Det er altså slik at menneskene setter arbeidsproduktene sine (de tingene de produserer) i forhold til hverandre som verdier, men ikke fordi de regner disse tingene for bare å være tinglige hylstre for likeartet menneskelig arbeid. De vet ikke at tingene er slike hylstre, men når de bytter de forskjelligartede produktene sine og setter disse tingene lik hverandre som produkter, så setter de i virkeligheten sine forskjellige arbeider lik hverandre som menneskelig arbeid. Som sagt, dette vet de ikke men de gjør det i praksis.
De tingene som de setter lik hverandre som verdier har ikke noen merkelapp på seg som viser at de er den formen som likeartet menneskelig arbeid fremtrer i. Derfor forvandler verdien ethvert arbeidsprodukt til en samfunnsmessig hieroglyf (dvs. noe uforståelig).
Seinere prøver menneskene å tyde meningen til denne hieroglyfen. De forsøker å vinne hemmeligheten ved deres eget samfunnsmessige produkt. Marx sier at disse tingene med sin verdi er like mye menneskenes samfunnsmessige produkt som språket.
Så skriver han at den seine vitenskapelige oppdagelsen av at arbeidsproduktene, for så vidt de er verdier, bare er tinglige uttrykk for det menneskelige arbeid som er forbrukt for å produsere dem, er epokegjørende i menneskehetens utviklingshistorie. Men selv om menneskene har oppdaget dette, så hefter likevel skinnet av legemliggjøringen ved arbeidets samfunnsmessige karakter.
Jeg vil bemerke at vi vel kan si at byttet av den tinglige fremtredelsesformen til verdien trumfer forståelsen av at vi utveksler menneskelig arbeid med hverandre. Vi tror at vi bare bytter ting, at tingene er verdien, for det menneskelige arbeidet som ligger i tingen kan bare oppfattes gjennom en abstraksjon, gjennom en forståelse av noe som ikke kan sees direkte, men som bare kan forstås når vi trekker fra, eller abstraherer for tingformen. Og det gjør vi vanligvis ikke, for det ligger utenfor den hverdagslige forstanden og forutsetter en vitenskapelig undersøkelse.
Marx skriver videre at det bare er innenfor en særegen produksjonsform, nemlig vareproduksjonen, at den spesifikt samfunnsmessige karakteren, som gjelder for de gjensidig uavhengige privatarbeidene, består i at de er like som menneskelig arbeid og får form av arbeidsproduktenes verdikarakter.
Men for de som driver med vareproduksjon fremstår denne formen både før og etter oppdagelsen som like virkelig og endelig som det faktum at luften fortsatt eksisterer i en fysikalsk legemlig form, også etter at vitenskapen har oppløst den i dens elementer. For det som først og fremst er av praktisk interesse for dem som bytter produkter, er spørsmålet om hvor mange fremmede produkter de får for sett eget produkt, altså i hvilke proporsjoner produktene lar seg bytte. Og når disse proporsjonene gjennom vanen modnes til en viss fasthet, så synes de å være resultat av arbeidsproduktenes tinglige natur, slik at for eksempel ett tonn jern og 2 unser gull er likeverdige, å samme måte som ett pund gull og ett pund jern er like tunge, til tross for at de har forskjellige fysikalske og kjemiske egenskaper.
Verdikarakteren til arbeidsproduktene danner seg/fester seg først når de fungerer som verdistørrelser. Verdistørrelsene forandrer seg hele tiden, uavhengig av viljen, forkunnskapen og handlemåten til de som bytter. Derfor har disse samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter dem, form av bevegelser av ting og det er ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.
Det må finnes en fullt utviklet vareproduksjon før det ut at sjølve erfaringen vokser fram den vitenskapelige innsikten at de privatarbeidene som blir drevet uavhengig av hverandre, men som alle er avhengige av hverandre som naturgitte ledd i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, stadig blir redusert til sine samfunnsmessig proporsjonale mål. Dette skjer fordi den arbeidstiden som er samfunnsmessig nødvendig for å produsere produktene tvinger seg gjennom på en voldelig måte som en regulerende naturlov i de tilfeldige og skiftende bytteforholdene, slik for eksempel tyngdeloven setter seg gjennom når et hus falle sammen over hodet på en.
Det at arbeidstiden bestemmer verdistørrelsen er derfor en hemmelighet som er skjult under de synlige bevegelsene til de relative vareverdiene. Det at hemmeligheten blir oppdaget fjerner skinnet av arbeidsproduktets verdistørrelse som noe reint tilfeldig, men det fjerner slett ikke verdistørrelsen sin tinglige form.
I de neste brevene om varefetisjismen skal vi se hva Marx sier om vitenskapelig analyse, om analyse som ikke tar hensyn til fenomenenes historiske utvikling, om andre samfunnsformer sammenlignet med kapitalismen, fra Robinson Crusoe, til middelalderen og under en ”sammenslutning av frie mennesker”, og vi skal se på hva han sier om forholdet varefetisjisme og religion og hvordan en samtale mellom varer ville være, om de kunne snakke.