Kategori: Ymse

Slutten på den columbiske epoken?

Det skjer no store geostrategiske endringar i verda. Frå 1492, då Columbus kom til Amerika, erobra overklassane i dei vestlege maktene rundt Nord-Atlanteren verda for seg på særs brutalt vis, og dei har sidan brukt herredømmet til sin fordel. Nokre fordelar har og sildra ned til dei lågare klassane. Dei leiande maktene i dette spelet har vore Spania og Portugal, Holland, Frankrike, England i kronologisk rekkefølge, og i dag er USA den leiande makta. Tyskland kom aldri heilt inn i denne gruppa av leiande columbiske statar, men blei tvungen og muta til det gjennom Marshall-hjelpa. England var lenge den leiande makta blant desse statane, men utover på 1900-talet og særleg etter 2. verdskrigen tok USA over denne rolla og leier no strevet for å halde oppe dei vestlege maktene sin felles dominans i verda. Med eit omgrep frå den verdskjende og svært reaksjonære geografen, Halford Mackinder[i], kallar eg tida etter 1492 for den columbiske epoken[ii].

Mellom 1917 og 1991 blei det columbiske herredømmet halde litt i tømme av Sovjet-Unionen. Då denne staten vart oppløyst utvida USA makta si til store nye område og tilsynelatande gjekk vi inn i ein nye stor periode for columbismen. Men eigentleg vart USA stadig meir svekka i tida etter 1991. På berre 30 år har Kina vokse fram som et nytt økonomisk kraftsenter og det veks fortsett mykje fortare enn USA og dei andre columbiske statane. Andre statar i same området har og utvikla økonomien sin mykje. Den columbiske epoken ser ut til å gå mot slutten.

Den columbiske overklassen kjempar desperat for sitt verdsherrevelde

Dette er ein katastrofe for heile columbismen. Det columbiske systemet, der dei columbiske kjernelanda fører store verdiar ut av områda som dei dominerer, står i fare. Dollaren som reservevaluta er i fare – ein stor katastrofe truer den amerikanske økonomien. Derfor er alle vesentlege konfliktar i verda i dag prega av den gamle columbiske eliten sin desperate kamp for å stanse avviklinga av det lønsame internasjonale systemet deira. USA er i leiinga. Dette ligg bak når dei styrande i USA blinkar ut sine fiendar, anten det no er Afghanistan, Libya, Venezuela, Cuba, Iran, Syria, Nord-Korea, Russland og Kina eller andre. Derfor blir alle dei såkalla demokratirørslene inne i dei landa som USA og de andre columbiske statane ikkje har kontroll med, oppmuntra, finansiert og støtta på alle vis av columbiarane. I røynda har ikkje dette noko med demokrati å gjere, for dei despotisk styrte statane, som USA og dei andre columbiarane har kontroll med, får fortsette med sine styresett, sjølv om dei får litt mild kritikk inniblant. Når leiarane i USA seier demokrati og menneskerettar så tyder det USA og columbiarane sin rett til å angripe alle statar som ikkje er under deira kontroll. Det gjeld alle typar angrep – «varme»  krigar, opprusting, sanksjonar og arbeid for indre opposisjon og regimeendring osb. mot land og folk som ikkje vil underordne seg det USA-leia columbiske herreveldet.[iii]

Krig på det eurasiske kontinent

Men skiplinga av styrkeforholdet mellom USA og Kina fortsett med stor fart. USA fell nedetter økonomisk, mens Kina stig opp med stadig større kraft. USA ser meir og meir ut som eit land i oppløysing, mens Kina er mykje meir stabilt og framgangsrikt. USA prøver å stanse denne utviklinga med svartmaling, handelskrig og sanksjonar, men det ser ikkje ut til å nytte. I USA er det derfor planar om å nytte det enorme amerikanske militærvesenet i ein stor krig mot Kina og kanskje også Russland for å ta knekken på dei og å halde oppe det USA-leia columbiske herreveldet i verda. Vi får ein propagandakampanje med svartmaling av Kina og Russland og andre land som ikkje er dominert av det columbiske systemet. Dette får instinktivt støtte frå mange menneske i dei columbiske landa. Radikale personar fell og for USA sin falske propaganda om at dei kjempar for demokrati og menneskerettar i verda. Slike idear har alle imperialistiske statar spreidd når dei har tatt makta over andre folk og land til eige beste.

USA sine allierte får i oppdrag å kjempe USA sine krigar

Dei landa som vil sikre USA sitt herrevelde, og det columbiske systemet, må stadig meir gå mot sine eigne interesser som sjølvstendige statar. Dei må spreie USA si falske framstilling av seg sjølv og verda rundt. Dei må delta i det daudelege sanksjonssystemet som skadar økonomi og fredeleg samkvem mellom nasjonar og land. Alle land som USA peikar ut som sine fiendar må dei gjere til sine fiendar. Dei må kjempe USA sin krigar andre stader mot land og folk som ikkje er deira fiendar, ja som dei eigentleg hadde vunne mykje på å ha venskapeleg samkvem med.  Og dersom USA klarer å provosere fram ein krig mot Russland og/eller Kina må dei til slutt risikere krig på eige territorium.

Terje Valen, 23. februar 2021.

[i] https://en.wikipedia.org/wiki/Halford_Mackinder

[ii] https://www.tvalen.no/2020/06/12/rasismen-ei-ytring-av-columbismen/

[iii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

Skal idretten brukes i USAs nye kalde krig mot Kina?

USA og de landene som USA kontrollerer har startet en ny kald krig og en voldsom opprusting mot Kina og Russland. De prøver å få alle ledd i samfunnet med på denne kalde krigen som dessverre kan bli varm før vi aner det.

I NRK TV1-nyhetene får vi i dag vite at vinteridretten nå skal brukes som USAs våpen i denne kalde krigen. De fleste intervjuet var kloke og lot seg ikke lokke utpå, men en av dem gikk i fellen, eller deltok bevisst på opplegget. Idretten absolutt avvise disse fremstøtene. Idretten bør forholde seg til arrangørlandet, søke sine opplysninger også hos dem og få synet til dette landet. Den bør ikke la seg rive med av den ensidige USA-ledete politiske, antikinesiske kampanjen som det nå legges opp til.

Vi bør heller legge vekt på at Kina har foretatt århundrets største fremgang for menneskerettighetene ved å bringe 800 millioner av sine innbyggere ut av fattigdom i løpet av en generasjon. Dette skulle hele verden, inkludert den norske vinteridretten vært med på å feire. Men nå skal altså dette være den staten som norsk vinteridrett skal være med å angripe på grunnlag mildt sagt omstridte opplysninger.

For historieløse mennesker trekkes uigurene og Hong Kong frem som skrekkeksempler.

Men alle som har fulgt med vet også at det finnes en ganske stor kontingent med uigurer blant de jihadistene som tilbyr sine krigstjenester over alt der disse fører sine blodige kamper og der USA og andre betaler dem for det. Det er helt legitime nasjonale interesser som gjør det nødvendig med skarp kontroll av disse og deres støttespillere på kinesisk territorium. Vi kan sjøl tenke hva den norske staten hadde gjort dersom en relativt stor gruppe av samene hadde vært jihadistiske fremmedkrigere i andre land og så kommet tilbake til det de ser på som sameland for å samarbeidet med Russland i det som norske myndigheter oppfattet som starten på en løsrivingsprosess fra Norge.

Hong Kong har en lang og grusom historie under den engelske imperialismens blodige herjinger i Kina fra 1800-tallet av, og innbyggerne der ikke fikk ikke stemmerett før Englands imperialistiske brohode der var avviklet mot slutten av 1900-tallet og det ble kinesisk område. Nå prøver England og USA å bruke dette området i sitt arbeid for å skape problemer for kineserne, bruke det som brekkstang for regimeneendring og for å gjenvinne sitt hegemoni i landet. England har aldri har villet godta at de mistet dette området.

Hvis noen skal boikottes bør det være USA sjøl. Den systematiske undertrykkingen av den fargede befolkningen der, med det enorme antallet svarte i fengsel på grunn av svært små, ikke-voldelige lovbrudd, har gjort at USA har den største fengselsbefolkningen i noe land.

USA har også begått en enorm rekke folkerettslige forbrytelser gjennom sin historie. Det finnes en stor mengde ugjendrivelig dokumentasjon for dette. For tiden etter 2. verdenskrig har avdøde Leon Blum oppsummert denne historien i boken Americas Deadliest Export, Democracy, The Truth about US Foreign Policy and Everything Else som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen følgende som er basert på grundig kildegransking:

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

  • Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
  • Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
  • Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
  • Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dessuten har USA etter 2. verdenskrig bygget opp 800 militærbaser over alt i verden, de fleste rundt Russland og Kina, og startet eller støttet et utall kriger mot og i andre land for å holde på sitt verdenshegemoni, noe som har ført til uendelige lidelser over store deler av verden. Vi kan nevne en rekke slike – som Koreakrigen der over 20 % av befolkningen i Nord-Korea ble bombet i hjel, Vietnamkrigen med den enorme bombingen av Laos og Kambodsja som førte til millioner av døde og forgiftete med agent orange, mange kriger i Latin-Amerika, to Irak-kriger, Jugoslavia-krigen, Libya-krigen der Norge gjorde en del av drittjobben og Syria-krigen, samt kuppet i Ukraina, for å nevne noen. I dag er støtten til Israels krigsforbrytelser mot palestinerne mest aktuelt.

