I dagens Bergens Tidende (5.2.2016) skriver Sven Egil Omdal en anmelding av boken Sult. Han begynner med å konstatere at mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag og 25 000 dør hver dag av sult.
Så presenterer han oss for forfatteren av boken, argentineren Martín Caparró. Det er en murstein av en bok som beskriver hvordan menneskene sulter i verden.
Jeg bemerker at det er blitt hevdet at antallet fattige og sultne går ned i verden. Blant annet hadde en svensk professor et program på TV nylig der han var overstrømmende begeistrer over at man nå var i ferd med å overvinne fattigdom og sult.
Men Omdal peker helt korrekt på at det eneste stedet dette har skjedd er i Kina. Hvis man holder Kina utenfor, så har fattigdommen i resten av verden økt og det er det flere som sulter nå enn for 10 år siden. Årsaken til utviklingen i Kina fra 1960-tallet til i dag er at det er det eneste stedet der jordbruksproduksjonens resultater ble fordelt noenlunde likt på alle. Dette vilkåret blir nå undergravd.
Så sier han at boken viser at de tunge trådene i dramaet ikke er skjebne, men årsaker, følger, beslutninger. Han viser til sultkatastrofen i Sovjet under Stalin og til at Mao sine beslutninger førte til at folk spiste sine barn. Så viser han til at dagens sultkatastrofe også har et navn og det Washington. Det var globaliseringen som sprang ut fra Washington som gjorde at de fattige over alt ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, og det er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar. Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som mennesker har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.
Så innrømmer han at det er et slit å lese boken og følge med hvordan Caparró flytter seg i tid og fra sted til sted og viser hvordan sulten driver menneskene på flukt – mot Middelhavet og gummibåtene. Over alt finner han ny lidelse, nye fakta og nytt raseri over den helt allmenne aksepten av det uakseptable.
Han konkluderer med at Sult står i samme tradisjon som Rachel Carsons Den tause våren (om hvordan insektmidlet DDT tok knekken på fuglene i England og om forgiftingen av våre omgivelser ellers) og Naomi Kleins No logo (som handler om de store merkevaremonopolene og kampen mot dem).
Nå må jeg bemerke at tallene for sultedød Stalins Sovjet og Maos Kina var fra noen unntaksår og at begge disse to, til tross for tiltak som førte til sult og død, også sto for en helhetlig samfunnsutvikling der de systembestemte sultkatastrofene i disse områdene ble gjort slutt på. Da kapitalismen igjen erobret Russland og de andre Sovjet-statene steg dødeligheten dramatisk og særlig menns leveralder falt katastrofalt. Under Putin stiger den gjennomsnittlige levealderen igjen noe.
Når det gjelder kapitalismen som verdenssystem så sørger den for at 700-800 millioner mennesker går sultne daglig, og 9-10 millioner mennesker dør av sult hvert år, år ut og år inn, med dødelig sikkerhet. Det er altså et system for fattigdom og død for disse. Og det er det samme systemet som nå skaper stadig flere fattige i Norge og som bevirker nedskjæringer i offentlig velferd og voksende arbeidsløshet.
En annen bok som behandler dette problemkomplekset er tyskeren Wilfried Bommerts Kein Brot für de Welt (2009) som kom ut på svensk i 2011 med tittelen En värld uten bröd – om framtidens livsmedelsförsörjing. I 14 kapitler tar han opp spørsmålene som at
1) Verdens matvarelager minsker
2) Klimaendringer fører til et vi blir mett i nord og sulter i sør
3) Hvordan jorden åkre forsvinner
4) Kampen om vannet
5) Den økende folkemengden
6) Det økende forbruket av kjøtt
7) Flukten fra landsbygen – byene i fremtiden
8) En verden der vi lever av kun 15 vekstarter som er industrielt fremstil
9) Mer sykdom i den industrielle storfenæringen
10) Slutte på og de negative resultatene av den grønne revolusjonen (som begynte på 60-tallet)
11) Full tank og tomme tallerkener – om bioetanol
12) Den vitenskapelige landbruksforskningen settes til side
13) Om FNs mislykkete forsøk på å endre landbrukspolitikken i verden på grunn av de store selskapenes lobbyvirksomhet
14) Mulige løsninger som trenger at småbrukere over hele verden får eiendomsrett til sin jord og hjelp til å bruke de løsninger som foreligger i virkeligheten.
Jeg vil bare bemerke her at Marx allerede i midten av 1800-tallet fant ut at kapitalistisk jordbruk ikke kan drives på en måte som tar vare på jorden sin naturlige reproduksjonskraft. Det er her slik som med andre felter av kapitalismen, at en lenge finner frem til metoder som fungerer og som på kort sikt ser ut til å løse problemene, men at en så etter en stund blir rammet av de negative sidene ved disse metodene.
Det skjer fordi hovedfokus er på skaping av bytteverdi, merverdi og profitt og at alt som begrenser dette hovedfokus stadig må settes til siden, som behovet for at menneskene i utviklingen av sin teknologi og sine samfunn må gå i takt med naturen for å kunne leve godt og til syvende og sist for å kunne overleve.