Rødt på Tinget 7 – stat og revolusjon

I det syvende brevet kommer vi til saker som ikke dreier som direkte om de sakene som står på dagsordenen i valget nå, men som det er sannsynlig kan gjøre det i fremtiden. Rødt har også en politikk for dette. Her er slik jeg ser på den politikken.

Rødt er et revolusjonært parti som har det klasseløse samfunn, kommunismen slik Marx tenkte seg den, som sitt mål. Dette er det mange som stusser på. Revolusjon? Hva er egentlig det? Kan det være nødvendig? Kan det være bra? Er ikke det noe ødeleggende, urolig, blodig og fælt noe? Liknende spørsmål stilles om kommunisme. Er ikke det diktatur, ufrihet, overvåkning, gulag-leire, utrenskninger og henrettelser?

Her vil jeg si noe om revolusjon, så får vi komme tilbake til kommunismen. Det er viktig at det er Marx sin betydning av begrepet revolusjon som er den Rødt holder seg til. Marx så det slik at de indre utviklingstendensene i kapitalismen til tross for store prøvelser for sine produsenter og alle som sto i veien for den, først ville skape en enorm utvikling for menneskene, men at den så måtte føre til at kapitalen før eller seinere ville bli en altomfattende ødeleggingsmakt. Motsetningene i systemet ville føre til stadig lavere avkastning på verdens samlete kapital, med stadige overproduksjonskriser, arbeidsløshet, gjeldskriser og spekulasjonskriser som resultat og dessuten stadig større press på livsmiljøet. I tillegg ville forholdet mellom statene skjerpe seg og føre til en uendelighet av kriger.

Etterhvert, mente Marx, ville dette føre til at systemet på verdensbasis rett og slett ikke ville være i stand til å opprettholde livet til de som lever under det. Når dette blir klart for det store flertallet av det arbeidende folket, og når de ser at det ikke finnes noen annen mulighet enn opprør for å kvitte seg med det gamle systemet, og når de ikke lenger lar seg holde tilbake fra å gjøre opprør, sa oppstår en revolusjonær situasjon. Det er altså kapitalens egen utvikling som skaper en revolusjonær situasjon ifølge Marx sin teori. Hvis kapitalen ikke har en slik utvikling skaper den ikke en slik situasjon, da er en revolusjon ikke nødvendig og følgelig ikke mulig.

Marx, som levde på 1800-tallet, håpet at han skulle få oppleve dette selv, men innså etter hvert at den samlete utviklingen av kapitalismen var kommet altfor kort i verden til at det var veldig mulig. Men han håpet likevel i det lengste at en revolusjon i det dominerende kapitalistiske landet England, skulle komme, og at England i kraft av sin dominans økonomisk og militært ville kunne hjelpe alle andre land til å gå samme veien. Dette skjedde ikke.

Lenin, som levde rundt 1900, håpet også at revolusjonen skulle komme. Men han tenkte at den ville komme i utkanten av de høyt utviklete kapitalistiske landene, som Russland, og at dette ville være et slikt sjokk i verdensøkonomien at det samme ville skje i de høyt utviklete landene. Det ble jo revolusjon i Russland, men i de andre landene vant ikke opprørene fram og dermed var skjebnen til Russland og Sovjet som sosialistisk og kommunistisk stat beseglet. Den samme ublide skjebnen innhentet Kina og andre land som ville utvikle sosialisme og kommunisme. Dette er ikke noe nytt i historien. Nye økonomiske systemer som vokser frem lider mange nederlag før de blir fremherskende. Slik var det og for kapitalismen i begynnelsen.

