Her er et framlegg til diskusjon for alle fredselskende mennesker som vil kjempe for alle folks og nasjoners rett til frigjøring fra imperialismen og for selvbestemmelse. Det har skjedd og skjer store endringer i verden. Det som skjer i Ukraina og forståelsen av dette er et resultat av det. Derfor er det nødvendig å oppdatere vår teori om imperialismen. Da må vi både gå tilbake til før Lenin og frem til etter ham. Her er henvisning til flere artikler som utdyper denne analysen. Særlig ettersom noen medlemmer i Rødt arbeider for å endre Rødt sin politikk på dette feltet i en retning som gjør at den antiimperialistiske politikken for nasjonenes rett til selvbestemmelse skal nedprioriteres.

Karl Marx om betydningen av kolonialisme og imperiebygging som vilkår for fremveksten av kapitalismen etter at Columbus landet i Amerika

Karl Marx var den første som laget en skisse som vi kan kalle en forløper for Lenin sin seinere imperialisme-teori og den teorien om columbismen som jeg jobber med. Den la han fram i første bind av hovedverket sitt Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien, 1867. I kapittel 24 om Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen underavsnitt nr. 6 Industrikapitalismens tilblivelse skrev han om dette. Her tar han opp utviklingen av og innholdet i kolonisystemet. Jeg skal ikke gå inn på det i detalj, bare oppfordre alle til å lese dette lettleste kapitlet i Kapitalen. Det jeg er interessert i her er kolonisystemets metoder.

Så kan vi trekke frem et sitat fra Marx sjøl «I takt med utviklingen av den kapitalistiske produksjonen under manufakturperioden hadde den offentlige mening i Europa mistet sin siste rest av skamfølelse og samvittighet. Nasjonene skrøt kynisk av hvert infamt trekk som kunne være et middel til kapitalakkumulasjon.» Vi skal her spesielt merke oss begrepet den offentlige mening. Det er særlig aktuelt i dag når manipuleringen av denne har nådd uante høyder.

Marx trekker fram betydningen av «de store oppdagelsene på slutten av det 15. århundre». «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobring og utplyndring av Øst-India, forvandlingen av Afrika til jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigen mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. Den tar til med at Nederland river seg løs fra Spania, for et voldsomt omfang med Englands antijakobinerkrig, fortsetter med opiumskrigen mot Kina osv. De forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England. I England var disse momentene mot slutten av 17. århundre systematisk sammenfattet i kolonisystemet, statsgjeldsystemet, det moderne skattesystemet og proteksjonssystemet. Til dels er disse metodene basert på brutal vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter seg imidlertid av statsmakten, samfunnets konsentrerte og organiserte maktapparat, for å presse fram forvandlingsprosessen fra føydal til kapitalistisk produksjonsmåte i drivhustempo, slik at overgangen blir kortest mulig.»

Mer om metodene finner vi her «Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».

«Kolonisystem, statsgjeld, skattetrykk, proteksjon, handelskriger osv., dette avkom av den egentlige manufakturperioden, eser voldsomt ut i storindustriens barndomsperiode.»

Så kan vi se på et sitat som Marx trekk trekker frem fra boken til den religiøse William Howitt A Colonization and Christianity. A Popular History of the Treatment of the Natives in all their Colonies, 1838.

«Det barbariet og de opprørende grusomhetene de såkalte kristne gjør seg skyldig i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet.» Han går inn på den hollandske kolonidriften (som mange i dag kjenner lite til -TV) og skriver at Holland det 17. århundrets kapitalistiske mønsternasjon – «avslører et uovertruffent bilde av svik, bestikkelse, snikmord og nederdrektighet». Han går så inn på slavehandel under gruoppvekkende forhold og drap av øvrighetspersoner som de først bestakk for å få store fordeler og så snikmyrdet for å slippe å betale det de hadde lovet.»

Mot slutten av kapitlet trekker han frem eksempelet Liverpool (ikke akkurat til glede for alle Liverpooltilhengere). «Liverpool vokste seg stor på grunnlag av slavehandelen. For denne byen var dette måten å gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen på. Opp til våre dager har Liverpools «ærbarhet» vært slavehandelens Pindar. Ifølge dr. Aitkins siterte skrift fra 1795 økte denne slavehandelen «den kommersielle foretaksomhet til en lidenskap, den skaper fremragende sjøfolk og innbringer enorme pengesummer». I 1730 hadde Liverpool 15 skip som gikk i slavehandel, i 1751 var det 53, i 1760 74, i 1770 96 og i 1792 132 skip. Han avslutter så kapitlet slik: «Hvis det er slik at pengene, ifølge Augier, «kommer til verden med naturlige blodflekker på det en kinnet», da blir kapitalen født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene.

Det jeg ikke går inn på her, men som Marx sjølsagt behandler i større detalj, er skapelsen av arbeiderklassen, av en gruppe mennesker som ikke sjøl eier produksjonsmidler eller livsmidler, men må selge sin arbeidskraft for å oppå livsmidlene sine.

Det vi her har fått er faktisk ikke bare en historie om den opprinnelige akkumulasjonen frem til oppretting av fullt utviklet kapitalisme. Det er historien om kapitalismen frem til og med i dag, for noen av oss på jorden. For selve kolonisystemet varte til etter 2. verdenskrig og da de formelle koloniene ble avviklet oppsto systemet i en ny form, nykolonialisme som fremdeles fungerer.

Med dette har Marx definert den kapitalistiske epoke som en epoke som starter samtidig med Columbus landstigning i Amerika. Og jeg sier at denne epoken varer fremdeles, men ser ut til å ta slutt dersom ikke den ledende makten i de colombiske kjerneland, USA, klarer å få til en verdenskrig.

De to store kildene til kapitalistisk profitt er arbeiderklassen i de kapitalistiske moderlandene og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner. Utviklingen av begge disse kildene skjedde i tiden etter at Columbus kom til Amerika, og derfor er dette en sammenhengende epoke med grunnleggende sett de samme geopolitiske trekk som jeg  har kalt columbismen.

Som Marx skriver, var det fra tidlig kriger mellom de mest utviklete kapitalistiske statene om hvem som skulle kunne skaffe seg de fleste og beste koloniene. Vi kan kalle den perioden den først verdenskrig. Seinere da  hele verden var oppdelt mellom de kapitalistiske stormaktene, med England i spissen, begynte den ulike utviklingen i kapitalistiske land å forskyve maktforholdet mellom dem. Fremvoksende makter var Tyskland og USA og også faktisk Japan.

Kort om Lenins analyse av den moderne imperialismen

Lenin analyserte denne perioden innen den columbiske epoken og la vekt på konkurransen og kivingen og kriger mellom stormaktene om nyoppdeling av koloniene. Han registrerte at kapitalismen for godt hadde forlatt sitt første stadium der fri konkurranse hadde dominert og at det hadde oppstått store monopoler og en finanskapital med finansfyrster som dominerte verdens økonomi og som brukte sine statsapparater i kampen seg imellom. Dette ble utgangspunktet for to verdenskriger, der Tyskland prøvde å vinne hegemoni i Europa og østover i Russland og muligens sørover i Midt-Østen. De nye kapitalistiske statene som vokste fortere i økonomisk makt enn de gamle krevde sin del av verden og den kunne de bare få ved å ta fra de andre.

Nye historiske fenomener krever oppdatering av Lenins analyse

Frem til og med 2. verdenskrig kunne Lenin sin analyse av verdenssituasjonen til dels brukes for å forstå hva som skjedde. Her var det om sagt motsigelsen mellom de kapitalistiske stormaktene som sto i sentrum. Men det var en annen motsigelse i verden, som Lenin også var meget klar over, som begynte å manifestere seg med stadig større kraft, det var motsigelsen mellom hele det columbisk-kapitalistiske system og verdens undertrykte folk og nasjoner.

Etter at Lenin skrev Imperialismen som kapitalismens siste stadium oppsto det sterke anticolumbiske og antikapitalistiske stater, først Sovjet-Unionen i 1917 og så Kina i 1949. Disse klarte å bygge seg opp slik at de ble sterke konkurrenter til det columbisk-kapitalistiske system, mens nesten alle andre land som var underlagt dette systemet på nykolonialistisk vis, ble holdt tilbake i sin utvikling.

Samtidig vokste en nye leder frem for den  columbisk-kapitalistiske verden. Det var sjølsagt USA. England hadde vært lederen i denne flokken siden 1815, etter Napoleons-krigene. Sammen med som avlegger, USA, klarte de å slå tilbake to angrep på stillingen sin fra Tyskland. Men England ble aldri å sterkt at det kunne få verdenshegemoni over andre columbiske stater.

USA som overlegen columbisk hegemon

Da USA etter 2. verdenskrig trådde frem som den suverent sterkeste columbiske makt noensinne, klarte de å få hegemoni over hele den columbiske flokken. Dette var noe nytt i verdenshistorien. Grunnlaget var selvfølgelig den enormt overlegne produksjonskapasiteten og produktiviteten i USA og de store naturrikdommene der. Dette er godt beskrevet av den store amerikanske geoimperialisten Brzezinski i flere bøker, særlig The Grand Chessboard fra 1997. Da utformet finansaristokratiet i USA, som tok ledelsen i verdensøkonomien, planer om å herske over hele verden. Og for å klare de måtte de få hegemoni også på det eurasiske kontinent. De hadde også en teori om at for å klare dette måtte de erobre det som den store geoimperialisten Halford Mackinder hadde beskrevet som «hjertelandet» i verden, et land som gjorde at de som behersket det ville kunne beherske hele Eurasia og etter hvert hele verden. Den viktigste delen av dette landet lå i dagens Russland.

