Ymse – Side 18

Den skjulte handa – bokmelding

Melding av boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen, av Clive Hamilton og Mareike Ohlberg.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta Mobilisering av den kinesiska diasporan (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredelege nasjonal gjenforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan ble ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,^[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyand». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerende leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kommer det til å gi Peking en enorm innflyting rundt om i verden.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje sin sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sin klager og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk krig der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[iv] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[v] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[vi] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[vii] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[viii] Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[ix]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[x] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

De vesentlege ved den skjulte handa – ei gedigen konspirasjonshistorie

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska överleva.» Leser du en nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alt det vanlege kontaktarbeidet som Kina gjer over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farleg. Og det er farleg fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet og det vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driver overfor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verdens grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xi]

Under dei parlamentariske demokratia i har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unntak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og fare for at dei vil løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 19. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[v] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[vi] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[vii] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[viii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[ix] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[x] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Nyttårsønske – Fred i verda

Mitt nyttårsønske er fred i verda. Men ønsket er meir presist enn som så. Det er at Norge skal bli eit land som har venlege forhold til alle andre land og særleg til alle nabolanda sine, og at Norge ikkje deltek i andre lands krigar langt utanfor eige territorium og ikkje krigar utan at det sjølv er angripe. Difor ønsker eg meg eit alliansefritt Norge. Eg skal no gi mine grunnar for å meine at eit alliansefritt Norge vil vere det beste alternativet dersom nyttårsønsket skal bli oppfylt.

Verda endrar seg raskt – columbismen er på hell

Vi lever i ei tid der den columbiske epoken tar slutt og der dei columbiske elitane, med USA i spissen, berre kan hindre dette ved ein stor krig på det eurasiske kontinent. Norge må arbeide aktivt for å hindre dette. Den beste måten er å kople seg laus frå krigerske alliansar og å arbeide for å hindre krigar og for å skape gode internasjonale samarbeidsforhold i verda. Vi bør ikkje delta i dei columbiske elitane sin aggressive kamp for å behalde eit verdsherrevelde som er i ferd med å forsvinne.

Det skjer no store geostrategiske endringar i verda. Frå 1492, då Columbus kom til Amerika, erobra overklassane i dei vestlege maktene rundt Nord-Atlanteren verda for seg på særs brutalt vis, og dei har sidan brukt herredømmet til sin fordel. Dei leiande maktene i dette spelet har vore Spania og Portugal, Holland, Frankrike, England i kronologisk rekkefølge, og i dag er USA den leiande makta. Men også USA er med på å halde oppe dei vestlege maktene sin felles dominans i verda. Eg låner eit omgrep frå den verdskjende og svært reaksjonære geografen, Halford Mackinder, og kallar tida etter 1492 for den columbiske epoken. Mackinder er elles kjend for sin såkalla «heartland»-teori som har vore utgangspunkt både for nazistane og mykje av USA sine strategiplanar for utviklinga i verda.

Mellom 1917 og 1991 blei det columbiske herredømmet halde litt i tømme av Sovjet-Unionen. Men då denne staten vart oppløyst utvida den leiande columbiske staten makta si til store nye område og på overflata såg det ut som vi gjekk inn i en nye stor periode for columbismen. Men i det vesentlege vart USA svekka også i tida etter 1991 og det har vist seg med stor kraft dei siste ti åra.

Det columbiske herredømmet blir no utfordra av ei svært hurtig endring i det økonomiske styrkeforholdet i verda. I løpet av berre 30 år har Kina vokse fram som et nytt økonomisk kraftsenter og det veks fortsett mykje fortare enn USA og dei andre columbiske statane. Andre statar i same området har også utvikla økonomien sin mykje. Den columbiske epoken ser ut til å gå mot slutten.

Den columbiske overklassen kjempar desperat for sitt verdsherrevelde

Dette er ei katastrofe for heile den columbiske flokken. Det columbiske utbyttingssystemet, der dei columbiske kjernelanda fører store verdiar ut av dei områda som dei dominerer, står i fare. Derfor er alle vesentlege konfliktar i verda i dag prega av dette. Dei er prega av den gamle columbiske eliten sin desperate kamp for å stanse avviklinga av det lønsame internasjonale systemet deira. Det er dette som ligg bak når dei styrande i USA blinkar ut sine fiendar, anten det no er Libya, Venezuela, Cuba, Iran, Syria, Nord-Korea, Russland eller Kina. Det er derfor alle dei såkalla demokratirørslene inne i dei landa som USA og de andre columbiske statane ikkje har kontroll med blir oppmuntra, finansiert og støtta på alle vis av columbiarane. I røynda har ikkje dette noko med demokrati å gjere, for dei despotisk styrte statane som USA og dei andre columbiarane har kontroll med, får fortsette med sine styresett, sjølv om dei får litt mild kritikk inniblant. Når leiarane i USA seier demokrati og menneskerettar så tyder det USA sin rett til å bryte folkeretten og til å få med seg sine allierte til å gjere kva dei vil i kva land dei ønsker.

Øydelegginga av Libya

Øydelegginga av den veldrivne staten Libya, er eit godt eksempel på denne politikken. Gadaffi styrte den mest velordna staten i Afrika med hard hand for at det ikkje skulle falle saman i kampar mellom regionar og klanar. Han var ei drivkraft for afrikansk einskap og uavhengigheit frå USA og dei andre columbiarane. Han ville mellom anna at dei afrikanske landa skulle slutte å bruke dollaren som reservevaluta. Dette var ein svært alvorleg trussel mot det columbiske systemet, for i dag kvilar det på den amerikanske dollaren. Om dollaren fell som verdas reservevaluta, blir det eit frykteleg slag mot den amerikanske økonomien og heile det columbiske systemet. Det norske flyvåpenet gjorde grovarbeidet for dei columbiske herskarane som brukte dei og jihadistane for å øydelegge Libya, noko som og var avgjerande for opninga av den daudelege flyktningstraumen over Middelhavet som kom etterpå.

Forsøket på regimeendring i Syria

Den andre store flyktningstraumen blei utløyst av USA og dei andre columbiarane sin politikk i Syria. USA og dei andre columbiske statane si destabilisering av Syria og stråmannskrigen mot Assad sitt styre der, er eit anna eksempel på dei columbiske statane sin kamp for å halde opp sitt verdsherrevelde. Og mest alle dei norske «hjelpe»organisasjonane hjelper USA og dei andre columbiske statane sine jihadistiske stråmenn-krigarar og stråkvinne-krigarar med å fortsette krigen mot det lovleg valde styret i Syria, medan dei fortsett dei daudeleg sanksjonane som hindrar Syria å bygga opp at helsevesen og velferdstenester og byar og føretak landet. Vi bør ut av dette aggressive og skadelege systemet.

Regimeendring i Ukraina og Kvite-Russland

Det kuppet som USA regisserte i Ukraina, med god hjelp av norske tenestemenn, er eit anna eksempel. Dette er eit kroneksempel på brot på folkeretten. Og der fekk vi for første gong etter krigen sjå at erklærte nazistar som var ei viktig kraft i kuppet, fekk postar i og like rundt statsstyret. Alle veit også at dersom Krim-halvøya hadde blitt ein del av Ukraina, så ville Russland ha måtte legge ned ein av sine viktigaste marinebasar og USA ville ha komme inn i staden. Derfor tvinga USA, gjennom å sikre sitt kupp i Ukraina, Russland til å sikre seg dette området. Det kan samanliknast med eit opprør i Alaska for å lausrive det frå USA og slutte seg nærare til Russland, og opne for ein russisk marinebase der. Å klage Russland for å bryte folkeretten og vise seg som aggressiv i høve til dette er å rette bakar for smed, som vi seier.

Det som skjer i Kvite-Russland i dag noko av den same bakgrunnen. Viss Lukasjenko hadde vore ein venn av «Vesten» og ein reiskap for dei columbiske elitane, og det kom eit opprør der som ville kaste han og opprette gode relasjonar med Russland, så ville USA og dei andre columbiarane ikkje ha støtta opprøret, men heller hjelpt han for å slå det ned.

Økonomisk krig og daudelege sanksjonar

Det same gjeld dei svært skadelege sanksjonane som USA driv mot alle land og personar og føretak osb. som dei ikkje har kontroll med. Dei er til dels drepande, som då dei drap ein halv million born i Irak før dei gjekk inn militært på falsk og løgnaktig grunnlag og øydela landet bortimot fullstendig, samt skapte den hæren av jihadistar som har plaga verda sidan. Men sanksjonane fungerer på same vis ovafor Venezuela, Syria, Iran, Russland, Nord-Korea, Cuba og ovafor andre land og personar eller føretak som ikkje gir opp sine nasjonale og lokale interesser for å følgje USA sitt diktat.

USA sine allierte får i oppdrag å kjempe USA sine krigar

For å sikre USA sitt herrevelde og dermed det columbiske system må dei landa som støttar USA i dette, stadig meir gå mot sine eigne interesser som sjølvstendige statar. Dei må utkjempe USA sin krigar langt frå eigne territoria mot land og folk som ikkje er deira fiendar, ja som dei eigentleg hadde vunne mykje på å ha venskapeleg samkvem med. Og dei må delta i det daudelege sanksjonssystemet som skadar økonomi og fredeleg samkvem mellom nasjonar og land.

Mange fordelar ved alliansefridom

For Norge hadde det vore svært gunstig å ha halde USA sin fiendskap mot Russland vekke frå forholdet mellom desse to nabolanda. Russland vil ikkje angripe land i Europa, dei vil ha samhandel og samarbeid, slik Putin gir uttrykk for i sitt nyttårsbrev til Angela Merkel. Når det gjeld utviklinga av norske næringar hadde det og vore svært bra om ikkje USA sitt fiendskap mot Kina fekk øydelegge det økonomiske, vitskaplege, kulturelle og sportslege osv. samarbeidet mellom Norge og dette landet.

I Norge er vi ikkje tent med at det bli lagt press på idrettsprofilar for å velje telefon ut frå USA sine preferansar. Elles er det allment kjent at USA overvaker alt som blir sagt og gjort gjennom telefonar som dei godkjenner, til og med Angela Merkel om det passar seg. Huawei skal ha lagt inn ein sperre som hindrar slikt. Elles er påskotta for å ikkje å bruke Huawei sine produkt på det vanlege planet med rykte og påstandar som ikkje er prova. Aksjonen mot Huawei er ein kamp frå dei columbiske elitane for å hindre at deira verdsherrevelde blir utfordra.

Noko prov for at Huawei-telefonane i Norge har lagt inn overvaking av uigurane eller andre, er ikkje til å ta alvorleg. Kva Kina gjer på sitt eige territorium er opp til den kinesiske regjeringa å bestemme, ikkje USA og andre. Dette er eit sentralt punkt i folkeretten. Viss eit land skal ha rett til å angripe eit anna land fordi dei ikkje likar styresettet der, så er opna vidt opp for aggresjonskrigar som etter folkeretten er forbode. Leiarane i USA følgjer denne krigsskapande politikken. Eg trur ikkje USA vil endre dette før dei blir tvinga til det, men Norge kan trekke seg ut av aggresjonsspiralen ved å bli alliansefritt, slik dei aller fleste land i verda faktisk er. Kina på si side følgjer folkeretten sine reglar endå om dei bruker dei midla dei har til å knytte kontaktar og utvide handel og samkvem med flest mogleg land og der det finnast forhold å kritisere på sakleg vis. Men samanliknar vi dei kritikkverdige forholda her med USA sine daudelege sanksjoner og sine uhemma aggresjonskrigar, så kjem Kina svært godt ut.

Når det gjeld tilhøvet USA-Kina, så har USA peikt ut Kina som sin fiende nummer ein i verda og ruster opp og førebur ein krig mot dette landet, dersom det ser ut som det går forbi USA i økonomiske makt i verda. Kina på si side legg vekt på fredeleg samarbeid, samkvem og samhandel mellom uavhengige statar basert på forhandlingar der begge partar søkjer å komme godt ut av det. Både internt og internasjonalt fremmer Kina ein politikk med fredeleg sameksistens mellom forskjellige kulturar og nasjonar, med respekt for det nasjonale sjølvstendet og ut frå prinsippet om ikkje å blande seg inn i andre statar sin indre saker.

