Under her følger noen krav til endringer i Åsane i forbindelse med noen møter med flere personer i 2007. Det kan være interessant å se hvordan det har gått med disse kravene. Jeg skriver resultat med kursiv under hvert punkt. Vi klarte ikke å lage en organisasjon den gangen, men muligheten står fremdeles åpen.
På møte med politikere i Åsane i forbindelse med valget kom det frem flere oppfordringer til å danne en aksjon for Åsane.
Det ble fremhevet at Åsane er en stor bydel med store kvaliteter og med store problemer. Blant politikerne var det ganske stor enighet om det. Men det ble og understreket at slik som situasjonen er nå, kommer ikke åsabuene sine ønsker og behov godt nok frem til at de kan bli virkeliggjort. Derfor trengs det organisering. Undertegnete ble oppfordret til å ta initiativ til en slik bevegelse.
Jeg tar utfordringen fordi jeg tror at et samvirke som er inspirert av Vi Bryr Oss-ideologien på Flaktveit kan inspirere oss alle til innsats for å få et bedre Åsane for alle. Dette er en bevegelse jeg har vært midt oppe i i 16 år nå og som har gitt store resultater.
Ifølge Vi Bryr Oss ideologien må vi først ha en prosess for å få frem de reelle, rimelig, menneskelig behov i bydelen. Så må vi finne de passende organisasjonsformer og aksjonsformer for å få gjennomslag for de kravene som springer ut av disse behovene.
Vi starter ikke på bar bakke i den første prosessen og vi har også i Åsane erfaring med mange slags organisasjons- og aksjonsformer for å få gjennomslag slik at de sentrale behovene blir dekket.
Ut fra møtet med politikere i bydelen og andre erfaringer herfra vil jeg lansere en første liste av behov som utgangspunkt for diskusjon, endring, supplering og etter hvert organisering og aksjon.
Dette er en utfordring til alle borettslag, sameier, frivillige organisasjoner osv. Ta saken opp på styremøte og generalforsamlinger osv. Diskuter de behovene dere ser for deres organisasjon/gruppe, sett dem opp i punkter. Diskuter så behovene dere ser for Åsane som helhet og bruk gjerne listen nedenfor her som utgangspunkt.
Så inviterer jeg alle interesserte til møte i Flaktveithallen, Vi bryr oss-salen for å diskutere Vi bryr oss-ideologien og behov og organisasjons- og aksjonsformer onsdag 24. oktober kl 19.
Her er så en del behov nedfelt som krav.
Det gamle kravet om vei i lang tunnel fra Nyborg til Nordhordlandsbroen må innfries. Det foreligger en godkjent reguleringsplan. Det mangler penger. Derfor må kravet være at dette prosjektet nå skal inn på Norsk Veiplan så snart som mulig. Her har det vært litt berg- og dalbane. En stund var dette prosjektet inne på Norsk Transportplan, men så ble det torpedert da det ble fremmet forslag om å koble det sammen med ringvei øst. Da ble det tatt ut av planen og innslagspunktet for tunnelen ble endret. Nå er det fremdeles kamp for å få realisert dette kravet som går tilbake til 1990.
Det sentrale Åsane er kuttet i to av motorveien som bare kan krysses på noen få steder. Denne veien må senkes og det må legges lokk over hele veien fra utgangen av skjæringen mot sentrum av Bergen til inngangen til lang tunnel til Nordhordlandsbroen. Eksosen renses før den slippes ut av tunnelen. Her har det foreløpig ikke skjedd noe.
Ingen utbygging rundt Åsane Senter før det foreligger en helhetsplan som tar hensyn til åsabuenes kommentarer. Her har det blitt bygget ut en god del, men litt stykkevis og delt.
Det må bygges bybane fra sentrum gjennom det sentrale Åsane og videre til Knarvik med sidegrener til Flaktveit og Salhus. Resten av underbydelen må betjenes hovedsakelig av elektriske matebusser med hyppige avganger fram til Åsane bybanestasjon. Bybane er vedtatt. Men byggingen har blitt utsatt på grunn av udemokratiske fremgangsmåter og hestehandler av byens politikere – alle partiene har vært med på dette i større eller mindre grad. Knarvik ligger nå ikke inne og kravet om elektriske matebusser er heller ikke arbeidet videre med.
Tunnelen gjennom Vikaleitet må bygges. Denne tunnelen er bygget.
Det må anlegges et godt nett med gang- og sykkelveier som dekker hele Åsane og som også gjør det enklere og raskere å sykle inn til Sandviken og videre. Her er det nesten ikke gjort noe.
Lokale sentra i underbydelene som Salhus, nordre Åsane, Toppe, Flaktveit og så videre må bygges opp og/eller styrkes. Her må finnes de viktigste helse- og velferdstilbud, idretts- og kulturtilbud, nærbutikker og kafeer/restauranter. I det store og hele ser det ut til at disse underbydelsentrene for det meste får seile sin egen sjø.
Det må skapes et hovedbydelssenter i forbindelse med lokk over motorveien og utnyttelse av det ubygde feltet mellom Åsane Senter og Sælegrend. Her må en satse på park og lekeområde, utbygging av kulturtilbud og kulturhus med et breit tilbud inkludert god mat. Det kan også være mulig å plassere et hotell- og konferansesenter med fin utforming på en del av lokket over motorveien, men ikke slik at det kveler park- og lekeområdet. Hovedbydelsenteret har vært på tegnebrettet, men ikke noe har skjedd. Derimot er kulturhuset bygget etter noen tiår med iherdig kamp fra flere ildsjeler.
Før videre utbygging i nordre Åsane må ungdomsskole- og idrettstilbudet bygges ut slik det er foreslått av Hovding. Her har det skjedd en del på idrettsfronten, men ungdomsskole har det ikke blitt. Det kan henge sammen med at det heller ikke har vært en stor utbygging av boliger.
Det må bygges en kunstgressbane på Rolland. Det er gjort – og vi må føye til det store anlegget Åsane Arena, som ikke var lansert da disse forslagene ble lagt.
Den planlagte store BIR-stasjonen i nordre Åsane må ikke plasseres i nærheten av boliger, men heller på tomt ved motorsportssenteret i ”Ovnen” slik velforeningen i nordre Åsane har foreslått. Denne planen ble stanset i tråd med kravet.
Det må sikres gode vilkår for og bevilgninger til de frivillige organisasjonene, som musikkorps, idrettslag osv. Her står et en god del igjen og særlig nå når energiprisene er blitt så helt urimelig høyde, så skjer vel i praksis det motsatte.
Det må settes strengere estetiske krav til formen på næringsbygg i området. Jeg vet ikke om det har skjedd noe på denne fronten.
Det grønne området ved Myrdal og innover langs den gamle postveien fra gravplassen til Mellingen må bevares. Her er kravet oppfylt.
Det må lages gangvei rundt hele Liavannet. Det har skjedd.
Daleelven må brukes som en ressurs og det må åpnes for mulighet til å padle mellom flere av vannene i Åsane, slik en kunne før i tiden. Foreløpig har det ikke skjedd noe med dette.
Åsane senter må fjerne bilene fra området utenfor og få dem inn i parkeringshus under og over jorden, og det må anlegges et parkområde på det gamle parkeringsarealet. Foreløpig har det ikke skjedd noe med dette.
Alle de fine turveiene og stiene må merkes og det må lages et eget turkart for Åsane. Det ser ikke ut som det har skjedd så mye på dette området.
Åsane trenger høyteknologiske arbeidsplasser og ikke bare lager og handleområder. Lite eller ingenting har skjedd. Ellers er det nok ikke bare høyteknologiske arbeidsplasser som er aktuelle.
Dette var altså en del forslag til diskusjon og supplering osv. Så får vi bruke denne diskusjonen som utgangspunkt for å se om vi vil organisere en Vi bryr oss-bevegelse i hele Åsane.
Vi klarte ikke å organisere en slik bevegelse i 2007, selv om vi hadde en aksjon for å få representanter fra Åsane inn i bystyret som var relativt vellykket. Likevel er 5 av 19 krav innfridd pluss kulturhuset. Det betyr at det er 14 krav å kjempe videre for bare fra denne listen. Så får vi se hva som skjer i det nye året – 2023.
Terje Valen, 27. august 2007 med kommentarer av 30.12.2022.
Tiår med bruk av nesten fire milliarder doser til mennesker gikk forut for nylig bruk til Covid-pasienter. Fra kapittelet «Ivermectin sender COVID til lockdown», i boken min The Defeat Of COVID.
Ivermektin er på Verdens helseorganisasjons (WHO) liste over essensielle medisiner og er godkjent av US Food and Drug Administration (FDA). Denne godt tolererte, men potente anti-parasittiske medisinen har blitt foreskrevet milliarder ganger i sin 36-årige historie mot et bredt spekter av parasitter. Det er et stoff i avermektinfamilien, så kalt fordi disse forbindelsene produseres av jordorganismen Streptomyces avermitilis. Det har også blitt studert og brukt mot et bredt spekter av virus, spesielt i løpet av det siste tiåret, og det er tegn på potente antivirale effekter mot influensa A og over et dusin andre virus testet. [309]
I en meta-analyse av 63 studier av ivermektin versus COVID-19 hos mennesker, har 100% av disse vist positive resultater. Studiene var fra alle kontinenter unntatt Antarktis. Vurdert individuelt ble 29 av disse studiene funnet å være statistisk signifikante med hensyn til bruk av ivermektin alene. I løpet av de 63 studiene i meta-analyse viste samlede effekter 69% forbedring i tidlig behandling, og profylaktisk bruk viste 86% forbedring. Av de studiene i metaanalysen som ble fagfellevurdert, ble den generelle forbedringen i tidlig behandling funnet å være 70% (64% i randomiserte kontrollerte studier), og 86% av de der ivermektin ble brukt profylaktisk viste forbedring (84% i randomiserte kontrollerte studier).
Dødeligheten av COVID-19 over alle tidsperioder med forsinkelse i behandlingen var 76% forbedret i forhold til kontroller (69% i randomiserte kontrollerte studier), mens dødeligheten ble forbedret 84% i tidlig behandling av COVID-19 (82% i randomiserte kontrollerte studier). Førti studier ble ekskludert fra metaanalysen for kompliserende faktorer eller utilstrekkelig detaljert rapportert, og disse viste også 100% positive resultater.
Det anslås at sannsynligheten for en ineffektiv behandling som viser slike positive resultater som de ovennevnte resultatene i de 63 studiene i metaanalysen til dags dato, er svært liten. Den sannsynligheten anslås å være en av en billion. [310] De samlede resultatene av metaanalysen ble ikke bare funnet å være «overveldende positive», men også «veldig konsistente og svært ufølsomme for potensielle utvalgskriterier, effektutvinningsregler og / eller skjevhetsevaluering.» Dataene i metaanalysen er per dato for denne artikkelen, og oppdateres fortløpende etter hvert som nye studier rapporteres.
Den første kliniske studien av ivermektin hos COVID-19-pasienter var en observasjonsstudie på fire Florida-sykehus fra mars til mai 2020. Selv hos pasienter med alvorlig lungeaffeksjon var dødeligheten 38,8 % i behandlingsgruppen vs. 80,7 % i kontrollgruppen, og denne gruppen viste den sterkeste dødelighetsforskjellen fra kontrollene, noe som økte muligheten for at ivermektin også var tilgjengelig som bergings- eller redningsbehandling. [311]
I en randomisert kontrollert studie var pasienter som fikk ivermektin 8 ganger mer sannsynlig å bli medisinsk leget enn de i placebogruppen. Dette til tross for at gjennomsnittsalder og antall komorbiditeter senere ble funnet å være noe høyere i forsøksgruppen enn i kontrollgruppen. [312]
Det afrikanske kontinentet har hatt bemerkelsesverdig lav forekomst av Covid-19, spesielt ekvatoriale afrikanske land. Det kan være nyttig å se på afrikanske land der ivermektin har blitt brukt ofte i flere tiår mot onchocerciasis som det har blitt foreskrevet for, for å observere befolkningsomfattende effekter. I denne befolkningssammenligningen ble risikoen for COVID-19-død funnet å være 88.2% lavere og sykelighet 85.7% lavere i 31 land der onchocerciasis er endemisk og ivermektin er vanlig brukt enn i 22 land der det ikke er tilfelle, selv om sistnevnte gruppe land har høyere forventet levealder, 66 år mot 61 år. [313]
Ivermektin, for all sin kraft mot virus, er blant de sikreste medisinene som er i langvarig og utbredt bruk. [314] Det er ingen kjente alvorlige legemiddelrelaterte bivirkninger. [315] Igjen blir det ofte tatt av befolkningen i 31 afrikanske land for effekt mot endemiske parasitter. Dosering er gitt som en årlig enkeltdose på 150 mikrogram/kg mot filariasis. Det har vært svært få alvorlige bivirkninger rapportert i løpet av mer enn 30 års bruk. 37 av ca. 14 000 pasienter behandlet i Ghana hadde symptomatisk hypotensjon, assosiert med besvimelse eller svetting eller takykardi. Disse ble behandlet med kortikosteroider. [316] Denne Lancet-studien bestemte sikkerheten hos gravide, og risikoen for fosterskader var ikke større enn i kontroll kvinners fostre. [317]
Til tross for disse sikkerhetsdataene som går tilbake 3 tiår, har det amerikanske FDA imidlertid påstått: «Enhver bruk av ivermektin for forebygging eller behandling av COVID-19 bør unngås, da fordelene og sikkerheten for disse formålene ikke er fastslått.» FDA tilbød ingen støttende bevis for deres påstand. [318] En bekymringsfull risiko er at ivermektin selges over disk for veterinær bruk, og hvis folk føler seg desperate etter å bruke det til å avverge COVID-19, kan de bryte av for stort stykke fra en stor hestepille. Av denne grunn er det mye bedre å konsultere en helsepersonell for bruk og dosering av ivermektin. For ytterligere å øke sikkerheten har liposomale ivermektinbærere blitt utviklet. Når disse ble brukt mot denguefeber, ble cytotoksisiteten redusert opptil 5 ganger, absorpsjonen var raskere og in vivo effekten ble forbedret. [319]
Til tross for den spektakulære verdensomspennende effektprofilen, med utmerket effekt mot COVID-19, med 0.26% observerte mindre bivirkninger, og bruken på flere kontinenter, blir ivermektin mye skydd og ignorert i Vest-Europa og i USA. Her er et kort sammendrag av hvordan det ble til.
Ivermektin ble oppfunnet i Japan i 1975 som et anti-parasittisk stoff av Satoshi Omura, en professor emeritus ved Kitasato-universitetet, som ga Dr. Omura Nobelprisen i biokjemi. Ivermektin viste seg å være ganske effektivt mot et bredt spekter av parasitter. Legemidlet var så effektivt for å eliminere en rekke parasittiske infeksjoner, og til svært lave kostnader, rundt $ 0,10 US, at 3,7 milliarder doser har blitt levert til mye av verdens befolkning siden oppfinnelsen. [320]
En cellekulturstudie i april 2020 viste en 5000 ganger reduksjon i SARS-CoV-2 fra én dose over 48 timer, sammenlignet med kontrollprøver. [321] Flere latinamerikanske land, Egypt og India begynte snart å bruke det til COVID-19, og deretter Sør-Afrika og flere europeiske land også. Motstanden forble imidlertid sterk i USA og Vest-Europa, etter den høylydte misbilligelsen fra Verdens helseorganisasjon (WHO), US National Institutes of Health (NIH), US Food and Drug Administration (FDA) og European Medicine Agency (EMA). Disse byråene uttrykte alle misbilligelse av ivermektin for bruk med COVID-19-pasienter. Selv etter at mer enn 20 randomiserte kontrollerte kliniske studier viste lovende effekt uten bivirkninger, har mange vestlige land fortsatt ikke vedtatt bruken.
Caly, Druce, et al illustrerer IMP-hemmingen som følger:
Sosialmedieforetak sensurerte ivermektinforskning. Selv da WHO bestilte og rapporterte en meta-analyse av ivermektin, ble den sensurert av YouTube. Bare negative kommentarer var tillatt i vestlige medier. [322]
Hvordan sender ivermektin SARS-CoV-2 til lockdown? Det er en rekke mekanismer der komponenter av SARS-CoV-2 må forbli mobile og aktive for å replikere, og dermed spre seg gjennom hele kroppen. Det viser seg at ivermektin binder flere av disse, noe som inaktiverer viruset. La oss se på nøyaktig hva som skjer med å binde eller låse SARS-CoV-2.
