Ymse – Side 13

Energikrise – Eide skylder på Russland

I et krigstypeoppslag på førstesiden i Klassekampen 24.1.2022 får klimaminister Espen Barth Eide spre loddrette løgner om at det er Russland som ha skapt energikrisen i Europa. For det første vet alle at nedleggingen av kull-kraftverk og atomkraftverk samt sammenfall av vindturbinpolitikken i Tyskland er viktige årsaker til energikrisen der. For det andre vet alle det det er USA som gjennom sine sanksjoner og trusler om sanksjoner har jobbet for å stanse den nye gassledningen Nord Stream 2 fra Russland til Tyskland som ville ha sikret energitilførsel. Dette er de to viktigste årsakene til energikrisen i Europa.

Samtidig har Russland holdt seg til sine kontrakter om levering av gass til tross for sanksjoner og fiendtlige holdninger fra USA og deres medspillere i Europa. Og så venter altså Eide at Russland skal redde et Europa, som nå mobiliserer for noe som kan bli en krig med dette landet fordi USA ønsker å ha Ukraina innenfor sin interessesfære. Og når Russland holder seg til inngåtte kontrakter, har han mage til å dem skylden for energikrisen. Snakk om å rette baker for smed, som det heter. Men slike løgner er det jo som driver frem fiendskap mellom nasjoner. Og Klassekampen målbærer dem uten en protest.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Kamp for nasjonens eksistensgrunnlag

Den rådende energipolitikken er en nasjonal katastrofe. Den har ført til høye strømpriser som rammer et helt folk og den underminerer nå grunnlaget norsk jordbruk og for å opprettholde Norge som industrinasjon. Alle virksomheter som bruker rein energi, blir rammet. Det gjelder private bedrifter, offentlige institusjoner, sykehus og andre helsetjenester, idretten og andre frivillige aktiviteter. Under påskudd av at vi skal redde Europa med rein energi undermineres et vitalt grunnlag for vår egen nasjon.

Hele det norske folk må gå sammen om å få til en grunnleggende endring slik at vi ikke blir varig frarøvet retten til vår egen fantastiske, reine energi på rimelige vilkår. Støttetiltak er nødvendig akkurat nå, men det er den grunnleggende politikken på feltet som må endres. Alle i Norge skal være sikret rimelig strøm. Derfor må hele folket, uten hensyn til politiske og andre forskjeller gå sammen i felles aksjon. Passende organisasjons- og aksjonsmåter ut fra alvoret i situasjonen må utvikles. Ingen må utelukkes fra dette fellesskapet. Enhet fører til seier. Splittelse til tap. Vær på vakt mot krefter som vil splitte opp enheten.

Terje Valen, mandag 24. januar 2022.

Mood sine kloke vurderingar pluss litt til

(Ta og ein titt på heimesida mi.)

Den overordna oppgåva i verda no, i byrjinga av 2022, er å hindre at det bryt ut krig mellom USA/NATO og Russland eller at vi blir dradd med i ein slik krig. På litt lengre sikt er det meir. Vi må finne ein veg mot varig fred. Robert Mood, pensjonert generalløytnant og tidlegare Generalinspektør for hæren, har i denne situasjonen fremma ein analyse og nokre forslag som kan vise ein veg ut av uføret. Eg deler nokre av vurderingane hans, mens eg er usamd med fleire av dei. Men eg meiner at dei konkrete forslaga hans er kloke. Det tyder på at sjølv om det er usemje om analyser, så kan vi få einskap om tiltak. Og forståinga hans av Russland si historiske frykt for angrep frå vest, er vesentleg. Men han tar ikkje med at USA var med å kjempe mot Sovjet frå første stund etter revolusjonen i 1917, og har hatt det som ein gjennomgåande strategi å få kontroll med dette området som geostrategen Mackinder kalla «hjartelandet» fordi han meinte at dei som hadde kontroll her, ville kontrollere verda. Men Mood har rett i at det særleg var etter at Sovjetunionen gjekk i oppløysing at USA storma fram i området, frå krigen på Balkan og inntrenginga i Kasakhstan og andre tidlegare Sovjet-republikkar. Han kallar det hybris, etter dei gamle grekarane sitt omgrep for nokon som ville oppnå meir enn gudane tillét.

I ein kronikk i Klassekampen 10.01.2022 skreiv han: «Er det mulig å se for seg et mer defensivt Nato som åpner for alle, inkludert Russland, hvor medlemmene avstår fra baser og atomvåpen utenfor egen stats territorium? Ett er sikkert – uten nytenkning styrer vi med stor sannsynlighet mot konflikt og krig både på kort og lang sikt.» Eg meiner at det vesentlege i dette forslaget er svært bra, at medlemene ikkje skal ha basar og atomvåpen utanfor eigen stat sitt territorium, sjølv om eg og meiner at det ikkje er så lurt å tenkje seg Russland med i NATO.

Dagen etter uttaler han i eit intervju i same avis at forhandlarane i Genève bør sjå til prinsippa bak norsk basepolitikk for å finne ei veg ut av den fastlåste situasjonen. Han viser til at Stortinget i Norge, som ville ha eit forhold til Sovjet, i si tid sa at vi ikkje skal ha NATO-basar på norsk jord og vi ikkje skal ha atomvåpen i fredstid og at vi heller ikkje drive militære øvingar med NATO aust i landet vårt.

I same oppslaget seier Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og professor ved Forsvarets høgskole at det er viktig at ikkje forholdet vårt til USA «slår inn over» det norsk-russiske grenseforholdet i nord.» Det er også eit viktig standpunkt.

Den 14.01. har så Mood eit svært balansert svar til Kataryna G. Pedersen sitt innlegg dagen før der ho oppfordrar alle til å ikkje å sjå situasjonen med Putin sine auge, men med andre nasjonar sitt blikk. Kva nasjonar sitt blikk nemner ho ikkje. Men som eg skal vise finns det mange forskjellige blikk frå forskjellige nasjonar. Mood tar opp visse grunnleggande forhold i russisk historie og understrekar at vi må sjå saka frå fleire sider viss vi skal unngå krig. Etter mi meining avslører han ein krigshissar, sjølv om han ikkje seier det rett ut.

Mood sine synspunkt må føre til at det blir sett stopp for amerikanske militære installasjonar på norsk jord. Det er noko det norske Stortinget kan vedta på eigen hand, ut frå prinsippet om at kvart land skal bestemme over sitt eige territorium. Men no gjeld det ikkje berre på norsk jord. Det gjeld også i nokre norske hamnar der amerikanske ubåtar, som til vanleg har atomvåpen om bord, får legge til utan av i veit om dei har slike våpen med seg då.

Eigne kommentarar

For eigen del vil eg seie at dei som har innsikt i dei geopolitiske tilhøva i dag veit at det i 2014 vart utført eit kupp i Ukraina som var arrangert av USA med nokre hjelparar, der Norge ved Børge Brende var svært aktiv. Dette kuppet, som vann fram fordi USA fekk med seg nazistiske organisasjonar som sto for den væpna valden i landet, gav som resultat at USA fekk stor innverknad på politikken i landet. For Russland var det då klart at ein av dei få store marinebasane deira, på Krim-halvøya, kunne bli stengt og erstatta med ein USA-base. Det var sjølvsagt heilt umogleg å godta. Det var ikkje så rart at dei innlemma Krim i Russland att, særleg fordi over 90 prosent av dei som budde der var russarar og ville høyre til Russland. Ved ei folkeavstemming vart dei samde om å bryte ut or Ukraina og gå inn att i Russland. Dette gjekk ikkje føre seg ved eit kupp som då USA fekk sett inn sin mann som leiar i Ukraina.

