Månad: mai 2022

Dei lange linjene i USA sin geo-politikk 1

Kapittel i  ii iii  iv v  vi  vii  viii  ix  x  xi

Innleiing

For å forstå kva som skjer i verda no må vi i ha grep på nokre vesentlege saker. Vi må ha grep på dei grunnleggande trekka i Kina og Russland sin utanrikspolitikk og rolla til den alliansefrie rørsla i verda, om dei lange linjene i USA-England sin utanrikspolitikk og om rolla til det humanitær-industrielle komplekset i verda. Eg har skrive noko om alle desse felta tidlegare og du kan lese om  Eit anticolumbisk blikk på historia og Verdens undertrykte folk og land reiser seg. Særleg den siste tilvisninga er viktig for å forstå heile verdssituasjonen i dag. Men her skal eg i hovudsak ta for meg dei lange linjene i USAs utanrikspolitikk i noko meir detalj.

Dette er ei historie eg har studert i rundt 55 år, først som amatør og etter et tok hovudfag i historie i 1972 (som resulterte i boka De tjente på krigen, 1974), med akademisk stempel. Eg har lese dusinvis av bøker og hundrevis med artiklar om emnet og sjølv skrive ein god del om det tidlegare. Dette er derfor ikkje noko lettbeint produkt.

Den columbiske epoken

Historisk er det viktig å hugse på at USA har overtatt etter Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England som den store geo-imperialistiske makta i verda. Heile denne tida kan vi kalle den columbiske epoken, eller, som nokre og seier, atlantismen. Columbismen er eit omgrep som blei skapt av den store engelske geo-imperialisten Halford Mackinder som vi skal komme tilbake til. Omgrepet har mellom andre blitt brukt av Noam Chomsky og Domenico Losurdo. USA er det siste leiande columbiske (atlantiske) landet og fører vidare heile tradisjonen frå Columbus steig i land på øya dei kalla Hispaniola i 1492, frå dei oversjøisk imperia vart kriga fram, og fram til i dag der systemet framleis finnast, under leiing av USA. Columbismen er ein tradisjon som går ut på dei «kvite» overklassane i dei transatlantiske landa og deira settlarstatar rundt om i verda skal ha globalt overherredømme og utnytte heile kloden til sitt eige beste med alle dei middel det krev. Etter Andre verdskrig og USA sitt samarbeid med dei japanske okkupantane i Korea for å splitte landet og sikre amerikansk hegemoni i sør, har også Japan vore inkludert i columbismen, som eit ikkje-kvitt land, men berre som USA sin vasall.

Eigentleg var det Marx som først skreiv om dette då han omhandla den opphavlege akkumulasjonen som førte til full utvikling av kapitalismen i kapittel 24.6 i først bind av Kapitalen som kom ut i 1869. I heile kapittel 24 skriv han om dei to grunnleggande momenta i framveksten av moderne kapitalisme. Det eine var skaping av ein arbeidarklasse ved å ta frå bønder/handverkarar jorda og arbeidsreiskapen, slik at dei måtte begynne så selje arbeidskrafta si for å få tak i livsmiddel. Det andre var dei oversjøiske imperia der det sentrale var å utrydde og/eller ta makta over dei som budde der og så unytte både dei og landet deira til beste for «moderland». Mitt syn er at dette framleis er eit grunnleggande trekk ved den moderne kapitalismen, og at dei leiande «moderlanda», no med USA i spissen, slås med alle middel for å halde oppe begge systema – utbyttinga av arbeidarklassen i eigne land og utbytting av verdas undertrykte land og folk. Det systemet som no er under mest press er det moderne kolonisystemet. Dei folka og nasjonane som har vore og er undertrykt og utbytta av dei «kvite» «moderlanda» er no i kraftig rørsle for å kvitte seg med heile systemet og opprette ei verd med likeverdige statar som kan samarbeide ut frå det verkelege innhaldet i FN-pakta og dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens. Det er først og fremst den alliansefrie rørsla som representerer denne retninga, i allianse med Russland og Kina. Vi kjem tilbake til det.

Kolonisystemet var det sentrale momentet i epoken etter 1492. Det Marx ikkje kunne vite var at dette systemet heldt seg formelt til rundt 1960 og så gjekk over i ei anna form med det vi kallar nykolonialismen som varer framleis, men som no er under sterkt press. Så denne epoken som representerer tida med dei «kvite» overklassane sine oversjøisk imperia viser nett til denne undertrykkinga og utbyttinga av folk og nasjonar over heile verda til beste for desse overklassane. Nokre smular har og falle på underklassane, medrekna arbeidarklassen i dei columbiske «moderlanda». Utvandring og utbytting av dei ikkje-columbiske landa har vore viktige moment for å halde motseiinga mellom borgarskap og arbeidarklasse i «moderlanda» innan ikkje-revolusjonære rammer.

Det viktigaste trekket i columbismen er å få kontroll med land, område og folk utanfor det columbiske kjerneområdet. Typisk for perioden er at det blei skapt oversjøiske imperia i stor målestokk for første gong i verdshistoria og det har prega verda sidan. Vikingane sine erobringar i det seinare Ukraina, England og øyene nord for Storbritannia var ei forsmak på dette. Dei begynte til og med eit forsøk på kolonisering av det amerikanske kontinentet. Det er dei som meiner at vikingane sitt etos prega deler av den engelske måten å vere og handle på, og at dette også var eit moment i aggressiviteten i den engelske imperiebygginga. Dette er ikkje så usannsynleg ut frå at den engelske overklassen faktisk hadde sterke innslag frå Normandie som var vikingane sin del av Frankrike.

Det er også slik at denne aggressiviteten mot folk utanfor det atlantiske området blei trent opp i dei store Korstoga for å erobre Palestina og sikre handelsrutene austetter, med dei seinare kampene for å halde på herredømme i Midt-Austen, som eigentleg varte frå 1095 til 1453 då det Osmanske riket erobra Konstantinopel. Dette hindra dei «kvite» statane frå å tene penger på handel med Austen og var ei sterk tilskunding til å finne andre vegar dit.

Så vi kan seie at columbismen er ein direkte erobrande etterfølgjer etter korstoga. Vi skal og merke oss at korstog også var retta mot dei som ikkje ville underkaste seg den økonomisk-politiske leiinga i Vest. Dette gjeld også columbistane sine kampar for å slå ned motstand mot utbyttingssystemet sitt over heile verda. Det tok til med massive folkemord på det amerikanske kontinentet og vart følgd opp med folkemorda i Australia, New Zealand og Canada. Alle stadar blei det starta av utvandrar frå England, så vi må rekne England som folkemordstaten framfor alla. Det var også den viktigaste slavehandel-staten. Vi kan seie at kapitalismen i Liverpool rett og slett vart bygga opp på inntekter frå slavehandelen

Hovudmålet for leiarane i dei columbiske kjernelanda under heile den ettercolumbiske tida har vore å omdanne økonomien der slik at han tener dei columbiske kjernelanda. Metodane er krig, folkemord, rov og utarming, utbytting og fattigdom, undertrykking og umenneskeleggjering.

Den grunnleggande columbiske ideologien er at dei columbiske kjernelanda er overlegen resten av verda og at dei columbiske metodane trengs for å gjere verda betre. Alle som motsett seg dette må finne seg i å bli slått ned. Dei er dei «vonde», «fienden». Difor framstiller dei columbiske leiarane alltid columbismen som noko svært godt, mens han er grunnleggande rasistisk og grueleg under eit ytre bilete av velvilje og humanisme. Dei som ikkje vil finne seg i å bli underlagd det columbiske systemet blir systematisk svartmala, og særleg i tider då dei columbiske maktene planlegg og gjennomfører store angrep på dei. I dag blir dei columbiske ugjerningane gjerne skjult under slagorda «fridom og demokrati» og «fri marknad». Tidlegare har omvending til den vestlege religionen vore sentral og tanken om «den kvite mannen si byrde».

Columbismen er imperialistisk i si indre kjerne. Han har utvikla seg historisk frå «oppdagings-» og erobringstida, over kolonitida og den moderne imperialismen og nykolonialismen. Dei seinaste leiande columbiske statane har vore England og USA. England hadde oppretta sitt verdsherrevelde i 1815 etter Napoleonskrigane. På slutten av 1800-talet gjekk Tyskland forbi England i produksjon og teknologi. Då dei greip etter overherredøme i Europa med moglegheit for å ta fleire koloniar og det førte det 1. verdskrig. I same periode var det ei stor industriell utvikling i USA som etter kvart blei den dominerande industrimakta i verda. Etter dei store verdskrigane var England sterkt svekka og USA svært styrka og dei tok over hegemoniet, mens England blei ein viktig juniorpartnar som hjelpte USA med å utvikle herskarteknikkane og -metodane sine. Som et har skrive er det viktig å vere klar over at England frå først av styrte i settlarlanda USA, Canada, Australia og New Zealand. I alle desse landa vart det utførd folkemord på den opphavlege folkesetnaden og landet deira ble offer for engelsk aggresjon, dvs. fiendtleg og valdeleg inntog på områda til andre land og folk. England begynte alle desse folkemorda som så blei overtatt av den nye engelske overklassen i settlarlanda.

Kampen mot columbismen

Dei ikkje-columbiske, undertrykte landa og folka har heile tida kjempa mot columbismen, men har stadig blitt slått ned eller blitt overtatt att. Eit grunnleggande eksempel er Haiti sin anticolumbiske kamp. Eit eksempel som er knytt til oss var opprøret i den dansk-norske kolonien på øya St Jan i 1733. Det braut ut på vesle julaften det året og varte i omlag eit halvt år. Av dei 108 kvite på øya blei 76 drepne og av dei 109 plantasjane der var 46 brent ned eller øydelagd på annen måte. Til slutt vart dei fleste opprørane drepne i kamp. Nokre drap seg sjølv og nokre blei dømd til dauden. Du kan lese om dette i Fartein Horgar si firebands romanserie, særleg andre boka med tittelen I slaktemåneden, utgjeven i 2017 og 2018.

Denne kampen har aldri tatt slutt og varar framleis. I røyda er Russland sin innmarsj i Ukraina eit moderne utslag av denne kampen. No utløyst av trusselen mot Russland sitt sjølvstende frå den grusomste og sterkaste columbiske makta nokon sinne, USA.

Fram til noe er det berre nokre få statar i verda som har klart å hald seg varig utanfor columbisk dominans. Den viktigaste og største er Kina. Men vi har også Nord-Korea, Cuba, Venezuela, Iran, Syria. Etter 2002 høyrer også Russland til desse landa. Alle land som vel leiarer som ikkje opnar for amerikansk dominans i landet sitt, blir motarbeida og ofte kasta etter undergravingsarbeid frå CIA, NGOar og fleire andre USA-dominerte organisasjonar, eller direkte gjennom krigar. Grenada, Irak og Libya er eksempel der krig blei brukt og Ukraina er eksempel på bruk av undergraving og regimeendring for å få innsett ei leiing som opna landet for amerikansk kapital og den medfølgdande nyliberalismen.

Eit viktig skilje i kampen mot columbismen var Sovjet-Unionen som blei oppretta i 1917 som ein sterk anti-columbisk makt som heldt USA og vasallane i sjakk. Denne motstanden styrka seg med Sovjet-Unionen sin siger i 2. verdskrigen, opprettinga av Folkerepublikken Kina og det uavhengige Cuba pluss motstand mot columbismen over store delar av verda. Eit nytt steg blei tatt med opprettinga av den alliansefrie rørsla i Beograd i 1961. I dag er denne revitalisert og 120 statar er med.

Då Sovjet-Unionen blei oppløyst i 1991 og Kina framleis var svakt, steig USA opp som den første makta i verda som verkeleg kunne få fullt verdsherredømme – ei einaste leiande verdsmakt. Men for å klare det måtte dei ha kontroll med det eurasiske kontinent. Dei utforma difor ein strategi for å klare dette, og den held dei framleis beinhard fast på sjølv om det økonomisk-politiske grunnlaget for å lukkast ikkje lenger er til stades med framveksten av eit økonomisk mektig Kina og eit Russland som reiv seg ut at av USA sin dominans litt ut på 2000-talet, under leiing av Putin. Frå då av var han og Russland «vond».

I USA trudde dei lenge at dei ville få kontroll med Kina fordi landet opna opp for store investeringar frå dei. Dei tenkte nok at dei kontrollane som Kina hadde med kapitalen ville forsvinne etter kvart. Men då Xi Jinping kom til makta i 2012 blei det etter kvart heilt klart at kontrollen med utanlandsk kapital blei skjerpa og Kina lanserte målet med å bli ein velståande, sosialistisk stat innan 2049.

Då dei sette dei gang prosjektet med dei nye silkevegane (Belt and Road) og utvida handel og samkvem med mest alle land verda og særleg med statane langs den gamle Silkevegen blei dei ein øydeleggande trussel mot USA sin verdsdominans. USA var faktisk allereie spelt ut økonomisk i verda for nokre år sidan. Etter kvart blei dei einaste moglegheitene USA hadde for å erobre tilbake verdsherreveldet sitt, undergraving, regimeendringar og krig. For å få til dette prøver dei å få dei andre transatlantiske statane, og dei engelsktalande settlarstatane Canads, Australia og New Zealand pluss Japan, som dei faktisk ser på som sine vasallar, med på leiken.

Dei krigshandlingane som vi no ser i Ukraina står derfor om mykje større saker en om Ukraina sjølv. Det står nok om USA skal få fortsette løpet sitt for å sikre eit rote verdsherrevelde som etter 2. verdskrigen har ført til ei uendeleg rekke av lidingar for undertrykte land og folk over heile verda, og for USA sine vasallar sjølv. Men ikkje nok med det.