RNA-avhengig RNA-polymerase (RdRp) er et av de viktigste enzymene som brukes av SARS-CoV-2 for å oppnå RNA-replikasjon. Det er nødvendig for viral genomreplikasjon, og derfor er det nyttig hvis et næringsstoff eller stoff kan virke på det som et hinder på en eller annen måte. 173 stoffer ble testet i denne studien for deres evne til å binde RdRp (noe som gjør den utilgjengelig eller inaktiv), inkludert to undersøkt i denne boken, hydroksyklorokin og vitamin C, selv om vitamin C også ble funnet å ha relativt høy bindingsenergi for RdRp i denne studien. Av alle stoffene som ble testet, ble ivermektin funnet å binde RdRp med høyere binding av energi enn noe annet stoff. [323]
En strategi mot SARS-CoV-2, så vel som andre endemiske og pandemiske RNA-virus, har vært å forstyrre transporten av virus inn i en vertscellekjerne. Ivermektin har vist seg å oppnå dette ved å binde, destabilisere og hemme proteinet IMP alfa/beta1. Når dette proteinet hemmes, er virus ikke i stand til å komme inn i en cellekjerne, og kan derfor ikke replikere. Reduserte infeksjonsresultater. IMP alfa/beta 1 har blitt hemmet ved sars-CoV-2-inntreden i kjerner av ivermektin. [324] Tidligere har det blitt observert at ivermektin hemmet det samme proteinet fra oppføring av andre RNA-virus, noe som ga det en bredspektret antiviral effekt. [325] [326] [327]
Det viser seg at ivermektin ikke bare binder seg tett til RdRp på SARSCoV-2, og IMP alfa/beta1; det binder også piggproteinet sterkt på SARS-CoV-2. Dette spesielle piggproteinet er trimerisk, noe som betyr at det har 3 underenheter som varierer i aminosyresekvenser eller på andre måter. Det ble observert at ivermektin binder alle tre av SARS-CoV-2-underenhetene, både den strukturelle S2-underenheten, samt begge de to funksjonelle S1-underenhetene. [328] Denne bindingen av alle 3 underenheter av det trimmeriske piggproteinet kan betraktes som en trifecta av heldige resultater av ivermektin til fordel for den menneskelige verten og i opposisjon til SARS-CoV-2-viruset.
Ivermektin har forskjellige mekanismer mot parasitter, allerede et mirakuløst helbredende stoff for den bruken alene gjennom mye av verdens befolkning. Men nå som vi får vite om den enorme effekten av å binde både RdRp og alle tre trimmerne av piggproteinet til SARS-CoV-2, er vi absolutt heldige som har denne medisinen i vårt arsenal mot COVID-19. Det er billig, og full COVID-19-behandling av et individ, fra første dose til siste nødvendige, kan være mindre enn en amerikansk dollar. Ivermektin er derfor tilgjengelig for selv de fattigste samfunnene i verden. Ivermektin blir sammenlignet med oppdagelsen av penicillin i sin enorme innvirkning, og var kanskje en av de største funnene i det 20. århundre. [329] Det faktum at dette enormt effektive, trygge og rimelige antivirale stoffet ikke er så grundig kjent for verden som penicillin, er en kløft av utilgivelig og dødelig uvitenhet som COVID-æraen gir verden en mulighet til å korrigere.
310 Covid-analyse. Ivermektin er effektivt for COVID-19: Metaanalyse i sanntid av 49 studier. 26. november 2020. Oppdatert Mar 31 2021. https://ivmmeta.com/
311 J Rajter, M Sherman, et al. Bruk av ivermektin er assosiert med lavere dødelighet hos innlagte pasienter med koronavirussykdom 2019: Ivermektin i COVID nitten studie. januar i 2021. Brystkasse. 159 (1). 85-92. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0012369220348984
315 J Sanz-Navarro, C Feal, et al. Behandling av humane scabies med oral ivermektin. september i 2017. Actas Dermos. 108 (7). 643-649. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/28385424/
316 J Remme, R Baker, et al. En samfunnsprøve av ivermektin i onchocerciasis-fokuset i Asubende, Ghana. I: Effekt på det mikrofilariale reservoaret og overføringen av Onchocerca volvulus. september i 1989. Trop Med Parasitol. 40 (3). 367-374. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/2617046/
317 M Pacqué, B Muñoz, et al. Graviditetsutfall etter utilsiktet ivermektinbehandling under samfunnsbasert distribusjon. 15. desember 1990. Lancet. 336 (8729). 1486-1489. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/1979100/
323 I Udofia, K Gbayo, et al. I silicostudier av utvalgte multimedikamenter rettet mot 3CLpro og nsp12 RNA-avhengige RNA-polymeraseproteiner av SARS-CoV-2 og SARS-CoV. 25. mars 2021. Nettverk Mod Anal Helse Inf Bioinf. 10 (22). https://link.springer.com/article/10.1007/s13721-02100299-2
326 K Wagstaff, H Sivakumaran, et al. Ivermektin er en spesifikk hemmer av importin alfa / beta-mediert kjernefysisk import som er i stand til å hemme replikasjon av HIV-1 og denguevirus. 1. mai 2012. J Biochem. 443 (3). 851-856. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3327999/
328 A Choudhury, N Das, et al. Utforske bindingseffekten av ivermektin mot nøkkelproteinene i SARS-CoV-2 patogenese: en in silico-tilnærming. Fremtidig Vir. 25. mars 2021. https://www.futuremedicine.com/doi/10.2217/fvl-2020-0342
Menneskeheten utfordres til å overskride slaveri under, og traumatisk frykt for, mikrober. Covid er smeltedigelen. Etter hvert som vi har lært å beseire SARS-CoV-2, har vi lært bredt anvendelige strategier for å beseire andre mikrober.
Oldemor mi kom frå ein gard som vart registrert med namnet Vadla i 1536. Vadla, eller i moderne språk Valen, tyder vadestad eller slagplass. Det symboliserer ein avgjørande overgang som kan vere vanskelig å finne og som ein ofte må kjempe seg over mot krefter som vil halde deg på den sida du er, slik at du ikkje kan nå dei nye horisontane som opnar seg. Terje Valen, 10.10, 2015.
Flyktningstrømmen til Europa er et symptom på en verden der det eksisterende økonomisk-samfunnsmessige systemet aktiviserer sine ytterste grenser. Dermed blir det stadig vanskeligere å skyve problemene som skapes av systemets grunnleggende dynamikk ut av de rikeste landene i systemet. Strømmen av flyktninger er rett og slett en svært synlig ytringsform for at de problemene som er skapt av den lille styrtrike overklassen i verden, i deres kamp for å utbytte hele verden, nå flommer tilbake til ”moderlandene”. Her er det ”moderlandenes” egne utbyttete som skal betale prisen. Hvis vi bare ser yttersiden av disse prosessene, ser det ut som det er flyktningene som skaper problemene. Men det er aldri slik at de måtene et system viser seg på overflaten, direkte avslører de vesentlige indre drivkreftene og motsigelsene i systemet. I virkeligheten er det verdens arbeidende folks felles fiende, representantene for den styrtrike finanskapitalen, som skaper problemene. Disse blir drevet av et vanvittig indre press fra systemet selv, kapitalismen, til en vanvittig kamp for mest mulig profitt, og en vanvittig kamp for å beholde et system som grunnleggende sett er utdatert, og blir mer ødeleggende for hvert år som går. Det er ikke tilfeldig at ordet vanvittig har vært så mye brukt i de siste årene. Verden er i virkeligheten i ferd med å bli nettopp det. Det er bare dersom vi vender oppmerksomheten og kampen mot systemet selv og dets fremste representanter og stater at vi kan komme ut av den vanvittige spiralen som vi nå sveiver rundt i og som kan ende i at vilkårene for menneskenes liv på jorden blir ødelagt. Dette er nå den nødvendige oppgaven for verdens arbeidende folk og alle som vil redde våre livsvilkår. Vi står ved en elv som vi må over, vi må finne det beste vadestedet og den beste måten for krysse den elven. Så må vi starte arbeidet med å bygge et levelig samfunnssystem der vi kan ta med oss alt det beste fra de gamle systemene, og legge bak oss det verste. Denne bloggen handler om det. Terje Valen, 10.10.2015 12:45.
Flagget til Confederation of United Tribes (Konføderasjonen av forente stammer) blir heist på Te Tii marae, Waitangi, før daggry den 28. oktober 2013 – «Independence Day», til Ngapuhi, fordi det markerer deres forfedres påstand om rangatiratanga (suveren myndighet) i 1835. Flagget, valgt av Ngapuhi-høvdinger i 1834 og kjent som Te Kara (fargen), har fått en renessanse de siste årene ettersom maorienes suverenitetsbevegelse har vunnet politisk terreng. Det er til og med små selvklebende versjoner tilgjengelig for bilvinduer.
Natten er fortsatt full av stjerner når vi reiser oss for å komme oss til flaggheisingen. Klokken er fem om morgenen den 28. oktober 2013, og det er omtrent to dusin av oss gruppert i hjørnet av en paddock ved siden av Te Tii marae, på Waitangi. Vi er på et sted som heter Te Tou Rangatira, høvdingenes sete. Vi er her for å feire uavhengighetsdagen.
«Vanligvis er det bare et par gamle gutter her for å ære flagget,» forteller Nuki Aldridge, en kaumatua fra Whangaroa. For ikke så mange år siden var det knapt noen som deltok. I en kort korero til samlingen nevner Aldridge en gammel blind kaumatua som passet på marae. Noen ganger var han den eneste som feiret dagen da Ngapuhi signerte sin uavhengighetserklæring. «Pita Apiata – helt alene på sin marae slik at han kunne holde den 28. oktober,» sier Aldridge.
Vi synger et par vers av «How Great Thou Art» på maori, og en ivrig tui begynner å kalle daggryet i de nærliggende trærne, fortsatt bare flekker i mørket. Det eneste lyset er en halvmåne, gatelysene på Paihia-Waitangi-veien, og en fakkel som skinner resolutt på flaggstangen.
«OK, la oss heise det,» sier Aldridge, og flagget trekkes sakte oppover. Fakkelbjelken følger den når den stiger. På toppen av stangen fanger en bris den og flagget brettes ut for å vise to røde striper, som gjør St George Cross, og fire hvite stjerner på fire blå kvadranter i øverste hjørne. Det er et flott design, valgt av Ngapuhi-høvdinger i 1834 – en av deres første internasjonalt anerkjente handlinger som nasjon.
«Haere mai, te kara!» sier noen stemmer – bokstavelig talt: «Velkommen, fargen.» Flagget, offisielt kjent som flagget til United Tribes of New Zealand (New Zealands forente stammer), blir referert til av Maori som te kara, te haki (jack) og te paki, regnkappen, som betyr sin rolle som et beskyttende dekke, et symbolsk ly for folket. Vi vender mot sør, og når seremonien avsluttes, skriver et stjerneskudd en bue nær Sørkorset. Senere sier noen at det var en tohu, et tegn, en kosmisk godkjenning av Ngapuhis radikale påstand: «Vi har aldri avstått suverenitet.»
Hver New Zealander har hørt om Waitangi-traktaten. Mange har til og med en grov ide om hva den sier, i det minste i sin engelske oversettelse. Men kanskje bare en av tusen har hørt om uavhengighetserklæringen. Flertallet av New Zealanders ville bli overrasket over å høre at vi har en. Det er en enkel grunn til dette kunnskapsgapet. Ifølge den konvensjonelle historien om landets tidlige år er traktaten vårt grunnleggende dokument, og i traktaten ga maoriene avkall på sin politiske uavhengighet da de avsto sin suverenitet. Så uansett hva en uavhengighetserklæring kan ha betydd i 1835, da den ble skrevet, ble den irrelevant i 1840, og er det fortsatt i dag.
Det er ikke Ngapuhis syn.
I oktober 2010 startet landets største iwi høringer for Waitangi-tribunalet over et krav kjent som Te Paparahi o te Raki, landene i nord – «Wai 1040» på tribunalets kjennetegn. Wai 1040 er ikke et landkrav, eller et krav om erstatning for tidligere urettferdigheter. Snarere ber den tribunalet om å undersøke grunnlaget for New Zealand-regjeringens myndighet til å styre. Ga Ngapuhi avkall på sin suverenitet, eller ble den tilranet?
Konføderasjonen av høvdinger som erklærte sin suverenitet i 1835 begynte å møtes tidlig på 1800-tallet for å takle bølgen av forandring de så dannes i horisonten. Kaumatua Nuki Aldridge – som her står på et utsiktspunkt med utsikt over Cavalli-øyene – er en etterkommer av en av disse høvdingene: den berømte Hongi Hika.
Arno Gasteiger
Styreleder Pita Tipene åpnet den første uken med høringer, og kalte påstanden «den viktigste konstitusjonelle granskningen i New Zealands historie». Sentralt i Ngapuhis sak er uavhengighetserklæringen. Ngapuhi mener at den, ikke traktaten, bør være det konstitusjonelle grunnlaget for landet. De slår ettertrykkelig fast at traktaten ikke opphevet erklæringen; det bekreftet det.
Dette er store, vidtrekkende påstander, og de er lysår unna den konvensjonelle forståelsen av erklæringens plass i New Zealands historie. I følge historiebøkene var uavhengighetserklæringen et misforstått tiltak kokt opp av den britiske residenten, James Busby, i stor grad for å fremme hans egen politiske agenda; konføderasjonen av høvdinger som signerte den, ble overtalt av Busby til å gjøre det, og møttes aldri igjen for å vedta erklæringens bestemmelser; og i 1840 ble dokumentet og dets hovedpunkt, konføderasjon, gjort impotent.
Feil, feil, feil og galt, sier Ngapuhi. Og dette, for meg, er det virkelig overraskende: ingen historiker synes noen gang å ha spurt Ngapuhi for deres forståelse av erklæringen. Hvorfor ikke, lurte jeg på? Og så fant jeg meg selv skjelvende ved daggry foran en flaggstang, for å lære hva jeg kunne av Ngapuhis historie.
Dagen etter flaggheisingsseremonien tar Nuki Aldridge meg med til en høyde øst for Whangaroa havn. Like utenfor kysten ligger Cavalli-øyene som flytende åser på et glitrende hav. Kupe sies å ha gjort sitt første landfall på denne kyststrekningen, og helt siden den store navigatørens besøk har Whangaroa vært et sted for ankomster og avganger for reisende waka. En av funksjonene Kupe navngir i dette området er Te Au Kanapanapa, den blinkende strømmen. På en dag som i dag kan du se hvorfor.
Denne høyden ville være et godt utsiktspunkt for å se etter en tsunami, og det er et godt sted for å diskutere den menneskelige tsunamien som Ngapuhi møtte på 1800-tallet. «En bølge dannet seg i horisonten – de gamle kalte den te ngaru – og den truet med å oversvømme dem.» Den gamle måten å tenke på – hver eneste hapu for seg selv – ville ikke være i stand til å takle den nye virkeligheten, flommen av innvandrere, «han waipuke Pakeha».
En ny tilnærming var nødvendig: en forsamling av høvdinger som kunne ta beslutninger for hapu kollektivt. Etter initiativ fra Bay of Islands-høvdingen Te Pahi og andre rangatira ble en slik forsamling dannet rundt 1807. Det ble kjent som Te Whakaminenga o nga Hapu o Nu Tireni – samlingen av hapu av New Zealand. Noen Ngapuhi gir den en litt større oversettelse: Generalforsamlingen for stammenasjonene i New Zealand. Dette var organet som erklærte sin suverenitet til verden i 1835.
Det ville være feil å tro at kollektiv handling var noe nytt for Ngapuhi, forteller Aldridge meg. «Det hadde alltid vært kortsiktige allianser mellom hapu for handel, for forsvar, for å bevare ressurser,» sier han. «Whakamenga oppsto fra behovet for en permanent allianse, en forent hapu-autoritet.»
Utskårne stolper som symboliserer rangatira har blitt reist i marae-området ved Waitangi, hvor høvdingene samlet seg for å diskutere den nye politiske virkeligheten til Pakeha. Deres etterkommere samles på samme sted for å diskutere politisk handling i dag.
Arno Gasteiger
Alliansen hadde sitt første møte i Whangaroa. Aldridge tar meg med til selve stedet, Te Ngaere, hvor en liten bekk strømmer inn i hjørnet av en flott halvmåne av hvit sandstrand. På 1800-tallet kunne waka padles rett ut i bekken så høvdingene kunne komme seg ut uten engang å bli våte på beina, men i dag blokkerer en sandtange inngangen.