Når visse kretsar i Norge gir ein person som i Kina blir sett på som ein kriminell oppviglar, fredsprisen, så har det ikkje noko med ytringsfridom og demokrati å gjere. Det er rett og slett ei massiv støtte ein person som arbeider for regimeendring i Kina og dermed ei klar innblanding i Kina sine indre forhold. Det ville ha vore som om Norge i si tid hadde gitt fredsprisen til Black Panter leiaren Malcolm X. Elles så vi jo og at straks president Trump hadde stansa pengestraumen til dei amerikanske organisasjonane som støtta dei såkalla demokratirørslene i den kinesiske byen Hong Kong, så blei det slutt på demonstrasjonane der.

Urimeleg svartmaling av land som USA og dei columbiske maktene ikkje kontrollerer

Saka er at dei landa og leiarane som USA ikkje har kontroll med blir svartmala på heilt urimelege måtar, og i dag skjer det ut frå ei USA-columbisk mediemakt gjennom eigarskap og oppkjøp av journalistar frå dei rikaste personane i verda. Alle dei store media er i dag politisk drivne for å halde oppe det columbiske regimet i verda. Og ettersom alle i dei vestlege, nord-atlantiske landa har vakse fram som ein del av den mottakande enden av columbiarane si utbytting av resten av verda, ser vi og kor vanskeleg det er for folka her å ta rett stilling i dei konfliktane og krigane som går føre seg.

Til og med radikale menneske skjønner ikkje at det dreier seg om kamp for å halde opp verdsherreveldet til USA i spissen for heile den columbiske eliten og ikkje om kamp for demokrati og menneskerettar mot despotar og andre i dei landa USA angriper direkte eller ved betalte oppviglarar og leigetroppar.

Når USA og dei andre columbiarane har tynt livskiten av folket i land og området gjennom økonomisk krigføring og folka der lid og vil ha det betre, så set USA inn propagandakverna om diktatoriske leiarar som har skulda, mens dei på den andre sida finansierer grupper om startar opprør for å få til regimeendringar og om naudsynt, rykker inn med eigne styrker, eller får allierte og betalte leigetroppar til å gjere jobben, og gjerne jihadistar om dei kan brukast.

Mitt nyttårsønske er at Norge hoppar av denne aggresjonsspiralen blir eit alliansefritt land med gode forhold til alle sine naboar og alle land som det er mogeleg å ha samkvem med.

Terje Valen, 31. desember 2020.

Hva visste hjemmefronten

Ingress:

Marte Michelets bok, Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2018, 412 sider) har vært utgangspunkt for den største offentlige debatten om krigshistorien siden jeg skrev boken De tjente på krigen som kom i 1974.

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn over 15 år som var i Norge og kunne finnes, pågrepet for så å bli sendt til utrydningsleire i tyskokkupert Europa. En måned senere ble resten av jødene og kvinner og barn tatt og sendt samme veien. Michelet stiller spørsmål om hva hjemmefronten og den norske regjeringen i London visste om dette, og hva den gjorde for å varsle og redde jødene, ut fra de opplysningene om aksjonen som da var kjent. I den offentlige debatten om boken har den sentrale innvendingen mot hennes konklusjoner vært at hun behandler det som skjedde uten å forstå hvordan det var å være i den situasjonen som fantes, da jødene ble tatt. Så har det vært hevdet at hun har tillagt mennesker en jødefiendtlighet som det ikke er belegg for. Dessuten har det vært pirket på Michelets bruk av et par kilder. Under det hele ligger en oppfatning av at hun angriper det positive bildet som tradisjonell okkupasjonshistorie har bygget rundt hjemmefronten, og at det ikke er bra. Tittelen på boken er ikke helt dekkende, for Michelet tar også opp utefrontens forhold i denne saken.

Marte Michelet tar utgangspunkt i en oppfatning som har hersket i den såkalte etablerte historieskriving. Hun sier at den er greit sammenfattet av Bjarte Bruland i det store verket Holocaust i Norge fra 2017. Bruland sier at aksjonen mot jødene i Norge kom plutselig og var over relativt raskt. Ut fra dette mener han at motstanden mot den var betydelig, når man tar hensyn til at den måtte organiseres på kort tid.

Michelets viktigste påstander. En første vurdering av dem

Michelet sine hovedpåstander er at regjeringen i London og de ledende i hjemmefronten i Norge ikke varslet jødene til tross for at de visste hva som skulle skje, og at hjemmefronten heller ikke på noe tidspunkt hjalp jødene til å flykte.

Noe av det hun påstår, er udiskutabelt. Det ble ikke sendt advarsler til jødene gjennom de norske radiosendingene fra England. Opptak av sendingene viser det. Eksilmiljøene i England visste om det som skjedde med jødene i de tyskokkuperte områdene. Deportasjoner fra steder i Vest-Europa var i gang. Disse opplysningene kom gjennom forskjellige kanaler. Hun viser blant annet til flere oppslag i engelske aviser.

Michelet belegger også godt at ledende folk i den norske hjemmefronten fikk vite om faren for at jødene skulle deporteres lenge før det skjedde, og at de også fikk oppdaterte opplysninger like før jødene ble tatt. Det var direkte kontakt fra miljøer i Tyskland som var i opposisjon til Hitler, med folk i Norge som hadde god forbindelse til hjemmefrontens ledende personer. Dessuten viser hun til en professor i teologi som har undersøkt disse forholdene, og som konkluderer at det er grunn til å regne med at Den midlertidige kirkeledelse i Norge var kjent med at tyskerne hadde planer om en storaksjon mot de norske jødene. Det ble ikke gitt advarsler til jødene fra hjemmefronten i Norge. Det finnes ikke gode kilder for at det skjedde.

Andre kilder bekrefter Michelets påstander

Jeg vil her føye til en del opplysninger fra annen forskning som viser når de allierte fikk vite om massedrap på jøder, og når man visste at det dreide seg om fullstendig utrydding. Først en uttalelse fra Yad Vashem, Jerusalem[1]:
«Informasjon angående massemord på jøder begynte å komme frem til den frie verden etter at disse aksjonene begynte i Sovjetunionen sent i juni 1942, og antallet slike rapporter økte med tiden. De første rapportene kom fra tyske politirapporter som ble fanget opp av engelsk spionasje; lokale øyenvitner og jøder som hadde klart å flykte som rapporterte til undergrunnsbevegelser, fra sovjetiske eller nøytrale kilder; og fra ungarske soldater som var hjemme på permisjon. I løpet av 1942 begynte rapporter om nazistenes planer om å utrydde alle jøder, sammen med detaljer om metoder, tall og steder å nå frem til de allierte og nøytrale ledere fra mange kilder – i mai fra det Sosialistiske Bundpartiet, som arbeidet undergrunn i Warszawa-gettoen, og i august gjennom Gerhard Riegners^[2] telegram fra Sveits, …».

Det hører med til denne historien at deportasjon av jødene fra Nederland begynte omtrent samtidig. Aftenposten hadde en opplysende artikkel om dette den 1. april 2018.[3]

Mer om hvordan nazistaten ville løse «jødeproblemet»

La oss se litt mer på dette. Etter at nazistene fikk den politiske makten i Tyskland, endret deres løsning på jødeproblemet seg over tid. Utgangspunktet var selvfølgelig hele tiden Hitlers og nazistenes grunnleggende synspunkt. De hevdet at jødene var en biologisk rase og at denne rasen representerte alt som ville ødelegge livsvilkårene på jorden. Viktig var at jødene representerte kommunismen, finanskapitalen som var fiendtlig til nazistene, og alle andre som angrep Hitlers tanke om å samle alle mennesker og samfunnsklasser i Tyskland til ett sammensveiset folkelegeme som skulle sørge for at den “ariske rase” erobret og styrte verden. I tillegg var tanken at alle andre påståtte raser var mindreverdige i forhold til den ariske, for eksempel den «slaviske» befolkningen som bodde øst for Tyskland. Hitler uttalte også i Mein Kampf at når han kjempet mot jødene, så tjente han Guds sak.

Det ligger i denne tankegangen at jødene er så skadelige at de må fratas all makt og fjernes for at menneskeheten skal bli reddet. Så det er en direkte linje fra Hitler sine raseteorier slik han la dem frem i Mein Kampf, og den store jødeutryddelsen han seinere satte i verk. Men frem til et visst tidspunkt var det det å fjerne jødene fra Tyskland som sto sentralt. Så lenge dette var den rådende politikk, ble jøder forsøkt transportert vekk fra Tyskland. Palestina var ett av målene, og det ble utviklet planer for å sende dem til Madagaskar. Nazistene arbeidet også lenge sammen med den sionistiske retningen blant jødene for å sende dem til Palestina.

Mot den «endelige løsningen»

Etter at Tyskland satte i gang 2. verdenskrig var disse mulighetene vekk, og da ble planen om å sende jødene østover til de erobrete områder i Polen og seinere i Sovjet satt ut i livet. I forbindelse med angrepet på Sovjet 22. juni 1941 kom så ordren om å drepe jøder og kommunister; først bare ledende folk innen disse gruppene, men etter hvert alle sammen. De polske jødene var med i dette regnestykket. Det var likevel enda slik at faren for deportasjon av jøder fra andre land enn fra Tyskland ikke hadde utviklet seg i særlig grad. Den «endelige løsningen» var heller ikke vedtatt.

Først sent i 1941 bestemte Hitler seg for sette i gang fysisk utrydding av alle Europas jøder. Himmlers livlege, Felix Kersten, skrev følgende i sin dagbok den 11. november dette år: “Himmler er i dag svært nedtrykt. Han kommer fra møte med Hitler. Etter lengre påtrykk og spørsmål om hva som feiler ham, erklærer han at man planlegger å utrydde jødene”.[4] Fra rundt dette tidspunktet ble politikken med fordriving erstattet med utrydding. Det medførte også at jøder ikke lenger ble ført ut av tysk område eller ut i ytterkantene av området for å bli der, men at de ble ført inn i området og videre til utryddingsleirene. Dette ble videre organisert ut fra konferansen i Wannsee i begynnelsen av januar 1942, og en begynte umiddelbart å komme i gang med utryddelsen.

Når oppsto faren for deportasjon fra Norge?

Etter dette var det at faren for deportasjon over alt i de okkuperte områdene oppsto. Da begynte deportasjonene fra okkuperte land i vest til utryddingsleirene. Beretninger om dette begynte så å tilflyte de som ledet krigen på det vi kaller alliert side. Fra mai 1942 og utover kom det stadig flere opplysninger om deportasjoner og målet med disse. Det betyr at representantene for den norske utefronten, dvs. Regjeringen i London og dens organer, visste godt hva som skjedde da vi kom til høsten 1942. Spesielt deportasjonene fra Nederland, som begynte midt i juni 1942, var vanskeligere å holde skjult enn det som foregikk på østfronten.

Aksjonen mot jødene i Norge varte i en hel måned

Så tilbake til Marte Michelet. Hun viser også at aksjonen mot jødene i Norge ikke var kortvarig. Etter at mennene var tatt og skipet ut til Tyskland var kvinner og barn igjen i Norge i en måned før de også ble tatt. Heller ikke i dette tidsrommet var den organiserte hjemmefronten aktiv for å bringe disse i sikkerhet. Fluktrutene som denne kretsen disponerte, ble stengt for jøder, og privat organisering av flukt mot betaling ble satt i gang. Fluktruter organisert av kommunistene ble også holdt åpne for jøder.

Hun viser også at det ble spredd negative beretninger om jødene. Det ble sagt at de hadde mye penger som de ville ha med seg, og at de sprakk lett under avhør slik at de var en fare for de som hjalp dem. Dette er også godt belagt. En viktig ryktespreder var blant annet en av de som hadde myrdet to jøder og tatt pengene deres, mens de skulle fraktes over grensen til Sverige. Under det hele mener Michelet at det lå en holdning til jødene som at de ikke var av oss. Det viste seg også ved at de ad hoc-redningsaksjonene som ble satt i gang tidligere og like før det norske statspolitiet brakte inn alle mannlige jøder, ble foretatt av privatpersoner som var venn med jøder, eller kjente dem godt.

Alt i alt viser Michelet tydelig at den kretsen som ble ledende på hjemmefronten, ikke prioriterte å redde jødene. Det ble sett på som viktigere å redde de personene som drev motstandsarbeid og som sto i fare for å bli tatt av tyskerne. Flere motstandskjempere har gitt uttrykk for at det å redde jødene ikke var noen prioritert oppgave for hjemmefronten. Den hadde andre og viktigere oppgaver.

Tanker om hvordan dette kunne skje

Michelet går også inn på den allmenne jødefiendtligheten som eksisterte ikke bare i Tyskland, men i store deler av Europa, på denne tiden. Hun mener at den spilte en vesentlig rolle når så mange jøder i Norge ble sendt til Tyskland for å tilintetgjøres. Her trekker hun frem flere personer. Når det gjelder disse, er det i den offentlige debatten kommet frem noen få eksempler på at Michelet her kan ha vurdert feil angående noen enkeltpersoner. Det kan ha noe for seg.