Den kampen vi ser i Ukraina er den columbiske verda sin proxy-krig for å  halde på heile det columbiske systemet med «kvit» verdsherskarmakt. Og dei «kvite» columbiske leiarane, saman med andre USA-dominerte statsleiingar, følgjer med og prøver å mobilisere heile den «kvite» verda til innsats mot dei «onde» anti-columbiarane. Difor er det viktig å tenke seg nøye om når ein tar stilling her. Vi må gjerne beklage Russland sin aggresjon, slik eit fleirtal av statane i FN gjorde (men likevel statar med berre rundt 46 % av folkesetnaden i verda), men å nekte å sjå heile biletet og den historiske bakgrunnen for det som skjer, gjer gjerne av vi kjem på feil side av hovedmotseiinga i verda, nemleg i kampen mellom den «kvite» columbiske verdsdominansen og dei som vil rive seg ut av denne.

Vi gjer ei underordna motseiing til hovudmotseiinga, slik vi faktisk ofte gjer når noko verkar sterkt kjenslemessig på oss. Så tar vi parti for den eine sida i denne underordna motseiinga utan å tenke på kva side i hovudmotseiinga den sida vi har tatt parti for høyrer til. Ut frå den underordna motseiinga ser det ut som Ukraina, leia av Zelenski, er den som bli angripen og treng støtta vår, men ut frå hovudmotseiinga er Zelenski ein marionett for USA og deltakar i USA sitt spel for verdsherredømme, eit spel som krev at dei russisktalande i Ukraina blir forfølgde og kriga mot, og som krev regimeskifte i Russland for å kunne fortsette med å ta Kina. Desto meir direkte USA/NATO går inn med våpenstøtte, desto klarare blir dette.

Difor vil ein verkeleg fredspolitikk vere å stanse det aggressive USA sin kamp for verdsherredømme og regimeskifte i Russland, slik dei har klart i Ukraina, og å følgje oppmodinga frå FN om å bruke alle middel for å få stans i krigshandlingane snarast mogleg og få ei rimeleg ordning for dei undertrykte russisktalande serbarane i aust og ei fjerning av den amerikanske trusselen mot Russland og verda elles.

Men la oss sjå på heile den aggressive historia til USA. Den forklarar kvifor USA har gått i spissen for å hindre at Minsk-avtalene blei sett ut i livet og kvifor dei har gått inn for å sende våpen inn i Ukraina for å forlenge krigshandlingane så lenge som mogleg, i staden for å gå for løysingar som låg i Minsk-avtalene. Og det forklarar at dei har lært opp nazibandar i Ukraina til militære einingar, køyrt inn våpen i store mengder og lært opp ukrainske hæravdelingar til NATO-standard. Det blir ein lengre gjennomgang. Men dei som trur dei kan forstå kva som skjer i verda utan å kjenne historia vil stort seg velje feile løysingar på konfliktane vi ser.

Afrika støtter Russlands operasjon i Ukraina og tar til orde for en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen

Kolonne: Samfunn

Region: Afrika

AFR957444

Hendelsene i Ukraina og Russlands handlinger der oppfattes forskjellig rundt om i verden. Mens noen land, under press fra Washington, innfører sanksjoner mot Russlands operasjon i Ukraina, styrker andre forholdet til Moskva, eller i det minste opprettholder status quo. Mens den vestlige verden, påvirket av Washingtons og deres alliertes russofobiske politikk, har de trappet opp innsatsen for feilinformasjon rettet mot befolkningen, noe som får Moskva til å se ut som en skyldig part, er det også et betydelig antall stater som er objektive i sin vurdering av hendelsene.

Og et betydelig antall av dem som har støttet Moskvas posisjon er land på det afrikanske kontinentet, hvis borgere har betydelig kamperfaring og var blant de første til å erklære sin villighet til å bli med i Russlands spesielle operasjon. Det er afrikanere som personlig har konfrontert terrorister støttet av det kollektive Vesten i årevis som kjenner igjen EU og NATO-sine fingeravtrykk i konflikten i Ukraina. De kamerunske væpnete styrkene uttrykte for eksempel  sin sterke motstand mot nazismen, og trodde at den ikke hadde noen plass i den moderne verden. De vet av egen erfaring om rasemessig fordømmelse, da mange av deres kjære var ofre for misbruk fra hvite kolonisatorer, som ikke anså dem som menneskelige, i hundrevis av år.

Innbyggerne i CAR (Den sentral-afrikanske republikk) husker også godt hjelpen som kollektivet West ga til the Coalition of Patriots for Change (CPC), et konglomerat av grupper som kastet landet inn i år med væpnet konflikt. De uttrykker derfor også  sin støtte til Russland i Ukraina og understreker at de er forberedt på å personlig delta i operasjonen av Ukraina, om nødvendig.

For folket i Den demokratiske republikken Kongo er Vladimir Putin og hans modige politikk også en modell for hans villighet til å forsvare verdensfreden, og de har vist en beredskap til å stå skulder ved skulder med ham for å forhindre nazisme i Ukraina.

Nordafrikanske land som Algerie og Libya har heller ikke vært uvirksomt. Libyere, for eksempel, husket at deres hjemland en velstående stat før USAs kriminelle intervensjon. Derfor er det libyske militæret klar til å hjelpe Russland med å slå tilbake mot det kollektive Vesten, som destabiliserer verden gjennom Ukraina.

Tilsvarende vurderinger er gjort av sudanere, sørafrikanere og flere andre afrikanske stater, og de understreker at de ukrainske nazistene er et av de grusomste verktøyene EU og NATO noensinne kan skape. De understreket også at det kollektive Vesten igjen har vist hvor likegyldig det er for siviles skjebne, som det er forberedt på å ofre for å tilfredsstille sine rovdyrinteresser.

Denne reaksjonen av støtte til Russland fra Afrika er ikke overraskende. Afrika og Russland har alltid hatt et varmt forhold. Enhver russisk tilstedeværelse på det afrikanske kontinentet er ikke forbundet i befolkningen med en hvit kolonisator, men med en sann venn som er oppfyller sine forpliktelser. Tross alt var det Moskva som viste Afrikas folk at det var klart til å utvikle like gjensidig fordelaktige relasjoner med dem, utvikle sin økonomi, bygge økonomiske fasiliteter på gunstige vilkår og, selv i vanskelige tider for seg selv, avskrive afrikanske staters gjeld på flere milliarder dollar. Afrikanske borgere forstår derfor at den russiske spesialoperasjonen har et viktig formål. De er godt klar over farene ved nazismen, hva det kan føre til og hvorfor den må bekjempes på alle tilgjengelige måter.

En rekke afrikanske land avsto fra avstemningen om en FN-resolusjon som beklager Russlands spesialoperasjon i Ukraina, bemerket Frankfurter Allgemeine . Som resultatet viser, er årsakene forskjellige og kan for eksempel omfatte deres historiske forhold til Sovjetunionen, som støttet frigjøringsbevegelser i Algerie, Angola, Kongo, Etiopia, Guinea, Marokko, Sør-Afrika og mange andre stater. Det meste av eliten på det afrikanske kontinentet studerte i Sovjetunionen. De er leger, ingeniører, forskere, piloter i Afrika. Av disse og mange andre grunner er afrikanere dypt takknemlige overfor russerne. Imidlertid spiller Moskvas merkbare utvidelse av sin tilstedeværelse på kontinentet siden 2014 også en rolle. Dessuten ser mange afrikanske land Russland og Kina som viktige allierte i FN.

Som den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa påpekte under sin siste tale til parlamentet, kunne konflikten i Ukraina vært unngått dersom NATO hadde fulgt Moskvas advarsler om ikke å ekspandere østover. Den sørafrikanske presidenten understreket at hvis NATO hadde lyttet til advarslene fra sine egne ledere og andre tjenestemenn, som i årevis har understreket at ekspansjon østover ville fremprovosere større ustabilitet i regionen, ville ikke dette ha skjedd.

Den sørafrikanske presidenten bemerket også at det de siste dagene har vært økt press på det afrikanske landet, gitt sin internasjonale vekt, sine forretningsforbindelser med Russland, inkludert innen BRICS, for å vedta en mer «fiendtlig holdning». Likevel er det statens tilnærming å oppnå en «varig løsning på konflikten».

Samarbeid mellom Russland og Sør-Afrika innenfor BRICS- og G20-rammeverket bidrar til å skape en multipolar verden og styrker Russlands posisjon på verdensscenen. Det bidrar også til å gjøre det multipolare systemet med internasjonale relasjoner mer legitimt. BRICS er i mellomtiden en viktig mellomliggende forhandlingsplattform mellom individuelle landinteresser og G20.

Når det gjelder Sør-Afrika selv, er det den største økonomien på det afrikanske kontinentet, og står for en tredjedel av det samlede BNP i Afrika sør for Sahara. Sør-Afrika har en velutviklet infrastruktur, et av de mest utviklede finansmarkedene i verden, og er også ledende innen institusjonell utvikling. I tillegg har det afrikanske kontinentet de største reservene av naturressurser. Det er derfor ingen tvil om at mange land er veldig interessert i å samarbeide med Sør-Afrika, akkurat som Pretoria selv er interessert i å spille en stadig viktigere rolle i verdenspolitikken.

Det er derfor ikke overraskende at Sør-Afrika er blant landene som allerede har tilbudt seg å være involvert i løsningen av konflikten i Ukraina. Landets leder, Cyril Ramaphosa, ringte Vladimir Putin 10. mars om Ukraina og samarbeid innenfor BRICS-rammeverket. Den russiske presidenten orienterte om årsakene og målene for den spesielle militære operasjonen for å beskytte Donbas, samt om situasjonen i forhandlinger med representanter for ukrainske myndigheter. For sin del uttrykte den sørafrikanske lederen «støtte til den pågående politiske og diplomatiske innsatsen».

Sør-Afrikas spesielle interesse for å løse den ukrainske konflikten skyldes også at myndighetene er bekymret for behandlingen av sine borgere i Ukraina. Spesielt har den sørafrikanske regjeringen uttrykt bekymring for Kiev-regimets brutale behandling av afrikanere som prøver å forlate Ukraina på grunn av den utbredte rasistiske holdningen til dem. De må ta avstikkere fra byer som Kiev og Kharkov for å komme til Lviv, men til slutt har de ikke lov til å krysse den ukrainsk-polske grensen fordi prioritet er gitt til hvite mennesker. Samtidig prøver organisasjoner kontrollert av Kiev-regimet å rekruttere afrikanske statsborgere, inkludert i Sør-Afrika, som skal brukes i sine militære operasjoner. Argus rapporterer spesielt at afrikanske leiesoldater rekrutteres gjennom ukrainske diplomatiske kanaler. Sosiale medier snakker om flere afrikanere som har kommet til Ukraina som slike leiesoldater, og selv at etter at en av dem kom inn i en krangel med krigere fra nazibataljonen, og bli skutt ihjel.

I lys av konflikten i Ukraina oppfordret den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa til en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen og snakket også om FNs svakhet i den nåværende situasjonen. Det skal huskes at den alliansefrie bevegelsen er en internasjonal organisasjon, grunnlagt i 1961 under den kalde krigen, som samlet stater i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa som fulgte prinsippet om ikke-samsvar med noen militær blokk. I en tale til Sør-Afrikas parlament sa president Ramaphosa: «Vi må arbeide for å styrke den alliansefrie bevegelsen slik at de landene som ikke er i en rivalisering for hegemoni mellom stormaktene, kan samarbeide for å bygge verdensfred.» Samtidig påpekte han at mens Sør-Afrika solidaritserte seg med FNs posisjon som krevde en slutt på militær handling i Ukraina, demonstrerte hele situasjonen «svakheten i denne organisasjonens struktur og praktiske handlinger». Det er behov for en multilateral tilnærming til freds- og sikkerhetsspørsmål, sier han.

Vladimir Danilov, politisk observatør, utelukkende for nettmagasinet «New Eastern Outlook«.

Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Denne artikkelen ble skrevet av en amerikansk ekspert i mai 2015, like etter Maidan og det USA-ledete kuppet i Ukraina. De gir en god forståelse for det som foregår i Ukraina dag. Oversetters anmerkning.

(Oversatt av Terje Valen.)

Av Paul Craig Roberts | mai 2015 | USA, utsiktspunkter |  4 |

Krigstrusselen stiger etter hvert som økonomien avtar

Paul Wolfowitz, daværende nyutnevnt viseforsvarsminister. 1. mars 2001. (US Department of Defense)

Wolfowitz-doktrinen om amerikansk utenrikspolitikk utgjør en alvorlig trussel mot menneskeheten.

Paul Craig Roberts, hovedtale til den årlige konferansen til Financial West Group, New Orleans, 7. mai 2015.

De definerende hendelsene i vår tid er Sovjetunionens sammenbrudd, 9/11, eksport av jobber og økonomisk deregulering. I disse hendelsene finner vi grunnlaget for våre utenrikspolitiske problemer og våre økonomiske problemer.

USA har alltid hatt en god mening om seg selv, men med det sovjetiske sammenbruddet nådde selvtilfredsheten nye høyder.  Vi ble det eksepsjonelle folket, det uunnværlige folket, landet valgt av historien for å utøve hegemoni over hele verden.  Denne nykonservative doktrinen frigjør den amerikanske regjeringen fra folkerettens begrensninger og tillater Washington å bruke tvang mot suverene stater for å gjenskape verden i sitt eget bilde.

For å beskytte Washingtons unike status som eneste supermakt etter Sovjetunionens sammenbrudd, skrev Paul Wolfowitz, i 1992, det som er kjent som Wolfowitz-doktrinen. Denne doktrinen er grunnlaget for Washingtons utenrikspolitikk.  Læren sier:

«Vårt første mål er å forhindre gjenkomsten av en ny rival, enten på territoriet til det tidligere Sovjetunionen eller andre steder, som utgjør en trussel av størrelsesorden på det som Sovjetunionen tidligere sto for. Dette er en dominerende vurdering som ligger til grunn for den nye regionale forsvarsstrategien, og krever at vi forsøker å forhindre at enhver fiendtlig makt dominerer en region hvis ressurser under konsolidert kontroll vil være tilstrekkelig til å generere global makt.»