Dette betyr selvsagt ikke at Kina, som de fleste land i verden, er noe perfekt samfunn. De er derimot et samfunn som fremdeles kjemper for å komme ut av underutvikling som ble påført dem på 1800-tallet gjennom grusomme angrep fra at imperialistene i England, USA, Tyskland, Frankrike og andre land. Kina er et gammelt kulturland med høyt utviklet statsstyre som ble opprettet for 4000 år siden, altså 3000 år før vikingetiden her.  De har en helt annen firetusenårig styretradisjon, enn vi i «Vesten» har hatt. Den styreformen de har nå har ført til nærmest ufattelige fremganger for det kinesiske folket. Vi bør ha en viss ydmykhet over for dette.

Og så skal norske idrettsfolk mobiliseres til angrep for å forsvare menneskeretter for en folkegruppe i Kina?! Vi som for ikke så lenge siden behandlet samene på lignende måte, med et enormt «fornorskingsarbeid», blant annet med internatskoler der samenes barn ikke fikk snakke sitt morsmål, som Kina nå blir beskyldt for når det gjelder uigurene. Så seint som på 1980-tallet satte myndighetene i Norge inn den største politiaksjonen i landet etter krigen for å rydde samene og naturvernere vekk slik «storsamfunnet» kunne bygge en demning i deres reinområder, pluss at det i dag planlegges vindturbiner og gruvedrift som vil gjøre enda mer av reindriften umulig.

Vi vet også at amerikanerne internerte 110 000 japansk-amerikanere under den 2. verdenskrig uten lov og dom og kun på bakgrunn av etnisitet som det nå heter. Noen kaster stein i glasshus.

Og så  vil noen at idretten skal sette seg til doms over kineserne med sine snart en og en halv milliarder mennesker som strever med å komme seg ut av underutvikling og fattigdom påført av det «hvite» Vesten, til tross for store økonomiske fremganger også. Dette er beint frem en skam. Et bedre forslag er at idretten demonstrerer mot at samenes næringsgrunnlag (og vår felles natur) nå ødelegges av storsamfunnet her i vårt eget land. Etter en streng tolking kan dette også betegnes som folkemord. Bør vi da oppfordre vinteridretten i verden til boikott av arrangementer i Norge på dette grunnlaget?

Til idrettsvenner i hele landet – spre dette til hele idretten så den kan avgjøre om vi skal bli en brikke i den nye kalde krigen i verden eller være en bevegelse for vennlig kappestrid mellom alle nasjoner og en fredsbevegelse, slik det Olympiske Charteret legget opp til. Forlang i alle fall at det må til et vedtak på ekstraordnært Ting før eventuelle tiltak kan settes i gang.

Terje Valen, søndag 6. juni 2021

Tidligere leder for et idrettslag i 15 år og et idrettsråd i 10 år.

Norge slutter opp om tiltakene for at det økonomisk svekkete og dysfunksjonelle demokraturet i USA skal beholde sitt verdensherrevelde og redde det columbiske system i verden

Mens USA støtter den beviselige morderen, prinsen av Saudi-Arabia, og vil ha utlevert og straffet Assange fordi han har avslørt USAs krigsforbrytelser for allmennheten, innfører de sanksjoner mot land, foretak og personer som ikke vil innordne seg under den columbiske orden som har gjort det mulig for overklassene i de nordatlantiske, «hvite» land å drive folkemord, overføring av verdier og tyveri av naturressurser i resten av verden, inkludert sine lydige vasaller, i mer enn 500 år, og som fortsetter med det. I det siste har vi også fått nye bevis på USA sin støtte til det sionistiske apartheid-regimet i settlerstaten Israel som egentlig driver en politikk overfor palestinerne som kan gjøre at betegnelsen folkemord må brukes.

Sovjet-tiden

Under Sovjet-tiden var Sovjet-Unionen en garantist for at USA ikke klarte å erobre hele verden for seg, men det ble hele tiden drevet en intens kamp for å få ødelagt dette forsøket på å slippe ut av den columbiske orden for godt. Da dette lyktes klarte de langt på vei å ruinere Russland og andre land som oppsto etter oppløsningen av Sovjet-Samveldet i løpet av 1990 tallet. De håpet da at de, gjennom sin venn Jeltsin og hans oligark-gruppe, hadde fått kontroll med Russland og de andre tidligere Sovjet-republikkene. Men under Putins ledelse ble oligarkene fratatt sin politiske makt, og nyliberalistene fra USA og andre columbiske stater ble stengt ute igjen fra Russland og russerne klarte å reise seg igjen etter de fryktelige nyliberale 1990-årene. Da ble de igjen USAs og resten av columbiernes fiende, akkurat som da de 13 columbiske landene med England i spissen, pluss Japan, invaderte Russland etter oktoberrevolusjonen for å hjelpe de gamle godsherrenes 136 000 offiserer med å skape hærer for å gjenopprette godseierveldet der etter revolusjonen i 1917. Argumentet de brukte var at de ville hindre at Russland sluttet separatfred med Tyskland i 1. verdenskrig.

Klientstaten Norges rolle

Den columbiske politiske ledelsen i USAs klientstat, Norge, slutter seg nå til de fleste amerikanske tiltakene. Dette gjelder både de politiske alliansene bak som Høyre skaffer seg og de som Arbeiderpartiet skaffer seg. I saken om Bergen Engines har DNA-representantene vært de verste. Men først til det gode eksempelet – sanksjonene mot Russland fordi de der fengsler den columbiske agenten for regimeendring der, den reaksjonære nasjonalisten, Navalny. Dette gjør de etter fullstendig ubeviste anklager om at Putin skal være ansvarlig for at han ble forgiftet. Og de gjør det etter at Navalny fikk reise ut av Russland for å få behandling der og oppholdt seg der i så lang tid etter at han ble frisk at han ikke overholdt meldeplikten etter en dom i hjemlandet, og etter at han hadde samtaler med ledende personer i de columbiske landene og spredde den falske nyheten om at Putin skulle eie et enormt luksuspalass. En nyhet som ble spredd som sannhet i norske nyheter.

Eksempelet Sinkiang

Her skal jeg ta opp et par eksempler til. Det første er at den politiske ledelsen i Norge, etter oppfordring fra USAs vasaller i EU, støtter sanksjoner mot Kina etter lite tillitvekkende påstander om «folkemord» på uigurene i Sinkiang. Hvis vi skulle behandle USA på linje med dette, så skulle det har vært innført sanksjoner mot landet for behandlingen for systematisk rasisme mot sine fargete borgere, for behandlingen av fangene på Guantánamo og for omleggingen av rettsvesenet som har ført til systematiske rasistiske fengslinger av i hovedsak fattige fargete i et omfang som ikke finnes noe annet sted i verden nå. Dessuten en omlegging og privatisering av fengselsvesenet som mange mener har gjeninnført slaveriet i USA. Vi skulle dessuten ha hatt tunge sanksjoner mot USA med vasaller på grunn av angrepet på Irak og ødeleggingen av dette landet på fullstendig løgnaktig grunnlag. Her klarte heldigvis Bondevik-regjeringen å holde Norge utenfor. Så skulle vi hatt sanksjoner på grunn av bombingen, mordet på Gaddafi og ødeleggingen av Libya som ordnet stat, også på grunnlag av løgner om at Gaddafi var i gang med massakrer på egen befolkning. Disse sanksjonene skulle også ha rammet flere vasallstater, blant andre Norge som da var ledet av det krigshissige, ekstremt USA-vennlige Arbeiderpartiet, med NATO-Stoltenberg i spissen.

Eksempelet Bergen Engines

Det andre eksemplet er salget av Bergen Engines-verkstedet i Bergen til et foretak, TMH International, som er eid av russisk kapital. Som administrerende direktør ved verkstedet, Jon Erik Røv, sa i Bergens Tidende 13. mars, har de lenge levert motorer til Russland, både til landbaserte anlegg som diamantgruver, kobbergruver og gartneri i tillegg til flere havgående fiskefartøy og offshoreskip. Han sa også at 40 prosent av leveransene fra fabrikken siden 2007 er båtmotorer og at det kun er to prosent av motorene som er levert siden da som står på forsvarsfartøy. Han understreker at de er en stor leverandør av  et kommersielt produkt til Kystvakten, som til et hvilket som helst annet fartøy og det er ikke andre motorer som står der enn de som står i et kommersielt skip. Det har også kommet frem at verkstedet tidligere har levert avanserte motorer til nye russiske krigsskip.