Hitler var også en tilhenger av den engelske geo-imperialisten sine teorier, og det sporet til angrepet på Sovjet. Det hører med til Mackinder sin historie at han var en ivrig bidragsyter for å styrke de 14 columbiske statenes invasjon i Russland for å knuse revolusjonen der. Etter at Sovjet hadde slått Nazi-Tyskland og var i allianse med USA og England, var det også en stor diskusjon blant finansoligarkene og de politiske lederne i USA og England om de straks skulle angripe Russland eller bare satse på å holde det så isolert så mulig. Churchill i England var en av haukene i denne sammenheng. Den siste retningen vant fram under begrepet containment, eller innestenging.

Første organisering av alliansefrie land og dens svekking

På 1960-tallet ble det formelle kolonisystemet i verden i all hovedsak oppløst, og mange stater fikk formell uavhengighet. Dette var også noe nytt i verdenshistorien. Det førte til at motsigelsen mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden kom tydeligere frem. De ikke-columbiske landene begynte å slå seg sammen. Den alliansefrie bevegelsen og andre sammenslutninger oppsto. Disse utfordret columbiernes hegemoni i store deler av verden. Bandung-konferansen ble et viktig uttrykk for dette. Men columbierne satte i gang et kraftig fremstøt for å hindre det, samtidig med den store nyliberale offensiven over alt i verden. De klarte å kjøpe opp en del ledere i den alliansefrie gruppen og den ble sterkt svekket utover på 1980 og 1990-tallet. Nyliberalismen seiret over store deler av verden. Og de som ikke ville innordne seg under det columbiske hegemoniet fikk svi. Sanksjoner, undergraving, statskupp, invasjoner og kriger fra den columbiske gruppen, med USA i ledelsen, fulgte.

Sovjet-Unionen går i oppløsning – en ny geopolitisk situasjon oppstår

I USA var det hele tiden en klar oppfatning om at Sovjet-Unionen måtte vekk for at USA skulle kunne komme videre med sine planer om verdensherredømme. Det tok sin tid, men i 1991 ble denne statsdannelsen endelig oppløst og USA sine økonomiske og politiske rådgivere rykket inn i Russland og flere tidligere sovjetrepublikker. I Russland samarbeidet de med Jeltsin og de nye oligarkene om å demontere den tidligere sovjetiske statsbyggingen og sørget for en enorm ødeleggelse av produktivkrefter, velferd osv.. Hele den columbiske veden klappet og syntes at dette var frigjøring, demokrati og gode greier.

Da oppsto en enda ny situasjon i verden. Den eneste makten som kunne hindre USA i å bli verdenshersker var fjernet og USA var den eneste supermakten. Kina hadde hatt en viss fremgang, men var fremdeles en dverg innen geo-politikkens verden. Det var nettopp da Brzezinski sammenfattet de amerikanske finansoligarkenes plan om at de faktisk kunne få erobret verdenshegemoni en gang for alle hvis de var smarte og tøffe nok, og det for ganske lang tid fremover.

Vi hadde altså fått en situasjon der en kapitalistisk stat hadde vunnet en slik avgjørende forrang i hele den columbiske verden, at snakk om rivalisering mellom kapitalistiske makter om å kontrollere deler av den ikke-columbiske verden, ikke var mulig. Til tross for store motsigelser inne i den columbiske verden, særlig mellom stater i Europa og USA, klarte USA å holde alle inne i folden, og det har de klart frem til i dag. USAs drøm om verdensherredømme så på 1990-tallet og en stund utover 2000-tallet ut til å være innen rekkevidde uten for mye krig.

USAs drøm om verdensherrevelde uten verdenskrig blir urealistisk

Første moment

Russland rev seg ut av den columbiske sfæren litt ut på 2000-tallet og kunne begynne å bygge opp landet sitt igjen under ledelse av Putin, samt at landet ikke falt for det gamle Sovjet-Unionens politikk for opprustning for å kunne matche USA. I stedet satset de på å bruke det aller meste av ressursene til å bygge landet. Ellers utviklet de svært avanserte forsvarsvåpen, særlig raketter.

Andre moment

Kina utviklet sin produksjonskapasitet med en fart som ingen kunne ha drømt om og gikk forbi USA i brutto nasjonalprodukt målt ut fra kjøpekraft i alt i 2010. Landet ligger nå også langt fremfor USA i produksjon. Kina har brukt sin egen tusenårige politiske erfaring for å klare dette, pluss at de har tatt i bruk erfaringer lært av oppgangsfasen i det columbiske systemet. Kina har to ganger i historien blitt invadert av mongolske stammer som tilranet seg den politiske makten. Men det viste seg begge gangene at de ble slukt av det kinesiske styringssystemet og på sikt styrket de dette. Dette gjorde Kina nå ved at det åpnet opp for investeringer fra den columbiske verden. De trengte dette for å bygge opp landet sitt mye raskere enn de kunne ha klart bare ved å satse på egne ressurser. Men de beholdt politisk kontroll med det som skjedde. De sier at dette er en egen form for sosialisme der kapitalismen får fungere innen visse stramme rammer. Men målet med det hele, slik Xi Jinping og partiet har uttalt det, er ikke å åpne for frislepp av kapitalismen, men for å føre Kina fram til å bli et velstående sosialistisk land innen 2049, som er hundreårsdagen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Dette er deres offisielle standpunkt både innenriks og utenriks. Kineserne mener at utviklingen av sosialismen har mange flere sider og elementer enn vi er «opplært» til å tro. I det hele tatt hadde alle radikale i verden hatt nytte av å studere nærmere de svært rike erfaringene til kineserne på dette feltet.

Før USA hadde skjønt det hadde Kina, ved hjelp av blant annet amerikansk, profittlysten kapital og teknologi, bygget sin egen både lavteknologiske og høyteknologiske produksjonsbase og i tillegg bygget opp et stort handelsnettverk over hele verden pluss et system for investeringer i andre som bygget på de fem prinsippene for fredelig sameksistens[i] og bygget et sterkt forsvar. Samtidig hadde USA vært inne i en avindustrialisering, slik det hadde skjedd i nesten i alle de columbiske statene.

Kina har også utviklet sin egen form for demokrati i motsetning til den vestlige arrogansen som gjør at man tror at demokrati bare finnes i den vestlig-parlamentariske form, med flere partier som representerer forskjellige fraksjoner i befolkningen som slåss mot hverandre. I motsetning til dette, sier Kina, har vi opprettet et godt fungerende rådslagningsdemokrati det ett parti er ledende, men styrer ved å utforme forslag som så bli utsatt for utstrakt bruk av mange metoder for diskusjoner før vedtak blir gjort og satt ut i livet. Dette dreier seg om konferanser og diskusjoner på alle geografiske nivåer i landet, ned til naboskapskomiteer og opp til store nasjonale konferanser. Det finnes også et halvt dusin andre partier i Kina som er med i diskusjonen og fremmer sine meninger og behov der. Dessuten setter man i gang forsøk i mindre skala for å studere disse før det blir gjort vedtak om man skal bruke de metodene som har vært studert. Dette mener kineserne er en type demokrati som har vokst frem av Kinas historie og tradisjoner. Det gjør at enormt mange blir trukket direkte inn i den demokratiske prosessen, at man veldig ofte klarer å finne omforente løsninger og at en derfor kan sette tiltak ut i livet mye raskere enn i det vestlige konkurranse-demokratiet. Dessuten mener de at det også kan finnes andre typer demokrati som kan fungere enn både den vestlige typen og deres type. I dag er dette en stor inspirasjon for alle verdens folk som ikke er bedøvet av columbisk propaganda.

Det hadde i tillegg oppstått allianser mellom Kina og Russland og Iran, og India hadde beholdt sine forbindelser med Russland. Det betydde at alle vilkårene som Brzezinski hadde satt opp for at USA kunne oppnå verdensdominans i hovedsak ved fredelige midler, var vekke i 2021. Det sto noen få muligheter igjen og den viktigste var videre utviding av USAs europeiske brohode, ved å utvide NATO også til Ukraina for å skape bedre grunnlag for å erobre Russland. Dette skapte grunnlaget for Russlands aggresjon der.

Tredje moment

Den tredje saken som skjedde, var at den alliansefrie bevegelsen tok seg opp igjen. Det viste seg ved et stort møte i Havanna i 2006 der det var godt over 100 stater representert. På det siste møtet i Beograd høsten 2021 var ikke bare Kina, men også Russland til stede som observatører, vi hadde fått en klar allianse mellom Kina og Russland og hele den alliansefrie bevegelsen for nasjonale kamper for frigjøring fra imperialismen med USA-imperialismen som viktigste motstander. FNs generalsekretær var det og. De sluttet seg til et omfangsrikt dokument fra møtet i den alliansefrie bevegelsen i Havanna i 2006 og en kraftig uttalelse fra et utenriksministermøte i Venezuela i 2019 om at de sluttet seg til FN-paktens prinsipper og de fem prinsippene for fredelig sameksistens mellom land og folk, i motsetning til USAs regelbaserte orden, der USA, som leder i columbiske flokken, lager reglene. Både Kina og Russland, som var observatører på konferansen, sluttet seg til dette. Dermed hadde bortimot hele den ikke-columbiske siden i hovedmotsigelsen i verden konstituert seg og organisert seg på et visst nivå i nasjonenes kamp for selvstendighet. Derfor er alle teorier som motarbeider dette i dag reaksjonære.