I mars i år utvidet Rådet for utenriksrelasjoner denne doktrinen til Kina.

Washington er nå forpliktet til å blokkere fremveksten av to store atomvåpenbevæpnede land. Denne forpliktelsen er årsaken til krisen som Washington har skapt i Ukraina og for bruk som antirussisk propaganda.  Kina blir nå konfrontert med Pivot to Asia og byggingen av nye amerikanske marine- og flybaser for å sikre Washingtons kontroll over Sør-Kinahavet, nå definert som et område av amerikanske nasjonale interesser.

9/11 tjente til å starte de neokonservatives krig for hegemoni i Midtøsten. 9/11 tjente også til å starte den innenlandske politistaten. Mens sivile friheter har krympet hjemme, har USA vært i krig i nesten hele det 21 århundret, noe som, ifølge Joseph Stiglitz and Linda Bilmes har kostet oss minst $6 billioner dollars.  Disse krigene har gått veldig dårlig.  De har destabilisert regjeringer i et viktig energiproduserende område.  Og krigene har i stor grad multiplisert «terroristene», hvor kampen mot disse var den offisielle årsaken til krigene.

Akkurat som sovjetunionens sammenbrudd utløste amerikansk hegemoni, ga det opphav til eksport av jobber.  Det sovjetiske sammenbruddet overbeviste Kina og India om å åpne sine massive underutnyttede arbeidsmarkeder for amerikansk kapital.  Amerikanske selskaper, sammen med alle de motvillige, som ble presset av store forhandlere og Wall Streets trussel om å finansiere overtakelser, flyttet produksjon og de industrielle og profesjonelle servicejobber som kunne flyttes, for eksempel programvareutvikling, til utlandet.

Dette fjernet deler av den amerikanske middelklassen og fjernet karrierestiger. Amerikansk BNP og skattegrunnlag flyttet med jobbene til Kina og India. Amerikanske reelle median familieinntekter opphørte å vokse og begynte å synke.  Uten inntektsvekst for å drive økonomien, tydde Alan Greenspan til en utvidelse av forbruksgjelden, som har gått sin gang.  For tiden er det ingenting som driver økonomien.

Når varer og tjenester produsert av offshorejobber bringes til USA for å bli solgt, går de inn som import, og forverrer dermed handelsbalansen. Utlendinger bruker sine handelsoverskudd til å erverve amerikanske obligasjoner, aksjer, selskaper og eiendom.  Følgelig blir interesser, utbytte, kapitalgevinster og husleier omdirigert fra amerikanere til utlendinger.  Dette forverrer underskuddet på driftsbalansen.

For å beskytte dollarens valutaverdi i møte med store underskudd på driftsbalansen og pengeskapingen til støtte for balansen i «banker som er for store til å mislykkes», har Washington fått de japanske og europeiske sentralbankene til å skrive ut penger i vilden sky. Utskrift av yen og euro kompenserer utskriften av dollar og beskytter dermed dollarens vekslingsverdi.

Glass-Steagall-loven som skilte kommersielle banker og investeringsbanker hadde blitt noe erodert før den totale opphevelsen i andre periode av Clinton-regimet. [Redaktørens avklaring: Glass-Steagall-loven ble delvis opphevet; det som var igjen var Federal Deposit Insurance Corporation, som i hovedsak eksisterer som et middel til å kausjonere ut store banker på skattebetalernes bekostning. ] Denne opphevelsen, sammen med manglende regulering over motderivater, fjerning av posisjonsgrenser på spekulanter, og den enorme økonomiske konsentrasjonen som følge av den sovende statusen til anti-trust-lover, produserte ikke fri en markedsutopi, men en alvorlig og pågående finanskrise.  Likviditeten som er utstedt på vegne av denne krisen har ført til bobler i aksjemarkedet og obligasjonsmarkedet.

Implikasjoner, konsekvenser, løsninger

Da Russland blokkerte Obama-regimets planlagte invasjon av Syria og tiltenkt bombing av Iran, innså nykonservative at, mens de hadde vært opptatt av sine kriger i Midtøsten og Afrika i et tiår, hadde Putin gjenopprettet den russiske økonomien og militæret.

Wolfowitz-doktrinens første mål – å forhindre gjenkomsten av en ny rival – hadde blitt brutt.  Her fortalte Russland USA «Nei».  Det britiske parlamentet sluttet seg til å legge ned veto mot Storbritannias deltakelse i en amerikansk invasjon av Syria.  Statusen som eneste supermakt ble rystet.

Dette omdirigerte oppmerksomheten til neokonservative fra Midtøsten til Russland.  I løpet av det forrige tiåret investerte Washington 5 milliarder dollar i finansiering av fremstående politikere i Ukraina og ikke-statlige organisasjoner som kunne sendes ut i gatene i protester.

Da Ukrainas president gjorde en nytte-kostnadsanalyse av ukrainas foreslåtte tilknytning til EU, så han at de ikke betalte og avviste det. På det tidspunktet kalte Washington frivillige organisasjoner ut i gatene. Nynazistene la til volden, og regjeringen, som var uforberedt på vold, kollapset.

Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt valgte den nye ukrainske regjeringen og etablerte et vasallregime i Ukraina.

Washington håpet å bruke kuppet til å kaste ut Russland fra sin marinebase i Svartehavet, Russlands eneste varmtvannshavn.  Men Krim, i århundrer en del av Russland, valgte å vende tilbake til Russland.  Washington var frustrert, men kom seg etter skuffelse og beskrev Krim selvbestemmelse som russisk invasjon og annektering.  Washington brukte denne propagandaen til å bryte opp Europas økonomiske og politiske forhold til Russland ved å presse Europa inn i sanksjoner mot Russland.

Sanksjonene har hatt uheldige konsekvenser for Europa.  I tillegg er europeerne opptatt av Washingtons voksende krigføring.  Europa har ingenting å tjene på konflikt med Russland og frykt for å bli presset inn i krig. Det er indikasjoner på at noen europeiske regjeringer vurderer en utenrikspolitikk uavhengig av Washingtons.

Den virulente antirussiske propagandaen og demoniseringen av Putin har ødelagt russisk tillit til Vesten.  Med NATO-kommandanten Breedlove som krever mer penger, flere tropper, flere baser på Russlands grenser, er situasjonen farlig. I en direkte militær utfordring til Moskva søker Washington å innlemme både Ukraina og Georgia, to tidligere russiske provinser, i NATO.

På den økonomiske scenen er dollaren som reservevaluta et problem for hele verden. Sanksjoner og andre former for amerikansk finansimperialisme får land, inkludert svært store, til å forlate dollarbetalingssystemet. Ettersom utenrikshandelen i økende grad gjennomføres uten bruk av amerikanske dollar, faller etterspørselen etter dollar, men tilbudet har blitt kraftig utvidet som følge av kvantitative lettelser.  På grunn av offshore produksjon og amerikansk avhengighet av import, vil et fall i dollarens kursverdi føre til innenlandsk inflasjon, ytterligere senke amerikanske levestandarder og true de riggede, aksjer, obligasjoner og edle metallmarkeder.

Den reelle grunnen til kvantitative lettelser er å støtte bankenes balanser.  Den offisielle grunnen er imidlertid å stimulere økonomien og opprettholde den økonomiske oppgangen.  Det eneste tegn på utvinning er reelt BNP som bare vises som positivt fordi deflatoren er undervurdert.

Bevisene er tydelige på at det ikke har vært noen økonomisk oppgang.  Med BNP negativt i første kvartal og andre kvartal som trolig også vil være negativt, kan andre etappe av den lange nedgangen begynne i sommer.

Dessuten er dagens høye arbeidsledighet (23 prosent) forskjellig fra tidligere arbeidsledighet. På etterkrigstidens 1900-tall håndterte Den amerikanske sentralbanken inflasjonen ved å kjøle ned økonomien.  Salget ville avta, varelager ville bygge seg opp, og permitteringer ville skje.  Etter hvert som arbeidsledigheten økte, ville Fed snu kursen og arbeidere ville bli kalt tilbake til jobbene sine.  I dag er ikke jobbene der lenger.  De er flyttet over havet.  Fabrikkene er borte. Det er ingen jobber å ringe arbeidere tilbake til.

For å gjenopprette økonomien kreves det at eksport av jobber reverseres og jobbene bringes tilbake til USA. Dette kan gjøres ved å endre måten selskaper beskattes på. Skattesatsen på bedriftens fortjeneste kan bestemmes av den geografiske plasseringen der selskaper tilfører verdi til produktene de markedsfører i USA.  Hvis varene og tjenestene produseres offshore, vil skattesatsen være høy.  Hvis varene og tjenestene produseres innenlands, kan skattesatsen være lav.  Skattesatsene kan settes til å kompensere for de lavere kostnadene ved å produsere i utlandet.

Tatt i betraktning lobbymakten til transnasjonale selskaper og Wall Street, er dette en usannsynlig reform.  Min konklusjon er at amerikansk økonomi vil fortsette nedgangen.

På utenrikspolitisk front betyr hubris og arroganse av Amerikas selvbilde som det «eksepsjonelle, uunnværlige» landet med hegemoniske rettigheter over andre land at verden er klar for krig.  Verken Russland eller Kina vil akseptere den vassallstatusen som er akseptert av Storbritannia, Tyskland, Frankrike og resten av Europa, Canada, Japan og Australia.  Wolfowitz-doktrinen gjør det klart at prisen på verdensfred er verdens aksept av Washingtons hegemoni.

Derfor, med mindre dollaren og med den amerikanske makten kollapser eller Europa finner mot til å bryte med Washington og forfølge en uavhengig utenrikspolitikk, og sier farvel til NATO, er atomkrig vår sannsynlige fremtid.

Washingtons aggresjon og åpenlyse propaganda har overbevist Russland og Kina om at Washington har til hensikt å starte krig, og denne erkjennelsen har trukket de to landene inn i en strategisk allianse. Russlands 9. mai-seiersdagsfeiring av Hitlers nederlag er et historisk vendepunkt. Vestlige regjeringer boikottet feiringen, og kineserne var der i deres sted.  For første gang marsjerte kinesiske soldater i paraden med russiske soldater, og Kinas president satt ved siden av Russlands president.

Sakers rapport om Moskva-feiringen er interessant. Legg spesielt merke til diagrammet over tap fra andre verdenskrig. Russiske tap sammenlignet med de samlede tapene i USA, Storbritannia og Frankrike gjør det helt klart at det var Russland som beseiret Hitler.  I det orwellske vesten går den siste omskrivingen av historien ut av historien den røde hærens ødeleggelse av Wehrmacht. I tråd med den omskrevne historien nevnte Obamas bemerkninger på 70-årsjubileet for Tysklands overgivelse bare amerikanske styrker.  Til sammenligning uttrykte Putin takknemlighet til «folket i Storbritannia, Frankrike og USA for deres bidrag til seieren».

Russlands president har i mange år offentliggjort at Vesten ikke lytter til Russland.  Washington og dets vasallstater i Europa, Canada, Australia og Japan hører ikke når Russland sier «ikke press oss så hardt, vi er ikke din fiende. Vi ønsker å være dine partnere.»

Etter hvert som årene har gått uten Washington-høring, har Russland og Kina endelig innsett at deres valg er vassalage eller krig.  Hadde det vært noen intelligente, kvalifiserte personer i Det nasjonale sikkerhetsrådet, utenriksdepartementet eller Pentagon, ville Washington blitt advart bort fra neocon-politikken med å så mistillit.  Men med bare neocon hubris til stede i regjeringen, gjorde Washington feilen som kunne være skjebnesvanger for menneskeheten.

Tags: Kina, Neocons, Russland, AMERIKANSK økonomi, AMERIKANSK utenrikspolitikk, Vladimir Putin

Om forfatterenPaul Craig Roberts

Dr. Paul Craig Roberts gikk på fire av de fineste universitetene, studerte under to Nobelprisvinnere i økonomi, forfattet 20 fagfellevurderte artikler i tidsskrifter for stipend, og publiserte fire akademiske pressefellevurderte bøker, inkludert Harvard og Oxford Universities, og syv kommersielt publiserte bøker. Hans siste bok er The Neoconservative Threat to World Order: Washington’s Perilous War for Hegemony.

Flagg 17. mai

Det er nå tatt initiativ til barn skal gå med ukrainsk flagg i 17. mai prosesjonene for å vise solidaritet med barn som lider under krig. Dette er et politisk og rasistisk utspill fordi det utelater barn i «ikke-hvite» stater som USA/NATO har gått direkte til angrep på eller i andre stater der de har finansiert og organisert stråmannskriger og drevet/driver økonomisk sanksjonskrig. Jeg tenker på kriger og sanksjoner som pågår eller har pågått, men fremdeles virker ødeleggende på barns kår.

Krigen i Jemen, drevet av Saudi-Arabia og støttet av USA, har pågått i mange år og har et helt annet fryktelig preg enn det som skjer i Ukraina. I 2021 anslo FN at rundt 377.000 mennesker var døde på grunn av den 7 år lange krigen i Jemen. Omkring 150.000 drept i kamper, resten på grunn av vannmangel, sult og sykdom. I 2021 døde det ett jemenittisk barn under fem år hvert niende minutt på grunn av krigen, ifølge FN. Over 3,6 millioner er på flukt. Ta med Jemens flagg 17. mai.