Vi dveler ved sivet og stativene av lin og overhengende pohutukawa, og reflekterer over noen av de store navnene til Ngapuhi som sto der vi står – Hongi Hika, fremst av alt. Hongi er en av Aldridges tupuna, og Aldridge bor ikke langt fra der han døde. Mer enn noen annen rangatira satte Hongi tonen for gjensidig respekt og gjensidighet som markerte det tidlige engasjementet mellom maoriene og den britiske kronen – «samtalen», som Ngapuhi liker å kalle det. Det var en samtale som startet ganske bokstavelig, med hilsener mellom Hongi og kong George IV som visstnok gikk slik:
«Hvordan går det med dere, herr kong George?»
«Hvordan har dere det, herr kong Hongi?»
Og den utvekslingen, i et nøtteskall, var grunnlaget for de neste 20 årenes forholdet mellom Ngapuhi og kronen: to rangatira som anerkjente hverandres status og suverenitet, og også anerkjente at hver hadde noe den andre ønsket. Storbritannia ønsket ressurser, og Ngapuhi ønsket sikkerhet. Begge disse interessene er fremtredende i teksten til uavhengighetserklæringen.
Hongis besøk i England i 1820, i selskap med den unge Bay of Islands-sjefen Waikato, var en bemerkelsesverdig begivenhet etter enhver standard. Ikke mange Pakeha kan si at de har tilbrakt et semester ved Cambridge University; Hongi og Waikato gjorde det. De bodde i Queens «College i tre måneder, og jobbet med en lingvist på det første maori-leksikonet.
Like bemerkelsesverdig var mottakelsen de fikk fra britiske myndigheter. Manuka Henare, en Ngapuhi-akademiker som underviser i økonomisk utvikling og ledelse ved Auckland Business School, fortalte tribunalet: «Hongi og Waikato ble behandlet som ambassadører. De møtte hvert medlem av det britiske kabinettet, spiste lunsj med finansministeren og møtte rådene i London. Alle kommentatorene som var til stede på disse møtene bemerket skarspsinn og innsikt av begge disse høvdingene.
Men det var mer enn et møte mellom utenlandske ledere. Det var et diplomatisk oppdrag på høyt nivå. «Det de sa til kronen,» sa Henare, «er: «Du gjør dette for oss – du ivaretar våre interesser internasjonalt – og vi vil passe på ditt folk i vårt land, og ditt folk kan leve her i fred».» Et forhold ble smidd: et nytt politisk engasjement mellom to ulike regimer.
Dette var raskt skiftende tider for Ngapuhi. «Ka nukunuku, ka nekeneke,» sa en taler – rørende og forandret. Og for Ngapuhis økonomi, blomstrende. Ngapuhieide skip seilte rundt i verden. Ngapuhi-avlinger matet straffangene og koloniene i New South Wales. I 1840 hadde så mange som 1000 Ngapuhi reist til 69 land. Da disse handelsmennene og reisende kom hjem, holdt de wananga for å dele informasjon og erfaringer med hapuen sin. «Ngapuhi ble stadig mer kjent med ikke-maori-verdenen,» sa Aldridge.
De ble også kjent med verdens trusler.
Britiske slupper og franske korvetter, fulle av ildkraft, ble et vanlig syn i Northland farvann, deres tilstedeværelse understreket en global maktstruktur der maoriene var tydelig sårbare. På land avviste lovløse Pakeha tikanga og ignorerte tapu, noe som utløste vold og eroderte sosial stabilitet.
Frustrert over Storbritannias manglende evne til å kontrollere sine villfarne undersåtter, sendte Ngapuhi rangatira i 1831 kong William IV en melding: avtale med bråkmakerne eller «tangata Maoris vrede vil være over dem».
Kongen svarte. Han sendte Busby.
Te Puhipi – The Busby – er portrettert som en av de mer ulykkelige figurene i New Zealands historie. Sendt som en kombinasjon av fredsbevarer, raserelasjonsforsoner og sjef for hjemlandssikkerhet, fikk han ingen midler til å håndheve sin autoritet. Han hadde ingen arrestasjonsmyndighet, og hans nærmeste militære back-up var i New South Wales. Han ble hånet som «mannen o» krig uten våpen». Men som den offisielle britiske residenten i New Zealand, hadde han en hånd i tre definerende hendelser i Ngapuhis politiske reise: flagget, erklæringen og traktaten. Og for dette holder mange Ngapuhi ham høyt. Manuka Henare gjør det absolutt, og vi snakket om Busby og hans forhold til Ngapuhi da vi gikk gjennom Busbys tidligere hjem og rundt eiendommen hans – nå Waitangi-traktatområdet, stedet der både erklæringen og traktaten ble signert.
Busby var skotte, og Henare mener nasjonaliteten ga ham innsikt i og sympati for Ngapuhis situasjon. Busby ville ha sett likheter mellom Te Whakaminenga og den skotske parlamentariske tradisjonen med desentralisert beslutningstaking. – Uansett hvor de skotske klanlederne samlet seg, var det parlamentet, sier Henare. – De møttes på små steder av marae-typen i hundrevis av år: her, der, over hele Skottland. Lederne tok beslutninger for sine klaner og også på vegne av hele Skottland. I likhet med maoriene beveget de seg fra hapu-modellen til en kollektiv kapasitet.»
Selv om Busby var begeistret for Te Whakaminenga – han ønsket til og med å bygge et parlamentshus for møtene – synes han ikke å ha satt pris på verken dets lange historie eller dets pågående aktivitet. I sine rapporter antydet han at han, Busby, satte i gang konføderasjonen, og at hans innsats var nødvendig for å opprettholde den. Det passet Busbys agenda (og karrieremuligheter) å bli sett på som krumtappen i Ngapuhis politiske utvikling, den som ville instruere dem i kunsten å opptre på konsert.
Etter å ha organisert flagget, vendte Busby oppmerksomheten mot å hjelpe høvdingene med å erklære sin autonomi. Dette prosjektet ble presserende, i Busbys øyne, da den grandiose baron Charles de Thierry, som signerte seg selv «Sovereign Chief of New Zealand» og «King of Nuku Hiva», informerte den britiske residenten om at han var på vei fra Tahiti for å etablere en uavhengig stat i Hokianga. Busby betraktet baronen som en trussel mot nasjonal sikkerhet og tok umiddelbare skritt for å hindre ham.
Ngapuhi var mindre skremt enn Busby var – de eide tross alt landet der de Thierry planla å etablere sin koloni – men de var godt klar over de katastrofale konsekvensene av europeisk kolonisering andre steder i Stillehavet. Tiden var inne for å hevde sin autoritet mot utenlandsk innblanding. En formell erklæring var i orden.
Her, i en moderne oversettelse, er hva Ngapuhi-høvdingene proklamerte:
Vi, de absolutte lederne av stammene på New Zealand nord for Hauraki, erklærer vår suverenitet over landet vårt i navnet til Konføderasjonen av stammenasjoner i New Zealand. Den øverste myndighet og mana fra de konfødererte stammenes land er her erklært å tilhøre lederne av vår samling, og vi erklærer at vi ikke vil tillate noen annen gruppe å utforme lover eller etablere en regjering i våre land med mindre de er utnevnt av oss, og handler i samsvar med våre lover. Vi er enige om å møtes hver høst i Waitangi for å vedta lover for å gi rettferdighet, opprettholde fred, få slutt på urett og fremme rettferdig handel, og vi inviterer stammer fra sør til å bli med i vår forsamling. Vi er enige om å sende en kopi av denne erklæringen til kongen av England, takke ham for hans godkjenning av flagget vårt og be ham om å være en mentor og beskytter for oss i denne formative perioden av vår statskap, slik at vår suverenitet ikke blir negert.
Trettifire rangatira signerte erklæringen den 28. oktober 1835, sammen med en ung mann ved navn Eruera Pare, flytende i engelsk og maori, som Ngapuhi tror hjalp til med å skrive og oversette den. Fire engelskmenn signerte som vitner: to misjonærer og to kjøpmenn. I løpet av de neste fire årene signerte ytterligere 18 høvdinger, inkludert to store navn fra sør: Te Hapuku, fra Hawke’s Bay, og Te Wherowhero, fra Waikato, som senere skulle bli den første maorikongen. Underskrifter fortsatte å bli lagt til så sent som i 1890, da 40 Hauraki-høvdinger godkjente erklæringen.
I likhet med traktaten er dokumentet signert av maori skrevet på maori; den engelske versjonen Busby sirkulerte og sendt tilbake til England er en oversettelse. Tittelen på maori er He Whakaputanga o te Rangatiratanga o Nu Tireni.
Nigel Paora var en del av en gruppe som reiste til Waitangi fra så langt sør som Te Urewera for 2013-markeringen av signeringen av uavhengighetserklæringen. Selv om den opprinnelig var signert av høvdinger i Northland (men med senere underskrivere fra så langt sør som Waikato og Hawkes Bay), har erklæringen blitt sett på som et samlingspunkt for maorier som hevder sine rettigheter til selvbestemmelse.
Arno Gasteiger
Whakaputanga er et interessant ord. Ofte oversatt som «erklæring», kan det også oversettes som «fremvekst», og det er slik jeg har kommet til å tenke på det: en proklamasjon som dukket opp fra Ngapuhis engasjement med den europeiske verden.
Ngapuhi hadde ikke trengt å adressere den verdenen på en kollektiv måte før. Dette whakaputanga var deres manifest, fortalte en Te Rarawa-leder, Haami Piripi, til tribunalet. – De la ut der at vi er en selvstendig nasjon. Vi vil at andre mennesker rundt om i verden skal erkjenne det, og vi vil absolutt at Pakeha i Aotearoa skal anerkjenne det.
Ngapuhis erklæring har noen ganger blitt sammenlignet med USAs uavhengighetserklæring fra 1776, men formålet og konteksten til de to dokumentene er forskjellig. Mens andre erklæringer forsøkte å få slutt på tyranniet til en eksisterende undertrykker, avfyrte Ngapuhis whakaputanga et varselskudd over baugen til enhver som ville være tronraner.
Kanskje en bedre sammenligning for He Whakaputanga ville være Arbroath-erklæringen, laget av 51 skotske adelsmenn i år 1320, som hevdet Skottlands rett til å eksistere som et uavhengig kongedømme. «Så lenge bare hundre av oss forblir i live,» erklærte jarlene og baronene, «vil vi aldri på noen betingelser bli brakt under engelsk styre. Det er i sannhet ikke for ære, rikdom eller ære vi kjemper, men for frihet – for det alene, som ingen ærlig mann gir opp, men med livet selv.»
Busby, som var skotsk, ville ha kjent Arbroath-erklæringen godt og gjort en forbindelse mellom Ngapuhis voldsomme engasjement for autonomi og hans forfedre. Under høringene i Waitangi-tribunalet matchet mange Ngapuhi skottenes gripende oratorium fra syv århundrer siden med deres eget, og hevdet at det var «kulturelt uforståelig» at deres tupuna villig ville ha gitt opp sin suverenitet i 1840.
Erima Henare, maorispråkkommissæren og sønn av den ærverdige Ngapuhi-lederen Sir James Henare, la ikke fingrene imellom. « Det faktum at Te Tiriti ble signert og utlendingene ikke ble tilintetgjort, er det beste beviset på at det ikke ble fremsatt noe krav den sjette februar om å avstå suverenitet,» sa han. «Hadde kravet om å avstå suverenitet blitt gjort, ville det ha vært den ultimate fornærmelsen, som krever den ultimate sanksjonen, levert av eksperter i krigføring, noe som resulterer i en konsekvens av manglende evne til å inngå en traktat. Med andre ord, opprettholdelsen av maorienes suverenitet garanterte eksistensen av Te Tiriti.»
Det er en parallell mellom de skotske adelsmennene og Ngapuhi rangatira i måten de søkte støtte fra en ekstern makt. I Arbroath-erklæringen (som tar form av et brev til paven) skrev adelsmennene: «Vi bønnfaller deres hellighet … at du vil se med en fars øyne på de vanskeligheter og savn som engelskmennene brakte over oss og på Guds kirke. Måtte det behage deg å formane og formane kongen av engelskmennene, som burde være fornøyd med det som tilhører ham siden England en gang pleide å være nok for syv konger eller mer, til å la oss skotter være i fred, som bor i dette fattige lille Skottland, utover hvilket det ikke er noe bosted i det hele tatt, og begjærer ikke annet enn vårt eget.»
Dette språket er svært nær forespørselen høvdingene gjorde til kong William i He Whakaputanga: at han opptrer som matua, en forelder, «til deres spedbarnstilstand» – som Busby uttrykte det i sin oversettelse. Foreldre-barn-metaforen har blitt tolket av noen som å vise underdanighet fra Ngapuhis side, og en indikasjon på at de godt kunne ha vært tilbøyelige til å overgi sin suverenitet fem år senere da de signerte traktaten.
Betydde skottenes anmodning om at paven skulle opptre som deres far at disse modige hjertene hadde blitt til medgjørlige noksagter? Neppe– det var en følelsesladet appell å be en mektig leder om å støtte en rettferdig sak. Det samme var Ngapuhis forespørsel sa de som snakket med tribunalet om emnet. «Maoriene så ikke på seg selv som barn som så opp til en autoritetsfigur,» sa et tribunalvitne i Panguru. «De brukte ordet «matua» som anerkjennelse av kongens mana – med forventning om at respekten ville være gjensidig.»
James Busby kalte uavhengighetserklæringen Magna Carta of New Zealand: en erklæring om suveren autoritet som setter grenser for utenforståendes makt. Mange Ngapuhi holder dokumentet i et mer hellig lys: det er «te kawenata tuatahi», den første pakten, Te Tiriti er den andre. I deres øyne bandt høvdingene som signerte erklæringen seg for all tid til hverandre, til det britiske monarkiet, til landet som var kilden til deres autoritet, og til fremtidige generasjoner som ville dele sin mana whenua.
For disse etterkommerne var det viktig å avgi bevis i tribunalhøringene om denne hellige avtalen. Mange tok med seg bilder av sine forfedre til høringene, og snakket like mye til dem som til tribunalet. En taler sa: «Jeg er tvunget til å gi stemme til deres sannhet.» Noen hadde med seg taonga – verdifulle eiendeler fyllt med ånden til sine tidligere eiere. Slike gjenstander har en whakapapa så klar, presis og verdsatt som enhver person. På slutten av en økt ville de bli seremonielt fjernet for oppbevaring. På Panguru så jeg en gutt stolt bære en pappeske med de håndskrevne ordene, «Pappas medaljer». To menn bar – «eskortert» ville være mer nøyaktig – en ankerstein svøpet i et linklede. Kvinner – mange kledd i svart på grunn av rettssakens tapu – holdt innrammede fotografier med ansiktene vendt innover, nær deres hjerter.
Høringene handlet like mye om å gjenoppleve Ngapuhi-historien som de handlet om å dokumentere den. Partyteltene og møtehusene der tribunalet presiderte, ble steder for felles minne, hvor talte fortellinger og sungete waiata visket ut skillet mellom fortid og nåtid. Fortiden ble nåværende, og den gjorde det med kraft. Til tider, hvis ihi av en høyttalers vitnesbyrd syntes å kreve det, tok kvinner seg til føttene og flagret med hendene i empati.
– He Whakaputanga er kjernen i alt vi gjør, sier Hilda Halkyard-Harawira, rektor ved Te Rangi Aniwaniwa-skolen i Awanui. Elevene – her prøver ut nye lekeapparater – blir undervist på maori, i anerkjennelse av suvereniteten hevdet av nordlige rangatira i deres erklæring.
Arno Gasteiger
Til dels stammer tapuen rundt erklæringen og traktaten fra det faktum at mange av rangatiraene plasserte sine moko-merker på dokumentene. Da jeg vokste opp, var standardoppfatningen av analfabeter maorihøvdinger som møysommelig tegnet sine kruseduller fordi de ikke kunne signere navnene sine. Men nå ser jeg at selv om rangatiraene hadde hatt en perfekt kommando over det skrevne ord og pennen, ville de fortsatt ha brukt merker fra sine moko. Disse designene tilsvarte kongelige segl. En rangatira kunne ikke gjøre noen større forpliktelse enn å feste sitt segl, kvintessensen av hans identitet, til et dokument.