Samstundes begynte dei nazistiske organisasjonane å trakassere det russiske fleirtalet aust i landet. Det ville de ikkje finne seg i og starta militær kamp for å hindre det. Dei fekk støtte frå Russland. Frå vesten pressa USA på for å få meir kontroll over landet og for å komme enno nærare den russiske grensa med si militærmakt.

Hovudpoenget mitt er at dette ikkje er noko teikn på at Russland er allment aggressive i høve til nabolanda sine, eller andre land i Europa. Det viser ikkje at det finst nokon fare for russisk angrep på andre europeiske land. At ein provokasjon frå Ukraina likevel kan utløyse lokal strid der, er ikkje umogleg. Viss USA då ikkje engasjerer seg, så vil dette bli noko lokalt. Men viss USA vil «forsvare» Ukraina, så kan dette vekse til å bli ein meir all-europeisk samanstøyt der Norge blir dradd med, og med dei militære midla Russland no rår over, kan krigen også komme inn i USA.

Alt i alt er det slik at USA har forstrekt seg i alle kantar for å halde på eit verdsherrevelde, mens landet sjølv er i tilbakegong både absolutt og relativt, då særleg i forhold til Kina. Den måten USA kan redde seg ut av denne situasjonen, utan å bli straffa svært hardt er, å gi opp forsøket på å dominere andre kontinent og land og konsentrere seg om sitt eige land.

Vi ser jo i praksis at det angelsaksiske columbisk-imperialistiske systemet blir slått tilbake på alle kontinent no. Dei lukkast ikkje med å ta kontroll over Syria. Dei mislukkast med «fargerevolusjonen» i Kasakhstan nett no, dei får meir uavhengige politikarer i Argentina og Venezuela, dei får og meir uavhengige leiarar i Etiopia og Sudan, og i Algerie er liknande saker på gong. Kina sitt silkeveg-prosjekt utviklar seg stadig. Vi har nett fått etn nytt svært frihandelsområde i gang i «austen», der mellom anna New Zealand og Australia er med, utanfor amerikansk kontroll. Samarbeidet mellom Russland og India utviklar seg jamt.

Samstundes er den alliansefrie rørsla, som først blei skapt i 1961, i full sving att med mykje meir enn 100 land i samarbeid om ein framstøyt for å få alle land i FN til følgje FN-pakta sitt innhald om. Og stadig fleir samlar seg om dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens som Zhou Enlai først formulerte og som er tatt inn i FN-resolusjonar og fleire andre avtalar:

(1) Gjensidig respekt for kvarandre sin territoriale integritet og suverenitet,
(2) gjensidig ikkje-aggresjon,
(3) gjensidig ikkje-innblanding i kvarandre sine indre affærar,
(4) likestilling og samarbeid for gjensidig nytte og
(5) fredeleg sameksistens.

Det er også organisert ei Gruppe av vener for å forsvare FN-pakta som er ein organisasjon innan FN som blei danna i mars 2021.

Desse landa er medlemer:

Algeria, Angola, Belarus, Bolivia, Cambodia, China, Cuba, Equatorial Guinea, Eritrea, Iran, Laos, Nicaragua, North Korea, Palestine, Russia, Saint Vincent and the Grenadines, Syria, Venezuela, Zimbabwe

Innhaldet i pakta dei skal forsvare er (på bokmål):

Artikkel 1
De Forente Nasjoners formål er:
1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive
tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre
fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd,
blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens
prinsipper;
2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om
folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke
verdensfreden,
3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk,
sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for
menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller
religion og
4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.
Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så
er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner,
grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang

7
internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder,
og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.
Artikkel 2
For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i
samsvar med følgende prinsipper:
1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.
2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de
alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.
3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at
internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.
4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av
væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen
annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar
med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner
anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.
6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner
opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet.
7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin
natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må underkaste
slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av
tvangstiltak etter kapittel VII.

Opp mot FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens har USA utvikla sitt eige prinsipp som dei kallar regelbasert orden. Her er det i praksis USA som skal gi reglane og sørge for at dei blir følgde. Og reglane er alltid i samsvar med USA sine grunnleggande økonomiske og politiske interesser. Det skaper mykje ufred og krig i verda.

Derfor er det også viktig at det blir reist krav om den norske regjeringa skal støtte Gruppa av vener for å forsvare FN-pakta i FN og dei fem prinsippa om fredeleg sameksistens. Det er særleg aktuelt no når vi har ein representant i Sikkerheitsrådet.

Med Mood sitt forslag og desse andre initiativa kan vi sikre fred i verda.

Terje Valen, fredag 14. januar 2022.

Sjå også https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf

RCEP gir nye forhåpninger for vekst i regionen

Engelsk wikipedia har en relativt grundig presentasjon av RCEP: https://en.wikipedia.org/wiki/Regional_Comprehensive_Economic_Partnership

Ellers anbefales allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Kilde: China Daily

Redaktør: huaxia

2022-01-05 10:03:52

Et bilde som inneholder båt, utendørs, vann, himmel

Automatisk generert beskrivelse

Containerskip ligger til kai i havnen ved Singapores Pasir Panjang containerterminal 11. [Foto/Xinhua]

Som verdens største någjeldende frihandelsavtale, er analytikere sikre på gevinster

Regionalt omfattende økonomisk partnerskap (Regional Comprehensive Economic Partnership), som trådte i kraft på lørdag (1.1.2022), vil anspore til økonomisk vekst i Asia-Stillehavs-regionen når det åpner opp markeder og motvirker proteksjonisme, sier eksperter.

RCEP består av 15 Asia-Stillehavs-land og danner verdens største frihandelsområde. Det består av de 10 medlemmene av Association of Southeast Asian Nations, pluss Kina, Japan, Republikken Korea, Australia og New Zealand.

Avtalen dekker om lag 30 prosent av verdens befolkning, samt bruttonasjonalprodukt og handelsvolum, og innebærer større økonomisk integrasjon mellom Asia-Stillehavs-land og markerer en seier for multilateralisme og frihandel, sier observatører.

«Det vil spille en rolle i å skape en viss grad av tillit til at handelsintegrasjon – i hvert fall i moderate termer – vil fortsette», sier Manu Bhaskaran, administrerende direktør i Centennial Asia Advisors, en tenketank i Singapore. «I en tid med økende proteksjonisme og innadvendt politikk er dette velkomment.»

Francis Chua, grunnlegger av International Chamber of Commerce på Filippinene, sa at RCEP forventes å konsolidere posisjonen til ASEAN-medlemmer innenfor en større gruppering bygget på «en moderne, omfattende og gjensidig fordelaktig økonomisk partnerskapsavtale med høy kvalitet».

Den regionale blokken består av Indonesia, Thailand, Singapore, Filippinene, Malaysia, Vietnam, Brunei, Kambodsja, Myanmar og Laos; noen av ASEAN-medlemmene er ennå ikke ratifisert pakten.

I en nettrapport sa ASEAN-sekretariatet at ikrafttredelsen av RCEP «er en manifestasjon av regionens beslutning om å holde markedene åpne; styrke regional økonomisk integrasjon; støtte et åpent, fritt, rettferdig, inkluderende og regelbasert multilateralt handelssystem; og til syvende og sist bidra til global utvikling etter pandemien».

