Her finner du brev 1.
Det forrige innlegget handlet om at en vare er en bruksverdi. Så sluttet innlegget med å hevde at varen også er/har en bytteverdi.
Marx sier at bytteverdien ved første blikk fremtrer som et kvantitativt forhold, den er et mål på den proporsjonen som en bruksverdi blir byttet mot en bruksverdi av et annet slag. Og dette forholdet veksler stadig etter tid og sted. Derfor opptrer bytteverdien som noe tilfeldig og reint relativt. En indre bytteverdi hos varen, som ligger i den selv, er altså en selvmotsigelse. Det er jo slik at en kilo hvete kan byttes mot en viss mengde skosverte, en viss mengde silke eller med en viss mengde gull. Altså har hveten en mengde bytteverdier og ikke bare en.
Men så tenkte han at når en viss mengde skosverte, silke eller gull er bytteverdien for en kilo hvete så må det være mulig å erstatte disse mengdene skosverte, silke og hvete med hverandre, eller vi kan si at de må være like store bytteverdier i forhold til hverandre.
Når han funderte mer på det så fant han ut alle de gyldige bytteverdiene til en og samme vare uttrykte det samme selv om de trådde frem som forskjellige. Men det var ikke alt. Bytteverdien uttrykte eller trådde frem for noe som var likt, men som vi ikke kunne se. Bytteverdien, skrev Marx, kunne bare være uttrykksmåten, ”fremtredelsesformen for et innhold som det er mulig å skjelne fra den.
Han bruker så et eksempel der du tar en vare, for eksempel hvete og jern. Samme hva bytteforholdet mellom dem er, så kan du fremstille det slik at en gitt mengde hvete er lik med en viss mengde jern, for eksempel x kilo hvete = y kilo jern. Likningen forteller at det er noe likt i to forskjellige ting – begge er likt noe tredje som i og for seg verken er det ene eller det andre. Vi kan redusere begge de to varene, for så vidt som de er bytteverdier, til dette tredje.
Han har nå presentert oss for en gåte. Hva i all verden er nå dette tredje? Han kommer først til at det må være av en slik art at det ikke har noe med kvaliteten, eller egenskapene til de produserte tingene, og gjøre, men at det er av en slik art at det kan måles i kvantitet – så og så mange kilo hvete er lik så og så mange kilo jern.
Etter å ha gjennomgått alle muligheter kommer han frem til at det bare er en egenskap tilbake ved varelegemene som er felles og det er at de er produkter av menneskelig arbeid. Når vi abstraherer eller trekker fra bruksverdien, så abstraherer vi også fra alle de tinglige eller legemlige bestanddelene og formene som gjør arbeidsproduktet til bruksverdi. Alle de egenskapene som vi kan sanse er vekke. Når disse er vekke, altså når de nyttige egenskapene ved produktene er vekke, så forsvinner også den nyttige karakteren av det arbeidet som er lagt ned i dem, eller som han sier, er representert i dem. Den konkrete formen til de forskjellige typene arbeid forsvinner – de er alle redusert til, likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid. Dette gjør dem til det som ligger bak bytteverdien, nemlig verdien.
Dette er foreløpig ikke klart, så neste gang skal vi gå mer inn på det.
20.01.2016 23:10.