Noen høvdinger signerte med ngu moko, tatoveringsmønsteret på nesen. I maori-tradisjonen er hodet den helligste delen av kroppen og nesen pustens portal, te hau, det grunnleggende elementet i livet. Å bruke ngu moko, sa et vitne til tribunalet, er å gjøre seg permanent til stede, som i et møte ansikt til ansikt.
Det er av denne grunn at det mørklagte, vindusløse, hvelvet som Constitution Room på National Archives i Wellington, hvor originalene til Te Tiriti og He Whakaputanga er utstilt, har et basseng med vann og en kvist grønt ved døren, i samsvar med protokollene til tapu. Når du kommer inn i det rommet, står du på hellig grunn.
Denne behandlingen av dokumentet med tapu har forårsaket 170 års hjertesorg for Ngapuhi, fordi du ikke kan krenke tapu uten konsekvenser. Og i 170 år har Te Tiriti blitt krenket. Den fysiske behandlingen av dokumentet alene vitner om det. Der ligger den – vannskadet og gnagerspist – «stiftelsesdokumentet», nesten tapt på grunn av forsømmelsens herjinger.
Det dokumentet, sier Northland-vever Toi Te Rito Maihi, har vist seg å være like mye en beskyttelse mot koloniseringens juggernaut som en vevet papirkappe i en regnstorm. «Tissue of Lies» (Vev av løgner) er tittelen på hennes bidrag til en utstilling av arbeid i forbindelse med He Whakaputanga som nylig ble vist i Kohukohu.
Arno Gasteiger
Mer enn noe annet var det kronens tap av respekt for traktaten som såret maoriene. Det var som om en partner i samtalen rett og slett sluttet å snakke. Men mer enn det: den spisset leppene, spyttet ut et skjellsord og gikk bort. I 1860 krevde regjeringen maorienes «underkastelse uten reservasjon», og 20 år senere ble traktaten avskrevet som «en enkel nullitet».
Likevel har den maoriske «traktatpartner», som den moderne smertestillende politiske fortellingen uttrykker det, konsekvent opprettholdt traktatpakten. De hadde ikke noe valg. Når det gjelder dens verdenssyn, var det å ikke respektere traktaten en nedvurdering av underskriverne.
Paktsforholdet Ngapuhi føler de har med kronen ble uttrykt rørende av Erima Henare under en av høringene. Han fortalte tribunalet at før han skrev sitt innlegg, hadde han reist til urupa rundt Tai Tokerau-regionen og sett mange gravsteiner med påskriften «He kaihapai i Te Tiriti o Waitangi» – en opprettholder av traktaten. Hver kirkegård i Tai Tokerau har slike inskripsjoner, sa Henare. «De gikk til gravene sine og ventet på at dere skulle komme. Og de sier alle: «Ære til Te Tiriti o Waitangi.'»
Hva vil Waitangi-tribunalet komme med i Wai 1840? Hvilke anbefalinger vil den komme med til Underhuset? Hvordan vil den snakke med den «suverene» om sin suverenitet? Utfallet kan fortsatt være år unna, men tribunalets rapport vil bli sett på med forventning temperert med realisme om hvordan politisk makt fungerer. En taler ved Panguru sa til tribunalet: «Erklæringen er Faderen, traktaten er Sønnen, og deres rapport vil være Den hellige ånd.»
Mye vil avhenge av om tribunalet aksepterer Ngapuhis syn på at de to dokumentene passer hånd i hanske med hverandre – at suvereniteten erklært av He Whakaputanga ble bekreftet av Te Tiriti. Pakehas historie har på det sterkeste benektet denne tolkningen, og fremstilt erklæringen og traktaten som noe sånt som en før-og-etter-reklame. «Dette er deg i 1835, med suverenitet, og dette er deg i 1840, uten det.» Hvordan miste generasjoner av mana ved et pennestrøk.
Den forankrede oppfatningen vil ikke være lett å rikke. Under tribunalhøringene var kronens advokater utvetydige om at traktaten «gjorde slutt på maorienes suverenitet og uavhengighet» og at «enhver utøvelse av høvdingskap skulle være innenfor rammen av en overordnet nasjonal kongelig suverenitet». Denne uttalelsen er det motsatte av hva He Whakaputanga erklærte – at enhver utøvelse av nasjonal regjering må være innenfor rammen av en overordnet maori rangatiratanga.
Månedens gjennomgang i dette nummeret av Monthly Review er Isaac and Tamara Deutscher Memorial Lecture, «The Return of the Dialectics of Nature: The Struggle for Freedom as Necessity», gitt av John Bellamy Foster, opprinnelig publisert høsten 2022 i Historical Materialism og tilpasset for dette magasinet. Deutschers minneforelesning holdes av mottakeren av Deutschers minnepris, tildelt Foster i 2020 for hans bok The Return of Nature: Socialism and Ecology (Monthly Review Press, 2020). Publiseringen av Deutscher-forelesningen i Historisk materialisme ble ledsaget av en episode av Historical Materialism Podcast, med tittelen «Marxisme og klimakrisen», tilgjengelig online via nettstedet Monthly Review Press.
De MR lesere som ønsker å abonnere på historisk materialisme bør sende sine bestillinger via e-post til kundeservice [at] brill.com. Vennligst sørg for å inkludere i forespørselen din: Individuelt abonnement på historisk materialisme for enten volum 30 eller 31, enten du vil ha en trykt utgave eller e-bare, din fulle postadresse og rabattkoden 70997. Priser for 2022 (Volum 30): EUR 79 / USD 96. Priser for 2023 (Volum 31): EUR 83 / USD 101.
Den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien utgitt av Joe Biden-administrasjonen i oktober 2022 er et krigersk dokument som representerer et drastisk skifte fra Interim National Security Strategic Guidance, utstedt av samme administrasjon året før. I sitt forord til 2022-rapporten erklærer Biden: «Æraen etter Den kalde krigen er definitivt over» og har blitt erstattet av en «strategisk konkurranse» mellom de globale stormaktene: en kamp mellom demokrati og autokrati om kontroll over verden. Selv om «autokrati» dukket opp en gang i administrasjonens 2021 Interim National Security Strategic Guidance, forekommer den nå på praktisk talt hver side, noe som gjenspeiler den nye ideologien fra den kalde krigen som implementeres av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten (National Security Strategy, oktober 2022 og Interim National Security Strategic Guidance, mars 2021, begge tilgjengelige på whitehouse.gov).
I denne siste nasjonale sikkerhetsstrategien for USA er ideologien dermed igjen i forkant, selv om den ikke artikuleres i form av kapitalisme versus kommunisme, som den var i den gamle kalde krigen, men snarere demokrati versus autokrati, som definerer den nye kalde krigen. Lederne av den autokratiske leiren, som utpekt av Washington, er Folkerepublikken Kina og Russland, etterfulgt av «mindre autokratiske makter» som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Cuba og Nicaragua (11, 41). Disse nasjonene beskyldes for enten aktivt å føre eller på annen måte støtte krig, imperialisme, «folkemord», menneskerettighetsbrudd og forstyrrelse av frie markeder, med sikte på å velte den «regelbaserte internasjonale orden» som er satt på plass gjennom flere tiår med uovertruffen amerikansk hegemoni over verdensøkonomien (8). Etablerte institusjoner og normer – som USA-dominerte militærallianser over hele verden, det eksisterende oljeprisregimet, dollarhegemoni og «styrkemultiplikatoren» i det globale finanssystemet representert av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – er alle under angrep (20).
Autokratiene sies å ha som mål å gjøre «verden trygg for aggresjon og undertrykkelse». I mellomtiden er Washington, den skinnende byen på høyden, leder ikke bare for verdens formelle demokratier, men også for alle de «andre» nasjonene som, selv om de ikke på noen måte demokratier, støtter den USA-dominerte, regelbaserte internasjonale orden og dermed får æresdemokratisk status (18).
I sin midlertidige nasjonale sikkerhetsstrategiske veiledning for 2021 ble USAs hovedmotstander på verdensscenen referert til som Kina. Men i sin 2022-rapport – under dekke av fortsatt aksept av Ett Kina-politikken (som anerkjenner Ett Kina, men med to styrende systemer) – karakteriseres den store amerikanske fienden nå gjennom hele rapporten som Kina, i motsetning til Kina som helhet (inkludert Taiwan). På denne måten er Biden-administrasjonen i stand til å understreke sin militære støtte til Taiwan, samtidig som den sterkt antyder at Taipei representerer den passende styringsstrukturen for hele Kina (et synspunkt som går tilbake til tidligere kaldkrigspolitikk, da «Det røde Kina» var fienden). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien understreker de «dype forskjellene» Washington har «med Det kinesiske kommunistpartiet» og faktisk hele sitt «system», og legger ikke skjul på sitt brennende ønske om regimeskifte i Kina (25).
Med Bidens ord har Kina alene både «intensjonen og i økende grad evnen til å omforme den internasjonale orden» på måter som strider mot den USA-dominerte, regelbaserte orden (3). Den nye nasjonale sikkerhetsstrategien anklager åpent (og falskt) Kina for «folkemord» og for å være en internasjonal aggressor (24). Kina, i kraft av sitt styringssystem under Det kinesiske kommunistpartiet, er utpekt som en «ikke-markedsaktør» i alle sine transaksjoner, og fremmer «undertrykkelse hjemme og tvang i utlandet», bryter aksepterte økonomiske regler og «eksporterer en illiberal modell for internasjonal orden» (3, 8, 14, 34). For Biden-administrasjonen er det viktigste amerikanske strategiske målet å «utkonkurrere» Kina. Men den nye nasjonale sikkerhetsstrategien gjør det klart at dette først og fremst skal være med militære midler, og tvinger Kina til å avlede sine ressurser i den retningen og presse den ved hjelp av de mer enn 400 amerikanske militærbasene som nesten fullstendig omgir den, sammen med utvidelsen av Quad- og AUKUS-alliansene støttet av Global NATO. Bidens nasjonale sikkerhetsstrategi krever derfor en ytterligere militarisering av Det Indiske hav-Stillehavet, og de landene som befinner seg på «frontlinjene» av «Kinas tvang» (23–24; John Pilger, «Atombombing på 75,» Consortium News, August 3, 2020).
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2022 er enda mer voldsom når det gjelder Russland. Ifølge den amerikanske regjeringens forskningskontor har Washington gjennomført 251 militære intervensjoner (ikke inkludert mange operasjoner mot opprør) på fem kontinenter siden Sovjetunionens fall i 1991 (Ben Norton, «USA lanserte 251 militære intervensjoner siden 1991, og 469 siden 1798», Multipolarista, 13. september 2022). Ikke desto mindre antyder den nye nasjonale sikkerhetsstrategien at det er Russland som står i spissen for «imperialistisk utenrikspolitikk» i verden i dag. Denne anklagen er basert på (1) Russlands militære operasjon, motsatt av USAs, i Syria; og (2) om Russlands intervensjon i Ukraina på sin egen vestlige grense, i opposisjon til den amerikanske stedfortrederkrigen der (25). For å styrke sin sak utelukker Bidens nasjonale sikkerhetsråd fra rapporten enhver referanse overhodet til det USA-styrte Euromaidan-kuppet i Ukraina i 2014, eller til borgerkrigen som umiddelbart fulgte mellom Kiev (støttet av USA/NATO) og den russisktalende befolkningen i øst og sør i landet (støttet av Russland). I stedet blir leserne presentert for fiksjonen om at krigen startet med «Russlands invasjon av Ukraina i 2014». Rapporten stempler deretter 2022-krigen som å stamme fra «Russlands videre invasjon av Ukraina» (25, 36, 39, 44). Ikke en eneste setning er inkludert om direkte amerikansk / NATO-involvering i krigen eller om dens rolle i å provosere den, selv til det punktet å utelukke enhver eksplisitt omtale av de massive amerikanske / NATO-våpenforsendelsene til Ukraina. Det er heller ingen henvisning til NATO-utvidelse siden 1997. Med denne nesten fullstendige slettingen av historien antar anklagen om at den russiske intervensjonen i 2022 var «uprovosert» og «imperialistisk» en fantastisk form som burde sette selv de mest stridige amerikanske krigshaukene i forlegenhet.
I 2022-rapporten fra Bidens nasjonale sikkerhetsråd heter det eksplisitt at «vi søker ikke en ny kald krig» (9). Likevel søker selve dokumentet å rettferdiggjøre nettopp det, samtidig som det gir støtet til et nytt atomvåpenkappløp (9). Det eksplisitte målet med den nye amerikanske imperialistiske storstrategien er å beseire både Kina og Russland ved å utøve kontroll over det «ytre miljøet» til begge, presse dem utenfra ved hjelp av økonomiske/finansielle sanksjoner og økende militært press (9). Kina blir sett på som den største trusselen totalt sett, mens Russland må knuses først.
Når det gjelder USA selv, argumenterer den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 for en eliminering av barrierene mellom amerikansk utenriks-/militærpolitikk og innenrikspolitikk, som må «integreres», effektivt militarisere/verdipapirisere hele samfunnet, og spesielt teknologi- og kommunikasjonssektoren (11). Målet er å utnytte hele landet til den nye kalde krigens kamp. Det nasjonale sikkerhetsrådet understreker faktisk behovet for å skape et nytt «forsvarsøkosystem», som ser ut til å være en altomfattende Pentagon-kapitalisme oppfattet som en organisk enhet med et eget liv (20).
Hva alt dette indikerer er at Washington for tiden er engasjert i å føre en ny kald krig i det tjueførste århundre, berettiget som et demokratis kamp mot autokrati – en kamp som truer med å være langt farligere enn motparten i det tjuende århundre (se John Bellamy Foster, John Ross og Deborah Veneziale, USA fører en ny kald krig [Trikontinental, 13. september 2022; også kommende fra Monthly Review Press som Washingtons nye kalde krig]).
Det er derfor ikke overraskende at Biden i samme øyeblikk som Den nasjonale sikkerhetsstrategien for 2022 skulle offentliggjøres, for en gruppe velstående politiske givere reiste spøkelset om nukleært «Armageddon», som følge av den ytterligere eskaleringen av proxy-krigen mellom USA og NATO i Ukraina (David North, «Biden advarer: Forbered deg på kjernefysisk armageddon », World Socialist Website, 7. oktober 2022). Som den marxistiske filosofen Herbert Marcuse en gang spurte: «Tjener ikke trusselen om en atomkatastrofe som kan utslette menneskeheten til å beskytte nettopp de kreftene som opprettholder denne faren?» (Marcuse, Onedimentional man [Boston: Beacon, 1964), ix).
Det som er desperat behov i denne situasjonen er en massiv gjenoppliving av den globale fredsbevegelsen som tar sikte på å styre verden bort fra utryddelse og rettet mot etableringen av et nytt samfunn basert på materiell likhet og økologisk bærekraft av hensyn til hele kjeden av menneskelige generasjoner. Det er ikke tid til å vente.
(Scholz artikkel og Putins tale oversatt av Terje Valen på grunnlag av maskinoversettelse. Dette er historisk sett viktige tekster og hvilke beskrivelse av fakta og politiske synspunkter som vinner frem vil bestemme verdens skjebne i dette hundreåret.)
Scholz sin artikkel
Foreign Affairs, januar-februar 2023
Tysklands forbundskansler Olaf Scholz under et TV-intervju på Bali, Indonesia, november 2022. Kay Nietfeld / Getty Bilder.
Verden står overfor et Zeitenwende (tidsskifte), et epokegjørende tektonisk skifte. Russlands angrepskrig mot Ukraina har satt en stopper for en æra. Nye makter har oppstått eller gjenoppstått, inkludert et økonomisk sterkt og politisk selvhevdende Kina. I denne nye multipolare verden konkurrerer forskjellige land og regjeringsmodeller om makt og innflytelse.
For sin del gjør Tyskland alt de kan for å forsvare og fremme en internasjonal orden basert på prinsippene i FN-pakten. Dens demokrati, sikkerhet og velstand er avhengig av bindende makt til felles regler. Det er derfor tyskerne er fast bestemt på å bli garantisten for europeisk sikkerhet som våre allierte forventer at vi skal være, en brobygger innen EU og en talsmann for multilaterale løsninger på globale problemer. Dette er den eneste måten for Tyskland å lykkes med å navigere i vår tids geopolitiske splittelser.
Zeitenwende går utover krigen i Ukraina og utover spørsmålet om europeisk sikkerhet. Det sentrale spørsmålet er dette: Hvordan kan vi, som europeere og som EU, forbli uavhengige aktører i en stadig mer multipolar verden?