Alt dette har gått greit hittil og medvirket til at en av de få store industriarbeidsplassen som er igjen i Bergen har klart å holde det gående gjennom gode og dårlige tider. Det er faktisk ikke noe som tilsier at russisk kunnskap om de standardmotorene som står i Kystvaktens skip skulle bety noe for sikkerheten for det norske forsvaret.

TMH International er et ansvarlig kapitalistisk konsern som operer internasjonalt og vil satse videre på fabrikken og åpne et større marked for den i Russland og andre stedet i verden. Men nå settes hele bedriftene med arbeidsplasser på spill. Andre kjøpere vil stort sett være investeringsselskap som plasserer om på porteføljen sin etter mer kortsiktige profittmuligheter eller foretak som vil gjøre endringer som kanskje ikke egentlig passer med verkstedets toppkompetanse. Nedleggingsspøkelset blir et mye nærmere alternativ.

Den siste utviklingen i denne saken har kommet etter at den nye presidenten i USA, Biden, har lansert en ny, mye mer offensiv politikk enn Trump for å befeste USAs verdensherrevelde, med  Russland og Kina som de viktigste fiender som skal nedkjempes, og selvfølgelig andre mindre land som ikke vil innordne seg. Det er også velkjent at oligarkiet som styrer det demokratiske partiet i USA over lengre tid har vært spesielt opptatt av å ta knekken på Russland. De har lansert en rekke ubeviste påstander om russisk innblanding i valgene i USA osv. Den gamle, grusomme herskende klassen i vasallstaten England har også vært en viktig aktør i løgnkampanjer mot Russland.

Problemet

Problemet er at finanskapitalen og dens representanter i Norge fremdeles tror at USA og dets columbiske system er noe kort å satse på i fremtiden, når dette landet nå er i delvis oppløsning og sakker svært raskt akterut i forhold til spesielt Kina på mange avgjørende felt. Ut fra denne villfarelse setter de norske arbeidsplasser og en fornuftig norsk sikkerhetspolitikk på spill for å tekkes USA. Det er en feilvurdering som kan koste det norske folket dyrt.

Hovedmotsigelsen i verden går nå mellom det USA-ledete columbiske system og verdens folk, land og nasjoner. I denne motsigelsen har det columbiske system, med enkelte unntak, vært den stadig mer dominerende hovedsiden fra 1492 og frem til nå. Hele den «vestlige» verden er så innelukket i dette systemets ideologi og fordeler at det er vanskelig å forstå at denne tiden er over. I den siste delen av denne perioden har USA blitt så overlegen på columbisk side at det også har oppstått ganske store motsigelser mellom USA og noens stater innenfor den columbiske gruppen. Den enormt raske økonomiske utviklingen i Kina  og den store handelen Kina har med både USA og andre columbiske land innen den columbiske gruppen, har også bidratt til dette.

Løsningen – og hvis ikke

Alt dette gjør at det columbiske system med USA i spissen må avvikles og statene i verden må komme mer på lik linje.  Et helt avgjørende krav for at verden skal bli et sikrere sted å leve er at USA må legge ned sine over 800 militære baser i andre land, langt fra egne grenser. Hvis USA satser på å stanse prosessen i retning avvikling av det columbiske system vil det kunne føre til en eller flere enorme kriger, med en drapsrater og ødeleggelser som vi ikke har fantasi til å forestille oss. Menneskehetens overlevelse kan ligge i vektskålen. Med den relle omleggingen av den norske basepolitikken og amerikanske soldater og anlegg i Norge blir Norge et mulig førstemål i en eventuell krig som USA kan provosere frem. Dette er politikken til deler av det amerikanske oligarki. I mellomtiden håper de å kunne holde på makten sin gjennom økonomisk krigføring som fører til ytterligere forholdsvis styrking av Kina, men som både USA og deres vasaller taper enormt på, og som koster befolkningen der svært dyrt. Bergen Engines kan fort bli et lokalt eksempel på dette.

Det er trist at også partier som skal være radikale har gått på limpinnen og synger med i det columbiske koret i denne saken. Norge som nasjon har alt å vinne på nærmere samarbeid med vår nabo Russland på alle felt. Det kunne vi ha gjort om vi var et uavhengig, alliansefritt rike slik vi ifølge vår egen grunnlov skal være og ikke en klientstat til USA.

Men omgåelser av grunnloven blir jo stadig med vanlig fra regjeringenes side. Både bombingen av Libya under en DNA-regjering og iverksettelsen av nedstenging i landet i forbindelse med covid-19 under en Høyre-regjering foregikk ved brudd på Grunnloven.

Terje Valen, lørdag 22. mai 2021.

Med dei «grøne» for kapital og imperialisme

Den antikapitalistiske fløyen i alle dei «grøne» partia har tapt den interne kampen, og desse partia prøver no å redde miljøet innanfor kapitalen sine rammer. Noko som sjølvsagt i det vesentlege er øydeleggande for miljøet.[i]

Men både i Tyskland og Frankrike skjer det no ei vidare utvikling av desse partia. Dei har med fynd og klem forlate ein kvar antiimperialistisk tanke og blitt trugne tilhengarar av den USA-dominerte imperialismen.

La oss først sjå på Frankrike. Le Monde diplomatique skriv no om Yannick Jadot[ii] som er initiativtakar til ei politisk samling han kallar «réunion unitaire» som vi vel kan omsette med «felles samling» og som elles er ein av dei fremste «grøne» politikarane i landet. Redaktøren i avisa, Serge Halimi, skriv i årets mai-nummer av avisa at Jadot har publisert ein analyse av utanrikspolitikken som vi skulle tru var redigert av eit Pentagon-byrå, der han plasserer seg til høgre for president Macron. Han seier at den aukte internasjonale spenninga kjem berre av den større aggressiviteten til dei autoritære regima som styrer i Kina, Russland og i tillegg Tyrkia. Det ser altså for han ut som provokasjonane aldri kjem frå USA, Saudi-Arabia eller Israel. Med same tunnelsynet gir han Moskva og Peking monopol på «falske nyheiter» og støtte til «ekstremistiske rørsler» eller oppkjøp av franske nøkkel-føretak. Han ser bort frå løgnene om masseøydeleggingsvåpen i Irak, den vestlege støtta til den syriske Al-Nusra-fronten – knyta til Al-Kaida og USA sine tiltak mot konkurrerande føretak og som tvinga føretaket Alsom inn under General Motors. Han forlangar at europearane straks stanser gassrøyrprosjektet Nordstream 2 og at vi må støtte Ukraina til å møte den militære aggresjonen frå naboen Russland. Så langt redaktør Halimi.

Så til Tyskland der den leiande figuren til dei «grøne», Annalena Baerbock[iii] har jobba i nokre år no for at dei «grøne» skal komme i regjeringsposisjon og til og med få kanslarembetet.
Kanslar Angela Merkel har ønska ho velkomen om ho vinn stillinga. Baerbock har stadig meir tilpassa dei «grøne» sin politikk til det som Online Focus[iv] kallar sentrum venstre i heile politikken. Det tyder at ein del av dei mest utfordrande programpunkta for dei «grøne» blir svekka og fjerna. Men det mest interessante i denne samanhengen er utanrikspolitikken ho står for. Ho meiner at krigsfaren i Ukraina kjem frå dei aggressive russarane, og at krigsfaren i Sør-Kina-havet kjem frå Beijing. Ho høyrer også til dei hardaste motstandarane mot gassleidninga Nordstream 2. Ho er truandes til å seie dette rett i fleisen på Putin. Og det same gjeld synet på angrepa på menneskerettane når det gjeld det muslimske mindretalet i Kina eller den valdelege undertrykkinga av demokratirørsla i Hong Kong, slik ho ser det.

Med dette har dei to leiande talspersonane for den «grøne» rørsla i Europa innynda seg hos det imperialistiske finansborgarskapet i USA og sjølv plassert seg i leiren av dei statane som har erobra, undertrykt og utbytta resten av verda heilt sidan Columbus kom til Amerika i 1492. Dette er vegen det går med desse «grøne» rørslene når dei nærmar seg dei viktigaste taburettane. Då gjeld det å få tiltru hos den herskande klassen, elles er det mest umogleg å vinne leiande parlamentarisk posisjonar i land der USA har dominerande innflyting. Utan ein marxistisk analyse i botn, ei politisk innretting på arbeidarklassen, ein aktiv antiimperialisme med ein kommunisme i Karl Marx’ ånd som målsetting og ei leiing som går i spissen for å mobilisere heile partiet til å arbeide aktivt og ope for dette, vil det gå den vegen med alle parti som elles kallar seg radikale og til og med sosialistiske og revolusjonære.