«ASEAN-sekretariatet forblir forpliktet til å støtte RCEP-prosessen for å sikre effektiv gjennomføring», heter det i rapporten.

Chua sa at pakten vil sikre åpning av markeder og styrke leverandørkjedene og på denne måten støtte en økonomisk oppgang. Bortsett fra å kreve at handelspartnerne kutter tariffer, sa han, vil RCEP forbedre harmoniseringen av ikke-tarifftiltak som produktstandarder for mattrygghet, emballasje og merkingskrav.

Sanjay Mathur, sjeføkonom for Sørøst-Asia og India i ANZ Bank, viste til Kinas enorme økonomi og hvordan den vil fungere som det «sentrale markedet» for alle RCEP-medlemmer.

Paktens medlemmer «vil nå ha (økt) tilgang til den nest største økonomien i verden, så det er et stort skritt fremover», sier han.

Bhaskaran sa at Kina, som en ledende nasjon i Asia, kan påvirke RCEP-medlemmene til å vedta «bredere og dypere integrasjon «i regionen.

Samtidig har noen analytikere påpekt at RCEPs løfte om uhindret handel og dens mange fordeler vil ta tid ettersom tariffreduksjonene vil skje gradvis i løpet av de neste 20 årene.

Jobbmuligheter

Økonomene i Den asiatiske utviklingsbanken har anslått at handelsavtalen innen 2030 vil øke inntektene til de deltakende økonomiene med 0,6 prosent og skape 2,8 millioner arbeidsplasser. De ser også en økning i intra-RCEP-investeringer. Dette er fordi pakten forbyr ytelseskrav- som en bestemt prosentandel av innenlandsk innhold eller teknologioverføring som plasseres på investorer som betingelser for markedsadgang.

RCEP implementeres nå i Australia, Brunei, Kambodsja, Kina, Japan, Laos, New Zealand, Singapore, Thailand og Vietnam. Den trer i kraft i ROK da den 1. Indonesias parlamentskommisjon som fører tilsyn med handelen har gitt pakten grønt lys, men full ratifisering av lovgiveren er nødvendig.

Josua Pardede, en bransje- og regionalanalytiker i den Jakarta-baserte Permata Bank, sa at RCEP vil akselerere innføringen av mindre indonesiske bedrifter i den globale verdikjeden, men disse virksomhetene står også overfor konkurranse fra import, da de i stor grad er avhengige av innenlandske markeder.

Pardede sa at i prinsippet har alle handelsavtaler, særlig store som RCEP, potensial til å øke handelsverdien og tiltrekke seg investeringer i medlemslandene på grunn av en nedgang i handelsbarrierer.

Danilo Fausto, president i Det filippinske landbruks- og matdepartementet, har noen bekymringer for landbrukssektoren i sitt land, som ennå ikke har ratifisert pakten.

Mens han tror handelspakten vil åpne opp markeder for filippinske produkter, må Filippinene også tillate mer import – et risikabelt forslag for landets jordbrukssektor.

Han påpeker at filippinske bønder, i motsetning til sine kolleger i noen andre land, ikke nyter store statlige subsidier, har store landområder eller omfattende tilgang til kreditt. Dette har lenge vært et problem for de som driver med jordbruk, da sektoren ikke har vært blant prioriteringene for regjeringen, sier Fausto.

Leonardus Jegho i Jakarta og Xinhua bidro til denne historien.

Kyros som ideal – et signal for regimeendring i Iran

Ellers anbefales allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Mina Bai, som nå er fast skribent i Klassekampen, skrev den 11.11.21 om Kyros’ sylinder – Iran gikk fra å være et forbilde for toleranse til å bli nøyaktig det motsatte. Jeg har ventet på at noen skulle reagere på det hun serverer oss der, men så har ikke skjedd. Det har gjort det nødvendig å skrive dette tilsvaret.

Hovedpunkter i Bais artikkel

I Klassekampen 11.11.21 skriver Mina Bai om den store persiske kriger- og erobrerkongen Kyros. Utgangspunktet er en innskrift på en sylinder i navnet til Kyros. Av denne går det frem at innbyggerne i hans rike skulle kunne snakke sitt eget språk og dyrke sin egen religion. Av historien legger Bai spesielt vekt på at Kyros, da han inntok Babylon og styrtet kong Belshazzar, satte fri de jødene som sistnevnte hadde tatt til fange da han erobret Jerusalem. Hun viser til at sylinderen med innskriften nå finnes på British Museum og at den, ifølge en tidligere direktør for museet, Neil MacGregor, kan den sees på som den første kilden til en herskers visjon om et multikulturelt samfunn. Hun sier også at det persiske imperiet var det første som etterlevde denne formen for kultur- og religionspluralisme og at Kyros har tjent som eksempel på hvordan man kan skape et samfunn hvor forskjellige folkegrupper levde side om side i fred.

Hun skriver så at dette blant annet var en inspirasjon for ettertiden, spesielt for lederne i USA etter at landet rev seg løs fra England og at amerikanerne så til Kyros for å skape et fredelig multikulturelt samfunn. Thomas Jefferson skal ha fortalt barnebarn sine om Kyros og om den amerikanske grunnloven er inspirert av Kyros sylinder.

Så sier hun at det er bemerkelsesverdig at vesten har klart å opprettholde et system som respekterer religionsmangfold og pluralisme i en verden som er blitt så kompleks som den er nå. Hun påstår at den vestlige modellen er en drøm for mange verden over og minner om at det var i Østen disse idealene først ble innført.

Så skisserer hun et historisk vendepunkt i Iran i 1979 da sjah Reza Pahlavi ble styrtet og den amerikanske imperialismen ble kastet ut. Da forlot Iran systemet det multikulturelle systemet og etter revolusjonen gikk det blant annet ut over jødene som måtte flykte, og da mange ble drept. Tidligere hadde Iran pleid å ha et mangfold av etnisitet og religion helt uten sidestykke i Midtøsten.

Hun kritiserer også at folk i Iran nå blir hindret i å feire Kyros på en dag som er øremerket for dette.

Bais artikkel – historieforfalskning og oppfordring til regimeendring

Men nå er det slik at Bai sin oppfatning av Kyros er en myte som ikke holder vann når vi går til den historiske forskning på perioden. Og det er slik at folk i Iran feiret ikke Kyros før Sjahen av Iran innstiftet en slik feiring for å underbygge sin egen makt som vasall under USA-imperialismen med henvisning til Irans første «storhetstid». Derfor er fester for å feire denne dagen, som ble forbudt da sjahens terrors-styre og USA-imperialismen ble jaget ut av landet i 1979, nå er blitt samlingssteder for de som kjemper for regimeskifte som kan åpne landet for USA-imperialismen igjen.

Det er heller ikke sant at det var fredelige forhold i det riket Kyros hersket over. Kongen selv var i evig erobringskrig og det var stadige opprør over hele riket som ble slått ned med hard og grusom hånd både av ham selv og de lokale stormennene som han kjøpte opp for at de skulle kreve inn skatter og hindre opprør i de provinsene de ble satt til å styre. Han kvidde seg heller ikke for store massakrer.

Det er heller ikke sant at Iran i hele perioden etter Kyros, frem til den islamske revolusjonen i 1979 var et samfunn med et mangfold av etnisitet og religion som var uten sidestykke i Midtøsten. I denne perioden var de stadige kriger og det fant også sted religionsforfølgelser og religionskriger.

