Vi har sett at Marx sier at den første eiendommeligheten ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesform for sin motsetning, verdien.
Nå går vi videre fra denne forklaringen mot den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Det er slik at menneskelig arbeidskraft blir forbrukt i form av skredderarbeid som vel som i form av veving. Begge har derfor den allmenne egenskapen å være menneskelig arbeid og kan derfor i bestemte tilfeller, for eksempel i verdiproduksjonen, komme i betraktning bare under denne synsvinkelen. Men i verdiuttrykket blir dette fordreid. Hvis vi tar utgangspunkt i veving så skaper altså ikke denne virksomheten lerretsverdi i sin konkrete form som veving, men derimot i sin allmenne egenskap av menneskelige arbeid. For å uttrykke dette blir det stilt opp mot skredderarbeidet, i det konkrete arbeidet, arbeidet som produserer lerret-ekvivalenter, som den håndgripelige formen for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid. Det ser altså ut, ikke som menneskelig arbeidskraft blir stilt opp mot (byttet mot) like mye menneskelig arbeidskraft, men som om allmenn menneskelig arbeidskraft blir byttet mot det konkrete og nyttige arbeidet som går med til å lage frakken. Dette, sier Marx er den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen, nemlig at konkret arbeid blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, abstrakt menneskelig arbeid.
Så kommer den tredje eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Fordi dette konkrete arbeidet, skredderarbeidet, bare gjelder som uttrykk for forskjellsløst menneskelig arbeid, har det lik form med annet arbeid, for eksempel med det arbeidet som skjuler seg i lerretet. Derfor kan det bare opptre i et samfunn og det er arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form, sjøl om det er privatarbeid i likhet med alt annet arbeid som produserer varer. Dette er den tredje eiendommeligheten, nemlig at privatarbeidet forandrer form og blir til sin motsetning, til arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form.
Så viser Marx til den som først prøvde å analysere verdiformen, nemlig Aristoteles, som Marx hadde studert grundig og så på som en stor og viktig tenker. Marx sier at Aristoteles analyserte verdiformen, slik han gjorde det med så mange andre tankformer, samfunnsformer og naturformer. Aristoteles sier at varens pengeform bare er den enkle verdiformen i videreutviklet skikkelse. Han sier at 5 senger = 1 hus ikke skiller seg fra 5 senger = så og så mye penger. Så innser han at dersom noe er likt, så må huset her stille kvalitativt likt med sengen, for bare dersom de ikke har en vesenslikhet så kan de ikke bli satt i forhold til hverandre på denne måten. Aristoteles sier at byttet kan ikke eksistere uten likheten, likheten imidlertid ikke uten noe sammenlignbart. Men så stusser han, for han finner ikke noe sammenlignbart i hus og seng. Derfor konkluderer han med at likestillingen mellom de to varene bare kunne være noe som var fremmed for tingenes natur og derfor bare var ”nødhjelp for det praktiske behov”.
Marx sier at dette kommer av at han mangler verdibegrepet. Han kan ikke se at både hus og seng er produkter av menneskelig arbeid. Alt arbeid i form av vareverdier er uttrykt som likt menneskelig arbeid og derfor som likeverdige. Men det kunne ikke Aristoteles lese ut av vareformen fordi det greske samfunnet hvilte på slavearbeid og derfor hadde ulikheten til menneskene og deres arbeidskraft som naturbasis. Hemmeligheten ved verdiuttrykket, det at alt arbeid er likt og har samme gyldighet fordi og for så vidt det er menneskelig arbeid overhodet, kan bare bli tydet når begrepet om menneskelig likhet allerede er like fast forankret som en folkefordom. Men dette er bare mulig i et samfunn der vareformen er den allmenne formen til arbeidsproduktet. I et slikt samfunn er også menneskene forhold til hverandre som vareeiere det rådende samfunnsmessige forholdet.
Så konkluderer Marx med at Aristoteles’ geni viser seg i at han oppdager likhetsforholdet i verdiuttrykket til varene, men den historiske begrensningen til det samfunnet han levde i hindret ham i å finne ut hva dette likhetsforholdet ”i sannhet” består i. Slik slutter Marx dette avsnittet. I neste brev skal vi begynne å se på hvordan Marx sammenfatter den enkle verdiformen som helhet.