Hovedmotsigelsen i verden

Med dette var hovedmotsigelsen i verden tydelig demonstrert, den går mellom de som vil ha USAs regelbaserte orden, mot resten av verden som ønsker å følge FN-paktens ord og de fem reglene for fredelig sameksistens mellom selvstendige nasjoner. På overflaten ser det ut til at den går mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden, men i virkeligheten er alle de andre columbiske statene kun vasaller under USA. De har derfor også store objektive interesser av å bli kvitt denne dominansen for å kunne utvikle seg ut fra egne nasjonale behov og ikke behovene som springer ut av USA sitt strev for å bli verdenshersker i en periode der dette bare kan skje ved at de legger under seg andre folk og nasjoner med stadig mer vold og krig og til syvende og sist verdenskrig.

USA har midlertidig foreløpig klart å forene sine columbiske vasaller ut fra sitt behov for å bruke dem og Ukraina som springbrett for å erobre Russland. Den mest sentrale av disse vasallene i disse dager er marionetten Zelenski som ikke kjemper for sitt folk, men ofrer deler av det for USAs geo-imperialistiske mål. Og med sitt enorme system for å manipulere den offentlige mening har de fått den columbiske ryggmargsrefleksen i alle de gamle columbiske landene og deres følgere til å slå inn.

Men alliansen mellom USA og flere av deres vasaller er ikke så sterk fordi vasallenes grunnleggende behov for å kunne utvikle økonomien og kulturen i vasall-landene står i motstrid til de tiltakene USA setter i verk på grunn av sine geo-imperialistiske mål. Og så er det slik at den ledende gruppen av columbiske stater nærmest USA er England og de andre avleggerne fra England, nemlig Canada, Australia og New Zealand (Five Eyes) som alle er settlerstater som sammen med sitt moderland har virkelige folkemord på samvittigheten.

Det ledende amerikanske finansoligarkiet i den columbiske verden er nærmest desperat for miste sin forrang i verden fordi det kan svekke deres profittmuligheter. Dette skaper en virkelig farlig situasjon, for de er troende til å kunne gjøre hva som helst for å holde på den. Men en bremse er det likevel at de ikke må ødelegge sine egne profittmuligheter. Både en svekking av deres investeringer i Kina og en verdenskrig kan føre til dette. Derfor prøver de å bruke hele kobbelet av mindre drastiske metoder, som mindre kriger og særlig stedfortrederkriger som i Syria og Ukraina, undergraving av stater som ikke støtter dem, kupp og regimeskifter. Hovedmålet nå er å få til regimeskifte i Russland. Klarer de det vil de også ha mulighet for å ta Kina. Men både kapitalistene utenfor USA og de lavere klassene i alle land lider nå mye på grunn av USAs økonomiske krigføring mot verden. Tyskland og Ukraina blir virkelig ofret på geo-imperialismens alter nå. Det er ikke mange andre land enn USA som i hovedsak tjener på dette på grunn av økte olje- og gasspriser og økt produksjon av våpen. Ikke rart at overklassen her heier på USA og marionetten Zelenski. Det har de for øvrig gjort på alle USAs marionetter, slik de gjorde med Syngman Rhee i Sør-Korea og Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og en mengde andre despoter i verden.

Den beklagelige russiske aggresjonen i Ukraina

Vi skal virkelig merke oss at USA ikke fikk flertallet i FNs generalforsamling til å vedta fordømmelse av Russlands aggresjon i Ukraina, bare en dyp beklagelse. Beklagelse er noe helt annet enn fordømming som USA og deres columbiske vasaller driver med. Når vi beklager at noe skjer betyr det at vi forstår hvorfor det må skje, men vi liker det det ikke og vi skulle ha ønsket at det ikke var nødvendig. Og vi skal merke oss at store land som representerer mer enn 50 prosent av befolkningen i verden ikke en gang ville være med å vedta dette.

Alle folk og land i verden som har opplevd den columbiske imperiepolitikken vet hva den columbiske gruppen stater, med USA i spissen, står for, og for de fleste land i verden rammer nå USAs økonomiske krigføring så hardt at det overskygger situasjonen i Ukraina. Derfor befinner Russland seg, på tross av den beklagelige aggresjonen i Ukraina, på rett side av hovedmotsigelsen i verden ut fra den analysen som er lagt frem her. Det er USA som må bli tvunget til å oppgi sitt mål om verdensdominans for at verden skal kunne gå videre på et helt annet fredelig grunnlag enn det som finnes nå. Vi skal derfor ikke være forbauset over at de som ikke står på USA og deres vasaller sin side i hovedmotsigelsen i verden kan anse at Russlands aggresjon i Ukraina nettopp har som mål å bidra til at dette skjer.

Terje Valen, søndag 24. april 2022.

---

[i] De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]

Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.

I tidsskriftet Sosialistiske fremtid nr. 4, 2021 skriver Odd Arild Viste under tittelen «Hva skjedde med militarismen?» om viktigheten av nedrustning i verden. Han viser da til det som vi ofte kaller «det brukne geværs politikk» som Arbeiderpartiet gikk inn for i sitt program fra 1933, der målet var avvikling av forsvaret og oppretting av et vaktvern som bare hadde politimessige oppgaver. Klassesolidariteten på tvers av landegrensene ble sett på som et alternativ til militær opprustning. Dette kaster han frem som et alternativ til Rødt og SV sin politikk på dette feltet.

Så viser han til at antimilitarismen fortsatt lever på den politiske venstresiden utenfor Norge, spesifikt i det danske partiet, Enhetslisten og det tyske Die Linke.

Begrunnelsen for den politikken han fremmer er følgende: «I de store spørsmål om krig, fred og sikkerhet er det vanskelig å komme unna politikkens grunnleggende linjer. Hvor går de viktigste skillelinjene i samfunnet – mellom klasser og nasjoner? Er staten i et kapitalistisk samfunn et i utgangspunktet et nøytralt redskap? Og hvor kommer de virkelige truslene fra? Mitt standpunkt er at  de viktigste skillelinjene i samfunnet går mellom klasser. På de fleste politikkområdet ser det ut som både SV og Rødt også legger en slik forståelse til grunn, men altså ikke i forsvarspolitikken, hvor de nasjonale fellesskapet trumfer klassefellesskapet.»

På denne bakgrunn går han også mot en eventuell nordisk forsvarsallianse. Og mener at SV og Rødt bør orientere seg i retning de tyske og danske søsterpartiene og at nedrustning er den eneste ansvarlige veien å gå. Han har videre flere argumenter for dette.

Hva er den grunnleggende skillelinjen og hva der den viktigste skillelinjen nå?

Det grunnleggende spørsmålet her er altså om hvor de viktigste skillelinjene i samfunnet går – om de går mellom klasser og nasjoner.

Her er jeg og Rødt grunnleggende uenig med Viste. Jeg mener at den grunnleggende skillelinjen ikke er det samme som den viktigste skillelinjen. Vi er enige om at grunnleggende motsigelsen i verden går mellom arbeid og kapital, men vi er uenige om hva om ser den viktigste motsigelsen nå, eller om du vil hovedmotsigelsen.

Jeg mener at viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen, i dag går mellom imperialismen med USA og dets vasaller på den ene siden og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner på den andre siden. Med USA og dets vasaller, mener jeg da ikke det arbeidende folket, eller arbeiderklassen i de landene det er snakke om, men om finanskapitalens representanter og deres statsapparat, mediemakt osv. i alle disse landene.

På toppen står imperiet USA sine største finanskapitalister og deres statsapparat. I hvert annet av vasallstatene har vi deres allierte, de unasjonale finanskapitalistene der og deres statsapparater, som realiteten er helt underlagt USA-imperialismen politisk, selv om det etter hvert har blitt et større og større problem for disse statene fordi underkastingen under USA får stadig større økonomiske og andre skadevirkningen.

Denne føydallignende pyramide av finanskapitalens statsapparater utbytter i dag en hel verden. De har sin hjemlige utbytting av arbeiderklassen, og de har sin internasjonale utbytting ved å holde resten av verdens nasjoner og folk, som ikke har klart å komme seg ut av deres grep, i et kvelergrep ved hjelp av militær og økonomisk krig, undergraving og arbeid for regimeendring i land der statene tar folkets parti mot den imperialistiske utbyttingen. Derfor går den viktigste skillelinjen, hovedmotsigelsen i verden i dag, mellom finansoligarkiet med sitt statsapparat i USA og dets vasallstater på den ene siden og de undertrykte nasjoner og folk på den andre siden. Arbeiderklassens internasjonale solidaritet må derfor ta uttrykk i at denne  klassen innen USA-imperiet med vasaller og hjelpende overklasser i alle land, på den ene siden, må kjempe mot sin egen stats utbyttende innenrikspolitikk og dens imperialistiske utenrikspolitikk, og på den andre siden må støtte alle verdens folk og nasjoner som kjemper mot USA-imperialismen, samme hva slags politiske, religiøse eller andre ideologier denne kampen drives under.

