Med hovudfag i historie, hovudoppgåve om Økonomi og politikk 1940-1945, og rundt 40 år med lesing og undervisning i emnet vil eg samanfatte nokre tankar om sambandet mellom det rådande kapitalistiske økonomiske systemet og behovet for krig. Sidan Raud bygger analysane sine på Marx sine grunnleggande tankar og teoriar følgjer eg opp med eit forsøk på en slik analyse før eg siterer arbeidsprogrammet til Raudt på feltet.
Et første poenget mitt er at det berre er mogleg å forstå dette sambandet ut frå ein analyse som avdekker dei grunnleggande prosessane i systemet. Det andre poenget er at dette berre kan skje ut frå ei korrekt forståing av Karl Marx sine analyser av det nemnde systemet.
Det er fleire delar av Marx sine analyser som er relevante. Den første er at det kapitalistiske systemet er eit ekspansivt system som stadig må erobre nye investeringsområde, marknader og stader der ein kan hente råvarer.
Den andre er at kapitalar er i stadig konkurranse ut frå dette. Dei er ute etter å erobre investeringsområde, marknader og råvareområde for seg i kamp med andre kapitalar. Dette gjer at dei prosessane som Lenin skreiv om i boka om Imperialismen, kapitalismens høgste stadium framleis er verksame. Då Sovjetunionen fall saman var USA raskt ute for å skaffe seg kontroll med dei landa som splitta ut og har fortsett med det gjennom utvidinga av NATO austetter. EU har og spelt på lag med USA i denne prosessen gjennom si utviding mot aust.
Det tredje er at det heile tida skjer ei sentralisering og ein konsentrasjon av kapital som skapar meir og meir monopolistiske tilhøve og som medfører at monopola tileignar seg meirverdi ikkje berre frå utbytting av arbeidarklassen, men og ved å tileigne seg verdiar frå dei andre mindre kapitalane. Monopola driv globalt, men er likevel knytt til «sine» statar.
Det fjerde er at dei forskjellige statane kjempar mot andre statar ut frå fellesinteressene til «sine» viktigast kapitalar. Dette fører og til samanslutningar og alliansar mellom kapitalar, ofte under leiing og kommando av dei største statane, for å ivareta interessene til kapitalane og interessene i dei allierte statane.
Det femte er måten kapitalen utviklar seg på og måten han må løyse sine kriser på. Etter som tida går og kapitalismen blir stadig eldre minskar veksttakten i systemet. Det kan målast gjennom nedgang i vekstgraden av brutto nasjonalprodukt. Og ikkje minst kan det målast gjennom nedgangen i profittgraden til den samla kapitalen. Når profittraten i systemet vert for låg bryt det saman i krise. Når desse verdiane kjem under eit visst nivå over lengre tid går systemet inn i det vi kan kalle ein økonomisk depresjon.
Det sjette er at utgangen av denne depresjonen krev øydelegging av kapital. Denne prosessen var til stades berre i liten målestokk i 1914. Han var blitt viktigare i 1939, og har sidan blitt ei svært viktig drivkraft bak strevet etter ein storkrig. Alle dei mindre krigane har både sin grunn i dei prosessane som Lenin, og dei han brukte som kjelder, avdekka og i behovet for å halde opp profittraten gjennom øydelegging av konstant kapital
Det sjuande punktet blir då at vi ut frå dei lovmessige prosessane i kapitalismen og den låge gjennomsnittlege profittgraden, må rekne de som ganske sannsynleg av vi står framfor svært store, øydeleggande krigar.
Det åttande punktet er at alle kapitalar og alle statar treng denne øydelegginga, men dei vil at ho skal skje andre stader enn hos dei sjølve.
Det niande punktet er at det er ein stat i verda der kapitalen og folk flest har hatt berre gode røynsler med dei store verdskrigane og det er USA. Grunnen er sjølvsagt at krigane har fått føre seg andre stadar enn på eige territorium og kapitalen har kunne produsere for fullt for nokre av dei krigførande statane. Og etterpå har kapitalen kunne fortsette å produsere for fullt for å bygge opp at det som var øydelagd andre stader.
Det tiande punktet er difor at om den samla verdskapitalen treng store øydeleggingar, så er det USA som har dei beste røynslene med korleis det skal gjerast, og der førebur no sterke krefter ein tredje verdskrig utanfor seg sjølve og særleg på det eurasiske kontinent. All krigshissinga mot Russland og Putin og Nord-Korea er ein del av denne planen. Det er om å gjere å få folka på det eurasiske kontinent til å gå til krigar mot kvarandre og sørge for øydeleggingar så svære at vi i dag sikkert ikkje kan fatte det. Men det vil ikkje vere usannsynleg at drapstala også vil vere mellom ti og hundre gongar større enn ved andre verdskrigen, når vi ser på kva våpen som no finnast. Det dei vil unngå er at dei sjølv blir ramma av krigen og difor er det sannsynleg at dei ikkje vil ha interesse av særleg mykje bruk av atombomber som jo vil skape radioaktivt nedfall over heile kloden og slik sett kunne utrydde alle moglegheiter til profittskaping. Og så er det viktig at dei kan hindre rakettar frå det eurasiske kontinentet å nå fram til USA. Men dei veit og at i ein storkrig er det alltid mogleg at dei mest verknadsame våpen vil bli nytta når det kjem til det harde, difor er dette noko som og verkar mot å sleppe ein storkrig laus.
