Her er et framlegg til diskusjon for alle fredselskende mennesker som vil kjempe for alle folks og nasjoners rett til frigjøring fra imperialismen og for selvbestemmelse. Det har skjedd og skjer store endringer i verden. Det som skjer i Ukraina og forståelsen av dette er et resultat av det. Derfor er det nødvendig å oppdatere vår teori om imperialismen. Da må vi både gå tilbake til før Lenin og frem til etter ham. Her er henvisning til flere artikler som utdyper denne analysen. Særlig ettersom noen medlemmer i Rødt arbeider for å endre Rødt sin politikk på dette feltet i en retning som gjør at den antiimperialistiske politikken for nasjonenes rett til selvbestemmelse skal nedprioriteres.
Karl Marx om betydningen av kolonialisme og imperiebygging som vilkår for fremveksten av kapitalismen etter at Columbus landet i Amerika
Karl Marx var den første som laget en skisse som vi kan kalle en forløper for Lenin sin seinere imperialisme-teori og den teorien om columbismen som jeg jobber med. Den la han fram i første bind av hovedverket sitt Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien, 1867. I kapittel 24 om Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen underavsnitt nr. 6 Industrikapitalismens tilblivelse skrev han om dette. Her tar han opp utviklingen av og innholdet i kolonisystemet. Jeg skal ikke gå inn på det i detalj, bare oppfordre alle til å lese dette lettleste kapitlet i Kapitalen. Det jeg er interessert i her er kolonisystemets metoder.
Så kan vi trekke frem et sitat fra Marx sjøl «I takt med utviklingen av den kapitalistiske produksjonen under manufakturperioden hadde den offentlige mening i Europa mistet sin siste rest av skamfølelse og samvittighet. Nasjonene skrøt kynisk av hvert infamt trekk som kunne være et middel til kapitalakkumulasjon.» Vi skal her spesielt merke oss begrepet den offentlige mening. Det er særlig aktuelt i dag når manipuleringen av denne har nådd uante høyder.
Marx trekker fram betydningen av «de store oppdagelsene på slutten av det 15. århundre». «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobring og utplyndring av Øst-India, forvandlingen av Afrika til jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigen mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. Den tar til med at Nederland river seg løs fra Spania, for et voldsomt omfang med Englands antijakobinerkrig, fortsetter med opiumskrigen mot Kina osv. De forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England. I England var disse momentene mot slutten av 17. århundre systematisk sammenfattet i kolonisystemet, statsgjeldsystemet, det moderne skattesystemet og proteksjonssystemet. Til dels er disse metodene basert på brutal vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter seg imidlertid av statsmakten, samfunnets konsentrerte og organiserte maktapparat, for å presse fram forvandlingsprosessen fra føydal til kapitalistisk produksjonsmåte i drivhustempo, slik at overgangen blir kortest mulig.»
Mer om metodene finner vi her «Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».
«Kolonisystem, statsgjeld, skattetrykk, proteksjon, handelskriger osv., dette avkom av den egentlige manufakturperioden, eser voldsomt ut i storindustriens barndomsperiode.»
Så kan vi se på et sitat som Marx trekk trekker frem fra boken til den religiøse William Howitt A Colonization and Christianity. A Popular History of the Treatment of the Natives in all their Colonies, 1838.
«Det barbariet og de opprørende grusomhetene de såkalte kristne gjør seg skyldig i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet.» Han går inn på den hollandske kolonidriften (som mange i dag kjenner lite til -TV) og skriver at Holland det 17. århundrets kapitalistiske mønsternasjon – «avslører et uovertruffent bilde av svik, bestikkelse, snikmord og nederdrektighet». Han går så inn på slavehandel under gruoppvekkende forhold og drap av øvrighetspersoner som de først bestakk for å få store fordeler og så snikmyrdet for å slippe å betale det de hadde lovet.»
