan vi som ei første krigssone i ein slik krig bli grundig øydelagd. Dette er det styresmaktene våre no risikerer når dei opnar for stadig meir utanlands militær verksemd i landet vårt.

Ut frå dette er skodinga mot Keynes eigna til å skape farlege illusjonar og kva vi kan gjere for å komme ut av alle dei frykteleg krisene som no rir verda. Dei keynesianske verkemidla kan nok enno utsette krisene noko og gi dei andre former enn nyliberalismen, men begge retningane ligg innanfor den vesentlege kapitalistiske utviklingslogikken og alle tiltaka deira førebur berre verre kriser lengre fram. I det vesentlege kan vi seie at dersom kapitalismen fortsett, under kva slags økonomisk slagord som helst, så vil det føre til vidare kapitalistisk anarki, større konsentrasjon av rikdom ved den eine (vesle) polen og fattigdom og elende ved den andre (svært omfattande) polen, stadige økonomiske og alle andre typar krisar, med miljøøydelegging og pandemiar som viktige innslag, demonstrasjonar og opprør av alle slag som blir slått ned, avvikling av dei  borgarleg-demokratiske rettane og oppretting av borgarlege despoti av ymse slag, ei uendeleg rekkje krigar, sultkatastrofar og slik bortetter.

Alle som vil redde menneska og den verda vi lever i og av, må no gå inn for å oppheve kapitalismen og innføre eit nytt system for korleis vi utvekslar oss med naturen rundt og fordelar produkta vi skapar med kvarandre, og sette i verk heile den enorme omforminga av alle menneskelege tilhøve som vil måtte følgje av det. Kapitalismen er eit anarkistisk system med uavgrensa vekst som innebygd mål som har tatt makta frå menneska. Det vil seie at menneska må bringe økonomien under medveten demokratisk kontroll. Det kan i vår tid berre blir gjort gjennom politisk middel, ved at den samfunnsklassen som representerer kapitalen blir fråtatt makt i statane og dei internasjonale organisasjonane, og ved at utvekslinga med naturen rundt oss blir innretta og medvete planlagt av heile den arbeidande samfunnsklassen ut frå menneska sine ikkjeframandgjorte behov og dei grensene som naturen rundt set. Det er eit slik system Karl Marx i si tid lanserte og som han kalla kommunisme, dvs. den oppheva kapitalismen der vi tar med oss det materielle grunnlaget som er skapt under kapitalismen utan det kapitalistiske vekstanarkiet og med ei kraftig utviding av demokratiet slik at det kan lagast planar som tener behova til det arbeidande folket og ikkje profittstrevet. Altså: det vi treng er ikkje Keynes sin kapitalistiske keynesianisme, men Marx sin etterkapitalistiske kommunisme.

Problematisk vindkraft

Å drifte oljeplattformer med elektrisk kraft generert på måter som krever enorme ressurser og arealer (vindfabrikker på jord eller i havet) og dertil er ustabil og som ikke fører til miljøgevinster fordi gassen vil bli solgt med fortjeneste og forbrent andre steder er et svært problematisk standpunkt, særlig når det er måter som også har andre ødeleggende virkninger på miljøet, som mikroplast fra turbinvingene f.eks..

Å redde arbeidsplasser er eneste argument for – og grunnen til at havvind ble valgt for å fikse dette, er at finanskapitalen ser det som mest profitabelt på grunn av alle subsidiene.

Oppgradering av kraftverk og oppgradering av overføringskabler i Norge pluss satsning på mye mer folk i jordbruk og i nye bedrifter for å lage mange typer produksjonsvarer og forbruksvarer som vi trenger sjøl, hadde vært en annen vei å gå. Brei satsing på jordvarme er et annet interessant felt, men den kraften som produseres her kan beholdes helt lokalt og er ikke så profittorientert som vindkraft. Breiere satsning på elektrokjemiske bedrifter der Norge, med sin reine vannenergi kan omdanne mange råstoffer på mest miljøvennlig måte i verden, er et annet viktig felt. Og kanskje mest sentralt av alt, en stor kampanje for energisparing og mange virksomheter og folk som driver med det.

I tillegg har vi selvfølgelig nedkorting av normalarbeidsdagen til maksimum 6 timer med full kompensasjon, slik at flere trengs i arbeidsstyrken.

Det er selvfølgelig et poeng at skal arbeidsplasser reddes innen finanskapitalens rammer i dag, så er det de rammene alle må forholde seg til, for makten ligger der. Men det betyr ikke at de radikale og revolusjonære partier må kaste seg på dette og erklære det som sin egen politikk. Vi kan jo bare si det som det er. Makta rår og den vil skape arbeidsplasser der det er mest profitt å hente, ikke der det er best for folk og miljø. For arbeiderklassen er det en nødløsning, men ikke en strategisk vei å gå. For å redde miljøet trengs mye mer dyptgripende endringer som kapitalismen dessverre ikke kan levere. Som flere påpeker akkurat nå, vi trenger et nytt økonomisk system for å klare det. Her er det vi radikale har noe å komme med som ingen andre har. Oppheving av kapitalismen og oppretting av en kommunisme i Marx ånd. Det er en strategisk linje som også må prege kampen for at folk skal ha et arbeid å leve av.

Rasismen – ei ytring av columbismen

Det går no ei stor solidaritetsrørsle over store deler av kloden etter det filma politidrapet på George Floyd i USA. Det er i forma ei rørsle mot rasisme og uprovosert vald frå det organet som skal ha monopol på statleg vald inne i eit land, nemleg politiet. For å forstå det store engasjementet er det viktig å sjå det i heile den historiske samanhengen det står, i tillegg til at vi må ha i tankane den enorme økonomisk og sosiale krisen som følgjer av den måten coronakrisen har blitt handsama.