For å forstå hva en arbeiderrevolusjon (eller en sosialistisk revolusjon som mange kaller det) er, må vi si noe om Marx sin statsteori. Marx mente at staten var vokst ut av det han kalte det sivile samfunn og de samfunnsklassene og konfliktene som finnes der. Han mente at staten alltid er den herskende klassens viktigste organisasjon for å beholde systemet sitt og makten sin. Under kapitalismen er det kapitalen og dens representanter, borgerskapet, som hersker. Innen borgerskapet kan de være forskjellige fraksjoner som kjemper seg imellom. Den dominerende fraksjon innehar statsmakten på vegne av hele kapitalistklassen, selv om deler av klassen kan være undertrykt av den dominerende fraksjonen og selv om staten i visse situasjoner kan oppvise en viss uavhengighet.

En arbeiderrevolusjon betyr at det er arbeiderklassen som tar statsmakten fra borgerskapet og oppretter sin egen statsmakt. Mens målet med borgerskapets statsmakt er å opprettholde kapitalen med dens utbyttingssystem og med sine kriser og sin økende elendighet, er målet med arbeiderklassens statsmakt å opprette en samfunnsorden der de arbeidende menneskene først styrer politisk gjennom sin stat og så avvikler samfunnsklassene, staten og partiene slik at en går over fra et politisk system til et sosialt system.

Så kommer vi til noe som er uvanlig i forhold til de herskendes tanker, som vi er opplært innenfor. Marx tenkte det slik at et politisk system er et system med klasser som slåss om statsmakten eller om innflytelse i staten. I dette systemet er det politiske demokratiet det beste man kan oppnå. Men det politiske demokratiet vil alltid ha klassestempel. Det er den ene eller den andre klassen som har statsmakten. Marx sier også at når en klasse har statsmakten så utøver den sitt diktatur. Under kapitalismen har borgerne statsmakten – vi har borgerskapets diktatur. Under sosialismen, eller første fasen av kommunismen er det arbeiderklassen som har makten, vi har arbeiderklassens diktatur. For Marx er altså det politiske demokratiet en av styreformene under klassediktaturet.

Det betyr at den klassen som ikke har den politiske makten likevel kan ha demokratiske rettigheter som gjør at den ikke er kneblet, som gjør at den kan få uttrykke og kjempe for sine interesser, men innenfor systemets grenser. Det er stemmerett, ytrings- og forsamlingsfrihet og en del andre friheter, som blant annet er beskrevet i den norske grunnloven. Helt sentralt i det borgerlige demokratiet står retten til privat eiendom av produksjonsmidler, det er den som sikrer at borgerskapet, kapitalistene, har den reelle makten i samfunnet. Og den endelige grensen går mot overtakingen av den herskende klassens virkelige og grunnleggende maktmonopol, staten selv.

La oss så tenke at arbeider-revolusjonen er gjennomført. I den første fasen etter at det borgerlige demokratiet er opphevd og arbeiderklassen har innført sitt demokrati er det avgjørende å endre eiendomsformen når det gjelder produksjonsmidlene fra privat til samfunnsmessig. Rett til å eie sine private forbruksmidler vil selvfølgelig fortsette. Men retten til å kjøpe og selge arbeidskraft og utbytte denne vil bli opphevet. Vi går fra et utbyttings- og konkurransesamfunn, der kapitalens økning er det vesentlige, til et samfunn der vi har en produksjon som er planlagt og utført direkte for de menneskelige behov og der deling av produktene er vesentlig. Der det dessuten kan finnes en svær del av tiden som er fri til andre sysler enn produksjon av livsmidler, og som Marx kaller den virkelige frihetens rike.

Under et klassediktatur kan vi altså, ifølge Marx, ha to styreformer, en demokratisk og en despotisk. Under den despotiske utøver klassen makten sin ved å fjerne de demokratiske rettighetene og lovene som er vedtatt i den demokratiske perioden. Da er det despotiet som bestemmer hvilke metoder som brukes for å holde den andre klassen i sjakk. Under demokratiet eksisterer de demokratiske rettighetene og dermed rammene for å uttale seg og organisere seg til kamp for sine retter osv. Men bare i den grad det ikke er virkelig fare for at en kan rokke makten. Dette betyr at både kapitalismen og kommunismen (i sin første, politiske fase) er klassediktaturer og at disse kan være enten demokratisk eller despotisk. Når vilkårene er lite utviklet for å komme videre med kommunismen, fra den første politiske fasen til den sosiale, så kan en havne i en langvarig unntakstilstand og da kan det utvikle seg et sjikt som ikke bare leder kampen mot det gamle borgerskapet, men som også fratar arbeiderklassen stadig mer av dens makt. Dette har vi sett og det er alltid en fare. Men jo lengre den økonomiske utvikling innen kapitalismen er kommet, desto bedre er vilkårene for å utvikle en demokratisk første fase og en sosial andre fase av kommunismen.