For mesteparten av verden har de tre tiårene siden jernteppet falt vært en periode med relativ fred og velstand. Teknologiske fremskritt har skapt et enestående nivå av sammenkobling og samarbeid. Økende internasjonal handel, verdensomspennende verdi- og produksjonskjeder og uovertruffen utveksling av mennesker og kunnskap over landegrensene har brakt over en milliard mennesker ut av fattigdom. Viktigst er at modige borgere over hele verden har feid bort diktaturer og ettpartistyre. Deres lengsel etter frihet, verdighet og demokrati endret historiens gang. To ødeleggende verdenskriger og mye lidelse – mye av det forårsaket av mitt land – ble etterfulgt av mer enn fire tiår med spenning og konfrontasjon i skyggen av mulig kjernefysisk utslettelse. Men på 1990-tallet så det ut til at en mer motstandsdyktig verdensorden endelig hadde fått fotfeste.
Spesielt tyskere kunne telle sine velsignelser. I november 1989 ble Berlinmuren revet ned av de modige innbyggerne i Øst-Tyskland. Bare 11 måneder senere ble landet gjenforent, takket være fremsynte politikere og støtte fra partnere i både vest og øst. Til slutt kan «det som hører sammen», vokse sammen», som den tidligere tyske forbundskansleren Willy Brandt formulerte det kort tid etter at muren falt.
Disse ordene gjaldt ikke bare Tyskland, men også Europa som helhet. Tidligere medlemmer av Warszawapakten valgte å bli allierte i Den nordatlantiske traktats organisasjon (NATO) og medlemmer av EU. «Europa helt og fritt», i formuleringen av George H. W. Bush, den amerikanske presidenten på den tiden, virket ikke lenger som et ubegrunnet håp. I denne nye tiden virket det mulig at Russland ville bli en partner for Vesten i stedet for motstanderen som Sovjetunionen hadde vært. Som et resultat krympet de fleste europeiske land sine hærer og kuttet sine forsvarsbudsjetter. For Tyskland var begrunnelsen enkel: Hvorfor opprettholde en stor forsvarsstyrke på rundt 500.000 soldater når alle våre naboer så ut til å være venner eller partnere?
Verden er ikke dømt til nok en gang å skilles i konkurrerende blokker.
Fokuset i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk skiftet raskt mot andre presserende trusler. Balkan-krigene og etterdønningene av 9/11-angrepene i 2001, inkludert krigene i Afghanistan og Irak, økte betydningen av regional og global krisehåndtering. Solidariteten innen NATO forble imidlertid intakt: 9/11-angrepene førte til den første beslutningen om å utløse Artikkel 5, klausulen om gjensidig forsvar i Den nordatlantiske traktat, og i to tiår kjempet NATO-styrker mot terrorisme skulder ved skulder i Afghanistan.
Tysklands næringsliv trakk sine egne konklusjoner av det nye historieforløpet. Jernteppets fall og en stadig mer integrert global økonomi åpnet nye muligheter og markeder, særlig i landene i den tidligere østblokken, men også i andre land med fremvoksende økonomier, særlig Kina. Russland, med sine enorme ressurser av energi og andre råvarer, hadde vist seg å være en pålitelig leverandør under den kalde krigen, og det virket fornuftig, i det minste i begynnelsen, å utvide det lovende partnerskapet i fredstid.
Det russiske lederskapet opplevde imidlertid oppløsningen av det tidligere Sovjetunionen og Warszawapakten og trakk konklusjoner som skilte seg skarpt fra lederne i Berlin og andre europeiske hovedsteder. I stedet for å se den fredelige omveltningen av kommunistisk styre som en mulighet for mer frihet og demokrati, har Russlands president Vladimir Putin kalt det «den største geopolitiske katastrofen i det tjuende århundre». Den økonomiske og politiske uroen i deler av det post-sovjetiske rommet på 1990-tallet forverret bare følelsen av tap og angst som mange russiske borgere til denne dagen forbinder med Sovjetunionens slutt.
Det var i dette miljøet at autoritarisme og imperialistiske ambisjoner begynte å gjenoppstå. I 2007 holdt Putin en aggressiv tale på sikkerhetskonferansen i München, der han latterliggjorde den regelbaserte internasjonale orden som bare et redskap for amerikansk dominans. Året etter startet Russland en krig mot Georgia. I 2014 okkuperte og annekterte Russland Krim og sendte sine styrker inn i deler av Donbas-regionen i Øst-Ukraina, i direkte strid med folkeretten og Moskvas egne traktatforpliktelser. Årene som fulgte så Kreml undergrave våpenkontrollavtaler og utvide sine militære kapasiteter, forgifte og myrde russiske dissidenter, slå ned på sivilsamfunnet og gjennomføre en brutal militær intervensjon til støtte for Assad-regimet i Syria. Steg for steg valgte Putins Russland en vei som tok landet lenger fra Europa og videre fra en samarbeidende, fredelig orden.
IMPERIET SLÅR TILBAKE
I løpet av de åtte årene som fulgte den ulovlige annekteringen av Krim og utbruddet av konflikt i Øst-Ukraina, fokuserte Tyskland og dets europeiske og internasjonale partnere i G-7 på å sikre Ukrainas suverenitet og politiske uavhengighet, forhindre ytterligere eskalering fra Russland og gjenopprette og bevare fred i Europa. Tilnærmingen som ble valgt var en kombinasjon av politisk og økonomisk press som koblet restriktive tiltak mot Russland med dialog. Sammen med Frankrike engasjerte Tyskland seg i det såkalte Normandie-formatet som førte til Minsk-avtalene og den tilsvarende Minsk-prosessen, som krevde at Russland og Ukraina skulle forplikte seg til en våpenhvile og ta en rekke andre skritt. Til tross for tilbakeslag og mangel på tillit mellom Moskva og Kyiv, holdt Tyskland og Frankrike prosessen i gang. Men et revisjonistisk Russland gjorde det umulig for diplomatiet å lykkes.
Russlands brutale angrep på Ukraina i februar 2022 innledet deretter en fundamentalt ny virkelighet: imperialismen hadde vendt tilbake til Europa. Russland bruker noen av de mest grusomme militære metodene i det tjuende århundre og forårsaker ubeskrivelig lidelse i Ukraina. Titusener av ukrainske soldater og sivile har allerede mistet livet; mange flere har blitt såret eller traumatisert. Millioner av ukrainske borgere har måttet flykte fra sine hjem, og søker tilflukt i Polen og andre europeiske land; en million av dem har kommet til Tyskland. Russisk artilleri, missiler og bomber har redusert ukrainske hjem, skoler og sykehus til ruiner. Mariupol, Irpin, Kherson, Izyum: disse stedene vil for alltid tjene til å minne verden om Russlands forbrytelser – og gjerningsmennene må stilles for retten.
Men virkningen av Russlands krig går utover Ukraina. Da Putin ga ordre om å angripe, knuste han en europeisk og internasjonal fredsarkitektur som det hadde tatt flere tiår å bygge. Under Putins ledelse har Russland trosset selv de mest grunnleggende prinsippene i folkeretten som er nedfelt i FN-pakten: avkall på bruk av makt som et middel til internasjonal politikk og løftet om å respektere uavhengigheten, suvereniteten og den territoriale integriteten til alle land. Russland fungerer som en imperialistisk makt, og søker nå å tegne om grenser med makt og å dele verden, nok en gang, i blokker og innflytelsessfærer.
ET STERKERE EUROPA
Verden må ikke la Putin få viljen sin; Russlands revansjeimperialisme må stoppes. Den avgjørende rollen for Tyskland for øyeblikket er å trappe opp som en av de viktigste leverandørene av sikkerhet i Europa ved å investere i vårt militære, styrke den europeiske forsvarsindustrien, styrke vår militære tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, og trene og utstyre Ukrainas væpnede styrker.
Tysklands nye rolle vil kreve en ny strategisk kultur, og den nasjonale sikkerhetsstrategien som min regjering vil vedta om noen måneder, vil gjenspeile dette faktum. I de siste tre tiårene har beslutninger om Tysklands sikkerhet og utstyret til landets væpnede styrker blitt tatt på bakgrunn av et Europa i fred. Nå vil det styrende spørsmålet være hvilke trusler vi og våre allierte må møte i Europa, mest umiddelbart fra Russland. Disse inkluderer potensielle angrep på alliert territorium, cyberkrigføring, og til og med den fjerne sjansen for et atomangrep, som Putin ikke så subtilt har truet med.
Det transatlantiske partnerskapet er og er fortsatt avgjørende for å møte disse utfordringene. USAs president Joe Biden og hans administrasjon fortjener ros for å bygge og investere i sterke partnerskap og allianser over hele verden. Et balansert, transatlantisk partnerskap krever imidlertid også at Tyskland og Europa spiller aktive roller. En av de første beslutningene som min regjering tok i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina, var å utpeke et spesialfond på omtrent 100 milliarder dollar for å bedre utstyre våre væpnede styrker, Bundeswehr. Vi endret til og med grunnloven vår for å opprette dette fondet. Denne beslutningen markerer den sterkeste endringen i tysk sikkerhetspolitikk siden etableringen av Bundeswehr i 1955. Våre soldater vil få den politiske støtten, materiellet og evnene de trenger for å forsvare vårt land og våre allierte. Målet er et Bundeswehr som vi og våre allierte kan stole på. For å oppnå det, vil Tyskland investere to prosent av vårt bruttonasjonalprodukt i vårt forsvar.
Tyske medlemmer av NATOs reaksjonsstyrke i Baumholder, Tyskland, november 2022
Wolfgang Rattay / Reuters
Disse endringene gjenspeiler et nytt tankesett i det tyske samfunnet. I dag er et stort flertall av tyskerne enige om at landet deres trenger en hær som er i stand til og klar til å avskrekke sine motstandere og forsvare seg selv og sine allierte. Tyskerne står sammen med ukrainerne når de forsvarer landet sitt mot russisk aggresjon. Fra 2014 til 2020 var Tyskland Ukrainas største kilde til private investeringer og statsstøtte kombinert. Og siden Russlands invasjon begynte, har Tyskland økt sin økonomiske og humanitære støtte til Ukraina og har bidratt til å koordinere den internasjonale responsen mens han holdt presidentskapet i G-7.
Zeitenwende fikk også min regjering til å revurdere et tiår gammelt, veletablert prinsipp for tysk politikk for våpeneksport. I dag, for første gang i Tysklands nyere historie, leverer vi våpen inn i en krig utkjempet mellom to land. I mine utvekslinger med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har jeg gjort en ting veldig klart: Tyskland vil opprettholde sin innsats for å støtte Ukraina så lenge det er nødvendig. Det Ukraina trenger mest i dag er artilleri- og luftforsvarssystemer, og det er nettopp det Tyskland leverer, i tett koordinering med våre allierte og partnere. Tysk støtte til Ukraina inkluderer også antitankvåpen, pansrede troppebærere, luftvernkanoner og missiler, og motbatteriradarsystemer. Et nytt EU-oppdrag vil tilby trening for opptil 15.000 ukrainske tropper, inkludert opptil 5.000 – en hel brigade – i Tyskland. I mellomtiden har Tsjekkia, Hellas, Slovakia og Slovenia levert eller har lovet å levere rundt 100 sovjetiske stridsvogner til Ukraina; Tyskland vil på sin side gi disse landene oppussede tyske stridsvogner. På denne måten mottar Ukraina stridsvogner som ukrainske styrker kjenner godt og har erfaring med å bruke, og som lett kan integreres i Ukrainas eksisterende logistikk- og vedlikeholdsordninger.
NATOs handlinger må ikke føre til en direkte konfrontasjon med Russland, men alliansen må på en troverdig måte avskrekke ytterligere russisk aggresjon. For dette formål har Tyskland betydelig økt sin tilstedeværelse på NATOs østlige flanke, forsterket den tysk-ledede NATO-kampgruppen i Litauen og utpekt en brigade for å sikre landets sikkerhet. Tyskland bidrar også med tropper til NATOs kampgruppe i Slovakia, og det tyske luftforsvaret hjelper til med å overvåke og sikre luftrommet i Estland og Polen. I mellomtiden har den tyske marinen deltatt i NATOs avskrekkings- og forsvarsaktiviteter i Østersjøen. Tyskland vil også bidra med en pansret divisjon, så vel som betydelige luft- og marineressurser (alle i stater med høy beredskap) til NATOs nye styrkemodell, som er utformet for å bedre alliansens evne til å reagere raskt på enhver situasjon. Tyskland vil fortsette å opprettholde sin forpliktelse til NATOs kjernefysiske delingsordninger, blant annet ved å kjøpe F-35-jagerfly med dobbel kapasitet.
Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium mot enhver mulig aggresjon. Vi vil respektere NATOs høytidelige løfte om at et angrep på en alliert vil bli betraktet som et angrep på hele alliansen. Vi har også gjort det klart for Russland at deres nylige retorikk om atomvåpen er hensynsløs og uansvarlig. Da jeg besøkte Beijing i november, var Kinas president Xi Jinping og jeg enige om at det var uakseptabelt å true med bruk av atomvåpen, og at bruken av slike forferdelige våpen ville krysse en rød linje som menneskeheten med rette har trukket. Putin bør markere disse ordene.
Vårt budskap til Moskva er veldig klart: Vi er fast bestemt på å forsvare hver eneste tomme av NATOs territorium.
Blant de mange feilberegningene Putin har gjort, er hans veddemål om at invasjonen av Ukraina vil belaste forholdet mellom hans motstandere. Faktisk har det motsatte skjedd: EU og den transatlantiske alliansen er sterkere enn noen gang før. Ingen steder er dette tydeligere enn i de enestående økonomiske sanksjonene som Russland står overfor. Det var klart fra begynnelsen av krigen at disse sanksjonene måtte være på plass i lang tid, ettersom effektiviteten øker for hver uke som går. Putin må forstå at ikke en eneste sanksjon vil bli opphevet dersom Russland prøver å diktere vilkårene i en fredsavtale.
Alle lederne i G-7-landene har berømmet Zelenskyjs beredskap for en rettferdig fred som respekterer Ukrainas territorielle integritet og suverenitet og sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg i fremtiden. I samordning med våre partnere står Tyskland klar til å nå ordninger for å opprettholde Ukrainas sikkerhet som en del av en potensiell fredsløsning etter krigen. Vi vil imidlertid ikke akseptere ulovlig annektering av ukrainsk territorium, dårlig forkledd av falske folkeavstemninger. For å få slutt på denne krigen må Russland trekke tilbake sine tropper.
BRA FOR KLIMAET, DÅRLIG FOR RUSSLAND
Russlands krig har ikke bare forent EU, NATO og G-7 i opposisjon til hans aggresjon; det har også katalysert endringer i økonomisk og energipolitikk som vil skade Russland i det lange løp – og gi et løft til den viktige overgangen til ren energi som allerede var i gang. Rett etter at jeg tiltrådte som tysk kansler i desember 2021, spurte jeg rådgiverne mine om vi hadde en plan på plass dersom Russland skulle bestemme seg for å stoppe sine gassleveranser til Europa. Svaret var nei, selv om vi var blitt farlig avhengige av russiske gassleveranser.
Vi begynte umiddelbart å forberede oss på det verste scenarioet. I dagene før Russlands fullskala invasjon av Ukraina suspenderte Tyskland sertifiseringen av Nord Stream 2-rørledningen, som var satt til å øke russiske gassforsyninger til Europa betydelig. I februar 2022 var planene allerede på bordet for å importere flytende naturgass fra det globale markedet utenfor Europa – og i løpet av de kommende månedene vil de første flytende LNG-terminalene tas i bruk på den tyske kysten.
Det verste scenarioet materialiserte seg snart, da Putin bestemte seg for å bruke energi til våpen ved å kutte forsyninger til Tyskland og resten av Europa. Men Tyskland har nå fullstendig faset ut importen av russisk kull, og EUs import av russisk olje vil snart ta slutt. Vi har lært vår lekse: Europas sikkerhet er avhengig av å diversifisere sine energileverandører og ruter og på å investere i energiuavhengighet. I september kjørte sabotasjen av Nord Stream-rørledningene hjem den meldingen.
For å bygge bro over potensiell energimangel i Tyskland og Europa som helhet, bringer min regjering kullkraftverk midlertidig tilbake på nettet og lar tyske atomkraftverk operere lenger enn opprinnelig planlagt. Vi har også pålagt at privateide gasslagringsanlegg oppfyller gradvis høyere minimumsfyllingsnivåer. I dag er anleggene våre helt fulle, mens nivåene på denne tiden i fjor var uvanlig lave. Dette er et godt grunnlag for Tyskland og Europa for å komme seg gjennom vinteren uten gassmangel.