Den moderne rasismen heng nøye saman med alt som har skjedd sidan Columbus landa i det som seinare har blitt kalla «Amerika». Det varsla nemleg inn ein ny epoke i verdshistoria der nokre nordatlantiske statar, der folket hadde bleikare hud enn det som var vanleg andre stader på kloden, etter kvart tok makta over heile verda og røva, utnytta og utbytta han til eiga vinning.

Kva er columbisme

I 1904 skreiv den store geografen, Halford MacInder, ein artikkel i The Geographical Journal[i] med tittelen The geographical pivot of history.

Heilt i starten på artikkelen, skriv MacInder følgjande: “When historians in the remote future come to look back on the group of centuries through which we are now passing, and see them foreshortened, as we to-day see the Egyptian dynasties, it may well be that they will describe the last 400 years as the Columbian epoch, and will say that it ended soon after the year 1900.”

Omsett blir det omlag slik: “Når historikarar i fjern fortid kjem til å sjå tilbake på den gruppa av hundreår som vi nå går gjennom, og ser dei i perspektiv, slik vi i dag ser dei egyptiske dynastia, kan det godt hende at dei vil beskrive dei siste 400 åra som den columbiske epoken, og vil seie at den tok slutt kort etter år 1900.”

Eg har adoptert omgrepet den columbiske epoken, men definerer han annleis enn MacInder. Han meiner at denne epoken tar slutt rundt 1900 fordi han tar utgangspunkt i at Columbus var ein oppdagar frå den gamle columbiske verda. I 1900 var heile verda oppdaga og Spania var kasta ut av sine kjernekoloniar, Cuba og Filippinane. Dermed var oppdagingsepoken slutt og herredømet til dei som finansierte og tente på Columbus sine oppdagingar var historie.

Eg ser på Columbus som ein erobrar og folkemordar som innleia den erobringa, det folkemordet og røveriet og den utbyttinga over heile den ikkje-columbiske verda som dei kvite europearane utførte etter Columbus. Dermed kunne dei føre verdiar frå heile verda inn i sitt eige område og det gjorde at dei etter kvart kunne opprett verdsdominansen sin. Det vart fullbyrda rundt 1800, då England steig fram over Kina som den mektigaste og rikaste makta i verda. I dag er USA i spissen for columbismen.

Ut frå mi oppfatninga har dei leiande columbiske statane, i kronologisk rekkefølgje, vore Spania og Portugal, Nederlanda, England, Frankrike, Tyskland, og USA, med dei to første, pluss England og USA som dei viktigaste. Fram til 1917 var også Russland ein del av denne klubben. Elles har heile det vi ofte kallar den «vestlege» verda vore med på den columbiske sida. Det gjeld i høgste grad også Norge.

Mot slutten på den columbiske epoken

Ut frå min definisjon av den columbiske epoken ser vi at han ikkje tok slutt rundt 1900, men at han ser ut til å ta slutt no med framveksten av eit enormt maktsenter i Kina og elles i Asia. Det gjer at verdsdominansen til dei «kvite» nordatlantiske maktene står for fall. Det er ei enorm verdshistorisk endring. Viktige nye opplysningar om dette finn du i Peter Frankopan, The New Silk Roads (2018), og Parag Khanna, The Future is Asian (2019). Dette gjer at columbiarane sin rasistiske mobilisering blir skjerpa. Vi har no ei stund blitt mobilisert til rasisme mot arabarane fordi columbiarane har stått i dei harde kampar for å fortsette dominansen sin der. Men vi ser at også rasismen mot kinesarane er veksande ettersom USA trappar opp førebuingar til ein krig mot Kina for å hindre at det columbiske systemet blir oppheva.

Den gruelege columbismen – folkemord, røveri, utbytting og utnytting

Det er viktig å avsløre kor brutal den columbiske epoken har vore og kor umenneskeleg og urettferdig dei «kvite» herskarane har behandla dei ikkje-columbiske folka. Då kan vi også skjønne litt meir av mange ytringar av motstand og kamp mot columbiarane som vi og ser no og vil sjå frametter.

Epoken begynte  med at det aller meste av den opphavlege folkesetnaden i «Amerikas» blei utrydda. Det er ein diskusjon om kor mange det var, men eit nokså sikkert tal er at det i 1650 var att om lag 6 millionar av dei. Talet på kor mange dei var i 1492 er ikkje så lett å finne ut av, men anslaga har svinga  mellom nokre titals millionar og opp til over 100. Dei siste undersøkingane av Maya-riket tyder på at talet var høgt. Før hadde ein meint at det hadde budd rundt 1 million menneske i deira område, men i følgje dei siste undersøkingane med ny teknologi har vitskapsfolka rekna ut at der har vore om lag ti gongar så mange. Vi kan i alle høve rekne med at rundt 100 millionar menneske vart utrydda som ei følgje av den «kvite» koloniseringa av dei to delane av det «amerikanske» kontinentet. Same utryddinga skjedde i Australia. I desse områda vart det oppretta settlar-statar som blei ein del av det columbiske systemet.

Så har vi heile systemet med trekanthandelen med slavar frå Afrika til «Amerikas». Dette er relativt godt kjent og eg seier ikkje meir om det, sjølv om det spelar ei hovudrolle i rasismen inne i USA og ei stor rolle i den kapitaloppsamlinga i til dømes England som gjorde utviklinga av den moderne industrikapitalismen mogeleg.