Men hennes sentrale vurdering gjelder personen Arvid Brodersen som var den viktigste kontakten mellom en opposisjonell gruppe i Tyskland og ledelsen for hjemmefronten i Norge. Hennes fremstilling av Brodersen som ledende raseforsker og tilhenger av Hitler og nazismen tidlig på 1930-tallet er godt dokumentert. Hun viser også at han fra 1935 distanserer seg fra de mest rasistiske holdningene fra 1935 og utover, men sier også at hun ikke finner noe som viser at han foretok at grunnleggende brudd med det han hadde stått for tidligere.

Her hadde det vært interessant å få en videre vurdering av antisemittismen og støtten til Hitler i Norge, i norske medier og blant flere av de ledende personene i hjemmefronten og deres mektige bakspillere. Jeg avdekket disse personene under en diskusjon i tidsskriftet Materialisten gjennom 1979 med den tradisjonelle okkupasjonsforskeren, Ole Kristian Grimnes. Sammenfatningen finnes i nr. 2, 1980. Jeg argumenterte for at klassegrunnlaget var en gruppe som representerte de største kapitalene i Oslo og Bergen, og la frem fakta for å underbygge dette. Ut fra dette påsto jeg også at Grimnes tykke bok, Hjemmefrontens ledelse (1977), var systematisk bygget opp for å skjule klassegrunnlaget til det reelle maktsentrumet i hjemmefronten. Det ser ut som Marte Michelet har holdt seg vel mye til Grimnes» bok ved fremstillingen av hjemmefrontens ledelse. Dermed har hun ikke kunnet avdekke eventuelt tyskvennlige og antisemittiske holdninger i de breiere borgerlige miljøene i Norge som var det reelle maktsentrum bak både Kretsen, Koordinasjonskomiteen og Milorg. Her ligger en ny oppgave og venter for historieforskningen.

Michelets bok er del av en breiere diskusjon om krigshistorien og utryddingen av jødene

Marte Michelets bok er del av en større tradisjon når det gjelder forskning på 2. verdenskrig der det offisielle bildet av det som skjedde under krigen, og som tjente politiske mål i den første etterkrigstiden, blir utfordret. I Norge var utgangpunktet for diskusjonen om hjemmefrontens rolle gitt av Helge Krog[5] som i 1944 ga ut pamfletten 6-kolonne, der han hevdet at hjemmefronten hindret kampen mot tyskerne fordi ledelsen der var dominert av ledende kapitalister. Den kom i ny utgave i 1947. Krog ble sterkt angrepet av de som skrev den offisielle historien. Selv fulgte jeg opp Krogs argumenter ved å utgi min hovedoppgave i historie, Økonomi og politikk i Norge 1940–1945, i bokform med tittelen De tjente på krigen i 1974. Den ble angrepet på det groveste av tradisjonalistene. Det var derfor en glede å konstatere at Krogs bok i 2015 ble utpekt til en av de ti viktigste bøkene om 2. verdenskrig i Norge. Flere andre har fulgt med spesialstudier både når det gjelder militærvesenets rolle og rollen til NSB i forbindelse med de sovjetiske, jugoslaviske og polske arbeidernes slavearbeid for bygge jernbane i Norge. Også Norsk Hydro sitt samarbeid med okkupasjonsmakten har fått sin studie.

Men utenfor Norge legges det også frem nye vurderinger som angripes, og her er det relevant å vise til en interessant diskusjon om jødeforfølgelsene innad i Tyskland. Den tyske historikeren Gøtz Aly[6] ga i 2005 ut boken Hitlers Volksstaat, Raub, Rassenkrig und nationaler Sozialismus. Boken kom i svensk oversettelse i 2009 med tittelen Hitlers Folksstat – Rån, Raskrig och Nationell Socialism. Her går han inn på hvordan man under Hitlers despoti innførte fordeler for de “ariske tyskere” som utgjorde 95 % av befolkningen, ved først å ta opp gjeld og så ved å røve fra jødene og de områdene som ble okkupert. På denne måten oppretthold tyskerne en levestandard som var mye bedre enn den de husket fra 1930-tallet. Aly sier at dette var den viktigste grunnen til den store oppslutningen som Hitler og nazistene hadde blant flertallet i Tyskland.

Debatten i Tyskland

Dette førte til en stor, opphetet debatt i Tyskland. Tidsskriftet Sozial. Geschichte[7] ble et forum for debatten, og kritikken ble samlet på noen nettsteder.[8] I tillegg var det mange anmeldelser av boken og kritiske essayer om den. Da boken kom ut i billigutgave kort etter, imøtegikk Aly kritikken fra hver enkelt i et etterskrift. Jeg trekker bare ut debatten med en av de mest sentrale historikerne i Tyskland, Hans-Ulrich Wehler.^[9] ^[10] ^[11]

Wehler kalte analysen til Aly for trangsynt materialisme og sier at boken til Aly ser bort fra den “radikaliserende antisemittismen”. Aly svarer at boken hans ikke handler om antisemittismen. Den undersøker hva det kan komme av at tyskerne fortsatte å støtte den nazistiske politikken på tross av at det store flertallet ikke var aktive antisemitter. Mange historikere har fastslått at det var slik, deriblant Wehler selv, og det bekreftes av feltbrevsamlingen på Stuttgarts bibliotek for samtidshistorie og Walter Kempowskis brev- og dagboksarkiv.

Men hvis man legger større vekt på den passive antisemittismen enn på den aktive og militante, forandres dette bildet. Aly beskriver dette som en smygende infiltrasjon som resultat av en utbredd likegyldighet når det gjelder jødenes skjebne. Han sier at denne hadde aldri kunnet ha vokst seg så sterk om det ikke hadde vært for den mangehundreårige kløften mellom jøder og kristne.

Personlig jødehat var ikke noen forutsetning for fremveksten av den passive antisemittismen. Hvis ikke nasjonalsosialismens integrerende kraft ligger i den radikaliserte antisemittiske ideologi, så må vi leite andre steder. Og da må man titte nærmere på de politiske faktorer som Wehler unngår å nevne på de tre hundre sidene om NS-tiden i hans Tyske samfunnshistorie. Og så går Aly detaljert inn på betydningen av statens ekstrainntekter fra ariseringen i budsjettåret 1938/39, dvs. tilegningen av midler som jødene ble tvunget til å overlate til staten, og som utgjorde nesten 10 % av de løpende statsinntektene. Dessuten viser han til alle tiltak som nazistaten satte ut i livet for å bedre forholdene for de ariske tyskerne både før krigen og særlig under krigen. Da ble alle okkuperte områder røvet, og en la stor vekt på at den tyske hjemmefronten skulle opprettholde best mulig leveforhold på grunnlag av det røveriet som ble foretatt andre steder.

Wehler ga så i 2009 ut National Socialismen – Från massrörelse til führervälde och utrotningskrig som var basert på bind 4 i hans store fembindsverk om tysk historie fra 1700 til rundt 2004. Dette bindet tar opp tiden 1914 til 1949. Her holder han fast på sin Weber-inspirerte teori om at det var Hitlers karismatiske ledelse og den radikaliserende antisemittismen som var viktigst for støtten til nazisystemet.

For meg ser det ut som den radikaliserende antisemittismen helst var utbredd i den tyske overklassen. Fabrice D’Almeida har behandlet dette i boken La vie mondaine sous le nazisme fra 2006 som kom på norsk samme år med tittelen Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933–45. Han skriver: «Den høyere tyske sosietet satte desto mer pris på ideen om rase og den kulturelle rasismen, som økte deres egen verdi, fordi den oppfattet disse tankene som en anvendelse av sin egen tro på den arvelige overføringen av makt og fornemhet».[12] Dermed kan det se ut som Wehler sin oppfatning samsvarer med den tyske overklassen sin oppfatning og ikke slik vanlige tyskere oppfattet det.

Så ga Aly i 2017 ut Europa gegen die Juden 1880–1945. Den kom i svensk utgave (Europa mot juderna 1880–1945)i 2018. Her skriver hanat Hitler og nazistene nok har ansvaret for jødeutryddelsen, men at et folkemord ikke kan begås bare av dem som tar initiativ til det.

“Den som undersøker hvordan jødeforfølgelsene foregikk i de forskjellige land, blir uvegerlig slått av hvordan tyskerne klarte å utnytte den allerede gitte, nasjonalistiske, nasjonal-sosiale og antisemittiske holdningen for sine egne formål. Uten i det minste passiv støtte, uten de statsansatte, de i politiet, de politikere og tusentals hjemlige mordere som i flere stater hjalp til med og utførte deler av arbeidet, hadde en ikke kunne virkeliggjort det monstrøse prosjektet med en slik svimlende fart. Verken utryddelsens raske forløp eller stans er mulig å begripe om man bare ser på de tyske kommandosentralene.”[13][14]En avsluttende kommentar

Her finner Marte Michelets bok sin plass i den store debatten rundt disse forholdene også i Tyskland og ellers. Hun også understreker at likegyldighet overfor det som skjer med jødene, preger eksilregjeringens og hjemmefrontens handlinger da de norske jødene ble fanget og deportert.

Hva visste hjemmefronten er et betimelig og godt dokumentert verk om denne likegyldigheten og dens resultater. Dessuten viser den at også her i Norge var det ikke bare likegyldighet. Det var mange som aktivt arbeidet for å redde jødene og tross alt klarte over halvparten av de jødene som bodde i Norge da landet ble okkupert, å komme seg unna. Flere flyktet før tyskerne sin aksjon. Men i tillegg til de likegyldige var det også noen aktive medspillere i det som skjedde. Og så var det noen som tok seg godt betalt for hjelpen sin.

[1] https://en.wikipedia.org/wiki/Yad_Vashem

[2] https://www.telegraph.co.uk/news/obituaries/1364322/Gerhart-Riegner.html

[3] https://www.aftenposten.no/verden/i/BJq0z0/Dode-som-107-aring-Reddet-600-jodiske-barn–men-slet-med-darlig-samvittighet

[4] Refert fra Heinz Höhne, Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Fischer Bücherei 1969,bind 2, side 343.

[5] https://no.wikipedia.org/wiki/Helge_Krog

[6] Henvisningen til engelsk wikipedia har ikke med de siste opplysningene som jeg har i min tekst og den tyske wikipedia fremstiller Alys siste bok feil. Ellers er jeg ikke enig med alt Aly skriver i andre av sine bøker, særlig ikke når det gjelder påstanden om at 68-opprørerne, som han selv var en del av, var sterkt preget av sine foreldre som hadde støttet Hitler; https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly og https://en.wikipedia.org/wiki/G%C3%B6tz_Aly

[7] Aly sitt svar på kritikken ble først utgitt i tidsskriftet Sozial. Geschichte, hefte 1/2006, side 79–103, se også https://de.wikipedia.org/wiki/Sozial.Geschichte_Online og https://sozialgeschichte-online.org/

[8] http://sehepunkte.historicum.net og http://hsozkult.geschichte.huberlin.de

[9] https://www.theguardian.com/education/2014/jul/18/hans-ulrich-wehler

[10] https://en.wikipedia.org/wiki/Hans-Ulrich_Wehler

[11] https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/hansulrich-wehler-19312014/FAC836AA57EE84C9D3C25127889368DC/core-reader

[12] Fabrice D’Almeida, Med pisk og Champagne – Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45, side 99. Han viser til Klaus Mann som behandlet dette i romanen Mephisto: Roman einer Karriere som kom på tysk i 1965 og på norsk i 1995 med tittelen Mefisto, roman om en karriere. D’Almeida siterer etter den franske utgaven, Méphisto, 1975, side 206.

[13] Gøtz Aly, Europa gegen die Juden, svensk utgave 2018, Europa mot juderna – 1880–1945, side 5.