Dessuten er det slik at USA sin grunnleggende politikk, der Kyros ifølge Bai skal være et forbilde, bygger på massakrer og folkemord på landets opprinnelige befolkning (sistnevnte skal ikke ha forekommet under Kyros), rasende undertrykking av den ikke-hvite befolkningen og imperialistisk undertrykking og utbytting av hele Latin-Amerika og en rekke kriger på det eurasiske og afrikanske kontinent pluss undergraving, regimeendringer og dødelige sanksjoner for å presse stater over hele verden inn under sin interessesfære. I Europa har de også fått sine oppkjøpte vasaller, slik Kyros satte inn sine vasaller for å styre de erobrete provinsene i sitt imperium.

Bai sin tekst føyer seg derfor inn i strømmen av hvitmaling av Vesten og Vestens fremste representant i dag, USA og svartmaling av dagens iranske regime. Dette støtter opp under USAs rasende økonomiske, politiske, diplomatiske og kulturelle krig for å underlegge seg Iran igjen, og få det slik det var under sjahen. Hun fremtrer derfor som en påvirkningsagent for regimeendring i landet.

Det er trist at Klassekampen, som venstresidens avis, bringer slikt uvederheftig historisk møl frem for sine lesere og har en fast skribent som er representant for regimeendring i Iran. Men dette er dessverre blitt en tendens i avisens utenriksdekning for tiden. Amal Wahab sine skriverier om Sudan hører til denne tendensen. Det finnes heldigvis fremdeles journalister i avisen som er unntak for denne pro-imperialistiske tendensen, men for «venstresidas avis» skulle en ikke vært så dominert av proimperialistiske tekster. Dette korte innlegget mitt er underbygget i en lengre tekst som gjennomgår Persias/Irans historie i større detalj ut fra det beste i moderne historieforskning.

Historiker Terje Valen, søndag 9. januar 2022

Dei to grunnleggande tendensane i verda i det nye året

Elles tilråder eg allment: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

Vi går no inn i året 2022. Eg ser då to store motsette vegar vi kan følgje frametter. Den eine vegen er øydeleggande for framtida til menneskeslekta på jorda. Den andre gjer det mogleg å skape ei god verd for oss alle. Den eine vegen er prega av kamp for verdsherrevelde og fortsetting av den drepande nykolonialismen som held verda i eit daudeleg grep. Den andre vegen er prega av kamp for å komme ut av det krigsskapande, undertrykkande, utbytande og øydeleggande strevet for verdsoverherredømme.

Vi må få stengd den vegen som vil fortsette det koloniale og nykoloniale prosjektet som begynt med den columbiske aggresjon mot dei som budde på det kontinentet som vi no kallar Amerika, og alle folkemorda som følgde.[i] Det er den vegen som USA si regjering no leier oss nedetter på kommando frå sin eigen finanskapital. Denne vegen har som sitt slagord ein regelbasert orden i verda – der reglane blir utforma av USA. Det tyder reglar som tillét USA å blande seg inn i alle land i verda for å skape ein orden som tenar finanskapitalen i USA. Det tener ikkje folka i verda, men er til skade for alle.

Den andre vegen representerer tradisjonen frå Bandung-konferansen i 1955 og den alliansefrie rørsla som organiserte seg i 1961. Den alliansefrie rørsla stod sterkt på 1960-talet og 1970-talet til ho fall mykje saman på slutten av 1970-talet. Men mot slutten av 1990-talet tok rørsla seg opp att og var i full funksjon etter møtet på Cuba i 2006. Ei ny utvikling blei innleia ved 60-årsjubileet for rørsla og det store møtet i Beograd i oktober 2021 der rørsla først blei skipa, og der representantar for 105 land var til stade med Kina og Russland som støttande observatørar.[ii] Når det gjeld vegen mot fred i verda, var dette det mest vesentlege møtet i 2021. Det ergrunnen til at vi ikkje har høyrt noko om det og difor veit vi heller ikkje kor isolert i verda USA og vasallstatane i og rundt NATO og Europaunionen, medrekna Norge, er.

Den alliansefrie rørsla har heile tida hevda dei fem prinsippa for fredeleg samkvem mellom folk, nasjonar og statar:

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Og dei har kjempa for at FN skal leve opp til pakta si:

Artikkel 1

De Forente Nasjoners formål er:

1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper;

2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden,

3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion og

4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.

Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner, grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder, og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.

Artikkel 2

For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i samsvar med følgende prinsipper:

1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.

2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.

6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.

Det som har skapt ein ny giv for denne rørsla er USA si omsynslause framferd i verda og Kina sin veksande styrke innan den alliansefrie rørsla. Frå møtet til den alliansefrie rørsla i Beograd blei det oppsummert at:

Avsluttende refleksjoner

Dei fleste media ignorerte minnetoppmøtet for den alliansefrie rørsla i Beograd. Dei som rapporterte om toppmøtet, presenterte den alliansefrie røsla som eit historisk fenomen som mist makt og innflyting med grunnleggaran sin daud. Dette er det makthavarane vil at folket skal tro.

I røynda er den alliansefrie rørsla mektigere enn nokon gong. Uttalane frå ho er basert på ein djupare analyse og større forståing av motsetnadene i verdenssystemet og kor uhaldbart det er. I tillegg, gjennom danninga av regionale foreininger og med samarbeid frå Kina for å gi gunstige investeringar og handel, går den tredje verda-prosjektet i dag meir fram enn det som det gjorde den klassiske perioden sin når det gjeld den praktiske gjennomføringen måla sina.

Vidare, med oppsamling av erfaring, går nasjonane som byggar sosialismen, fram mot ein sosialistisk modell som inkluderer plass for ein marknad og for privat verksomheit, under leiingog kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer kapasiteten sin til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere frukter av han mot dei grunnleggende menneskelege behova til folket; og den finn politisk plass i den alliansefrie rørsla.

Dei etablerte maktene vil ikkje at folket skal vite at den tredje verda og Kina i praksis bygger eit meir rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer ein flersidigheit som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og ein fornyet afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og ømsesidige forhold til kvarandre. Medvit om deiy humanistiske prestasjonene og aukande produktiviteten til desse alternative polane er den viktigaste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Opp mot dette står dei «kvite» overklassane som har dominert og utbytta store deler av verda i stadig større grad heilt sidan Columbus landa i Amerika. I dag er det USA som er keisaren i det columbisk-imperialistiske prosjektet for å dominere verda. Under USA finn vi vasallstatane Europa og komprador-klassane i dei landa som USA elles dominerer. Det er nett som om den store persiske krigarkongen, Kyros, har fått ein moderne avleggar av hans system som gjekk ut på å styre eit stort imperium ved å kjøpe mektige støttespelarar i provinsane (seinare kalla satrapar) som skulle sørgje for å slå ned opprør og få inn skattar til seg sjølv og kongen. Han har jo, nett som USA, og fått eit ufortent rykte som den første forsvarar av menneskerettane.[iii]

Den store oppgåva til verdas undertrykte nasjonar og folk er no å hindre at USA går til fleire krigar, undergravingar, sanksjonar og regimeendringar for å utvide og halde på verdsherreveldet sitt. Det blir og ei viktig oppgåve å få USA sine militærbasar ut av komprador-statane og vasall-statane.

I Norge er kampen mot USA-basar i landet ein del av dette store internasjonale straumdraget mot fred i verda og fredeleg samarbeid mellom likestilte, suverene statar. I året som kjem og åra frametter vil også det personlege valet ditt, mellom desse to vegane, vere med på å bestemme kor fort vi blir kvitt den columbisk-imperialistiske nykolonialismen i verda slik at vegen opnar seg for fred og velferd.