Vi må og nemne amerikanarane sitt folkemord på Filippinane og kva som skjedde i Indonesia og elles i Sør-Aust Asia der det gjekk føre seg ei storslagen utplyndring. Eit spesielt kapittel var England si narkotikasmugling til Kina, der misbruket blei så enormt at det trua heile staten sin eksistens. Då folket gjorde opprør mot styresmaktene som tillèt dette sette dei columbiske maktene inn styrkar og hjelpte keisaren med å slå ned opprør, og under Taiping-opprøret reknar vi med at rundt 30 millionar menneske strauk med. Restane av den delvise okkupasjonen av Kina ser vi no i Hong Kong der dei columbiske maktene fyrer opp motseiingar for å sjå om dei kan bruke hendingane for destabilisere heile Kina.

Så har vi kolonikrigane der mange statar reiv seg laus frå kolonistatus, men dei columbiske statane klarte å halde fast på eller å innføre att det økonomiske systemet som likevel førte til at dei kunne fortsette å føre store verdiar ut av dei tidlegare koloniane sine.

Kvar gong statar har prøvd å bryte ut av det columbiske systemet har dei blitt møtt med dei hardaste militære og økonomiske middel. Det galdt tidlegare koloniar og i nyare tid galdt det til dømes Russland og Sovjetunionen og Kina, samt alle andre land som Cuba, Korea, Vietnam, Afghanistan, fleire land i Afrika med Libya som eit nyare eksempel, fleire land i «Latin-Amerika», fleire land i «Midt-Austen» med Syria som eit aktuelt eksempel.

Columbismen – ein føresetnad for kapitalismen og den kapitalistiske imperialismen

Opninga av verda for columbisk utnytting fall saman med og var eit avgjerande vilkår for den opphavlege akkumulasjonen av kapital[ii] som gjorde det mogleg å utvikle først handelskapitalisme og sidan industrikapitalismen i dei columbiske kjernelanda som rundt år 1900 enda opp i ein kapitalistisk imperialisme. Det andre viktige vilkåret var skapinga av ein arbeidarklasse som blei utbytta og utnytta på det grovaste i dei landa der kapitalismen utvikla seg. Det skjedde ved at folk blei drive ut frå jordbruket og over i industri, transport og handel.

Lenin utviklar denne analysen i «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen». (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976). Her skriv han at imperialismen har følgjande grunnleggande trekk:

1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utvikla seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.

2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne «finanskapitalen» blir det skapt et finansoligarki.

3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig.

4. Internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg.

5. Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalmaktene er fullført.» (s. 130.)

Han presiserer også slik: «Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjensgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans.» (s. 133.)

Videre skriver han: «Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk.» (s. 138.)

Og «Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan).» (s. 139.)

I et helt avsnitt behandler han også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder. «Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i arbeiderbevegelsen.» (s. 143.)

Et viktig moment som han fremhever er at: «Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom det fostre, forme og styrke opportunismen.» (s. 146.) «Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende.» (s. 148.) Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. (Se Frederick Engels: The Condition of the Working Class in England, forordet til den engelske utgaven av 1892.)

Det siste utdraget fra «Imperialismen» som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt. «Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en «allmenn» entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene.» (s. 150-151.)

Det columbiske systemet, som har nådd eit høgdepunkt med den kapitalistiske imperialismen har sikra at store verdiar har blitt ført til dei columbiske kjernelanda frå dei dominerte landa. Det har vore det viktigaste middelet til å flytte klassekonfliktar i kjernelanda ut til dei dominerte landa der folka har blitt halde i age og der opprør osb. har blitt slått ned med hard hand. Det er solide grunnlag under det klassesamarbeidet som har vore mogleg i kjernelanda og dei mindre landa som har vore i deira krets, medrekna Norge.

Columbismen avlar rasisme

Den opphavlege akkumulasjonen av kapital og den vidare utnyttinga og utbyttinga av landa utanfor den columbiske kretsen under den kapitalistiske imperialismen har medført at menneska i desse landa har blitt handsama på dei mest fryktelege vis. For å klare det med godt samvit har dei columbiske herrefolka laga seg ideologiar som gjer dei andre til ikkje-menneske eller undermenneske. Her ligg utspringet til og kjernen i den moderne rasismen. Han har vore naudsynt for å få til den opphavlege akkumulasjonen av kapital i kjernelanda og den opphavlege og stadig aktive utnyttinga og utbyttinga av satellittlanda, og for å demonisere land, folk, grupper og statar som prøver å komme ut av grepet til kjernelanda som i dag er leia av USA.

Om vestentlege trekk ved USA sin utanrikspolitikk

Vi må også sjå nærare på utanriks»politikken» til dagens leiande stat i den columbisk-imperialistiske verda, dvs. USA.

I boka Americas Deadliest Export – Democracy – The Truth about US Foreign Policy and Everything Else av William Blum er dette greit oppsummert.

«Løyndommen som gjer at vi kan forstå USA sin utanrikspolitikk er at der ikkje er nokon løyndom.» «… sidan slutten av 2. verdskrigen har USA

*prøvd å styrte meir enn 50 utanlandske regjeringar, dei fleste demokratisk valde

*på grovt vis blanda seg inn i demokratiske val i minst 30 land

*prøvd å likvidere meir enn 50 utanlandske leiarar

*slept bombar på folk i meir enn 30 land

*prøvd å undertrykke populistiske og nasjonalistiske rørsler i meir enn 20 land.

Rasisme er nok mykje eldre enn 500 år, men den moderne rasismen, som vi finn mellom anna i Norge, heng altså nøye saman med framveksten av og den vidare utviklinga av den moderne kapitalismen og imperialismen. Det er ein fem hundre år lang tradisjon med å lage seg billete der folk med andre fargar enn dei «kvite» europearane blir teikna som ikkjemenneske, umenneske, undermenneske, skumle, mistenkelege og farlege av overklassane i dei imperialistiske landa.