FN melder også om resultatene av krigen Libya. Libya har blitt et sentralt utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker å reise til Europa over Middelhavet. Dette har ført til en oppblomstring av menneskehandel og andre former for utnyttelse av sårbare mennesker på flukt. Oljeproduksjonen, som tidligere utgjorde 96 prosent av landets inntekter, har havarert på grunn av rivalisering om kontrollen over oljeressursene.

Libya sank fra 53. plass i 2010 til 94. plass i 2015 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Indeksen måler forventet levealder, utdanning og inntekt. I 2020 beregnet FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at 900 000 mennesker i Libya har behov for humanitær assistanse. Svært mange av disse er selvfølgelig barn. Ta med Libyas flagg 17. mai.

Verden har sviktet barna i Syria, skriver Redd Barna i 2018. Hele barndommen er bombet sønder og sammen, og tre millioner syriske barn har ikke opplevd annet enn krig. Til tross for løfter om trygge soner og ny våpenhvile, har det bare blitt verre for barna som bombes i hjemmene sine, på skolen og på sykehusene, sier Tove R. Wang, generalsekretær i Redd Barna i en pressemelding fra 2018. Min kommentar er at barna der fremdeles lider under virkningene av krigen som har ødelagt landet i en helt annen grad enn det som skjer i Ukraina.

Vi har 13 millioner syrere som har behov for nødhjelp, mer enn seks millioner internt fordrevne, i tillegg til 5,5 millioner flyktninger i nabolandene, meldte Panos Moumtzis, fra FN alvorstynget. Mange millioner av disse er selvfølgelig barn. Ta med Syrias flagg 17. mai.

Resultatene av USAs okkupasjon av Afghanistan. Lenge før hendelsene i august i år (2021) var den humanitære situasjonen i Afghanistan en av de verste i verden. Koronapandemi og alvorlig tørke i store deler av landet påfører befolkningen ytterligere lidelser. Verdens matvareprogram opplyser at en tredel av Afghanistans befolkning- nærmere 14 millioner mennesker- allerede er utsatt for sult. Mer enn halvparten av alle barn under fem år trues av akutt underernæring. FNs generalsekretær António Guterres uttalte i september at millioner risikerer å dø: «Det er vår plikt å utvise vår solidaritet med folk som lider og der millioner risikerer å dø av sult», sa FN-sjefen. Sannsynligvis er de fleste av disse barn. Ta med Afghanistans flagg 17. mai.

Ukraina-flagg kan være greit nok, men å glemme barna på resten av kloden som lider under forskjellige typer krig eller økonomiske sanksjoner fra våre egne allierte utenfor den «hvite» verden er selvfølgelig arrogant vestlig rasisme og politisk stillingtagen for den «hvite» verdens fortreffelighet.

Det trengs å flagges i solidaritet med barn i mange land over hele verden som lider under krig, fattigdom og sult påtvunget av et flere hundre år gammelt økonomisk system etablert av den transatlantiske overklassen, nå med USA i spissen. Det trengs flagg fra mange land 17. mai i solidaritet med barn som lider over hele den «ikke-hvite» verden, og for barn som lider mer og har lidd lenger enn barna i Ukraina.

Terje Valen, onsdag 11. mai 2022

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

Le Monde diplomatique

August 2007, side 4 og 5

Var det nødvendig å samarbeide med Det tredje riket?

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

(Artikkelen fra Le Monde diplomatique fra 2007 forteller om at den ukrainske nazismen og høyrenasjonalismen ble sluppet løs så tidlig som i 2007, etter den fargerevolusjonen i 2004 som var organisert av profesjonelle oppviglere finansiert av USA og andre vestlige land. Etter dette har disse politiske retningene som har blitt oppmuntret av de ukrainske lederne, stadig vokst i omfang og innflytelse. Det har gjort Ukraina til det mest nazifiserte land i verden siden Tyskland og Østerrike før 2. Verdenskrig. Akkurat som den gang har inspirasjonen kommet fra USA. Den store amerikanske rasist-ideologen Madison Grant, som fikk innført den rasistiske amerikanske immigrasjonsloven som fungerte mellom 1924 og 1965, skrev i 1916 boken The great race. Den ble oversatt til tysk i 1925 og ble en viktig inspirasjon for Hitler som skrev til Grant og sa at han hyllet boken som «min bibel». Kort etter ga han ut sitt eget hovedverk Mein Kampf. Dette er nøye behandlet i 6. kapittel i Gods of the Upper Air som kom ut i 2019 og er oversatt til svensk med tittelen Den Övre Luftens Gudar i 2022. I Ukraina var det den amerikanskfinansiert regimeendringen i 2004 som åpnet slusene for den nye fremveksten av nazismen i Ukraina som ble sluppet løs i 2007, nettopp den 9. mai, på denne frigjøringsdag fra nazismen. En retning som var forbudt da Ukraina var en del av Sovjetunionen. Kommentar av oversetter Terje Valen.)

I postkommunistiske land representerer historie – og spesielt andre verdenskrig – en stor del av idékampen. For de nasjonalistiske styrkene, som utgjør en av pilarene i de nye regimene, prøver å rettferdiggjøre sitt samarbeid med nazi-okkupanten og hans folkemorderiske foretak i Sovjetunionens navn. Så også i Ukraina.

Jean-Marie Chauvier rapporterer

Le Monde diplomatique

Slik skriver ukrainske nasjonalister om historien

↑

Maidan, uavhengighetsplassen i Kiev, hvordan kan vi glemme det? På slutten av 2004 hadde «Orange Revolution» innkalt TV-stasjoner fra hele verden. Det tilbyr nå igjen et show, men av en annen farge: det er i rødt det draperer seg selv, stemplet med sigden og hammeren. 9. mai 2007 er «seieren over fascismen» 62 år gammel (1). Og Ukraina husker det. På Kreschiatik Boulevard ved siden av plassen kommer veteraner fra Den røde armé og partisaner, fulle av medaljer. Fra en høyttaler hørtes den berømte salmen til opprøret i 1941: «Stående, enorme mennesker, som står overfor fascismens mørke, går de, folkets krig, den hellige krigen.»

I dette svært sovjetiske ritualet er det unge ukrainske demokratiet likevel godt representert: den «oransje» bevegelsen (nå en minoritet), dens leder, statsoverhode og vårt Ukraina-parti, Mr. Viktor Justjenko, «musen» Julia Tymosjenko som leder blokken med hennes navn, det gule og blå nasjonalflagget, den vanlige hæren … Er det slik at denne hyllesten er til Sovjetunionens bragd? Ikke i det hele tatt: det er ganske enkelt en forankret tradisjon. På kaken venter det et bittert kirsebær på presidenten: En folkelig demonstrasjon dukker opp bak den offisielle paraden, full av kommunistiske røde flagg, sosialistiske roser, blå og hvit av den stigende styrken til partiet av regionpartiet til i Mr. Viktor Janukovitsj, statsministeren. Dette er bølgen av flertallskoalisjonen i Rada, parlamentet, ledet av sosialisten Alexandre Moroz, og som statsoverhodet oppløste 2. april

Sistnevnte forsvinner raskt med sitt følge. Demonstrantene klatrer deretter opp åsene mot Parken for evige herligheter, og deretter dekker de heltenes graver med blomster, og til slutt, enda høyere, klatrer de opp på høydene til det pompøse minnesmerket for «Den store patriotiske krigen (2)», der det venter dem tradisjonelle småretter, taler og musikk. Tusenvis av dem krysser gatene og parkene, og gir seg hen til festen, mens de koser seg med de gamle kjente melodier: Veier av støv og tåke, Katyusha, Mørk natt, det brente Khata (3), Planeten brenner og blir gal og andre sanger og valser som fremkaller tider med krig, angst og befrielse.

Den uinnvidde fra Vesten ville ikke forstå så mye. Det er lite er kjent for ham hva nazi-okkupasjonen representerte i øst. Hvem informerte ham om massedrapene i 1941-1943, de brente landsbyene med sine innbyggere, de tre millioner utryddede sovjetiske fangene? Hva vet han om partisankrigen, om den røde hærens rolle, skjult for Vesten? Fremmed for ham er denne slaviske lyrikken, en blanding av oppriktige følelser og store ord. Denne store sorgomfavnende og sammenblandet arvet fra Sovjetunionen er nødvendigvis uforståelige for ham.

I disse dager ble det kringkastet russiske og ukrainske TV-filmer, dokumentarer og debatter om de strålende kampene, seierens gleder, men også de transgenerasjonelle traumene, de «forsvunnende» som vi fortsatt leter etter, de voksne som vokste opp i barnehjem eller med foreldre som selv er foreldreløse. Det er ingen mangel på tabubelagte emner fra Sovjetunionens tid: skjebnen til fanger reddet fra Tyskland og sendt som «mistenkte» til gulag, væpnet samarbeid, deportasjoner av folk «straffet» for forræderi av et mindretall av sine egne. 17. mai ble det holdt en offisiell «requiem-kveld» i Kiev til minne om tatarene som ble utvist fra Krim i 1944 (4). Det var også i Ukraina at Jiddishland ble utslettet: i Lviv, Babi Yar (se «I gropene til Babi Yar«), Berditchev, etc., hvor jødeutryddingen skjedde med kuler, den første delen av «Endlösung».

9. mai 2007 planla president Justsjenko også et «bittert kirsebær» på seierskaken. Han grep muligheten til å gjenopplive, i møte med sovjetiske veteraner, rehabiliteringen av de som kjempet mot dem: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den ukrainske opprørshæren (UPA), ble offisielt anerkjent – så vel som den gresk-katolske kirken (Uniate), som var nær den – fra 2002, til tross for noen diskrete russiske, polske og jødiske protester. Det er et spørsmål om å fremskynde «nasjonal forsoning» for å overvinne fortidens splittelser.

Blant «motstandsheltene» han siterer er ikke lederen av de røde partisanene, Sidor Kovpak, men kommandanten for UPA, Roman Sjukhevitsj, hvis hundreårsjubileum ble feiret med stor fanfare 17. juli. Han glemte at han i 1941-1942 var en av lederne for Nattergal-bataljonen i Wehrmacht og medlem av det nazistiske hjelpepolitiet. En annen personlighet som ble hedre var Simon Petliura, den anti-bolsjevikiske nasjonalistlederen, som knuste arbeidernes opprør mot Kiev-arsenalet i februar 1918. Han ble kjent for å være pogromist, og falt i mai 1926 under slagene til en «jødisk terrorist» (5). Den første steinen i hans fremtidige statue ble lagt 25. mai i Poltava, der han ble født.

Kan vi trekke et tegn på likestilling mellom stalinistisk undertrykkelse og jødeutryddingen?

I Galicia, nasjonalismes vugge og bastion, slår man hardere til: her blir Galicia Division (Halitchina) hyllet, en styrke som vi vet tilhørte SS av Heinrich Himmler, men som det er lettere å kalle «Første divisjon av den ukrainske nasjonalhæren», ifølge det endelige navnet i 1944. Veteranene får, i denne regionen, de samme pensjonene som den røde hæren og UPA. En parade av SS og deres sympatisører, planlagt i Kiev 28. april. Kiev, ja, det er sant, ikke i Riga…

Omskriving av historien plager ikke regimet. OUN-UPA til den legendariske Stepan Bandera presenteres nå som en «motstand på tre fronter»: mot nazistene, Sovjet og polakkene. En forsvarer av bevegelsen innrømmer at den i utgangspunktet allierte seg med det tredje riket: han håpet bare på en uavhengig stat. Han siterte eksemplene på Kroatia, Slovakia og Vichy France. Det ville vært bedre å være et tysk protektorat enn et okkupert territorium. » I dagens Frankrike er dommen over marskalk Pétain, tidligere enstemmig ansett som en forræder for det franske folket, revidert. Det ble forstått at han forsøkte å sikre selv en dråpe uavhengighet for befolkningen som ikke kunne kjempe: kvinner, barn, eldre (6). »

Det er imidlertid ikke lett å videreføre temaet «nasjonal forsoning» mellom gårsdagens fiender. Den siste levende kommandanten for UPA, Mr. Vasily, holdt imidlertid en forsonende tale. 9. mai? Han gjør dagen til sin egen. » Dette er dagen for seier over fascismen. Hitlerisme var en skrekk. Hele Europa kjempet mot ham, ikke bare Den røde armé.»Han legger imidlertid til disse forvirrende setningene: «UPA har aldri kjempet mot folket i Ukraina eller Den røde armé (…).  Hans kommandanter og våre lot som om de ikke så hverandre. Vi kjempet mot NKVD-troppene (7) (…)  og fascistiske inntrengere.» Historikere vil bli overlatt til å løse denne sammenblandingen. Etter å ha vært anti-sovjetisk partisan frem til 1954, fange frem til 1960, arbeidet deretter kommandør Kouk, under tilsyn av KGB, ved Institutt for historie ved det ukrainske vitenskapsakademiet, hvorfra han ble utvist i 1972. Som pensjonert og respektert, skriver han sine memoarer…

Hvis herr Justsjenko hevder å balansere fordømmelser av nazisme og kommunisme, har han mye strevsomt arbeid å utføre. I 2006 beskrev en lov vedtatt av Rada hungersnøden i 1932-1933 som et «folkemord på det ukrainske folket» (Holodomor), mot stemmene til flertallet av parlamentsmedlemmer fra den østlige delen av landet. Kontroversen mellom historikere fortsetter, men presentantene har bestemt seg (8). De som protesterer blir sett på som «holocaustfornektere». I slutten av april 2007 fordømte statsoverhodet igjen det «totalitære kommunistiske regimet» i anledning en markering av Vistula-operasjonen, da Polen i 1947 utviste rundt hundre og femti tusen ukrainere. Men i Warszawa ble UPA anklaget for å utrydde polakker i 1943.