Terje Valen, søndag 2. januar 2022.

[i] https://www.tvalen.no/2021/06/25/columbismens-forste-fase-og-litt-om-fortsettelsen-2/

[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.htm

[iii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kyros%20som%20ideal.htm

Nyttårstale av president Xi Jinping

Fast anbefaling: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

(Og under kommer president Joe Biden sin nyttårs-kommentar.)

Vi trykker her president Xi Jinpings nyttårstale for 2022 levert fra Beijing på nyttårsaften. På direkte og levende språk dekker den kinesiske presidenten kortfattet et bredt lerret som spenner fra natur til sport til romutforskning. Han reflekterer over de store prestasjonene i et ekstraordinært år som så hundreårsjubileet for grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistiske parti og vedtakelsen av en stor resolusjon om partihistorien:

Stående på Tian’anmen Rostrum, kunne man bare beundre den ekstraordinære reisen som dette store partiet har gjennomført, en reise av kinesiske kommunister som ledet det kinesiske folket, i hundrevis av millioner, i en urokkelig kamp mot alle hindringer og utfordringer, og scoret spektakulære, epokegjørende prestasjoner i løpet av det siste århundret.

Kinas historiske seier over ekstrem fattigdom var naturlig nok et viktig tema. Som en erfaren marxist, i sin tale, integrerte kamerat Xi generalen med den spesielle på grunnlag av masselinjen:

Myriaden av ting vi tar oss av, koker ned til saker som angår alle husholdninger… Folkets bekymringer er det jeg alltid bryr meg om, og folkets ambisjoner er det jeg alltid streber etter.

Den kinesiske presidenten bemerket følgende om landets signalbidrag til den globale kampen mot Covid-19:

Bare gjennom enhet, solidaritet og samarbeid kan land over hele verden skrive et nytt kapittel i å bygge et samfunn med en felles fremtid for menneskeheten.

Her under ervteksten til CGTNs videoversjon av talen, med engelske undertekster.

Mine hilsener til dere alle. Året 2022 nærmer seg. Fra Beijing utvider jeg nyttårsønsker til dere alle!

Det siste året har vært et år av eksepsjonell betydning. Vi har levd gjennom landemerker i partiets og landets historie. På det historiske sammenfalet av de to hundreårsmålene har vi lagt ut på en ny reise for å bygge et moderne sosialistisk land på alle måter og gjør trygge fremskritt på veien mot den kinesiske nasjonens store foryngelse.

Fra begynnelsen til slutten av året har det kinesiske folket jobbet hardt på blant annet felt som bedrifter, lokalsamfunn, skoler, sykehus, brakker og forskningsinstitutter. Gjennom hele året har vi lagt ned innsatsen vår, bidratt med vår del og fått mye til gjengjeld. I tidens gang har vi sett og opplevd et motstandsdyktig og dynamisk Kina, et land med sine rimelige og respektable mennesker, et land som utvikler seg raskt for hver dag som går, og et land som stadig utvikler seg i alle sine virksomheter.

1. juli feiret vi høytidelig 100-årsjubileet for grunnleggelsen av Det kinesiske kommunistiske parti (KKP). Stående på Tian’anmen Rostrum, kunne man bare beundre den ekstraordinære reisen reist til dette store partiet, en reise av kinesiske kommunister som ledet det kinesiske folket, i hundrevis av millioner, i en urokkelig kamp mot alle hindringer og utfordringer, og der vi gjennomførte spektakulære, epokegjørende prestasjoner i løpet av det siste århundret. For å utføre vårt store oppdrag må vi alltid være tro mot vår opprinnelige ambisjon. Bare gjennom kraftfulle og besluttsomme bestrebelser kan vi oppfylle vårt ansvar for historien, vise oss verdig vår tid og leve opp til folks forventninger.

Den sjette plenumssesjonen i KKPs Sentralkomité har vedtatt partiets tredje resolusjon om historiske spørsmål. KKP’s 100-årige prestasjoner gir en kilde til motivasjon og dens 100-årige opplevelse en god inspirasjon. Jeg har henvist til styreformann Maos samtale med Mr. Huang Yanpei ved huleborens hule i Yan’an, og viktigheten av å gjennomføre dristig en egenrevolusjon for å få det historiske initiativet. Å fullføre den store foryngelsen av den kinesiske nasjonen vil ikke være noen enkel oppgave, som en tur i parken; det vil ikke skje over natten, eller gjennom som en ren fanfare. Vi må alltid holde et langsiktig perspektiv, være oppmerksomme på potensielle risikoer, opprettholde strategisk fokus og besluttsomhet, og «oppnå det brede og store mens vi adresserer det delikate og minuttet».

Vårt land, stort som det er, har også sin liste over prioriteringer. Myriaden av ting vi ivaretar, koker ned til saker som angår alle husholdninger. Gjennom ekskursjoner til forskjellige steder har jeg sett og hørt mange ting som jeg synes er veldig inspirerende og givende. Hver gang jeg besøker folk i deres hjem, vil jeg spørre om de har flere vanskeligheter, og jeg vil huske alt foreldrene mine har å dele med meg.

Folkets bekymringer er det jeg alltid bryr meg om, og folkets ambisjoner er det jeg alltid streber etter. Etter å ha jobbet på landsbygda selv, vet jeg nøyaktig hvordan fattigdom føles. Takket være det kinesiske folks vedvarende innsats fra generasjon til generasjon, trenger de som en gang levde i fattigdom ikke lenger å bekymre seg for mat eller klær, eller tilgang til utdanning, bolig og medisinsk forsikring. Realisering av et moderat velstående samfunn i alle henseender og eliminering av ekstrem fattigdom er det KKP har levert til vårt folk, og det er også et bidrag til verden. For å sikre at alle fører et bedre liv, må vi aldri hvile på det vi har oppnådd, og det er fortsatt en lang vei å gå.

En gul elv som er godt utnyttet er en årtusen-lang ambisjon for det kinesiske folket. I løpet av de siste årene har jeg besøkt alle ni provinsene eller autonome regioner på øvre, midtre og nedre bekker i Den gule elv. Fra den gule elven og Yangtze-elven, to «moderelver» i den kinesiske nasjonen, til den rolige Qinghai-innsjøen og den mektige Yarlung Zangbo-elven; fra South-North Water skillet, kjent som et århundrets prosjekt, til Saihanba-skogen, vist som en flekk med grønt på kartet; fra den nordlige turen og hjemkomsten av elefanter i Yunnan-provinsen, til migrasjon og retur av tibetanske antiloper – alle disse minner oss om at «Hvis vi ikke svikter naturen, vil naturen aldri svikte oss».

Dette året har også hørt mange minneverdige kinesiske stemmer, kinesiske øyeblikk og kinesiske historier: ungdommelige løfter om å «love partiet å gjøre landet mitt sterkt»; kjærlig uttrykk for «ren, sann kjærlighet frelst for moderlandet»; Zhurong-roveren som undersøker Mars, Xihe-satellitten som jager solen, og Tianhe-romstasjonskjernemodulen som reiser blant stjernene; idrettsutøvere overgår seg selv for å utmerke seg på idrettsbanen; hele nasjonen forblir forent i solid COVID-19-respons; mennesker i katastroferammede områder som står sammen for å gjenoppbygge sine hjem; medlemmer av Folkets frigjøringshær og væpnet politi viet til å bygge et sterkt militære og beskytte landet vårt. Det harde arbeidet og dedikasjonen til utallige ukjente helter har alle bidratt til den store kraften i Kinas marsj fremover i den nye epoken.