Eg får ikkje ande

Denne rasismen blir brukt for å mobilisere også arbeidsfolk i dei columbisk-imperialistiska landa i kampen mot folka og deira leiarar i dei undertrykte landa. Og han blir bruk for så splitte arbeidsfolk i imperialistlanda sjølve, ved at motsetnader basert på forskjellar i hudfarge, religion osb. blir framheva som viktigare enn motsetnadane mellom finanskapitalen på den eine sida og arbeiderklassen og andre sjikt som finanskapitalen utbyttar på den andre. Kampen mot denne typen rasisme, som gagnar dei store økonomiske utbyttarklassane, er ein føresetnad for at alle i verda kan komme seg ut av det kvelegrepet som dei columbiske kjernelanda med USA i spissen held dei i. Derfor er nok slagordet «eg får ikkje ande» noko som gjeld alle land og folk og klasser og grupper som blir unytta og utbytta av kjernelanda. Men det er og viktig å framheve at så lenge finanskapitalen og den columbisk-imperialistiske overklassen styrer, så er det ikkje mogleg å fjerne rasismen. Det kan berre skje gjennom felles kamp mellom heile arbeidarklassen med allierte og dei herskande delane av kapitalen sine representantar.

I dag lid også USA sine «allierte» vasallar, som Tyskland og Norge under det columbiske systemet som er under avvikling og som USA er den viktigaste garantisten for. Tyskland går på store  økonomiske tap fordi dei ikkje får handle med Russland, Iran og Kina osb. som dei vil, og Norge blir vikla inn i USA sin mordariske utanrikspolitikk og utsett for å blir atombombemål under ein krig som USA startar.

Det er på sin plass å demonstrere mot at ikkje-kvite personar blir trakassert og drepne av politiet i USA og andre columbiske statar, men for å få slutt på den grusamme columbismen sin verdsdominans må vi også få columbiarane med USA i spissen ut av dei landa dei no reelt sett har som vasallar og samarbeidspartnarar. Og vi må så slutt på all drepinga som følgjer med dei økonomiske og væpna krigane som USA med allierte fører mot dei som ikkje vil slavebindast over alt i verda.

Lat verda få ande

Kampen som blir ført for politisk sjølvstende av Venezuela, Palestina, Syria, Russland, Iran, Nord-Korea og Kina og alle som vil stå utanfor det columbiske utbyttingssystemet, og som blir utsett for drepande sanksjonar og krig for å få dei inn i systemet, er den same kampen som George Floyd kjempa under kneet til ein representant for det columbiske rasistiske systemet.

Om no maktpersonar stør protestane mot det som skjedde med ord og pengar, så er det ut frå at dei vil halde protestane innan det columbiske verdssystemet slik at utbyttinga og utnyttinga av ei heilt ikkje-columbisk verd fortsett under USA-leiinga sin slavepisk. Det er bra å vise solidaritet med Floyd og det er ein del av kampen mot heile det columbiske systemet som er opphavet til og grunnlaget for all moderne rasisme. Og vi må sjå denne kampen i samanheng med heile utgangspunktet for og grunnlaget for det moderne rasistiske systemet, nemleg den columbiske imperialismen sjølv der USA fungerer som verdas rasistiske politi. Først når det columbisk-imperialistiske systemet er oppheva kan vi ha ein sjanse til å få slutt på rasisme i det heile.

Terje Valen, måndag, 8. juni til 1. september 2020.

[i] The Geographical Journal, 1904, 23, sidene 421–37.

[ii] Marx skreiv godt om dette i Kapitalen, bind 1, kapittel 24, 6. «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobringen og utplyndringen av Øst-India, forvandlingen av Afrika til et jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke.» Sitert frå første bok, del fire, side 223 i Oktobers utgåve av 1984.

Denne delen av Kapitalen, bind 1, bør alle som vil forstå logikken i utviklinga av verda også i dag, lese. Har du ikke boka fins ho i pocketformat til ein rimeleg pris.

Tranmæls metode og vår strategiske epoke

Det var Tranmæls metodet som reddet kapitalismen i Norge i mellomkrigstiden, men i virkeligheten ble beslutningen i DNA om å samarbeide med kapitalen i stedet for å arbeide for å oppheve den tatt lenge før. Mimir Kristiánsson ser bort fra at det var Verdenskrigen som reddet systemet ved sine enorme ødeleggelse av konstant kapital og sosialdemokratiet sørget for at systemet kunne fortsette frem til en slik løsning. Etter krigen var profittraten oppe på et godt nivå igjen og kapitalen gikk inn i en enorm vekstperiode der samarbeid mellom kapital og arbeiderklasse igjen var mulig.

Fra 1965 begynte et katastrofalt fall i profittraten og rundt 1982 var det full krise i systemet som var på vei mot 0 i profitt. Da trengte kapitalen store endringer innenfor systemet. Endringene var åpning av store produksjonssteder med billig arbeidskraft, finansiering med gjeld og stadig større sugerør i statskassene. Dette skapte nye store problemer for hele kapitalismen, men særlig for den gamle colombiske imperialismen der noen nordatlantiske hvite stater dominerte og utbyttet en hel verden for sitt eget beste.

Særlig en ny kapitalistisk makt, Kina, dukket opp og utfordret det columbiske hegeomoniet, samtidig som den valgte politikken i de gamle columbiske moderstatene fikk stadig større problemer. Vi fikk varsler under krisene rundt 1990 og 2000 og i 2008-9 slo den inn med stor kraft. Nye tiltak måtte til. Finansaristokratiet måtte finne nye måter til å holde oppe profitten sin. Enorm monopolisering og utbytting, ikke bare av arbeiderklassen og de ikke-columbiske nasjonene, men også de mindre kapitalene og så trengtes store mediekampanjer for å skaffe seg store sugerør ned i statskassene, her har spesielt miljøsaken vært en vesentlig brekkstang.