Russlands krig viste oss at å nå disse ambisiøse målene også er nødvendig for å forsvare vår sikkerhet og uavhengighet, samt Europas sikkerhet og uavhengighet. Å bevege seg bort fra fossile energikilder vil øke etterspørselen etter elektrisitet og grønt hydrogen, og Tyskland forbereder seg på det utfallet ved massivt å øke skiftet til fornybare energikilder som vind- og solenergi. Våre mål er klare: innen 2030 skal minst 80 prosent av elektrisiteten tyskerne bruker være generert av fornybar energi, og innen 2045 skal Tyskland oppnå netto null klimagassutslipp, eller «klimanøytralitet».
PUTINS VERSTE MARERITT
Putin ønsket å dele Europa inn i innflytelsessoner og å dele verden inn i blokker av stormakter og vasallstater. I stedet har hans krig bare tjent til å fremme EU. I Det europeiske råd i juni 2022 ga EU Ukraina og Moldova status som «kandidatland» og bekreftet på nytt at Georgias fremtid ligger hos Europa. Vi ble også enige om at EUs tiltredelse av alle de seks landene på Vest-Balkan endelig må bli en realitet, et mål som jeg er personlig forpliktet til. Det er derfor jeg har gjenopplivet den såkalte Berlin-prosessen for det vestlige Balkan, som har til hensikt å utdype samarbeidet i regionen, bringe landene og deres borgere tettere sammen og forberede dem på EU-integrasjon.
Det er viktig å erkjenne at det vil være vanskelig å utvide EU og integrere nye medlemmer; Ingenting ville være verre enn å gi millioner av mennesker falskt håp. Men veien er åpen, og målet er klart: et EU som vil bestå av over 500 millioner frie borgere, som representerer det største indre markedet i verden, som vil sette globale standarder for handel, vekst, klimaendringer og miljøvern, og som vil være vert for ledende forskningsinstitutter og innovative bedrifter – en familie av stabile demokratier som nyter enestående sosial velferd og offentlig infrastruktur.
Når EU beveger seg mot dette målet, vil motstanderne fortsette å prøve å drive kiler mellom medlemmene. Putin har aldri akseptert EU som politisk aktør. Tross alt er EU – en union av frie, suverene, demokratiske stater basert på rettsstaten – antitesen til hans imperialistiske og autokratiske kleptokrati.
Putin og andre vil forsøke å vende våre egne åpne, demokratiske systemer mot oss, gjennom desinformasjonskampanjer og påvirkningshandel. Europeiske borgere har et bredt spekter av synspunkter, og europeiske politiske ledere diskuterer og krangler noen ganger om den rette veien fremover, spesielt under geopolitiske og økonomiske utfordringer. Men disse egenskapene til våre åpne samfunn er funksjoner, ikke feil; de er essensen av demokratisk beslutningstaking. Vårt mål i dag er imidlertid å slutte rekkene på viktige områder der uenighet vil gjøre Europa mer sårbart for utenlandsk innblanding. Avgjørende for dette oppdraget er et stadig tettere samarbeid mellom Tyskland og Frankrike, som deler den samme visjonen om et sterkt og suverent EU.
Nicolás Ortega
Mer generelt må EU overvinne gamle konflikter og finne nye løsninger. Europeisk migrasjons- og finanspolitikk er eksempler på dette. Folk vil fortsette å komme til Europa, og Europa trenger innvandrere, så EU må utarbeide en innvandringsstrategi som er pragmatisk og i tråd med verdiene. Dette betyr å redusere irregulær migrasjon og samtidig styrke juridiske veier til Europa, spesielt for fagarbeiderne som våre arbeidsmarkeder trenger. Når det gjelder finanspolitikken, har unionen etablert et gjenopprettings- og motstandsfond som også vil bidra til å løse dagens utfordringer som følge av høye energipriser. Unionen må også fjerne egoistiske blokkeringstaktikker i sine beslutningsprosesser ved å eliminere de enkelte landenes mulighet til å nedlegge veto mot visse tiltak. Etter hvert som EU ekspanderer og blir en geopolitisk aktør, vil raske beslutninger være nøkkelen til suksess. Av den grunn har Tyskland foreslått gradvis å utvide praksisen med å ta beslutninger ved flertallsavstemning til områder som i dag faller inn under enstemmighetsregelen, som EUs utenrikspolitikk og skatt.
Europa må også fortsette å ta større ansvar for egen sikkerhet og trenger en koordinert og integrert tilnærming for å bygge opp sin forsvarsevne. For eksempel opererer de militære i EUs medlemsland for mange forskjellige våpensystemer, noe som skaper praktisk og økonomisk ineffektivitet. For å løse disse problemene må EU endre sine interne byråkratiske prosedyrer, noe som vil kreve modige politiske beslutninger; EUs medlemsland, inkludert Tyskland, må endre sin nasjonale politikk og forskrifter for eksport av fellesproduserte militære systemer.
Et felt der Europa raskt trenger å gjøre fremskritt, er forsvar i luft- og romdomenene. Det er derfor Tyskland vil styrke sitt luftforsvar i de kommende årene, som en del av NATO-rammen, ved å anskaffe ytterligere evner. Jeg åpnet dette initiativet for våre europeiske naboer, og resultatet er European Sky Shield Initiative, som 14 andre europeiske stater sluttet seg til i oktober i fjor. Felles luftvern i Europa vil være mer effektivt og kostnadseffektivt enn om vi alle gjør det alene, og det er et fremragende eksempel på hva det vil si å styrke den europeiske pilaren i NATO.
NATO er den ultimate garantisten for euro-atlantisk sikkerhet, og dens styrke vil bare vokse med tillegg av to velstående demokratier, Finland og Sverige, som medlemmer. Men NATO blir også sterkere når dens europeiske medlemmer uavhengig tar skritt mot større kompatibilitet mellom sine forsvarsstrukturer, innenfor rammen av EU.
KINA-UTFORDRINGEN – OG VIDERE
Russlands angrepskrig kunne ha utløst Zeitenwende, men de tektoniske skiftene stikker mye dypere. Historien endte ikke, som noen spådde, med den kalde krigen. Men historien gjentar seg heller ikke. Mange antar at vi er på randen av en epoke med bipolaritet i den internasjonale orden. De ser begynnelsen på en ny kald krig nærme seg, en som vil sette USA opp mot Kina.
Jeg abonnerer ikke på dette synet. I stedet tror jeg at det vi er vitne til er slutten på en eksepsjonell fase av globaliseringen, et historisk skifte akselerert av, men ikke helt resultat av, eksterne sjokk som Covid-19-pandemien og Russlands krig i Ukraina. I løpet av den eksepsjonelle fasen opplevde Nord-Amerika og Europa 30 år med stabil vekst, høy sysselsetting og lav inflasjon, og USA ble verdens avgjørende makt – en rolle landet vil beholde i det tjueførste århundre.
Men under globaliseringens fase etter den kalde krigen ble Kina også en global aktør, slik landet hadde vært i tidligere lange perioder av verdenshistorien. Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet. Men heller ikke Kinas voksende makt rettferdiggjør påstander om hegemoni i Asia og utover. Ingen land er bakgården til noe annet – og det gjelder Europa like mye som det gjør for Asia og alle andre regioner. Under mitt nylige besøk i Beijing uttrykte jeg fast støtte til den regelbaserte internasjonale orden, som nedfelt i FN-pakten, så vel som for åpen og rettferdig handel. I samarbeid med sine europeiske partnere vil Tyskland fortsette å kreve like konkurransevilkår for europeiske og kinesiske selskaper. Kina gjør for lite i denne forbindelse og har tatt en merkbar dreining mot isolasjon og bort fra åpenhet.
I Beijing reiste jeg også bekymringer over den økende usikkerheten i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet og stilte spørsmål ved Kinas tilnærming til menneskerettigheter og individuelle friheter. Respekt for grunnleggende rettigheter og friheter kan aldri være et «internt anliggende» for enkeltstater fordi hvert medlemsland i FN lover å opprettholde dem.
Vindturbiner foran et kullkraftverk nær Jackerath, Tyskland, mars 2022
Wolfgang Rattay / Reuters
I mellomtiden, mens Kina og landene i Nord-Amerika og Europa tilpasser seg de skiftende realitetene i globaliseringens nye fase, blir mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika som muliggjorde eksepsjonell vekst tidligere ved å produsere varer og råvarer til lave kostnader, nå gradvis mer velstående og har sin egen etterspørsel etter ressurser, varer og tjenester. Disse regionene har all rett til å gripe mulighetene som globaliseringen tilbyr og å kreve en sterkere rolle i globale saker i tråd med deres økende økonomiske og demografiske vekt. Det utgjør ingen trussel mot borgere i Europa eller Nord-Amerika. Tvert imot bør vi oppmuntre disse regionenes større deltakelse i og integrering i den internasjonale orden. Dette er den beste måten å holde multilateralismen i live i en multipolar verden.
Derfor investerer Tyskland og EU i nye partnerskap og utvider eksisterende med mange land i Afrika, Asia, Karibia og Latin-Amerika. Mange av dem deler en grunnleggende egenskap med oss: De er også demokratier. Dette fellesskapet spiller en avgjørende rolle – ikke fordi vi tar sikte på å sette demokratier opp mot autoritære stater, noe som bare vil bidra til en ny global dikotomi, men fordi deling av demokratiske verdier og systemer vil hjelpe oss med å definere felles prioriteringer og oppnå felles mål i den nye multipolare virkeligheten i det tjueførste århundre. Vi kunne alle ha blitt kapitalister (med mulig unntak av Nord-Korea og en liten håndfull andre land), for å omskrive et argument økonomen Branko Milanovic kom med for noen år siden. Men det gjør en stor forskjell om kapitalismen er organisert på en liberal, demokratisk måte eller langs autoritære linjer.
Ta den globale responsen på COVID-19. Tidlig i pandemien hevdet noen at autoritære stater ville vise seg å være flinkere til krisehåndtering, siden de kan planlegge bedre på lang sikt og kan ta tøffe beslutninger raskere. Men autoritære lands pandemi-meritter støtter neppe det synet. I mellomtiden ble de mest effektive COVID-19-vaksinene og farmasøytiske behandlingene alle utviklet i frie demokratier. Dessuten, i motsetning til autoritære stater, har demokratier muligheten til å korrigere seg selv når borgere uttrykker sine synspunkter fritt og velger sine politiske ledere. Den konstante debatten og spørsmålsstillingen i våre samfunn, parlamenter og frie medier kan noen ganger føles utmattende. Men det er det som gjør systemene våre mer motstandsdyktige i det lange løp.
Kinas fremvekst garanterer ikke å isolere Beijing eller dempe samarbeidet.
Frihet, likhet, rettssikkerhet og ethvert menneskes verdighet er verdier som ikke er eksklusive for det som tradisjonelt har blitt forstått som Vesten. Snarere deles de av borgere og regjeringer over hele verden, og FN-pakten bekrefter dem som grunnleggende menneskerettigheter i sin innledning. Men autokratiske og autoritære regimer utfordrer eller fornekter ofte disse rettighetene og prinsippene. For å forsvare dem må landene i EU, inkludert Tyskland, samarbeide tettere med demokratier utenfor Vesten, slik det tradisjonelt er definert. Tidligere har vi påstått å behandle landene i Asia, Afrika, Karibia og Latin-Amerika som likeverdige. Men altfor ofte har våre ord ikke blitt støttet av gjerninger. Dette må endres. Under Tysklands presidentskap i G-7 har gruppen koordinert sin agenda tett med Indonesia, som har G-20-presidentskapet. Vi har også involvert i våre overveielser Senegal, som har presidentskapet i Den afrikanske union; Argentina, som har presidentskapet i Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater; vår G-20 partner Sør-Afrika; og India, som vil holde G-20 presidentskapet neste år.
Til slutt, i en multipolar verden, må dialog og samarbeid strekke seg utover den demokratiske komfortsonen. USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi anerkjenner med rette behovet for å engasjere seg med «land som ikke omfavner demokratiske institusjoner, men som likevel er avhengige av og støtter et regelbasert internasjonalt system». Verdens demokratier må samarbeide med disse landene for å forsvare og opprettholde en global orden som binder makt til regler og som konfronterer revisjonistiske handlinger som Russlands aggresjonskrig. Dette arbeidet vil kreve pragmatisme og en grad av ydmykhet.
Reisen mot den demokratiske friheten vi nyter i dag har vært full av tilbakeslag og feil. Likevel ble visse rettigheter og prinsipper etablert og akseptert for århundrer siden. Habeas corpus, beskyttelsen mot vilkårlig frihetsberøvelse, er en slik grunnleggende rettighet – og ble først anerkjent, ikke av en demokratisk regjering, men av det eneveldige monarkiet til kong Karl II av England. Like viktig er det grunnleggende prinsippet om at ingen land kan ta med makt det som tilhører naboen. Respekt for disse grunnleggende rettighetene og prinsippene bør kreves av alle stater, uavhengig av deres interne politiske systemer.
Perioder med relativ fred og velstand i menneskets historie, som den som det meste av verden opplevde i den tidlige tiden etter den kalde krigen, trenger ikke være sjeldne mellomspill eller bare avvik fra en historisk norm der brute force dikterer reglene. Og selv om vi ikke kan skru klokken tilbake, kan vi likevel skru tilbake bølgen av aggresjon og imperialisme. Dagens komplekse, multipolare verden gjør denne oppgaven mer utfordrende. For å gjennomføre det, må Tyskland og dets partnere i EU, USA, G-7 og NATO beskytte våre åpne samfunn, stå opp for våre demokratiske verdier og styrke våre allianser og partnerskap. Men vi må også unngå fristelsen til igjen å dele verden inn i blokker. Dette betyr å gjøre sitt ytterste for å bygge nye partnerskap, pragmatisk og uten ideologiske skylapper. I dagens tett sammenkoblede verden krever målet om å fremme fred, velstand og menneskelig frihet et annet tankesett og forskjellige verktøy. Å utvikle den tankegangen og disse verktøyene er til syvende og sist hva Zeitenwende handler om.
Nedenfor er hele teksten til Vladimir Putins tale, publisert av Kremls offisielle nettside:
Borgere av Russland, borgere av Donetsk og Lugansk folks republikker, innbyggere i Zaporozhye og Kherson-regionene, varamedlemmer i statsderemaen, senatorer i Russland,
Som dere vet, har folkeavstemninger blitt holdt i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og Zaporozhye og Kherson-regionene. Stemmesedlene er talt opp og resultatene er offentliggjort. Folket har tatt sitt utvetydige valg.
I dag vil vi signere traktater om tiltredelsen av Folkerepublikken Donetsk, Lugansk, Zaporozhye-regionen og Kherson-regionen til Russland. Jeg er ikke i tvil om at Forbundsforsamlingen vil støtte de konstitusjonelle lovene om tiltredelse til Russland og etableringen av fire nye regioner, våre nye konstituerende enheter i Russland, fordi dette er viljen til millioner av mennesker.
Det er utvilsomt deres rett, en iboende rettighet forseglet i artikkel 1 i FN-pakten, som direkte angir prinsippet om like rettigheter og folkenes selvbestemmelse.
Jeg gjentar, det er en iboende rettighet for folket. Det er basert på vår historiske tilhørighet, og det er den retten som førte generasjoner av våre forgjengere, de som bygde og forsvarte Russland i århundrer siden perioden med det gamle Rus, til seier.
Her i Novorossiya kjempet [Pyotr] Rumyantsev, [Alexander] Suvorov og [Fjodor] Ushakov sine kamper, og Catherine the Great og [Grigory] Potemkin grunnla nye byer. Våre bestefedre og oldefedre kjempet her til den bitre enden under den store patriotiske krigen.
Vi vil alltid huske heltene fra den russiske våren, de som nektet å akseptere det nynazistiske statskuppet i Ukraina i 2014, alle de som døde for retten til å snakke morsmålet sitt, for å bevare sin kultur, tradisjoner og religion, og for selve retten til å leve. Vi husker soldatene i Donbass, martyrene til «Odessa Khatyn», ofrene for umenneskelige terrorangrep utført av Kiev-regimet. Vi minnes frivillige og militsmenn, sivile, barn, kvinner, pensjonister, russere, ukrainere, folk av ulike nasjonaliteter; populær leder av Donetsk, Alexander Zakharchenko; militære kommandanter Arsen Pavlov og Vladimir Zhoga, Olga Kochura og Alexei Mozgovoy; aktor i Lugansk-republikken Sergei Gorenko; fallskjermjeger Nurmagomed Gadzhimagomedov og alle våre soldater og offiserer som døde en helts død under den spesielle militære operasjonen. De er helter. Helter av store Russland. Vennligst bli med meg i et minutts stillhet for å hedre deres minne.