Det finnes også et teoretisk grunnlag for denne påstanden i Lenins bok «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium».

I denne sammenhengen er Odd Arild sin politikk en gedigen sabotering av den kampen som over hele verden føres mot alle verdens folks verste fiende, USA-imperialismen, og alle som lider under den.

Noen historiske erfaringer

La oss så ta et blikk på norsk forsvarspolitikk før 2. verdenskrig og hva denne politikken førte til. Det som preget hele feltet var en blanding av brukne geværs politikk fra arbeiderpartiet, sammen med den andre borgerlige leirens militærpolitiske konsentrasjon om å stå mobilisert mot et angrep fra Sovjet pluss å forlite seg på at vår den gang reelt sett allierte, England, ville forsvare oss. Det samlete resultatet av dette var at Tyskland så lett kunne erobre landet vårt og underlegge oss en 5 års  ganske brutal naziokkupasjon.

Før andre verdenskrigen var Sovjetunionen den eneste store staten som hadde klart å bryte ut av det jeg kaller den columbisk-imperialistiske sfære. Landet var da stadig under enorme militære, diplomatiske, økonomisk og andre typer angrep fra alle de gamle kolonistatene som hadde erobret verden siden Columbus steg i land på Hispaniola og innledet det 500årige holocaust som fulgte i land utenfor den columbiske sfære. Det viste seg også gjennom 2. verdenskrig da Sovjetunionen under ledelse av kommunistpartiet der, (sammen med Kina under ledelse av kommunistpartiet der) var den kraften som i det vesentlige nedkjempet Tyskland og Japans angrep på land og folk rundt seg.

Så skal vi se på en enorm erfaring som arbeiderklassen har gjort under imperialismen. Det har ikke vært i nærheten noen bevegelse der, som har gjort det mulig for arbeiderklassen der å slippe ut av denne imperialistiske fasen av kapitalismen. Grunnene er at de gamle kolonistatene kunne flytte ganske store deler av de arbeidende klasser ut av sine egne land for å okkupere områder som de sikret seg gjennom folkemord, som USA, Australia, New Zealand, Sør-Afrika (mindre vellykket), Canada og Sør-Amerika. Så har man, ved hjelp av de enorme profittene som var å hente i de koloniale og nykoloniale land, kunnet bestikke deler av arbeiderklassen i egne land og holde klassen innenfor kapitalens rammer.

Til slutt har finanskapitalens virkeliggjøring av parolen om åpne grenser ført til store arbeidsvandringer som på avgjørende vis har svekket arbeiderklassen både i utvandrings- og innvandringslandene. I tillegg har store desinformasjonskampanjer svartmalt alle land og ledere som har brutt ut av det imperialistiske systemet. Og nå har de også tatt i bruk det store ikke-statlige frivillige hjelpeorganisasjonene (NGOene) som sine viktigste våpen i invasjonen av andre land. Angrip landet og gjør det avhengig av utenlandsk hjelp som produseres i imperialistlandene, slik at muligheten til utvikling av egen uavhengig økonomi ødelegges. Jamfør Afghanistan der 75% og mer av statsbudsjettene besto av utenlands «hjelp» og Haiti der «hjelpe»organisasjonene i samarbeid med FN administrerer en reell okkupasjon fra USA. Og Ukraina etter 2014 der industriproduksjon, jordbruksproduksjon og velferd har gått ned.

Jeg mener, i likhet med Viste, at avskaffing av krig og nedrusting er vårt langsiktige mål. Men dette målet er umulig å oppnå uten at USA-imperialisme blir slått tilbake internasjonalt av de undertrykte folkene og nasjonene. Å ta fra disse folkene og nasjonene redskapene for å forsvare seg mot USA-imperialismen, er å fordømme dem til evig undertrykking, for det forblir umulig for arbeiderklassen i USA og vasallstatene å erobre den politiske makten i sine stater uten at USAs og vasallmaktenes enorme rikdomskilder i de undertrykte folkene og nasjonene har blitt snurpet til.

Om teoretiske grunnlag

Hvis vi ser på hva den marxismen sier om dette er det først naturlig å vende seg til Marx sjøl. I Det kommunistiske manifest viser Marx at det under begrepet klassekamp er flere viktige arter. Marx skriver her at det er slike viktige arter klassekamp. Den første som er nevnt er kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet.  Den andre kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige familien sammen med kvinneundertrykkingen. Den tredje kampen er arbeiderklassens kamp for å erobre det politiske herredømmet, å heve seg opp til den nasjonale klassen og konstituere seg sjøl som nasjon og da er det ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerskapets betydning. Den fjerde kampen dreier seg om å oppheve den borgerlige ideologien.

Dette betyr at alle disse kampene er store klassekamper. For å gjenta – kampen for å oppheve den private eiendomsretten (til produksjonsmidlene) og lønnsarbeidet – kampen for å oppheve den borgerlige familien og kvinneundertrykkingen – kampen for å heve arbeiderklassen opp til den nasjonale klassen gjennom å erobre det politiske herredømmet i staten – kampen mot den borgerlige ideologien. Dette var Marx sitt syn på klassekampen. Den inneholder i seg alle disse underavdelingene.

Da kapitalismen utviklet seg videre til den imperialistiske kapitalismen ble punkt tre, spørsmålet om å erobre den politiske makten og oppheve seg til den nasjonale klassen utviklet videre av Lenin. Han viste da til at dette siste ble spesielt vanskelig under de vilkårene som da oppsto. Imperialismen ga nye muligheter til å splitte og holde arbeiderklassen nede og til å skyve klassekampene over til de avhengige landene. Dermed ble det enda mer avgjørende at disse landene kunne frigjøre seg fra imperialismens grep for at arbeiderklassen i de imperialistiske statene kunne gjøre samme jobben hjemme. Den samme situasjonen rår i dag, bare oppgradert i en høyere potens.

Det var bare i en situasjon der imperialistiske stater kjempet om sin kake av den undertrykte og utbyttede verden at Lenin sa at arbeiderklassen ikke skulle støtte noen av partene. Det gjaldt selvfølgelig ikke stater som ville kjempe mot eller frigjøre seg fra imperialismens grep. Da var det arbeiderklassens oppgave i de undertrykte landene å støtte denne nasjonale frigjøringskampen, og det skulle også arbeiderklassen i sin egen imperialistiske stat gjøre.

Betydning for den antiimperialistiske kampen i dag

I dag er full støtte til alle stater som klarer å frigjøre seg fra grepet til de overklassene som styrer staten i USA og vasallstatene og de undertrykte utbyttede folkene og landene, og at disse, sammen med allerede frigjorte land utenfor USA-imperialismens klør, klarer å tvinge imperialismen i kne, helt avgjørende for at arbeiderklassen i de imperialistiske landene skal kunne klare å gjøre jobben sin der. Og i tillegg kan det faktisk også skje på den måten arbeiderklassen alltid har ønsket og jobbet for, på en fredelig måte, men det er ikke skrevet i stein.

I dag er det derfor om å gjøre å støtte fullt ut alle de statene som vil forsvare det formelle innholdet i FN-pakten og prinsippene fra Bandung-konferansen og til den alliansefrie bevegelsen, og å fremme antikrigsarbeid inne i de imperialistiske statene. De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert. ^[i]  Dette er veien mot en fredelig verden i dag.

Dette er de samme prinsippene som nå er satt i Kinas grunnlov. Disse «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel) er:

1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;

(2) gjensidig ikke-aggresjon;

(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;

(4) likestilling og gjensidig nytte; og

(5) fredelig sameksistens som sådan.

Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, og av den nye oppfølgingen fra Bandung-konferansen og de alliansefrie statene, blitt stadfestet på nytt.

Dette står opp mot USAs selvbestaltete prinsipp som de kaller «den regelbaserte orden» der reglene lages av USA og åpner for at USA kan utøve aggresjon mot ethvert land som motsetter seg dets ønsker.

Nå organiserer de undertrykte og utbyttete statene seg, sammen med de som har brutt av imperialismens sfære, for å omdanne FN slik at organisasjonen ikke følger USAs regelbasert orden, men FNs eget charter. Den anti-imperialistiske bevegelsen etter Bandung-konferansen er blåst liv i igjen, sammen med den alliansefrie bevegelsen som hadde det vi kan kalle et nytt oppstartsmøte i Havanna i 2006 og et stort oppfølgingsmøte Beograd i Serbia i oktober 2021 med 105 stater til stede samt FNs generalsekretær. Der var i Beograd den alliansefrie bevegelsen ble startet i 1961. I tillegg er det stadig flere land i Latin-Amerika som bryter ut av det USA-dominerte OAS og slutter seg til sin egen økonomiske union og det samme har skjedd i Asia der Kina har tatt initiativ til et slikt økonomisk samarbeidsområde som ble operativt 1.1,2022.

Spesielt viktig er solidaritet med alle som blir utsatt for væpnet og/eller økonomisk krig fra USA med vasaller, som Cuba, Venezuela, Syria, Nord-Korea, Russland, for å nevne noen av de 40 landene som er utsatt for USAs sanksjoner.

Dette er en diametralt motsatt analyse av den Viste legger frem. Jeg mener at hans analyse er spesielt skadelig for arbeiderklassen i alle land og spesielt de undertrykte og utbyttede folkene og landene i vår nåværende historiske situasjon der alle menneskers hovedoppgave er å hindre den storkrigen på det eurasiske kontinent som USA vil sette i gang som eneste middel til fortsatt å opprettholde sin dødelige regelbaserte orden.

Utdyping av dette innlegget finner du på en artikkel laget på grunnlag av et foredrag holdt på medlemsmøte i Antikrigsinitiativet i Bergen 8. desember 2021. ^[ii]

---

[i] https://www.tvalen.no/2021/10/22/forandrer-kina-verden/

[ii] https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Verdens%20undertrykte%20folk%20og%20nasjoner%20reiser%20seg.pdf

Partiet Rødt er no i store problem. Det har falle for den amerikanske meiningsmanipuleringa som heile den offentleg meininga no blir manipulert til å tru på. Det er slik radikale parti ofte havarerer. Men mange menneske kjenner ikkje den godt dokumenterte historia om korleis USA og deira rike vener over alt i verda jobbar for å få deg til å godta deira verdsbilete og deira historier om det som skjer i verda. Særleg i høve krigar blir dette svært aktuelt. Eg skal derfor fortelje historia om korleis systemet som har lurt Rødt til å gå til angrep på dei beste antiimperialistane og dei som best talar det amerikanske propagandasystemet midt imot. For USA er det viktig slokke alle slike kjelder. Påstanden om at dei som kritiserer det amerikanske verdsbiletet driver med konspirasjonsteoriar blir lansert kvar gong nokon kjem på sporet av noko viktig og sant. Dersom du verkeleg klarar å finne viktige sakar ligg Assange-saka der som eit godt prov på kor langt dei går for få kritikarar til halde kjeft.

Management of consent

Det er viktig å omsette denne overskrifta rett. Etter å ha sjekka Oxford Dictionary er det meining 2 som her er aktuell: The use of contrivance, prudence, ingeniosity or (especially) deceit or trickery for effecting some purpose (Bruk av påfunn, klokskap, smartheit eller (spesielt) bedrag eller simple knep for å oppnå eit endemål).  Eg tenkjer derfor at ei grei norsk omsetting er Manipulasjon av samtykke eller semje. Her er det passande å sjå litt på den historiske utviklinga av USA sitt apparat for å manipulere den offentleg meininga.

Det er godt dokumentert korleis dei leiande avisene i USA fremma krigen mot Spania før 1900 med overdrivingar av kor gruelege fienden var, svartmalande historier tatt ut or samanhengen osb.  Men her skal eg sjå nøyare på utviklinga av den meir profesjonelle amerikanske propagandaen som no dominerer heile den «kvite», columbiske verda. I resten av verda, med dei alliansefrie landa som viktig referanse, har dei ikkje latt seg lure så mykje av det amerikanske spelet. Det kan her passe å starte med 1. verdskrig då USA gjekk med i krigen på England og Frankrike si side. Presidenten Woodrow Wilson hadde då eit problem. Størsteparten av amerikanarane var pasifistisk og nøytral innstilt. I tillegg hadde ein millionar av innvandra tyskarar som sympatiserte med Tyskland og deira allierte. Dessutan var det mange fagorganiserte som såg på krigen om ein kamp mellom dei rike og ikkje ville bli trekt inn i han.

Då oppretta Wilson ein Committee on Public Information (CPI). Dei opna ei heilt ny dør for nye propagandadimensjonar. Berre på nokre månader hadde dei klart virke slik inn på heile folket at dei var blitt begeistra for denne «krigen som skal få slutt på alle krigar», for å «gjere verda sikker for demokrati» i Wilsons berømte ord. Media blei mobilisert for å påverke den offentleg meininga på måtar ein aldri hadde sett før og knapt tenkt var mogleg. Avisene trykte pamflettar som blei spreidd over heile landet. Den nye filmindustrien blei ein kraftig makt i propagandaarbeidet. Radioen spelte enno ikkje så stor rolle, det endra seg først i 20-åra. Over heile landet blei avisene sensurert og fekk propagandamateriell frå CPI. CPI laga kvar veke sine eigen brosjyrar i opplag i hundretusentalet som kom ut i den minste avkrok. I grove tonar malte dei ut kva som trua Amerika om tyskarane skulle erobre landet. Eit av dei store tiltaka var ein pamflett som blei trykt i fem millionar med tittel «How the War Came to America». Noko som eigentleg var bortanfor all fornuft og moglegheit.

Plakatar og posterar hadde gjennomgåande som motiv skumle menn med pikkel-hjelm, væpna med bajonettar og grove eller blodige hender som angrep andre land eller uskyldige, redde kvinner og barn med eit øydelagd landskap som bakgrunn. Hollywood produserte kortfilmar med kjende skodespelarar, mellom dei Charlie Chaplin. Dei spreidde fiendebiletet skapt i England med hordar av «hunarar» som førestelde tyske soldatar. Svært verksam var dei såkalla «fire-minutt menn», lokale kjendisar som stod opp på kino- og teaterførestillingar og held korte appellar stort sett skriven av CIP. Veke etter veke vart det til saman organisert 175 000 slike førestillingar. CPI utvikla seg til eit veritabelt propagandaministerium til det blei lagd ned i 1919.

Dei som hadde organisert dette hadde ikkje føresett kor enorm verknad det hadde. Det gav uana moglegheiter til å endre folk si oppfatning om verda. Frå folk rundt CIP oppstod i 1921 Council on Foreign Relations (CFR) grunnlagd av bankierar, forretningsfolk og juristar med stor innflyting. Dette «rådet» har blitt til ein av dei «tenketankane» med mest innflyting i verda. USA sin vekst til verdsmakt blei følgd og tenkt ut i forkant, også ved hjelp av fagtidsskriftet deira, Foreign Relations.

Ein av grunnleggarane av CPI og CFR var Walter Lippman (1889-1874). Han var ein av dei amerikanske journalisten med mest innflyting i førre hundreår mellom 1930 til ut på 1960-talet. Då publiserte meir enn 200 USA-aviser hans innlegg samstundes og han hadde på toppen av karrieren meir enn ti millionar lesarar. Den personleg innflytinga hans var legendarisk. Han fekk opne dører omtrent over alt. Fleire gongar endra han kva som var viktig å skrive og snakke om i USA. Presidentar, politikarar og den politisk interessert offentlegheita høyrde på han. Han hadde innflyting på Wilsons 14 punkts plan i 1918 som var ei skisse av korleis etterkrigsordninga i Europa skulle vere og ein artikkel som kom etter at Tyskland gjekk til uinnskrenka ubåtkrig i februar 1917 lanserte han tanken om ein atlantisk fellesskap som seinare førte til NATO. Han kom frå ein storborgarleg familie, studerte ved Harvard og ferdast i dei høgste kretsane i samfunnet. Han såg opp til Sigmund Freud som han kjende personleg og drog denne sine teoriar om det undermedvetne inn i politikken.

Public Opinion

Den boka hans som fekk størst innflyting kom i 1922 og hadde tittelen Public Opinion. Hans oppfatning var at den verda vi lever i var blitt så kompleks at dei fleste menneske, ut frå sine livserfaringar, ikkje kan forstå han. Men menneska dannar seg, på grunnlag sine erfaringar, eit bilete av verda. Den verkelege omverda er for stor og for kompleks og for flyktig til at folk kan fatte han direkte. Menneska orienterer seg difor til ei halvverd av bilete som dei skapar seg sjølv. Ut frå dette blir det skapt ei offentleg meining. Så går han inn på korleis dei som styrer kan virke inn på denne offentleg meininga. Ut frå det han skriv argumenterer han for ei elitestyring der ideelt sett folk med moralsk integritet, kalla ekspertar, skal skape ei biletverd som den breie massen følgjer velvillig og utan motstand. Og media trengs for dette formålet.

Lippman meinte at makt og herredøme ikkje kan finne stad utan manipulasjon av «biletverda» ut frå synet til eliten. Samstundes erkjende han faren for at stat og samfunn, dersom dei gav seg ut på dette, kunne leie til ein demagogisk forføring. Han var også ein stor tilhengar av den frie marknaden. I august 1938 vart det halde eit såkalla Walter-Lippman-kollokvium i Paris organisert av leiande intellektuelle i Europa. Bland desse var Friedrich August von Hayek, den store frimarknads-profeten. Han uttrykte at Lippmann sine tankar og ei biletverd skapt av Lippmann sin «informasjonselite» var eit ideelt verktøy for innflyting og manipulasjon av den offentlege meining også når det gald økonomi, og det kunne medverke til ei langsiktig utvikling mot ei usynleg regjering og sann herskarmakt. Dette har også blitt brukt for å fremme ideologien bak de såkalla nyliberalismen der privatisering blei framstilt som noko naudsynt for å få ned kostnader og skape arbeidsplassar, sjølv om det førte til sosialt elende, meir usikre arbeidstilhøve med løner som ein ikkje kunne leve av osb. Alt for å auke konkurransekrafta. Walter-Lippmann-kollokviet var den første samlinga av tilhengarar av frimarknads-teorien som vann fram på 1970-talet og sigra i verdsøkonomien på 1980-talet.