Terje Valen, fredag 14. mai 2021.

[i] Sjå til dømes Daniel Tanuro, Green Capitalism: why it can’t work, Merlin Press, 2013. Boka blei først publisert på fransk som L’impossible Capitalisme Vert av Editions La Decouverte, Paris, 2010. Tanuro sjølv er erklært marxist. Han er kvalifisert jordbruksingeniør og har publisert fleire bøker med marxistisk analyse av økologi. Slik sett følgjer han opp den store franske økologiske pioneren, René Dumont, som mellom anna skreiv Seule une écologie socialiste … i 1977 og også stilte som dei grøne sin statsministerkandidat i 1974. Dumont var heilt klar på at den vesentlege grunnen til fattigdom og problem i den fattige verda var undertrykkinga og utbyttinga frå dei kvite nordeuropeiske statane. Det politiske forfallet frå han til Yannick Dadot er skremmande og viser korleis dei «grøne» partia har blitt fanga av finanskapitalen sin ideologi og sin eigen politiske karrierisme.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Yannick_Jadot

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Annalena_Baerbock

[iv] https://www.focus.de/politik/deutschland/kommentar-kampf-ums-kanzleramt-herzlichen-glueckwunsch-frau-baerbock_id_13207936.html

Skjebnetid for kapitalen

I 2016 gav John Smith ut boka Imperialism in the Twenty-first Century – Globalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det 21. hundreåret – Globalisering, superutbytting og kapitalismens endelege krise). Han summerer opp alt i slutten av boka. Det skal eg omsette no. Men først skal et gi att den første setninga i boka og samanfatte det Smith skriv om det som skjedde.

«Samanrasinga  av Rana Plaza, ein 8 etasjars bygning som husa mange tekstilfabrikkar, ein bank og nokre forretningar i eit industridistrikt nord for Dhaka, hovudstaden i Bangladesh, den 25. april 2013 som drap 1133 tekstilarbeidarar og skada 2500, var ein av dei største arbeidsulukkene i den historia vi kjenner til.»

Dagen før det skjedde hadde ein oppdaga sprekker i bygnaden og han vart undersøkt. Det førte til at han vart stengt. Alle som jobba der blei evakuert og det vart råda til at bygnaden skulle vere stengd frametter. Dagen etter følgde dei som jobba i butikkar og i banken i første etasje rådet og held seg vekke. Men tekstilarbeidarane fekk ordre om å komme på jobb eller få sparken. Då generatorar som var ulovleg installert på toppen av bygget starta opp kollapsa bygnaden og tusenvis av arbeidarar var fanga og vart knust under betongen. Dei vestlege merkevareforetaka i vesten som tener på den billige produksjonen i dei fattige landa gjorda alt dei kunne for å sleppe unna ansvaret for det som hadde skjedd. Smith seier at denne «ulukka» var som ein gigantisk stråle eller ein sjokkbølgje som gjennomlyste den indre strukturen i den globale økonomien.

Så til omsettinga av boka sin konklusjon.

«Den store bølgja med utflytting av produksjonsprosessen til låginntektsland, som blei mogleg på grunn av den gunstige utviklinga av IKT og den hurtige utviklinga av transportteknologien, var eit strategisk svar på den doble krisa med fallande profitt og overproduksjon som dukka opp att på 1970-talet i form av stagflasjon og ein nedgangskonjunktur som kom samstundes over heile verda. Denne prosessen som kom av imperialistane sin uvilje mot å fjerne dei dyre positive reformene dei hadde gått med på og som hadde hjelpt til med å omvende arbeidarane i det globale Nord til passive tilskodarar og til og med medskuldige, i undertrykkinga til imperialistane av resten av verda. Saman med den enorme utvidinga av gjeld i familiane, føretaka og statane, gav denne globale endringa det avleggse og øydeleggande kapitalistiske systemet ei utsetting som varte i knapt tjuefem år. «Finanskrisen» som sørga for slutten på denne utsettinga er ein følgjesmitte, ein sjukdom som er skapt av den medisinen som blei tatt for å lette ein djupare sjukdom som kapitalismen ikkje har nokre alternative middel mot. Eksponentielt aukande gjeld lykkast med å halde overproduksjonskrisen innan grenser som gjorde at han kunne fortsette å eksistere, men har brakt det globale finanssystemet nær samanfall. Overføring av produksjon til andre land har auka profitten til føretak over alt i den imperialistiske verda og hjelpt til med å halde oppe levestandarden til innbyggarane der, men det har ført til meir avindustrialisering, har gjort kapitalismens imperialistiske og parasittiske tendensar større og har stabla opp globale ubalansar som truger med å føre verda inn i øydeleggande handelskrigar. Alle faktorane som produserer denne krisen – aukande gjeld, aksjeboblar, globale ubalansar – blir forsterka av verknadane av dei naudtiltaka som er laga for å halde dei i sjakk. Ironien i null-rente-politikken og statleg innsprøyting av pengar i økonomien (quantitative easing) er at den største suksessen til denne – å halde oppe verdien på finansformuane og rikdommen til dei som eig desse formuane – blokkerer den einaste kapitalistiske løysinga på krisen, nemleg ein massiv ettergjeving av krava på samfunnsmessig rikdom.

Statleg innsprøyting av pengar og nullrente-politikk eller «amfetaminrus for finansmarknaden» slik ein banksjef for Goldman Sachs så uforgløymeleg kalla det[i] – er difor eit middel til å utsette det uunngåelege, som å sparke bensinkanna nedetter bakken mens du ventar og håpar på at motoren skal starte att.

Sjølv om den globale krisen først viste seg i finans- og banksfæren så er det som verda no er inne i mykje meir enn ein finanskrise. Han er det uunngåelege resultatet av motseiingane i det kapitalistiske systemet sjølv som no ikkje kan utsettast lenger. På berre tre tiår har  den kapitalistiske produksjonen med sine indre motseiingar blitt svært omforma ved det umåtelege globale skiftet av produksjonen til lågkostland, med det resultatet at profitt, velstand, og samfunnsmessig fred i dei imperialistiske landa har blitt kvalitativt meir avhengige av utviklinga av super-utbytting av levande arbeid i land som Vietnam, Mexico, Bangladesh og Kina. Av dette følgjer at det no ikkje berre er ein finanskrise og heller ikkje berre ein ny krise i kapitalismen. Det er ein krise i imperialismen.

Framveksten av nyliberalismen etter eit tiår med krigar, kriser og revolusjonar var ikkje uunngåeleg. 1970-åra var, når alt kjem til alt, eit tiår då USA vart kasta ut av Vietnam, eit tiår med revolusjonane i Nicaragua og Iran, Cubas siger over Sør Afrika sin invasjon i Angola og Soweto-oppstanden som følgde. Det var resultat av kampar der resultatet ikkje var gitt på førehand. Fire tiår seinare er heller ikkje framtida avgjort på førehand, men det tyder ikkje at det finnast eit uendeleg tal med moglege framtider. I røynda finnast det berre to: sosialisme eller barbari. Kva framtid av desse to som vil skje vil avhenge av kampen til millionar, og av dei revolusjonære sin kapasitet til å smi ei leiing av det kaliberet den dei russiske bolsjevikane hadde eller Cubas 26. juli rørsle.

Den enorme veksten til arbeidarklassen og særleg industriarbeidarklassen i Kina og i nasjonar som er undertrykt av imperialismen er den mest avgjerande omforminga i den nyliberale perioden og må rangerast blant dei viktigaste utviklingane i kapitalismens historie. Forflyttinga av arbeidarklassen sørover, styrkinga av arbeidarklassen i dei imperialistiske landa ved immigrasjon frå undertrykte nasjonar, og kvinnene sitt inntog i lønsarbeidet i alle land tyder at arbeidarklassen nå er mykje meir eit uttrykk for heile menneskefellesskapen og styrkar mykje sjansane for å vinne i dei kampane som  kjem. Meirverdien som blir pressa ut av desse nye legionane av dårleg betalte arbeidarar hjelpte til å grave kapitalismen ut av hòlet sitt på 1970-talet då den imperialistiske ordninga blei utfordra av overproduksjon, fallande profitt og aukande klassekamp i kjernelande og ved opprør og revolusjonar i Asia, Afrika og Latin Amerika. Saman med brørne og systrene sine i dei imperialistiske landa har arbeidarane kapasiteten, misjonen og skjebnen til å grave eit nytt hol, ein grav der dei kan gravlegge kapitalismen og få slutt på det som Marx kalla «menneskesamfunnet si forhistorie».[ii]

Samspelet mellom levande arbeid og naturen er kjelda til all rikdom. Kapitalismen si ville utbytting av begge har ført til ikkje berre ein alvorleg samfunnsmessig og økonomisk krise, men også til ein veksande økologisk katastrofe. Aukande konsentrasjon av CO2 i atmosfæren saman med resten av avfallet som blir skapt i den kapitalistiske produksjonen og dumpa på land og i elvar og hav skapar allereie ekstremvær på heile den sørlege delen av kloden. Kapitalismen sin tendens til å utarme arbeid og natur er like gamal som kapitalismen sjølv, men nett som den enorme appetitten han har på billig arbeid og den draumen han har om omgå produksjonen heilt gjennom finansiell alkymi, når dei øydeleggande tendensane hans fram til sitt mest ekstreme uttrykk på same tid. Den kapitalistiske øydelegginga av naturen tyder at det ikkje berre er kapitalismen si aller største krise nokon gong, er det kapitalismens siste krise, ein eksistensiell krise for menneskefellesskapen.