Det ellevte punktet er at kapitalen i dei leiande kapitalistiske statane brukar dominansen over framande område for å skaffe seg ekstraprofittar og slik avleie motsetnader til eigen arbeidarklasse frå eiga land til dei andre område. Når det dreier seg om krigshissing og demonisering av andre land og deira leiarar skapar det og grunnlag for å sveise arbeidarklassen i eige land saman med kapitalen i trua på at deira land er truga av dei andre og at dei må ofre mykje for å hindre at dei andre, dei som er definert som fienden, kan vinne fram. Både første og andre verdskrigen viste kor mykje kapitalen kan skvise ut av folk i ein krigssituasjon.
Konklusjonen er at kapitalisme skapar krise og krig. I dag er det derfor viktig å avsløre den falske propagandaen som skal hisse opp folk slik at dei godtar at krigar blir slept laus, slik som til dømes i Korea og Vietnam og mange land i Latin-Amerika lengre tilbake og Afghanistan og Irak for litt tid sida og i Libya og Syria no sist. Det har vist seg at når disse krigane har blitt sett i gang, så er det under falske og løgnaktige påskott.
Raudt sitt arbeidsprogram inneheld konkrete punkt som vi kjemper for. Her på bokmål, mens prinsipprogrammet og finst på nynorsk.
Kapittel 20. Anti-imperialisme, internasjonal solidaritet og forsvarspolitikk
Dagens politiske og økonomiske verdensorden må erstattes av et solidarisk system som tar
utgangspunkt i interessene til arbeiderklassen og det store flertallet av jordas befolkning, ikke et lite
mindretalls profittjakt. Derfor er Rødt for at Norge skifter side i utenrikspolitikken ved at vi bryter med
den imperialistiske blokken, som med politiske, økonomiske og militære middel tvinger land i hele
verden til å tilpasse seg deres verdensorden. Norge må i stedet stille seg solidarisk med de kreftene som
slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og likeverd.
Arbeiderklassen og folket ellers i Norge har ikke fellesinteresser med monopolkapitalen i land som
utbytter eget folk og deltar i utbyttinga av folk i andre land. For at den norske arbeiderklassen skal vinne
fram i sine kamper her i Norge, er den avhengig av å samarbeide med klasseorganisasjoner i andre land
mot felles fiende, den internasjonaliserte monopolkapitalen. Rødt deltar i ulike solidaritetsinitiativer og
organisasjoner og oppfordrer sine medlemmer til å være aktive i internasjonal solidaritet med arbeidere
og andre undertrykte i både nære og fjerne land, blant annet gjennom fagbevegelsen.
I dag er Midtøsten (Vest-Asia) et brennpunkt i kampen mellom stormaktene. Samtidig har revolusjonære
folkelige bevegelser som slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og bærekraftige økonomiske
forhold framgang i dette området.
Rødt er for en internasjonal rettsorden som ivaretar folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter.
Vi er derfor sterke motstandere av det misbruket av FN som Norge har vært med på gjennom å delta
i angrepskrigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria de siste tiårene. Vi er også mot
det å sende politifolk og militære for å drive undervisning eller opplæring, slik det ble gjort under
okkupasjonen av Irak, eller – mer nylig – Stortingets vedtak om å sende 60 soldater for å trene syriske
opprørsstyrker.
Rødt er for et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar
sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga
til ulike former for motstandskamp.
Det norske forsvaret struktureres i dag etter USA og NATOs behov. Dette medfører en sterk ubalanse
i investeringene, hvor kjøp av jagerfly vil kreve det vesentlige av investeringsmidlene det kommende
tiåret. Det territorielle forsvaret av Norge forsømmes og oppbygging og vedlikehold av norske
hærstyrker til forsvar av landområdet neglisjeres. Rødt vil at jagerflyprogrammet stanses. Det må
fokuseres på styrking av hæren, mobilt kystartilleri og et missilbasert luftvernsystem i tillegg til
avdelingsbasert luftvern for hæren. Heimevernet må opprettholdes og styrkes.
Det er i Norges interesse å bygge ned spenningsforholdet til Russland, og gjenopprette normale
forbindelser.
Rødt vil ha en politikk som baserer seg på internasjonal solidaritet og ikke imperialistisk utenrikspolitikk.
Vi jobber derfor for:
20.1 En reell forsvarspolitikk, ikke angrepshær til utenlandsoppdrag
Styrke det mobile land- og sjøbaserte luft- og kystvernet for å bedre suverenitetshevdelsen i norske
nærområder.
Følge opp konseptutredningen for Sivilforsvaret fra 2016 og styrke Sivilforsvaret som
forsterkningsressurs. Det kan åpnes for at førstegangstjeneste kan avtjenes i Sivilforsvaret.