Velstanden og stabiliteten til Hong Kong og Macao står alltid moderlandet hjerte nært. Bare med enhet og samordnet innsats kan vi sikre god implementering av ett land, to systemer i det lange løp. Den komplette gjenforeningen av vårt fedreland er en ambisjon som deles av mennesker på begge sider av Taiwanstredet. Jeg håper inderlig at alle sønner og døtre av den kinesiske nasjonen vil slå seg sammen for å skape en lysere fremtid for vår nasjon.

I mine telefonsamtaler og virtuelle møter med utenlandske ledere og ledere i internasjonale organisasjoner har jeg hørt mange ganger applaus for Kinas kamp mot COVID-19 og bidrag til den globale COVID-responsen. Hittil har Kina gitt to milliarder doser COVID-19-vaksiner til mer enn 120 land og internasjonale organisasjoner. Bare gjennom enhet, solidaritet og samarbeid kan land over hele verden skrive et nytt kapittel i å bygge et samfunn med en felles fremtid for menneskeheten.

Om en drøy måned åpner De olympiske og paralympiske vinterlekene i Beijing. Økt offentlig engasjement i vintersport bidrar også til den olympiske bevegelsen. Vi vil ikke spare noen anstrengelser for å presentere flotte leker for verden. Verden vender blikket mot Kina, og Kina er klar.

Klokken er i ferd med å ringe for det nye året. Mens vi snakker, er tre kinesiske astronauter på vakt i det ytre rom; våre landsmenn i utlandet jobber fortsatt veldig hardt; våre folk satt til diplomatiske oppdrag og bedrifter i utlandet, så vel som utenlandske kinesiske studenter holder tappert på; og våre mange drømmejegere fortsetter sitt gode arbeid. Jeg hilser hver og en sin store innsats, og strekker meg for å oppfylle dine beste ønsker for det nye året.

La oss alle jobbe sammen for en felles fremtid. Måtte vårt land nyte velstand og vårt folk leve i fred og harmoni!

Biden ringer inn det nye året og seier at «Amerika gir seg aldri»

Av DJ Judd, CNN

Oppdatert 0400 GMT (1200 HKT) January 1, 2022

(CNN) I en nyttårsmelding fredag sa president Joe Biden at han er «mer optimistisk med tanke på Amerikas fremtid enn jeg noen gang har vært».

«Vi lærte igjen i år det vi alltid har visst: Amerika gir seg aldri», sa Biden i en forhåndsinnspilt video som ble vist på ABCs «Dick Clarks nyttårsfeiring med Ryan Seacrest».

«Uansett hvor tøff utfordringen er, hvor høye hindringene er, overvinner vi alltid. Dette viruset har vært tøft, men vi har vært tøffere.»

Biden, som fikk selskap av førstedame Jill Biden og deres nye valp, Commander, slo an en optimistisk tone inn i 2022 og observerte: «Du vet, på vårt beste har vi tatt hver krise vi står overfor og gjort den til en mulighet til å bli en sterkere og en bedre nasjon.»

Førstedamen hyllet frontlinjearbeidere og lovpriste «dedikasjonen som ble vist av leger og sykepleiere, lærere og foreldre, førstehjelpere og alle frontlinjearbeidere og essensielle arbeidere», og hyllet medlemmer av militæret og deres familier, «som står vakt over vår frihet over hele verden og her hjemme.»

Klassekampen og USA som eksportør av demokrati

For snart et år siden (23.1.21) sendte jeg innlegget under her til Klassekampen. Det ble ikke tatt inn. Etter det har Klassekampen blitt et stadig tydeligere talerør for USAs historie om kamp for «demokrati» (dvs. regimeendring støttet av USA) både i Iran, Hviterussland og Russland og Kina (Hong Kong) og andre stater, med tilsvarende svartmaling av disse landene og deres leder. Heller ikke når det gjelder USA og dets vasallers (inkludert Norges) kamp for regimeendring i Syria, har Klassekampen klart å ta noe standpunkt for den syriske regjeringens beundringsverdige motstand og mot USA sin okkupasjon av den østlige og rikeste delen av landet ved hjelp av 45 000 godt betalte kurdiske leiesoldater, som det sto i Bergens Tidende 27.12.21. I dag betyr dette dessverre å stille seg på den internasjonale reaksjonens side i de kampene som føres mot USA-imperialismen og dens columbiske undertrykkings-, utryddings- og utbyttingssystem.

DNA-medlem Jette Christensen gir i Klassekampen 22. januar Joe Biden råd om at han må «gi amerikanerne tilbake troen på demokratiet», «de må oppleve at det virker». Dessuten må USA engasjere seg utenrikspolitisk og «gjenreise det demokratiske USA for å hindre videre tilbakegang i verden». Joe Biden sin hovedoppgave er å «vise at demokrati virker» etter at denne styreformen «systematisk er blitt bygget ned i det som har vært verdens største demokratieksportør».

Avdøde Leon Blum oppsummerte historien om denne eksporten av demokrati i de godt dokumenterte bøkene The Truth about US Foreign Policy and Everything Else (Sannheten om USAs utenrikspolitikk og alt annet), Americas Deadliest Export, Democracy, (Amerikas dødeligste eksport, demokrati), som kom ut i 2013. Her oppsummerer han i innledningen:

«… siden slutten av 2. verdenskrig har USA

Prøvd å kaste mer enn 50 regjeringer i andre land, der flesteparten var demokratisk valgt;
Innblandet seg grovt i demokratisk valg i mer enn 30 land:
Forsøkt å drepe mer enn 50 ledere i andre land;
Forsøkt å undertrykke populistiske eller nasjonalistiske bevegelser i 20 land.»

Dette er USAs linje for å fremme demokrati hjemme og ute og vi har sett at det har fortsatt etter 2013 da Blum skrev sin bok. Det er dette som de fine ordene til Joe Biden betyr når de oversettes til virkelighet. Dette er den politikken som USA bruker for «snarest å redde den regelbaserte internasjonale verdensorden» som det heter i redaksjonens sammenfattende kommentar til Christensens innlegg. Det triste er at hele den offisielle norske utenrikspolitikken bygger på denne illusjonen om USA som demokratiforkjemper, når alle egentlig vet at de som styrer USA kjemper for å opprettholde et verdensherrevelde som overklassen der tjener grovt på og som svært mange både innenfor og utenfor USA lider kraftig under.

Terje Valen, 28.12.21. terje@tvalen.no

Klassekampen for regimeendring igjen

Jeg har påpekt i flere artikler at Klassekampen, som skal være venstresidens avis, i stadig større grad befinner seg innenfor den columbisk-imperialistiske oppfatning av verden og fremmer interessene til USA-imperialismen og dens vasaller og kompradorer ved å fremstille historien fra perspektivet til dette imperiet.

Det siste eksempelet er dagens artikkel (17.12.21) med overskriften «Flere tusen protesterer mot gruvedrift, luftforurensing og makthavere i Serbia» og «Økologiopprør vinner fram». Og i artikkelen fremheves det at «mange» «ser på høstens demonstrasjoner som et opprør mot Vucics regime heller enn mot Rio Tinto». Der kom katten ut av sekken. Her skal det dreie seg om kamp for regimeendring.

