I tidsskriftet Sosialistiske fremtid nr. 4, 2021 skriver Odd Arild Viste under tittelen «Hva skjedde med militarismen?» om viktigheten av nedrustning i verden. Han viser da til det som vi ofte kaller «det brukne geværs politikk» som Arbeiderpartiet gikk inn for i sitt program fra 1933, der målet var avvikling av forsvaret og oppretting av et vaktvern som bare hadde politimessige oppgaver. Klassesolidariteten på tvers av landegrensene ble sett på som et alternativ til militær opprustning. Dette kaster han frem som et alternativ til Rødt og SV sin politikk på dette feltet.
Så viser han til at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresiden utenfor Norge, spesifikt i det danske partiet, Enhetslisten og det tyske Die Linke.
Begrunnelsen for den politikken han fremmer er følgende: «I de store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser og nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet et nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser. På de fleste politikkområdet ser det ut som både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor de nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet.»
På denne bakgrunn går han også mot en eventuell nordisk forsvarsallianse. Og mener at SV og Rødt bør orientere seg i retning de tyske og danske søsterpartiene og at nedrustning er den eneste ansvarlige veien å gå. Han har videre flere argumenter for dette.
Hva er den grunnleggende skillelinjen og hva der den viktigste skillelinjen nå?
Det grunnleggende spørsmålet her er altså om hvor de viktigste skillelinjene i samfunnet går – om de går mellom klasser og nasjoner.
Her er jeg og Rødt grunnleggende uenig med Viste. Jeg mener at den grunnleggende skillelinjen ikke er det samme som den viktigste skillelinjen. Vi er enige om at grunnleggende motsigelsen i verden går mellom arbeid og kapital, men vi er uenige om hva om ser den viktigste motsigelsen nå, eller om du vil hovedmotsigelsen.
Jeg mener at viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen, i dag går mellom imperialismen med USA og dets vasaller på den ene siden og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner på den andre siden. Med USA og dets vasaller, mener jeg da ikke det arbeidende folket, eller arbeiderklassen i de landene det er snakke om, men om finanskapitalens representanter og deres statsapparat, mediemakt osv. i alle disse landene.
På toppen står imperiet USA sine største finanskapitalister og deres statsapparat. I hvert annet av vasallstatene har vi deres allierte, de unasjonale finanskapitalistene der og deres statsapparater, som realiteten er helt underlagt USA-imperialismen politisk, selv om det etter hvert har blitt et større og større problem for disse statene fordi underkastingen under USA får stadig større økonomiske og andre skadevirkningen.
Denne føydallignende pyramide av finanskapitalens statsapparater utbytter i dag en hel verden. De har sin hjemlige utbytting av arbeiderklassen, og de har sin internasjonale utbytting ved å holde resten av verdens nasjoner og folk, som ikke har klart å komme seg ut av deres grep, i et kvelergrep ved hjelp av militær og økonomisk krig, undergraving og arbeid for regimeendring i land der statene tar folkets parti mot den imperialistiske utbyttingen. Derfor går den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen i verden i dag, mellom finansoligarkiet med sitt statsapparat i USA og dets vasallstater på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk på den andre siden. Arbeiderklassens internasjonale solidaritet må derfor ta uttrykk i at denne klassen innen USA-imperiet med vasaller og hjelpende overklasser i alle land, på den ene siden, må kjempe mot sin egen stats utbyttende innenrikspolitikk og dens imperialistiske utenrikspolitikk, og på den andre siden må støtte alle verdens folk og nasjoner som kjemper mot USA-imperialismen, samme hva slags politiske, religiøse eller andre ideologier denne kampen drives under.
Det finnes også et teoretisk grunnlag for denne påstanden i Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium».
I denne sammenhengen er Odd Arild sin politikk en gedigen sabotering av den kampen som over hele verden føres mot alle verdens folks verste fiende, USA-imperialismen, og alle som lider under den.
Noen historiske erfaringer
La oss så ta et blikk på norsk forsvarspolitikk før 2. verdenskrig og hva denne politikken førte til. Det som preget hele feltet var en blanding av brukne geværs politikk fra arbeiderpartiet, sammen med den andre borgerlige leirens militærpolitiske konsentrasjon om å stå mobilisert mot et angrep fra Sovjet pluss å forlite seg på at vår den gang reelt sett allierte, England, ville forsvare oss. Det samlete resultatet av dette var at Tyskland så lett kunne erobre landet vårt og underlegge oss en 5 års ganske brutal naziokkupasjon.