Marx skrev i Det kommunistiske manifest at arbeiderklassen i en kort periode må bruke despotiske midler for å endre eiendomsretten fra privat eie av produksjonsmidlene til samfunnsmessig eie av disse. Grunnen til at han tenkte det, er at det bryter med tidligere lover og retter. Og han tenkte at kapitalistene ikke ville gi fra seg denne eiendommen sin frivillig. Men uten samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene ville kapitalismen bare fortsette. Samtidig er det slik at en etter en revolusjon vil kunne sammenkalle til en ny grunnlovgivende forsamling og gi nye lover. Hvis dette skjer tidlig, og det blir bestemt ved lov at produksjonsmidlene er samfunnsmessige, så har en et rettslig grunnlag for å ekspropriere disse. Så kan en vedta lover som sier at militærmakten skal ligge under den nye regjeringen og dermed har en et rettslig grunnlag for å overføre våpenmakten fra kapitalistklassens stat til arbeiderklassens stat der det er verneplikt for alle (folkevæpning) og/eller å avsette alle offiserer som er mot dette og erstatte dem med offiserer som støtter det nye regimet.

Når det gjelder selv revolusjonen så sier Marx altså at den modner i samfunnet selv. Kapitalen skaper revolusjonære situasjoner nettopp fordi den han en tendens til å bli en allment ødeleggende makt. Dette kan vi ikke slippe unna. Kommunistenes oppgave, sier Marx, er å jobbe for at denne revolusjonen, denne omveltningen av makten i staten, skal foregå med så lite ødeleggelse og blodsutgytelse som mulig. Han sammenligner de revolusjonære med jordmødre. Men, sier Marx, historien viser, at de klassene som sitter med makten, sannsynligvis vil sette seg kraftig til motverge og bruke alle tilgjengelige midler for å holde seg ved makten.

Det er i forbindelse med dette uttrykket ”væpnet revolusjon” kommer opp. Du har kanskje hørt det. Og det brukes som et skremsel av de som sitter med makten i dag. Men det er viktig å vite nøyaktig hva dette betyr. Det springer nemlig også ut av Marx sin statsanalyse. Marx sa nemlig at staten er bygget opp av visse institusjoner og den viktigste av disse institusjonene er sjølve garantisten for statsmakten, nemlig den organisasjonen som har monopol på våpen, militæret. Så sa Marx at det derfor ikke er tenkelig at en ny klasse skal kunne tilegne seg statsmakten om den ikke har kontroll med våpnene. Marx mente at dette lettest kunne skje i en revolusjonær situasjon om et land hadde allmenne verneplikt og en stor folkevæpning. Da ville det store flertallet av de som hadde våpen, selv høre til arbeiderklassen og nekte å gå til angrep på arbeidere som var tvunget til opprør av sin elendige situasjon, men heller gå over på opprørernes side.

