Anmeldelse av boken på hjemmesiden til Monthly Review oversatt av Terje Valen.
Roland Boer, Socialism with Chinese Characteristics: A Guide for Foreigners
Sosialisme med kinesiske egenskaper: En guide for utlendinger, Springer, Singapore, 2021. 316 s.
Originally published: Friends of Socialist China by Tamara Prosic (June 18, 2021 )
Helt siden reformene og åpningen fra 1978, og særlig i løpet av de siste tiårene, har Kina ofte blitt fremstilt som en økonomisk og en politisk hybrid: et offisielt sosialistisk land som, under regi av sitt kommunistiske parti og dets ledere, har fortsatt med å gi erklæringer om troskap til marxismen og om at de bygger sosialisme, samtidig som de har omfavnet to sentrale komponenter i kapitalistiske systemer: privat eierskap over produksjonsmidlene og en markedsøkonomi.
For mange er denne tosidigheten også en uløselig motsetning som, i likhet med det klassiske løgnparadokset, innebærer en rekke motsetninger som gjensidig gjør hverandre ugyldig ifølge populær forståelse av «autentisk» marxistiske / sosialistiske / kommunistiske økonomiske og politiske verdier, praksis osv., og henholdsvis «autentisk» kapitalistiske / liberale / nyliberale verdier, praksis osv.
Samlet sett går resonnementet ut på at hvis Kina er virkelig sosialistisk og hvis dets kommunistiske parti oppriktig følger Marxismen (som sin teoretiske og praktiske guide for å bygge sosialisme og til slutt kommunisme), da utgjør innføring av en praksis som er typisk for kapitalismen, et svik mot marxismen (eller avvik fra den) og innføring av kapitalisme. Basert på denne autentisk dualistiske logikken har Kina blitt «statskapitalisme», «byråkratisk kapitalisme», «kapitalistisk sosialisme», «nyliberalisme / kapitalisme med kinesiske egenskaper», «kammeratskapitalisme», «rød kapitalisme» og mange andre kapitalismer.
Mange av disse ‘kapitalistiske’ kvalifikasjonene kommer fra ikke-marxister og er ofte bare dårlig tilslørte forsøk på å bekrefte Thatchers slagord ‘Det er ikke noe alternativ’ og Fukuyamas avhandling om ‘slutten på historien’. Dessverre er det mange marxister, særlig i Vesten, som bukker under for den fellen som dualistisk sosial ontologi er når de tenker på Kina. Den skarpe feilen i deres tilnærming: ignorering av den grunnleggende marxistiske metoden, mer konkret, av dialektikk, som innebærer å forstå virkeligheten, inkludert sosialismens virkelighet, som den konstante utviklingen av motsetninger og deres oppløsninger gjennom oppheving.
Sosialisme med kinesiske egenskaper utfordrer den forenklede gjensidig eksklusive dobbelte linse som ofte brukes når en ser på sosialisme i Kina og bedømmer denne. Tro mot tittelen, er boken en guide til kinesisk sosialisme, som er både omfattende og skarp, men ikke så mye for utlendinger som for de som har mistet av syne marxistisk dialektikk som teori, analysemetode og viktigst av alt, som rammeverk og veiledning for sosial sosialisme. For andre, som meg selv, som vokste opp og bodde i et sosialistisk land, er det å lese Sosialisme med kinesiske egenskaper en reise som både er kjent og ny: kjent når det handler om å gjenkjenne språket til særegen sosialistisk marxisme og ny når det handler om å måtene dette språket har blitt brukt under kinesiske forhold.
Det er ikke lett å gi en kort oversikt over Boers bok. Den har ti kapitler (hver med mange seksjoner og underavsnitt) som tar sikte på å gi omfattende svar og forklaringer på mange forskjellige spørsmål man kan stille om det moderne Kina. Noen er mer teoretiske, andre mer faktiske, men alle følger en rekke tråder som har å gjøre med historie, marxisme, politikk, jus, lingvistikk, etc. Boken dekker det som noen kan betrakte som de «store» spørsmålene som det marxistiske grunnlaget for reform og å åpne opp, innføring av privat eierskap og markedsøkonomi (kapittel 4 og 5), det teoretiske grunnlaget for og den praktiske funksjonen til det kinesiske sosialistiske demokratiet (kapittel 8 og 9) og ideer om suverenitet og menneskerettigheter og deres praktiske anvendelser (kapittel 7). I behandlingen av disse «store» spørsmålene blir det imidlertid også avklart en rekke andre spørsmål, for eksempel statusen til minoritetsnasjonaliteter og deres involvering i den demokratiske prosessen (avsnitt 8.5), betydningen av «rettssystem» og «styre etter lov «(underavsnitt 8.6.1), partiets rolle og regjeringens rolle (underavsnitt 9.6.2), synet på globalisering (underavsnitt 10.4.8) osv. Hvert kapittel inneholder også sitater og referanser fra kinesiske kilder, som inkluderer verk og taler av partiledere (Mao Zedong, Zhou Enlai, Deng Xiaoping, Xi Jinping), dokumenter fra kongresser og konferanser og utrolig mange kinesiske marxistiske filosofer, statsvitere, økonomer osv., hvorav de fleste dessverre er ukjente utenfor Kina.
Boken inneholder også forklaringer på kinesiske ord, uttrykk og tegn som er en del av den kinesiske marxistiske diskursen, som shishiqiushi (søker sannhet fra fakta) (32), datong (enhet, samvær, harmoni) og xiaokang (moderat velstående, sunt, fredelig og trygt) (kapittel 6), baquan (hegemoni) (256) osv.