Vi kan alle være enige i at forurensende gruver og industri og andre problemer, som strømkrise, må føre til protester og demonstrasjoner i et land. Det gjør det over alt. Men dette er dessverre ikke alltid det vesentlige i slike saker. For det er slik at store protester og demonstrasjoner som vi finner innenfor USA-imperialismens sfære aldri får lov til å få karakter av regimeendring. De blir tvert imot mest mulig oversett, som de gule vestene i Frankrike, og opprøret mot strømpriser i Norge. Spørsmålet om at makthaverne skal kastes kommer aldri frem her. Når det skjer i land utenfor USA-imperialismens kontroll er det helt annerledes.

Det som skjer i Serbia, har alle tegn på utenlandsk påvirkning for regimeendring. I artikkelen vises det blant annet til en rapport fra Global Alliance on Health and Pollution (GAHP) som fremheves som grunnlag for demonstrasjonene. La oss se på formålet med denne organisasjonen fra deres egen hjemmeside.

Hva er GAHP?
GAHP (Global Alliance on Health and Pollution) er et samarbeidsorgan som består av mer enn 60 medlemmer og dusinvis av observatører som tar til orde for ressurser og løsninger på forurensningsproblemer. GAHP ble dannet fordi aktører/byråer på internasjonalt og nasjonalt nivå anerkjenner at en samarbeidende, multi-stakeholder, multisektoriell tilnærming er nødvendig og kritisk for å håndtere den globale forurensningskrisen og de resulterende helsemessige og økonomiske konsekvensene.

I 2012 initierte Pure Earth alliansen sammen representanter fra Verdensbanken, UNEP, UNDP, UNIDO, Asian Development Bank, EU-kommisjonen, miljø- og helsedepartementene i mange lav- og mellominntektsland for å formulere strategier for å håndtere forurensning og helse i skala. GAHP har bevist sin effektivitet og ble innlemmet som en stiftelse i 2019 i Genève, Sveits.

Det vi ser er altså at denne såkalte miljøvennlige bevegelsen er en del av et enormt nettverk av FN-organer og NGOer, Verdensbanken og andre som nå arbeider for USA-imperialismen og de største finanskapitalene der, og for det nye økonomiske systemet som finanskapitalen skal innføre for å innlemme alt og alle i sin profittverden – stakeholderkapitalismen. Det finnes store undersøkelser av virkelige grave-journalister som viser i detalj hvordan de forskjellige typer frivillige ikke-statlige organisasjoner har blitt oppkjøpt og lagt inn under storfinansen. Global Alliance on Health and Pollution er en av de organisasjonene som er opprettet for å arbeide for finanskapitalens miljøpolitikk og regimeendringer til fordel for denne kapitalen.

Derfor finner vi ikke det vesentlige ved det som nå skjer i Serbia på miljøfronten, at det er et miljøopprør, men at det skal brukes i kampen for regimeendring. Hvorfor det?

Serbia er det eneste landet som USA-EU ikke klarte å underlegge seg da de knuste Jugoslavia under Balkankrigen på 1990-tallet. Det var hovedstaden i dette landet (daværende Jugoslavia) som huset oppstarten av Den alliansefrie bevegelsen i 1961 og som også huset denne alliansen sitt møte ved 60-årsjubileet for opprettelsen i 2021. Der var da 105 nasjoner til stede som fulgte opp den uavhengige linjen fra Bandung-konferansen i 1955 og faktisk det korrekte innholdet i FNpakten fra 1945 og som Norge tilsluttet seg i 1946. For å motsette seg USAs såkalte regelstyrte verdensorden, som gir USA-imperialismen rett til å intervenere og utøve aggresjon mot ethvert land som ikke vil underordne seg, anbefalte denne store konferansen at de skulle reises en bevegelse for å gjenopplive FN ut fra innholdet i dets pakt.

I en rapport[i] fra Beogradkonferansen i 2021 vises det til at:

De fleste mediene ignorerte minnetoppmøtet for alliansefrie bevegelsen i Beograd. De som rapporterte fra toppmøtet, presenterte den alliansefrie bevegelsen som et historisk fenomen som har mistet makt og innflytelse med grunnleggernes død. Dette er hva makthaverne vil at folket skal tro.

I virkeligheten er den alliansefrie bevegelsen mektigere enn noen gang. Dens erklæringer er basert på en dypere analyse og større forståelse av verdenssystemets motsetninger og uholdbarhet. I tillegg, gjennom dannelsen av regionale foreninger og med samarbeid fra Kina for å gi gunstige investeringer og handel, avanserer den tredje verden-prosjektet i dag, mer enn det gjorde i sin klassiske periode, i den praktiske gjennomføringen av sine mål.

Videre, med oppsamling av erfaring, går nasjonene som bygger sosialismen frem mot en sosialistisk modell som inkluderer plass for et marked og for privat virksomhet, under ledelse og kontroll av staten. Denne sosialistiske tredje måten demonstrerer sin kapasitet til å fremme menneskelig produktivitet og distribuere dens frukter mot de grunnleggende menneskelige behovene til folket; og den finner politisk plass i den alliansefrie bevegelsen.

De etablerte maktene vil ikke at folket skal vite at den tredje verden og Kina i praksis bygger et mer rettferdig og bærekraftig verdenssystem som tolererer en flersidighet som inkluderer kinesisk sosialisme, latinamerikansk sosialisme, sjia-islam og en fornyet Afrikansk sosialisme, som alle har respektfulle og gjensidige forhold til hverandre. Bevissthet om de humanistiske prestasjonene og økende produktiviteten til disse alternative polene er den viktigste armen i idékampen mot den nye kalde krigen.

Vi kan også merke oss at norsk wikipedia setter sluttdato for Den alliansefrie bevegelsen til da Den kalde krigen tok slutt. De har ikke fått med seg den nye oppstarten på Havannamøtet i 2006 og den store utviklingen etter dette. Så har heller ikke Klassekampen.

Klassekampen har i hele sin utenriksdekning heller ikke funnet plass for den store nye fremveksten av bevegelsen for frie uavhengige stater som Bandungkonferansen i 1955 og dannelsen av Den alliansefrie bevegelsen var starten på. En bevegelse som virkelig kan utfordre USA-imperialismens aggresjonspolitikk.

Hvis disse statene lykkes med sin plan for å få FN til å fungere etter sin pakt vil det få slutt på at FNs og dets organers systematisk brukes for å fremme finanskapitalens og USA-imperialismens interesser. Serbia har en sentral rolle i denne bevegelsen. Denne fredsbevegelsen er det viktig for USA-imperialismen og dets vasaller å knuse.

Derfor er regimeendring i Serbia for å innsette et styre som USA kan få kontroll over, svært ønskelig for finanskapitalen i vest og USA-imperialismen med dens vasaller – inkludert overklassen i Norge. Og nå får de i stadig større grad Klassekampen med på slep fordi dens journalister og de som får innlegg i avisen stort sett ikke har grep om de vesentlige endringer og utviklingstendenser i verden, men surrer mer og mer rundt innenfor det verdensbildet som USA-imperialismen gjennom sin enorme mediemakt og sitt store nett av påvirkningsagenter, prøve å presse på oss alle. Journalistene blir fanget av livet i maurtuen og ser ikke fjellet den ligger på. Det er første bud for desinformasjon. I dag er det ikke finanskapitalens miljøkamp som kan redde verden, men seier i kampen mot USA-imperialismen.

Noe av bakgrunnen for dette innlegget finner du her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.htm

Eksempel på NGOenes rolle i verden finner du her: https://www.tvalen.no/2021/11/06/haiti-som-ngoane-sin-republikk/

Terje Valen, fredag 17. desember 2021.