Rimeleg god velferd for alle

Den kapitalistiske marknaden kan ikkje sikre dette

Dette skulle vere eit enkelt krav og det skulle vere enkelt å få det til med den enorme utviklinga av produktivitet og produksjon som har funne stad dei siste femti åra. Men det skjer ikkje i heile den gamle columbiske verda og i dei fleste andre land. Det vil særleg seie den delen av verda der overklassane bygga opp eit system for utnytting av heile resten av verda til beste for desse overklassane. Det har berre skjedd i nokre land utanfor desse. Nokre av dei har blitt allierte med columbiarane som Japan og Sør-Korea. Men det er nokre som står utanfor den columbiske dominansen, som Nord-Korea, Cuba, Venezuela, Syria, Russland, Iran, Kina som kanskje dei viktigaste. Desse har prøvd å sette i gang prosessar for å få betre velferd for folkesetnaden sin, men det har vorte svært vanskeleg på grunn av den økonomiske krigføringa som dei columbiske statane har ført mot dei. Det landet som har lukkast i størst monn i dei siste generasjonane er Kina. Eit viktig kjenneteikn for Kina er at Det kommunistiske partiet har kontrollen på den kapitalistiske utviklinga som har skjedd. Marknadskreftene har vore halde i ganske stramme tyglar. Dette gjeld for alle stader der velferda har vore relativt godt utvikla. Når vi seier at marknadskreftene ikkje kan sørge for rimeleg god velferd for alle, så vil alle utan bind for auga sjå at det stemmer.

Det som har kjenneteikna dei siste rundt 50 åra er at kapitalismen har nådd eit stadium der det blir stadig vanskelegare å oppretthalde velferd for alle saman med eit kapitalistisk profittsystem i det heile. Det kjem av at den enorme utviklinga av produktiviteten i økonomien har ført til stadig minkande avkastning på heile kapitalen, profittraten sin tendens til å falle har vore aktivert. Og under kapitalismen er velferd for alle avhengig av relativt høg profittrate. Den gjer det mogleg å halde oppe overføringar til det arbeidande folket som gjer ei viss velferd mogleg. Når profittraten fell blir denne moglegheita stadig meir svekka. Det er dette vi har sett no i nokre tiår.

Leiande kapitalistar forstår problemet og har si løysing

Dei leiande kapitalistane sjølv ser no dette. I siste nummer av magasinet Time (Time 2. til 9. november 2020.) fortel nokre av dei at det som er kalla nyliberalismen har mislukkast, mellom anna fordi systemet ikkje har klart å utvikle nett velferd for alle, men at det har gått i motsett lei, med meir rikdom for nokre få og stadig vanskelegare kår for det store fleirtalet. No vil dei lage noko dei kallar «the Reset», ei ny begynning som når du startar opp at ein datamaskin ut frå eit tidlegare punkt, slik at dei feila som er lagt inn i den siste tida, før det tidspunktet du går tilbake til, blir fjerna.

«I dei siste 30 til 50 åra har den nyliberale ideologien vorte leiande i store delar av verda. Sentralt for denne tilnærmingsmåten er den oppfatninga at marknaden veit best, at oppgåve til forretningsdrifta er å drive forretning» og at regjeringa bør halde seg vekke frå å sette klare reglar for korleis marknaden fungerer. Denne dogmatiske trua har vist seg å vere feil. Men heldigvis er det ikkje lagnaden at vi skal følgje ho.» Dette skriv Klaus Schwab som var grunnleggaren av World Economic Forum, og som er arbeidande styreleiar der, når han gir eit samandrag av hovudpunkta boka si, Stakeholder Capitalism, som kjem ut i 2021.

Så seier han: «Det er verkeleg slik at dei dårlege nyheitene som er knytt til Covid-19 kom på toppen av enorme økonomiske, økologiske, samfunnsmessige og politiske utfordringar (han kan jo ikkje ordet problem) som møtte oss allereie før pandemien kom. Og kvart år som gjekk gjorde at desse utfordringane, som folk erfarte direkte, syntest å bli verre, ikkje betre. Det er også sant at det ikkje finnast nokon lett veg ut av denne vonde sirkelen, sjølv om mekanismane for å gjere det ligg rett føre oss. Kvar dag finn vi opp nye teknologiar som kunne ha gjort liva våre og planeten sin helse betre. Frie marknader, handel og konkurranse skapar så mykje rikdom at det i teorien skulle kunne gjere at alle får det betre viss det var vilje til å gjere det. Men det er ikkje vår røynd i dag.» Så seier han at det økonomiske systemet som skapte rikdom i USA på 1950- og 60-talet ikkje fungere lenger, men bidreg til samfunnsmessige usemje og missnøye. Men likevel er det mogeleg å tru på et at eit betre økonomisk system er mogeleg.

Han skriv altså at det er mogleg med eit betre økonomisk system, og at det kan vere like om hjørnet. Så tar han covidkrisen som eksempel og seier at «stakeholders act for the public good and well-being of all, instead of just a few.” Altså at desse som no blir kalla stakeholders handlar til alle sitt beste og for at alle skal ha det godt. Omgrepet stakeholder blir stort sett gitt tydinga anten eit individ, ei gruppe eller ein organisasjon som blir påverka av resultatet av eit prosjekt. Dei er interessert I at prosjektet skal lukkast og kan vere både innan og utanfor organisasjonen som sponsar prosjektet., Ifølgje Oxford Shorter Dictionary, tyder stakeholder economy ein økonomi der alle i samfunnet som har satsa får del i resultatet når ein lukkast. Dette tyder til dømes at arbeidarar er stakeholders i føretaket som utbytar dei, fordi dei er avhengige av at føretaket går godt for å få utbetalt lønna si. Regjeringar er også stakeholders i prosjekt som finanskapitalen set i verk når dei er med på satsinga. Det same gjeld internasjonale organisasjonar.

Men omgrepet kan også tyde den som tar imot pengar som du veddar for. Det vil seie at enkeltpersonar og føretak som sponsar tiltak og reklamerer godt for dei, kan få store overføringar frå staten sine skattepengar, frå internasjonale organisasjonar og private investorar. Staten og dei andre veddar då på ein måte på at dei skal få fordel av dette. Når staten etablerer sugerøyr for finanskapitalen i fellesskapet sine kassar for å utvikle til dømes velferd og vindturbinar og mange miljøtiltak, er det slik vedding. Det viser seg ofte at reklamen ikkje samsvarer med røynda, og at regjeringa sine sugerøyr til finansmonopola, som ifølgje illusjonane våre tener fellesskapen av arbeidande menneske, berre, eller i all hovudsak, tener til meir profitt for finanskapitalen. Ofte ser vi heller ikkje noko særleg til dei fordelane som det blei reklamert med, mens ulempene kjem fram i rikt monn.

Schwab legg stor vekt nett på det sterke samarbeidet mellom regjeringane og forretningsverda for å sikre fond som trengs for å utvikle og distribuere vaksine. Og han vil at dette skal bli eit mønster for all økonomisk aktivitet frametter. Og sjølvsagt understrekar han at føretak ikkje treng så stanse strevet etter profitt for aksjeeigarane. Dei treng berre å «skifte til eit lengre perspektiv på organisasjonen sin og misjonen hans og sjå forbi det neste kvartalet eller rekneskapsåret til det neste tiåret eller den neste generasjonen.» Så tar han Maersk og Black Rock som gode eksempel.

Med desse eksempla i tankane skal vi altså bygge eit etisk økonomisk system.

Kva er då «reset»?

Derfor betyr denne «reset» at den grunnleggjande logikken i det kapitalistiske systemet blir halde oppe, mens dei seier dei skal fjerne som har skada denne logikken på eit vis. Det rådande systemet, kapitalismen, skal derfor haldast oppe, men kapitalistane skal prøve å unngå dei feila som blir tatt vekk ved «reset». Vi skal derfor også merke oss at tittelen på artikkelen i Time er Capital Ideas, og i innleiinga skriv dei Ei gruppe føretak begynner å omdefinere korleis vi skal måle suksess. Capital kan tyde både store og viktige og kapital. Eg trur begge tydingane er rette. Og den neste setninga viser at vi her har kapitalens viktige store og nye ideer. Ideas (idear) viser til den borgarlege ideologien som Schwab er talsmann for og som han vil sluse oss inn i.

Artikkelen i Time, og boka som kjem, er den friserte reklamen for dei planane som no verserer i storfinansens verd. I september organiserte International Business Council, ei underavdeling av World Economic Forum, ei samling for lage mal for den nye moralske kapitalismen. Samlinga var leia av Brian Moynihan frå Bank of America. Dei diskutere nokre ikkje-finansielle mål som føretak kan legge inn i planane og årsmeldingane sine. Dei diskuterte då slike spørsmål som, kva er forskjellane mellom kjønna innan føretaket, kor mange folk med forskjellige bakgrunnar blei tilsett og forfremja, kva har føretaket gjort for å redusere gassar som skaper drivhuseffekt, kor mykje skatt betaler føretaket internasjonalt og lokalt, og kva gjorde føretaket for å tilsette og trene opp folk.

Vanlege arbeidsfolk må sjå realitetane bak reklamen for å kunne handle passande når dei forskjellige lure angrepa på dei kjem. Instinktivt kan vi forstå mykje, men ei djupare forståing krev at vi kjenner den kapitalistiske logikken. Og den er det berre Marx som har avdekka skikkeleg. Det er derfor det er så viktig å lese Marx. Utan hans omgrep og analyser har vi ikkje eit skikkeleg våpen mot dei variantane av borgarleg ideologi som vi er utsette for heile tida. Legg merke til at lønn og makt over produksjonsmidla og kva som skal produserast til beste for kven, ikkje er nemnd av Schwab. For kvinnene er det sjølvsagt den borgarlege likestillingsfeminismen som gjeld, ikkje arbeidarklassen sin frigjeringsfeminisme. Dei store finansmonopola si utbytting av både «eigne» arbeidarar og mindre føretak pluss folk i andre land er heller ikkje noko emne for han, sjølvsagt.

Attende til moralisten Adam Smith

I røynda går no finanskapitalistane tilbake til den store kapitalistiske økonomiteoretikaren, Adam Smith, som utforma sine økonomisk teoriar før 1800. Men Adam Smith var eigentleg ein moralist og hadde skrive eit stort verk om etikk og moral før han kom med det store verket sitt om kapitalistisk økonomi. Han sa då også at det kapitalistiske systemet i seg sjølv ikkje var moralsk i sin funksjon, og at det måtte styrast av kapitalistane sin moral der sympati var eit grunnleggande omgrep. Det vil seie sympati med arbeidarane og dei fattige som blei utbytta og undertrykt som ei følgje av den lovmessige utviklinga av kapitalen. Han foreslo altså at kapitalen skulle bli styrt av moralsk og etisk høgverdige kapitalistar som sympatiserte med arbeidarane sine.

Men botnlinja trumfar moralen

I dag, som tidlegare, veit vi at botnlinja trumfar moralen. Når det er god forteneste fordi utbyttinga av dei «eigne» arbeidarane og/eller folka i andre land går godt, så kan kapitalisten tillate seg moral og etikk og sympati. Men når føretaket, eller heile systemet slit med fortenestegraden, eller profitten, då gjer dei det som må til for å hindre raude tal på botnlinja og ha eit betre resultat enn konkurrentane. Smulane som kjem ned til dei som skapar verdiane blir då mindre.

Dette har vi sett ved overgangen frå den sosialdemokratiske til det nyliberale versjonen av kapitalismen. I dei gamle kapitalistiske landa blei profittraten så låg fram mot 1980 at sosialdemokratismen måtte vekk, sjølv om ein del slagord blei med vidare. Sosialdemokratiet sine positive reformar blei erstatta av sosialdemokratiet sine deformar, negative reformar som gjekk ut over arbeidsfolket. Av og til var det deformar som samsvarte godt med dei erklærte høgrepartia sin politikk og av og til gjekk dei i same lei som denne politikken, men var ikkje heilt like ille. Dette er hovudgrunnen til sosialdemokratiets fall. Dei har måtte forlate det grunnleggande prosjektet sitt med positive reformar for arbeidarklassen for å halde på tiltrua frå den herskande utbyttarklassen. Då profittraten fell blei det avslørt kven dei tente. Dei kunne ikkje kamuflere det lenger med milde gåver til folket. Samstundes fekk vi endå større kapitalistiske monopol enn før, og dei både utbytta «eigne» arbeidarar og andre mindre føretak. Slik har fleire av dei klart å halde sine profittar oppe.

Dette har opna markene for dei gamle høgrepartia og nye høgreparti som Framstegspartiet. Særleg Frp sette opp nokre freistande krav om lågare skattar og mindre statsbyråkrati. Men når det kom til stykket har det vist seg at det først og fremst var dei rikaste som fekk lågare skattar og dei vanlege arbeidsfolka og meir fattige folk, fekk det verre medan statsbyråkratiet vaks og leiarane fekk mykje høgare betalt. Velferd blei privatisert og svekka. Eit eksempel er den store nedgangen i sjukehusplassar frå 1980 til i dag. Det skal ha vore ei halvering. Og sjukepleiarane blir pressa stadig hardare av foretaksøkonomiske system der sjukehus blir sett på som eit føretak på linje med andre. Eit anna eksempel er privatiseringa av barnehagane som blei sett i verk under ei arbeidarpartiregjering med SV på slep, då dei skulle bygge ut barnehagar i stort tempo for å gi tilbod til alle barn. Og som høgreregjeringar har følgt opp.