Måten som alt dette allsidige materialet veves sammen og presenteres på, er tydelig og tilgjengelig, men boken er langt fra en enkel beskrivende reise som man forventer av en ‘guide’. Det er også et dypt analytisk arbeid som, for å fremheve særegenheten til kinesisk marxisme og kompleksiteten ved å bygge sosialisme, innebærer nøye lesing av kinesisk tekstmateriale (og hvordan det passer med faktisk praksis), hyppige sammenligninger med sovjetisk og vestlig marxisme og vestlig liberal tanke, konstant bevegelse mellom fortid og nåtid, zooming inn på detaljer og zooming ut til det store bildet og hyppige eksempler på hvordan beskrevne praktiske aspekter passer inn i kinesisk marxistisk diskurs. Slik sett er det ikke lett å lese gjennom Sosialisme med kinesiske egenskaper. Det er bredde og dybde i den som krever konstant fokus og, viktigst av alt, også et åpent sinn og villighet til å akseptere omkonfigurerte kjente marxistiske ideer og konsepter, noen ganger på en helt ny måte.
Bildet av ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ som kommer ut av denne intense reisen, er av et levende, dynamisk og komplekst samfunn som er i stadig utvikling og i en kritisk dialektisk dialog med seg selv og med resten av verden. Faktisk, hvis jeg skulle oppsummere hva ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ innebærer uten å være alvorlig urettferdighet mot dens kompleksitet, ville det være at den eksemplifiserer marxistisk dialektikk i reell handling. Dialektikk var styrken bak reformen og åpningen (kapittel 2, 3, 4, avsnitt 5.3), og den er fremdeles den dominerende teorien og metoden som informerer og former utviklingen av kinesisk sosialisme (avsnitt 1.2 og kapittel 10). Det som imidlertid skiller kinesisk marxistisk dialektikk fra marxistisk dialektikk i klassisk forstand er at den refererer til kinesisk historie og forhold (underavsnitt 1.3), og at dens primære fokus ikke lenger er på motsetninger som oppstår fra kapitalismen, men på å løse motsetninger som oppstår i sosialismen, det vil si i en sosial virkelighet etter revolusjonen der, som Marx vil si, ekspropriatørene allerede er ekspropriert (avsnitt 3.4 og underavsnitt 4.5.1). Med andre ord, dette er en type dialektikk under sosialismen/sosialistisk dialektikk, hvis viktigste bekymring er utvikling av sosialisme som konkret sosial, økonomisk og politisk praksis.
Dialektikk er det dominerende temaet i boken, men de første fire kapitlene er nøkkelen til å forstå spesifikt kinesisk sosialisme/sosialistisk dialektikk og til å sette pris på det komplekse i kinesisk sosialisme og dens funksjon, fordi de fleste av ideene de behandler er nærmere utdypet i resten av boka med en evig voksende kompleksitet.
I innledningen forklarer Boer rollen som marxismen spiller i Kina, hva som er spesifikt kinesisk ved den, og en rekke liberale og vestlige marxisters (feil)fremstillinger av kinesisk sosialisme, som kinesiske forskere og Boer ser på som utilstrekkelige og metodisk feil, siden de prøver å forstå Kina ut fra vestlig historie, vestlige intellektuelle tradisjoner og vestlig marxisme. Det andre kapittelet diskuterer Dengs to prinsipper (befriende tanke fra dogmatisme med det formål å frigjøre produksjonskreftene, og søke sannhet fra fakta som grunnlag for den marxistiske metoden) som var medvirkende til overgangen fra strengt planlagt til blandet plan / markedsøkonomi. Det tredje kapittelet presenterer ‘motsetningsanalyse’ eller dialektisk materialisme slik den ble utviklet i Sovjetunionen, nemlig forståelsen av at motsetninger fortsetter under sosialismen om enn i ikke-antagonistisk form, og anvendelsen av denne analysen under kinesiske forhold. Til slutt forklarer fjerde kapittel årsakene til reformen og åpningen via motsetningsanalyse av en rekke motsetninger som kollektiv / individ, likhet / forskjell, revolusjon / reform, selvtillit / globalisering og deres omkalibrering innen den kinesiske sosialismens økonomisk og politisk kontekst. Herfra vender boken seg til en ekstremt detaljert diskusjon av mer konkrete aspekter av kinesisk sosialisme, som økonomi, sosialistisk modernisering, suverenitet, menneskerettigheter og demokrati, og slutter med en redegjørelse for Xi Jinpings tenking. Det som alle disse kapitlene tydelig viser, er det solide grunnlaget for Boers påstand fra innledningen, nemlig at marxismen er kjernen i det kinesiske sosialistiske prosjektet, selv om dette, som nevnt tidligere, er marxisme som primært refererer til og kan brukes på problemer som oppstår under sosialismen.
Leverer Boers bok leverer på løftet om å «rette opp mangelen på kunnskap» om begrepet og utøvelsen av sosialisme med kinesiske egenskaper? Det gjør den absolutt og mer. For de som lurer på om Kina fremdeles er sosialistisk eller mistenker at det kinesiske kommunistpartiet forlot marxismen, gir boken mye materiale å basere svarene på. Faktisk bør alle som ønsker å engasjere seg seriøst og omfattende med ‘sosialisme med kinesiske egenskaper’ lese boka. Når det gjelder meg, tvilte jeg aldri på at Kina er sosialistisk. Det Sosialisme med kinesiske egenskaper gjorde for meg, var å bekrefte at med kommunismen er virkelig «historiens gåte løst», noe som jeg begynte å tvile på etter den jugoslaviske og sovjetiske katastrofen, og den vekket håpet om at verden vil komme til den løsningen før heller enn senere. Kina ønsker å lede mot å nå dette målet gjennom et godt eksempel, og Boers bok retter absolutt et veldig sterkt lys på inn forskjellige sider av dette eksemplet.