Før andre verdenskrigen var Sovjetunionen den eneste store staten som hadde klart å bryte ut av det jeg kaller den columbisk-imperialistiske sfære. Landet var da stadig under enorme militære, diplomatiske, økonomisk og andre typer angrep fra alle de gamle kolonistatene som hadde erobret verden siden Columbus steg i land på Hispaniola og innledet det 500årige holocaust som fulgte i land utenfor den columbiske sfære. Det viste seg også gjennom 2. verdenskrig da Sovjetunionen under ledelse av kommunistpartiet der, (sammen med Kina under ledelse av kommunistpartiet der) var den kraften som i det vesentlige nedkjempet Tyskland og Japans angrep på land og folk rundt seg.
Så skal vi se på en enorm erfaring som arbeiderklassen har gjort under imperialismen. Det har ikke vært i nærheten noen bevegelse der, som har gjort det mulig for arbeiderklassen der å slippe ut av denne imperialistiske fasen av kapitalismen. Grunnene er at de gamle kolonistatene kunne flytte ganske store deler av de arbeidende klasser ut av sine egne land for å okkupere områder som de sikret seg gjennom folkemord, som USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika (mindre vellykket), Canada og Sør-Amerika. Så har man, ved hjelp av de enorme profittene som var å hente i de koloniale og nykoloniale land, kunnet bestikke deler av arbeiderklassen i egne land og holde klassen innenfor kapitalens rammer.
Til slutt har finanskapitalens virkeliggjøring av parolen om åpne grenser ført til store arbeidsvandringer som på avgjørende vis har svekket arbeiderklassen både i utvandrings- og innvandringslandene. I tillegg har store desinformasjonskampanjer svartmalt alle land og ledere som har brutt ut av det imperialistiske systemet. Og nå har de også tatt i bruk det store ikke-statlige frivillige hjelpeorganisasjonene (NGOene) som sine viktigste våpen i invasjonen av andre land. Angrip landet og gjør det avhengig av utenlandsk hjelp som produseres i imperialistlandene, slik at muligheten til utvikling av egen uavhengig økonomi ødelegges. Jamfør Afghanistan der 75% og mer av statsbudsjettene besto av utenlands «hjelp» og Haiti der «hjelpe»organisasjonene i samarbeid med FN administrerer en reell okkupasjon fra USA. Og Ukraina etter 2014 der industriproduksjon, jordbruksproduksjon og velferd har gått ned.
Jeg mener, i likhet med Viste, at avskaffing av krig og nedrusting er vårt langsiktige mål. Men dette målet er umulig å oppnå uten at USA-imperialisme blir slått tilbake internasjonalt av de undertrykte folkene og nasjonene. Å ta fra disse folkene og nasjonene redskapene for å forsvare seg mot USA-imperialismen, er å fordømme dem til evig undertrykking, for det forblir umulig for arbeiderklassen i USA og vasallstatene å erobre den politiske makten i sine stater uten at USAs og vasallmaktenes enorme rikdomskilder i de undertrykte folkene og nasjonene har blitt snurpet til.
Om teoretiske grunnlag
Hvis vi ser på hva den marxismen sier om dette er det først naturlig å vende seg til Marx sjøl. I Det kommunistiske manifest viser Marx at det under begrepet klassekamp er flere viktige arter. Marx skriver her at det er slike viktige arter klassekamp. Den første som er nevnt er kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet. Den andre kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige familien sammen med kvinneundertrykkingen. Den tredje kampen er arbeiderklassens kamp for å erobre det politiske herredømmet, å heve seg opp til den nasjonale klassen og konstituere seg sjøl som nasjon og da er det ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den fjerde kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige ideologien.
Dette betyr at alle disse kampene er store klassekamper. For å gjenta – kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet – kampen for å oppheve den borgerlige familien og kvinneundertrykkingen – kampen for å heve arbeiderklassen opp til den nasjonale klassen gjennom å erobre det politiske herredømmet i staten – kampen mot den borgerlige ideologien. Dette var Marx sitt syn på klassekampen. Den inneholder i seg alle disse underavdelingene.