Mot slutten av kapitlet trekker han frem eksempelet Liverpool (ikke akkurat til glede for alle Liverpooltilhengere). «Liverpool vokste seg stor på grunnlag av slavehandelen. For denne byen var dette måten å gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen på. Opp til våre dager har Liverpools «ærbarhet» vært slavehandelens Pindar. Ifølge dr. Aitkins siterte skrift fra 1795 økte denne slavehandelen «den kommersielle foretaksomhet til en lidenskap, den skaper fremragende sjøfolk og innbringer enorme pengesummer». I 1730 hadde Liverpool 15 skip som gikk i slavehandel, i 1751 var det 53, i 1760 74, i 1770 96 og i 1792 132 skip. Han avslutter så kapitlet slik: «Hvis det er slik at pengene, ifølge Augier, «kommer til verden med naturlige blodflekker på det en kinnet», da blir kapitalen født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene.
Det jeg ikke går inn på her, men som Marx sjølsagt behandler i større detalj, er skapelsen av arbeiderklassen, av en gruppe mennesker som ikke sjøl eier produksjonsmidler eller livsmidler, men må selge sin arbeidskraft for å oppå livsmidlene sine.
Det vi her har fått er faktisk ikke bare en historie om den opprinnelige akkumulasjonen frem til oppretting av fullt utviklet kapitalisme. Det er historien om kapitalismen frem til og med i dag, for noen av oss på jorden. For selve kolonisystemet varte til etter 2. verdenskrig og da de formelle koloniene ble avviklet oppsto systemet i en ny form, nykolonialisme som fremdeles fungerer.
Med dette har Marx definert den kapitalistiske epoke som en epoke som starter samtidig med Columbus landstigning i Amerika. Og jeg sier at denne epoken varer fremdeles, men ser ut til å ta slutt dersom ikke den ledende makten i de colombiske kjerneland, USA, klarer å få til en verdenskrig.
De to store kildene til kapitalistisk profitt er arbeiderklassen i de kapitalistiske moderlandene og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner. Utviklingen av begge disse kildene skjedde i tiden etter at Columbus kom til Amerika, og derfor er dette en sammenhengende epoke med grunnleggende sett de samme geopolitiske trekk som jeg har kalt columbismen.
Som Marx skriver, var det fra tidlig kriger mellom de mest utviklete kapitalistiske statene om hvem som skulle kunne skaffe seg de fleste og beste koloniene. Vi kan kalle den perioden den først verdenskrig. Seinere da hele verden var oppdelt mellom de kapitalistiske stormaktene, med England i spissen, begynte den ulike utviklingen i kapitalistiske land å forskyve maktforholdet mellom dem. Fremvoksende makter var Tyskland og USA og også faktisk Japan.
Kort om Lenins analyse av den moderne imperialismen
Lenin analyserte denne perioden innen den columbiske epoken og la vekt på konkurransen og kivingen og kriger mellom stormaktene om nyoppdeling av koloniene. Han registrerte at kapitalismen for godt hadde forlatt sitt første stadium der fri konkurranse hadde dominert og at det hadde oppstått store monopoler og en finanskapital med finansfyrster som dominerte verdens økonomi og som brukte sine statsapparater i kampen seg imellom. Dette ble utgangspunktet for to verdenskriger, der Tyskland prøvde å vinne hegemoni i Europa og østover i Russland og muligens sørover i Midt-Østen. De nye kapitalistiske statene som vokste fortere i økonomisk makt enn de gamle krevde sin del av verden og den kunne de bare få ved å ta fra de andre.
Nye historiske fenomener krever oppdatering av Lenins analyse
Frem til og med 2. verdenskrig kunne Lenin sin analyse av verdenssituasjonen til dels brukes for å forstå hva som skjedde. Her var det om sagt motsigelsen mellom de kapitalistiske stormaktene som sto i sentrum. Men det var en annen motsigelse i verden, som Lenin også var meget klar over, som begynte å manifestere seg med stadig større kraft, det var motsigelsen mellom hele det columbisk-kapitalistiske system og verdens undertrykte folk og nasjoner.