Samtidig ble behovet for avsetning av varer og ødeleggelse av konstant kapital dekket av stadig pågående kriger som krever store ressurser og også er sugerør i statskasser.

Vi er i en helt annen strategisk situasjon nå enn vi var i mellomkrigstiden. Kapitalen med sin ubønnhørlige logikk har fått utvikle seg i en grad som den gangen ikke var tenkelig. Det er virkelig sannsynlig at den beveger seg nær sine ytterste grenser. Utsettingenens århundre kan være ubønnhørlig forbi, og med den den utsettingstaktikk som Tranmæl sto for. Nå blir kampen for en kommunisme slik Marx definerte den i voksende grad til nødvendig dagskamp for overlevelse. Men ingen radikale partier har tll nå våget å si og virkelig kjempe for det. Tiden er inne. Vi er i god gang med endringens århundre. Hvor lenge skal vi la være å flagge oppheving av kapitalismen som vår klare og åpne strategiske linje og argumentere for det ut fra de krisene som rir kapitalismen, faktisk over alt – mens den har skapt materielle grunnlag for et helt annet og bedre samfunn.

Og på dette grunnlaget kan vi utforme en strategi og taktikk for den kampen som vi er inne i og som kommer videre. Her mener jeg at kampen for politisk selvstendige stater opp mot finanskapitalen og dens sammenslutninger som EU og dens redskaper er veien å gå. Det er bare innen politisk selvstendige stater det arbeidende folkets kamper kan vinne frem. Vi kan ikke reise rundt i verden med fly og lage konferanser i den tro at vi kan reformere finanskapitalen og dens redskaper. Men et samarbeid mellom politiske selvstendige stater der kapitalen blir fratatt sin makt kan klare dette. Og det forutsette selvfølgelig et samarbeid mellom arbeiderklassen i de forskjellige statene og deres ledere, slik som Marx allerede skapte grunnlaget for gjennom the International Working Men’s Association, 1864-70. En god dokumentasjon finnes i «The First International and After» i The Pelican Marx Library.

Coronakrisen, økonomien og fremtiden

Debatten om coronakrisen og hvordan den ble møtt blir stadig viktigere ettersom skadevirkningene av nedstengningen av samfunnet går mer og mer opp for folk. Et viktig moment var fremming av frykt der massemedia var helt avgjørende. En farlig metode som kan føre oss like inn i de verste despotier dersom det blir den viktigste drivkraften bak politikken i stedet for kunnskap og fornuft.

Så skal vi være klar over det grunnleggende økonomiske faktum at profittraten i det kapitalistiske systemet helt siden 1980-tallet har vært så truende lavt at stadige ødeleggelser av det Marx kaller konstant kapital blir statdig mer nødvendig for å få opp igjen profittraten. Alle konkurser som følge av nedstengningen samfunnet og økonomien bidrar til dette. Samtidig vet vi at de aller rikeste finansfyrstene har tjent eventyrlig på/under krisen.

Det er bare Marx sine oppdagelser av logikken i det kapitalistiske systemet som gjør det mulig for å oss å gripe grunnlaget for det som skjer i verden i dag. Og bare den kunnskapen kan gjøre det mulig å utforme en god politikk for å oppheve dette systemet.

Som Jan Myrdal sa det allerede på 1980-tallet så er alternativet hundre år med anarki, rase- og religionskriger osv. – fritt etter hukommelsen. Det har nå gått 30-40 år siden han uttalte dette – og mye kan tyde på at han har rett. Marx sjøl sa i Det kommunistiske manifest at alternativet til å oppheve kapitalismen og skape en kommunisme slik han definerte den, var at samfunnsklassene gikk til grunne i kampen dem imellom.

Istvan Meszaros sa i sine store verk The Power of Ideology og Beyond Capital på 1990-tallet at kapitalen nå rørte borti sine ytterste grenser og at det ville utløse store kriser nettopp fordi det kapitalistiske systemet sin indre logikk etterhvert, slik Marx sa før 1850, fører til at kapitalen blir en universelt ødeleggende makt.