Bak valget til millioner av innbyggere i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk, i Zaporozhye og Kherson-regionene, er vår felles skjebne og tusenårige historie. Folk har gitt denne åndelige forbindelsen videre til sine barn og barnebarn. Til tross for alle prøvelsene de utholdt, bar de kjærligheten til Russland gjennom årene. Dette er noe ingen kan ødelegge. Det er derfor både eldre generasjoner og unge mennesker – de som ble født etter Sovjetunionens tragiske sammenbrudd – har stemt for vår enhet, for vår felles fremtid.
I 1991 i Belovezhskaya Pushcha tok representanter for partieliten på den tiden en beslutning om å avslutte Sovjetunionen uten å spørre vanlige borgere hva de ville, og folk fant seg plutselig avskåret fra hjemlandet. Dette rev i stykker og lemlestet vårt nasjonale fellesskap og utløste en nasjonal katastrofe. Akkurat som regjeringen stille avgrenset grensene til sovjetrepublikker, som handlet bak kulissene etter 1917-revolusjonen, ødela Sovjetunionens siste ledere, i motsetning til det direkte uttrykket for flertallet av folks vilje i folkeavstemningen i 1991, vårt store land, og fikk ganske enkelt folket i de tidligere republikkene til å møte dette som et oppnådd faktum.
Jeg kan innrømme at de ikke engang visste hva de gjorde og hvilke konsekvenser deres handlinger ville få til slutt. Men det spiller ingen rolle nå. Det er ikke noe Sovjetunionen lenger; vi kan ikke vende tilbake til fortiden. Egentlig trenger ikke Russland det lenger i dag; Dette er ikke vår ambisjon. Men det er ikke noe sterkere enn besluttsomheten til millioner av mennesker som ved sin kultur, religion, tradisjoner og språk anser seg som en del av Russland, hvis forfedre bodde i et enkelt land i århundrer. Det er ikke noe sterkere enn deres vilje til å vende tilbake til sitt sanne historiske hjemland.
I åtte lange år ble folk i Donbass utsatt for folkemord, beskytning og blokader; i Kherson og Zaporozhye ble det ført en kriminell politikk for å dyrke hat mot Russland, for alt russisk. Også under folkeavstemningene truet Kiev-regimet skolelærere, kvinner som jobbet i valgkommisjoner med represalier og død. Kiev truet millioner av mennesker som kom for å uttrykke sin vilje med undertrykkelse. Men folket i Donbass, Zaporozhye og Kherson var ikke ødelagte, og de hadde sitt å si.
Jeg vil at myndighetene i Kiev og deres sanne ledere i Vesten skal høre meg nå, og jeg vil at alle skal huske dette: Menneskene som bor i Lugansk og Donetsk, i Kherson og Zaporozhye har blitt våre borgere, for alltid.
Vi oppfordrer Kiev-regimet til umiddelbart å inngå våpenhvile og avslutte alle fiendtligheter; for å avslutte krigen den slapp løs tilbake i 2014 og å gå tilbake til forhandlingsbordet. Vi er klare for dette, som vi har sagt mer enn en gang. Men valget til folket i Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson vil ikke bli diskutert. Beslutningen er tatt, og Russland vil ikke forråde den. Kievs nåværende myndigheter bør respektere dette frie uttrykket for folkets vilje; det er ingen annen måte. Dette er den eneste veien til fred.
Vi vil forsvare landet vårt med alle krefter og ressurser vi har, og vi vil gjøre alt vi kan for å sikre sikkerheten til vårt folk. Dette er vår nasjons store frigjørende oppdrag.
Vi vil definitivt gjenoppbygge de ødelagte byene og tettstedene, boligbyggene, skolene, sykehusene, teatrene og museene. Vi vil gjenopprette og utvikle industrielle bedrifter, fabrikker, infrastruktur, samt trygd, pensjon, helsevesen og utdanningssystemer.
Vi vil helt sikkert jobbe for å forbedre sikkerhetsnivået. Sammen vil vi sørge for at innbyggerne i de nye regionene kan føle støtte fra hele Russlands folk, fra hele nasjonen, alle republikkene, territoriene og regionene i vårt enorme moderland.
Venner, kolleger.
I dag vil jeg gjerne henvende meg til våre soldater og offiserer som deltar i den spesielle militære operasjonen, krigerne i Donbass og Novorossiya, de som dro til militære rekrutteringskontorer etter å ha mottatt et innkallingspapir under den utøvende ordren om delvis mobilisering, og de som gjorde dette frivillig, og svarte på hjertets kall. Jeg vil gjerne henvende meg til deres foreldre, koner og barn, for å fortelle dem hva vårt folk kjemper for, hva slags fiende vi står overfor, og hvem som presser verden inn i nye kriger og kriser og får blodflekkede fordeler av denne tragedien.
Våre landsmenn, våre brødre og søstre i Ukraina, som er en del av vårt forente folk, har med egne øyne sett hva den herskende klassen i det såkalte Vesten har forberedt for menneskeheten som helhet. De har droppet maskene og vist hva de egentlig er laget av.
Da Sovjetunionen kollapset, bestemte Vesten seg for at verden og vi alle skulle tiltre dens diktater permanent. I 1991 trodde Vesten at Russland aldri ville reise seg etter slike sjokk og ville falle i stykker på egen hånd. Dette skjedde nesten. Vi husker det forferdelige 1990-tallet, sultne, kalde og håpløse. Men Russland ble stående, våknet til liv, vokste seg sterkere og inntok sin rettmessige plass i verden.
I mellomtiden fortsatte og fortsetter Vesten å lete etter en ny sjanse til å slå et slag mot oss, for å svekke og bryte opp Russland, som de alltid har drømt om, for å splitte vår stat og sette våre folk mot hverandre, og å dømme dem til fattigdom og utryddelse. De kan ikke sove rolig når de vet at det er et så stort land med dette enorme territoriet i verden, med sin naturrikdom, ressurser og folk som ikke kan og ikke vil lyde andre.
Vesten er klar til å krysse hver linje for å bevare det nykoloniale systemet som gjør det mulig å leve av verden, å plyndre det takket være dominansen av dollar og teknologi, for å samle en faktisk trubutt fra menneskeheten, for å trekke ut sin primære kilde til ufortjent velstand, leien betalt til hegemonen. Bevaring av denne livrenten er deres viktigste, virkelige og absolutt selviske motivasjon. Dette er grunnen til at total avskaffing av suverenitet er i deres interesse. Dette forklarer deres aggresjon mot uavhengige stater, tradisjonelle verdier og autentiske kulturer, deres forsøk på å undergrave internasjonale og integrasjonsprosesser, nye globale valutaer og teknologiske utviklingssentre de ikke kan kontrollere. Det er kritisk viktig for dem å tvinge alle land til å overgi sin suverenitet til USA.
I enkelte land er de herskende elitene enige om å gjøre dette frivillig, frivillig er de enige om å bli vasaller; andre blir bestukket eller skremt. Og hvis dette ikke fungerer, ødelegger de hele stater, etterlater seg humanitære katastrofer, ødeleggelser, ruinerer, millioner av ødelagte og ødelagte menneskeliv, terroristenklaver, sosiale katastrofesoner, protektorater, kolonier og halvkolonier. De bryr seg ikke. Alt de bryr seg om er sin egen fordel.
Jeg vil igjen understreke at deres umettelighet og besluttsomhet om å bevare sin uhemmede dominans er de virkelige årsakene til hybridkrigen som det kollektive Vesten fører mot Russland. De vil ikke at vi skal være frie; de vil at vi skal være en koloni. De ønsker ikke likeverdig samarbeid; de vil plyndre. De ønsker ikke å se oss et fritt samfunn, men en masse sjelløse slaver.
De ser vår tanke og vår filosofi som en direkte trussel. Det er derfor de målretter våre filosofer for mord. Vår kultur og kunst utgjør en fare for dem, så de prøver å forby dem. Vår utvikling og velstand er også en trussel mot dem fordi konkurransen vokser. De verken ønsker eller trenger Russland, men det gjør vi.
Jeg vil gjerne minne dere på at tidligere har ambisjoner om verdensherredømme gjentatte ganger blitt knust av mot motet og motstandskraften til vårt folk. Russland vil alltid være Russland. Vi vil fortsette å forsvare våre verdier og vårt moderland.
Vesten regner med straffrihet, på å kunne slippe unna med hva som helst. Faktisk var dette virkelig tilfelle inntil nylig. Strategiske sikkerhetsavtaler har blitt kastet; Avtaler oppnådd på høyeste politiske nivå har blitt brutt; faste løfter om ikke å utvide NATO østover banet vei for skittent bedrag så snart våre tidligere ledere kjøpte seg inn i dem; Missilforsvar, traktater om mellomdistanse og missiler med kortere rekkevidde har blitt ensidig demontert under usannsynlige påskudd.
Og alt vi hører er at Vesten insisterer på en regelbasert orden. Hvor kom det fra da? Hvem har noen gang sett disse reglene? Hvem var enig eller godkjente dem? Hør, dette er bare mye tull, fullstendig svik, dobbeltmoral eller til og med trippelstandarder! De må tro at vi er mindre begavet.
Russland er en stor tusen år gammel makt, en hel sivilisasjon, og den kommer ikke til å leve etter slike provisoriske, falske regler.
Det var det såkalte Vesten som trampet på prinsippet om ukrenkelighet av grenser, og nå bestemmer den etter eget skjønn hvem som har rett til selvbestemmelse og hvem som ikke gjør det, hvem som er uverdig for det. Det er uklart hva deres beslutninger er basert på eller hvem som ga dem rett til å bestemme i utgangspunktet. De bare antok det.
Det er derfor valget av folket på Krim, Sevastopol, Donetsk, Lugansk, Zaporozhye og Kherson gjør dem så rasende sinte. Vesten har ingen moralsk rett til å legge vekt på, eller til og med uttale et ord om demokratifrihet. Det har den ikke, og det har den aldri hatt.
Vestlige eliter nekter ikke bare nasjonal suverenitet og folkerett. Deres hegemoni har uttalte trekk av totalitarisme, despoti og apartheid. De deler skamløst verden inn i sine vasaller – de såkalte siviliserte landene – og alle de andre, som ifølge dagens vestlige rasister bør føyes til listen over barbarer og villmenn. Falske merkelapper som «røverland» eller «autoritært regime» er allerede tilgjengelig, og brukes til å stigmatisere hele nasjoner og stater, noe som ikke er noe nytt. Det er ikke noe nytt i dette: Innerst inne har de vestlige elitene forblitt de samme kolonisatorene. De diskriminerer og deler folk inn i toppsjiktet og resten.
Vi har aldri gått med på og vil aldri gå med på slik politisk nasjonalisme og rasisme. Hva annet, om ikke rasisme, blir russofobien spredt over hele verden? Hva, om ikke rasisme, er Vestens dogmatiske overbevisning om at dens sivilisasjon og nyliberale kultur er en udiskutabel modell for hele verden å følge? «Dere er enten med oss eller mot oss.» Det høres til og med rart ut.
Vestlige eliter legger til og med skylden for sine egne historiske forbrytelser på alle andre, og krever at innbyggerne i andre land og andre folk bekjenner ting de ikke har noe å gjøre med i det hele tatt, for eksempel perioden med koloniale erobringer.
Det er verdt å minne Vesten om at den begynte sin koloniale politikk tilbake i middelalderen, etterfulgt av den verdensomspennende slavehandelen, folkemordet på indianske stammer i Amerika, plyndringen av India og Afrika, Englands og Frankrikes kriger mot Kina, med det resultat at det ble tvunget til å åpne sine havner for opiumshandelen. Det de gjorde var å få hele nasjoner hekta på narkotika og målrettet utryddet hele etniske grupper for å ta land og ressurser, jakte på mennesker som dyr. Dette er i strid med menneskets natur, sannhet, frihet og rettferdighet.
Mens vi – vi er stolte over at i det 20. århundre ledet vårt land den anti-koloniale bevegelsen, som åpnet opp muligheter for mange folk rundt om i verden til å gjøre fremskritt, redusere fattigdom og ulikhet, og bekjempe sult og sykdom.
For å understreke, en av grunnene til den århundre gamle russofobien, de vestlige elitenes utilslørte fiendskap mot Russland, er nettopp det faktum at vi ikke tillot dem å rane oss i perioden med koloniale erobringer og tvang europeerne til å handle med oss på gjensidig fordelaktige vilkår. Dette ble oppnådd ved å skape en sterk sentralisert stat i Russland, som vokste og ble sterkere basert på de store moralske verdiene til ortodoks kristendom, islam, jødedom og buddhisme, samt russisk kultur og det russiske ordet som var åpent for alle.
Det var mange planer om å invadere Russland. Slike forsøk ble gjort i tiden for problemer på 1800-tallet og i perioden med prøvelser etter 1917-revolusjonen. Alle mislyktes. Vesten klarte å ta tak i Russlands rikdom først på slutten av det 20. århundre, da staten hadde blitt ødelagt. De kalte oss venner og partnere, men de behandlet oss som en koloni, ved hjelp av ulike ordninger for å pumpe billioner av dollar ut av landet. Vi husker. Vi har ikke glemt noe.
For noen dager siden erklærte folk i Donetsk og Lugansk, Kherson og Zaporozhye sin støtte til å gjenopprette vår historiske enhet. Takk!
Vestlige land har sagt i århundrer at de bringer frihet og demokrati til andre nasjoner. Ingenting kunne være lenger fra sannheten. I stedet for å bringe demokrati undertrykte og utnyttet de folk, og i stedet for å gi frihet gjorde de folk slaver og undertrykte. Den unipolare verden er iboende antidemokratisk og ufri; den er falsk og hyklersk tvers igjennom.
USA er det eneste landet i verden som har brukt atomvåpen to ganger, og ødelagt byene Hiroshima og Nagasaki i Japan. Og de skapte presedens.
Husk at under andre verdenskrig reduserte USA og Storbritannia Dresden, Hamburg, Köln og mange andre tyske byer til ruiner, uten den minste militære nødvendighet. Det ble gjort prangende og, for å gjenta, uten noen militær nødvendighet. De hadde bare ett mål, som med atombombingen av japanske byer: å skremme landet vårt og resten av verden.
USA etterlot seg et dypt arr fra minnet om folket i Korea og Vietnam med sine teppebombinger og bruk av napalm og kjemiske våpen.
Det fortsetter faktisk å okkupere Tyskland, Japan, Republikken Korea og andre land, som de kynisk refererer til som likeverdige og allierte. Se nå, hva slags allianse er det? Hele verden vet at de øverste tjenestemennene i disse landene blir spionert på, og at deres kontorer og hjem er avlyttet. Det er en skam, en skam for de som gjør dette og for de som, i likhet med slaver, stille og saktmodig svelger denne arrogante oppførselen.
De kaller ordrene og truslene de kommer med mot sine vasaller euro-atlantisk solidaritet, og etableringen av biologiske våpen og bruk av menneskelige testpersoner, inkludert i Ukraina, edel medisinsk forskning.
Det er deres destruktive politikk, kriger og plyndring som har sluppet løs dagens massive bølge av migranter. Millioner av mennesker utholder vanskeligheter og ydmykelser eller dør av de tusener som prøver å nå Europa.
De eksporterer korn fra Ukraina nå. Hvor tar de det under dekke av å sikre matsikkerheten til de fattigste landene? Hvor går den? De tar det til de samme europeiske landene. Bare fem prosent er levert til de fattigste landene. Mer juks og nakent bedrag igjen.
I virkeligheten bruker den amerikanske eliten disse menneskenes tragedie til å svekke sine rivaler, til å ødelegge nasjonalstatene. Dette gjelder for Europa og for identitetene til Frankrike, Italia, Spania og andre land med århundrer lange historier.