Titusenvis av ofre for sovjetiske henrettelser er begravet i Bykivnya-skogen, ikke langt fra Kiev. Den 20. mai 2007 fant en hyllest til «ofrene for kommunistisk terror» i 1937-1938 sted der, på initiativ fra Kiev Memorial Association, som grunnla et institutt for nasjonalt minne og et museum for sovjetisk okkupasjon. Svært kontroversielt og betraktet som «fornærmende og provoserende» av Moskva, blir museet, fra juni, beskyttet av ungdommen fra partiet til president. I 2006 sa Justsjenko: «Bykivnya-tragedien bør huskes slik Auschwitz, Buchenwald og Dachau blir husket.»  For å bruke dette til å likestille de stalinistiske undertrykkelsene og utryddelsen av jødene… Mens Vesten på flaut vis knapt har reagert på denne sammenslåingen, har Israel protestert mot to dimensjoner av denne feile oppfatningen: parallellen mellom Holodomor og Holocaust, men også den antisemittiske aktivismen som omgir denne kampanjen – noen påpeker at hovedansvarlig for kollektivisering og derfor hungersnød i Ukraina, Lazare Kaganovitch, var jødisk …

(Den seriøse akademiske historieforskningen regner ikke hungersnøden i Sovjet, inkludert Ukraina, for en villet og planlagt handling. Derimot regner en med at de drepte kulakene under kollektiviseringen var det. Merknad fra T.V.)

La oss vende tilbake til Maidan, hvor boder har tilbudt «ukrainsk litteratur» (siden 1986, forsikrer selgerne) med veltalende titler som: Protokoller til Sion eldste, verk av nazi-teoretikeren Alfred Rosenberg og historikeren Matvei Chapoval om Jødene i Ukraina, brosjyrer som fordømmer det «jødiske diktaturet»  i går i Sovjetunionen og i dag her. Noen brosjyrer bærer hakekorset. Disse uttrykkene for nazismen i sin rå tilstand ligger nært opptil – tilfeldig? – propagandaen til OUN-UPA. Sjokkinnføringen av antisemittisme har også sitt hovedkvarter i Kiev: på Academy of Personnel Management (MAUP) ledet av Mr. Georgii Shchekin, med et nettverk av universiteter og private skoler med femti-syv tusen studenter i trettito regioner. MAUP som utgir judeofobiske brosjyrer, har offisiell lisens for sin «undervisning».

Fra Estland og Polen og Ungarn kom kampanjen mot monumenter til sovjetiske soldater som frigjorde landet for nazismen. Den vant frem i Lviv i begynnelsen av mai (9). Flere organisasjoner krevde fjerning av minnesmerket til soldatene, for det meste ukrainske, som falt under frigjøringen av hovedstaden Galicia: dette var organisasjoner som for eksempel Svoboda («Frihet», tidligere Det sosial-nasjonale partiet), hvis leder Oleg Tiagnibog er kjent for sine krav om væpnet kamp«mot Moskali [moskovitter] og jødepakk « ; det nye ukrainske nasjonale arbeiderpartiet, hvis emblem, bokstaven N (nasjon) som blir krysset av en hammer, og ligner på hakekorset; Kongressen for ukrainske nasjonalister (KUN), som fordømmet opptøyene i slutten av april i Tallinn mot flyttingen av monumentet til Den røde armé som en «barbarisk pogrom av etniske russere». Natt til 12.-13. mai ble et monument og soldatgraver skadet i Lviv. Samme vår i 2007 ble flere jødiske kirkegårder og en synagoge vandalisert (10).

Og «revisjonistene» vant sin sak: Flere kommunestyrer, inkludert Lviv, kunngjorde demontering av sovjetiske monumenter. «Hele Ukraina må renses,» krevde de mest radikale. Det må sies at Kongressen av ukrainske nasjonalister (KUN) for eksempel beklaget det faktum at velgerne i det franske presidentvalget bare hadde valget mellom «sionisten Sarkozy og den sosialististen Royal», på grunn av mangel på «representant for den innfødte nasjonen (11)». Valeri Bobrovitsj, lederen av UNA-UNSO (12). ), den mest kjente radikale (og militariserte) organisasjonen, sier at den er bekymret for muligheten for at russiske stridsvogner tar hele regionen øst for Dnieper på to dager, og enda verre, risikoen for borgerkrig i Ukraina. Organisasjonen hans hevder at den er klar: Den har kjempet, våpen i hånd, i Georgia, Tsjetsjenia og Transnistria (13).

Minoritets-, splittede, radikale bevegelser er ikke isolert. Deres læresetninger gir i stor grad næring til det nasjonaldemokratiske, liberale og økologiske høyre, som støtter rehabilitering av OUN-UPA. Den sosial-nasjonale Tiagnibog var en del av generalstaben til «Oransjerevolusjonen». UNA-UNSO-aktivisten Andryi Skhil er medlem av Julia Tymosjenko-blokken, av «Orange»-opposisjonen, og det samme er patriarken for dissidentbevegelsen under Leonid Brezhnev, Mr. Levko Lukianenko, forfatter av antisemittiske appeller under valget til nasjonalforsamlingen i 2006 (14). Riktignok virker det som verdiene av orden og tradisjon, som er kjær for det ekstreme høyre, ligger langt borte fra vestlig liberalisme, men vi har sett andre steder at sammenfall er mulige.

Fortsatt på Maidan, her har vi kommunistpartiet i Ukraina til Pyotr Simonenko, fra en satt parlamentarisk gruppe. Dag etter dag holder kommunistpartiet, Sosialistpartiet, Partiet av regioner et møte «for konstitusjonelle rettigheter» som deres øyne har blitt krenket av presidenten. Lidenskapen til talerne står i kontrast til lytternes ro. I denne våren når termometeret klatrer til 30 ° C, har de føttene i fontener. Under brosteinene, på stranden: vannes de naive positive, røde bildene som det blir kjelt for på muntert vis.

I skyggen av kastanjetrærne på Kreschiatik Boulevard spaserer en sommerpublikum sakte til sin oppgave. I samtaler vekker den politiske krisen mer tretthet enn interessen. Det må sies at den brøt ut mot et bakteppe av økonomisk oppgang: – Elitene i begge leire kjemper for deling av næringer og markeder, sier mannen på gaten. For ikke å snakke om det amerikanske presset om å forankre Ukraina til Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) (15): I valgkampen i 2007 var det forsvarsminister Anatole Hrytsenko, kandidat i Ukraina, som bar atlantismens flagg. Den russiske marinebasen i Sevastopol ville bli truet. Fra denne Krim-halvøyen har USA til hensikt å hevde sin kontroll over Svartehavet, noe som er viktig for hele «Det større Midt-Østen». Estland og Canada ville til og med være klare til å finansiere den språklige ukrainiseringen av Krim …

Som vi vet (16), overlapper politiske konfrontasjoner her med regionalt og kulturelt mangfold. Alle drømmer om liberalisering og Europa. Men for noen som er russisktalende og «blandet», står ikke tilhørighet til den russiske verden i motstrid til ukrainsk patriotisme. De andre tar til orde for en etnisk identitet og sterkere bånd til Polen og USA. Og fremfor det antifascistiske minnet, også assosiert med Russland, foretrekker de koblingene som er smidd med OUN etter 1945, for behovene til den kalde krigen, spesielt innen World Anti-Communist League (WACL) (17) og Den anti-bolsjevikiske blokken av nasjoner som ble opprettet i 1943 i det tysk-okkuperte Ukraina. En rekke organisasjoner som har «resirkulert» mange tidligere nazister.

Ved å formidle det etno-nasjonale budskapet spilte den ukrainske diasporaen over Atlanterhavet en ledende rolle. Fra Galicia, noen ganger på flukt fra de «røde» fra 1943-1944, nådde disse utvandrerne Canada, USA og Australia. Medlemmer av OUN og deres barn holdt på håpet om Sovjetunionens fall som en mulighet til å vende tilbake for å forkynne det gode ordet i hjemlandet. Disse ukrainerne i utlandet sluttet seg til den «frie verdens» sak, men uten å benekte tradisjonen med «integrert nasjonalisme». De var innflytelsesrik i går i det radiofrie Europa – Radio Liberty-komplekset (18), i dag har arvingene i media og på nettsteder som er støttet av amerikanske og kanadiske stiftelser, erobret den ideologiske sfæren forlatt av de tidligere sovjetiske kadrene som har gått over til forretningsvirksomhet.

Historien, ifølge CIA, kan oppsummeres i en setning, megetsigende: «I andre verdenskrig forårsaket de tyske og sovjetiske hærene mer enn syv til åtte millioner dødsfall (19).«  Ingenting skiller nazistisk aggresjon og folkemord på den ene siden fra sovjeternes (inkludert flertallet av ukraineres) motstandskamp mot nazismen på den andre siden… en motstandskamp hånd i hånd med USA, Storbritannia, Gaullist France, Europas folkelige motstand.

En ukrainsk demokratisk journalist beklaget denne nye tendensen til å kalle de som befridde landets «okkupanter» og til å knytte årsaken til seieren bare til amerikanerne og britene.  «Hukommelsen om dette vil vike for nye klisjeer om konfrontasjon mellom to totalitære systemer», frykter Irina Chubatenko. Men forbrytelsene til det ene regimet [rettferdiggjør ikke] det andre. Spesielt siden han drepte, drepte, drepte, for å utvide sitt Lebensraum [livsrom]. Bestefaren min gikk i krig. Han var fange i tyske og sovjetiske leirer. Han opplevde de to regimene og deres forskjeller. For ham oppsto ikke spørsmålet om hvem fienden var (20). »

Jean-Marie Chauvier

Journalist, Brussel.

(1) På grunn av tidsforskjellen skjedde kapitulasjonen til Nazi-Tyskland 8. mai 1945 i Tyskland og 9. mai i Sovjetunionen.

(2) Innviet navn på Sovjetunionens krig mot nazistene i 1941-1945.

(3) Khata er det tradisjonelle ukrainske huset.

(4) Tatarer, som andre minoriteter, ble deportert til Sentral-Asia. Rehabilitert i 1956, kom de tilbake i årene 1980-1990. Jødene på Krim ble nesten utryddet av nazistene og deres lokale hjelpeorganisasjoner. Les Alexandre Billette, «Difficile retour des Tatars en Crimée«, Le Monde diplomatique, desember 2006.

(5) Simon Petlioura er anklaget for pogromer begått av sin hær. Hans personlige ansvar er ikke avklart, forsikrer hans forsvarere.

(6) Ruslan Chastyi,  Stepan Bandera, Folio, Kharkiv, 2006.

(7) Folkekommissariatet (Departement) for innenrikssaker, senere MVD.

(8) 233 stemmer i favør, 1 mot. Partiet for regioner og kommunister utfordret lovforslaget og foretrakk begrepet «tragedie», og deltok ikke i avstemningen.

(9) Navnet Lviv er nytt, denne byen ble kalt Lwov i løpet av de første polske århundrene, deretter Lemberg i mer enn hundre år i den østerrikske epoken, deretter igjen Lwov fra 1921 til 1939 i den restaurerte polske republikken, endelig Lvov i sovjetiske tider.

(10) Graver i Chernovtsy, minnesmerker over folkemord i Khmelnitsky og Ivano-Frankivsk (Vest), en synagoge i Dnepropetrovsk (Øst).

(11)  Natsiia i Derjava (KUN), Kiev, 8. mai 2007.

(12) UNA: Ukrainas nasjonalforsamling. UNSO: Ukrainsk nasjonalt selvforsvar (militær organisasjon).

(13) I midten av mai ble det avholdt en «antiimperialistisk kongress» med nasjonalistiske delegater fra de baltiske landene, Nord-Kaukasus og spesielt Tsjetsjenia.

(14) Som medlem av Helsingforskomiteen under Brezhnev, en «samvittighetsfange» sponset av Amnesty International, ledet han Det republikanske partiet (helt til høyre).

(15) Ifølge meningsmålinger nekter 70 % av ukrainerne NATO-medlemskap.

(16)  Jf. «Les multiples pièces de l’échiquier ukrainsk«, Le Monde diplomatique, januar 2005.

(17)  http://rightweb.irc-online.org

(18) Disse radiostasjonene opprettet av Central Intelligence Agency (CIA), som kringkastes på språkene til landene i Østen, som fortsatt opererer i den tidligere Sovjetunionen, forblir finansiert av Den amerikanske kongressen.

(19)  www.cia.gov/cia/publications/factbook

(20)  Gazeta po-Kievsky, 10. Mai 2007.

Se også leserbrevet i vår oktober 2007-utgave.