Noen punkter om coronakrisen

  1. Det utviklete kapitalistiske jordbruket og det økende arealet til byer og tettsteder gjør at de ville dyrene sine områder blir kolonisert og at ville dyr kommer nærmere området med mange mennesker. Dette gjør at virus fra dyrene lettere kan komme over til mennesker og forårsake sykdommer, epidemier og pandemier.
  2. Det kapitalistiske industrijordbruket er nå i ferd med å undergrave grunnlaget for hele vårt liv, nemlig en sunn matproduksjon som kan opprettholdes over tid. Årsaken er at den antagonistiske motsetningen mellom kapitalistisk drift og en utvikling av jordbruket som kan sikre mat til jordens befolkning, manifesterer seg stadig klarere og mer ødeleggende. Vi trenger en kraftig utvikling av jordbruk som drives etter skånsomme og jordforbedrende metoder, med mange flere folk enn det som er tilfelle nå.
  3. Systemet med «just in time» har medført at lagre har blitt bygget ned. Årsaken er at dette systemet øker omslagshastigheten på kapitalen og derved skaper mer profitt. Dette er også grunnen til de fleste miljøødeleggende vei- og bro-prosjektene for raskere og økende varetransport på vei, som er populære i visse kretser nå.
  4. Hvis vi skulle få kriser der transporten av fòr og matvarer mellom land delvis bryter sammen har vi heller ikke tilstrekkelig selvforsyning eller lagre av flere av disse produktene. I denne situasjonen kan det blir sult til og med i Norge. Vi må bygge opp en høyere grad av selvforsyning.
  5. En høyere grad av selvforsyning gjelder og mer innenlandsk produksjon av mange typer forbruksvarer. Noe som helt fra 1970-tallet av har blitt satt bort til såkalte lavkostland.
  6. Etter midten av 1980-tallet har offentlige tjenester, inkludert helsetjenester og sykehustjenester blitt områder for sparing og forretningsmessig drift. Dette har svekket beredskapen mot epidemier og pandemier i stor grad. Hverken kapasitet eller lagre av viktig utsyr har vært på et nivå som kunne ha ført til at pandemien kunne ha vært kontrollert uten den brutale nedstengningen av hele samfunnet med viktige økonomiske funksjoner og store negative konsekvenser. Sparingen er en politikk for å få ned kostnadene til arbeidskraften og det som denne skal betjene gjennom skatter og avgifter. Det har vært en villet politikk for å holde profittnivået for de store finansmonopolene oppe.
  7. Noen finansmonopoler har tjent på nedstengningen i forbindelse med krisen. Det er viktig å se hvilke monopoler dette er. Disse har hatt objektiv interesse av coronakrisen.
  8. Svært mange mellomstore og mindre kapitaler (foretak) har tapt og fått store problemer på grunn av nedstengningen.
  9. Så å si alle lønnsarbeidere har tapt på krisen.
  10. For at ikke krisen skulle velte hele det kapitalistiske systemet måtte den frie flyt av kapital, arbeidskraft, tjenester og finansoverføringer oppheves og underlegges statlig kontroll. Dette viser at det nåværende kapitalistiske systemet er helt avhengig av en stat som kan velte utgiftene ved å opprettholde det, over på det store flertallet av lønnsarbeidere som betaler de skattene som skal dekke tapene som statene dekker for foretakene.
  11. Helt grunnleggende borgerlig-demokratiske retter, som i Norge er nedfelt i Grunnloven, er blitt satt til side under krisen i alle land der en har stengt ned.
  12. Vi kan ikke møte kommende kriser med å stenge ned samfunnet på den måten det har skjedd nå. Virkningene blir for ødeleggende på andre områder.
  13. Så lenge det kapitalistiske profittsystemet, som i realiteten er dyp krise uten cronakrise, er fremherskende er det lite sannsynlig at kommende kriser av samme eller annen art (økonomiske, økologiske og andre kriser) kan løses på annen måte enn gjennom despotiske styreformer. Og selv da vil tiltak innen systemets grenser ikke kunne føre til noen grunnleggende endring til det bedre. Dette fordi profittmålet er overordnet over alle andre mål, til syvende og sist.
  14. En oppheving av profittsystemet kan gjøre det mulig å finne løsninger som fungerer. En kommunisme i Karl Marx ånd (ikke avatarene som har tatt navnet og etter hver forkastet innholdet).

Imperialistisk-columbiske nyheter

Et utvalg av nyheter som ikke har noe journalistfaglig grunnlag. NRK fjernsyn melder nå om demonstrasjoner i Hong Kong i forbindelse med motstand mot en lov for området som Folkekongressen i Kina vil vedta. Demonstrantene mener den vil innskrenke deres rettigheter innen Hong Kong. I den første sendingen ble det nevnt noen hundre demonstranter. Seinere har det vært snakket om noen tusen. En sammenligning kan være på sin plass. I Bergen bor det nå 285 000 mennesker ca. I Hong Kong er tallet ca. 7 300 000. Det betyr at dersom 7300 personer demonstrerer i Hong Kong, så tilsvarer det 285 i Bergen. Alle som kjenner Hong Kongs histore vet at befolkningen der ikke fikk demokratiske retter før Kina overtok territoriet etter den lange engelske okkupasjonen. Og alle vet at England og deres forbundsfeller seinere har arbeidet intenst for å vinne Hong Kong tilbake og bruke det som et brohode for videre destabilisering av Kina. Dette er selvfølgellg grunnen til at de små demonstrasjonene i Hong Kong havner i norske nyheter. Det norske etablissementet er trygt på Englands og USAs side i denne saken. Demokrati i og menneskeretter i Hong Kong brukes som brekkstang for imperialistisk fremstøt i et land som har brutt ut av de columbiske statene sin dominans (de columbiske statene er de som har hatt hegemoni i verden siden Columbus landet i «Amerika»). Det hører med til historien at også Sverige-Norge skaffet seg særrettigheter i Kina da okkupasjonen av Hong Kong begynte, på 1800-tallet.

Vindkraft-bonanza?

Vindmøller til havs som satsingsområde for Rødt

I dag går leder og nestleder i partiet Rødt ut og sier at de vil gjøre Norge til en ledende nasjon for utvikling og produksjon av vindturbiner til havs – og det skal for det meste skje utenfor Norge. De ønsker at Norge kan bli en verdensleder på området. For Rødt kan dette omgjøre turbinvingene til skikkelige bumeranger som kommer tilbake og treffer partiet hardt. Jeg ser for med at det finnes flere økonomiske virksomheter som kan skape miljøvennlige arbeidsplasser i Norge i stedet for denne globale visjonen. Det viktigste området er kanskje jordbruket. Det må omlegges radikalt dersom vi skal kunne utnytte fotosyntesen optimalt innen de rammer som naturen setter i Norge. Dette vil også være en  helt nødvendig omlegging dersom Norge skal kunne bli så pass selvforsynt med jordbruksprodukter at vi kan komme helskinnet gjennom nye kriser som vi kan skimte fremover i tid.

Her er noen opplysninger fra Steigans avis som også må tas med når vi snakker som vindturbinbonanza.

Vindkraftsøppel: 2000 tonn glassfibervinger, ingen gjenvinning

Av

redaktør

24. april 2020

Foto: Bernt Pedersen

2000 tonn kasserte glassfibervinger ligger i en hall utenfor Aalborg og venter på gjenvinning. I prinsippet skulle de kunne inngå i sementproduksjon, hvis eieren skulle få viljen sin. Men det er ingen interesse for avfallet, skriver Teknologiens Mediehus – Ing.