Washington krever flere og flere sanksjoner mot Russland, og flertallet av europeiske politikere går lydig med på det. De forstår tydelig at ved å presse EU til å gi fullstendig opp russisk energi og andre ressurser, presser USA praktisk talt Europa mot avindustrialisering i et forsøk på å få tak i hele det europeiske markedet. Disse europeiske elitene forstår alt – de gjør det, men de foretrekker å tjene andres interesser. Dette er ikke lenger servilitet, men direkte svik mot deres egne folk. Gud velsigne, det er opp til dem.
Men angelsakserne mener sanksjoner ikke lenger er nok, og nå har de vendt seg til undergraving. Det virker utrolig, men det er et faktum – ved å forårsake eksplosjoner på Nord Streams internasjonale gassrørledninger som passerer langs bunnen av Østersjøen, har de faktisk begynt å ødelegge hele Europas energiinfrastruktur. Det er klart for alle hvem som er ansvarlige. De som tjener på det, er selvfølgelig ansvarlige.
USAs diktater støttes av rå makt, med knyttneveloven. Noen ganger er det vakkert innpakket, noen ganger er det ingen innpakning i det hele tatt, men kjernen er den samme – knyttneveloven. Derfor utplassering og vedlikehold av hundrevis av militærbaser i alle verdenshjørner, NATO-utvidelse, og forsøk på å snekre sammen nye militære allianser, slik som AUKUS og lignende. Mye blir gjort for å skape en militærpolitisk kjede i Washington-Seoul-Tokyo. Alle stater som har eller streber etter ekte strategisk suverenitet og er i stand til å utfordre vestlig hegemoni, blir automatisk erklært fiender.
Dette er prinsippene som ligger til grunn for USAs og NATOs militære doktriner som krever total dominans. Vestlige eliter presenterer sine nykolonialistiske planer med samme hykleri, hevder fredelige intensjoner, snakker om en slags avskrekking. Dette unnvikende ordet migrerer fra en strategi til en annen, men betyr egentlig bare en ting – å undergrave alle suverene maktsentre.
Vi har allerede hørt om avskrekkingen av Russland, Kina og Iran. Jeg tror neste i rekken er andre land i Asia, Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, samt nåværende amerikanske partnere og allierte. Tross alt vet vi at når de er misfornøyde, innfører de sanksjoner mot sine allierte også – mot denne eller den banken eller selskapet. Dette er deres praksis, og de vil utvide den. De har alt i sikte, inkludert våre nærmeste naboer – CIS-landene.
Samtidig har Vesten tydeligvis vært engasjert i ønsketenkning i lang tid. Ved å lansere sanksjonenes blitzkrieg mot Russland, for eksempel, trodde de at de igjen kunne stille opp hele verden på deres kommando. Som det viser seg, begeistrer imidlertid ikke et slikt lyst prospekt alle – annet enn komplette politiske masochister og beundrere av andre ukonvensjonelle former for internasjonale relasjoner. De fleste stater nekter å «snappe en hilsen» og velger i stedet den fornuftige veien for samarbeid med Russland.
Vesten forventet tydeligvis ikke en slik ulydighet. De var rett og slett vant til å handle i henhold til en mal, for å ta tak i hva de vil, ved utpressing, bestikkelser, trusler og overbeviste seg selv om at disse metodene ville fungere for alltid, som om de hadde fossilisert tidligere.
Slik selvtillit er et direkte produkt ikke bare av det beryktede begrepet eksepsjonalisme – selv om det aldri slutter å forbløffe – men også av den virkelige «informasjonssulten» i Vesten. Sannheten har druknet i et hav av myter, illusjoner og forfalskninger, ved hjelp av ekstremt aggressiv propaganda, som ligner på Goebbels. Jo mer utrolig løgnen er, jo raskere vil folk tro det – det er slik de opererer, i henhold til dette prinsippet.
Men folk kan ikke mates med trykte dollar og euro. Dere kan ikke mate dem med disse papirbitene, og den virtuelle, oppblåste kapitaliseringen av vestlige sosiale medieselskaper kan ikke varme opp hjemmene deres. Alt jeg sier er viktig. Og det jeg nettopp sa er ikke mindre: dere kan ikke mate noen med papir – dere trenger mat; Og dere kan ikke varme opp noens hjem med disse oppblåste kapitaliseringene – dere trenger energi.
Derfor må politikerne i Europa overbevise sine medborgere om å spise mindre, ta en dusj sjeldnere og kle seg varmere hjemme. Og de som begynner å stille rettferdige spørsmål som «Hvorfor er det faktisk det?» blir umiddelbart erklært fiender, ekstremister og radikale. De peker tilbake på Russland og sier: det er kilden til alle dine problemer. Flere løgner.
Jeg vil spesielt merke meg det faktum at det er all grunn til å tro at de vestlige elitene ikke kommer til å lete etter konstruktive veier ut av den globale mat- og energikrisen som de og de alene har skylden for, som et resultat av deres langsiktige politikk, som går tilbake lenge før vår spesielle militære operasjon i Ukraina, i Donbass. De har ingen intensjon om å løse problemene med urettferdighet og ulikhet. Jeg er redd de heller vil bruke andre formler de er mer komfortable med.
Og her er det viktig å huske at Vesten reddet seg ut av sine utfordringer i begynnelsen av det 20. århundre med første verdenskrig. Og krisen på 1980-tallet – ting toppet seg på 1980-tallet igjen –Vesten kom uskadd ut av den i stor grad ved å tilegne seg arven og ressursene til det kollapsede og nedlagte Sovjetunionen. Det er et faktum.
Nå, for å frigjøre seg fra det nyeste nettet av utfordringer, må de demontere Russland så vel som andre stater som velger en selvstendig utviklingsvei, for enhver pris, for å kunne plyndre andre nasjoners rikdom ytterligere og bruke den til å lappe sine egne hull. Hvis dette ikke skjer, kan jeg ikke utelukke at de vil prøve å utløse et sammenbrudd av hele systemet, og skylde alt på det, eller, Gud forby, bestemme seg for å bruke den gamle formelen for økonomisk vekst gjennom krig.
Russland er klar over sitt ansvar overfor det internasjonale samfunnet og vil gjøre sitt ytterste for å sikre at kjøligere hoder råder.
Den nåværende nykoloniale modellen er til syvende og sist dømt; så mye er åpenbart. Men jeg gjentar at dens virkelige mestere vil klamre seg til den til slutten. De har rett og slett ingenting å tilby verden, bortsett fra å opprettholde det samme systemet med plyndring og pengeutpressing.
De gir faen i den naturlige retten til milliarder av mennesker, flertallet av menneskeheten, til frihet og rettferdighet, retten til å bestemme sin egen fremtid. De har allerede gått videre til den radikale fornektelsen av moralske, religiøse og familieverdier.
La oss svare på noen veldig enkle spørsmål for oss selv. Nå vil jeg gjerne komme tilbake til det jeg sa og ønsker å henvende meg til også alle borgere i landet – ikke bare kollegene som er i salen – men alle borgere i Russland: vil vi ha her, i vårt land, i Russland, «foreldre nummer én, foreldre nummer to og foreldre nummer tre» (de har helt mistet det!) i stedet for mor og far? Vil vi at skolene våre skal pålegge barna våre, fra deres tidligste dager på skolen, perversjoner som fører til nedbrytning og utryddelse? Ønsker vi å tromme inn i hodene deres ideene om at visse andre kjønn eksisterer sammen med kvinner og menn, og å tilby dem kjønnsoverføringskirurgi? Er det det vi ønsker for vårt land og våre barn? Alt dette er uakseptabelt for oss. Vi har en egen fremtid.
La meg gjenta at de vestlige elitenes diktatur retter seg mot alle samfunn, inkludert innbyggerne i vestlige land selv. Dette er en utfordring for alle. Denne fullstendige forsakelsen av hva det vil si å være menneske, omveltningen av tro og tradisjonelle verdier, og undertrykkelsen av frihet kommer til å ligne en «religion i revers» – ren satanisme. Jesus Kristus avslørte falske messiaser og sa i Bergprekenen: «På deres frukter skal dere kjenne dem.» Disse giftige fruktene er allerede åpenbare for folk, og ikke bare i vårt land, men også i alle land, inkludert mange mennesker i Vesten selv.
Verden har gått inn i en periode med en grunnleggende, revolusjonær transformasjon. Nye maktsentra vokser frem. De representerer flertallet – flertallet! – av det internasjonale samfunnet. De er klare til ikke bare å erklære sine interesser, men også å beskytte dem. De ser i multipolaritet en mulighet til å styrke sin suverenitet, noe som betyr å få ekte frihet, historiske utsikter og retten til sine egne uavhengige, kreative og særegne former for utvikling, til en harmonisk prosess.
Som jeg allerede har sagt, har vi mange likesinnede mennesker i Europa og USA, og vi føler og ser deres støtte. En i hovedsak frigjørende, antikolonial bevegelse mot unipolart hegemoni tar form i de mest mangfoldige land og samfunn. Dens kraft vil bare vokse med tiden. Det er denne kraften som vil bestemme vår fremtidige geopolitiske virkelighet.
Venner
I dag kjemper vi for en rettferdig og fri vei, først og fremst for oss selv, for Russland, for å etterlate diktat og despoti i fortiden. Jeg er overbevist om at land og folk forstår at en politikk basert på eksepsjonalismen til hvem det måtte være og undertrykkelse av andre kulturer og folk er iboende kriminell, og at vi må lukke dette skammelige kapittelet. Det pågående sammenbruddet av vestlig hegemoni er irreversibelt. Og jeg gjentar: ting vil aldri bli det samme.
Slagmarken som skjebnen og historien har kalt oss til, er en slagmark for vårt folk, for det store historiske Russland. For det store historiske Russland, for fremtidige generasjoner, våre barn, barnebarn og oldebarn. Vi må beskytte dem mot slaveri og monstrøse eksperimenter som er utformet for å lamme deres sinn og sjel.
I dag kjemper vi for at det aldri skal skje for noen at Russland, vårt folk, vårt språk eller vår kultur kan slettes fra historien. I dag trenger vi et konsolidert samfunn, og denne konsolideringen kan bare baseres på suverenitet, frihet, skapelse og rettferdighet. Våre verdier er medmenneskelighet, barmhjertighet og medfølelse.
Og jeg vil avslutte med ordene til en sann patriot Ivan Ilyin: «Hvis jeg anser Russland som mitt moderland, betyr det at jeg elsker som russer, tenker og tenker, synger og snakker som en russer; at jeg tror på det russiske folks åndelige styrke. Dens ånd er min ånd; dens skjebne er min skjebne; dens lidelse er min sorg; og dens velstand er min glede.»
Bak disse ordene står et strålende åndelig valg, som i mer enn tusen år med russisk statskap ble fulgt av mange generasjoner av våre forfedre. I dag tar vi dette valget; innbyggerne i Donetsk og Lugansk folkerepublikker og innbyggerne i Zaporozhye og Kherson-regionene har gjort dette valget. De tok valget om å være sammen med sitt folk, å være sammen med sitt moderland, å ta del i dets skjebne og å seire sammen med det.
MOSKVA, 6. /TASS/. Den unipolare verdensorden og dens nøkkelattributt – Vestens dominans – hører fortiden til. Den nordlige halvkule har sett en retur til den kalde krigen og konfrontasjonen mellom de to polene – USA og NATO på den ene siden, og Russland og Kina, på den andre, sa presidenten for det russiske vitenskapsakademiets institutt for verdensøkonomi og internasjonale relasjoner (IMEMO), Alexander Dynkin, ved åpningen av Primakov Readings internasjonale ekspertforum tirsdag.
En unipolar verden med sin måte å styre globalt på, som trosser mangfoldet i den moderne verden og fremveksten av andre ikke-vestlige stater, hører fortiden til. Det er for tidlig å bedømme hva strukturen i en fremtidig verdensorden vil være. Det er imidlertid åpenbart at den kalde krigen er tilbake på den nordlige halvkule. En ny bipolaritet er et faktum, med USA og andre NATO-land ved den ene polen, og Russland og Kina ved den andre,» sa han.
Ekspansjon og motstand
Dynkin understreket at «NATOs endeløse utvidelse østover har støtt på Russlands motstand».
«I sine forsøk på å beholde sin dominerende posisjon i verden og opprettholde sitt nåværende nivå av innenlandsk forbruk, har USA på bare to tiår av det 21. århundre ødelagt 16 store avtaler og institusjoner for global styring – de som gjelder våpenkontroll, klima, global økonomi og Arktis,» fortsatte han. «De likviderte internasjonale traktatene og organisasjonene hadde ett fellestrekk – enten fraværet av amerikansk dominans, eller prioritets- eller konsensusprinsippet for aktivitet.»
Dynkin sa at denne «triste sannheten» indikerer at politiske realiteter som ikke passer inn i de vestlige ideologiske fortellingene blir neglisjert, mens «den mest profesjonelle ekspertisen ofte forblir uutnyttet på grunn av ublu geostrategiske fordeler».
«Årsaken til disse feilene kan blant annet sees i besettelsen med den utelukkende vestlig-sentriske modellen for strategisk planlegging og forsøk på å bygge scenariene for verdensutvikling helt på europeisk eller transatlantisk historisk erfaring. Irak, Syria, Libya og den afghanske katastrofen var de dramatiske milepælene i en slik ideologisk stahet og fortsatt trossing av virkeligheten. Nå er det Øst-Europas og Ukrainas tur, sier forskeren.
Intra-vestlige feil
Dynkin pekte på det han beskrev som «dramatiske endringer» på gang i innenrikspolitikken i vestlige samfunn.
– Ulikheten har vokst de siste 40 årene. Opprinnelig begrenset til den humanitære sfæren, har ulikhet nå også fått miljømessige, epidemiologiske og digitale dimensjoner. I hele perioden som gjennomgås har den globale indeksen for menneskelig utvikling vært på vei ned to år på rad. I 2020 og 2021 var det nede i mer enn 90% av landene rundt om i verden, «påpekte Dynkin. Dette er også et klart tegn på at den sosiale kontrakten som har vært i kraft i århundrer i den utviklede delen av verden, nå er utløpt. I samsvar med denne kontrakten var hver neste generasjon mer velstående enn den forrige. I gjennomsnitt var barn mer vellykkede enn foreldrene sine. I disse dager fungerer denne sosiale kontraktsformelen langt bedre i Eurasia enn i det euro-atlantiske området, noe som er veldig godt sett i Vietnam, Usbekistan, India, Malaysia og så videre.
Undertittel «Dokumentasjon og analyser fra fredsforskningsinstituttet SIPRI om det internasjonale rustningskappløpet.»
Fakkelbok utgitt på Gyldendal forlag i 1977 med forord av Helge Sivertsen, motstandsmann under den tyske okkupasjonen og nestor i arbeiderbevegelsen i Norge. Her er forordet som burde være et mønster for dagens krigshissere og våpensendere i samme parti.
«Dette er et nyttig arbeid. Med utgangspunkt i eit utval av publikasjonane frå Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm (SIPRI), oppsummerer forskar Marek Thee ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO) viktige data, analyser og konklusjonar frå SIPRIs arbeid gjennom 10 år. Resultatet er ei handbok som allerede ligg føre på fleire språk, og som vi og treng på norsk. Den gjev nøktern kunnskap om rustning og nedrustningsarbeid i dag og teiknar på den måten eit klart bilde av situasjonen. Det er eit så sant bilde som det er mogleg å få det ut frå dei opplysningar som er åpent tilgjengelege.
Det Internasjonale Fredsforskningsinstituttet i Stockholm er eit av verdens beste. Det er uavhengig, det har gode ressurser, og det er kvalitet i det instituttet gjer. Er det noe område der det er nødvendig at fakta er tilgjengelege for folk flest, så er det her. Situasjonen er farleg. Overforbruket av ressursar til militære formål er så stort at folk sulter i hel i milliontal av den grunn. Det er bygd opp ei drapsevne som er stor nok til å utrydde menneskelivet på kloden.
Det finst inga politisk oppgåve i dag som er viktigare enn å koma i gang med nedrusting gjennom internasjonale avtalar. Derfor er det så om å gjere at folk flest får kunnskap om situasjonen. Det er på den måten opinionen kan bli sterk nok til å gje politikken retning. Det nå det kan vise seg om demokratiet har den styrke situasjonen krev: Eit overveldande fleirtal av tenkjende menneske over heile kloden vil sjå at nedrusting og fred er realpolitikk når fakta om rustningane og dagens militære drapsevne er klare. Så er det spørsmål om den politiske handlekrafta. Vårt land er med på fremme nedrusting, og denne handboka kan vera til nytte både for politikarar, organisasjonar og enkeltmenneske som vil ta del i dette arbeidet.»