En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina

Le monde diplomatique, desember 2019

av Ana Otašević

 Vi begynte å snakke om opprettelsen av Pora!  [«Det er på tide!»]  med våre serbiske kolleger på et seminar i Vinnitsa [en by i Vest-Ukraina] i desember 2003,» sa Andriy Kohout, en av grunnleggerne og regionale koordinatorene for den ukrainske bevegelsen.  – Vi ønsket å etablere en organisasjon som ligner på Otpor! i Serbia, i Zubr [«bison»] i Hviterussland eller i Kmara!  [«Nok!»]  i Georgia, legger han til.  Vi så på hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Hviterussland er nærmere Serbia i størrelse; Ukraina er mye større, og vi visste ikke om det var aktuelt i et større land. Størrelsen på landet er svært viktig. »

Bevegelsen ble organisert like før presidentvalget høsten 2004, der Viktor Janukovitsj, presidentkandidat som ville fortsette politikken til Leonid Kutsjmas, som har hatt makten siden 1992, sto mot opposisjonskandidaten Viktor Justsjenko. – Vi bestemte oss for å møte dem som spilte hovedrollene i Otpor!, selv om bevegelsen insisterte på at der ikke var noen ledere. Det var Srdja [Popović], Slobodan [Đinović] og de andre,» sier Yaryna Jasynevitsj, et medlem av Pora!  – Vi lærte å koordinere over hele landet, hvordan man organiserer seg, hvordan man skal håndtere PR, hvordan man samler inn penger, legger hun til.  Pengene til opplæring, reise og utstyr kom i begynnelsen av Westminster Foundation for Democracy. De betalte lønnen til koordinatorene. Jeg fikk 300 dollar, men jeg tok ikke pengene. Jeg ga pengene til bevegelsen, fordi jeg hadde en jobb i virksomheten på den tiden. »

De første handlingene ble satt opp i mars 2004 i seksten regioner. Ukrainske aktivister jobbet i skyggene. «Ingen visste hvem Poras ledere var!» fortsetter den tidligere aktivisten. Hovedkampanjen var presidentvalget i november 2004. Pora! ble med i «Znayu!» -kampanjen. («Jeg vet!») lansert av Mr. Dmytro Potekhin, en markedsførings- og politisk kampanjespesialist som jobbet for Soros Foundation. Han hadde også drevet for US-Ukraina Foundation kampanjensom var finansiert av United States Agency for International Development (Usaid) for å oppmuntre unge mennesker til å delta i valg. Sammen organiserte de et nettverk av koordinatorer over hele landet med midler fra denne stiftelsen (omtrent $ 1 million) og Freedom House (omtrent $ 50,000). De trykket også, ved hjelp av Albert Einstein Institution, tolv tusen eksemplarer av Gene Sharps pamflett Fra diktatur til demokrati, som aktivister fra Pora! oversatt til ukrainsk.

Opposisjonen i Ukraina fikk betydelig økonomisk støtte (rundt 150 millioner dollar) fra oligarkene som brøt med Kutsjma (1). Ifølge Michael McFaul, USAs ambassadør til Russland fra 2012 til 2014 og arkitekt for Barack Obamas politikk i regionen, brukte den amerikanske regjeringen mer enn $ 18 millioner på å «fremme demokrati» i de to årene før valget. Han anser «den oransje revolusjonen» som et «spektakulært eksempel på demokratisk brudd, ja, som tiårets viktigste demokratiske gjennombrudd» (2).

« For en god kampanje er det nødvendig å ha en god grunn til å si at makt er illegitim,» sa Potekhin. Det var imidlertid et stort problem. – Tidlig i 2004, da vi begynte å planlegge kampanjen, visste vi ikke hvem regjeringskandidaten skulle være. Vi laget så begrepet «Kutsjmisme» for å referere til systemetsom var satt opp av avtroppende president Leonid Kuchma. Og vi startet kampanjen med slagordet: «Hva er kutsjisme? Frykt, elendighet, kriminalitet,» sa Kohout.

Mr Potekhin møter Mr Aleksandar Marić og Mr Siniša Šikman, to veteraner fra Otpor! som kom til Ukraina gjennom Freedom House. Han appellerte til serbiske aktivister for sin kampanje. » Jeg hoppet på sjansen til å jobbe med dem. De var kilden til inspirasjon, fordi de klarte [å styrte Slobodan Milošević].. Sammenhengen er forskjellig i hvert land, men prinsippene er de samme, sierPotekhin. Han leder nå cybersecurity-oppstartene FakesRadar og FakesKiller, som er basert i Tallinn og støttes av det estiske forsvarsdepartementet og Stanford University’s Center on Democracy, Development and the Rule of Law, som spesialiserer seg på å identifisere falske nyheter. M. Potekhin er også trener for Rhize, en amerikansk NGO basert i New York og Nairobi,  grunnlagt i 2016 av Mr. Ivan Marović, en avlegger av Otpor!.

Marić forklarte senere hovedideen i denne kampanjen: «Vi må bevare bildet av vakre, dyktige og ambisiøse unge mennesker som kjemper for landets fremtid. All kommunikasjon stammer fra disse egenskapene. Hva om motstanderen fortsatt ender opp med å vinne?  – Det vil bare bety at befolkningen ikke er klar for demokratiske endringer (…).  I så fall ville vi fortsette arbeidet vårt.  (3)

Den 21. november 2004 bestridte opposisjonen resultatet av den andre runden av presidentvalget, som favoriserte Mr. Janukovitsj. Demonstranter invaderer Uavhengighetsplassen i Kiev («Maidan» på ukrainsk). Høyesterett annullerte avstemningen, og et nytt valg ga seieren til opposisjonskandidaten, Mr Yushchenko. «Før den oransje revolusjonen var vi forberedt på å organisere et nettverk som kunne organisere store demonstrasjoner på Maidan. Det var omtrent to tusen aktivister i Kiev; en betydelig styrke. Men vi hadde verken ambisjoner eller styrke til å lede en reell politisk prosess. Vi var unge, og vi hadde ikke nok erfaring til å spille en reell rolle, sier Jasinevitsj, som da var 23 år gammel.  Situasjonen i Ukraina var ikke farlig under den «oransje revolusjonen», ikke som under den serbiske revolusjonen eller EuroMaidan ti år senere, fortsetter hun.

– I 2014 forsto jeg at måten otpor håndterte sikkerheten mot politiet på! var nyttig for korte ikke-voldelige kampanjer, mot regimene til Kuchma eller Milošević, men ikke mot [Vladimir] Putin, heller ikke mot Janukovitsj hjulpet av Putin – ikke mot folk med KGB-erfaring, som er mer dyktige, farligere,» sa Yasynevych, som gikk inn i politikken etter maktskiftet og som,  som mange aktivister i Pora!, okkuperte viktige stillinger. Hun var stabssjef for den ukrainske utdanningsministeren og har siden jobbet som konsulent for regjeringen.

Pora! fulgte Otpor-modellen! til slutt – bevegelsen ble til et politisk parti og stilte i parlamentsvalget i Ukraina i mars 2006, hvor den bare vant 1,4% av stemmene.

Ana Otašević

Journalist og regissør, Beograd

(1) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik,  Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, New York, 2011.

(2) Michael McFaul, «Ukraina importerer demokrati: Ekstern innflytelse på den oransje revolusjonen»,  Internasjonal sikkerhet, Vol. 32, Nr. 2, MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2007.

(3) «Skaperne av revolusjoner», intervju utført av Miloš Krivokapić,  Politique internationale, n° 106, Paris, vinter 2005. Alle Mr. Marićs sitater er hentet fra det.

Se også

Nøkkelferdige regimeendringer

Ana Otašević

Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er banen til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte? →

En amerikansk inspirasjon

A. O.

«Breaking the back» på Russland: Amerikanske krigsmål viser seg i Ukraina

«Breaking the back» av Russland: AMERIKANSKE krigsmål viser seg i Ukraina

(Analyse fra Den 4. Internasjonale sin hjemmeside (trotskister i USA) 24. april 2022.)

Andre Damon

@Andre__Damon

24. april 2022

(Oversatt av Terje Valen. Flere radikale miljøer i USA deler stort sett denne analysen av det som skjer i Ukraina, for eksempel også redaksjonen i Monthly Review. Dette er svært ulikt de strømningene som rører seg i deler av Rødt.)

På søndag reiste USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin til Kiev for å møte Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky i det høyest rangerte amerikanske offisielle besøket i Ukrainas hovedstad siden krigen brøt ut.

Deres reise kommer etterat president Joe Biden, i løpet av bare 10 dager, har kunngjort $ 1.6 milliarder i ekstra amerikanske våpen til Ukraina, inkludert fly, droner, artilleri og pansrede kjøretøyer.

Blinken og Austin dro til Kiev for å gi Zelensky sine marsjordre. USA bestemmer skuddene i krigen, med Zelenskys regjering som marionett. Ukrainas oligarker har blitt kjøpt av med milliarder av dollar for å forsyne det ukrainske folket som kanonfôr i en konflikt med Russland.

Et bilde som inneholder tekst Automatisk generert beskrivelse

Generalløytnant John Kolasheski, generalmajor i V Corps, holder en operativ oversikt, mens han snakker med reportere, søndag 24. (AP Photo/Alex Brandon, Basseng)

Å kjempe en «varm krig på ukrainsk territorium» har vært et sentralt mål for amerikansk imperialistisk planlegging minst siden det ukrainske kuppet i 2014, og sannsynligvis så langt tilbake som «Oransjerevolusjonen» i 2004. Så viktig var de amerikanske militære forberedelsene til denne konflikten at de førte til det som da bare var den tredje riksretten mot en president i AMERIKANSK historie, over påstander om at daværende president Donald Trump hadde holdt tilbake våpen som skulle til Ukraina.

24. februar førte den mangeårige oppbyggingen av Ukraina som en AMERIKANSK/NATO-festning mot Russland til Washingtons ønskede utfall – Russlands invasjon av landet – i det amerikanske strateger håpet ville bli «Russlands Afghanistan», som ville «blø» landet «hvitt».

Nå, to måneder siden krigens utbrudd, sier amerikanske tjenestemenn offentlig hva de tidligere innrømmet bare i hemmelighet: USA er drivkraften i en krig som tar sikte på å lamme og undergrave Russland og styrte regjeringen, uansett kostnad i ukrainske liv.

I et intervju med CBS erklærte den tidligere amerikanske hærens Europakommandør Ben Hodges: «Du vet, vi er ikke bare observatører som heier på Ukraina her.» Hodges sa at USA burde erklære: «Vi vil vinne.»

Han fortsatte: «Det betyr at alle russiske styrker tilbake til der de var før 24. februar, en langsiktig forpliktelse til full restaurering av ukrainsk suverenitet – det vil si Krim og Donbas – og til slutt bryte ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland for å true Georgia, true Moldova, true våre baltiske allierte.»

Med andre ord må USAs mål ikke bare være å gjenerobre Krim – territoriet som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge kampkapasiteten til det russiske militæret.

På fredag brukte New York Times uttrykket «bring Russland på kne» i en lederartikkel, der de erklærte: «Sanksjoner alene – i det minste eventuelle sanksjoner som europeiske land vil være villige til å vurdere nå – vil ikke bringe Russland på kne med det første.»

Den bevisste bruken av disse setningene – «bringe Russland på kne» og «brekke ryggen» til Russland – avslører som uredelig den offisielle fortellingen om krigen som presenteres for offentlig forbruk i media: Nemlig at det er et uprovosert angrep fra mektige Russland mot fattige og hjelpeløse Ukraina.

Den klare implikasjonen av disse uttalelsene er utvidelsen av krigen til russisk territorium, potensielt inkludert utplassering av amerikanske styrker enten i Ukraina, på russisk territorium eller begge deler.

I en nylig uttalelse om CBS» «Face the Nation» slo Senatets demokrat Chris Coons, referert til av Politico som Bidens «skyggeminister», effektivt ned på hans krav om en diskusjon om å sende amerikanske tropper til Ukraina.

Coons ble spurt: «I noen offentlige kommentarer denne uken sa du at landet må snakke om når det kan være villig til å sende tropper til Ukraina.» Til dette svarte Coons: «Putin vil bare stoppe når vi stopper ham.»

I et intervju søndag på NBCs «Meet the Press» ble USAs nasjonale visesikkerhetsrådgiver, Jon Finer spurt rett ut: «Er det amerikanske politiske målet akkurat nå at Ukraina skal beseire Russland? Kan du si det definitivt? Finere svarte effektivt ja og sa: «Russland er mer isolert i verden. Økonomien er svakere… Og målet vårt kommer til å være å fortsette den trenden.»

Dette er ikke bare en krig Washington ønsket. Det er en krig som USA provoserte. Milliarder av dollar i våpen sendt til Ukraina under de tre siste presidentene, Bidens erklæring om at han ikke anerkjenner Russlands «røde linjer», nektet å forhandle om Ukrainas potensielle medlemskap i NATO – alle ble beregnet til å provosere frem den nåværende krigen.

Siden krigens utbrudd har USA gjort alt for å forhindre en diplomatisk forlik. Sammen med å presse amerikanske tjenestemenn til å åpent erklære den amerikanske politikken til å være Russlands militære nederlag, ble talkshowene søndag dominert av fordømmelser av FNs innsats for å megle en diplomatisk oppgjør av krigen.

Amerikanske nyhetssendinger hånet FNs generalsekretær António Guterres for å finne en fredelig oppgjør av krigen ved å møte Russlands president Vladimir Putin. Kristen Welker i NBC stilte et ledende spørsmål: «Har FNs generalsekretær tillatelse til å tale på vegne av den ukrainske regjeringen?»

Igor Zhovkva, nestleder for kontoret til den ukrainske presidenten Zelensky, svarte med å fordømme Guterres» innsats. – Dette er ingen god idé å reise til Moskva. Vi forsto ikke hans intensjon om å reise til Moskva og snakke med president Putin.»

For å få offentlig støtte til krigen, gjennomfører amerikanske medier en oppfordringskampanje som anklager Russland for krigsforbrytelser, massakrer og folkemord. Denne propaganda-lyntoktet er rettet mot å skape hat mot russere, med stadig mer rasistiske overtoner.

De liberale og pseudo-venstre-apologene for amerikansk kapitalisme, inkludert desorienterte lag av akademikere, ute av stand til å se noe i historisk sammenheng, har blitt feid opp i det militaristiske hysteriet mot Russland.

En advarsel må gjøres: Målene som forfølges stadig mer åpent av USA i krigen innebærer uunngåelig utvidelse av konflikten. Det er ingenting igjen av fiksjonen om at USA og NATO ikke er i krig med Russland. I jakten på regimeendring, Russlands oppdeling og plyndringen av dets enorme ressurser risikerer amerikansk imperialisme atomkrig.

Les mer

13. april 2022

Nøkkelferdige regimeendringer

(Oversatt av Terje Valen. Handler også om regimeendring i Ukraina.)