Etter at Lenin skrev Imperialismen som kapitalismens siste stadium oppsto det sterke anticolumbiske og antikapitalistiske stater, først Sovjet-Unionen i 1917 og så Kina i 1949. Disse klarte å bygge seg opp slik at de ble sterke konkurrenter til det columbisk-kapitalistiske system, mens nesten alle andre land som var underlagt dette systemet på nykolonialistisk vis, ble holdt tilbake i sin utvikling.
Samtidig vokste en nye leder frem for den columbisk-kapitalistiske verden. Det var sjølsagt USA. England hadde vært lederen i denne flokken siden 1815, etter Napoleons-krigene. Sammen med som avlegger, USA, klarte de å slå tilbake to angrep på stillingen sin fra Tyskland. Men England ble aldri å sterkt at det kunne få verdenshegemoni over andre columbiske stater.
USA som overlegen columbisk hegemon
Da USA etter 2. verdenskrig trådde frem som den suverent sterkeste columbiske makt noensinne, klarte de å få hegemoni over hele den columbiske flokken. Dette var noe nytt i verdenshistorien. Grunnlaget var selvfølgelig den enormt overlegne produksjonskapasiteten og produktiviteten i USA og de store naturrikdommene der. Dette er godt beskrevet av den store amerikanske geoimperialisten Brzezinski i flere bøker, særlig The Grand Chessboard fra 1997. Da utformet finansaristokratiet i USA, som tok ledelsen i verdensøkonomien, planer om å herske over hele verden. Og for å klare de måtte de få hegemoni også på det eurasiske kontinent. De hadde også en teori om at for å klare dette måtte de erobre det som den store geoimperialisten Halford Mackinder hadde beskrevet som «hjertelandet» i verden, et land som gjorde at de som behersket det ville kunne beherske hele Eurasia og etter hvert hele verden. Den viktigste delen av dette landet lå i dagens Russland.
Hitler var også en tilhenger av den engelske geo-imperialisten sine teorier, og det sporet til angrepet på Sovjet. Det hører med til Mackinder sin historie at han var en ivrig bidragsyter for å styrke de 14 columbiske statenes invasjon i Russland for å knuse revolusjonen der. Etter at Sovjet hadde slått Nazi-Tyskland og var i allianse med USA og England, var det også en stor diskusjon blant finansoligarkene og de politiske lederne i USA og England om de straks skulle angripe Russland eller bare satse på å holde det så isolert så mulig. Churchill i England var en av haukene i denne sammenheng. Den siste retningen vant fram under begrepet containment, eller innestenging.
Første organisering av alliansefrie land og dens svekking
På 1960-tallet ble det formelle kolonisystemet i verden i all hovedsak oppløst, og mange stater fikk formell uavhengighet. Dette var også noe nytt i verdenshistorien. Det førte til at motsigelsen mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden kom tydeligere frem. De ikke-columbiske landene begynte å slå seg sammen. Den alliansefrie bevegelsen og andre sammenslutninger oppsto. Disse utfordret columbiernes hegemoni i store deler av verden. Bandung-konferansen ble et viktig uttrykk for dette. Men columbierne satte i gang et kraftig fremstøt for å hindre det, samtidig med den store nyliberale offensiven over alt i verden. De klarte å kjøpe opp en del ledere i den alliansefrie gruppen og den ble sterkt svekket utover på 1980 og 1990-tallet. Nyliberalismen seiret over store deler av verden. Og de som ikke ville innordne seg under det columbiske hegemoniet fikk svi. Sanksjoner, undergraving, statskupp, invasjoner og kriger fra den columbiske gruppen, med USA i ledelsen, fulgte.
Sovjet-Unionen går i oppløsning – en ny geopolitisk situasjon oppstår
I USA var det hele tiden en klar oppfatning om at Sovjet-Unionen måtte vekk for at USA skulle kunne komme videre med sine planer om verdensherredømme. Det tok sin tid, men i 1991 ble denne statsdannelsen endelig oppløst og USA sine økonomiske og politiske rådgivere rykket inn i Russland og flere tidligere sovjetrepublikker. I Russland samarbeidet de med Jeltsin og de nye oligarkene om å demontere den tidligere sovjetiske statsbyggingen og sørget for en enorm ødeleggelse av produktivkrefter, velferd osv.. Hele den columbiske veden klappet og syntes at dette var frigjøring, demokrati og gode greier.