Da kapitalismen utviklet seg videre til den imperialistiske kapitalismen ble punkt tre, spørsmålet om å erobre den politiske makten og oppheve seg til den nasjonale klassen utviklet videre av Lenin. Han viste da til at dette siste ble spesielt vanskelig under de vilkårene som da oppsto. Imperialismen ga nye muligheter til å splitte og holde arbeiderklassen nede og til å skyve klassekampene over til de avhengige landene. Dermed ble det enda mer avgjørende at disse landene kunne frigjøre seg fra imperialismens grep for at arbeiderklassen i de imperialistiske statene kunne gjøre samme jobben hjemme. Den samme situasjonen rår i dag, bare oppgradert i en høyere potens.
Det var bare i en situasjon der imperialistiske stater kjempet om sin kake av den undertrykte og utbyttede verden at Lenin sa at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen av partene. Det gjaldt selvfølgelig ikke stater som ville kjempe mot eller frigjøre seg fra imperialismens grep. Da var det arbeiderklassens oppgave i de undertrykte landene å støtte denne nasjonale frigjøringskampen, og det skulle også arbeiderklassen i sin egen imperialistiske stat gjøre.
Betydning for den antiimperialistiske kampen i dag
I dag er full støtte til alle stater som klarer å frigjøre seg fra grepet til de overklassene som styrer staten i USA og vasallstatene og de undertrykte utbyttede folkene og landene, og at disse, sammen med allerede frigjorte land utenfor USA-imperialismens klør, klarer å tvinge imperialismen i kne, helt avgjørende for at arbeiderklassen i de imperialistiske landene skal kunne klare å gjøre jobben sin der. Og i tillegg kan det faktisk også skje på den måten arbeiderklassen alltid har ønsket og jobbet for, på en fredelig måte, men det er ikke skrevet i stein.
I dag er det derfor om å gjøre å støtte fullt ut alle de statene som vil forsvare det formelle innholdet i FN-pakten og prinsippene fra Bandung-konferansen og til den alliansefrie bevegelsen, og å fremme antikrigsarbeid inne i de imperialistiske statene. De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert. [i] Dette er veien mot en fredelig verden i dag.
Dette er de samme prinsippene som nå er satt i Kinas grunnlov. Disse «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel) er:
1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig nytte; og
(5) fredelig sameksistens som sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, og av den nye oppfølgingen fra Bandung-konferansen og de alliansefrie statene, blitt stadfestet på nytt.
Dette står opp mot USAs selvbestaltete prinsipp som de kaller «den regelbaserte orden» der reglene lages av USA og åpner for at USA kan utøve aggresjon mot ethvert land som motsetter seg dets ønsker.
Nå organiserer de undertrykte og utbyttete statene seg, sammen med de som har brutt av imperialismens sfære, for å omdanne FN slik at organisasjonen ikke følger USAs regelbasert orden, men FNs eget charter. Den anti-imperialistiske bevegelsen etter Bandung-konferansen er blåst liv i igjen, sammen med den alliansefrie bevegelsen som hadde det vi kan kalle et nytt oppstartsmøte i Havanna i 2006 og et stort oppfølgingsmøte Beograd i Serbia i oktober 2021 med 105 stater til stede samt FNs generalsekretær. Der var i Beograd den alliansefrie bevegelsen ble startet i 1961. I tillegg er det stadig flere land i Latin-Amerika som bryter ut av det USA-dominerte OAS og slutter seg til sin egen økonomiske union og det samme har skjedd i Asia der Kina har tatt initiativ til et slikt økonomisk samarbeidsområde som ble operativt 1.1,2022.
Spesielt viktig er solidaritet med alle som blir utsatt for væpnet og/eller økonomisk krig fra USA med vasaller, som Cuba, Venezuela, Syria, Nord-Korea, Russland, for å nevne noen av de 40 landene som er utsatt for USAs sanksjoner.
Dette er en diametralt motsatt analyse av den Viste legger frem. Jeg mener at hans analyse er spesielt skadelig for arbeiderklassen i alle land og spesielt de undertrykte og utbyttede folkene og landene i vår nåværende historiske situasjon der alle menneskers hovedoppgave er å hindre den storkrigen på det eurasiske kontinent som USA vil sette i gang som eneste middel til fortsatt å opprettholde sin dødelige regelbaserte orden.
Utdyping av dette innlegget finner du på en artikkel laget
på grunnlag av et foredrag holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen
8. desember 2021. [ii]
[i] https://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/
[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf