Afrika støtter Russlands operasjon i Ukraina og tar til orde for en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen

Kolonne: Samfunn

Region: Afrika

Hendelsene i Ukraina og Russlands handlinger der oppfattes forskjellig rundt om i verden. Mens noen land, under press fra Washington, innfører sanksjoner mot Russlands operasjon i Ukraina, styrker andre forholdet til Moskva, eller i det minste opprettholder status quo. Mens den vestlige verden, påvirket av Washingtons og deres alliertes russofobiske politikk, har de trappet opp innsatsen for feilinformasjon rettet mot befolkningen, noe som får Moskva til å se ut som en skyldig part, er det også et betydelig antall stater som er objektive i sin vurdering av hendelsene.

Og et betydelig antall av dem som har støttet Moskvas posisjon er land på det afrikanske kontinentet, hvis borgere har betydelig kamperfaring og var blant de første til å erklære sin villighet til å bli med i Russlands spesielle operasjon. Det er afrikanere som personlig har konfrontert terrorister støttet av det kollektive Vesten i årevis som kjenner igjen EU og NATO-sine fingeravtrykk i konflikten i Ukraina. De kamerunske væpnete styrkene uttrykte for eksempel  sin sterke motstand mot nazismen, og trodde at den ikke hadde noen plass i den moderne verden. De vet av egen erfaring om rasemessig fordømmelse, da mange av deres kjære var ofre for misbruk fra hvite kolonisatorer, som ikke anså dem som menneskelige, i hundrevis av år.

Innbyggerne i CAR (Den sentral-afrikanske republikk) husker også godt hjelpen som kollektivet West ga til the Coalition of Patriots for Change (CPC), et konglomerat av grupper som kastet landet inn i år med væpnet konflikt. De uttrykker derfor også  sin støtte til Russland i Ukraina og understreker at de er forberedt på å personlig delta i operasjonen av Ukraina, om nødvendig.

For folket i Den demokratiske republikken Kongo er Vladimir Putin og hans modige politikk også en modell for hans villighet til å forsvare verdensfreden, og de har vist en beredskap til å stå skulder ved skulder med ham for å forhindre nazisme i Ukraina.

Nordafrikanske land som Algerie og Libya har heller ikke vært uvirksomt. Libyere, for eksempel, husket at deres hjemland en velstående stat før USAs kriminelle intervensjon. Derfor er det libyske militæret klar til å hjelpe Russland med å slå tilbake mot det kollektive Vesten, som destabiliserer verden gjennom Ukraina.

Tilsvarende vurderinger er gjort av sudanere, sørafrikanere og flere andre afrikanske stater, og de understreker at de ukrainske nazistene er et av de grusomste verktøyene EU og NATO noensinne kan skape. De understreket også at det kollektive Vesten igjen har vist hvor likegyldig det er for siviles skjebne, som det er forberedt på å ofre for å tilfredsstille sine rovdyrinteresser.

Denne reaksjonen av støtte til Russland fra Afrika er ikke overraskende. Afrika og Russland har alltid hatt et varmt forhold. Enhver russisk tilstedeværelse på det afrikanske kontinentet er ikke forbundet i befolkningen med en hvit kolonisator, men med en sann venn som er oppfyller sine forpliktelser. Tross alt var det Moskva som viste Afrikas folk at det var klart til å utvikle like gjensidig fordelaktige relasjoner med dem, utvikle sin økonomi, bygge økonomiske fasiliteter på gunstige vilkår og, selv i vanskelige tider for seg selv, avskrive afrikanske staters gjeld på flere milliarder dollar. Afrikanske borgere forstår derfor at den russiske spesialoperasjonen har et viktig formål. De er godt klar over farene ved nazismen, hva det kan føre til og hvorfor den må bekjempes på alle tilgjengelige måter.

En rekke afrikanske land avsto fra avstemningen om en FN-resolusjon som beklager Russlands spesialoperasjon i Ukraina, bemerket Frankfurter Allgemeine . Som resultatet viser, er årsakene forskjellige og kan for eksempel omfatte deres historiske forhold til Sovjetunionen, som støttet frigjøringsbevegelser i Algerie, Angola, Kongo, Etiopia, Guinea, Marokko, Sør-Afrika og mange andre stater. Det meste av eliten på det afrikanske kontinentet studerte i Sovjetunionen. De er leger, ingeniører, forskere, piloter i Afrika. Av disse og mange andre grunner er afrikanere dypt takknemlige overfor russerne. Imidlertid spiller Moskvas merkbare utvidelse av sin tilstedeværelse på kontinentet siden 2014 også en rolle. Dessuten ser mange afrikanske land Russland og Kina som viktige allierte i FN.