No skal altså finansoligarkane i gang med ei ny utvikling av det kapitalistiske systemet der alle verdiar i samfunnet skal mobiliserast for å halde oppe profitten til dei største finansmonopola, mellom anna Black Rock som var nemnd av Schwab. Og dei verdiane skal mellom anna komme frå dei skattane arbeidsfolk betalar ved at monopola får stadig fleire sugerøyr i statskassane. Då blir det mindre att til den velferda desse skattane skulle sikre. Dette er beinhard klassekamp vidare frametter, folkens. Og det må vi innrette oss på.

Terje Valen, 2. november 2020.

Tilstanden i verdsøkonomien før covid-19 – og etter.

Før coronapandemien tok av, i oktober 2019 laga magasinet Monthly Review ein gjennomgang av tilstanden i verdsøkonomien. Her er eit samandrag av dette. Eg omsett og kommenterer.

«Det er ingen tvil om at verdsøkonomien er på randen av ein nedgang etter at han tok seg langsamt opp att etter den store finanskrisen i 2007-2009. I seg sjølv er dette ikkje noka overrasking. Dei sykliske rørslene i som ligg i den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen fører til at oppgangstider blir følgt av nedgang og lågkonjunktur. Men denne gongen lurer det ei større frykt, at det er mogleg at det kjem eit finansielt Armageddon i same storleik som finanskrisen i 2008 – eller verre.»

Den 14. august 2019 vart det registrerte at fortenestekurvene på tiårs obligasjonar fall under den på to års obligasjonar. Dette har vore eit fast teikn som har komme før alle nedgangskonjunkturar i USA sidan midten av 1950-talet. Men denne gonger finnast det enno ein komplikasjon fordi mest 17 billionar (trillionar på amerikansk) dollar i gjeld frå regjeringar og føretak, for det meste i Europa, gir negative forteneste. Mange ser på dette som svært trugande.

I heile økonomien flyt det rundt mykje frie middel. Det vil seie profitt i reide pengar etter skatt og nedskriving som resultat av heile strukturen til monopolfinans kapitalen, pluss ei lang tid då sentralbanken har kjøpt obligasjonar og andre finansprodukt av staten slik at staten kan sleppe meir pengar ut i økonomien for auke den økonomiske aktiviteten, billige pengar og fallande skattar. Sidan 1990 har føretaka sine skatteratar falle med 16 prosent. Roten til dette er mindre investeringar og tilsvarande vekst i finansspekulasjon, klassiske vilkår for det blir akkumulert for mykje kapital.

Så har vi ein febrilsk aktivitet på børsen i Wall Street som har sendt kursane opp på føretak som Tesla, Uber, WeWork og andre føretak som ikkje her tent nokon profitt og ikkje vil gjere det i den framtida vi kan sjå for oss. Amazon, som er ein slags modell for dette, tok inn mindre enn 8 milliardar i profitt mellom 1998 og 2018, medan Apple i same tidsrom registrerte 328 milliardar dollar i profitt.

Dette fenomenet, der anslag for forteneste stort sett er kopla frå profitt har skapt eit korthus. I USA auka talet på firma som ikkje dreiv med finans og som hadde ein aksjekapital på mellom 300 millionar og 2 milliardar dollar og som er utsett for aukande risiko for finansielle vanskar – fordi dei har negativ forteneste før renter, skatt, avskriving og amortisering, eller netto gjeld på tre gonger denne negative fortenesta – frå 32 prosent i juni 2007 til 53 prosent i juni 2019.

Det er ikkje berre eit spørsmål om forteneste på obligasjonar som blir omsnudd, men det er også eit parallelt problem for å snu om på aksjeinvesteringar. Sidan firma som skapar profitt ikkje søkjer nye netto investeringar blir resultatet at overskottet i staden flyt til firma som ikkje har noko rimeleg sjanse til å skape profitt, men som lover spekulative forteneste frå auke i aksjeprisane. Dette leier til bobleøkonomi der boblene sprekk slik dei gjorde i 1987, 1991, 2001 og i 2008.

I mellomtida har handelskrigen til Donald Trump destabilisert verdsøkonomien enno meir. Kina har den lågaste veksten på tre tiår sjølv om veksten er mykje høgare enn i alle dei andre viktigaste økonomiane. Nokre utanlandske føretak flyttar produksjonslinene sine ut av Kina for å sleppe 25 % skatt på varene sine. Men dei flyttar dei ikkje til USA.

Sentralbankane driv ned rentene for å svekke sin eigen valuta slik at dei kan eksportere meir. Det er eit kapplaup mot botnen når det gjeld rentesatsar. Under desse omstende ser verdsøkonomien eit veksande tal på det om blir kalle «zombiefirma», føretak som ville ha gått under om gjeldskostnadane var meir normale.

Det som Monthly Review kallar stagnasjon, pluss at kapasiteten i økonomien på langt nær blir fullt utnytta og aukande arbeidsløyse har leidd til at finanstransaksjonar har blitt ein stadig større del av økonomien som kvilar på bygging av aktiva som kvilar på gjeld for å absorbere overskottet som ikkje finn profitable produktive investeringsmoglegheiter. Men dette leier til enno alvorlegare finanskrisar som berre tener til å gjere stagnasjonen enno djupare og der dei einaste svaret blir gitt av eit system med vidare overgang til finanstransaksjoner. Min kommentar er at Marx her vel meir presist ville ha sagt at jakta på profitt innan systemet fører til stadig meir spekulasjon i fiktiv kapital.

Når det gjeld produksjonen fortsett veksttakten i dei utvikla økonomiane å falle. I USA ser det ut til at investeringar utanom bustader har falle som ein stein. Ulikskapar veks raskare fordi kapitalen prøver å ta til seg ein større del av ei kake som veks sakte. I dei siste førti åra har inntektene til administrerande direktørar gått opp med 940 % samanlikna med 12 % for vanlege lønsmottakarar. Ifølgje magasinet Forbes eig dei 400 rikaste i USA så mykje rikdom som dei to tredjedelane av folkesetnaden med lågaste inntekter og dei 3 rikast eig like mykje som den halvdelen som eig minst. Arbeidarane sin del av inntekta i USA har falle rundt 13 % sidan 2001. Hushaldningane si gjeld er så høg som aldri før. Stadig fleire slår seg konkurs. Rundt 40 millionar personar i USA slit med svolt. Lønene står relativt stille, mens dei som er i arbeid i høve til heile arbeidsstyrken er relativt låg ut frå at vi er på toppen en ein økonomisk syklus. Gjennomsnittleg levealder i landet har gått ned i tre år no.

Ut frå desse omstenda skulle det ikkje ta mykje tankeverksemd eller fantasi for å konkludere at den neste økonomiske nedgangen sannsynlegvis vil få enorme konsekvensar. Vi hugsar også korleis dei rikaste sørga for å eksportere krisen i 2008 til alle oss andre. På dette punktet veit ingen kva som vil skje og det kan opne seg rom for grunnleggande samfunnsmessig endring. Ei slik endring er også naudsynt ut frå andre omsyn en økonomiske også, og ikkje minst fordi kapitalen er i ferd med å øydelegge heile planeten som en plass der menneska kan eksistere.

Så langt Monthly Review i oktober 2019. Det vi ser er at alle med god kunnskap om verdsøkonomien då visste at vi kunne stå føre det som her er kalla eit Armageddon, og at det gå kunne opne seg for rørsler som ville avskaffe kapitalismen. Dette visste sjølvsagt også dei leiande finansoligarkane i verda. Dei var i ei skikkeleg knipe.

I same månad køyrde desse rikaste i verda ei datasimulering av eit stor virusutbrot i verda og laga det scenarioet som blei følgt då coronaviruset blei oppdaga. No sørgjer den nedstenginga som har blitt sett verk til at store delar av mindre og mellomstore føretak blir lagt ned. Ut frå Marx sine omgrep skjer det ei stor øydelegging og brakklegging av konstant kapital. Noko som er naudsynt for å få opp att profittraten. Og det skjer på ein måte som får folk flest til å tru at årsaka er pandemien og ikkje eit økonomisk system i krise. Det avverjer moglege opprør som er retta mot kapitalen. Samstundes fører det til at dei største finanskapitalane kjem på offensiven for sin nye «reset», dvs. deira plan for redde utbyttingssystemet sitt, med påskott om at dei vil redde verda. Og er det noko vi kan stole på, så er det at vi skal få betale, og betale og betale og betale. Og så lenge vi er stengd inne av lock-down politikken er vi hindra frå vår demokratiske rett til lage store folkemøte eller å gå i gatene og demonstrere mot dei tiltaka som kjem og slik bortetter.

Terje Valen, måndag 19. oktober 2020.

Demokrati – folkestyre

Den store illusjonen.

Demokrati og folkestyre er ikkje det same. Omgrepet demokrati oppstod i Athen på 500- og 400-talet før vår tid. Det viste då til eit statsstyre der demos, eller folket, hadde visse (demokratiske) rettar. Første fase i opprettinga av demokrati i Athen er knytt til namnet Solon. Tidlegare hadde menn fra dei leiande slektene frå låglandet styrt i Attika (rundt Athen) gjennom rådet sitt, Areopagos. På Solon si tid var vilkåra modne for å vedta ei ny inndeling av dei frie menna i Athen. Dei vart delt inn i pentakosiomedimnoi (dei som hadde gardar som kunne produsere 500 mål med korn eller produkt av liknande storleik), hippeis (dei som hadde råd til å halde hest og kavaleriutstyr), zeugitai (dei som hadde råd til å halde våpen så dei kunne delta i infanteriet -hoplites) og thetes (som ikkje hadde råd til dette). Utanfor desse «klassane» sto framande, kvinner og slavar, og sjølvsagt ungane. Dei deltok ikkje i demokratiet.

Solon var og diktar. Han har skrive om korleis han såg på folket – demos – si rolle. «Eg gav til demos så mykje privilegia som var nødvendig for dei, slik at dei ikkje blei fråteken æra si eller forsøkte og ta meir etter ho ..». «..demos følgjer best leiarane sine når dei ikkje er driven av vald og ikkje får for frie taumar..». Her finn vi klart uttrykt kva demokrati verkeleg er. Folket eller demos har ikkje makta og leiarane høyrer heile tida til og/eller representerte den økonomiske overklassen.

Du finn ei lengre framstilling av dette her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/grekdem.htm og om utviklinga av demokratiet som styreform for overklassane i England kan du lese ein ganske grundig tekst her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/parl1.htm

I dag er det også slik at det demokratiet vi har er ramma inn av kapitalismen og dermed av dei største kapitalistane. Folk flest kan få ytre seg og protestere (innan relativt tronge grenser), mens dei som eig og kontrollerer dei store media har eit tilnærma monopol på det som blir spreidd av opplysning og synspunkt til heile landet. Av og til vinn og folk fram med protestane og ønskja sine. Men i det stor og heile bli samfunnet omdanna etter behova til representantane for dei største kapitalane. Kampen mot vindkraft er i dag eit eksempel på dette. Så lenge der er rom for at arbeidarklassen kan vinne fram med fleire av sine saker under kapitalismen er det ingen grunn til å oppheve han. Men det er avhengig av stabil økonomisk vekst og relativt høg profittrate. Noko som er umogeleg å halde oppe over tid under dette systemet. Når profittraten fell tvingar det etter kvart arbeidarklassen til meir kamp.

Marx kalla det moderne demokratiet under kapitalismen for det borgarlege demokratiet. Det tyder kapitaleigarane sitt demokrati. Alle samfunnsborgarane har formelt dei same rettane, men den reelle makta set hos dei som har pengane (kapitalen). Når det er slik, seier Marx, så er det demokratiet vi lever med eit slags (forkledd) diktatur. Difor får vi det omgrepet som verkar merkeleg for oss som borgarskapet har lært opp til å tru at demokrati og diktatur står i motsetnad til kvarande. Marx seier at det er demokrati og despoti som står i motsetnad til kvarandre. Dette forklarar også omgrepet demokratisk diktatur. Ein herskande klasse som har den reelle makta gir visse demokratiske rettar til den klassen som ikkje har reell makt. Dette gjeld når kapitaleigarane har makta i staten og det gjeld om arbeidarklassen har tatt makta i staten.