[i] https://newcoldwar.org/non-aligned-movement-commemorates-60-years/

Xiomara Castros seier i Honduras

Hvorfor Xiomara Castros seier i Honduras kan rydde opp i landets endemiske korrupsjon og vold

Etter mer enn et tiår med voldelig undertrykkelse og udemokratisk styre som begynte etter avsettingen av Manuel Zelaya i 2009, tar en ny leder tømmene i den sentralamerikanske nasjonen.

Av Sonali Kolhatkar

«Jeg er overveldet av glede; Jeg kan bare ikke tro det, sier Dr. Oriel María Siu og snakker til meg fra byen San Pedro Sula dagen etter at honduranere som hun selv stemte i presidentvalget. Siu var ekstatisk over å høre at Xiomara Castro de Zelaya hadde en ledelse som ikke kunne trues over Nasry Asfura, kandidaten som representerte det sittende konservative partiet. Castro, kona til den avsatte tidligere presidenten, Manuel Zelaya, er en demokratisk sosialist og vil bli den første kvinnelige presidenten i Honduras. Hun sa triumferende til sine støttespillere: «I dag har folket skapt rettferdighet. Vi har kvittet oss med et autoritært system.»

Castro refererte til de 12 årene med undertrykkende styre av National Party, som tok makten etter at Zelaya ble kastet ut i et militærkupp i 2009 som, ifølge Siu, «USA organiserte.» År etter kuppet rettferdiggjorde Hillary Clinton, som var USAs utenriksminister på tidspunktet for kuppet, Zelayas fjerning, og sa i et intervju fra 2016: «Jeg likte ikke hvordan det så ut eller måten de gjorde det på, men de hadde et veldig sterkt argument for at de hadde fulgt grunnloven og rettslig forrang.» The Intercept avslørte senere hvordan amerikanske militæroffiserer ved Center for Hemispheric Defense Studies hjalp honduranske kuppledere i deres innsats.

Nasjonalpartiets leder Juan Orlando Hernández hevdet valgseier i 2013 mot Castro og deretter igjen i 2017 mot Salvador Nasralla i møte med troverdige anklager om massiv svindel. Mannen som har vært dypt involvert i narkotikasmugling i USA (broren hans ble dømt i en domstol i New York for å ha smuglet inn hundrevis av tonn kokain) brukte de honduranske sikkerhetsstyrkene som sin personlige milits under sin periode.

Terror og vold hersket over Honduras, og blant de mange ofrene etter kuppet var den fremtredende miljøaktivisten Berta Cáceres, som ledet motstanden mot en vannkraftdam og ble drept i 2016. Et annet offer var en 26 år gammel sykepleierstudent kalt Keyla Martínez, som døde i politiets varetekt i februar 2021 etter å ha blitt arrestert for brudd på portforbudet. Hennes død førte til nye protester.

Gjennom årene har nådeløs statsvold og korrupsjon feid tusenvis av honduranske migranter nordover som foretrakk det amerikanske immigrasjonssystemets ufølsomhet fremfor barbariet til Hernándezs sikkerhetsstyrker. Konservative i USA nektet å anerkjenne det trykket som hadde ført til vold etter et kupp som en årsak til sentralamerikansk migrasjon.

Likevel fortsatte motstanden inne i Honduras, og ifølge Amnesty International har «bølgen av anti-regjeringsdemonstrasjoner vært en konstant i landet» i møte med massiv undertrykkelse.

Castros seier kan endelig avslutte dette mørke kapittelet, og det er ikke rart at honduranere som Siu feirer. «Folk forventet at narkodiktaturet igjen skulle stjele dette valget,» sier hun.

Castro, ifølge Siu, trådte frem etter ektemannens fjerning fra makten og «var i forkant og lot folk vite, nasjonalt og internasjonalt, hva som foregikk» i Honduras. Castro drev kampanje på en sosialistisk plattform og samlet en koalisjon av det Siu beskrev som «lokale ungdoms-, urfolks-, svarte-, Garifuna-bevegelser» som, etter kuppet i 2009, «ble en veldig sterk sosial bevegelse som forsøkte å kjempe mot kriminaliteten til [den ] korrupsjon, militarisme, polititilstedeværelse i gatene og utenomrettslige drap» som skjedde under Hernández.

Selv om Castro er kona til den avsatte presidenten Manuel Zelaya, insisterer Siu på at den valgte presidenten Castro «har en egen hjerne og en plattform som er vakker».

Suyapa Portillo Villeda, en honduransk amerikaner og førsteamanuensis i Chicano/a-Latino/a transnasjonale studier ved Pitzer College, sier at Castro vant på et forslag om å love «deltakerdemokrati» og at «hun prøver å etablere en ny type pakt sammen med folket i oppfordringen til en nasjonalforsamling for å omskrive grunnloven.»

Det er et dristig standpunkt med tanke på at tidligere president Manuel Zelaya var på nippet til å holde en folkeavstemning om grunnloven da han ble avsatt i et militærkupp. «Dette er kravet som har vært der siden 2009 som folk har organisert seg rundt, for å få en ny grunnlov som ville bli kvitt den kalde krigens antikommunistiske grunnlov som ble skrevet under Reagan-tiden,» sier Portillo Villeda.

Mens det konservative tilbakeslaget for en ny grunnlov innledet Hernández’ voldelige embetsperiode, kan Honduras’ demokrati på mange måter ha blitt sterkere som et resultat. Et system som Portillo Villeda beskriver som bestående av to «oligarkiske» regjerende partier er nå et flerpartisystem, og Castro har klart å bygge et formidabelt system med koalisjon blant flere av dem. «Dette var en veldig honduransk type seier,» sier Portillo Villeda, med henvisning til grasrotorganiseringen rundt Castros kandidatur som inkluderte mange unge honduranere.

Castros seier representerer også en potensiell slutt på mer enn et tiår med undertrykkelse som inkluderer voldelig kvinnehat. «Kvinner her dør hver dag og voldtekter går uten noen form for rettferdighet», sa Siu, som sier at hun ikke tør å gå på gata etter solnedgang. Honduras har blitt referert til som «et av de farligste stedene på jorden å være kvinne.»

Siden 1985 har Honduras også opprettholdt et av de mest drakoniske abortforbudene i verden, og under Hernández’ styre styrket kongressen forbudet. Gravide personer tillates ikke abort under noen omstendigheter, inkludert voldtekt eller incest. Castro har lovet å lette på forbudet.

Koalisjonen som brakte Castro til makten inkluderer en gryende feministisk bevegelse så vel som en ny queer- og transkjønnsbevegelse som jobber sammen med tradisjonelle aktivistgrupper som fagforeninger, så vel som svarte og urfolkssamfunn. Det er en stor grunn til at honduranere som Siu er håpefulle og sier: «hun har støtte fra historisk marginaliserte samfunn over hele nasjonen.»

Å ta sitt brede mandat fra en befolkning som er ivrig etter endring og omsette det til legitim makt i en nasjon hvis regjeringsmaskineri har blitt ødelagt, vil være Castros mest alvorlige utfordring. «Selvfølgelig kommer det til å bli vanskelig,» sier Portillo Villeda, om oppgaven foran Castro. «Hun arver et ødelagt land, rettssystem og høyesterett og kommer inn i et tomt hus som har blitt ranet.»

Sonali Kolhatkar er grunnlegger, vert og utøvende produsent av «Rising Up With Sonali», et TV- og radioprogram som sendes på Free Speech TV og Pacifica-stasjoner. Hun er forfatterstipendiat for Economy for All-prosjektet ved Independent Media Institute.

Oversatt av Terje Valen, tirsdag 14. desember 2021.