–

Magasinet skriver:

De sidste fire år har genvindingsvirksomheden Aalborg Recycling samlet vinger fra nedbrydningsfirmaet H. J. Hansen, Vestas, Siemens og andre for at sikre, at vingerne bliver genanvendt i stedet for deponeret, som stadig er udbredt i Danmark, skriver Ingeniøren. For hvert ton vinge, Aalborg Recycling kan få genanvendt, vil de modtage en sum penge, der står indefrosset på en konto indtil da.

Førti prosent av glassfiberen er glass, og skulle da kunne inngå i sement, hvis noen vil ha den. Men sementprodusenten Aalborg Portland sier nei takk!

Ifølge Søren Konstmann Lausen, som er produksjonsdirektør hos sementfirmaet, kommer det ikke til at skje.

»Selvom vi er blevet tilbudt glasfibervinger mange gange, har vi ikke nogle planer om at bruge vinger i vores cementproduktion. Det kræver et separat anlæg, som skal kunne håndtere materialet og dets udfordringer. Vi har langt flere alternative affaldstyper, der er meget mere interessante for os,« fortæller han.

Det er flere problemer med de kasserte glassfibervingene som søppel. For sementprodusentene inneholder de for mye natrium i forhold til de kvalitetskravene de må stille til sementen. Dessuten har vingene en lav brennverdi, slik at de skaper problemer i søppelforbrenninga.

Og dermed blir avfallsvingene bare liggende på lager som vitnesbyrd om en energiproduksjon som verken er naturvennlig, langsiktig eller bærekraftig.

En annen sak er at vindturbinene også krever store mengder såkalte sjeldne jordarter som neodym og dysprosium. En studie fra MIT viser at en vindturbin på 2MW inneholder omtrent 342 kilo sjeldne jordarter. Disse mineralene utvinnes for det meste i Kina, og utvinningsmetodene der skaper «giftige sjøer», skriver Institute for Energy Research.

Så ikke bare er vindkraftanleggene ødeleggende for natur, insekter, dyr og mennesker der de blir plassert. Men de skader naturen før de blir bygd og de fortsetter å produsere miljøproblemer etter at de er demontert.

Et vindkraftanlegg som er gått ut på dato.

Kommentar til Bill Gates rolle i verden

Finanskapitalister som individuelle personer kan gjøre bra ting for det arbeidende folket, med sine formuer. Når de gjør det skal vi støtte det og gjerne rose det. Men finanskapitalen som system er ikke slik – den er kun innrettet på maksimal profitt – som representant for denne kapitalen er Gates det samme. Men som privatperson kan han, dersom hans kapital skaffer ham store overskudd, også gjøre bra ting for arbeidsfolk. Da bryter hans individuelle virksomhet med hans virksomhet som finanskapitalens representant. Men det kan kun skje ut fra overskudd på den profittgivende kapitalen som han representerer. Når overskuddet forsvinner forsvinner også denne muligheten. Dette har også vært sosialdemokratiets akillehæl. Da profittraten i systemet ble stadig lavere frem mot 1980 var det ikke lenger overskudd å hente til å drive sosialdemokratiske politikk i verdensmålestokk. Noen land kunne fortsette til en viss grad – spesielt land med store inntekter av grunnrente, som Norge og oljen. Men i det store og hele måtte profittsystemet fra rundt 1980 av finansieres av gjeld, utviding av kapitalens området til Russland og Kina, kapitalens sugerør i felleskassene og økt utbytting og økt vekt på ødeleggelsesindustrien – våpenkapitalen, kriger og militærvesen og stadig større ødeleggelser av vår felles natur, blant annet med pandemier forårsaken av virus som kommer fra dyr som får sine habitater stadig med innskrenket. Så har vi hatt noen vekstindustrier som har monopolisert overføring av profitt fra flere felt – som dataindustrien og dens familie. Og noen nisjer med høy profittlrate. Her har den sosialdemokratiske måte kunnet leve videre til en viss grad. Men i det store og hele utvikler kapitalismen seg stadig mer dysfunksjonelt – noe coronapandemien er eksempel på. Da er også nødvendig reparasjonsarbeid blitt en viktig kilde til profitt. Nasjonale og offentlige velferds- og helsetjenester er løsningen på de sistnevnte problemer. Men med finanskapitalen i førersetet i verden må det en enorm kamp til å komme dit.

Marx, heimekontor og arbeidarorganisering

I Klassekampen 25.3.20 skriv Yohan Shanmugaratnam eit innlegg der han stiller spørsmålet Kva er venstresidas svar på koronakrisa? Spørsmålet er godt, men så kjem nokre påstandar som me må sjå nærare på. «… vi står overfor et scenario med utraderte arbeidsplasser og enda vanskeligere forhold for fagorganisering. For mer enn 170 år siden beskrev Karl Marx og Friedrich Engels hvordan industrikapitalismens framvekst også skapte en historisk mulighet for å organisere arbeiderne, fordi de ‘presses sammen i større masser’ fabrikkene og arbeiderkvarterene, der de ‘vokser i styrke og fornemmer denne styrken mer og mer’. Vel, Marx og Engels hadde åpenbart ikke hørt om hjemmekontor.»

La oss ta den siste påstanden først. Alle som har litt kunnskap om Marx veit at han i ti år, frå hausten 1852, livnærte seg som journalist for New York Tribune. I heile den tida skreiv han alle dei rundt 320 artiklane sine frå heimekontoret sitt i London. Til saman skreiv han og Engels 487 artiklar som Marx fekk betaling for. Som på så mange felt var Marx også ein pioner på  heimekontor. Hans yrke som journalist viser også at det ikkje er alle som kan arbeide frå heimekontor. Heile den materielle produksjonen og distribueringa av dei materielle produkta krev at arbeidarar må ut av heimen. Det same gjeld store deler av helsevesen og andre offentlege (og private) tenester. Det er ein sport å tillegg Marx handlingar og meiningar han ikkje har. Og mange går på det fordi dei ikkje har kunnskap om saka.