Då kan vi snakke om eit borgarleg og eit proletarisk demokrati. I det borgarlege diktaturet er det dei som utbytar arbeidarklassen som har statsmakt og styrer demokratiet. Dei er eit svært lite mindretal. I eit arbeidardemokrati, der arbeidarane har makta i staten (altså eit demokratisk diktatur og ikkje eit despotisk diktatur over det styrta borgarskapet) styrer det store fleirtalet, som tidlegare var underlagt kapitaleigarane, demokratiet. Dei set ut i livet vedtak ut frå sine behov og ikkje ut frå behovet til profitt for kapitalen. Dette er og ein ny type demokrati som vi med rette kan kalle folkestyre fordi fleirtalet av folka i landet høyrer til arbeidarklassen med allierte.

Terje Valen, onsdag 14. oktober 2020.

Kommunisme som dagskamp og målsetning

Det er mange oppfatningar av kva kommunisme er. Dei mest positive meiner at det er ein bra tanke, men noko fjernt som ikkje er mogeleg å gjennomføre i den verkelege verda. Dei mest negative meiner at det er eit grueleg despoti som vi må hindre for alt i verda.

Men no er det slik at vi faktisk har heilt klåre retningslinjer for kva kommunisme er. Og det finn vi i Marx sine tekstar om denne samfunnsforma. Når vi les dei vil vi sjå at det konkrete som han skriv om kommunisme er noko svært nært og praktisk, som vi kjemper for kvar dag, men utan å vite at det faktisk er kommunisme.

Denne teksten er sett saman av fleire delar som eg har skrive tidlegare og derfor vekslar språket mellom bokmål og nynorsk.

Lat oss begynne med Marx sin mest kjente og leste tekst: Det kommunistiske manifest.

Manifestet om kommunistiske tiltak for dagskamp og kommunisme

Før vi kjem til dei heilt konkrete punkta til Marx har han nokre prinsipielle tankar om kva som må til for å skape eit kommunistisk samfunn. Han seier at for det første må den borgarlege eigedommen, den private eigedomsretten til produksjonsmidla opphevast saman med lønsarbeidet og utbyttinga av arbeidarane. Så seier han at den borgarlege familieforma, med si undertrykking av kvinnene må opphevast. For det tredje seier han at arbeidarklassen må erobre det politiske herredømmet og heve seg opp til den nasjonale klassen, konstituere seg sjølv som nasjon og slik sett er det enno nasjonalt, men ikkje på nokon måte i borgarskapet si tyding. Arbeidarklassen vil kunne satse på fredeleg samarbeid mellom arbeidsfolk i alle land fordi det i røynda er ein internasjonal klasse. Til slutt seier han at det må skje eit radikalt brot med dei overleverte ideane frå fleire tusen år med klassar og klassekamp.

Arbeidarklassen må gjere seg til den herskande klassen gjennom ein arbeidarrevolusjon der arbeidarklassen erobrar demokratiet frå borgarskapet og etter det gradvis tar frå borgarskapet all kapital og sentraliserer alle produksjonsreiskapar i hendene til staten som då vil vere arbeidarklassen organisert som herskande klasse.

Så skal vi gå til Marx si oppsummering av dei viktigaste tiltaka som han meiner at arbeidarklassen i dei mest framskridne landa ville kunne sette i verk. Og vi skal sjå at desse spring like ut av dei kampane som arbeidarklassen med allierte må fører og fører innanfor kapitalisme – ja også i dag.

Her er dei tiltaka Marx noterte ned i Det kommunistiske manifest. Eg siterer frå Raude Fane si utgjeving:

«Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
Sterkt progressive skatter.
Avskaffing av arveretten.
Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»

Karl Marx/Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.

Kommentarer

Der er lenge siden Marx skrev dette, men la oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.

Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon samtidig som produksjonen blir omdannet i miljøvennlig retning. Under disse oppgavene hører også å sikre selvforsyningsgraden av matvarer. I tillegg kommer hele velferdsstaten, utdanningen osv. Det gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Her ligger et hav av muligheter for å utvikle landet til beste for folk flest. Du kan sikkert finne mye konkret som passer inn her.

Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle velferdsstaten gjennom skattesystemet. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik. Da må for eksempel det usosiale moms-systemet avvikles og en rettferdig progressiv skatt innføres. Dette er en del av våre dagskamper nå. Borgerskapet har lenge drevet en veldig offensiv for skatteordninger som gagner kapital og profitt. Arbeidsfolk har rygget og rygget. Dette de verd en større politisk dagskamp og i dag for et skikkelig arbeiderparti og for arbeidernes organisasjoner ellers.

Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at det må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.

Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres allierte setter inn ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.

Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den retning et flertall ønsker slik det kommer frem gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre områder og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.

Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og dermed en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.

Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.

Punkt 8 handler om at alle som kan det skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.

Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.

Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.

Så skal vi se på neste viktige tekst fra Marx om dette.

Kommunistiske momenter i Randbemerkningene

Marx skriver mer om dette i sine Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det.

Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette. Forfatteren av programmet, Ferdinand Lasalle, hadde skrevet at i det kommunistiske samfunn må arbeiderne få det «uavkortede» «arbeidsutbytte».

Marx ser praktisk på dette forslaget. Han antar da at ordet «arbeidsutbytte» betyr det samfunnsmessige totalproduktet. Så går han inn på hvordan det må disponeres. Og det viser seg at før «enhver arbeider» kan få sitt må flere andre behov dekkes og trekkes fra hele totalproduktet.

«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:

For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.

For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.

For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.

Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.

Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie

Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»

Fordeling av forbruksartikler til individuelle produsenter

«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters verdi, som en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»

«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»

Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens første fase.

«I den høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver etter hans behov!»

«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.»

Alle sitater fra Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program er fra Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, 1992, sidene 377-K381

Kommentarer

De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.

Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i hverdagen og kamp som fører like over i kommunismens første fase, fordi de i virkeligheten ikke kan virkeliggjøres i vesentlig grad innenfor kapitalens grenser.

Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raseri og mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de fører frem.

Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.

Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og arbeidsfolk får betale.

For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle i dag.

Kommentar om fordelingen til individuelle produsenter

Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.

Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen. Det er den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden. Å dele kan bli like vanlig og grunnleggende som å bytte eller altså kjøpe og selge.

Siste kommentar om fordeling

Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.

En siste sak som jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av produktivkreftene, blir da umulige. I dag er det en hovedstrategi for finansoligarkene å reklamere for populære tiltak for miljøet som i virkeligheten bare er skjulte virkemidler for å få stadig større sugerør i statskassene, som for en stor del finansieres av skatter og avgifter på vanlige arbeidsfolk.

Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.

Meir om kommunismens første fase

Så skal eg sjå på hovudpunkta i Marx sin Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.

Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.

Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidarane si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som blir tatt opp her.)

«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»

«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»

«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»

«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»

Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.

«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»

«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»

«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»

«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«

«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»

«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)

Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.

”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)

”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)

”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1871 var Paris enno ein trygg stad og det utan noko som helst politi.»

”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer no ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.

«Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)

Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.

Det høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris, klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og mykje å lære av den historia.

Men her har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i Pariskommunen.

Det eg har skrive om her er starten på den kommunistiske målsettinga som Marx jobba med. Han såg alle dagens kampar i ljos av heile målsettinga og såg på heile kampen for å nå ho frå den situasjonen vi alltid står i og frametter til den fullt utvikla kommunismen. Og han visste at berre med ein slik måte å sjå det på, er det mogeleg å få alle dei daglege kampane til å dra mot eit felles mål og berre då er det mogeleg å få einskap i arbeidarklassen sjølv i alle dei forskjellige kampane han fører. Dette er hovudgrunnen til at omgrepet kommunisme er så viktig for alle radikale arbeidarparti.

Når det gjeld kva Marx seier om vilkåra for en fredeleg oppheving av kapitalismen vil eg vise til følgjande tekst: https://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .

Vil du lese meir av det Marx skrev om kommunisme er her ein interessant tekst: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Kommunisme i kvardagen – eksempel frå den russiske revolusjon

Som eg har sagt før blir det ofte hevda at kommunismen i Marx si ånd er ein fjern visjon som ikkje er mogleg i den verkeleg verda. Eller så blir det sagt at vi kan berre sjå til dømes på Sovjetunionen for å sjå at det var noko skadeleg.

Men lat oss no sjå på kva som ble vedtatt i løpet av to månader etter oktober-revolusjonen i Russland. Det aller første var stans i krigen mot Tyskland med allierte som var i ferd med å blø ut landet. Det neste var vedtak om overføring av jord frå dei gamle godseigarane til dei bøndene som dyrka han. Så blei det gamle straffesystemet, som var retta mot arbeidarar og fattige bønder oppheva. Dernest kom vedtak om skilje av kyrkje og stat. Og så kom i tur og orden:

sivilt giftarmål blei lovleg,
vedtak av at kvinner skulle ha same rettar som menn,
vedtak av ein forenkla skrivemåte for å gjere det lettare for alle å lære å lese og skrive,
oppheving av adel og kastar,
oppheving av dei gamle privilegia frå tsarsystemet,
oppretting av sjuketrygd og arbeidsløysetrygd,
etablering av arbeidarkontroll med føretak,
oppretting av eit nasjonalt økonomisk råd,
nasjonalisering av privatbankane,
proklamasjon om rettane til dei forskjellige folka og nasjonane i Russland inkludert retten til å styre seg sjølv og skilje seg ut som eigen nasjon om dei ville, slik det skjedde i Finland, Polen og Ukraina,
oppheving av alle nasjonale og religiøse privilegia og retten til fri utvikling for minoritetar og etniske grupper og
oppheving av alle regler som diskriminerte jødar.

Dette var Lenin si linje for utviklinga av kommunismens første fase i Russland og eit grunnlag for den praktiske innføringa av han. No vart grunnlaget for å få til dette mest øydelagt av den rasande motstanden til den gamle godseigaradelen. Alle dei 133 000 offiserane i tsarhæren kom frå denne gruppa og dei organiserte raskt hærar som samarbeida med 14 land utanfor Russland for å knuse revolusjonen og dei nye ordningane. Grunnen til at arbeidarane og dei store bondemassane i Russland og landa rundt ikkje tapte, var dei visste kva som sto på spel om godseigarhærane og deira utanlandske medspelarar vann. Då ville dei miste jorda si att og dessutan ville alle dei nye rettane bli tatt frå dei og dei ville bli straffa på verste vis.

No viste det seg jo at å innføre kommunisme i et bondeland med berre 10 % arbeidarklasse eller mindre, og ei fiendtleg verd rundt, som dreiv med sanksjonar og krigar, ikkje var mogleg. Det utvikla seg då også linjer metodar i leiinga som i røynda underminerte og øydela moglegheita til å utvikle kommunismen vidare frå den gode starten under Lenin. Leiarane vende seg i røynda vekk frå Marx sin kommunisme og skapte eit heilt anna system etter kvart – med ei merkeleg blanding av både føydale og borgarlege trekk som tok meir og meir over frå dei proletariske og kommunistiske trekka som det begynte med.

Men det er framleis mykje å lære av dei første vedtaka som den nye arbeidarstaten gjorde, og saker som vi kan overføre til Norge ut frå situasjonen her og kjempe for. Vi ser også at nokre av desse sakene vart vedtatt i Noreg under den borgarlege revolusjonen her på 1800-talet (nokre saman med den nye grunnlova av 1814) og nokre under den sosialliberale og sosialdemokratiske epoken før og etter 1935, for å hindre opprør frå arbeidarane, og etter 2. verdskrig då profittraten var høg.

I dag når profittraten er relativt låg, svekkast og forsvinn etter kvart det økonomiske grunnlaget for å halde oppe desse ordningane innanfor kapitalen sine rammer. Derfor blir mange av dei sosialliberale og sosialdemokratiske ordningane, som har gagna arbeidsfolk, svekka og fjerna litt etter litt gjennom beinhard klassekamp frå kapitalen sine representantar og deira parti. Grunnen til at Arbeidarpartiet misser oppslutnad heng saman med at det blir stadig vanskelegare å ri to hestar og så satsar dei stadig meir på å komme kapitalen sine behov i møte i staden for arbeidarklassen. Dette gjer mange arbeidsfolk svært skuffa og sint. Høgre-regjeringa går heilt villt mot arbeidarklassen og fleirtalet av folket sine interesser i stadig fleire saker for å tekkast EU og USA.