Derfor altså leier alle vegar inn i krisen herifrå. Med orda til den cubanske revolusjonære leiar, Raúl Valdés Vivó, er dette un crisis salida del capitalismo, ein krise som det ikkje finnast nokon kapitalistisk veg ut av. Den einaste vegen frametter for menneska er «å begynne omforminga til ein kommunistisk produksjonsmåte. … Anten vil folka øydelegge den imperialistiske makta og opprette si eiga makt eller så blir det slutten på historia. Det er ikkje ‘sosialisme eller barbari’ som Rosa Luxemburg sa i 1918, men sosialisme eller ikkje noko.[iii]

Terje Valen, 14. mai, 2021.

[i] Sitert i Henry Sender, «On Wall St: A Tonic that Works Too Well, ”Financial Times”, 23. desember, 2009.

[ii] Karl Marx, 1859, A Contribution to the Critique of Political Economy, http://www.marxists.org/archive/marx/works/1859/critique-pol-economy/preface.htm  

[iii] Raoúl Valdés Vivó, «Crisis sin salida del capitalismo,» Rebelión, 30. januar, 2009, https://rebelion.org/crisis-sin-salida-del-capitalismo/ , forfattaren si omsetting. Lenka i boka er feil, eg har funne den rette. TV.

Den nye kalde krigen og den ideologiske kampen mot imperialismen

I tidsskriftet Monthly Review for desember 2020 skriv redaksjonen om den nye kalde krigen mellom USA på den eine sida og Russland og Kina på den andre. I denne artikkelen gjennomgår dei USA sin imperialistiske strategi etter 2. verdskrigen, med særleg omsyn på erfaringar frå den kalde krigen då og med blikk for den nye kalde krigen no mot Russland og særleg Kina. Eit viktig moment er den ideologiske kampen frå imperialistane si side som også gjer at vi forstår betre funksjonen til nokre folk på venstresida sine angrep på Pål Steigan og hans prosjekt der ideologiske, journalistiske og kulturelle arbeidet for å hindre ein ny verdskrig står sentralt. Eg har omsett artikkelen under her.

Ei utheving om den veksande faren for storkrig med bruk av atomvåpen er gjort av meg.

Dei Sameinte Statane er no inne i ein ny kald krig med Russland og Kina, med stadig større fokus på det sistnemnde landet. Når det gjeld Russland sjølv er opptakten til den nye kalde krigen eit direkte resultat av den vestlege imperialistiske strategien som er leia av USA i tiåra etter oppløysinga av Sovjetunionen. I tomrommet etter at Sovjet forsvann frå verdsscena  var USA sin store strategi (slik han blei framført av Paul Wolfowitz kort etter Golfkrigen mot Irak) retta mot ei rask utviding av området for USA sin geopolitiske dominans, for å etablere seg som ei varig makt utan utfordrarar (unipolar power). Dette tok form av ein serie med krigar, militære intervensjonar og brutale politisk taktiske trekk som var retta mot område der dei tidlegare supermaktene heldt kvarande i sjakk (medrekna delar av Midt-Austen) saman med statar som hadde vore innanfor Sovjet si geopolitiske sfære eller hadde vore delar av USSR. (John Bellamy Foster, «The New Geopolitics of Empire,» Monthly Review, januar 2006, side 9-14.)

I Europa utvida NATO seg austetter inn i dei «reelt eksisterande sosialistiske» statane, særleg gjennom den valdelege parteringa av Jugoslavia (Diana Johnstone, Fools’s Crusade [New York: Monthly Review Press, 2003]). I 2014 hadde NATO utvida sitt nett av innflyting heilt til Ukraina som tidlegare hadde vore ein del av USSR og no låg grensa mot Russland. I Midt-Austen hadde Vesten felt Irak og Libya og støtta ein krig i Syria. I 2007 danna USA Africom, ein separat militær kommando for Afrika, mens dei utvida dei militære operasjonane sine over heile kontinentet.

Men denne utvidinga av USA sin geopolitiske sfære fekk etter kvart på et alvorleg tilbakeslag når dei kom opp mot eit Russland som sto fram att og fekk stormaktstatus, denne gongen som ein kapitalistisk makt under Vladimir Putin. Som svar på kuppet i Ukraina i 2014 som NATO støtta, annekterte Russland Krim (etter ei folkeavstemming) og prøvde å beskytte den russiske folkesetnaden i Øst-Ukraina og sikre grensa si mot Ukraina gjennom avgrensa, intervensjon som stort sett var hemmeleg. Washington framstilte det som ein svær aggresjonshandling som rettferdiggjorde fleire sanksjonar frå USA mot Russland. I same periode klarte Russland å vinne over NATO sine forsøk på å styrte styret i Syria.

I starten søkte Donald Trump-administrasjonen å få til avspenning med Russland for å konsentrere seg om å førebu krig mot Kina som dei såg som ein større trussel. Men demokratane (med støtte i etterretningsfolka) prøvde å halde den nye kalde krigen med Russland gåande, mens dei klaga Trump for å vere veik ovafor Putin. Samstundes var demokratane snar til å kaste seg på køyret mot Kina også. Resultatet er at den nye kalde krigen i det tjueførste hundreåret har tatt form av eit forsøk frå trekanten USA/Canada, Europa og Japan på halde oppe ei verd med ein pol. Kina og Russland set seg mot dette og har blitt tvinga inn i det som nærmar seg ein forsvarsallianse. Verda står derfor no framfor ein veksande krigsfare som kan føre til ein mogleg global atomkrig.

Når det gjeld omsynet til ein ny kald krig med Kina så peiker det i retning ein meir alvorleg konflikt enn den ein har med Russland fordi den har med ein direkte utfordring til USA sitt hegemoni over verdsøkonomien. På 1970-talet valde Vesten, som ein del av den store strategien som blei presentert av Richard Nixon og Henry Kissinger, å gå over frå såkalla «innkapsling» av Kina til å engasjere seg, fordi dei antok at Kina som hadde hatt rask vekst, kunne bli innordna under det vestlege imperialistiske systemet att. Dei multinasjonale føretaka var også motivert av ei ønskje om å få tilgang til den store kinesiske marknaden. Ettersom mykje av produksjonen til dei vestlege multinasjonale foretaka blei lagd til Kina på grunn av låge kostnader til arbeidskraft sto Kina raskt fram som eit senter for den globale produksjonen og i 2001 blei dei tillate å komme inn i Verdas Handelsorganisasjon (WTO).

Mens Kina framleis er eit fattig land ut frå brutto nasjonalprodukt per hovud så har landet i løpet av dei siste tjue åra utvikla seg frå å vere den sjette største økonomien i verda til å den nest største. Brutto nasjonalprodukt har vakse med 6 prosent årleg i tre tiår. Det er det leiande landet i verda når det gjeld industriproduksjon med 30 prosent av verdas produksjon og det er den største handelspartnaren til mest tre fjerdedelar av verdsøkonomien. Det har ein fjerdedel av verdas arbeidsstyrke innan vitskap, teknologi, matematikk og ingeniørfag. Det globale Belte- og Veg-initiativet (dei nye Silkevegane) utvidar raskt Kina si geoøkonomiske påverknad. (M. K. Bhadrakumar, «Quad Won’t Fly. This is Why», Indian Punchline, 13. Oktober,2020). I dei siste framskrivingane frå Det internasjonale pengefondet (IMF) vil Kina stå for 51 prosent av verdas økonomiske vekst i 2020-21. Samstundes har økonomien i USA (saman med Europa og Japan) vorte fanga i ei felle av stagnering og finansialisering i eit halvt hundreår, eit fenomen som Monthly Review i heile denne tida har skrive om, og som endeleg blei drive heim hos dei etablerte økonomane etter den store finanskrisen i 2008-10.