Da oppsto en enda ny situasjon i verden. Den eneste makten som kunne hindre USA i å bli verdenshersker var fjernet og USA var den eneste supermakten. Kina hadde hatt en viss fremgang, men var fremdeles en dverg innen geo-politikkens verden. Det var nettopp da Brzezinski sammenfattet de amerikanske finansoligarkenes plan om at de faktisk kunne få erobret verdenshegemoni en gang for alle hvis de var smarte og tøffe nok, og det for ganske lang tid fremover.
Vi hadde altså fått en situasjon der en kapitalistisk stat hadde vunnet en slik avgjørende forrang i hele den columbiske verden, at snakk om rivalisering mellom kapitalistiske makter om å kontrollere deler av den ikke-columbiske verden, ikke var mulig. Til tross for store motsigelser inne i den columbiske verden, særlig mellom stater i Europa og USA, klarte USA å holde alle inne i folden, og det har de klart frem til i dag. USAs drøm om verdensherredømme så på 1990-tallet og en stund utover 2000-tallet ut til å være innen rekkevidde uten for mye krig.
USAs drøm om verdensherrevelde uten verdenskrig blir urealistisk
Første moment
Russland rev seg ut av den columbiske sfæren litt ut på 2000-tallet og kunne begynne å bygge opp landet sitt igjen under ledelse av Putin, samt at landet ikke falt for det gamle Sovjet-Unionens politikk for opprustning for å kunne matche USA. I stedet satset de på å bruke det aller meste av ressursene til å bygge landet. Ellers utviklet de svært avanserte forsvarsvåpen, særlig raketter.
Andre moment
Kina utviklet sin produksjonskapasitet med en fart som ingen kunne ha drømt om og gikk forbi USA i brutto nasjonalprodukt målt ut fra kjøpekraft i alt i 2010. Landet ligger nå også langt fremfor USA i produksjon. Kina har brukt sin egen tusenårige politiske erfaring for å klare dette, pluss at de har tatt i bruk erfaringer lært av oppgangsfasen i det columbiske systemet. Kina har to ganger i historien blitt invadert av mongolske stammer som tilranet seg den politiske makten. Men det viste seg begge gangene at de ble slukt av det kinesiske styringssystemet og på sikt styrket de dette. Dette gjorde Kina nå ved at det åpnet opp for investeringer fra den columbiske verden. De trengte dette for å bygge opp landet sitt mye raskere enn de kunne ha klart bare ved å satse på egne ressurser. Men de beholdt politisk kontroll med det som skjedde. De sier at dette er en egen form for sosialisme der kapitalismen får fungere innen visse stramme rammer. Men målet med det hele, slik Xi Jinping og partiet har uttalt det, er ikke å åpne for frislepp av kapitalismen, men for å føre Kina fram til å bli et velstående sosialistisk land innen 2049, som er hundreårsdagen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Dette er deres offisielle standpunkt både innenriks og utenriks. Kineserne mener at utviklingen av sosialismen har mange flere sider og elementer enn vi er «opplært» til å tro. I det hele tatt hadde alle radikale i verden hatt nytte av å studere nærmere de svært rike erfaringene til kineserne på dette feltet.
Før USA hadde skjønt det hadde Kina, ved hjelp av blant annet amerikansk, profittlysten kapital og teknologi, bygget sin egen både lavteknologiske og høyteknologiske produksjonsbase og i tillegg bygget opp et stort handelsnettverk over hele verden pluss et system for investeringer i andre som bygget på de fem prinsippene for fredelig sameksistens[i] og bygget et sterkt forsvar. Samtidig hadde USA vært inne i en avindustrialisering, slik det hadde skjedd i nesten i alle de columbiske statene.