Etter 2. verdskrig grunnla Hayek i 1947 Mont Pèlerin Society (MPS)^[i] i Sveits, ei samanslutning av akademikarar, forretningsfolk og journalistar med det målet å overtyde kommande generasjonar om fordelane ved den «frie marknadsøkonomien». Ettersom tendensen til fallande profittrate etter 2. verdskrigen begynte å svi skikkeleg for kapitalen vart det behov for å kvitte seg med den sosialdemokratiske, keynesianske økonomiske politikken og då vann Hayek sine åndeleg-politiske frimarknadsidear fram som erstattar. Propagandistisk vart dette gjort etter Lippmann si oppskrift. Medlemmer av denne gruppa har klart å få tak i åtte nobelprisar i økonomi, eit slåande prov på deira verksame networking.

Manipulasjonen for å få «massane» til å godta og gå inn for nyliberalismen som fører til meir oppvarming av jorda og klimaproblem, børskrasj med følgjene av det, som fører til veksande sosiale forskjellar med nokre svært rike og auke av fattige, geopolitiske endringar, krigar og vald med migrasjonar og flyktningkrisar, blei framstilt på slike måtar at folk rett og slett blei lokka til å gå mot sine eigne grunnleggande interesser.

Som Michael Lüders seier i Dei scheinheilige Supermacht, som eg har brukt mykje som referanse her, er ikkje pressa, eller media i det heile, noko upartisk del av samfunnet. Media er framfor alt ein kampplass der talrike aktørar prøver å få innflyting på den offentlege meininga. Media er under innflyting av sterke pressgrupper og speglar dei eksisterande makttilhøva i verda. Jo færre svært rike personar som eig og kontrollerer media, desto klarare har dei også kontroll på å påverke den offentlege meininga. Dei mektigaste si innflyting skjer med subtilt verkande propaganda. Den store teoretikaren (og tidlege praktikaren) i denne verksemda var Edward Bernays.

Edward Bernays og management of consent         

Walter Lippman og boka hans Public Opinion som kom ut i 1922 fekk svært stor innflyting. Men den som utvikla dette arbeidet mest var Edward Bernays. Han har summert opp hovudtankane sine slik: «Den medvetne og intelligente manipulasjon av dei organiserte vanar og meiningar til massane er eit viktig element i det demokratiske samfunnet. Den som manipulerer denne usynlege samfunnsmekanismen dannar ei skjult regjering som er den sanne herskarmakta i landet vårt.»^[ii]

Bernays mor var ei syster til Sigmund Freud og Bernays hadde og tatt til seg Freud si «oppdaging» av det undermedvitne. Han hadde Lippmann som eit førebilete, og var også tilhengar av hans økonomiske syn, men Bernays perspektiv var i utgangspunktet utvikling av reklame for å få folk til å kjøpe spesielle varer. Hans nye grep, som vi kjenner svært godt i dag, var å knytte varene til ein livsstil. Men det tok ikkje så lang tid før han gav seg inn på det politiske feltet. Der Lippmann snakka forsiktig om at elitedemokrati snakka Bernays i klartekst. «Ein presidentkandidat kan bli utvald på grunn av at han allment sett er godt likt. Men til sjuande og sist kan eit halvt dusin menn på eit hotellrom bestemme kva som skjer med ham.» «Små grupper er i stand til å treffe avgjerd om korleis resten av oss tenkjer, nett etter som det fell dei inn.» «Når man lukkast med å få innflyting på leiarar, kan man, med eller utan deira medvetne samarbeid, automatisk kontrollere gruppene som dei leier… For mennesket er eit samfunnsvesen, det kjenner seg vel i flokken …». «Det vi treng er ei leiing som er demokratisk leia av eit mindretal og som veit korleis dei skal bringe og føre massen på linje.»

For Bernays er forskjellen på demokrati og diktatur at berre nokre manipulerte sanningar er tillate i diktaturet, men at folk i demokratiet har høve til å velje mellom fleire manipulerte sanningar.

Bernays leia tidleg den største propagandakampanjen i fredstid mellom 1919 og 1934 då han hjelpte leiarane i Amerikas National Electric  Light Association sin kampanje for privatisering. Det lukkast dei med og det nye firmaet vart kalla General Electric (GE) som i dag er eit av dei største private konsern i verda.

Når vi ser på desse to viktigast idégivarane innan propaganda og offentlegheitsarbeid i førre hundreår var dei naturleg knytt saman med Big Business, marknadsfundamentalisme og meinings-manipulering.

Eit viktig triks var å knytte varer til livsstilar som folk sette pris på. Dette blei brukt Bernays store kampanje for firmaet Beech-Nut Packing Company, som selde kjøtvarer. Salet gjekk ikkje så godt. Då kom Bernays opp med tanken om at endre frukostvanane til amerikanarane frå toast, appelsinsaft og kaffi, til skinke og kjøt. Han satsa på å vekke nye behov som mediebrukarane villig følgde. I denne som i dei andre verveaksjonane satsa han framfor alt på to yrkesgrupper, legar og skodespelarar som offentlegheita var vande med eller såg som førebilete.

Han lønna ei rekkje legar svært godt og dei sto fram i vekerevyane på kino og radioprogram og snakke om kor sundt der var med kjøt og skinke til frukost. Godt løna skodespelarar laga sketsjar der dei hadde frukost i ei venleg familiesetting og la vekt på kor mykje energi dei fekk av ein frukost med kjøt og skinke. Og slik gjekk det til, som Bernays biograf Barry Lye skreiv, at kjøt og skinke blei «for alle tider … eit fast innslag på det amerikanske frukostbordet.» For oppdragsgjevarane , som no heiter Beech-Nut Corporation, var det ei sann gullgruve.

Korleis få folk til å elske sigaretten Lucky Strike

Men den mest kjende av Bernays kampanjar var den han førte for American Tobacco Company for flaggskipet deira, Lucky Strike. Det tok til i 1928 og med fantastisk suksess. I tiår blei merket verdsleiande. Her brukte han igjen legar som forklarte for offentlegheita kor sundt det tross alt var å røyke, og skodespelarar fekk i oppdrag å formidle den nye Lucky Strike livsstilen til dei breie massane gjennom å opptre som førebilete. Røyking hindra overvekt og var eit teikn på frigjorte kvinner og ein laid-back livsstil. Kvinneleg skodespelarar blei brukt for dette. Samstundes sørga Bernays for at restaurantar førte sigarettar på dessertmenyen. Sigarettane blei kalla «fridomsfaklar». Kvinnene i familien blei oppfordra til å alltid ha eit forråd av Lucky Strike i huset, slik som dei også hadde andre livs- og vaskemiddel. Omsetninga eksploderte. Resten av denne historia er velkjend. Heile tida då dette pågjekk visste dei kor skadeleg røyking er.

Korleis få folk til å elske invasjonen av Guatemala

Han førebudde også USA sin militære intervensjon i 1954 i Guatemala. Metodisk gjer det ingen forskjell om ein seljer sigarettar som «fridomsfaklar» eller om ein seljer eit militærkupp som fridomskamp mot kommunismen. Og særleg ikkje når interessene til big business fell saman med hegemonikrava frå Washington. I dette tilfellet blir meiningsskapinga ved hjelp av media til ein vare som blir så populær at ho seljer seg sjølv. Tilfellet Guatemala har ei lang historie som det ikkje er mogleg å fortelje her. Men i korte trekk går det ut på at amerikanarane sidan 1980-talet hadde importert store mengder bananar frå Sentral-Amerika. Den største importøren var det amerikanske United Fruit Company (UFC) som med hjelp av ein aggressiv strategi i løpet av nokre få år tileigna seg store landområde frå Sør-Mexico til Columbia og i Karibia. Etter kvart forvandla dei sentralamerikanske statane seg til «bananrepublikkar» der grovt underbetalte lokalarar jobba på store plantasjar. Då dei gjorde opprør i Columbia i 1928 blei militæret sett inn og 2000 arbeidarar blei skotne og dei slaveliknande tilhøva for arbeidarane endra seg ikkje. Det brutale regimet til UFC i Columbia er godt avslørt av Gabriel Garciá Márquez i romanen Hundre års ensomhet. Etter dette oppretta dei amerikanskstøtta leiaren i fleire land dødsskvadronar som løpet av fleire titals år drap over 100 000 bondeleiarar, fagforeningsleiarar, fridomsprestar, og andre som var brysame for dei, United Fruit Company og USA.

På slutten av 1940-talet var UFC eit av dei største føretaka i USA. For å vekse vidare engasjerte dei Bernays som med sine vanlege ovannemnde metodar overtyda folk i USA om at bananar var sunt og at ikkje nokon hushalding burde vera utan. Så sendte han utvalde journalistar på reportasjeferd til Sentral-Amerika for å vise kor bra arbeidarane der hadde det. Han oppretta eit nært samarbeid med New York Times der Bernays kone var kusina til utgjevaren av avisa, Arthur Hays Sulzberger.