Desse utviklingstendensane har leia til ein stadig meir krigersk haldning frå Washington ovafor Kina. Dette var allereie tydeleg under Obama sin administrasjon og utvikla seg kraftig under Trumps administrasjon. Den herskande klassen i USA og dei fleste multinasjonale korporasjonane i USA og Vesten ser no ut til å ha konkludert med at deira langsiktige imperialistiske dominans som er knytt til USA-imperialismen, er truga sjølv om dei fortsett å dra imperialistisk rente frå Kina og sør på kloden. Sjølv før valet i 2016 hadde Trump og Steve Bannon som då var den fremste rådgjevaren hans understreka trongen for ein kamp om hegemoni med Kina som Bannon definerte som «ein globalt eksistensiell krig». Trump peikte ut Peter Navarro, forfattaren av The Coming Wars with China og Death by China, til sin viktigaste handelsrådgjevar (John Bellamy Foster, Trump in the White House [New York: Monthly Review Press, 2017], side 32, 51-52, 84-85). Dette blei følgd av ein handelskrig med Kina som har blitt meir intens under COVID-19 pandemien. Den viktigaste oppgåva under handelskrigen er å få dei multinasjonale føretaka til å flytte dei viktigaste produksjonsstadene i den globale handelskjeden sin frå Kina til andre økonomiar i det globale sør med låge arbeidskostnader som India og Mexico, som eit middel til eit «økonomisk brot med Kina». (Mike Gallagher, «Yes, America is in a Cold War with China”, Wall Street Journal, 7. juni , 2020).

I mellomtida har det gått føre seg ei massiv militær oppbygging, rettferdiggjort  som naudsynt for å førebu krig med Kina. USA sitt utanriksdepartement under leiing av Mike Pompeo har uttrykkeleg argumentert for ein ny kald krig med Kina som har Kinas Kommunistparti som mål, for å bryte i stykkar den eksisterande kinesiske staten. Dette ville gjer det mogleg for vestlege styrker å rykke inn og enno ein gong legge Kina inn under vestlege mål (utan tvil ved å ta opp att ein eller annan versjon av «sjokkterapien» som Vesten tvinga på Russland på 1990-talet og som førte til øydelegging av økonomien der).

Ei svært viktig hending i den nye kalde krigen er den fjerde utgåva i 2019 frå Komiteen for dagens fare (Committee on the Present Danger [CPD]) som spelte ein sentral rolle i å utvikle den kalde krigens strategiar under Joseph McCarthy, Ronald Reagan og i tida etter 9/11. Den leiande personen i denne fjerde utgåva av CPD er Bannon. Ulikt nokre av dei tidlegare utgåvene er CPD IV tydeleg mindre tosidig ettersom han er dominert av republikanarar, retta mot Kina aleine og har ei opning for avspenning mot Russland. Likevel var ikkje demokratane seine med å angripe Kina heller, med Joe Biden-kampanjen  sin anklage ikkje berre for overgrep mot menneskerettane, men for «folkemord» og med å foreslå ein spesiell auke på 350 dollar i Pentagon sitt budsjett retta mot Kina («Joe Biden’s China Journey», New York Times, 6. september, 2020; «Senate Democrats Present $350 Billion Strategy to Counter China», New York Times, 17. september, 2020).

Nokre av dei viktigastea trekka ved kalde krigar er å splitte den intellektuelle venstresida og stenge heilt av for usemjer. I McCarthy-tida rekrutterte the Congress of Cultural Freedom (CCF) og tilsvarande organisasjonen i USA, the American Committee for Cultural Freedom som begge var grunnlagd av CIA, mange intellektuelle som hjelpte til med å konstruere den kalde krigens ideologi, noko som førte til ein sverm av artiklar i CIA-finansierte publikasjonar som skapte mange av dei dominerande ideane i etterkrigstida, slike som «slutten på ideologi». Blant dei fleire hundre anti-kommunistiske intellektuelle som nøyt godt av CIA sine rundhanda bidrag gjennom CCF og ACCF var slike kjende intellektuelle som Theodor Adorno, Hanna Arendt, Daniel Bell, Isaia Berlin, Sidney Hook, Arthur Koestler, Irving Kristol, George Kennan, Dwight MacDonald, Reinhold Niebuhr, Michel Polany, David Riesman, Arthur SchlesingerJr. Og Lionel Trilling (Frances Stoner Saunders, The Cultural Cold War [New York: New Press, 2013]; Patrick Iber, “Literary Magzines for Socialist Funded by the CIA”, Awl, 24. august, 2015). Adorno, som budde i Vest-Tyskland, skreiv bitande kald-krigs-angrep på den marxistiske filosofen, Georg Lukács i tidsskriftet Der Monat som blei gjeve ut av US Army i Tyskland finansiert av CIA (omsett i det CIA-finansiert tidsskriftet Encounter I London). Ironisk nok skjedde dette mens Lukács sjølv, etter Sovjets invasjon, var under reell husarrest i Ungarn for å ha tatt del i sosialisten Imre Nagy’s regjering (Theodor Adorno, Walter Benjamin, Ernst Bloch, Berthold Brecht og Gerog Lukács, Aestetics and Politics, [London: Verso, 2007], side 143, 151-76; István Mészáros, The Power of Ideology [New York: New University Press, 1989], side 118-119.

I dag finn vi alle teikn på at ein slik ideologisk krig, som er lagd opp for å splitte venstresida og få slutt på diskusjonar, blir tatt opp på  ny. Det einaste svaret er å fortsette å kjempe for eit uavhengig, kritisk og verkeleg sosialistiske synspunkt. Jo kraftigare den imperialistiske striden blir for å halde opp USA sitt globale hegemoni, desto meir livsviktig blir det for oss å forstå imperialismens lange historie og lytte til røyster som ikkje er frå dei koloniserande landa, men særleg dei frå det globale sør, mens vi søkjer ei verd med revolusjonær endring.

Omsett av Terje Valen, fredag 26. februar 2021.

Den skjulte handa – Korleis Kina kjempar mot dei columbiske statane sin verdsdominans

Avisa Klassekampen har i dag (22.2.20) ein artikkel med tittelen «Den tyske bremsepedalen» frå den danske avisa Information skriven av Matthias Sonne og Martin Gøttske. I artikkelen bruker dei Kina-ekspert Mareike Ohlberg som viktig intervjuobjekt. Dei viser også til ei bok som ho har vore medforfattar til.

La oss difor sjå på denne Kina-eksperten, kva ho står for og representerer. Ho var saman med Clive Hamilton forfattar til boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Her får vi vite kva ho meiner om tilhøvet mellom USA og Kina og korleis vi alle bør sjå på det.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta «Mobilisering av den kinesiska diasporan» (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredeleg nasjonal attforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til  fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan blei ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det. Ein av desse tenketankane er den som Mareika Ohlberg sjølv er tilsett hos, så ho sit i glashus.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyande». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerande leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kjem det til å gi Peking ei enorm innflyting rundt om i verda.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje si sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sine klagar og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk konkurranse der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Eksempel 4 på den skjulte handa

Vi må sjølvsagt også sjå på saka med uigurane som stadig går i dei vestlege massemedia. Det er ein Adrian Zenz som er kjelda for denne påstanden. Den verste påstanden som blir tatt opp er at den kinesiske regjeringa står for folkemord på uigurane. Det er no klart at desse påstandane ikkje stemmer. Lyle Goldstein[iv], som er ein kinesisk spesialist, professor og forskar ved avdelinga for strategisk og operasjonell forsking ved Naval War College i USA[v], sa til The Grayzone[vi] at Zenz sine påstandar om at den kinesiske behandlinga av uigurane dreier seg om «demografisk folkemord» er «låttelege og dessutan fornærmande for dei som mista slektningar i Holocaust.” Goldstein sa at den kinesiske tilnærminga til Xinjiang «er ei meir undertrykkande haldning enn vi ønskjer, men den er absolutt ikkje folkemord.»

Videre viser ein grundig gjennomgang av Zenz si forsking at påstanden hans om folkemord blir undergrave av grov datamisbruk, falske påstandar, kirsebærplukking av kjeldemateriale og propagandistiske feile framstillingar.

Faktisk viser det seg at talet på uigurar i Xinjiang aukar og at deira del av folketalet i provinsen i forhold til han-kinesarane også aukar markant. Det kjem ikkje minst av at uigurane har vore unnateke frå politikken med eit barn som hankinesarane har vore pålagd i fleire tiår. Men frå 2017 har uigurene fått same avgrensingar som dei han-kinesarane i Xinjiang har hatt, nemleg at dei berre kan få to barn i byane og tre barn på landsbygda. Bruk av prevensjonsmiddel er også blitt meir vanleg. For ein religiøs fundamentalist som Zenz blir dette til folkemord.

I Xinjiang der uigurane bur er helseforholda for mødrer og barn blitt vesentleg forbetra, akkurat som i resten av Kina. Ein studie publisert av det rennomerte medisinske tidsskriftet The Lancet, som såg på alle provinsane i Kina, sa at reduksjonen av spedbarndaudelegheit og forbetring av mødrene si helse i Kina er «ein oppsiktvekkjande suksesshistorie».