Vi treng ein brei allianse av arbeidande folk og andre som kjempar mot forverring og for å halde på og utvide dei kommunistiske kvardagsordningane – kort sagt styrke velferda til det arbeidande folket. Den alliansen må og vere klar på at dersom kapitalen stadig fører til dårlegare velferd og levetilhøve for folk, så er det rimeleg å oppheve han for å sikre at arbeidarklassen sjølv kan ta makta i staten for å snu på dette. Derfor må vi ha kommunismen som målsetting både for dei daglege kampane og for det strategisk langsiktige arbeidet vårt.

Kravene fra «de gule vestene»

Franske parlamentarikere, vi sender dere folkets direktiver, slik at dere kan gjøre dem til lover.

Parlamentarikere, få vår stemme hørt i nasjonalforsamlingen!

Adlyd folkets vilje! Gjennomfør disse direktivene:

Null hjemløshet: HASTESAK.
Mer progressiv inntektsskatt, det vil si flere nivåer.
Minimumslønn på 1300 euro netto.
Fremme småbutikker i landsbyer og bykjerner. Stopp bygging av store kjøpesentre rundt store byer som kveler småbutikker, og mer gratis parkering i bysentrene.
Et stort program for etterisolering av leiligheter, for å fremme miljøet og hjelpe husholdninger å spare.
Skattepolitikk: De STORE (McDonalds, Google, Amazon, supermarkeder …) skal betale MYE og de små (håndverkere, små og mellomstore bedrifter) betale LITE.
Et enhetlig system av sosial sikkerhet for alle (inkludert håndverkere og små selvstendig næringsdrivende). Slutt på egen sosialforsikring for selvstendig næringsdrivende (RSI).
Pensjonssystemet må forbli solidarisk og derfor bli offentlig. Ingen pensjonspoeng.
Stopp økningen i drivstoffskatt.
Ingen pensjon under 1200 euro.
Alle folkevalgte har rett til median-lønn. Hans/hennes reiseutgifter overvåkes og, hvis berettiget, refunderes. Rett til kostgodtgjørelse og feriepenger.
Lønningene, pensjonene og de sosiale utbetalingene til alle franskmenn skal indekseres etter inflasjonen.
Beskyttelse av fransk industri: Forbud mot utflytting. Beskyttelse av vår industri betyr å beskytte vår kunnskap og våre jobber.
Slutt med at arbeidstagere kan hentes inn fra utlandet med utenlandske arbeidsbetingelser. Det er ikke normalt at noen som jobber på fransk territorium ikke skal ha samme lønn og rettigheter. Enhver person som har lov til å arbeide på fransk territorium må behandles som en fransk statsborger, og arbeidsgiveren må betale dem på samme måte som en fransk arbeidstager.
Beskyttelse av sysselsetting: Begrensning av midlertidige ansettelseskontrakter i store selskaper. Vi ønsker flere permanente kontrakter.
Avskaffelse av «skattekreditt for å fremme konkurranse og sysselsetting», (CICE). Bruk av disse pengene til å fremme en fransk bilindustri basert på brenselceller (virkelig økologisk, i motsetning til elektriske biler).
Slutt på innstrammingspolitikken.
Slutt på renteavdrag på illegitim gjeld og begynnelsen av en gjelds-tilgivelse – uten å bruke fattige og mindre fattiges midler, men ved å finne de 80 milliarder euroene i skatteunndragelser.
Få slutt på årsakene til ufrivillig migrasjon.
Korrekt behandling av asylsøkere. De har rett til bolig, sikkerhet, ernæring og utdanning for mindreårige. Samarbeid med FN om å etablere mottakssenter i mange land rundt om i verden, i avventing av utfallet av asylsøknader.
Repatriering av avviste asylsøkere til opprinnelseslandet.
Gjennomføring av en reell integrasjons-politikk. Å leve i Frankrike betyr å bli franskmann – franskkurs, kurs i fransk historie og samfunns-utdanning, med diplom på slutten av kursene.
Lovbestemt minimumslønn på 15.000 euro (i året).
Skapning av arbeidsplasser for de arbeidsledige.
Økning i sosiale ytelser for funksjonshemmede.
Kontroll av leiepriser. Flere leiligheter med moderat leie – spesielt for studenter og arbeidstakere i usikre jobber.
Forbud mot salg av land og eiendeler eid av staten – vannkraftverk, flyplasser og å videre.
Konsekvent tilførsel av midler til rettsvesenet, politi, gendarmeri og hæren.
Lønn eller avspasering for politifolks overtid.
Bruk av alle bompengeinntekter til vedlikehold av motorveier og riksveier i Frankrike og for trafikksikkerhet.
Fordi gass- og elektrisitetsprisene har steget siden privatiseringen, vil vi habegge tilbake i offentlige hender, og prisene senkes tilsvarende.
Umiddelbart slutte å legge ned små jernbanestrekninger, stengning av postkontor, skoler og barselavdelinger.
Velvære for eldre. Forbud mot profitt på bekostning av eldre mennesker. I stedet for «grått gull», «grå velvære».
Maksimalt 25 elever per klasse fra barnehagen til videregående.
Nødvendige midler skal brukes til psykiatri.
Folkeavstemninger skal inngå i grunnloven. Opprettelse av et forståelig og effektivt nettsted, overvåket av et uavhengig tilsynsorgan, der folk kan foreslå lover. Hvis et slikt forslag mottar 700.000 signaturer, må det debatteres og, når det er hensiktsmessig, suppleres av nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen er forpliktet til å sende det hele til en folkeavstemning – ett år etter datoen da de 700.000 signaturene var innsamlet.
Gå tilbake til et 7-års mandat for republikkens president.
Valg av parlamentsmedlemmer to år etter valget av president vil sende et positivt eller negativt signal til republikkens president om hans/hennes politikk. Dette vil bidra til å få folkets stemme hørt.
Pensjon ved fylte 60 år. Rett til pensjon i en alder av 55 år for alle personer som jobber hardt fysisk – for eksempel murere eller slakteriarbeidere.
Forlengelse av systemet for tilskudd for barnepass fra barnets 6. år opp til barnets 10. fødselsdag.
Fremme godstransport på jernbane.
Ingen kildeskatt.
Slutt på livslang lønn til tidligere presidenter.
Forbud mot at selgere kan kreve gebyr for betaling med kredittkort.
Beskatning av bruk av diesel og parafin i skipsfarten.

Vi ser fort at mange av disse punktene er en direkte oppfølging av de kommunistiske tiltakene som Marx sier vil kunne bli innført etter at arbeiderklassen har tatt den politiske makten fra borgerskapet og erobret demokratiet for seg, slik at forslag som dette kan bli vedtatt og satt ut i livet.

Det eg ikkje tar opp her er utviklinga av imperialismen og kampen mot han. Manglande forståing for denne er ei anna viktig hindring mot å utvikle god radikal politikk. Men de moderne imperialismen utvikla seg etter Marx og vart samanfatta av Lenin i boka Imperialismen det høyeste stadiet i kapitalismen. Under dette kjem også kampen for fred svært høgt opp på prioriteringslista. For ei vurdering av dette kan du lese https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

Eg har heller ikkje skrive så mykje om miljøvern i brei meining her. Du kan finne meir om det på heimesida mi og vadla-bloggen.

Du kan lese fleire tekstar om dette og liknande på bloggen min: tvalen.no og på heimesida mi: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside

Elles vil eg rå til å lese dei dokumenta som eg har sitert frå i denne teksten og i tillegg Marx sine korte skrifter Lønn, pris og profitt og Lønnsarbeid og kapital.

Terje Valen, 12. oktober 2020.

Her kan du lese mer om hva Marx sier om kommunisme i hverdagen: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Mer%20kommunisme%20i%20hverdagen.html

Og her kan du lese en litt eldre tekst om Det kommunistiske manifest: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Manistudkap2.htm

Du kan også se her for grundigere behandling av flere saker som Marx skriver om kommunisme:

https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm

Terje Valen, tysdag 13. oktober 2020.

USAs norske vasaller

Stoltenberg sørget for at Norge gjorde jobben for USA og bombet Libya tilbake til fattigdom og elendighet. For det fikk han en toppjobb i det som nå er verdens farligste krigsforberedende organisasjon, NATO.

Vi skal nå sitere hva Gaddafi skrev under bombetoktene mot hans fedreland:

«Nå er jeg under angrep fra den største styrken i militærhistorien. Min lille afrikanske sønn, Obama, vil drepe meg for å fjerne vårt lands frihet, fjerne våre frie boliger, vår frie medisin, vår frie utdanning, vår frie mat og erstatte det med den amerikanske versjonen av tyveri, kalt «kapitalisme». Men alle oss i den tredje verden vet hva det betyr. Det betyr at korporasjoner driver landene, driver verden, og folkene lider. Derfor er der ikke noe alternativ for meg. Jeg må ta stilling, og hvis Allah ønsker det skal jeg gå i døden ved å følge hans spor, det sporet som har gjort vårt land rikt med jordbruksområder, mat og helse og til og med satt oss i stand til å hjelpe våre afrikanske og arabiske brødre og søstre til å arbeide her med oss. … Jeg ønsker ikke å dø, men hvis det skjer, så la det skje for å redde dette landet, mitt folk, alle de tusen som er mine barn. … I Vesten har noen kalt med «gal» «crazy». De vet sannheten, men fortsetter å lyge. De vet at landet vårt er uavhengig og fritt og ikke i underkastet som en koloni.»

Nå stiller Erna Solberg mot en høy stilling i et organ som USA kontrollerer. Så får vi altså en livsfarlig utvikling vekk fra norsk basepolitikk. Med et topp-punkt i forslaget om at USA sine atomubåter skal få forsyningsbase på norsk jord. Dette er en del av USA krigsforberedende arbeid mot Russland og Kina.

Russland selv er bare interessert i fredelige forbindelser med andre land for å få bygget opp igjen samfunnet sitt etter de fryktelige ødeleggelsene på 1990-tallet som Jeltsin sin amerikanske rådgiver hjalp ivrig til med. Vi ser det også under Russlands opptreden i striden mellom Nagorno Karabakh og Aserbajdsjan. Dette vil USA forhindre med alle midler.

For alle som har åpne øyne og ikke faller for billig amerikansk propaganda, står det helt klart at faren for storkrig i verden springer ut fra USA sin aggressive linje for å fortsette sitt verdenshegemoni med utbytting og utnytting av andre land og områder og å opprettholde dette med militære midler, mens landet selv synker ned i elendighet og fattigdom.

Terje Valen, 10. oktober 2020.

Foreign Affairs skriver om USAs regimeendringer i Midt-Østen

Hvorfor Washington hele tiden mislykkes i Midt-Østen.

Foreign Affairs er det ledende amerikanske tidsskrift om internasjonal politikk og gis ut av Council on Foreign Relations, som er en privat tankesmie i New York. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1922. Her diskutere nå åpent saker som er helt fraværende i den norske debatten om USAs rolle i verden. Norske journalister bør begynne å lese Foreign Affairs, som er ansette som det fremste organ for politisk debatt i USA.

The False Promise of Regime Change

Why Washington Keeps Failing in the Middle East

By Philip H. Gordon

October 7, 2020

TVs oversettelse:

Siden 1950- tallet har USA forsøkt å styrte regjeringer i det videre Midt-Øsen en gang hvert tiår, i gjennomsnitt. Det har gjort det i Afghanistan (to ganger), Irak, Egypt, Libya og Syria – en liste som inneholder bare de tilfellene der fjerningen av landets ledere og omformingen av det politiske systemet der, var målet med USA sin politikk og der Washington gjorde langvarige anstrengelser for å oppnå dette. Motivene bak disse intervensjonene variert vilt, slik som Washingtons metoder også har gjort. I noen tilfeller finansierte de kupp, i andre invaderte og okkuperte de et land og andre stolte de på diplomati, retorikk og sanksjoner.

Men alle disse forsøkene har en ting felles, de mislyktes. Hver eneste av dem. Hver gang overvurderte de trusselen mot USA, undervurderte utfordringene med å fjerne et regime, og stolte på optimistiske forsikringer fra folk i eksil som hadde liten makt. I hvert tilfelle, unntatt i Syra, (der regimet klarte å beholde makten), erklærte USA for tidlig seier, mislyktes med å forutset hva som uvergerlig ville følge etter regimets fall og måtte til slutt selv bære de massive menneskelige og finansielle kostnadene i tiår fremover.

Så spør de hvorfor regimeendring i Midt-Østen er så vanskelige osv.

Dette er nå åpent kjent og debattert i USA i dag. Alle i det «internasjonale samfunnet» vet om dette. Inkludert NRK og de norske avisene. Men her regjerer desinformasjonen om USAs rolle i verden.