Avisa offentleggjorde ein rekke artiklar om Guatemala, der UFC sin måte å sjå sakene på, blei framlagt. Guatemala var, som naboane sine, halde godt i grepet til UFC som hadde bygga opp mest heile infrastrukturen i landet ut frå sin behov. Mest alle landarbeidarane arbeidde under elendige tilhøve på bananplantasjane. UFC eigde eller kontrollerte om lag 70 prosent av jorda i landet. Men i 1944 blei ein av generalane som samarbeida med UFC ikkje attvald som president. Den nye regjeringa begynte, under leiing av presidenten Jacobo Arbenz Guzman, å gå inn for sosiale reformer til beste for landarbeidarane og andre i landet. Etter nytt val i 1951 som Arbenz vann med 85 prosent av stemmene blei dette arbeidet forsterka. Han innførte ein moderat inntektsskatt og en sosialforsikrings-ordning. Arbeidarane fekk rett til å organisere seg og streike. Det blei bygga mange fleire skular og sjukehus. Vegar og hamner vart modernisert. Så konfiskerte regjeringa Arbenz fleire hundre kvadratkilometer med brakk plantasjeland og kompenserte eigarane, overklassen i landet, med statsmiddel. Jorda blei delt ut til eigedomslause daglønarar. Men då Arbenz i 1953 eksproprierte brakkjord som UFC eigde hadde han gått over ei raud linje. Sosiale ordningar som kosta noko for amerikanske storføretak, i USA sin bakgard – kva om dette blei et førebilete for andre.

Bernays, som fortsett jobba for UFC, var svært verksam. Han hadde i mars 1951 advart kompaniet for følgjene av ei eventuell statleg overtaking av oljeindustrien i Iran under Mossadeqh. Dei måtte hindre at dette fekk negative verknader for UFC i Latin-Amerika. Han rådde til at det blei tatt tiltak for å beskytte US-amerikanske forretningsinteresser i Latin-Amerika. Konkret rådde han til at ein høgtståande latin-amerikansk politikar skulle fordømme statleg overtaking i Iran. Så skulle ein kjend jurist gi juridiske grunnlag for at statleg overtaking av privat eigedom var illegal. Dernest skulle eit amerikansk eliteuniversitet organisere ein konferanse og der skulle dei diskutere korleis dei best kunne møte slike fiendtlege handlingar. Og til slutt kunne presidenten i USA og utanriksministeren gjere det klart at slike statlege overtakingar sør for Rio Grande var i motstrid med Monroe-doktrinen frå 1823, der Latin-Amerika var gjort til USA si økonomiske innflytings-sfære.

Leia av Bernays medie-kontaktar og drive av hendingane i Iran, offentleggjorde avisene i USA, særleg New York Times, stadig meir alarmerande artiklar om Guatemala, der «sovjetkommunismen» truga Amerika og den amerikanske way of live (levemåten). På kinoane viste vekenyheitene korleis United Fruit Company, saman med dei patriotiske kreftene i Guatemala, jobba i tenesta til menneska sin fridom, demokrati og velstand. Mens kommunistane i Arbenz-regjeringa var gissel og agerte meir og meir som ein femtekolonne for Moskva. Slike oppslag prega i fleire månader det biletet som blei gitt av Guatemala i media og dermed i den USA-amerikanske offentlegheita.

Bernays hadde sett saman ei gruppe på rundt 100 «linjetru» journalistar som reiste mange gonger til Guatemala og Sentral- Amerika, for det meste finansiert av United Fruit Company, og dei forfatta bidrag i storføretakets ånd. Bernays’ biograf Larry Tye undra seg «Det er overraskande at eit så stor tal med anerkjende reporterar anten ikkje visste eller ikkje ville vite, at Bernays handla på oppdrag frå eit firma, som det stod store økonomiske interesse på spel for.»

Dette har gjentatt seg seinare kvar gong USA er part i nokon krig eller vil oppnå noko for sine storkapitalistar.

Som venta fenga også framstøyt frå UFC i utanriksministeriet. Det var heller ikkje så vanskeleg fordi utanriksminister, John Foster Dulles, lenge hadde vore advokat tilsett hos United Fruit Company. Broren hans, CIA-sjef, Allen Dulles, visste også kva han måtte gjere, for forretningsinteressene til UFC og dei geopolitiske interessene til USA utfylte og kryssa kvarandre. I juni 1954 rykka ein spesialtropp på 500 mann, leiar av CIA, under nominell kommando av ein eksilguatemalar, Castillo Armas, inn i hovudstaden. Samstundes gjekk kamp-jetfly utan landskjenneteikn til åtak på strategisk viktige mål i Guatemala, mens USA sin tidlegare utsending i Guatemala City forlangte ovafor det lokale militæret at dei skulle felle Arbenz.

Dermed vart den demokratisk valde Arbenz tvinga til å gå i eksil i Mexico. Det første den nytilsette presidenten, Armas, gjorde var å gi det konfiskerte landområdet tilbake til UFC og å avslutte dei sosiale programma. Så følgde 40 år med borgarkrig med meir enn 200 000 daude. Dette likna på mønsteret frå kuppet i Teheran i 1953. Desse kuppa er mønster for heile den seinare utanrikspolitikken til USA etter 2. verdskrigen. Det same er dei propagandametodane som blir følgt for å manipulere folk til å bli samd med måla til nokre få mektige menn (og etter kvart  nokre kvinner) og særleg til dei overordna måla i den amerikanske geo-imperialismen.

Livslaupet og virket til Walter Lippman og Eward Bernays, som begge var tidlege representantar for meinings-manipulering i den vestlege (elite)demokratia har vist noko viktig. Den offentlege meininga kan, med hjelp av massemedia og godt plasserte nettverk, utan vidare bli manipulert, anten det gjeld varekjøp eller politisk innstilling. Når det «onde» er klart vist til, syns sjølv krigar eller militære intervensjonar som legitimt forsvar for fridom og demokrati. Om fienden er «hunaren» eller «sovjetkommunismen» eller «mullahane» eller «Russland» er berre eit spørsmål om finjustering. Og om «fienden» er statar som prøver å bygge seg opp demokratisk, utanfor amerikansk kontroll, så er dei diktatorar. Om «vennen» er ein brutal despot som drep og fengslar dei som er i opposisjon så er det ein bra leiar som må støttast.

Men i dag drivs ikkje dette av enkeltpersonar som Bernays. No drivs meinings-manipulasjonane av «tenketankar», lobbygrupper, reklamebyrå og juridiske samanslutningar bak kulissane. Det er sant å seie ein svær industri.

Manufacturing Consent

Den store og grundige avsløringa og beskrivinga av den moderne meiningsmanipuleringa finn vi i boka Manufacturing Consent av Edward Herman og Noam Chomsky. Dei skriv altså om produksjon av semje. Bernays sitt system er blitt utvikla og utbreidd på ein slik måte at det no er ei heil industri som produserer semje om dei amerikanske herskarane sine mål, med manipulatoriske metodar. Dette er følgd opp i fleire studiar. Eg nemner her Antonio Demaggio si bok When Media Goes to War frå 2009 som i detalj tar for seg USA-leiinga sin enorme manipulering av fakta før og under Irak-krigen og politikken ovafor Iran for å få dei til å passe inn i sine geo-politiske mål og for å få oppslutnad om dette i USA og dei delane av verda som høyrer mest på USA sine leiarar. Så nemner et Stephen Gowans Washingtons Long War on Syria frå 2017. Her finn du eksempel på eksempel på USA si meiningsmanipulering under Syria-krigen. Med dette som bakteppe tar dei opp sjølve det amerikanske systemet for meiningsmanipulering. Den anerkjende amerikanske medie-analytikaren, Robert W. McChesney^[iii] har følgd opp dette. Det som har ført til ei ekstremt stor einsretting av media i USA i dei siste tiåra er den store monopoliseringa av mediekonserna og avisene under eigarskapet til nokre få svært rike mediemogular som også er svært involvert i utviklinga av USA si makt i verda. Dette mønsteret går att i heile verda.

Filter som blir brukt for å produsere semje

Men la oss sjå på dei viktigaste filtera som Herman og Chomsky fann blir nytta i manipulering i «Vesten» for å skapet semje om dei rikaste og mektigaste personane og statane sitt verdsbilete og syn på saker som er viktige for dei.

Det første filteret er kostnaden for å opprette nye store mediekanalar. Det er så dyrt at berre dei med store økonomiske ressursar kan gjere det. Dermed er det slik at alle dei store media-monopola er eigd av den øvste overklassen i verda, dei superrike. Eit par eksempel er at Amazon-grunnleggaren Jeff Bezos som kjøpte Washingon Post i 2013, ei avis som ved sidan av New York Times er eit fyrtårn for det nyliberale verdsbiletet. Børs-guruen Warren Buffet eig holdingselskapet Berkshire Hathaway med 21 aviser. Det vidgjetne Koch-imperiet, grunnlagd av brørne Charles og David Koch, og som aktivt støtta Tea-Parti rørsla har kjøpt seg inn i Times. Det er rimeleg å tenke at det er for med tida å overta Time-Magazine. Men i staden kom software-milliardæren Marx Benidoff på banen og kjøpte Time Magazine i september 2018. Benidoff var det det som, på det økonomiske forumet i Davos  hevda at det ikkje var regjeringane, men føretaksleiarane i verda, som han, som heltane i kampen mot Coronaen. For føretaka kunne reagere raskt, ikkje for å skape seg meir profitt, men for å redde verda. Denne uttalen blei lett forstått slik at små mannskap av superrike i mellomtida følgde sin eigen transnasjonale agenda, uavhengig av statsleiingane.