Kina har også utviklet sin egen form for demokrati i motsetning til den vestlige arrogansen som gjør at man tror at demokrati bare finnes i den vestlig-parlamentariske form, med flere partier som representerer forskjellige fraksjoner i befolkningen som slåss mot hverandre. I motsetning til dette, sier Kina, har vi opprettet et godt fungerende rådslagningsdemokrati det ett parti er ledende, men styrer ved å utforme forslag som så bli utsatt for utstrakt bruk av mange metoder for diskusjoner før vedtak blir gjort og satt ut i livet. Dette dreier seg om konferanser og diskusjoner på alle geografiske nivåer i landet, ned til naboskapskomiteer og opp til store nasjonale konferanser. Det finnes også et halvt dusin andre partier i Kina som er med i diskusjonen og fremmer sine meninger og behov der. Dessuten setter man i gang forsøk i mindre skala for å studere disse før det blir gjort vedtak om man skal bruke de metodene som har vært studert. Dette mener kineserne er en type demokrati som har vokst frem av Kinas historie og tradisjoner. Det gjør at enormt mange blir trukket direkte inn i den demokratiske prosessen, at man veldig ofte klarer å finne omforente løsninger og at en derfor kan sette tiltak ut i livet mye raskere enn i det vestlige konkurranse-demokratiet. Dessuten mener de at det også kan finnes andre typer demokrati som kan fungere enn både den vestlige typen og deres type. I dag er dette en stor inspirasjon for alle verdens folk som ikke er bedøvet av columbisk propaganda.
Det hadde i tillegg oppstått allianser mellom Kina og Russland og Iran, og India hadde beholdt sine forbindelser med Russland. Det betydde at alle vilkårene som Brzezinski hadde satt opp for at USA kunne oppnå verdensdominans i hovedsak ved fredelige midler, var vekke i 2021. Det sto noen få muligheter igjen og den viktigste var videre utviding av USAs europeiske brohode, ved å utvide NATO også til Ukraina for å skape bedre grunnlag for å erobre Russland. Dette skapte grunnlaget for Russlands aggresjon der.
Tredje moment
Den tredje saken som skjedde, var at den alliansefrie bevegelsen tok seg opp igjen. Det viste seg ved et stort møte i Havanna i 2006 der det var godt over 100 stater representert. På det siste møtet i Beograd høsten 2021 var ikke bare Kina, men også Russland til stede som observatører, vi hadde fått en klar allianse mellom Kina og Russland og hele den alliansefrie bevegelsen for nasjonale kamper for frigjøring fra imperialismen med USA-imperialismen som viktigste motstander. FNs generalsekretær var det og. De sluttet seg til et omfangsrikt dokument fra møtet i den alliansefrie bevegelsen i Havanna i 2006 og en kraftig uttalelse fra et utenriksministermøte i Venezuela i 2019 om at de sluttet seg til FN-paktens prinsipper og de fem prinsippene for fredelig sameksistens mellom land og folk, i motsetning til USAs regelbaserte orden, der USA, som leder i columbiske flokken, lager reglene. Både Kina og Russland, som var observatører på konferansen, sluttet seg til dette. Dermed hadde bortimot hele den ikke-columbiske siden i hovedmotsigelsen i verden konstituert seg og organisert seg på et visst nivå i nasjonenes kamp for selvstendighet. Derfor er alle teorier som motarbeider dette i dag reaksjonære.
Hovedmotsigelsen i verden
Med dette var hovedmotsigelsen i verden tydelig demonstrert, den går mellom de som vil ha USAs regelbaserte orden, mot resten av verden som ønsker å følge FN-paktens ord og de fem reglene for fredelig sameksistens mellom selvstendige nasjoner. På overflaten ser det ut til at den går mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden, men i virkeligheten er alle de andre columbiske statene kun vasaller under USA. De har derfor også store objektive interesser av å bli kvitt denne dominansen for å kunne utvikle seg ut fra egne nasjonale behov og ikke behovene som springer ut av USA sitt strev for å bli verdenshersker i en periode der dette bare kan skje ved at de legger under seg andre folk og nasjoner med stadig mer vold og krig og til syvende og sist verdenskrig.