Sikre retten til politisk militærnekting og politisk arbeid i militæret, samt sikre retten til å få opplæring
i sivile motstandsformer, teknikker og organisering.
Oppfordre til desertering hvis militærapparatet blir brukt mot landets egne innbyggere, og oppfordre
til ikke å verve seg til imperialistiske aggresjonskriger.
2017 – 2021
79
Ingen utenlandske militærbaser på norsk jord.
Melde Norge ut av NATO og jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Danmark, Finland og
Island. Arbeide for at NATO legges ned.
Hindre norsk deltagelse i og økonomisk støtte til angrepskriger.
Den opprinnelige fortolkninga av § 25 i grunnlova må bli gjort gjeldende igjen. Om Norge skal sende
tropper utenlands, skal det legges fram for Stortinget i plenum.
Motarbeide imperialistmaktenes intervensjonspolitikk, også når den kamufleres som støtte til
humanitære operasjoner. Internasjonal deltakelse i fredsbevarende operasjoner skal bare skje der alle
parter aksepterer tilstedeværelsen.
Arbeide for at det skal gis opplæring til sivile, fredsbevarende kontingenter som kan drive
hjelpearbeid i konflikter der partene aksepterer det.
20.2 Internasjonal politikk for nedrustning og avvæpning
Stanse våpeneksport til bruk i aggresjonskriger, undertrykking og imperialistisk intervensjon i
borgerkriger, og kreve sluttbrukererklæring for all våpeneksport fra Norge og våpen produsert i andre
land av norskeide selskap.
Forby kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære (CBRN-) våpen, inkludert atomvåpen, og
arbeide for en atomnedrustning der stormaktene går i spissen.
Avbryte kjøpet av nye kampfly, uavhengig av om det er F-35 eller JAS Gripen.
20.3 Internasjonal solidaritet
Slette gjeld til utviklingsland, avvikle dagens praksis med å gi næringslivsstøtte kamuflert som
bistandsmidler og sørge for at Norge bruker bistandsmidler til flyktningarbeid i Norge.
Jobbe for at minst 1 prosent av BNI brukes til samfunnsutvikling i fattige land basert på reelle
behov og ikke Norges egeninteresser, som for eksempel næringslivinteresser eller returavtaler for
flyktninger og asylsøkere.
Jobbe for en internasjonal utviklingspolitikk som styrker sivilsamfunnsorganisasjoner i sør, og som
fokuserer på å bedre folks tilgang til gode helse- og utdanningstjenester. God helse og utdanning
bidrar til fattigdomsreduksjon og økt medvirkning i samfunnet.
Støtte FNs bærekraftsmål.
Støtte folk og urfolks rett til lokal ressursforvalting. Spesiell vekt legges på å stoppe at norske selskaper
deltar i utbytting.
Støtte kvinneorganisasjoner som jobber internasjonalt for kvinners rett til utdanning og
familieplanlegging.
Stoppe sexturismen og motarbeide trafficking.
Støtte fattige i de minst utviklede landene (MUL), spesielt kvinner, med klimatilpasning.
Støtte gjennomføringen av Paris-avtalen.
Utvikle samarbeid med Palestina, Vest-Sahara og Kurdistan, og fremme norske tiltak mot okkupasjon
og undertrykkingspolitikk i disse områdene. Støtte kampen for selvstyre og demokratiske rettigheter
her, og støtte andre bevegelser som slåss for nasjonale, sosiale og demokratiske rettigheter.
Vise solidaritet med arbeideres kamp internasjonalt.
Å bidra til å etablere rettferdige avtaler for handel og kunnskapsutveksling som ikke er styrt av de
multinasjonale selskapenes profitt-interesser.
Arbeide for økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel.
Arbeidsprogram
80
20.4 Internasjonal humanitær innsats og en aktiv fredspolitikk
Krig, konflikt og humanitære kriser fører til et økende behov for humanitær innsats, men det
internasjonale humanitære apparatet er for svakt, byråkratisk og risikovegrende til å respondere
raskt. Rødt vil jobbe for at det internasjonale nødhjelpsapparatet er i stand til å reagere raskt i en
krisesituasjon.
Humanitær respons skal følge humanitære behov og prinsipper, ikke mediedekning eller politiske
føringer; likevel ser vi at svært sårbare land og grupper i dyp krise blir glemt. Rødt skal jobbe for at
norsk og internasjonal humanitær innsats følger humanitære behov.
Konflikthåndtering er en viktig del av all sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det er både vår plikt og i
vår interesse å bidra til at konflikter løses på fredelig vis, og at overgrep og vold begrenses. Norge
må prioritere fredsinnsats og humanitær innsats i årene som kommer. Rødt vil at FN skal være den
grunnleggende pilaren i norsk utenrikspolitikk i motsetning til allianseforholdet til USA og NATO.
Rødt vil at Norges hovedrolle internasjonalt skal være bidrag til nedrustning, fredsmegling, og
langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter og til å stå i mot de store utfordringene verden
står overfor med klimaendringer og ressursknapphet.
Jobbe for implementering av FN-resolusjon 1325 om å sikre kvinners rolle i fredsarbeid.