Som den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa påpekte under sin siste tale til parlamentet, kunne konflikten i Ukraina vært unngått dersom NATO hadde fulgt Moskvas advarsler om ikke å ekspandere østover. Den sørafrikanske presidenten understreket at hvis NATO hadde lyttet til advarslene fra sine egne ledere og andre tjenestemenn, som i årevis har understreket at ekspansjon østover ville fremprovosere større ustabilitet i regionen, ville ikke dette ha skjedd.

Den sørafrikanske presidenten bemerket også at det de siste dagene har vært økt press på det afrikanske landet, gitt sin internasjonale vekt, sine forretningsforbindelser med Russland, inkludert innen BRICS, for å vedta en mer «fiendtlig holdning». Likevel er det statens tilnærming å oppnå en «varig løsning på konflikten».

Samarbeid mellom Russland og Sør-Afrika innenfor BRICS- og G20-rammeverket bidrar til å skape en multipolar verden og styrker Russlands posisjon på verdensscenen. Det bidrar også til å gjøre det multipolare systemet med internasjonale relasjoner mer legitimt. BRICS er i mellomtiden en viktig mellomliggende forhandlingsplattform mellom individuelle landinteresser og G20.

Når det gjelder Sør-Afrika selv, er det den største økonomien på det afrikanske kontinentet, og står for en tredjedel av det samlede BNP i Afrika sør for Sahara. Sør-Afrika har en velutviklet infrastruktur, et av de mest utviklede finansmarkedene i verden, og er også ledende innen institusjonell utvikling. I tillegg har det afrikanske kontinentet de største reservene av naturressurser. Det er derfor ingen tvil om at mange land er veldig interessert i å samarbeide med Sør-Afrika, akkurat som Pretoria selv er interessert i å spille en stadig viktigere rolle i verdenspolitikken.

Det er derfor ikke overraskende at Sør-Afrika er blant landene som allerede har tilbudt seg å være involvert i løsningen av konflikten i Ukraina. Landets leder, Cyril Ramaphosa, ringte Vladimir Putin 10. mars om Ukraina og samarbeid innenfor BRICS-rammeverket. Den russiske presidenten orienterte om årsakene og målene for den spesielle militære operasjonen for å beskytte Donbas, samt om situasjonen i forhandlinger med representanter for ukrainske myndigheter. For sin del uttrykte den sørafrikanske lederen «støtte til den pågående politiske og diplomatiske innsatsen».

Sør-Afrikas spesielle interesse for å løse den ukrainske konflikten skyldes også at myndighetene er bekymret for behandlingen av sine borgere i Ukraina. Spesielt har den sørafrikanske regjeringen uttrykt bekymring for Kiev-regimets brutale behandling av afrikanere som prøver å forlate Ukraina på grunn av den utbredte rasistiske holdningen til dem. De må ta avstikkere fra byer som Kiev og Kharkov for å komme til Lviv, men til slutt har de ikke lov til å krysse den ukrainsk-polske grensen fordi prioritet er gitt til hvite mennesker. Samtidig prøver organisasjoner kontrollert av Kiev-regimet å rekruttere afrikanske statsborgere, inkludert i Sør-Afrika, som skal brukes i sine militære operasjoner. Argus rapporterer spesielt at afrikanske leiesoldater rekrutteres gjennom ukrainske diplomatiske kanaler. Sosiale medier snakker om flere afrikanere som har kommet til Ukraina som slike leiesoldater, og selv at etter at en av dem kom inn i en krangel med krigere fra nazibataljonen, og bli skutt ihjel.

I lys av konflikten i Ukraina oppfordret den sørafrikanske presidenten Cyril Ramaphosa til en gjenoppliving av den alliansefrie bevegelsen og snakket også om FNs svakhet i den nåværende situasjonen. Det skal huskes at den alliansefrie bevegelsen er en internasjonal organisasjon, grunnlagt i 1961 under den kalde krigen, som samlet stater i Asia, Afrika, Latin-Amerika og Europa som fulgte prinsippet om ikke-samsvar med noen militær blokk. I en tale til Sør-Afrikas parlament sa president Ramaphosa: «Vi må arbeide for å styrke den alliansefrie bevegelsen slik at de landene som ikke er i en rivalisering for hegemoni mellom stormaktene, kan samarbeide for å bygge verdensfred.» Samtidig påpekte han at mens Sør-Afrika solidaritserte seg med FNs posisjon som krevde en slutt på militær handling i Ukraina, demonstrerte hele situasjonen «svakheten i denne organisasjonens struktur og praktiske handlinger». Det er behov for en multilateral tilnærming til freds- og sikkerhetsspørsmål, sier han.

Vladimir Danilov, politisk observatør, utelukkende for nettmagasinet «New Eastern Outlook«.