Så til dei første påstandane. Her legg Shanmugaratnam vekt på heilt andre moment enn dei Marx framhevar. La oss ta eit sitat frå Den tyske ideologi som viser det: «Konkurransen isolerer individene, ikke bare borgerne, men i enda høyere grad proletarene fra hver hverandre, til tross for at den bringer dem sammen. Derfor tar det lang tid før disse individene kan forene seg, helt bortsett fra at en slik forening – hvis den ikke skal være rent lokal – forutsetter at de nødvendige midlene, de store industribyene og de billig og hurtige kommunikasjonene først må være skapt av storindustrien; derfor kan enhver organisert makt som står overfor disse individer som lever isolert og under forhold som daglig reproduserer denne isolasjon, først beseiret etter langvarige kamper. Å forlange noe annet ville være det samme som å forlange at konkurransen ikke eksisterte i denne bestemte epoke av historien eller at individene skal la være å ta hensyn til forhold som de i sin isolasjon ikke har kontroll over.» (Karl Marx: Verker i utvalg, bind 2, side 105, Pax 1970.) Han framhevar og at arbeidarane har lettare for å slutte seg saman fordi dei alle står i grunnleggande same forhold – dei arbeider for løn og er underlagt kapitalens diktat når det gjeld verksemda si og at dei lokale samanslutningane blir avløyst av dei nasjonale, og blir til klassekamp.

Marx seier altså at dei vesentlege forholda som skaper vilkår for sameining av arbeidarane er at dei blir samla i store byar og at dei har tilgang til høgt utvikla kommunikasjon. Dette er tilfelle i mykje høgare grad i dag enn då Marx levde. Derfor er også vilkåra for sameine arbeidarklassen mykje betre enn for 170 år sidan. Så ut frå dette meiner eg at Shanmugaratnam si oppfatning er grunnlagt på ei misoppfatning av Marx sitt syn og at har derfor blir for pessimistisk når det gjeld organisering av arbeidarane. Bruk av dei nye kommunikasjonsmidla og lett tilgang til møteplassar ikkje langt frå der ein bur vil vere fordelar.

Eg meiner og at det er andre tiltak under pandemien som er meir vesentleg når det gjeld kor mogleg det er å organisere arbeidarklassen til kamp for alle lønsarbeidarane sine interesser i ein krisesituasjon. Stenging av arbeidsplassar, isolering i heimane, forbod mot forsamlingar, svekking av det borgarlege demokratiet gjennom unnatakslover osb. Vi kan no lettare sjå for oss korleis det borgarlege demokratiet vil kunne slå over i eit borgarleg despoti når det kapitalistiske systemet kjem i djup krise. Dette viser mellom anna kor viktig det var at Stortinget gjekk mot det vidtgåande forslaget til unnatakslov som regjeringa la fram. Men det viser og at regjeringa allereie var over smertegrensa i det borgarlege demokratiet. Og det opnar for at ei regjering, under større kriser, kan foreslå og presse gjennom unntakslover som raskt set dette demokratiet til sides utan at Stortinget klarer å gripe inn. Med stengde arbeidsplassar og  forbod mot at folk samlar seg til protestar i gatene og eventuelt portforbod, og utkommandering av fleire soldatar for å handtere situasjonen, er dette eit scenario vi kan sjå i enden av regjeringa sitt forslag om det oppstår ein annan og enno meir alvorleg situasjon som truger heile det kapitalistiske systemet og finanskapitalens makt.

Så kan vi ta fatt på det viktige spørsmålet som Shanmugaratnam reiser. Eg har forsøkt nokre svar her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Artiklar%20om%20kommunisme%20i%20kvardagen.htm

Eg meiner altså at vi må organisere oss for å kjempe fram meir kommunisme i kvardagen og førebu ei oppheving av kapitalismen på best mogelege vis. Heilt sentralt står meir samfunnsmessig kontroll. Det gjeld samfunnsmessig kontroll over produksjonsmiddel med utbygging av industriar som dekkjer behov i landet og som produserer meir miljøvenleg enn dei kan gjere der ikkje har så mykje vasskraft. Så treng me samfunnsmessig kontroll over transport av det som blir produsert og fordelinga av dette, tilrettelegging for meir sjølvberging, meir ressursar til jordbruk med omlegging til norske forsyningsressursar i staden for utanlandske og bruk av meir middel på helse og velferd for folket. Når det gjeld miljøet må vi følgje Marx sitt råd om at all naudsynt produksjon må gå føre seg med bruk av så lite energi som mogleg og på måtar som er passande for menneska sitt vesen og at all sløsing må vekk. Omlegging av tungtransporten og gradvis innføring av transportmåtar som minskar privatbilismen. Det meste av dette vil vere eit radikalt brot med all regjeringspolitikk frå 1980-talet av og frametter og i sin heilskap kan det ikkje gjennomførast under kapitalismen. Med stor mobilisering i arbeidarklassen kan noko av det tvingast fram også under dette systemet, men i ein kapitalisme der tendensen til lågare profittrate slår inn vil den kapitalistiske staten heile tida dra i motsett retning av arbeidsfolks behov.

Alt dette krev sjølvsagt også at vi må ut av EU-systemet sin frie flyt av kapital og styrke det politiske sjølvstyret til nasjonalstaten vår. Og det krev at vi må ut av USA-NATO sine desperate og svært skadeleg tiltak for å halde på verdsherreveldet sitt.

Terje Valen, 25. mars 2020.