USA har midlertidig foreløpig klart å forene sine columbiske vasaller ut fra sitt behov for å bruke dem og Ukraina som springbrett for å erobre Russland. Den mest sentrale av disse vasallene i disse dager er marionetten Zelenski som ikke kjemper for sitt folk, men ofrer deler av det for USAs geo-imperialistiske mål. Og med sitt enorme system for å manipulere den offentlige mening har de fått den columbiske ryggmargsrefleksen i alle de gamle columbiske landene og deres følgere til å slå inn.
Men alliansen mellom USA og flere av deres vasaller er ikke så sterk fordi vasallenes grunnleggende behov for å kunne utvikle økonomien og kulturen i vasall-landene står i motstrid til de tiltakene USA setter i verk på grunn av sine geo-imperialistiske mål. Og så er det slik at den ledende gruppen av columbiske stater nærmest USA er England og de andre avleggerne fra England, nemlig Canada, Australia og New Zealand (Five Eyes) som alle er settlerstater som sammen med sitt moderland har virkelige folkemord på samvittigheten.
Det ledende amerikanske finansoligarkiet i den columbiske verden er nærmest desperat for miste sin forrang i verden fordi det kan svekke deres profittmuligheter. Dette skaper en virkelig farlig situasjon, for de er troende til å kunne gjøre hva som helst for å holde på den. Men en bremse er det likevel at de ikke må ødelegge sine egne profittmuligheter. Både en svekking av deres investeringer i Kina og en verdenskrig kan føre til dette. Derfor prøver de å bruke hele kobbelet av mindre drastiske metoder, som mindre kriger og særlig stedfortrederkriger som i Syria og Ukraina, undergraving av stater som ikke støtter dem, kupp og regimeskifter. Hovedmålet nå er å få til regimeskifte i Russland. Klarer de det vil de også ha mulighet for å ta Kina. Men både kapitalistene utenfor USA og de lavere klassene i alle land lider nå mye på grunn av USAs økonomiske krigføring mot verden. Tyskland og Ukraina blir virkelig ofret på geo-imperialismens alter nå. Det er ikke mange andre land enn USA som i hovedsak tjener på dette på grunn av økte olje- og gasspriser og økt produksjon av våpen. Ikke rart at overklassen her heier på USA og marionetten Zelenski. Det har de for øvrig gjort på alle USAs marionetter, slik de gjorde med Syngman Rhee i Sør-Korea og Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og en mengde andre despoter i verden.
Den beklagelige russiske aggresjonen i Ukraina
Vi skal virkelig merke oss at USA ikke fikk flertallet i FNs generalforsamling til å vedta fordømmelse av Russlands aggresjon i Ukraina, bare en dyp beklagelse. Beklagelse er noe helt annet enn fordømming som USA og deres columbiske vasaller driver med. Når vi beklager at noe skjer betyr det at vi forstår hvorfor det må skje, men vi liker det det ikke og vi skulle ha ønsket at det ikke var nødvendig. Og vi skal merke oss at store land som representerer mer enn 50 prosent av befolkningen i verden ikke en gang ville være med å vedta dette.
Alle folk og land i verden som har opplevd den columbiske imperiepolitikken vet hva den columbiske gruppen stater, med USA i spissen, står for, og for de fleste land i verden rammer nå USAs økonomiske krigføring så hardt at det overskygger situasjonen i Ukraina. Derfor befinner Russland seg, på tross av den beklagelige aggresjonen i Ukraina, på rett side av hovedmotsigelsen i verden ut fra den analysen som er lagt frem her. Det er USA som må bli tvunget til å oppgi sitt mål om verdensdominans for at verden skal kunne gå videre på et helt annet fredelig grunnlag enn det som finnes nå. Vi skal derfor ikke være forbauset over at de som ikke står på USA og deres vasaller sin side i hovedmotsigelsen i verden kan anse at Russlands aggresjon i Ukraina nettopp har som mål å bidra til at dette skjer.
Terje Valen, søndag 24. april 2022.
[i] De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]
Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):
1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig nytte; og
(5) fredelig sameksistens som sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.