I neste del av teksten om varens fetisjkarakter har Marx noen vesentlige uttalelser om den vitenskapelige analysen som har ført til feil oppfatning av vareformene. Han sier at refleksjonen, eller den vitenskapelige analysen av formene for det menneskelige livet går motsatt av den utviklingen som skjer i virkeligheten. Denne refleksjonen skjer etter at tingene har skjedd, altså den begynner med de ferdige resultatene av en lang utviklingsprosess.
De formene som stempler arbeidsproduktene som varer og som derfor eksisterer som forutsetningen for varesirkulasjonen er allerede stivnet til naturformen for det samfunnsmessige livet, før menneskene forsøker å komme til klarhet over disse formene.
Og når de så gjøre det forsøker de ikke å komme til klarhet over den historiske karakteren til disse formene (hvordan de har utviklet seg historisk). De ser tvert om på disse formene som uforanderlige. Det de forsøker å komme til klarhet over er formenes innhold slik de fremtrer i nåtid.
Det første som faller i øynene når det gjelder bytte av et arbeidsprodukt er at det byttes mot en pris. Derfor begynner menneskene med å analysere vareprisen. Denne analysen fører til bestemmelse av størrelsen på verdien av en vare. Den størrelsen fremtrer som penger. Det var analysen av pengeuttrykket for varene (der er jo prisen) som førte til at en festet seg ved deres verdikarakter – at de hadde verdi. Men, sier Marx, det er nettopp denne ferdige formen – pengeformen – som i stedet for å avsløre, faktisk tilslører privatarbeidenes samfunnsmessige karakter og dermed privatarbeidenes samfunnsmessige forhold.
Når vi sier at frakk, støvel osv. forholder seg til lerret som den allmenne legemliggjøringen av abstrakt menneskelig arbeid så ligger galskapen i dette klart i dagen. Men når de som produserer frakk, støvel osv. setter disse varen i forhold til lerret som allmenn ekvivalent – eller til gull og sølv som allmenn ekvivalent, noe som ikke forandrer på saken -, så fremtrer for dem forholdet mellom deres privatarbeider og det samfunnsmessige totalarbeidet nettopp i denne forrykte formen.
Jeg kommenterer her at den forrykte formen er at det arbeidet som har gått inn i varene og som gir det verdi, ikke kan observeres og ikke kan forstås uten at en har undersøkt den historisk-logiske utviklingen av prisformen, derfor ser det ut som verdien (dvs. det samfunnsmessig nødvendige arbeidet som er gått med for å produsere tingen) er i den allmenne ekvivalenten, eller pengene, som tinglig form – som lerret eller sølv/gull. Det er dette vi uttrykker når vi sier at en vare har en bestemt pris. Marx utførte nettopp en vitenskapelig undersøkelse av denne historisk-logiske utviklingen av varens pris og avslørte dermed dens hemmeligheter.
Marx sier så noe som er viktig for å forstå den borgerlige økonomien, dvs. den økonomiske vitenskapen som forsøker å forstå kapitalen og kapitalismen innenfor kapitalens egne rammer. Han sier at slik former, som vi har skrevet om like ovenfor her, nettopp utgjør kategoriene i den borgerlige økonomien. Disse kategoriene er gyldige, altså objektive tankeformer for produksjonsforholdene i denne historisk bestemte samfunnsmessige produksjonsmåten, vareproduksjonen. (Jeg føyer til at det er disse formen som også har dominert hele den borgerlige økonomivitenskapen frem til nå.) Når vi ser på andre produksjonsformer enn den kapitalistiske, så forsvinner hele mystisismen i vareverdenen sammen med hele trolldommen og alt spøkeriet som tilslører arbeidsproduktene når de tar form av varer.
Marx ser så på Robinson Crusoe og hans liv på den øde øy. Han har forskjellige behov som han må tilfredsstille og derfor må han utføre forskjellig slags nyttig arbeid. Han lage verktøy, snekrer møbler, temmer dyr, fisker og jakter osv. Til tross for at de produktive funksjonene hans er forskjellige i forhold til hva han lager og gjør, så vet han at de bare er forskjellige former for virksomhet av de samme Robinson, altså at de bare er forskjellige slags menneskelig arbeid. Ut fra behovene/nøden må han beregne hvor mye tid han skal fordele mellom de forskjellige funksjonene. Av erfaring lærere han denne utporsjoneringen av sin samlete tid mellom funksjonene ettersom hvor vanskelig det er å overvinne problemer for å få den ønskede nytteeffekten. Robinson begynner å føre bok over seg selv. Det er mulig fordi han klarte å redde klokke, hovedbok, penn og blekk fra skipet som sank. Han lager så en inventarliste som inneholder fortegnelse over bruksgjenstandene han eier, over de forskjellige arbeidene som er nødvendig for å produsere dem og den arbeidstiden som bestemte mengder av disse forskjellige produktene koster ham i gjennomsnitt. Her er alle forhold som Robinson og tingene som utgjør rikdommen hans og som han sjøl har skapt, så enkle og gjennomsiktige at alle kan forstå dem. Og de inneholder alle verdiens vesentlige bestemmelser.
Dernest går Marx til middelalderen der det ikke finnes en uavhengig mann, som Robinson, men livegne og grunneiere, vasaller og lensherrer, legmenn og prester. Det er personlig avhengighet som karakteriserer de samfunnsmessige forholdene i produksjonen og i de livssfærene som er vokst opp på grunnlag av denne produksjonen. Nettopp dette gjør at arbeid og produkter ikke behøver å anta en fantastisk skikkelse forskjellig fra deres (tinglige) virkelighet. Arbeid og produkter inngår i den samfunnsmessige virksomheten som naturaltjenester og naturalytelser. Arbeidets naturlige og særegne form blir her dets umiddelbare samfunnsmessige form, i motsetning til under vareproduksjonen, der arbeidets allmenne form (verdiformen) utgjør den umiddelbare samfunnsmessige formen.
Hoveriarbeid lar seg like godt måle i tid som vareproduserende arbeid, men enhver livegen vet at det han forbruker i tjenesten hos sin herre, er en bestemt mengde av hans egen personlige arbeidskraft. De samfunnsmessige forholdene mellom personene i deres arbeid fremtrer som i deres egne personlige forhold. De er ikke forkledd som samfunnsmessige forhold mellom tingene, mellom arbeidsproduktene.
I neste brev skal vi se på forholdene i en bondefamilie som hovedsakelig driver med naturalhushold, og til slutt går Marx inn på produksjonsforholdene i en sammenslutning av frie mennesker, også kalt kommunisme. Og etter det skal vi se på forholdet mellom disse forskjellige produksjonsforholdene og kristendommen, hvordan økonomene blir lurt av fetisjformen og en samtale mellom varer dersom de kunne snakke. Og da er vi ved slutten av den viktige teksten om varenes fetisjkarakter slik av vi kan gå løs på andre hovedkapittel som handler om bytteprosessen.