Så du må tenke deg følgende situasjon. Det økonomisk-politiske systemet vårt er drevet inn i en dyp krise som truer livsvilkårene til det store flertallet av det arbeidende folket i landet. Du og arbeidsfolk ellers innser dette og skjønner at det ikke finnes noen annen løsning enn at dette systemet må oppheves. Så blir det store demonstrasjoner, folk organiserer seg på nye måter, det blir krav om at regjeringen må gå. Det blir krevd en ny politikk og nye folk i den politiske ledelsen. Det kommer opp politiske krav som betyr at de sentrale delene av produktivkreftene i landet kommer under kontroll av organer valgt av det arbeidende folket direkte og meningsmålinger viser at disse kravene kan få et flertall i Stortinget dersom partier som går inn for vinner fram i valg. Så bestemmer likevel politiledelsen å kommandert ut politiet for å ”gjenopprette ro og orden” og klarer de ikke dette, så kan militære ledere som vil beholde det gamle systemet sette inn styrker mot opprøret. Da oppstår det en farlig situasjon. De som gjør revolusjon vil skifte ut den politiske klassemakten og gjennomføre reformer som bryter de nåværende kapitaleierne sitt statsmaktmonopol og som truer deres eiendomsmonopol. Arbeiderne oppretter forbindelse med revolusjonære bevegelser utenfor landet. Det er jo rimelig at en revolusjonær situasjon vil oppstå i mange land samtidig i globaliseringens tid.

Det er i denne situasjonen Marx sier at ingen revolusjon kan lykkes uten at den klassen som ikke har statsmakten, men vil erobre denne, får kontroll over våpenmakten. Hvis kravet om en ny makt er massivt og det ikke er lett for borgerskapet å kalle inn ”allierte” fra utlandet, kan det ligge til rette for en relativt fredelig overtakelse av våpnene. Dette er Rødt sitt ønske og vår grunnleggende politikk. Men samtidig mener vi at det arbeidende folket må ha rett til å kaste den makten som skaper umulige forholdt for dem, med de midler som må til. Dette er i tråd med innholdet i dokumenter som den amerikanske frihetserklæringen, nødrett og vanlig folkerett.

For å sammenfatte litt. En sosialistisk arbeiderrevolusjon vil aldri være Rødt sitt verk. Det kan bare være det store flertallet av det arbeidende folket sitt verk. Hvis kapitalismen ikke kommer opp i slike kriser som jeg har skissert her, men klarer å sørge for levelige forhold for arbeidsfolk, så blir det selvfølgelig heller ikke noen revolusjon. Men når vi nå har fått anskuelsesundervisning i hvor ustabil kapitalismen er med sine overproduksjonskriser og sine gjeldsbobler og spekulasjonskriser og kriger, og vi vet hvordan den kan true livsmiljøet på jorden, så kan vi vel si at det ikke er umulig at dette århundret vil se fremveksten av revolusjonære situasjoner. Dette blir ikke mindre sannsynlig når vi vet at arbeiderklassen først i dette århundret er blitt en flertallsklasse i verden og at allerede nå rundt 50 % av den er reelt sett arbeidsløs. Det blir heller ikke mindre sannsynlig når vi ser på hvordan den skaper enormt økende økonomiske forskjeller mellom mennesker og hvor mange som dør unødvendig hvert år av unødvendig sult og unødvendige sykdommer. Og så har vi spørsmålet om utviklingen av livsmiljøet under kapitalismen.

Hvis du mener at kapitalen er OK og kan fortsette, så skal du altså stemme Rødt. Bare Rødt går inn for reformer som, hvis de blir gjennomført, kan sikre gode levekår i fremtiden også under kapitalismen. Hvis du tenker at kapitalismen er et dårlig system som vikler seg inn i stadig større kriser så bør du også stemme Rødt. For Rødt jobber for å styrke kampen mot forverringer og for å skape bedre vilkår for en så lite ødeleggende, lite voldelig og lite blodig oppheving av kapitalismen som mulig. Derfor stem Rødt i alle tilfelle og stem Rødt inn på Tinget. Og så bør du engasjere deg så godt du kan i kampen for de rimelige menneskelige behovene du og dine medmennesker har. Det er bare arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl som kan endre grunnleggende på politikken. Det fører en direkte linje fra alle kamper mot forverring og for positive reformer, til opphevingen av kapitalen og overgang til det klasseløse samfunn, kommunismen. Mer om dette siste i neste brev.

Ellers kan du lese mer om disse tankene her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/