The Grayzone har gått gjennom alle påstandane i artikkelen til Zenz og påvist at han triksar med tal, finn på statistikk og medvete feiltolkar informasjon for å få han til å passe i hans eigen agenda.

Og hans agenda er at han er en ytterleggåande høgreorientert religiøs fanatikar som er abortmotstander, motstander av familieplanlegging, samt at han er ein endetidspredikant. Han seier sjølv at kampanjen hans mot Kina er «styrt av Gud». Han er fanatisk motstandar av homofile og seier at dei jødane som ikke omvender seg til evangelisk kristendom før Endetida vil bli «utrydda eller havne i ein glødande omn».

Zenz har undervist ved fundamentalistiske kristne utdanningsstader og han er engasjert av den nykonservative tenketanken Jamestown Foundation som blei grunnlagd av Ronald Reagans CIA direktør William J. Casey for å finansiere sovjetiske dissidentar.

Påstandane om folkemord er fake news lik dei USA alltid brukar mot land som dei vil svekke eller angripe.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[vii] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[viii] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[ix] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[x] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii]  Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[xiii]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[xiv] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

Det vesentlege ved den skjulte handa – ein gedigen konspirasjonsteori

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i dei landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska öveleva.» Leser du den nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alle dei vanlege kontaktane som Kina tar over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farlege. Og dei er farlege fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet, og dette partiet vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driv ovafor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verda sitt grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xv]

Under dei parlamentariske demokratia i den vestlege verda har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unnatak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er  det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og det byggjer opp vilkåra for å løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om stadfortredarkrigen i Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 22. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://usnwc.edu/Faculty-and-Departments/Directory/Lyle-Jared-Goldstein

[v] https://usnwc.edu/

[vi] https://thegrayzone.com/

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[viii] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[ix] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[x] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/German_Marshall_Fund

[xii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[xiii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[xiv]https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Miljøpolitikk og kommunisme

Hvorfor blir vi stadig foret med flere dingser som øker energiforbruket, som elektriske løperhjul, mens hovedmetoden for å komme mer i takt med naturen må være energisparing? Det er fordi alle metoder for å «redde miljøet» i dag må ligge innenfor det området der det kan realiseres profitt. Energisparing gir ikke mye profitt. Det vil blant annet kreve at verdens transportsystem legges radikalt om. Et absolutt krav må være avvikling av privatbilismen. Noe som vil kreve et offentlig drevet transportsystem som er slik tilpasset at det virkelig kan fungere like smidig som privatbilen for de som vil bruke det. Men en avvikling av privatbilismen vil medføre en drastisk nedskalering av privatbilproduksjonen, og det vil føre til sammenbrudd i den kapitalistiske verdensøkonomien. Det samme gjelder den helt syke databruken knyttet til de personlige datamaskinene som telefoner og pcer ved spill og strømming, samt den enorme kraften som skal til for å utvinne bitcoin og lignende. Vi må også utvikle et helt annet system for transport av tyngre gods og avvikle mye av det som sendes mellom verdensdelene nå. Det betyr at ting vi bruker til daglig må utvinnes og produseres og fordeles mye mer lokalt. Oppbygging av en nasjonal industri for produkter vi bruker til vanlig vil være nødvendig. Mange ting som i dag drives med elektrisk kraft og batterier må over på mekanisk drift igjen. Ur og klokker og termometere er noen eksempler. Som min snart 60 år gamle Omega Seamaster automatic (kostet kr. 300 i 1963) som drives av at jeg beveger armen. Lokalt produsert og distribuert mat vil også være et kjernepunkt i en slik strategi. Optimalt med selvberging på matfronten må være obligatorisk. Her ligger et helt program for den første fasen av kommunismen. Alt dette krever at produsentene og fordelerne og de arbeiderne som ikke produserer merverdi må styre utviklingen ved å ha makten i sine nasjonalstater og utvikle et kameratslig globalt samarbeid som ikke beror på den alle-mot-alle-kampen som preger det kapitalistiske profittsystemet. Å redde verden for menneskene krever rett og slett arbeiderrevolusjoner og en kommunisme i Karl Marx ånd. Vi kan utforme flere krav og reise dem allerede i dag og begynne å drive propaganda for dem.

Tanker om coronaen og bekjempingen av denne

Det viruset vi har med å gjøre ser ut til å være et relativt smittsomt virus – litt forskjellig ut fra mutasjoner. Det ser ut til stort sett å føre til alvorlige og dødelige følger for eldre og/eller syke personer. Statistisk sett er de aller fleste som blir alvorlig syke og de som dør godt over 80 år, og de aller fleste med fatalt utfall har andre diagnoser. Barn og unge blir svært sjelden rammet slik. Også opp til ca. 60 år er alvorlige tilfeller sjeldne, men øker med alderen. Det at dette viruset først og fremst angriper syke og gamle, og at barn og unge stort sett får ingen eller svært lette symptomer, samt at unge og middelaldrende voksne sjelden blir alvorlig syke, forklarer mye av den høyere dødsraten som vi kan se av diagrammet under her. Vanligvis er dødeligheten høyere under influensasesongen enn ellers i året, men denne gangen har den vært høyere enn normalt.

Hvis vi tar tall for alle døde fra USA i uke 13 til 52/53 i 2019 og 2010 som et typisk eksempel ser det ut som dødeligheten er større enn ved vanlige influensaepidemier. De siste uketallene for 2010 er ufullstendige på grunn av etterslep i rapportering. Det er ikke noe som tyder på at andre dødsårsaker enn covid-19 har ført til den store forskjellen i dødelighet mellom 2019 og 2010. Men vi skal huske på at dette skjer i et land der helsestellet for de fattige er katastrofalt dårlig og at der er mange fattige. Situasjonen i England minner om det som skjer i USA.

Det finnes på faglig hold to metoder for å bekjempe slike virus. Den som myndighetene i Norge og andre steder har valgt er å stanse spredningen av viruset i hele befolkningen. Dette har ikke vært den vanlige metoden før. Den andre metoden, som har vært brukt, er å sikre de som er utsatt for alvorlige forløp og eventuell død, og å la viruset ellers spre seg i den delen av befolkningen som ikke blir rammet særlig hardt. Dette for å oppnå naturlig immunitet i disse aldersgruppene slik det har vært tidligere ved virus som svært sjelden gir alvorlig og fatal sykdom. Den siste metoden avhenger av at samfunn og helsevesen er organisert og finansiert slik at det virkelig er mulig å beskytte grupper som trenger det. Den systematisk nedbygging av disse tjeneste i løpet av de siste 40 årene har medført at denne metoden er blitt vanskeligere å bruke.

Den typen nedstenging som har funnet sted i de fleste land har svært mange både kjente og lite kjente og utforskete skadevirkninger, selv om noen begynner å vise seg. Spesielt for mennesker med lave og manglende inntekter er skadevirkningene store, mens de aller rikeste har tjent grovt på det som skjer. For verden som helhet er det mye som  tyder på at de samlete virkningene av nedstenging kan bli mer skadelig og dødelig enn det som vinnes på kort sikt. Hvis slike virusangrep kommer relativt ofte vil vi kunne få langvarig nedstenging av samfunn over hele verden, for all nedstenging som varer mer enn noen måneder vil få skadelige virkninger. Norge har vært i en gunstig særstilling internasjonalt fordi en på grunn av de store oljeinntektene og den formuen som er samlet ut fra dette har gjort at nedbyggingen av helsevesenet har gått relativt langsomt her og at vi har kunnet kompensere en god del av tapet av inntekter som følger med nedstenging uten å svekke statsfinansene. Vi har heller ikke mange fattige sammenlignet med land som England og USA.

Så til noen andre perspektiver. Det var tydelig at verden var inne i første del av en økonomisk nedgangskonjunktur da corona-krisen begynte. Corona-krisen har kamuflert denne økonomiske krisen. Arbeidsløsheten oppstår nå ikke på grunn av økonomien, men på grunn av epidemien/pandemien. Samtidig skjer det en stor overføring av midler til de største kapitalene fra hele resten av samfunnet. Nedstengingen fungerer økonomisk også på samme måte som en større økonomisk krise. Mye konstant kapital blir lagt brakk midlertidig eller varig, noe som hever profittraten i systemet i neste omgang. Kapitalismen som helhet hadde bruk for en krise nå. Pandemien løste litt av problemet.