Denne oppkjøpinga av media må og sjåast i samanheng med den finansielle støtta frå dei rike til tenketankar og filantropiske organisasjonar som har ein klar bodskap og direkte til aviser og andre media og tenketankar. Den mest aggressive fløyen, der vi finn brørne Koch, samla inn 1,5 milliardar dollar for å endre den amerikanske politikken ut frå den nyliberale ideologien til von Hayek.

Denne utviklinga finn vi og i England, Tyskland og andre land. Noko som Lüders går nøye inn på.^[iv]

Det andre filteret er annonsemakta. Her er det dei rikaste føretaka som har dei største reklame-ressursane og desse kan dei gi til eller ta frå media ettersom dei er nøgd med deira redaksjonelle linje eller ikkje.

Det tredje filteret er kor media får nyheitene sin frå. På grunn av kostnader, men og fordi dei ofte delar verdsbilete oppstår det ein slags symbiose med mektige informasjonshaldarar. For USA nemner Chomsky særleg  pressekonferansar i det Kvite hus, Pentagon, Utanriksdepartementet. Desse produserer ei mengd med informasjon som er samle inn av etterretningsorganisasjonane deira, og dei opplysningane som passar med politikken deira, slepp dei vidare til media. Berre Pentagon har ein informasjonsteneste med fleire tusen tilsette med budsjett på fleire hundre millionar dollar i året. Opplysningar herifrå får media gratis. Sjølv inne i USA er det kritikk mot dette. I 2009 uttalte sjefen for telegrambyrået AP i USA at Pentagon hadde bygga seg ut til ei «propagandamaskin som agerte i heile verda». Han fekk under Irak-krigen beskjed frå militære leiarar at dei ville «øydelegge han og AP om han og byrået vidare heldt fast på journalistiske prinsipp».^[v]

Det fjerde filteret kalla Herman og Chomsky for flak, dvs. vern mot flyåtak. Media vil produsere det som er mest mogleg nyttig for massane. Når dei gjer det så passar dei på å ikkje ta opp tema som kan føre til at dei kjem i søkelyset til samfunnsgrupper eller nokon del av makteliten som ikkje er samde med temavalet eller måten dei fortel det på. Viss media gjer det kan dei bli utsett for «sperreeld» til dømes skriv til Kongressen eller klagar på sjikane. Her er det viktig for media å samarbeide med makthavarane og regjeringsorgana for å halde reide på kor den raude linja går. Det blir då ei kjøpslåing. Politikken steller seg bak media og vernar dei mot «kverulantar». Media betalar tilbake ved at dei ikkje så fort kjem på ideen å uttale seg mot ein Iran-krig, for eksempel. I Tyskland har dei ordna dette meir institusjonelt ved å opprette eit råd som handsamar klager. Elles har vi seinare sett at media sjølv opprettar såkalla «fakta-sjekk» organ for å tvinge alle til å halde seg innan dei rammene som dei store media har frå makthavarar og politiske leiingar.

Det femte feltet er reint propagandistisk. Det er oppdelinga av verda i «gode» og «vonde». Det «gode» er alltid det som dei vestlege overklassane vil ha og det «vonde» er det som gjer motstand mot dette. Det er som å underkaste seg den «dominerande religionen». Dei som vågar i skrive noko som kan tolkast til skade for dei «gode» eller til nytte for dei «vonde» blir hengd ut, kalla for konspirasjonsteoretikarar og alt ille som dei som er innanfor den rådande offentleg «religionen» kan finne på. Og fordi dei er så innprenta med grunnlinjene i si tru blir dei ofte svært oppauste over at nokon kan hevde noko anna enn den offentlege medie-meininga. Med andre ord er det senka ned eit jarnteppe mot fienden som du ikkje skal få gløtte forbi.

Rødt på ville vegar

Rødt har falle for dei tre siste av desse filtera. Dei har blitt hissa av den offentlege meininga, skapt av USA og USA sine støttespelarar, til å starte ein kampanje mot ein av partiet sin mest kjende antiimperialistar og med ei enorm oppslutning på 34 % i valkretsen der partilaget hans jobbar. Det er ikkje rart at det no går eit ras av diskusjonar over alt i Rødt om tida no er inne til å melde seg ut. Ikkje minst i eit av partia sine kjernefylke. Mitt råd er at vi i alle fall ventar til landstyret har handsama den saka som er reist av personar som fleire meiner opptrer som USA-NATOs forlenga arm inn i partiet.

Men i alle fall har den måten denne saka blitt handsama på verka svært nedslåande særleg på nye medlemmer som trudde dei hadde med eit betre parti enn dette å gjere. Det er eit verkeleg tilbakeslag i ei tid der vi treng eit sterkare antiimperialistisk parti som ikkje fell til fote for USA sin produksjon av semje om NATO sin politikk i Ukraina og deira og vennene deira og dei store media si framstilling kva som verkeleg skjer det under dei pågåande krigshandlingane. Trur nokon at VG og Dagbladet vil Rødt vel? Men eitt stormkast derifrå var nok til å blåse delar av partileiinga i bakken og fått ho til følgje den politikken avisene hadde fått servert frå USA sin propagandasentral: å angripe dei mest USA-kritiske media over alt i verda. Så vidt eg kan sjå er det no berre nokre få nettstader som faktisk tør halde oppe ei USA-kritisk haldning «mot rådande vind» som den gamle radikalaren Solheim kalla ei sjølvbiografisk bok.

Rødt er på farlege vegar. Dei driv med rådande vind. Partileiinga kan no vere i ferd med å opne døra for eit partidiktatur over medlemmene sine ved å nekte dei å lese og følgje med på kva dei vil av media. Dei har funne ein «fiende» som ikkje følgjer den manipulerte offentlege meininga, men tar arbeidet med å produsere tekstar som går mot denne. Når dei store representantane for den offentleg manipulerte meininga som USA, norske sikkerheitsfolk og dei borgarlege avisene VG og Dagbladet, gjer jobben sin for det herskande systemet dei er ein del av, så klarer ikkje partileiinga i Rødt å stå imot. I staden for å mobilisere medlemmene sine til motstand mot aksjonen til desse borgarlege media og deira kampanje for å splitte partiet, så går dei sanneleg på det og blir desse borgarlege USA-vennlege avisene sine agentar i eige parti.

Dei signala som blir gitt er sjølvsagt eit klart brot med Grunnloven, men den ser det ikkje ut som dei bryr seg om, og dei som ikkje gjer det blir fort despotspirar som får ros av borgarlege aviser og politikarar og Biden sjølv.

Eva Joly skriv i Dag og Tid 22. april: «Korkje russarar eller amerikanarar skal bestemme kva vi får skrive. (Og eg føyer naturleg til – eller lese.) Derfor meiner eg at Assange ikkje kan utleverast. Det som skjer med han er ganske enkelt brot på en europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 6, 7, 8, 9 og 10 om retten til rettferdig rettergang, til ikkje å bli straffa uten lov og dom og til respekt for privat- og familieliv, tanke- og samvitsfridom og ytringsfridom.»

Rødt skal heller ikkje bestemme kva medlemmene vil lese og skrive, og kva media dei veljer å bruke og sitere frå, om det ikkje bryt klårt med prinsipprogrammet eller arbeidsprogrammet og dei retningslinjene som blir vedtatt lokalt for arbeidet i kommunestyra. Og sjølv då skal det vere takhøgd og ikkje slik at du treff taket med hovudet berre du reiser deg. Kven vil ha eit slikt parti? Eit parti som driv heksejakt skyt seg sjølv i foten om det vil fortsette å vere demokratisk radikalt, revolusjonært og antiimperialistisk.

Terje Valen, fredag 22. april 2022

---

[i] Ei kort og presis samanfatning av utviklinga av propagandaen for nyliberalismen finn du i Keith Dixon Les évangelistes du marche (Marknads-predikantane), 1998.

[ii] Edward Bernays Propanda, New York 2005, side 37. Sjå og Walter Ötsch og Silja Graupe Der vergessene Lippmann – Politik, Propaganda und Macht, der innleiinga er ei god innføring i Lippmanns liv og virke.

[iii] Sjå https://robertmcchesney.org/about/

[iv] Michael Lüders Die Scheiheilige Supermacht – Warum wir aus dem Schatten der USA heraustreten muss (Den skinnheilage supermakta – Kvifor vi må tre ut or skuggane til USA), 2021, sidene 81-82. Delar av framstillinga her bygger mellom anna på denne boka.

[v] Same bok. Sjå note 14 på side 280. Vgs. heise online, 8. februar 2009:

Ap-Chef beklagt den Druck des Militärs auf unabhängige Berichterstatter; https://www.heise.de/newsticker/meldung/USA-AP-Chef-beklagt-den-Druck-des-Militärs-auf-unabhägige-Berichterstatter-206637.html .