Ellers oppsummerte avdøde Leon Blum historien mer helhetlig i boken Americas Deadliest Export, Democracy, The Truth about US Foreing Policy and Everything Else som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen følgende:

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dette er altså den allierte som skal sikre fred og sikkerhet i Norge og resten av verden og som skal være vår fremste støttespiller. Hva er det vi støtter når vi støtter oss på USA?

Terje Valen, 09 oktober 2020.

Den engelske teksten.

Since the 1950s, the United States has tried to oust governments in the broader Middle East -once every decade, on average. It has done so in Iran, Afghanistan (twice), Iraq, Egypt, Libya, and Syria—a list that includes only the instances in which the removal of a country’s leaders and the transformation of its political system were the goals of U.S. policy and Washington made sustained efforts to achieve them. The motives behind those interventions varied widely, as have Washington’s methods: in some cases sponsoring a coup, in others invading and occupying a country, and in others relying on diplomacy, rhetoric, and santions.

All these attempts, however, have one thing in common: they failed. In every case, American policymakers overstated the threat faced by the United States, underestimated the challenges of ousting a regime, and embraced the optimistic assurances of exiles or local actors with little power. In every case but that of Syria (where the regime held on to power), the United States prematurely declared victory, failed to anticipate the chaos that would inevitably ensue after regime collapse, and ultimately found itself bearing massive human and financial costs for decades to come.

Why is regime change in the Middle East so hard? And why do U.S. leaders and pundits keep thinking they can get it right? There are no easy answers to those questions, and it is important to acknowledge that in every case, the alternatives to regime change were unappealing. But as U.S. policymakers contemplate the challenges of dealing with this vexing region, they should see the patterns of self-delusion and misjudgment that have time and again made regime change so tempting—and, ultimately, so disastrous.

Ønskjer du krig eller fred i verda?

Hendingar som har prega livet mitt og alle andre sitt

Eg blei fødd 8. mai 1942 – eit skjelsetjande år i verdshistoria som på ein eller annan måte har definert livet mitt og livet til alle menneske på jorda. Som de veit var vi då vel 2 år inne i verdskrigen og i dette året begynte Nazi-Tyskland å tape for Sovjet. Det blei avgjerande for livet mitt og ditt. Under krigen hadde utvikling av nye våpen høg prioritet. Antitankvåpenet bazooka blei utvikla og testa for første gong i mai 1942. Eg skaut med det under eit kurs på sjøforsvarets jegerskole i 1963. Napalm blei ferdig utvikla same år. Verknadene fekk vi sjå under Vietnamkrigen på 1960- og 70-talet. Julaftan 1942 blei dei første bakke-til-bakkerakettane skotne opp frå Peenemunde av den tyske ingeniøren Werner von Braun og masseproduksjon av IL-Stormovik stupbombefly, teikna av Sergei Vladimirovitsj Ilyushin, blei sett i gong.

Ein annan type øydeleggingsvåpen, som er mindre kjent, ble også utvikla i 1942 då den engelske regjeringa oppretta Porton Down, eit forskingssenter som skulle undersøke og utvikle nye våpen, mellom anna biologiske. Forskarane der fann så ein metode for å utvikle og spreie den daudelege sjukdommen miltbrann som dei testa det på sauer på Guinard-øya same år. Våpenet var daudeleg effektivt. Verknaden varte så lenge at øya var forbode område i 40 år etter forsøket. Desse våpena var ille nok, men det var eit anna som sette eit verkeleg skilje i verdshistoria.

1942 eit skilje i verdshistoria – atombomba

Forskingsgruppa, The Manhattan Project, som skapte den første atombomba, blei oppretta i 1942 i New Mexico, i bygningane til ein privat guteskule nær Santa Fe, Los Alamos Ranch School. Resultatet av arbeidet til denne gruppa, var at dei den 16. juli 1945 kunne sprenge ei testbombe nær Alamogordo i New Mexico. Robert Oppenheimer, som leia gruppa, kalla staden for ”Trinity”, dvs. Gud med sine tre representasjonar; den heilage anden, den personlege Gud og Jesus. Han hadde komme til å tenkje på ei linje i det indiske diktet Baghavad Gita då han såg eldkula i samband med eksplosjonen. Guden Vishnu prøver å overtale prinsen til å gjere si plikt. For å gjere inntrykk på han omformar Vishnu seg til si form-med-mange-våpen og seier ”No er eg blitt til dauden, den som øydelegg verder”. Dette var eit grunnleggande faktum i heile oppveksten min – og slik er det for oss alle framleis.

Då USA slepte to atombomber over Hiroshima og Nagasaki den 6. og 9. august 1945, fekk vi eit kraftig varsel. Vi visste det ikkje då, men etter kvart gjekk det opp for alle at menneska for første gong hadde funne opp ei innretning som kunne utslette dei sjølv. Det var eit historisk vendepunkt med mest ufatteleg verknad. Og det har prega livet mitt og livet til alle på jorda sidan.

Utover på 1950-talet dreiv i USA og Sovjet med stadige prøvesprengingar for å utvikle atombomba meir. Det kom radioaktivt nedfall rett som det var over Bergen og vi fekk beskjed om å halde vindauga lukka. Det hjelpte ikkje for alle.

Dramatiske følgjer

Mor mi, som jobba i slaktarbutikk rundt 1960, blei overeksponert for radioaktivitet og døyde av blodkreft etter eit kort sjukeleie i 1961, berre 44 år gamal. To av venninnene hennar, som hadde same type arbeid, fekk same lagnad.

Denne samanhengen gjekk ikkje opp for meg før seinare då eg las om Linus Pauling og kampen for å få stansa prøvesprengingane. Då fekk eg vite at mange tusen menneske over heile verden døyde på same måten i disse åra. Men eg slutta å drikke mjølk på den tida fordi vi fekk åtvaringar om at mjølka kunne vere radioaktiv. Eg drakk ikkje mjølk att før eg hadde passert 60 år.

USA/NATO førebur seg no på å bruke atombomber att sjølv om dei ikkje blir angripen med same våpen. Og dei største partia i Norge vil ikkje seie nei til bruk av slike våpen. Sjå ei av lenkjene til slutt i denne teksten.

Krig i verda i den columbiske epoken?

Viss du ønskjer fred er du på parti med rundt 95 prosent av menneska i verda, slik mange undersøkingar viser. Likevel fortsett krigane, med alle dei fryktelege hendingane som følgjer med og faren for nye storkrigar er ikkje over.

I 1904 kalla Den store geografen Halford Mackinder epoken frå 1492 og frametter for den columbiske epoken. Sjølv meiner eg at dette omgrepet er naudsynt for å forstå utviklinga i verda sidan Columbus’ tid og dei krigane som har funne stad. Meir om dette under ei av lenkjene under denne teksten, men eg skal gi nokre hovudpunkt her.

Eg delar den columbiske epoken i tre. Første fase er fram til rundt 1900, då den gamle imperialismen dominerte. Han var prega av røveri, folkemord og kolonivelde. Neste fase går frå 1900 til rundt 1960. Det er fasen med kapitalistisk imperialisme der monopolkapital og finansoligarki er blitt økonomisk og politisk dominerande etter at oppdelinga av verda mellom dei columbiske statane i det store og heile var ferdig. Samstundes klarte Sovjet-Unionen å bryte ut av det columbiske hegemoniet og Kina med andre følgde seinare.

Den ferdige oppdelinga av verda førte med seg at nyoppdeling stort sett måtte gå føre seg gjennom krigar. Både første og andre verdskrigen hadde dette som eit vesentleg grunnlag. Dessutan reiv nokre land og område seg ut av den columbiske sfæren. Slik verksemd førte mest alltid til krigar fordi dei gamle columbiarane ikkje ville gi slipp på «sitt».

Tyskland si rolle

På 1900-talet gjorde overklassen i Tyskland tre forsøk på nyoppdeling. Det første forsøket var retta mot dei gamle columbiske maktene i aust og vest og førte til krig mot resten av columbiarane. Under det andre forsøket var det viktigaste målet til Hitler å legge Sovjetunionen under seg og gjere folket der til slavar for tyskarane. Eit angrep austover hadde ikkje dei columbiske maktene mot. Dei såg då føre seg at Sovjet-Unionen kunne blir lagt under Tyskland eller at begge landa blei så øydelagde at dei ikkje lenger var rivalar å rekne med. Pakta mellom Tyskland og Sovjetunionen utsette dette angrepet og Hitler gav ordre til åtak på Frankrike, England og andre land i Vest-Europa for ikkje å få ein tofrontskrig når han skulle ta Sovjet. Så kom angrepet på Sovjet, og hadde Tyskland klart å vinne krigen i Aust, så er det ikkje usannsynleg at det ville ha blitt ei form for avtale mellom Tyskland og dei andre columbiske statane. Men då Sovjet etter kvart såg ut til å sigre måtte dei columbiske statane skjerpe seg for å sikre at ikkje Sovjetunionen tok heile Tyskland. Det ville ha skipla maktbalansen i Europa og verda i høg grad.

Den tyske overklassen sitt siste forsøk har vore meir fredeleg gjennom utviklinga av Europaunionen. Her har dei hatt delvis suksess ettersom ulikskapane og fattigdomen har auka i store delar av området. Elles var denne fasen prega av at USA vaks fram som den største og mektigaste av dei columbiske maktene.

Columbismen etter 1960

Denne siste fasen fortsett enno, men frå 1949 og frametter kjempa mange tidlegare koloniar til seg retten til å konstituere seg som statar med sitt eige politiske system. Dei columbiske statane sette då i gong ei heil rekkje tiltak kalla nykolonialisme som gjorde at dei i røynda framleis hadde kontrollen over dei fleste av dei gamle koloniane sine. Alle som prøvde og har prøvd å bryte ut av det columbiske hegemoniet har blitt møtte med alle slags motstand frå krigar til boikott, sanksjonar, undergraving, osb. Først var påskottet kampen mot kommunisme. Seinare har dei brukt kampen mot terrorisme og for fri marknad, demokrati, menneskerettar, kvinnefrigjering, mot diktatur og hindringar av «den frie konkurransen» osb. Dette har vore hovuddrivkrafta bak krigane frå 1950-talet og frametter. Vi kan nemne Korea og Vietnam. Etter 1990 blei USA den einaste supermakta og dei vart svært ekspansjonistisk og krigersk. Irak og Libya er gruelege eksempel. Særleg skarpt står no motseiinga i Syria.

Slutten på den columbiske tida

Vi er no inne i fasen med avvikling av columbismen. Dei nord-atlantiske statane er i ferd med å miste hegemoniet i verda ettersom dei «austlege» statane, med Kina i spissen, veks svært fort i økonomi og makt. Dette skapar ein særleg farleg situasjon.

Statar som Russland og Kina i det store held seg til statsretten og seier at statane sjølv har rett til å styre seg utan utanlandsk innblanding, samstundes som særleg Kina ikkje bruker militære middel for å spreie makta si, men økonomiske middel. Russland og Kina sitt klare politiske mål er fredeleg samarbeid og samkvem både med columbiske og andre land.

Men dei gamle columbiske statane, med USA i spissen kjempar desperat for å halde på herredømet sitt og dei brukar alle middel, medrekna mange krigar. No har USA peika på Kina som ein hovudfiende og svartmaling av Kina og Russland blir stadig meir utprega. Slik prøver dei å førebu sine undersåttar på ein krig mot desse landa.

Kven trugar med krig?

Derfor er det viktig å vite at det er dei columbiske landa med USA i spissen som no trugar oss med store krigar på det eurasiske kontinent. Hugs at begge dei to tidlegare verdskrigane førte til store framgangar for USA. Russland og Kina er ikkje fiendar som vil gå til åtak på oss. Men USA kan provosere fram ein krig der Norge vil bli ei sone som står i fare for å bli øydelagd dersom vi blir oppfatta som ein vasall og alliert med dette landet. Det er særs viktig å skape ei antikrigsrørsle for å hindre ei slik utvikling.

Då eg fylte tre år den 8. mai 1945 tok verdskrigen slutt i «vest» og eg vart eit fredsbarn. Det er noko som er verd å følgje opp. Denne utstillinga dreier seg om det. Vil du vite meir kan du skrive lenkjene under her inn i weblesaren din og gå vidare derifrå.

Sjå: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/USA%20farligste.html

Sjå: https://www.tvalen.no/2019/07/04/usa-sitt-folkemord-pa-filippinane-rundt-1900/

Sjå: https://www.tvalen.no/2020/06/12/rasismen-ei-ytring-av-columbismen/

Sjå: http://marxisme.no/blir-det-en-ny-storkrig/