Le monde diplomatique, desember 2019
av Ana Otašević
Vi begynte å snakke om opprettelsen av Pora! [«Det er på tide!»] med våre serbiske kolleger på et seminar i Vinnitsa [en by i Vest-Ukraina] i desember 2003,» sa Andriy Kohout, en av grunnleggerne og regionale koordinatorene for den ukrainske bevegelsen. – Vi ønsket å etablere en organisasjon som ligner på Otpor! i Serbia, i Zubr [«bison»] i Hviterussland eller i Kmara! [«Nok!»] i Georgia, legger han til. Vi så på hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Hviterussland er nærmere Serbia i størrelse; Ukraina er mye større, og vi visste ikke om det var aktuelt i et større land. Størrelsen på landet er svært viktig. »
Bevegelsen ble organisert like før presidentvalget høsten 2004, der Viktor Janukovitsj, presidentkandidat som ville fortsette politikken til Leonid Kutsjmas, som har hatt makten siden 1992, sto mot opposisjonskandidaten Viktor Justsjenko. – Vi bestemte oss for å møte dem som spilte hovedrollene i Otpor!, selv om bevegelsen insisterte på at der ikke var noen ledere. Det var Srdja [Popović], Slobodan [Đinović] og de andre,» sier Yaryna Jasynevitsj, et medlem av Pora! – Vi lærte å koordinere over hele landet, hvordan man organiserer seg, hvordan man skal håndtere PR, hvordan man samler inn penger, legger hun til. Pengene til opplæring, reise og utstyr kom i begynnelsen av Westminster Foundation for Democracy. De betalte lønnen til koordinatorene. Jeg fikk 300 dollar, men jeg tok ikke pengene. Jeg ga pengene til bevegelsen, fordi jeg hadde en jobb i virksomheten på den tiden. »
De første handlingene ble satt opp i mars 2004 i seksten regioner. Ukrainske aktivister jobbet i skyggene. «Ingen visste hvem Poras ledere var!» fortsetter den tidligere aktivisten. Hovedkampanjen var presidentvalget i november 2004. Pora! ble med i «Znayu!» -kampanjen. («Jeg vet!») lansert av Mr. Dmytro Potekhin, en markedsførings- og politisk kampanjespesialist som jobbet for Soros Foundation. Han hadde også drevet for US-Ukraina Foundation kampanjensom var finansiert av United States Agency for International Development (Usaid) for å oppmuntre unge mennesker til å delta i valg. Sammen organiserte de et nettverk av koordinatorer over hele landet med midler fra denne stiftelsen (omtrent $ 1 million) og Freedom House (omtrent $ 50,000). De trykket også, ved hjelp av Albert Einstein Institution, tolv tusen eksemplarer av Gene Sharps pamflett Fra diktatur til demokrati, som aktivister fra Pora! oversatt til ukrainsk.
Opposisjonen i Ukraina fikk betydelig økonomisk støtte (rundt 150 millioner dollar) fra oligarkene som brøt med Kutsjma (1). Ifølge Michael McFaul, USAs ambassadør til Russland fra 2012 til 2014 og arkitekt for Barack Obamas politikk i regionen, brukte den amerikanske regjeringen mer enn $ 18 millioner på å «fremme demokrati» i de to årene før valget. Han anser «den oransje revolusjonen» som et «spektakulært eksempel på demokratisk brudd, ja, som tiårets viktigste demokratiske gjennombrudd» (2).
« For en god kampanje er det nødvendig å ha en god grunn til å si at makt er illegitim,» sa Potekhin. Det var imidlertid et stort problem. – Tidlig i 2004, da vi begynte å planlegge kampanjen, visste vi ikke hvem regjeringskandidaten skulle være. Vi laget så begrepet «Kutsjmisme» for å referere til systemetsom var satt opp av avtroppende president Leonid Kuchma. Og vi startet kampanjen med slagordet: «Hva er kutsjisme? Frykt, elendighet, kriminalitet,» sa Kohout.