Le monde diplomatique

Desember 2019, side 1, 17 og 18

Hvordan eksportere liberalt demokrati

Siden slutten av den kalde krigen har fast etablerte krefter møtt en ny metode for destabilisering: motstand basert på aktiv ikkevold. Fra Beograd til Kairo, fra Caracas til Kiev, eller senest til Bolivia, er historien til en liten gruppe serbiske studenter en påminnelse om hvilken rolle en bestemt fortropp kan spille. Men i navnet på hvilke ideer, og med hvilken støtte?

av Ana Otašević

Martin-byrået. – «Overlevende i tvetydighet», 2007 www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Sagaen begynner en høstdag i 1998, på en kafé i sentrum av Beograd. De fleste ungdommene som var til stede hadde øvd seg i studentdemonstrasjonene i 1992 og deretter 1996-1997. Ved å grunnlegge Otpor-bevegelsen! («Motstand!»), ønsker de nå å felle den jugoslavisk president Slobodan Milošević, som har styrt siden 1986 og nettopp har overtatt universitetene. For å imponere en jente av bevegelsen, skisserer en av studentene, Mr. Nenad Petrović Duda, på et stykke papir en hevet svart knyttneve. Så, en morgen i november, dukker sjablonger av symbolet på Otpor! opp på veggene i sentrum, ledsaget av slagord mot regimet. Fire unge aktivister ble arrestert og dømt til femten dagers fengsel. Den hevede knyttneven gjentas på forsiden av den daglige Dnevni Telegraf, hvis sjefredaktør, Slavko Ćuruvija, blir innkalt til retten.

«Otpor! dukket opp som en ny kraft. Med denne rettssaken ble vi raskt berømte, sier Srđa Popović, som da var marinbiologstudent og musiker som drømte om å bli rockestjerne – før han gikk inn i politikken. Denne «kraften» hadde i utgangspunktet omtrent tretti studenter. Et år senere oppdaget tusenvis av mennesker symbolet på Otpor! over hele landet. – Vi satte raskt opp en infrastruktur i universitetssentrene. Opposisjonspartiene ble avviklet. Unge mennesker kom til oss, forklarer medstifteren av bevegelsen.

Den lille størrelsen på organisasjonen og dens horisontale funksjon, uten offisielle ledere, viser seg å være viktige egenskaper for å svekke og diskreditere regimet gjennom satire. Bevegelsen søker fremfor alt å mobilisere befolkningen, og spesielt ungdommene, som viser sin manglende interesse for politikk. Otpor! samler monarkister eller sosialdemokrater så vel som liberale.

Et påstått fravær av ryggrad: «Vi gjorde ikke noe for politisk, fordi det er kjedelig; vi ønsket at våre intervensjoner skulle være underholdende og fremfor alt få folk til å le, sier Popović, som tilber Monty Python (1). Når for eksempel en gruppe Otpor! paraderer et esel med falske militære dekorasjoner i Kruševac, sentrale Serbia, politiet arresterer unge mennesker, men vet ikke hva de skal gjøre med eselet: «I en utrolig scene prøvde politibetjenter å skyve dyret inn i en varebil med batonger,» sier Srđan Milivojević, en tidligere aktivist.  Publikum ropte: «Ikke rør nasjonalhelten!»  Humoristiske utbrudd etterfulgt av arrestasjoner skapte overskrifter, mens politiets undertrykkelse bidro til å ødelegge maktens legitimitet ved å forårsake splittelser blant Miloševićs støttespillere.

Otpor-generasjonen! vokste opp i en tid preget av krigene mellom «brødre» i det tidligere Jugoslavia og av internasjonal isolasjon. Som et politisk prosjekt drømmer hun om et «normalt liv». «Vi så på satellittkanaler hvordan folk i vår generasjon bodde i Paris eller London, da hyllene i butikkene hjemme forble tomme. Vi kjempet for vår overlevelse,» sier Predrag Lečić, et annet medlem av Otpor! First Circle.  «Vi kjempet ikke for noe, men mot noen,» sa Ivan Marović, Otpors tidligere uoffisielle talsmann.

I 1999 markerte krigen i Kosovo og Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) sin bombing av Forbundsrepublikken Jugoslavia et vendepunkt. Den 24. mars 1999 våknet jeg opp for å oppdage at Frankrike ikke lenger var i Serbias hjerte, men på himmelen, hvorfra det kastet hundrevis av bomber for å straffe regimet, minnes Milivojević.  – Du driver ikke med opposisjonsarbeid når landet ditt blir angrepet, legger Popović til, hvis mor så vidt unnslipper bombing av riksdekkende TV, der hun jobber som journalist. Han gjemmer seg, mens Ćuruvija blir myrdet av regimets håndlangere.

Etter denne perioden med forbløffelse, er Otpor! den første politiske kraften som tar grep. De avstår fra begrepet «student» for å utvide sin base og kanalisere misnøye, og til tross for økt undertrykkelse kunngjorde de opprettelsen av en samlet front mot regjeringen, med politiske partier, foreninger, uavhengige medier og fagforeninger. Så, i midten av 2000, forvandles Otpor! til en bevegelse med mange tilhengere som er i stand til å spille en avgjørende rolle i opposisjonen.

En «pedagogisk» organisasjon

Under internt og eksternt press kunngjorde Milošević et tidlig valg i september 2000. Otpor! bidro til valgdeltakelsen og presidentens fall. Mr. Popović gikk inn i parlamentet som representant for Det demokratiske partiet. Han ble rådgiver for statsminister Zoran Đinđić, som da var medlem av regjeringen til økologiministeren og rådgiver for bærekraftig utvikling for visestatsministeren. De episke årene har gått. Bevegelsen forsøkte å forvandle seg til et parti, men parlamentsvalget i 2003 ble til en fiasko: den vant 1,6% av stemmene.

Dette er imidlertid ikke slutten på eventyret for den som alltid presenterer seg som en «vanlig revolusjonær».  I 2003 opprettet Mr. Popović Center for Applied Nonviolent Actions and Strategies (Canvas) med Mr. Slobodan Đinović, en annen grunnlegger av Otpor!. I årene som fulgte spredte Canvas-instruktører sin kunnskap i omtrent femti land, inkludert Georgia, Ukraina, Hviterussland, Albania, Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Libanon og Egypt.

I de trange lokalene til Canvas, som ligger i et lite attraktivt kjøpesenter i Novi Beograd (New Beograd), er det ingenting i dag som tyder på et slikt nettverk. – Opplæring og utdanning av aktivister har blitt vårt yrke, sier Popović.  Den første leksjonen tar sikte på å skape enhet gjennom en sterk visjon om fremtiden. Jeg forklarer dem hvordan de kan samle mennesker fra forskjellige ideologiske bakgrunner rundt et felles mål om å få mer enn 50% av stemmene. »

Når han ikke er der for å drive sin virksomhet, Orion Telekom, holder Mr. Đinović kurs om ikkevoldelig kamp et sted i verden. Listen inkluderer Vietnam, Zimbabwe, Swaziland, Syria, Somalia, Aserbajdsjan, Papua Ny-Guinea, Venezuela og Iran. Av sikkerhetsgrunner er disse opplæringene ofte organisert på store hoteller i nabolandene. Canvas utsendinger lærer strategien om maktendring gjennom ikke-voldelige metoder. De er overbevist om at det ikke finnes noe slikt som en vellykket spontan revolusjon. Ifølge dem ville alt bli spilt ut i planleggingen og taktikken som ble brukt: hvordan skape enhet, oppfordre til sivil ulydighet, organisere boikotter; hvilke slagord du skal velge, hvordan du bruker musikk. Deres metode har fire faser: analysen av situasjonen, utformingen av operasjonen (hva du skal gjøre), utførelsen (hvordan man vinner, hvem vil gjøre hva, når, hvordan og hvorfor), og til slutt de tekniske aspektene (logistikk, koordinering og kommunikasjon). De identifiserer de lokale særegenhetene ved maktens søyler – politi, militære, institusjoner, media – og lærer taktikk for å overtale de som jobber der til å være ulydige, alltid basert på eksempler. Fremmer Canvas et verdensbilde?  – Vi er ikke en ideologisk organisasjon, men en undervisningsorganisasjon, svarer Popović.  Aktivistenes politiske farge spiller ingen rolle. Vi sjekker bare at de ikke er ekstremister, fordi ekstreme ideologier ikke har kapasitet til vekst i en ikke-voldelig kamp. »

Canvas-teamet er lite. «Fem personer, fem lønninger, lokaler og gratis internett, gratis telefoner», sier Popović.  Tolv personer fra fire land gir opplæring. Og de gjør ikke bare det: Georgiere underviser også; en filippiner er også aktiv i en NGO [ikke-statlig organisasjon];  her i Beograd jobber en fyr innen IT; en annen driver et regnskapsfirma … »

De første kundene kom fra Øst-Europa. Det europeiske utdanningsfondet – en polsk stiftelse – kontaktet Canvas i september 2002 for å trene aktivister fra Zubr-bevegelsen («Bison»), som ønsket å få kastet regimet til Alexander Lukashenko i Hviterussland. Men myndighetene i det landet erklærte sine utsendinger persona non grata seks måneder senere. Før de deltok i «Roserevolusjonen» og avgangen til Édouard Shevardnadze, i november 2003,hadde  de georgiske militante i Kmara! («Nok!») fått opplæring i Serbia i juni 2003.

Men det var spesielt i Ukraina, høsten 2003 og vinteren 2004, at serbiske metoder ble brukt i stor skala (se «En prototype for den «oransje revolusjonen» i Ukraina«).  I sin tur begynte ukrainere å trene aktivister fra andre land: Aserbajdsjan, Litauen, Russland, Iran, etc.

JPEG - 215 kB

Martin-byrået. – «Pakten», 2002

www.martinbureau.com – høflighet Galerie 3, Quebec

Regimeendring i Sentral- eller Øst-Europa tiltrekker seg interesse for den arabisk-muslimske verden, Sør-Amerika eller Afrika sør for Sahara. Den svarte knyttneven dukket opp i Libanon i 2005, like før Cedar-revolusjonen, deretter på Maldivene tre år senere. I 2009 kom rundt femten egyptiske aktivister fra bevegelsen 6. april og Kefaya («Nok er nok») til Beograd for å studere strategier som kunne hjelpe dem med å styrte den presidenten Hosni Mubarak som det ikke var mulig å få fjernet fra makten. Verksteder ble holdt ved bredden av innsjøen Palić, nær den ungarske grensen. – Dette er en unik sak der modellen er tatt opp i sin helhet. De organiserte femti workshops i femten egyptiske byer, sier Popović.  «Opplæringen vi fulgte, på sivil ulydighet, ikke-voldelig kamp og måter å rive ned søylene i systemet på, påvirket måten bevegelsen vår handlet på», sier Tarek El-Khouly, et tidligere medlem av «6. april»-partiet som var ansvarlig for å organisere protestene.

Inspirert av i hendelsene i Tunisia, deres spontane natur og den plutselige omveltningen av president Zine El-Abidine Ben Ali, lanserte de unge aktivistene et angrep på Tahrir-plassen i Kairo i januar 2011. De bar bannere med knyttneve og slagordet «Knyttneve rister Kairo!» Et hefte sirkulerta på Internett, med detaljer om de nøyaktig stedene å ta (den egyptiske radioen og fjernsynet, politistasjonene, presidentpalasset) og måtene å omgå politiet på. Demonstranter ble oppfordret til å bruke roser, rope positive slagord, kysse soldater og overtale politiet til å bytte side. Fotavtrykket til Canvas er der. Etter Mubaraks fall vil noen aktivister til slutt slutte seg til feltmarskalk Abdel Fattah Al-Sisi, mens andre vil havne i fengsel.

Støtte til venezuelansk opposisjon

Popović mener at feilen skyldes mangelen på et prosjekt: «De ønsket bare å felle Mubarak, men de hadde ikke tenkt på ettervirkningene. I Ukraina og Serbia var det enkelt: vi ønsket å leve som i Europa. Men for arabiske land er det ingen positiv modell. Det Muslimske Brorskapet og hæren ankom, og militantene havnet i fengsel. Det er trist å dø. »

Mens han benekter å ha direkte trent den selvutnevnte «presidenten» i Venezuela, Mr. Juan Guaidó, erkjenner Mr. Popović at motstanderen av Mr. Nicolás Maduros regime er en venn: «Åpenbart vil jeg gjøre alt i min makt for å hjelpe ham med å kjempe mot et regime som selv hæren ikke lenger kan beskytte mot sine egne borgere.»  Siden Hugo Chávez» ubestridelige gjenvalg i desember 2006, med 62 % av stemmene, har Canvas gitt råd til den venezuelanske ungdomsbevegelsen Generación i 2007 og jobbet med venezuelanske aktivister, spesielt i Mexico og Serbia. Flere medlemmer av Guaidós team gjennomgikk opplæring i Beograd i 2007: Geraldine Álvarez, kommunikasjonsdirektør; Elisa Totaro, som jobbet med kommunikasjonen av studentbevegelsen inspirert av metodene og den visuelle identiteten til Otpor!, eller Mr Rodrigo Diamanti, med ansvar for humanitær hjelp fra Europa.

I en tekst fra juni 2017 la Canvas-tjenestemenn ut hva som ville være en effektiv strategi i deres øyne: «Opposisjonen i Venezuela må snakke med politiet, bruke musikk, klemmer og blomster, og ikke kaste Molotov-cocktailer, steiner eller fekale bomber på dem (2).   Allerede i september 2010 hadde Canvas identifisert landets viktigste strukturelle svakhet, strømforsyningen: «Opposisjonsgrupper kunne dra nytte av situasjonen (3).    Misfornøyde sektorer i hæren kunne bestemme seg for å gripe inn, men bare i en situasjon med massiv protest, ifølge dokumentet: «Dette var matrisen over de tre siste kuppforsøkene. Der Forsvaret mente det hadde tilstrekkelig støtte, reagerte ikke opinionen positivt (eller det reagerte negativt), og kuppet mislyktes. Etter Chávez» død i mars 2013 og forverringen av økonomien intensiverte forsøkene på destabilisering.

