Finanskapitalister som individuelle personer kan gjøre bra ting for det arbeidende folket, med sine formuer. Når de gjør det skal vi støtte det og gjerne rose det. Men finanskapitalen som system er ikke slik – den er kun innrettet på maksimal profitt – som representant for denne kapitalen er Gates det samme. Men som privatperson kan han, dersom hans kapital skaffer ham store overskudd, også gjøre bra ting for arbeidsfolk. Da bryter hans individuelle virksomhet med hans virksomhet som finanskapitalens representant. Men det kan kun skje ut fra overskudd på den profittgivende kapitalen som han representerer. Når overskuddet forsvinner forsvinner også denne muligheten. Dette har også vært sosialdemokratiets akillehæl. Da profittraten i systemet ble stadig lavere frem mot 1980 var det ikke lenger overskudd å hente til å drive sosialdemokratiske politikk i verdensmålestokk. Noen land kunne fortsette til en viss grad – spesielt land med store inntekter av grunnrente, som Norge og oljen. Men i det store og hele måtte profittsystemet fra rundt 1980 av finansieres av gjeld, utviding av kapitalens området til Russland og Kina, kapitalens sugerør i felleskassene og økt utbytting og økt vekt på ødeleggelsesindustrien – våpenkapitalen, kriger og militærvesen og stadig større ødeleggelser av vår felles natur, blant annet med pandemier forårsaken av virus som kommer fra dyr som får sine habitater stadig med innskrenket. Så har vi hatt noen vekstindustrier som har monopolisert overføring av profitt fra flere felt – som dataindustrien og dens familie. Og noen nisjer med høy profittlrate. Her har den sosialdemokratiske måte kunnet leve videre til en viss grad. Men i det store og hele utvikler kapitalismen seg stadig mer dysfunksjonelt – noe coronapandemien er eksempel på. Da er også nødvendig reparasjonsarbeid blitt en viktig kilde til profitt. Nasjonale og offentlige velferds- og helsetjenester er løsningen på de sistnevnte problemer. Men med finanskapitalen i førersetet i verden må det en enorm kamp til å komme dit.