Mr Potekhin møter Mr Aleksandar Marić og Mr Siniša Šikman, to veteraner fra Otpor! som kom til Ukraina gjennom Freedom House. Han appellerte til serbiske aktivister for sin kampanje. » Jeg hoppet på sjansen til å jobbe med dem. De var kilden til inspirasjon, fordi de klarte [å styrte Slobodan Milošević].. Sammenhengen er forskjellig i hvert land, men prinsippene er de samme, sierPotekhin. Han leder nå cybersecurity-oppstartene FakesRadar og FakesKiller, som er basert i Tallinn og støttes av det estiske forsvarsdepartementet og Stanford University’s Center on Democracy, Development and the Rule of Law, som spesialiserer seg på å identifisere falske nyheter. M. Potekhin er også trener for Rhize, en amerikansk NGO basert i New York og Nairobi, grunnlagt i 2016 av Mr. Ivan Marović, en avlegger av Otpor!.
Marić forklarte senere hovedideen i denne kampanjen: «Vi må bevare bildet av vakre, dyktige og ambisiøse unge mennesker som kjemper for landets fremtid. All kommunikasjon stammer fra disse egenskapene. Hva om motstanderen fortsatt ender opp med å vinne? – Det vil bare bety at befolkningen ikke er klar for demokratiske endringer (…). I så fall ville vi fortsette arbeidet vårt. (3)
Den 21. november 2004 bestridte opposisjonen resultatet av den andre runden av presidentvalget, som favoriserte Mr. Janukovitsj. Demonstranter invaderer Uavhengighetsplassen i Kiev («Maidan» på ukrainsk). Høyesterett annullerte avstemningen, og et nytt valg ga seieren til opposisjonskandidaten, Mr Yushchenko. «Før den oransje revolusjonen var vi forberedt på å organisere et nettverk som kunne organisere store demonstrasjoner på Maidan. Det var omtrent to tusen aktivister i Kiev; en betydelig styrke. Men vi hadde verken ambisjoner eller styrke til å lede en reell politisk prosess. Vi var unge, og vi hadde ikke nok erfaring til å spille en reell rolle, sier Jasinevitsj, som da var 23 år gammel. Situasjonen i Ukraina var ikke farlig under den «oransje revolusjonen», ikke som under den serbiske revolusjonen eller EuroMaidan ti år senere, fortsetter hun.
– I 2014 forsto jeg at måten otpor håndterte sikkerheten mot politiet på! var nyttig for korte ikke-voldelige kampanjer, mot regimene til Kuchma eller Milošević, men ikke mot [Vladimir] Putin, heller ikke mot Janukovitsj hjulpet av Putin – ikke mot folk med KGB-erfaring, som er mer dyktige, farligere,» sa Yasynevych, som gikk inn i politikken etter maktskiftet og som, som mange aktivister i Pora!, okkuperte viktige stillinger. Hun var stabssjef for den ukrainske utdanningsministeren og har siden jobbet som konsulent for regjeringen.
Pora! fulgte Otpor-modellen! til slutt – bevegelsen ble til et politisk parti og stilte i parlamentsvalget i Ukraina i mars 2006, hvor den bare vant 1,4% av stemmene.
Ana Otašević
Journalist og regissør, Beograd
(1) Valerie J. Bunce og Sharon L. Wolchik, Beseire ledere i postkommunistiske land, Cambridge University Press, New York, 2011.
(2) Michael McFaul, «Ukraina importerer demokrati: Ekstern innflytelse på den oransje revolusjonen», Internasjonal sikkerhet, Vol. 32, Nr. 2, MIT Press, Cambridge, Massachusetts, 2007.
(3) «Skaperne av revolusjoner», intervju utført av Miloš Krivokapić, Politique internationale, n° 106, Paris, vinter 2005. Alle Mr. Marićs sitater er hentet fra det.
Ein tanke om “En prototype for «Orange Revolution» i Ukraina”