I siste Le Monde diplomatique (februar 2016) anmelder sosiologiprofessor Frédéric Lordon filmen Merci patron! (Takk sjef!) av François Ruffin som er produsert av Fakir og Jour2fête, tar 90 minutter og lanseres 24. februar.
Filmen handler om Serge og Jocelyn Klur som var ansatt hos Ecce, en filial av LVMH-gruppen (se http://www.lvmh.com/) som produserer luksusvarer. Ecce sin fabrikk var lokalisert til Poix-du-Nord og laget Kenzo-klær. Laget i fortid fordi gruppen, under trykket fra globaliseringen, bestemte å flytte produksjonen til Polen. Familien Klur ble da ”fri” til å søke seg arbeid et annet sted. De oppdaget da at denne friheten varte og varte. De måtte klare seg med et minimum av penger og lite mat, man kunne snakke om rasjonering og til jul ble den kake med hvitost.
Det hele toppet seg da de fikk beskjed om at de skulle kastes ut av huset sitt som følge av et ubetalt lån på assuranse på 25 000 euros. Dette var så langt utenfor deres mulighet at de trakk den nødvendige konsekvens i form at et prosjekt som gikk ut på å tenne fyr på huset.
Det er ikke noe mer lokalt enn Klur-saken. Og det er heller ikke noe mer globalt. For Klur-saken gir oss et konsentrert sammendrag av nesten hele systemet.
Men filmen til Ruffin har ikke noe analytisk eller pedagogisk mål. Filmen hører til en annen sjanger som er vanskelige å definere ut fra de vanlige typene filmer. Det retteste er vel å si at det er en direkte aksjonsfilm. Ruffin har Bernard Arnault i kikkerten og vil virkelig gjøre noe for de ansatte ved Ecce. Allerede i 2008 hadde han tatt med seg de som hadde fått sparken inn på generalforsamlingen til aksjonærene i LVMH. Denne gangen ble det frontalangrep. Klur-Ruffin mot Arnault.
Det hører med til historien at Arnault siden 1989 har vært sjef for LVMH. Har er Frankrikes rikeste mann. I 2015 anslo Forbes magasin at han var god for 37 milliarder euro. Han er og en stor filantrop og kunstsamler. Fransk Wikipedia har en lengre artikkel om ham, https://en.wikipedia.org/wiki/Bernard_Arnault.
Klur-Ruffin gikk ut med et krav på 45 000 euro mot LVMH for tort og svie pluss en varig ansettelseskontrakt et sted i gruppen for Serge. Hvis ikke det ble innfridd truet de med å offentliggjøre saken i det lille magasinet Fakir som Ruffin drev. Skjelv dere mektige, skriver Lordon ironisk.
Men det er nå filmen tar helt av. Jeg skal ikke gå i detaljer, men gjennom forhandlinger med en mellommann ble det inngått en avtale der kravene blir innfridd. Lordon sier at vi plutselig befinner oss i et omvendt maktunivers der den avmektige vinner over den mektige og rike.
Hva sier egentlig filmen? Den sier i hvert fall at klassekampen ikke er slutt. Man kan si hva man vil om endringer i klassen, men den eksisterer fremdeles. Og man får ikke noe klarere bilde av denne kampen enn når de oppsagte arbeiderne marsjerer inn på firmaets generalforsamling når den diskuterer utbytte. Her har vi ansikt til ansikt ren utbyttende kapital og utbyttet arbeid.
Og når det gjelder Klur-familien står deres fattigdom i direkte sammenheng med kapitaloppsamlingen i bedriften.
Det er mange bilder her som den sosialistiske høyresiden helst vil bli spart for å se og som de bruker alle midler for å fornekte. Lordon viser til den sosialdemokratiske tenketanken Terra Nova (https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_Nova_%28think_tank%29) som i 2011 tok på seg å forklare at de ”folkelige” klassene, for å slippe å nevne ordet arbeiderklasse, var, om ikke sosiologisk forsvunnet, i alle tilfeller politisk uinteressante.
Men det er nå slik med de døde som er dårlig begravet at de har en tendens til å komme igjen. I Frankrike er det fremdeles 25 % som arbeider i industrien og så må en legge til enda 25 % ansatte, til sammen blir det virkelig en arme av zombier.
Bernard Arnault sendte altså sine sikkerhetsfolk for å forhandle og gi penger mot at saken ikke fikk offentlighet. Resultatet er altså blitt at han både måtte betale og at han fikk publisitet.
Det hører med til historien av Arnault tilhører det franske sosialdemokratiets hierarki, skriver Lordon og er mener at Arnault mener at det å være progressiv vesentlig sett er å få opp fortjenesten. Han er slik en sammenfatning av hele partiets historie.
Slik kom altså arbeiderklassen tilbake med litt bråk. Og en annen tanke som Klur-saken gir er at kanskje den eksisterende samfunnsordningen er mye skjørere enn man tror. Når man kunne få Arnault til å gi seg, så betyr det at han er redd. Redd fordi han egentlig vet at slike uhyrligheter som han har vært sjef for ikke kan gå ustraffet til evig tid. Men hva om man fikk 10 klurer-ruffiner eller en armé av dem? Og så bestemte seg for å oppnå adskillig mer enn disse gjorde. Og hvis håpet gikk over på deres side, og hvis kampen fikk en annen sjel.
Disse direkte aksjonsfilmene sprer virkningene sine godt før sitt siste bilde. Man kommer ut og er ladet som en kraftstasjon med ønske om å snu om på alt – fordi, for første gang er det et ønske som synes realistisk. Knust som vi er av sviket til høyresosialistene, av unntakstilstanden og det intetsigende i venstresidens tilbud får Merci patron oss ut av maktesløsheten og setter oss rett opp mot makten. Dette er ikke en film, men et signalhorn, en mulig masseoppstand, et fenomen som ligger latent. Av denne potensielle politiske hendingen (inngripen) må vi skape en virkelig hending.
Sammenfattet av Terje Valen, 4.2.2016.