Vi har også sterke krefter innenfor toppfinansen i verden som ligger helt i front når det gjelder å utnytte krisen til egen profitt. Det som kalles the new reset (ny oppstart) er ikke en tankekonstruksjon. Det er en overordnet retning som det blir åpent reklamert for av personer som representerer storfinansen og som har blitt forberedt over flere år. Det er også klart at medisinindustrien, og her særlig den kapitalen som er investert i denne, ser et enorm profittpotensial. Ut fra dette er det ikke rart at det oppstår tanker om at sentrale tiltak under corona-krisen er satt i verk for å tjene denne kapitalens formål. Valget av den type nedstenging vi ser, i stedet for den andre metoden som jeg har nevnt ovenfor, betyr i alle fall at tiltak som kunne ha ført til at de aldersgruppene som har forsvinnende sjanse for å få alvorlige komplikasjoner av covid-19, ikke får anledning til å opparbeide immunitet ved å bli smittet. Ettersom dette er flertallet av befolkningen, kunne en da ha oppnådd flokkimmunitet. Forutsetningen er selvfølgelig at det hadde blitt satt inn massive ressurser for å beskytte de utsatte gruppen, i hovedsak gamle og syke. Motargumentet er at dette ikke er mulig, eller så vanskelig at det ikke kan gjennomføres i praksis. Det er ikke sikkert at dette argumentet er ugjendrivelig. De som har forsøkt dette, som Sverige, har mislykkes, mye på grunn av den dårlige utvikling i helsetilbud til eldre, med privatisering og nedskjæringer i offentlige tjenester. I England har også den gode nasjonale helsetjenesten vært under konstante angrep i 40 år. I USA er helsetjenesten i rein katastrofe for de som ikke har nok midler.

Men det som skjer ved den valgte nedstengingsmetoden er at all virksomhet for å oppnå immunitet blir overført til vaksinekapitalen. Det skaper et enormt marked for denne kapitalen sine produkter, og i tillegg får den betalt stort sett over statsbudsjettene, altså den skatten som folk betaler inn. Som sagt så er Norge i en særstilling på grunn av oljeinntektene, men dette gjelder stort sett ikke for andre land.

Når det gjelder den samlete kapitalen i verden så plages den av lav gjennomsnittlig profittrate. Monopolene klarer seg best fordi de tilegner seg verdier, ikke bare fra egen arbeidskraft, men også fra alle de mindre kapitalene. I tillegg til denne mekanisme er det nå en hovedstrategi fra finanskapitalen å få størst mulig sugerør i statskassene – offentlig-privat samarbeid på engelsk/amerikansk stakeholdereconomy som er overordnet nasjonalstatene og dirigert av internasjonale organisasjoner der politikken er mer direkte underordnet økonomien (som mye tyder på at WHO er blitt) skal utvikles. Her er velferd, helse og miljø gode innfallsporter. Det blir stadig lansert prosjekter innenfor disse områdene som får statsstøtte, men som når en ser på helhetsvirkninger, egentlig ikke bidrar til å løse det problemet som de reklamerer med at de skal klare. Når det gjelder miljø har en over en viss tid opparbeidet en krisementalitet som åpner for kriseløsninger som i lengden viser seg like skadelig, og kanskje mer skadelig for miljøet enn det de skulle erstatte. Nå har en også fått en voldsom krisestemning i forbindelse med den pågående epidemien/pandemien. Dette åpner også for kriseløsninger her som kan være mer skadelig enn selve virusangrepet. Regjeringens forslag om å kunne innføre portforbud viser hvilken retning dette går i. Ellers vet alle at jo mer myndighet som føres ut av den folkevalgte forsamlingen og over til regjeringen desto mer blir det borgerlige demokratiet svekket. Dette har vært et utpreget trekk under viruskrisen.

Så kommer vi til den merkelige foreteelse at det ble spilt et scenario for en pandemi noen måneder før den begynte, der løsningene var slike som ble valgt i virkeligheten seinere. Dette scenariet ble spilt nettopp av de kapitalkreftene som har tjent mest på pandemien og måten myndighetene over hele verden har «løst» den på. Spørsmålet som da oppstår er om disse har hatt innvirkning på den løsningen som stort sett alle land har valgt, og om dette har økonomisk motivasjon. La oss i alle fall slå fast at den metoden som er valgt, nemlig å erstatte all naturlig utvikling av immunitet med vaksine, skaper et stort profitabelt marked. Og når en først gjør dette så svekker en menneskenes egenevne til å utvikle immunitet. Det vil si at den naturlige immunprosessen blir kommersialisert. Det har også kommet frem at myndighetene i flere land ikke har stengt ned etter råd fra sine egne helsemyndigheter. Dette er klart avslørt i Danmark, og det ser ut til å gjelde Norge også. Det er da ikke urimelig å anta at rådet kommer fra WHO. Og WHO har i løpet av det siste tiåret blitt stadig med sammenvevd med medisin og vaksinekapitalen, og bak disse verdens mektigste foretak og personer. Så her har vi profittmotiv, anledning og mulighet til å påvirke hvordan covid-19 skulle håndteres. Når dette kobles sammen med at de samme gruppene har lagt omfattende planer for hvordan de skal omdanne samfunnet til sin fordel i forbindelse med en slik katastrofe, kalt the great reset, så er det ikke rart at det oppstår tanker om at vi her har et samarbeid for å påvirke det som skjer til egen fordel. Det er viktig at slike tanker blir representert i det offentlige ordskiftet. Vi får vel se etter hvert hvor mye det er i dette.

Det som helt sikkert er klart, er at kommersialiseringen av medisinproduksjon og vaksiner fører med seg at profittmotivet blir ledende. Overføring av forskning og produksjon av disse varene til private profittbedrifter fjerner direkte demokratisk kontroll. Særlig under krisesituasjoner da alle skriker på raske resultater blir dette veldig synlig. Da blir det viktig å skaffe seg markeder og avsetning og subsidier for å produsere det som trengs. Covid-19 krisen åpner for alle disse mulighetene. Det ville rett og slett være rart om ikke kapitalen innen disse feltene gjorde det som var mulig for å utnytte disse mulighetene. Det er sjølsagt også klart at det en leverer bør ha en viss bruksverdi, det vil si at de må dekke behovet for å skape immunitet uten for store skadevirkninger. Uten bruksverdi intet salg. Men vi har tidligere sett at bruksverdien av visse hurtig utviklete vaksiner har vært svært dårlig og til dels skadelig. Nå er det også slik at når det gjelder vaksiner, så vet man ikke så mye om denne bruksverdien før i løpet av års tid etter at vaksinen er satt. Derfor er de vanlige testsykluser innrettet etter dette. Disse syklusene er ikke fulgt under utvikling av covid-19 vaksinene. Det gir grunn for kritikk og bekymring.

Det blir fremført påstander i denne debatten som blir karakterisert som konspirasjonsteorier. Da tenker jeg at det er viktig at slike teorier kommer frem. Vi vet fra mange tidligere kamper mot sterke kapitalinteresser at de som går mot deres «vitenskap» blir motarbeidet på det sterkeste. Kampen mot tobakkindustrien er velkjent. Jeg kan også nevne asbest. AKP var tidlig ute på arbeidsplassene med løpesedler til arbeidere om faren ved asbest. Jeg opplevde å bli kastet ut med bemerkningen om det vi for med var noe tull, for produsentene hadde garantert at asbest var ok.

Det har vist seg at noen konspirasjonsteorier er helt sanne og andre ikke. Så derfor må vi ikke hindre konspirasjonsteoriene i å komme fram. Men sjølsagt prøve dem mot alle de fakta vi kan finne. Problemet er ofte at fakta kommer seint frem.

Dette er noen av mine tanker når det gjelder den viruspandemien eller epidemien vi er inne i. Jeg mener at det er viktig at disse tanker og vurderinger er representert i det offentlige ordskiftet. Noe av det som spres er sjølsagt helt feil. Men er det som myndighetene bygger på helt rett, eller var der og er der andre muligheter for å bekjempe virus som ikke har slike enorme skadelige, samfunnsmessige bivirkninger?

Til slutt et hjertesukk om bruk av masker. Det er en enorm inngripen i folks privatliv som vi har diskutert tidligere i forbindelse med visse kleskoder knyttet til andre kulturer. Å skjule mesteparten av ansiktet betyr en stor uniformering fordi det tar vekk det fremste kjennetegnet på menneskets individualitet og personlighet som vi ser direkte ved et møte. Når jeg ser at disse maskene, som vi også vet ikke har noen vitenskapelig bevist virkning på smittespredning, men som myndighetene antar har det, bli brukt av folk som går turer og så å si aldri kommer nærmere andre enn et par meter, så tenker jeg at det er mer skadelig enn bra med denne type bruk. Da blir masken mer et symbol og et tegn på at du er med på «laget». Så bruk i alle fall ikke masken mer enn der myndigheten har anbefalt det.

Og en siste kommentar. Jeg er for vaksiner som er laget på forsvarlig vis og har vist seg virksomme med få bivirkninger. Min første vaksine var de «førti stikk» mot tuberkulose. For meg var det spesielt viktig fordi jeg bodde i et hus med folk som hadde hatt sykdommen. Det var rundt 1950. Dette er fulgt opp av senere vaksiner.

Terje Valen, 1. februar 2021.