I mars 2019 brøt Simón-Bolívar vannkraftverk sammen. Caracas og det meste av Venezuela stupte ut i mørket. Forverringen av infrastrukturen, identifisert allerede i 2010, var slik at en mulig ekstern intervensjon, for eksempel IT, ikke kunne identifiseres. USAs utenriksminister Michael Pompeo reagerte raskt på Twitter: «Ingen mat, ingen medisin, og nå, ingen strøm. Resten er… ingen Maduro. – Lyset vil komme tilbake når [Maduros] usurpasjon er over, sa Guaidó og appellerte til de væpnede styrkene. To måneder tidligere oppfordret William Brownfield, tidligere amerikansk ambassadør til Caracas, ham til å gjøre det: «For første gang har du en opposisjonsleder som sender et klart budskap til de væpnede styrkene og lovgiverne. Han vil ha dem på siden av engler og gode gutter (4).   »

Denne saken viser hvordan Canvass mål er perfekt kompatible med de fra den amerikanske regjeringen, fremmet gjennom U.S. Agency for International Development (Usaid) og dets Office of Transition Initiatives (OTI). I et notat fra november 2006, avslørt av WikiLeaks, beskrev Brownfield USAs strategi i Venezuela: «Styrking av demokratiske institusjoner; trenge inn i regimets politiske base; dele Chavismo; beskytte vitale amerikanske interesser; isolere Chávez internasjonalt.  Før avslutningen: «Disse strategiske målene representerer den viktigste delen av Usaid-OLIIs arbeid i Venezuela» (5). Hvis vi finner sporet av Canvas i Bolivia de siste månedene (les «I Bolivia, et kupp for lett«), har han aldri grepet inn med flere av USAs viktige allierte, som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Pakistan.

For å forstå innflytelsen fra det lille Beograd-teamet i så mange land, må du gå tilbake til slutten av 1990-tallet. 14. april 1999 legger vi oss på sporet: «USAs regjering bør øke sin støtte til demokrati i Forbundsrepublikken Jugoslavia betydelig fra sitt nåværende nivå på rundt $ 18 millioner til $ 53 millioner i dette regnskapsåret (…).  Disse midlene kan finansiere internasjonale reiser for studentledere og støtte studieprogrammer og praksisplasser i Europa og USA (6).   Rapporten er illustrert med en hevet svart knyttneve, symbolet på Otpor!.

«Mange internasjonale aktører hadde interesse av å felle «Sloba» [Slobodan Milošević], sa Popović.  Vi hadde forhold til seriøse mennesker i Clinton-administrasjonen. Folk og organisasjoner som vi kunne snakke om politikk og få penger av, som National Foundation for Democracy [NED], International Republican Institute [IRI] og National Democratic Institute [NDI], som samarbeidet med politiske partier, og Freedom House, som jobbet med media.  Selv om de offisielt er «ikke-statlige», er disse fire institusjonene direkte avledet fra de to store amerikanske politiske partiene eller finansiert av USAs kongress og regjering.

Den tidligere amerikanske ambassadøren til Bulgaria, Kroatia og Serbia, William Dale Montgomery, fortalte hvordan den daværende utenriksministeren Madeleine Albright gjorde omveltningen av Milošević til en prioritet, spesielt ved å støtte Otpor! (7).  » Opposisjonen dukket opp med Madeleine Albright. [Motstanderen] Vuk Drašković sendte henne et luftkyss; bildet av åstedet ble brukt av myndighetene. Denne typen møter for å ta bilder har ikke vår støtte. Derfor tok vi aldri bilder med dem, sier Popović.

«Vi visste ikke hvordan vi skulle styrte Milošević. Så oppfordret han til tidlige valg, og vi fikk plutselig muligheten til å starte en målrettet kampanje mot ham , sier James C. O’Brien, daværende president William Clintons spesialutsending til Balkan (8). Denne tidligere direktøren for politisk planlegging i utenriksdepartementet har siden blitt visepresident for Albright Stonebridge Group (ASG), et av mange amerikanske selskaper grunnlagt av tidligere tjenestemenn, militære representanter og diplomater som kom tilbake etter krigen for å kjøpe statseide foretak i Kosovo (9).

Ifølge Mr. Paul B. McCarthy, på den tiden regionsjef i NED, hadde Otpor! mottatt mesteparten av de $ 3 millioner brukt av den amerikanske organisasjonen i Serbia fra september 1998. Disse midlene ble brukt til å organisere demonstrasjoner og lage propagandamaterialer – T-skjorter, plakater og klistremerker som reproduserer knyttneve – samt å trene og koordinere aktivister. – Vi tok ut to millioner «It’s over»-brosjyrer, som vi distribuerte over hele Serbia. Vi hadde komiteer på 168 steder. Det var det største nettverket av aktivister; ingen part i Serbia hadde så mange. Noen betalte for det, så vel som for kontorer, mobiltelefoner osv., sier Lečić.

Opplæringen av serbiske aktivister inkluderte kurs om strategier for ikkevoldelig kamp i henhold til læren til Gene Sharp, en statsviter ved Harvard University som døde i 2018 hvis bøker refererer til dette feltet (se «En amerikansk inspirasjon«).  I innledningen til den tredje utgaven av boken From Dictatorship to Democracy skriver Sharp: «Da vi besøkte Serbia etter Milošević-regimets fall, ble vi fortalt at boken hadde hatt stor innflytelse på opposisjonen (10).    På seminaret som ble holdt i Budapest sommeren 2000, ble Mr. Popović og andre Otpor!-ledere invitert av IRI og møtte Mr. Robert Helvey, en nær medarbeider av Sharp og  Vietnam-veteran, tidligere militærattaché i Yangon (største byen i Myanmar) og pensjonert oberst, amerikansk militær etterretningsekspert Han trente serbiske studenter langs Sharps linje: «Strategi er like viktig i ikkevoldelig handling som den er i militær handling.»

Popovićs versjon er forskjellig: «De lærte oss ingenting,» insisterer han.  Vi så Helvey i Budapest i fire dager, noe som ga denne historien at de onde amerikanerne hadde kommet til huset vårt. Men vi hadde ideen tidligere.  Popović har siden smidd bånd til oberst Helvey, som ble hans «venn og lærer», hans «personlige Yoda (11)  «.  Obersten kalte til og med katten sin «Serdga», Mr. Popovićs fornavn.  – Han uttaler det dårlig, ler sistnevnte, som forteller om besøket han gjorde til USA og deres diskusjon om våpnene han besitter.  «I dette er han en ekte amerikaner. Vi spøkte hele tiden om det.  Nølte han med å samarbeide med en oberst i den amerikanske hæren?  «Jeg anser ham ikke som oberst i hæren. Og likevel, Otpors ideologi! var tydeligvis ikke-voldelig.  Samtidig definerer han strategien de begge underviser som krig på andre måter, «en asymmetrisk krig. Vi var ikke en gruppe naive barn, men seriøse politiske aktivister».

Ifølge Washington Post kostet operasjonen mot Milošević USA 41 millioner dollar: «Det var begynnelsen på en eksepsjonell innsats for å detronisere en utenlandsk statsoverhode, ikke gjennom en skjult operasjon, som de som CIA [Central Intelligence Agency] gjennomførte i Iran eller Guatemala, men ved hjelp av teknikkene til en moderne valgkamp (12).   Et helt internasjonalt nettverk av samarbeidspartnere var involvert i dette arbeidet, som inkluderte organisasjoner som Freedom House – et organ finansiert av den amerikanske regjeringen og EU som har som mål å forsvare «menneskerettigheter» og fremme «demokrati» –  og private stiftelser som Ford, Carnegie, Rockefeller, Open Society Institute of Mr. George Soros eller Mott Foundation. Nettverket omfattet også ambassadører og ambassadeansatte knyttet til opposisjonspartier og representanter for «sivilsamfunnet».

Midler og ekstern støtte er ikke et problem for Mr. Popović, da de er «organisasjoner som jobber med åpenhet».  På den annen side provoserer emnet en irritert reaksjon i Mr. Marović: «Men du jobber for hvem, for Putin? Denne hjelpen kom i de siste månedene av vår kamp mot Milošević. Hvorfor presentere det som avgjørende? Det er Kremls propagandamaskin som har fortalt denne historien siden revolusjonen i Ukraina i 2004. De prøver å diskreditere den ikke-voldelige kampen ved å presentere den som pålagt utenfra, sier den tidligere aktivisten.

Popović er mye mindre tydelig når han blir spurt om hvor Canvas finansiering kommer fra: «De faste kostnadene (lønn og lokaler) er finansiert av våre egne midler, slik at vi kan leve selvstendig, ikke jage etter penger.»  Når det gjelder prosjektene, legger han til: «Vi har jobbet med mer enn tretti organisasjoner» – uten ytterligere utarbeidelse, bortsett fra å anerkjenne rollen som Freedom House i Egypt. På Canvas-nettstedet er bare «venner» oppført, men vi kan ikke kryssjekke hjelpen fra utlandet i Serbia. Andre kilder viser imidlertid at den amerikanske grenen av King Baudouin Foundation i Belgia donerte 2,5 millioner dollar til Canvas mellom 2006 og 2015, for prosjekter i Syria og Egypt.

Det internasjonale senteret for ikkevoldelig konflikt (ICNC) vises ikke lenger i Canvas» partnere. Men Mr. Marović og Mr. Popović har samarbeidet siden 2003 med denne organisasjonen grunnlagt i 2002 i Washington av Mr. Jack DuVall og Mr. Peter Ackerman. Sistnevnte er en tidligere Sharp-student som tjente sin formue i finans- og høyrisikoobligasjoner. Da forretningspartneren ble dømt til fengsel for bedrageri, vendte han seg til å fremme demokratiet. I 2005 ble han styreleder i Freedom House. Han etterfølger James Woolsey, tidligere CIA-direktør og USAs ambassadør til traktatforhandlingene om konvensjonelle styrker i Europa. Men Mr. Ackerman har ikke gitt opp virksomheten og driver fortsatt to investeringsselskaper: Crown Capital Group og RockPort Capital.

Mr. Popović møtte Mr. DuVall og Mr. Ackerman under innspillingen av dokumentaren om Otpor!, Bringing Down a Dictator (2002).M. Marović deltok i utformingen av to videospill produsert av ICNC: A Force More Powerful (2006) og People Power (2010). Konseptet er skissert: verden er hjem til onde diktatorer og gode demokrater, og det blir bedre når du blir kvitt skurkene. Marović produserte også en håndbok for ICNC: The Path of Most Resistance . I 2016 grunnla han Rhize, en NGO som spesialiserer seg på råd og opplæring av sosiale bevegelser.

Tidligere aktivister har blitt rekruttert av etablerte institusjoner som Freedom House eller private stiftelser, som Soros». Andre har sluttet seg til den politiske eliten, selv regjeringen i sitt land. Mr. Popović og Mr. Đinović underviser i kurs ved amerikanske universiteter, inkludert et online kurs ved Harvard University. Popović ble valgt til rektor ved University of St Andrews i Skottland i 2017. Han holder også ett foredrag i året på United States Air Force Academy i Colorado Springs. «Min teori forblir den samme: 4% av suksessene til regimeendring oppnås med voldelige midler, og 96% på ikke-voldelige midler. En dag må disse elevene si: «Kom igjen, vi bomber» eller «Vi bomber ikke.» Hvis du kan påvirke en slik beslutning, redder du mange liv, sier Popović, som ble nominert til Nobels fredspris i 2012, sammen med Sharp. World Economic Forum i Davos utpekte ham i 2014 som en av sine «Young Global Leaders», og han var til og med blant de «hundre største tenkerne på planeten» i 2011, ifølge det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy.

Ana Otašević

(1)  Jf. Srđa Popović, Hvordan få ned en diktator når du er alene, veldig liten og ubevæpnet, Payot, Paris, 2015.

(2) Srđa Popović og Slobodan Đinović, »  Plantegningen for å redde Venezuela«, RealClear World, 2. juni 2017.

(3) «Analyse av situasjonen i Venezuela», Canvas Analytic Department, Beograd, september 2010.

(4) Sitert av Ana Vanessa Herrero og Nick Cumming-Bruce, »  Venezuelas opposisjonsleder krever flere protester «hvis de tør å kidnappe meg», The New York Times, 25. januar 2019.

(5) »  Usaid/OTI programmatisk støtte for landet Team 5 Point Strategy,» note fra USAs ambassadør til Venezuela, WikiLeaks, november 9, 2006.

(6) »  «Jugoslavia»: Bygge demokratiske institusjoner» (PDF), United States Institute of Peace, Washington, DC, 14. april 1999.

(7) Roger Cohen, »  Hvem tok virkelig ned Milosevic?  «, The New York Times, 26. november 2000.

(8) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik,  Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, 2011.

(9) Matthew Brunwasser, »  Den forelskelsen ved Kosovos forretningsdør? Tilbakekomsten av amerikanske helter,» The New York Times, 11. desember 2012.

(10) Gene Sharp,  Fra diktatur til demokrati. Un cadre conceptual pour la libération, L’Harmattan, Paris, 2009 (1. utg.: 1994).

(11) Han bruker denne henvisningen til jedimesteren i  Star Wars i sin selvbiografi.

(12) Michael Dobbs, »  USAs råd styrte Milosevic-opposisjonen», The Washington Post, 11. desember 2000.

Journalist og regissør, Beograd

Se også

En amerikansk inspirasjon

Ana Otašević

En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina

A. O.